Vi har fått en ny regjeringsplattform!

Jeg våknet tidlig i går for å komme meg til kontoret. Vi skulle ha tre debatter i Arbeids- og sosialkomiteen, og jeg er alltid litt nervøs før disse debattene. Heltid/deltidsproblematikken sto på agendaen. Dette er et tema som virkelig engasjerer meg, og det har vært en problemstilling så lenge jeg har engasjert meg i politikken og enda lenger. Det blir definitivt flere debatter om dette i året som kommer, og jeg håper mye av dette handler om arbeidstid.

Etter debatten var det et kjapt komitémøte, som ble gjennomført mellom debatten og votering. Det vil si i løpet av 7 minutter! For det var en spesiell dag i går. En historisk dag. Et møte vi måtte nå. Møtet hvor det skulle avgjøres om Erna Solberg hadde greid å samle en borgerlig flertallsregjering. De som kan sin historie sier at det ikke har skjedd siden Borten sin tid, og det var i 1985. Det er lenge siden!

Vi satte retning mot Gardermoen, hvor vi ble fratatt telefonene våre, og hermetisert inne i en konferansesal. Jeg husker hvor vanskelig det var å sitte på Jeløya uten telefon i fjor, og hadde grugledet meg til denne seansen. Men det var et viktig møte vi skulle på, og vi var alle skjerpet og klare for hva som skulle komme.

Når vi endelig fikk utdelt dokumentet brukte vi lang tid på å lese gjennom. Alle hadde sitt område som man dukket ekstra dypt ned i, jeg skummet hele dokumentet raskt. Jeg var nysgjerrig på helheten. Etter hvert fikk alle anledning til å kommentere forslaget som var fremlagt. Det var mange positive tilbakemeldinger. Ekstasen over klima og miljøkapitlet var stor hos mange av talerne. Skolefolkene var glade. Næringsfolkene var glade. Finansfolkene var glade, selv om de bemerket at det vil koste penger. Denne regjeringen skal styre et land i stor omstilling. Da må man investere for fremtiden, men samtidig handle innenfor de rammene vi har. Prioritering og effektivisering er viktige politiske dyder. Noen av de vanskeligste diskusjonene vi vil ha fremover er hvordan vi kan spare inn mer. Disse blir det mer av i årene som kommer.

Videre hadde et vanskelig tema rundt bioteknologi funnet en god løsning. Det har vært harde debatter rundt dette internt, både før og etter min tid. Etiske problemstillinger er vanskelige, men vi må tørre å snakke om dette, da helst med innestemme. På arbeidslivsfeltet var det en videre presisering av inkluderingsdugnaden, i tillegg til at vi skal fortsette å gjøre gode grep for et bærekraftig velferdssamfunn. Og så mye annet. Jeg så til min glede at vi skal vurdere anbefalingene fra et utvalg som har sett på arbeidstid, samtidig som vi skal jobbe for en heltidskultur. Disse henger i sammen, og jeg er klar for å ta debatten.

Det var noen kameler å svelge, men den personlige smertet mest.

Barnetrygden ble økt i aldersgruppen 0-6 år! Der må jeg ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet, på flere plan. Her leverer jeg før tiden, til AS Norge, hele fire barn, så innfører man nå en rettighet jeg inntil nå ville hatt rett til, men som jeg ikke har rett på etter at den innføres. Mine gutter er 7, 8 og 9 år. The moment is gone. Jeg ville kunne leve godt på både kontantstøtte og barnetrygd, back in the days. Undres om jeg hadde jobbet like mye? Tenk helhet, tenk helhet!

Når enden er god, er allting godt, sies det. Siste setning i Granavolden-plattformen er følgende: «Opprettholde gode betingelser for sjømannskirken». Ja, den er jo viktig! Det var i sjømannskirken i København at Rune og jeg sa ja til hverandre i 2007. Det var da familielivet vårt offisielt startet. Jeg gikk senere inn i politikken for å påvirke fremtiden til mine barn. Derfor lever jeg godt med den nye plattformen som er lagt frem. Helheten betyr noe i denne sammenhengen. Jeg mener den ivaretas best av Erna Solberg. En leder som stadig imponerer. Få har trodd at hun skulle klare å samle en borgerlig flertallsregjering. Drømmeprosjektet.

Heidi Nordby Lunde sa fra talerstolen: «Dette er en historisk dag. Vi har hatt debatt i arbsos, og den tok under tre timer!» Hun gleder seg til å fortsette arbeidet i komiteen. Jeg gleder meg med henne. Det blir mindre dokument 8-forslag, som har vært historisk høyt, fordi opposisjonen har prøvd å «kjøpe» Krf med forlokkende forslag. Det vil gi oss bedre tid til å jobbe med politikkutforming og styre landet i riktig retning.

«Regjeringen vil løse de store utfordringene Norge står ovenfor», står det i slutten av erklæringens innledning.

