Når marerittet er virkeligheten

Skjær meg laust var det en jærbu som sa for mange år siden. En annen jærbu ville sagt gje meg styrke. Det er hektiske tider. Det er frustrerende tider. Det er juletider.

Jeg får stadig en følelse av at historien gjentar seg. Det er høysesong i konferanseutsatt sektor. Det er stadig en middag, en dessert og muligheten for et glass. Man kjenner at man må tråkke på bremsen innimellom. Man kan fort bli slukt i dette livet. Det er alltid en anledning til å være sosial. Men det kan gå på helsen løs. Men jeg klarer ikke å la være å engasjere meg i debatten.

Jeg burde ha tatt bilde av familien og fått bestilt julekort er en tanke som dukker opp stadig oftere. Hvor mange julekort skal jeg bestille, hvem skal få, og hva skal vi ha til julemiddagen?! Min mor har sagt at jeg ser for langt frem. Du må være flinkere å leve i nuet, Margret. Hun har nok et poeng. Men så innser jeg at det kun er et halvt år til juni. Det betyr at jeg snart er 40. Skrekk og gru. Hvordan kan man ta avstand til fremtiden. Den innhenter meg jo uansett. Den tid, den sorg, prøver jeg å trøste meg med. Mens jeg tar en trippel sjokolademousse og skyller den ned med et glass rødvin. Det farlige magefettet er visst enda farligere når man nærmer seg 40. Skitt la gå. Jeg har alltid ligget flere centimeter over anbefalt livvidde. Magefølelsen min sier meg at den umulig kan stemme, mens fakta kanskje sier noe annet.

Men hvem bryr seg vel om fakta lenger? Så lenge man føler at det er sant.

Da Ronald Reagan innrømmet sin delaktighet i Iran-Contas-skandalen, var det med følgende utsagn: «Jeg fortalte det amerikanske folket at jeg ikke byttet våpen mot gisler. Mitt hjerte og min overbevisning forteller meg at det er sant, men fakta og bevis forteller at det ikke er det.» Han hadde i det minste et snev av forståelse for at fakta finnes. I dag snakker Trump om alternative fakta, og sikter konstant mot mannen, og ikke ballen.

I arbeidslivspolitikken har bemanningsbransjen stått lagelig til for hugg. Det brer om seg i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området fikk vi høre for noen år siden. Gjennom flere runder har vi behandlet saken om innleie. Nå ligger det et nytt forslag til behandling i komiteen, fra Arbeiderpartiet. De vil på nytt forby og innskrenke deler av bemanningsbransjen. Rødt, Senterpartiet og SV vil gå enda lenger. Nå brer det visst om seg i Bergen også. Innleie. Den store stygge ulven. Fakta viser oss at innleienivået i Norge er lavt, men følelsene våre forteller oss noe annet. Tabloide overskrifter selger må vite.

Tragedien rundt bemanningsbransjens eventuelle fall vil ikke være synlige før i et lengre perspektiv. Det er først når skjebnene som faller utenfor arbeidslivet kommer frem. Når bedriftene ikke lenger kan ansette. Når produksjonene flyttes ut av landet. En bedriftsleder sa nylig til meg at debatten rundt innleie var mer skremmende enn debatten rundt markedsadgang og Brexit.

Jeg er også skremt.

Jeg føler at jeg gjenopplever en vond drøm. Stadig vekk treffer jeg folk som skaper verdier rundt omkring i landet. Jeg advarer mot hva som er i ferd med å skje i innleiedebatten. De blir bekymret. De ser behovet for å stå på barrikadene. Men jeg tror ingen forstår hva som egentlig står i fare. Jeg er redd for at følelser taper i møtet mot fakta. Det er verdiskaperne i samfunnet som står igjen som den store stygge ulven. I en tid hvor vi aldri har vært mer avhengige av et næringsliv, i stor omstilling.

Jeg håper noen snart vekker meg fra drømmen, og at jeg kan legge bekymringen bak meg.

Hvis ikke må noen skjære meg laust, eller i det minste gi meg styrke!