AS Norge trenger flere medlemmer

Det var en ubeskrivelig følelse. To blå streker lyste mot oss. En svak fornemmelse var blitt bekreftet. Vi var gravide! Vi skulle bli foreldre. Fremtiden var plutselig endret.

Jubelen sto i taket da jeg fortalte det til sjefen. Tenk at jeg skulle sørge for at landet fikk seg enda en verdensborger. Ikke nok med at jeg skulle bidra med min kompetanse, nå skulle jeg også sikre fremtidens arbeidskraft. Det ble feiring med både kaker og ballonger. Sommerfuglene og frøet i magen kriblet om kapp med entusiastiske kollegaer som var over seg av glede. Tenk at AS Norge skulle få et nytt medlem!

Nå ventet trekant-samtaler med jordmor og nærmeste leder, og jeg fikk både støtte og gode råd om hva jeg burde tenke på i denne situasjonen. Det var mye jeg aldri hadde tenkt på før. Hormoner førte til kroppslige endringer. Følelsene ble sterkere. Vi skulle ta stilling til permisjonsfordeling, og tenke på pensjonsopptjening. Ingen fortalte at det skulle følge så mye med et svangerskap. Karriereplaner og familieforøkning skulle gå hånd i hånd. Heldigvis var vi to om oppgaven.

Etter første samtale med sjefen følte jeg meg trygg på fremtiden. Samtidig som jeg innså at det kom til å bli en stor omveltning i livet. Det krever visst sitt å bære frem et barn. Men jordmor hadde betrygget meg på at det meste på jobben var greit, så lenge jeg tok hensyn til kroppen og sørget for ekstra hvile på ettermiddagene. Fremtiden så ganske så lys ut.

Jeg våknet plutselig med et rykk.

Gleden satt enda i kroppen, og to klare, blå streker lyste fremdeles mot meg fra testen på nattbordet. Jeg kjente klumpen i magen knyte seg. Den gode følelsen jeg hadde hatt i drømmen ebbet sakte ut. For hvordan skulle jeg fortelle dette på jobben?

Jeg tror mange kvinner har kjent på denne følelsen. Den umiddelbare gleden ved å være gravid får raskt noen mørke skyer over seg, når man skal fortelle det på jobben. For hva er konsekvensene ved det budskapet? Dersom en kvinne i et intervju forteller at hun er gravid, kan det fort føre til et høflig avslag.

Så hvordan ser vi egentlig på gravide kvinner det i norske arbeidslivet? Vi feirer neppe nyheten om en ny verdensborger med udelt glede. Både den gravide og arbeidsgiver kjenner på utfordringer, samtidig som vi ofte feier disse under teppet og unnlater å snakke om det.

Jeg har sittet ved alle sider av bordet. Jeg har vært gravid arbeidstaker, jeg har vært arbeidsgiver. Felles for begge situasjonene er at dialog har vært avgjørende. Men har den vært god nok? Antagelig ikke. Da kan vi lure på hvorfor det ikke fødes flere barn i Norge.

Som arbeidsgiver er det utfordrende å tilrettelegge for fravær. Når man gjør en ansettelse er det fordi man ønsker kompetansen til vedkommende, og man har som regel behov for denne på jevnlig basis. Dette resulterer i at det også for menn kan være en terskel å komme på jobben og fortelle at man skal bli far. For sjefen begynner umiddelbart å tenke på hvordan vedkommende skal erstattes under fraværet, og det er ikke rent sjelden at det kolliderer med viktige hendelser på jobben.

Vi er mange som tror at vi er uunnværlige.

Jeg tror vi må snakke mer om disse tingene. For det er en belastning å bli gravid i dagens arbeidsliv. Spørsmålet er om denne belastningen blir for stor. Både for den gravide og for arbeidsgiveren. Mye ligger mellom linjene. Kanskje trengs det rett og slett en bedre personalpolitikk for gravide. Det er en kjensgjerning at mange gravide faller utenfor arbeidslivet. Man mister muligheten til forfremmelse, og man havner bakpå, sammenlignet med mange av kollegaene.

