Innleiedebatten og keiserens nye klær

I dag ble en stor sak om innleie og bemanningsbransjen avgitt i komiteen jeg sitter i. Denne saken har engasjert meg lenge, og jeg er umåtelig trist over at historien har blitt som den har blitt. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange av beskrivelsene som er gitt av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange av disse gjennom en lang yrkeskarriere, og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere.

Dersom man hører enkelthistorier fra bransjen kan man bli våt i øyet og varm i sjelen, men man kan også bli oppgitt på vegne av dem som ikke får det til. Slik verden også er. Den er sjelden sort/hvitt. Men dersom man jobber med rekruttering, og videre begynner å bli engasjert i inkludering, får man noen mellommenneskelige møter som gjør at man forstår verdien av arbeid.

Man får se gleden i øynene på en tidligere rusmisbruker som har fått en ny sjanse. Eller ungdommen som har blitt dømt nedenom og hjem, av både lærere og foreldre. I møte med Manpower denne uken sa en medarbeider: «Ingenting er som gleden ved å ringe en person uten jobb og si, hei, jeg har en jobb til deg». Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige liv, for å forstå verdien. Jeg kjenner denne gleden igjen hver gang jeg hører historiene om de som har fått hjelp. Det betyr enormt mye for hver enkelt. De er alle vanlige mennesker, som du og jeg.

Det er veteranen på 28 år, som har fått hjelp til å oversette kompetansen sin og har kommet seg ut i jobb. Det er læreren som ikke ville jobbe på skole lenger, som gjennom sin kontakt med bemanningsbyrå fant ut at det var personalarbeid som var drømmen og fikk fast jobb i et oljeselskap. Det er sykepleieren fra Sverige, som tar oppdrag i Norge når det passer vedkommende og samtidig avhjelper oss med et kritisk behov. Det er alle ulike personer som får en håndsrekning.

Den hånden blir nå trukket tilbake, ved at Krf går med på å stramme inn innleie ytterligere i forhold til hva regjeringen har foreslått.

Man kan til dels forstå hvorfor Krf tenker i den retning. For det er også mørke sider ved deler av innleiebransjen, på samme måte som det er mørke sider ved alle typer virksomheter som ikke forholder seg til regelverket. Og vi har et alvorlig problem i bygg- og anleggsbransjen, det er alle enige om. Nettopp derfor har regjeringen satt i verk tiltak og foreslått en rekke innstramminger.

Men det skal ikke stå på organisasjonsgraden.

Selv om det virker som om det har vært et tungtveiende argument i de siste dagers debatt om temaet. Hadia Tajik stemplet i gårsdagens VG alle som ikke har landsomfattende tariffavtaler med fagbevegelsen som useriøse. Det vitner om manglende kunnskap og erfaring fra arbeidslivet. Det er også å ikke anerkjenne store deler av det norsk arbeidslivet, samtidig som man tar i bruk virkemidler som tvangsorganisering. Det vil hemme norsk konkurransekraft. Det vil heve terskelen inn i arbeidslivet.

I dagens VG fortsetter Steinar Reiten i Krf med samme type argumentasjon. Han viser til at innstrammingen av innleie er et familiepolitisk virkemiddel, for å sikre norske familier rett til sikker inntekt, og at det kan bidra til at flere organiserer seg i LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Er det mulig har jeg tenkt hele dagen?

Jeg ble enda mer bekymret etter å ha hørt Dagsnytt 18-debatten i kveld, mellom Reiten og kollega Nordby Lunde, sammen med LO og NHO. For hva er det egentlig vi diskuterer her?

Det kan være vanskelig å forstå hva som er argumentasjonen til Krf, og på hvilket grunnlag de har stilt diagnosen. Steinar Reiten innleder debatten med å vise til Krf sitt kristendemokratiske ståsted og deres kristne etikk, som et grunnlag for deres verdisyn og omsorg for de svake. Veien derfra, til å gjøre de grep mot næringslivet og de som står utenfor som de nå gjør, er vanskelig å se.  Det føyer seg fint inn i rekken av svak argumentasjon tidligere i dag.

Denne diskusjonen handler ikke om hvem som er kristne og hvem som støtter LO, eller ikke.

Det handler om at innleienivået i bygg- og anleggsbransjen, er for høyt, spesielt i Oslo-området.

