Selvstendig stortingsrepresentant og mamma

Denne uken har det vært møtefri på Stortinget, og i den anledning laget jeg en video hvor jeg inviterte bedrifter til å invitere meg på bedriftsbesøk. Det var definitivt en suksess, og det var mange som var raskt ute og tok initiativ til dialog. Jeg var innom revisjon, bemanningsbransjen, attføringsbransjen, frivillig arbeid og digitalisering. Det ble mange gode samtaler, og jeg fikk med meg mye læring og inspirasjon.

Det er flott å kjenne på så mye yrkesstolthet og se hvordan verdien av arbeid fungerer i praksis. Det er ingen tvil om at arbeid er viktig for den enkelte, og at det gir mening, selvtillit, verdighet, mestring og glede for den enkelte. Flere ganger i løpet av uken kjente jeg meg berørt av den gode energien som omgav meg.

Gregers og meg er klar for Billy Elliot

Etter bedriftsbesøk på dagtid var det foredrag hos Rotary på Bryne og fylkesstyremøte med Høyre på kveldstid, men jeg klarte å snike inn premieren på Billy Elliot, på Sandnes kulturhus. Det var magisk! Jeg storkoste meg, og hadde gledet meg til å ta med meg Gregers på 7,5 år. Han ble imidlertid smålig rystet på grunn av den grove språkbruken. Et par ganger ropte han opp mot scenen at de måtte slutte å banne. Noen damer som satt foran oss spurte ham etter forestillingen om han hadde kost seg. Han svarte kontant: «Nei, det var for mye banning. Dette kaller jeg et bannespill, ikke et skuespill.» Før han avsluttet: «Det var til og med en mann som viste bannefingeren». Moren var nok mer engasjert enn sjokkert, hun tåler hakket mer. Når vi kom hjem sa Eilert, på snart 9 år, at «Jeg burde nok heller vært med, for jeg hadde ikke brydd meg om banning. Jeg har vært med på krolfturneringen* så mange ganger.» Man tåler visst mer røff språkbruk med alderen.

Når uken gikk mot slutten fikk jeg være med fylkessekretær Harald til okka by, eller Egersund, for de som ikke er lommekjent. Der hadde Egersund Høyre invitert til årsfest hjemme hos et medlem, hvor de hadde disket opp med herlig treretters middag og gode historier rundt bordet. Huset var nesten 200 år gammelt, og fullt av gamle skatter og sjel. Jeg storkoste meg. Dette var et flott avbrekk, hvor jeg også ble kjent med enda flere kjekke personer som engasjerer seg i lokalpolitikken. Dette er nesten samme type folk som de som engasjerer seg i idrettslagene. Personer med iver og glede, som alltid har tid til en ekstra oppgave, eller to.

Lørdag var det håndballturnering på Kverneland, med kamper og dugnad i skjønn forening. Rune bakte en kake, som enda var varm i det jeg ankom Frøyhallen. I det jeg hadde levert den i kiosken, kom guttene mine og ville ha penger for å kjøpe nettopp den kaken jeg akkurat hadde levert. Når de kom tilbake viste det seg at de hadde kjøpt snop, og jeg tenkte det var nå enda godt at pengene gikk til noe annet enn min egen kake. Min bror som er i arrangementskomiteen kommenterte kjapt: «Vi tjener bedre på at de kjøper hjemmelagde kaker enn at de kjøper snop». Så jeg skal herved slutte å tenke over ironien ved at jeg kjøper min egen kake.

Kaken går til idrettslaget

Pengene går til en særdeles god sak, og all ære til alle de som arrangerer og sørger for at ungene våre kan være med på fritidsaktiviteter. En av fedrene som var på dugnaden hadde laget seks liter lapperøre kvelden før. Han hadde brukt ganske lang tid, til ergrelse for kona som måtte høre på bråket fra miksmasteren. Men det forklarte seg ganske raskt når jeg selv fikk høre historien fra mannens side. Han kunne fortelle at den første overraskelsen, eller ergrelsen, var at det tok rimelig lang tid å lage eggedosis av så mange egg. Den siste, av mange overraskelser, var at det ble rimelig fullt i miksmasteren, når melet til slutt kom oppi. Jeg kjente hjertepumpa dunke bare av å tenke på det. Der har jeg selv vært utallige ganger, og kommer helt sikkert til å være der igjen. Småbarnlivets gleder.