Derfor er jeg glad for at vi fremdeles skal jobbe for å omstille norsk økonomi for å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Vi skal inkludere og integrere, vi skal forsterke den tidlige innsatsen i skolen, vi skal fortsette rusreformen, kompetansereformen skal videreføres, og det skal bli enklere å skape nye jobber, samtidig som vi skal ha en offensiv klimapolitikk.

I en verden hvor mange land opplever politisk ustabilitet, er det fantastisk at fire partier har funnet sammen, og evnet å finne gode løsninger sammen. For vi vet at det har vært tøffe forhandlinger.

Dagen i går var en viktig dag. Historisk. Men den var mest viktig på grunn av politikken, og gjennomslaget de fire partiene har fått. I sum skal dette lede landet videre i riktig retning. Vi kan nå gjennomføre nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Vi har et viktig forvalteransvar. Det skal vi nå ivareta videre. Gleder meg til fortsettelsen!

Landet har fått en ny regjeringsplattform. Den skal hete Granavolden-plattformen!

Jeg elsker fredager!

Fredag morgen leverte jeg 3-åringen i barnehagen og sa «vet du hvilken dag det er i dag?» «Ja, det er fredag», svarte hun, «jeg elsker fredager!».

Ja, hvem elsker ikke fredager? Når mandagen kommer sier vi til hverandre «snart fredag!». Vi motiverer oss gjennom uken for å komme oss til fredagen. Det betyr for mange fri. Det betyr tid med familien. Det betyr friminutt fra det daglige arbeidet.

Etter at jeg hadde levert i barnehagen dro jeg for å møte Linda Øye, som driver sosialt entreprenørskap innen helse- og arbeidsfeltet. Hun sier selv at hun jobber med å normalisere galskap. Bedriften hennes «Fra offer til kriger» har som ambisjon å skape en vei inn til samfunnet.

Linda ble tvangsinnlagt når hun var 20 år. Fra å være i starten av livet, med fremtiden for seg, gikk hun til et møte med psykiatrien. «Jeg har like lang skoleerfaring som jeg har erfaring med å være innlagt», sa hun. «Heldigvis har jeg bare 9 års skolegang!» Linda ble dømt nedenom og hjem av både helsevesen og Nav. Hun fikk beskjed om at hun aldri ville bli arbeidsfør. Nå har hun sagt fra seg uføretrygden og jobber for å skape arbeidsplasser for flere og inkludere folk! De som ansettes skal ha brukserfaring, men de får ikke jobb dersom de ikke også har overført dette til erfaringskompetanse.

Møtet på fredag ble et flott møte i inkluderingsdugnadens ånd. Linda åpnet øynene mine enda mer for hvilke holdninger vi har. «Jeg er først og fremst Linda, men jeg har en diagnose som manisk depressiv. Jeg er ikke diagnosen», sa Linda. «Fra offer til kriger» handler om at en ikke skal identifisere seg selv som et offer. Man skal bli sjef i eget liv. Da må tankemønster endres, både hos den enkelte, og hos samfunnet. I tillegg trenger vi et samfunn hvor den enkelte får en fot innenfor.

Arbeid er viktig. Det er viktig for velferdssamfunnet, men først og fremst er det viktig for den enkelte. Verdien av arbeid er deltakelse i et fellesskap. Det er å kunne forsørge seg selv. Det er å kjenne gleden over ferier, og kanskje også kjenne litt på bøygen over å starte opp igjen etter ferien. Til jul kjøpte jeg pyjamasbukse til meg selv og pakket inn. Jeg gikk i denne pyjamasbuksen nesten hele juleferien. Det var ærlig talt litt tungt dagen før jeg skulle starte opp igjen. Men det gikk heldigvis fort over. Det er en forskjell på hva en velger å gjøre i slike øyeblikk. Dersom en har dårlige erfaringer er det lettere å utsette denne starten. Eller å bli værende i senga.

Heldigvis klarer de fleste denne overgangen ganske bra, men vi kjenner alle igjen følelsen. Vi snakker bare så sjelden om det. Det gjør at jeg frykter at vi produserer A- og B-lag i samfunnet. De som eksempelvis er psykisk syke, som Linda, og de som tilsynelatende er helt friske, slik som meg. Vi er egentlig ganske like.

Linda sier hun drives av begeistring. Jeg tror jeg drives av engasjement. Begge deler er to sider av samme sak. Linda har hatt mange samtaler med folk som har falt utenfor, i løpet av sitt virke. Nylig snakket hun med en 19-åring som ikke gjorde noen ting. Tidligere hadde han drevet med skating, nå gjorde han ikke det heller. Skating hadde han drevet med på fritiden. Nå hadde han ikke fritid.

Det var tankevekkende for meg å høre denne historien.

For man må faktisk ha en jobb, eller skole, å gå til for å ha fritid. Arbeid er det viktigste vi kan hjelpe den enkelte til, sa Linda. «Vi trenger hverdager for å ha helg». På sitt sykeste hadde hun melk i kaffen i helgene for å skille hverdag fra helg. Hun bruker sin brukererfaring i møte med andre.