Og nettopp den utfordringen har regjeringen svart på. En har satt strengere krav til fast ansettelse og fjernet nulltimerskontrakter, og en har foreslått å heve avtalenivået innen bygg- og anleggsbransjen. Regjeringen har utredet og foreslått de nødvendige innstramminger, men enkelte vil gå betydelig lenger..

Krf vil, sammen med Ap, at dette skal gjelde for alle bransjer, for som LO så fint sier det: «dette brer om seg i flere og flere bransjer».

På direkte spørsmål fra programlederen, om hvor utbredt Krf mener misbruket av innleie er i andre bransjer enn bygg- og anlegg, svarer Reiten: « Du har bransjer som renhold.. og reiselivsbransjen, hvor en ser antydninger..»

Med det kunnskapsgrunnlaget går de altså nå inn for å heve avtalenivået for alle bedrifter som avtaler innleie. Det betyr i praksis at en tvinger bedrifter og deres ansatte til å organisere seg for å få lov til å leie inn personell. Det innskrenker organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer.

Jeg tør å driste meg til å antyde at Krf har blitt lurt av keiserens nye klær.

Norsk arbeidsliv, og de som står utenfor, står igjen som de store taperne.

8 kommentarer til «Innleiedebatten og keiserens nye klær»

  1. Merkelig argumentasjon. » Man tvinges til å organisere seg for å drive med innleie». Ja. Dersom man ønsker å stå utenfor det organiserte arbeidslivet «tvinges» man til å drive med fast ansatte.
    Samt innleie av vikarer i reelle vikariater.
    Samt innleie av ekstra personell til tidsbegrensede prosjektoppgaver.
    Samt innleie av personell til å ta ekstraordinære topper i produksjonen.
    Det går jo ikke an å drive forsvarlig virksomhet på slike vilkår.

    1. Hei
      Følger dessverre ikke helt din argumentasjon heller her. Mener du at alle som ikke er organiserte kun har midlertidig ansatte og innleide? Ca halvparten er ikke organisert i dag, og de aller fleste av disse jobber i seriøse bedrifter som tar vare på sine ansatte og ansetter fast. Eksempelvis kan jeg nevne Aarbakke As, som ligger på Jæren. De har svært lavt sykefravær, 10 % lærlinger og tar selv ansvar for denne opplæringen i godt samarbeid med Bryne VGS. Jeg kunne også nevnt Risa AS, som er en generasjonsbedrift med samme måte å jobbe på som Aarbakke. Det er bedrifter hvor ungdommen søker seg.
      Jeg er for et organisert arbeidsliv, men det må lønne seg for bedriften og den enkelte å organisere seg. Hvis bedriften selv gir bedre vilkår mener jeg det blir helt feil at vi skal «tvinge» dem til dette gjennom en sak som omhandler innleie. Husk at dette var en diskusjon som startet med utgangspunkt i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området.
      Så må vi ha med oss i denne diskusjonen at det kun er 1,5-2 % som er innleide i norsk arbeidsliv. Fast ansettelse er og skal være hovedregelen.

  2. Veldig bra skrevet. Ble overrasket selv over Reitens tilnærming i Dax 18. Mistet målet av syne….

  3. Jeg har og noen anekdoter. Om han som er innleid i prosjekt, og ikke våger å fortelle at han vil ha farspermisjon. Og hun som ikke tør å spørre butikksjefen om å forskyve atbeidsdagen med 15 minutter et par dager i uka, slik at hennes pensjonerte foreldre slipper å levere barna hennes i barnehage hver dag. Det er ikke lett å stille spørsmål eller krav der man er på nåde.

    Leiekontrakter er som en eneste lang prøvetid. Der atbeidsgivere enkelt kan velge vekk de som ikke passer, de som sliter med helsa eller av en eller annen grunn ikke kan yte 100% i en periode. Det er ulogisk at arbeidstagerne er tjent med midlertidige stillinger. Du kan sikkert finne en og annen svenske eller eks-narkoman som det har gått bra for. Men i det store og hele snakker du atbeidsgivers sak. Det bør du være ærlig på.

    Regjeringspartiene er utstyrt med både tenketanker, rause givere og et batteri av rådgivere. Jeg nekter å tro at innleie er den eneste metoden dere klarer å finne på for å hjelpe de som sliter med å komme i arbeid.