Gratulerer, godt jobbet!

Alltid en kake å bake, en klesvask å ta, eller en turnering å dra på. Lyder på 6 år var heldigvis med som god hjelper under premieutdelingen. «Gratulerer, godt jobbet!»

Kjekt med familielørdag i idrettshallen 🙂

 

 

*har vært arrangert av tvillingbrødrene mine siden 18-årsdagen deres, og avholdes alltid på Kverneland. Krolf er en blanding av krokett og golf. Det er åpent for alle, så det er bare å melde seg på når juli nærmer seg. Følg med på Facebook, men husk at dere må tåle røff tale. Sportslige kvalifikasjoner er ingen krav.

Jeløya-plattformen

 

I dag var jeg med å skrive et stykke historie. Jeg var med på å godkjenne en ny regjeringsplattform, for en utvidet borgerlig regjering. En ganske så uvanlig søndag, i Moss, og en stor opplevelse for en fersk stortingspolitiker. Dette kommer jeg nok til å fortelle om til mine barnebarn.

Dagen begynte brått, med tre runder styrketrening på stuegulvet i pendlerleiligheten, før jeg tok taxi ned til sentrum og satte meg på en buss. Turen gikk til Moss, hvor vi skulle presenteres for arbeidet som var lagt ned i regjeringsforhandlingene. Håpet var at vi i løpet av dagen skulle få en ny regjering.

Ved ankomst Moss måtte alle levere fra seg mobiltelefoner, PC`er, smartklokker og alt annet som kunne brukes for å kommunisere med omverdenen. Det gikk i underkant av 30 sekunder før jeg kjente savnet. Det skulle gå over fire timer før jeg så telefonen igjen. Det var interessant å sitte på et møterom, sammen med mange andre i samme situasjon. Det er i slike stunder man merker hvor avhengige man er av å være påkoblet. Man skal sjekke en mail, ta et bilde, eller bare bla i nyhetsbildet. I stedet ble det biting av negler, skribling på papir og intens klikking av kulepenner. Vi har blitt et urolig folkeslag når telefonen mangler, men nok om det.

Telefonen er tilbake, endelig mulighet for selfie!

Erna presenterte den nye regjeringsplattformen og meldte raskt om at det nok var saker som ville skuffe enkelte, men også saker som ville glede. Det er et resultat av forhandlinger, man gir noe og man tar noe. Vi fikk deretter utdelt et 84-siders dokument, anledning til å skumlese det, før vi skulle diskutere. Jeg begynte å bla og tenkte at det var mye godt å lese. Rundt meg hørte jeg begeistrede utbrudd og entusiastisk hvisking. Her var det mange gode saker en kunne stille seg bak. Det var noen få tunge sukk innimellom, men de var i mindretall.

Førte kommentar når vi begynte gjennomgangen var: «Her er det gjort et godt stykke arbeid, det ser veldig bra ut». Denne kommentaren var dekkende for de fleste kommentarer som kom i løpet av de neste timene. Gjengen som har forhandlet har gjort en god jobb. De har laget et dokument vi kan stå sammen om. En kvinne i forsamlingen var ikke begeistret for tredelingen av permisjonen, og var glad for at hun var ferdig med den tiden. Jeg, derimot, er glad for at vi får den tredelingen, og mener det er viktig for fremtidig arbeidsliv og likestilling. Enkelte fikk en gledeståre i øyekroken av vedtaket om å avvikle pelsdyrnæringen, jeg var ikke like begeistret.  Nettopp dette kjennetegner oss i Høyre. Vi er et parti som består av både liberale og konservative, og vi står dermed for en god strekk i laget. Det er en del kameler som må svelges, ikke alle må svelge de samme. Dette er et resultat av forhandlinger, og det faktum at en kan få en blågrønn regjering. Klart det koster, for alle parter.

Vi diskuterte lenge hva som var den videre retningen, og den praktiske betydningen av dette. Vi visste allikevel at det var «take it or leave it». Det satt to andre partier på andre steder og diskuterte samme plattform, forhandlingene rundt den var avsluttet. Nå skulle vi si ja eller nei til et nytt regjeringssamarbeid.