Er det prisen vi betaler for å få barn? Og har AS Norge råd til at vi har denne kulturen i arbeidslivet?  Det er på tide å løfte frem den jobben det er å bære frem nye verdensborgere. Vi bør rett og slett bli flinkere til å feire graviditeten. Det er en tilstand, ikke en sykdom, og det finnes ingen grunn til at vi skal sakke akterut på grunn av en graviditet. Men det fordrer at vi snakker sammen.

For denne klumpen i magen er ikke alltid til det gode. Men det burde den være.

Arbeiderpartiets brutalisering av arbeidslivet

Det har vært heftig debatt om reglene i arbeidsmiljøloven de siste årene. Det var til og med generalstreik i 2014, da regjeringen la frem forslag om å tillatte mer midlertidig ansettelse.

Arbeiderpartiet har siden vært tydelige på at dette er en endring de vil reversere.

I debatten har vi gjentatte ganger kommet med fakta om innleie og midlertidighet. Faktum er at det er mellom 1-2 prosent innleide i norsk arbeidsliv. Et tall som har ligget stabilt over flere år. Nylig kom også Institutt for samfunnsforskning (ISF) med en ny rapport som sier at arbeidslivet i Norge lever godt med litt mykere regler: Midlertidige ansettelser har ikke økt på 25 år. På toppen av alt har andelen fast ansatte økt. Analysene deres viser også at midlertidige ansettelser i større grad fungerer som «springbrett» mot fast jobb nå enn før, særlig for yngre aldersgrupper.

Dette kommer i tillegg til at flere kvinner nå jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har blitt redusert, flere unge velger yrkesfag, en rekordlav arbeidsledighet før korona-krisen og ikke minst: 9 av 10 trives på jobb.

Med dog.

I løpet av mine tre år på Stortinget tror jeg neppe det har vært en eneste debatt uten at Arbeiderpartiet har snakket om Høyre-regjeringens brutalisering av arbeidslivet. Det tegnes et bilde av et arbeidsliv hvor arbeidsfolk står med luen i hånden, og kjemper mot bedriftseiere som gjør det de kan for å holde folk utenfor arbeidslivet, samtidig som de utnytter arbeidstakere grovt.

Gjennom mine mange år som butikkmedarbeider, butikksjef, lagermedarbeider, teamleder og HR-leder har jeg ikke kjent meg igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen. Det blir som det vi i arbeidslivet kaller KMM – kos med misnøye. Det kan være greit å påpeke at alt ikke er greit, men det blir farlig dersom det er det som skal definere normalen.

I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene.

Som HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte. Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet.

Jeg kunne også skrevet langt og lenge om de dårlige erfaringene. Om bemanningsbyrå som lovet gull og grønne skoger, men som ikke leverte i det hele tatt. Aller minst til de som skulle jobbe for dem. Slike samarbeid ble raskt avsluttet. I en hektisk hverdag har man ikke råd til å handle med de som ikke følger spillereglene. Enhver seriøs bedrift vil ha dedikerte medarbeidere som leverer et godt produkt, enten de er fast ansatte, eller innleide for å ta arbeidstopper og dekke inn for fravær.

Heldigvis var flertallet av bemanningsbyråene også seriøse bedrifter. De ville levere et godt produkt til kundene, og da var de også avhengige av å tiltrekke til seg flinke medarbeidere. Gjennom de siste årene har det imidlertid vært gjentatte forsøk fra venstresiden om å forby bemanningsbransjen. Det begynte med et forslag om å forby innleie i bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Det endte opp med betydelige innstramminger, som det nå viser seg at ikke er nok. For nå vil venstresiden ha kommunal arbeidsformidling. Bemanningsbyråene har visst ikke livets rett. Brutaliseringen av arbeidslivet fortsetter..

Faste, hele stillinger er normalen i norsk arbeidsliv. Sånn er det, og sånn skal det også være. Verken høyresiden eller venstresiden er uenige om dette. Det er virkelighetsbeskrivelsen vi ikke er enige om. Men man må erkjenne at den store brutaliseringen av arbeidslivet ikke helt har slått til, selv etter flere år med borgerlig regjering.

Mykere regler har ikke rasert arbeidslivet.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Vi trenger et samspill hvor alle får delta

Ferdig med to dagers trontaledebatt i Stortinget! Hva skal man si? Er verden virkelig så kald og kynisk som det opposisjonen hevder? Det var til tider iskaldt i salen.