    1. Hei
      Jeg følger dine anekdoter og sier ikke at alt er rosenrødt. Det er også feil at vi ønsker mer midlertidighet i arbeidslivet. Vi åpnet i 2015 for en generell adgang til midlertidighet, ikke å øke denne, noe den heller ikke har gjort. Jeg skal være ærlig på at jeg mener at fleksibilitet og forutsigbarhet må gå hånd i hånd, og det er et behov for midlertidig arbeidskraft, men dette behovet er ikke stort. Innleie i Norge er under 2 %, men i bygg- og anleggsbransjen ser man et annet bilde.
      Jeg har jobbet med rekruttering i mange år og snakker ut fra egen erfaring. Jeg vet at mange står langt utenfor arbeidslivet, og jeg vet at mange av disse ikke ville hatt en mulighet dersom det ikke fantes alternative inngangsporter. Du snakker om folk som er i jobb, jeg snakker for dem, næringslivet og ikke minst de som står utenfor. Dem er det mange som glemmer i denne diskusjonen. Med endringene som gjøres innen innleie, vil veien inn bli enda lenger.

      1. Jeg har ingenting mot at de som står utenfor skal komme inn. Men hvorfor ikke på normale vilkår? Hvorfor skal akkurat de som har det vanskeligst få dårligere stillingsvern?

        Fint du tenker på næringslivet. Det håper jeg alle på stortinget gjør. De spiller en avgjørende rolle i vårt samfunn.

        Men så har vi da sannelig tenkt på dem tidligere også. Man har allerede sørget for at det kollektive stillingsvernet er beskjedent når bedrifter og bransjer går i underskudd. Man kan permittere ansatte, og sette dem i en situasjon der de mister ca 1/3 av inntekten på 14 dagers varsel. Og der staten stiller opp for bedriftene med livsopphold til de som bedriftene i øyeblikket ikke trenger. Samtidig har eiere lov til å ta ut store overskudd, og man har lov til å bevilge høyere lønn og økte bonuser til toppledere i nedbemanningsbedrifter. For meg ser det ut til at næringslivet har et stort handlingsrom.
        Jeg bor i et område der mange er rammet av oljenedturen. Og jeg har kjente som har mistet jobb og gått ned i lønn etter ganske kjappe prosesser.

        Derfor synes jeg det er rart at en del partier nærmest forutsetter at lovverket er i ubalanse, og at arbeidsgivere må få friere tøyler. Hvis du vil inkludere flere i arbeidslivet tror jeg innleie og midlertidighet er feil vei å gå. Folk flest trenger forutsigbarhet og trygt arbeid. De trenger å låne penger til bolig og andre nødvendigheter. Og tidsbegrenset arbeisavtale er ikke noe godt kort å vise fram i banken.

        De fleste av oss er helt vanlige ansatte. Vi er ikke ut over det vanlige attraktiv arbeidskraft. Vi kan ikke hoppe fra stilling til stilling. Fast arbeid er grunnmuren i manges hverdag. Ta vare på den!

        1. Fast arbeid er så absolutt grunnmuren, og heldigvis er det også sånn i dagens arbeidsliv. Men gjennom min erfaring med rekruttering gjennom flere år er det dessverre sånn at ikke alle stiller med de sterkeste kortene i kampen om fast jobb. De trenger en hjelp inn i arbeidslivet, så er vi nok uenige om hvordan vi skal få til dette.

          I norsk arbeidsliv trives de fleste, faktisk hele 9 av 10. Kun et fåtall er ikke i fast stilling, og ledigheten går stadig nedover. Vi må nå sørge for at vi bruker denne oppgangen til å få enda flere inn i jobb. Har full forståelse for at denne diskusjonen er nyansert, og for mange som har gått ledige lenge må det være frustrerende. Jeg tror allikevel ikke at bemanningsbransjen kan lastes for dette, det er det markedet som har gjort det.

          I løpet av året kommer det en rapport om sysselsettingen i Norge og hvilke arbeidsformer folk har. Den blir spennende å få på bordet.

          Skal gjøre mitt beste for at vi tar vare på et godt og organisert arbeidsliv, hvor fast jobb er regelen. Men jeg skjuler ikke at det bør finnes noen unntak fra regelen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.