Siste taler ut sa «Jo mer en leser jo mer begeistret blir man, her er mye god politikk.», før parlamentarisk leder klubbet gjennom et enstemmig vedtak til entusiastisk klapping.

Det var et høytidelig og flott øyeblikk. For det er ingen tvil om at det de siste ukene har blitt utført et enestående arbeid på Jeløya, og et historisk dokument er i dag blitt presentert og godkjent. Det er en bragd at Erna har klart å samle tre partier, sammen i en borgerlig regjering. Da får det heller være at det er noen seire, men også noen tap, også internt i Høyre.

Helheten er allikevel svaret på de utfordringene Norge står ovenfor, og vi går med styrket motivasjon til det videre arbeidet.

I dag er vi alle grønne og blå.

 

Verdien av arbeid

Verdien av arbeid var tema for årskonferansen til NHO. Et viktig tema, som rommer mye.

Erna Solberg oppsummerte det bra når hun i sin innledning sa «arbeid er velferd». Velferd for den enkelte, velferd for fellesskapet. Bærekraftig velferd for fremtiden. Da er det viktig at regjeringen nå tar til orde for at en skal invitere til en inkluderingsdugnad, hvor det offentlige skal ta mer ansvar, men det trengs mer. Derfor var det viktig at flere på konferansen snakket om inkludering og mangfold, og gevinsten dette har for kulturen i bedriften og ikke minst verdiskapingen. Bonusen er at flere får jobb. Verdien av arbeid.

Petter Stordalen har lenge jobbet målrettet med inkludering, og har fått se hva dette faktisk kan gi. Han innledet med å si at noen arbeidsgivere tror de gjør folk en tjeneste når de tar dem inn på arbeidsmarkedstiltak eller praksisplasser, for så å avlive dette som en myte. Det er jeg som er den heldige, konstaterte Stordalen entusiastisk, og han har helt rett. Han er heldig som er omgitt av så mange flinke folk. Både de som kommer inn via ulike arbeidsmarkedstiltak, men også de som fungerer som faddere for disse. De gjør en viktig jobb i den praktiske hverdagen, og er en viktig del av suksesshistorien.

Nettopp dette samspillet, mellom eksisterende ansatte og de som inkluderes inn, er viktig. Bedrifter som får til dette arbeidet preges av engasjerte ledere og ansatte, med et positivt syn på inkludering. De vet at det koster å investere tid og de vet antagelig også at det noen ganger koster for mye. Allikevel har de sett verdien av arbeid, og hva den kan gjøre for enkeltmennesker. Det er motivasjon nok til å fortsette denne jobben. Det jobber mange personer rundt omkring på våre arbeidsplasser, som har fått en ny sjanse i livet, og grepet denne. De blir til verdifulle medarbeidere og kollegaer, og bidrar ofte svært positivt til arbeidsmiljøet. De har fått en ny sjanse, og grepet denne med begge hender. De er rundt oss i hverdagslivet, men vi vet ikke alltid om reisen de har hatt.

Gjennom en lang yrkeskarriere innen rekruttering og inkludering har jeg selv sett mange eksempler på dette. Personer som har sonet en dom, hatt utfordringer med rus, eller ikke funnet veien ut av gutterommet. Alle har fått en ny sjanse, mange har grepet denne.

NHO sitt prosjekt, «Ringer i vannet», er et godt eksempel på arbeidet som gjøres på dette området. På konferansen fikk vi se en video av Michaelsen, som hadde fått jobb som budbilsjåfør, etter 8 år som arbeidsledig. Han var en trofast medarbeider, pålitelig og sosial. «Michaelsen kan faktisk, selv om han har hatt mange utfordringer», sa han, før han satte seg i bilen på vei mot nytt oppdrag. Det har han virkelig bevist. Jeg vet at det finnes flere som ham.

I 2018 håper jeg at vi kan få flere bedrifter med på en inkluderingsdugnad. Verdien av arbeid er velferd, en velferd flest mulig bør få ta del i.

 

God spjol og godt med nytt år!