Det er tydelig at det nærmer seg stortingsvalg. De ideologiske skillelinjene skal vises frem. Neste års valg blir et ideologisk valg, har flere av representantene fra venstresiden sagt fra talerstolen. Det snakkes om de rike, som en motsetning til dem som har vanlige jobber. Vanlige folk, til forskjell fra de som sitter på toppen og skor seg. Det skapes et oss og et dem.

Rundt i hele landet sitter det partifeller, fra alle partiene langs aksen, som representerer mangfoldet i samfunnet. Mange blir puttet i båser de ikke føler seg hjemme i. Det er sjelden et enten eller.

Men det kan virke som om kampen står mellom det offentlige og det private. Mellom det varme og det kalde. Sannheten er at det ikke finnes motsetninger mellom disse to. Vi trenger begge.

Det forundrer meg at skillet mellom stat og privat skal være så skarpt hos venstresiden. Og det bekymrer meg at det snakkes mindre om tjenestene som skal leveres, og kvaliteten vi kan forvente å få.

Systemet blir viktigere enn menneskene.

Sannheten er at en sterk offentlig sektor skapes i samspill med det private. For når staten skal gjøre alt, så svekkes mangfold, innovasjon og entreprenørskap, som gjør det vanskeligere å skape de arbeidsplassene som finansierer vår felles velferd. Når staten og statlige selskaper skal ta all risikoen i markedet så risikerer de penger som kunne gått til sykepleiere, lærere og velferd. Da får vi mer stat og mer styring.

Og fortsatt snakker ikke venstresiden om kvaliteten i tjenestene, de er mest opptatt av hvem som skal gi dem, og hvilke penger som skal brukes.

Det samme ser vi i debatten om heltid og deltid. Det snakkes lite om kvalitetene i tjenestene, men det burde vi. For kvaliteten i tjenestene blir bedre av at ansatte har høyere stillingsprosenter. Det er til gode både for pasientene, arbeidstakerne og samfunnet. Dersom vi ønsker kvalitet, er heltid det gitte svaret. Men da må partene på arbeidsplassen finne de gode løsningene, sammen. De har lokal kunnskap og vet hvor skoen trykker. Med mer heltid vil kvalitet, kompetanse og trivsel bare være noen av gevinstene. Men da må vi ta debatten, både om kvalitet og kompetanse, men også om den store elefanten i rommet, nemlig arbeidstid. Der stopper det imidlertid opp for venstresiden.

Ja, det blir et ideologisk valg neste år. Et valg som kommer til å handle om ideologi versus pragmatisme. For Høyre er det viktigste at gode tjenester leveres, på en best mulig måte. Ideologi kan ikke styre samfunnet. Men vi bør være opptatt av kvaliteten på tjenestene vi skal skape.

Da trenger vi et samspill, hvor alle får delta.

Det blir ikke flere sykepleiere av å produsere mer aluminium

Overskriften må gjentas: «Det blir ikke flere sykepleiere av å produsere mer aluminium.» Disse ordene sa Jonas Gahr Støre i en debatt nylig. «Skrekk og gru», tenkte jeg. «Sa han virkelig dette?»

Det har dessverre blitt en heftig kamp i politikken, mellom hva som er rett og galt, det kalde og kyniske mot det varme og gode. Det er en debatt hvor man stiller ting opp mot hverandre. Aluminium eller sykepleiere? «Ja takk, begge deler», sier jeg.

Før jeg ble stortingsrepresentant jobbet jeg i det private næringslivet. Vi var opptatt av å levere produktene til våre kunder. Kunne vi få bedre rammevilkår var det alltid gledelig, men for det meste tok vi saken i egne hender og satte i gang. I mitt virke som politiker besøker jeg utallige bedrifter som er i det samme moduset. De skal skape noe. De stoler på at vi politikere gjør de rette beslutningene, slik at de kan drive butikk.

Så har krisen plutselig rammet oss. Den rammer hardt og den rammer ulikt. Jeg ble fortalt om et bilde som illustrerte krisen, hvor man så offentlig sektor stående på en skute, mens privat sektor lå i vannet og kjempet for livet. Jeg er en av dem som står trygt på skuta.

Krisen rammer ulikt.

