Heldigvis har Teddy lang ferie!

Før jeg fikk barn i skolealder hadde jeg et kjært og godt forhold til begrepet Teddy. Det var noe jeg forbant med myke, gode bamser, det var sågar kallenavnet til en kamerat av min onkel. Jeg husker alltid jeg syntes det var et veldig rart navn, for man kunne vel ikke hete Teddy og være voksen mann? Etter hvert som jeg ble eldre og klokere forsto jeg at det var et kallenavn, noe som også var veldig vanlig.

Men Teddy var noe kjært og godt i hele oppveksten og som mor har jeg kjøpt mitt antall teddybjørner til ungene. Det var ikke før den eldste begynte i første klasse at synet mitt på Teddy endret seg. Gutten kom løpende inn i huset fredag ettermiddag og kunne glad utbasunere at han hadde fått Teddy med seg hjem! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut. Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med barnet i løpet av helgen. Jeg så også til min forskrekkelse at det var flere som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir!

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøver å ha litt fri sammen. Søndag kveld måtte jeg sette meg ned sammen med gutten og prøve å skrive en oppsummering av helgen. Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen. Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken. Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Det blir fort til en bok som viser alle sider ved en familie. Hvem som har fotoprinter, hvem som er i Kongeparken i helgene og hvem som kan kunsten å skrive, både godt og riktig. Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne Teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene. Jeg husker enda når jeg selv gikk i første klasse, da hadde læreren vår strikket to dukker som hun kalte Fiffi og Foffo. De var med oss i tykt og tynt i skolehverdagen og vi var alle glade i disse to figurene. Men de ble heldigvis aldri med oss hjem, og det tror jeg mine foreldre kan være glade for. Sånn sett var det noe som var bedre før.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette. En far sa til meg: «Tenk på alle som har tatt på den bamsen og alt den har vært borte i. Jeg får helt angst når jeg ser ungene kose med denne bamsen.» Før han avsluttet med, «men så er kanskje jeg også over gjennomsnittet opptatt av renslighet og vasking av hender.» Renslighet eller ei, han har et poeng, jeg får også angst av Teddy, på min egen måte.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna. Det er der læringen skal skje.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav, prestasjonsangst og bakteriebomber.