Etter en hektisk budsjettinnspurt bar det hjemover til juleferie 20. desember. Jeg gledet meg til ferie og hadde planene klare, men først skulle vi feire bursdagen til Lyder. Han kom til oss som en førjulsgave, 22. desember, for 6 år siden. Vi startet feiringen 21. desember med hele klassen på kalas. For en fest det var! Jeg lurte på om huset ville overleve de to timene selskapet varte, men det er utrolig hvordan ting går seg til.

Lyder er endelig 6 år

22.desember hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg tilskrev dette kraftig gangsperr, etter at jeg to dager før hadde hatt min første treningsøkt på to måneder. Det var full innsats, med den tanke at jeg var like godt trent som ved forrige økt. Det kjentes på kroppen i flere dager, men denne gangen var det nok andre ting som også spilte inn. Etter at gjestene hadde gått, måtte jeg finne toalettet. Omgangssyken hadde tatt bolig i meg. Den hadde jeg ikke hatt siden barndommen. For en fest!

Senere begynte eldstemann og ektemann å spy, og midt på natten våknet jeg av gråting på gangen. Da kom bursdagsbarnet, full i oppkast. Flaks som vi hadde, hadde han fetteren sin på overnatting, og de hadde sovet i samme seng. Jeg måtte spa ut oppkast fra senga og få begge guttene i dusjen. Den heldige fetteren hadde fått litt oppkast på skulderen, men slapp mirakuløst fra styggedommen. Takk og pris for håndvask.

Julaften var formen vår stigende, men matlysten var ikke på topp. Det var dermed ikke krise når vi under middagen oppdaget at vi hadde glemt rødkålen til kalkunen. Bedre lykke neste år, tenker nå jeg. Vi hadde rød saus til riskremen i det minste, den glemte vi 1. juledag.

Takk til renovasjonen!

Tredje juledag ringte jeg renovasjonen og bestilte en container. Romjulen ble dermed brukt til full opprydning. Det var herlig! Endelig ble vi kvitt alle tingene som skaper rot i familielivet. Det eneste som mangler nå er at klementinskrell og snopepapir finner veien til søppelspannet. Det er lov å håpe på bedre forsetter i 2018. Familielivet er til tider frustrerende, og da er det godt å høre at andre foreldre også plukker over snittet mye søppel og skitne klær opp fra gulvet.

Nyttårsaften gikk vi friske og fine inn i det nye året. Ingen julekrise i kjærligheten, da vi hadde brukt tiden på å skape rom for hverandre. Da blir det lite tid til irritasjon og krangling. Lenge leve kjærligheten og fred i familien. Takk og pris for container-service. Mitt nyttårsforsett var å tilbringe mer tid på sofaen i 2018. Det hadde jeg gledet meg til å gjøre i juleferien. Det ble ikke sånn i 2017. Nytt år, nye sjanser!

4. januar hadde jeg ansiktsbehandling. En av få ganger jeg ligger så lenge, uten at det er natt og jeg sover. Følte meg herlig uthvilt etterpå, og fikk smålig sjokk når jeg så meg selv i speilet. Jeg har blitt en vaskebjørn denne julen, og fått pizzafjes. Hva skjedde?

No filter

Måtte 2018 bringe nok søvn, plettfri hud og lydige barn, i tillegg til mengder av trening, supplert med inntak av sunn mat. Gode intensjoner, lenge leve!

Oppsummert har likevel 2017 vært et fantastisk år. Man kan ikke klage. Juleferien har vært familietid. Verdifull tid sammen med mine kjære. Mye av tiden går med til rot og irritasjon, men det veies opp av de små øyeblikkene av intens kjærlighet. Man kan ikke annet enn å smelte når minstejenta stolt holder sitt ferskeste søskenbarn, født 23. desember. Barna er det kjæreste vi har. De fyller julen med glede, og gir oss voksne et herlig gløtt gjennom sin barnlig glede. Da kan omgangssyke være omgangssyke. Velkommen til oss, lille Vincent. Du var julens fineste gave.

Stolt søskenbarn får holde Vincent

Til dere andre; takk for 2017, velkommen 2018!

Gleder meg allerede til neste juleferie, da skal jeg ligge på sofaen.