I Oslo kommune har byrådet måtte inngå et storstilt samarbeid med private aktører, for å klare å teste for korona raskt nok. Venstresiden er kritiske til private aktører og vil forby dem, men i krisetider er de gode nok. Det samme skjedde i den storstilte barnehageutbyggingen på 2000-tallet. Vi hadde aldri klart full barnehagedekning uten, allikevel lever debatten enda. Det er et enten, eller.

Aller helst uten de private.

Privat næringsliv har for mange blitt et skjellsord, hvor en nærmest må forklare hvorfor en driver butikk. De som skaper jobber settes opp mot dem som leverer velferd.

Velferdsstaten vår har ikke råd til å la dette fortsette.

Det er på tide å løfte privat sektor opp og frem. Sannheten er at vi aldri hadde hatt en offentlig sektor som vi har i dag, uten et offensivt næringsliv som tar sjanser. Noen ganger ender det med at de havner uti, men de prøver å komme seg opp. Noen går konkurs, andre overlever.

Privat næringsliv bidrar til verdiskaping og sørger for at vi har en offentlig sektor som kan løse samfunnets oppgaver. I samspill skal de sørge for at vi har en sterk offentlig velferdsstat også i fremtiden. Men det betinger at vi ser sammenhengen mellom disse.

Det er på tide å løfte frem det private næringslivet og gi dem den respekten de fortjener. Alt annet vil være en fallitterklæring for velferdssamfunnet Norge.

Vi har ikke råd til å kaste dem på sjøen.

 

Strengere innleieregler raserer næringslivet

Arbeiderpartiet varsler igjen en kamp mot bemanningsbransjen. «Vi ser og hører historier», skriver de i en rekke kronikker som går land og strand. De ønsker igjen en debatt om innleie, under ett år etter at Stortinget gjorde vesentlige innstramminger.

Om vi nå skulle gjort det enda vanskeligere å leie inn folk, er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende.

La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, med bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen. De jobber hver dag for at folk skal komme seg inn i arbeidslivet, samtidig som næringslivet har nødvendig fleksibilitet til å kunne drive lønnsomt.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste ansettelser. Det gir forutsigbarhet for arbeid og inntekt. Høyre og regjeringen har fått gjennomslag for en bedre definisjon av faste ansettelser – som nettopp sikrer bedre forutsigbarhet for arbeid og lønn.

Norge har et trygt og godt arbeidsliv. De aller fleste overholder lover og regler, men det finnes de som utnytter systemet og menneskene rundt seg. Det er uakseptabelt. Vi har derfor jobbet kontinuerlig med å slå ned på arbeidslivkriminalitet og useriøse aktører siden regjeringsskiftet i 2013.

Aps forslag går utover arbeidssøkerne

Mange bedrifter og arbeidsplasser er imidlertid avhengige av innleid arbeidskraft for å få det til å gå rundt. Vi ønsker alle å slå ned på useriøse aktører som bryter regelverket, men vi må ikke bruke dårlige virkemidler. Aps forslag vil straffe alle bedrifter landet rundt, selv om problemet stort sett er begrenset til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området. Det er uansvarlig, urettferdig og usosialt. Ekstra ille blir det når tiltakene rammer de som sitter aller nederst ved bordet – de som strever med å finne seg en jobb.

Jeg har selv jobbet med rekruttering i mange år, og kjenner meg ikke igjen i den historiefortellingen venstresiden har om bemanningsbransjen. Denne bransjen hjalp meg med rekrutteringer, samtidig som de ga rask hjelp ved produksjonstopper. De ga også sjansen til mange av dem som var lengst unna en jobb. For dem betyr jobben alt. En ny sjanse til å forsørge seg selv.

Det skremmer meg at venstresiden ikke ser dette. Arbeidslivet er ikke svart/hvitt, og trenger ikke reguleringer kun basert på ytterpunkter. De aller fleste forholder seg til regelverket og har ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Det er også gjort betydelige endringer i bransjen, i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Vi bør derfor slutte å svartmale denne bransjen, som definitivt har livets rett.

Uten bemanningsselskaper blir det færre ansatte til å ta unna de store produksjonstoppene enkelte bedrifter har. Det vil både de som sliter med å finne seg en jobb, og norske arbeidsplasser tape på.  

Vi må surfe på eldrebølgen

Det er over 50 år siden folketrygdloven kom. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde. De som fikk pensjon fikk det i en kortere periode, og flere var pleietrengende. Mye har skjedd siden den gang, men det henger fremdeles mange oppfatninger om alderdom igjen.