Jeg heier på sosiale entreprenører som Linda. Hun ser den enkelte og åpner øynene våre. «Vi er jo egentlig ganske like», sa jeg til Linda. «Det er ikke alltid jeg heller har lyst til å møte mennesker og gå på møter». «Nei, men vi trenger også vi og dem», svarte Linda. «Vi må ha noen å identifisere oss med». Vi er alle en del av en gruppe, og plasseres gjerne i flere av disse. Selv ble jeg plassert i båsen blondine, med beskjed om at det var en av de mest stigmatiserte gruppene i samfunnet. Linda har helt rett, jeg har definitivt merket hva hårfarge kan bety i møte med mennesker, men det er et helt eget blogginnlegg!

Det gir håp for fremtiden å treffe mennesker som Linda. Hun får oss til å reflektere. Jeg tror på at hun kan hjelpe folk tilbake til samfunnet. Det gir motivasjon for videre arbeid.

På samme måte som min datter, så elsker jeg fredager. I dag er jeg klar for en ny uke, men jeg gleder meg til fredag! Det er verdien av arbeid.

 

Velkommen 2019!

Endelig i gang med et nytt år på Stortinget. Juleferien gikk rimelig fort, det skal sies. Heldigvis begynte jeg forholdsvis lett med å holde innlegg for listekandidater til kommunevalget i Klepp kommune. Lagbygging er gøy!

Jeg fikk snakke om min erfaring med lokalpolitikken. Det er rart å tenke tilbake på hvor redd jeg var, før jeg ble lokalpolitiker. Jeg fryktet å stå på stand, jeg hatet dørbank, og jeg syntes det var vanskelig å ta standpunkt til alle sakene jeg skulle mene noe om. Syv år etter har jeg ikke den samme bekymringen. For nå vet jeg at politikere ikke vet alt, kan alt, eller skal mene noe om alt. Det er kun på sosiale medier at man møter slike forventninger.

Man kan bli skremt av å være på sosiale medier. Virkelig skremt.

2018 var et år for jakt på enkeltpersoner. Listen over personer som har vært debattert i aviser og sosiale medier er lang, faktisk så lang at Hadia Tajik glemte å nevne et knippe, i sin erindring om det politiske året i Aftenposten. Jeg skal ærlig innrømme at man fortrenger litt underveis. Det må man for å overleve. Det kan bli for mye person og for lite sak i den offentlige debatten.

I fjor på denne tiden veltet MeToo over oss. På samme tid var det regjeringsforhandlinger på Jeløya. Spennende tider. Nå er det igjen spennende tider på Gran, i Hadeland, hvor jeg var i bryllup hos min bror og svigerinne i 2010. Lite visste jeg om hva som ventet av spenning i årene som skulle komme, og at politikk skulle bli en retning i livet mitt. Jeg må si at det er et eventyr å få være med på denne reisen. Selv om den til tider tar mye av energien og overskuddet.

Hele julen har jeg ligget til lading. Til og med telefonen har fått fred lenger enn vanlig. Det har vært herlig, og nødvendig. Takk og pris for møtefrie perioder, AKA, stortingsferie.

I helgen var jeg på idrettsgallen i Stavanger. På date med Rune. Det oversteg alle forventningene var tilbakemeldingen fra min kjære. Og det var virkelig et fint døgn, i kjærligheten, idrettens og frivillighetens navn. To av prisvinnerne, både Marit Bjørgen og Birgit Skarstein, har jeg vært så heldig å være på lag med flere ganger på Skarverennet, i regi av ASKO. To andre prisvinnere er fra Sandnes, mitt andre hjemsted. I mine barneår løp jeg utallige runder rundt Gisketjernet, før håndballtreningen. De siste årene har Ingebrigtsen-brødrene løpt rundt dette lille tjernet, og løpt seg rett inn i hjertene til det norske folk. Foreldrene likeså. Det var fantastisk å kunne hylle disse i DNB-arena. Man føler et lite eierskap, og  man kan ikke gjøre annet enn å bøye seg i støvet.

Nå er jeg kommet i gang og er klar for et nytt år i folkets tjeneste. Det blir flere møter rundt i hele landet i 2019, og ikke minst valgkamp! Min kalender styrer jeg selv. Jeg ser på sosiale medier at dette misbrukes av late politikere som misbruker offentlige midler. Politikere er visst ikke som folk flest dersom man skal tro sosiale medier. Politikere er noe herk!

Debatten på sosiale medier er til tider hard. Jeg er derfor imponert av, og takknemlig ovenfor, alle de flinke og engasjerte folkene som er klare for valgkamp dette året. Å møte disse engasjerte menneskene gir meg tro på fremtiden, og heldigvis finnes det mange av dem i samfunnet. Du finner dem i idretten, politikken og frivilligheten. De er som folk flest. De er som deg og meg. Ja, det er faktisk folk. Så la oss behandle hverandre som nettopp det i 2019.

Folkeskikk går aldri av moten!