Vi føler oss gjerne vesentlig yngre enn det vi faktisk er. Jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på niende året, og føler meg egentlig ikke en dag over 25.

Det har fått meg til å fundere på pensjonsalder og aldersgrenser i arbeidslivet.

«Pensjonismen»
Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak.

Alderdommen har endret seg
Avsnittet ovenfor kunne helt klart vært skrevet av meg. Sannheten er at det sto på trykk i Aftenposten 31. oktober 1989. Da var jeg ni år gammel. Mine oldeforeldre bodde den gang på sykehjem, hvor det var faste besøkstider og aktiviteter. Mine barns oldemor er i dag vår nærmeste nabo, og i en alder av 89 år bor hun fremdeles hjemme og byr på hjemmelagde pannekaker titt og ofte..

Selv om sysselsettingen blant seniorer har økt betydelig siden 2001, avtar andelen mennesker i arbeid ganske mye etter fylte 62 år. Blant 60-åringer er den nesten 70 prosent, mens ved 65 år er knapt 40 prosent i arbeid. Det er med andre ord fremdeles et stort potensiale for økt yrkesaktivitet blant seniorer.

Mer heltid og økt avgangsalder
Når jeg runder 50 år i 2030 vil det mangle arbeidskraft i mange ulike næringer, særlig innen helse og omsorg. Det krever at flere fortsetter lenger i arbeid. Senter for seniorpolitikk har vist at 12 måneder forlenget yrkesaktivitet etter 50 år anslås å ha en samfunnsøkonomisk gevinst på 35-40 milliarder kroner. Vi kan ikke stenge kvinner og seniorer utenfor arbeidslivet. Det er en sløsing med ressurser vi ikke har råd til. Mangelen på helsefagarbeidere og sykepleiere kan løses ved at kvinner jobber mer heltid og at avgangsalder økes med noen år.

Alder er ikke en egenskap i seg selv
Vi må slutte å snakke om at kompetanse er knyttet til alder. Altfor mange ser i dag på 67 år som sluttpunktet i arbeidslivet, flere også enda tidligere. Som samfunn har vi ikke råd til å sette store grupper utenfor.

Alder er ingen god indikator på funksjon. Allikevel forleder vi oss selv til å tro det. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det er forunderlig at vi ikke kan fjerne de øvre aldersgrensene i arbeidslivet, slik Høyre tar til orde for. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller til å komme seg videre. Man trenger ikke aldersgrenser for å lede.

Vi må endre tankesett
Pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget slik at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke bra for den enkelte som skyves ut av arbeidslivet. Skal vi sørge for at de som er syke og ikke kan delta i arbeidslivet skal få en verdig alderdom, er vi avhengige av at de friske mellom 60 og 80 år bidrar mer.

Vi må skape et aldersvennlig samfunn, der alle kan bidra med sine ressurser, gjennom hele livet. Det nye pensjonsregelverket har vært viktig for å styrke arbeidslinjen og motivere den enkelte til å stå lenger i jobb. Et lengre arbeidsliv for den enkelte skjer med tilgang til god kompetanseutvikling og et godt arbeidsmiljø.

Ingen skal gå ut på dato
Staten har tatt flere initiativer til ulike utdanningsløp hvor virksomheter bidrar med ressurser, mens den enkelte investerer tid og innsats. Lånekassen er modernisert, slik at også godt voksne nå kan benytte seg av fordelene og oppdatere sin kunnskap gjennom et langt yrkesliv. På den måten vil man kunne beholde arbeidskraft, og videreutvikle denne i tråd med samfunnets behov.

Det er på tide å surfe på eldrebølgen – den skal bringe oss inn i fremtidens velferdssamfunn.

Kommer vi på jobb med det som er friskt?

Det har vært en forunderlig uke, etter at jeg fremmet forslag om å diskutere legenes rolle i sykemeldingsarbeidet. I løpet av et par artikler i Dagens Næringsliv, er jeg for mange som opererer i kommentarfeltene, blitt til en kunnskapsløs person, med manglende kontakt med arbeidslivet. Det har vært fascinerende å se hvor raskt folk begynner å angripe meg som person, kun med bakgrunn i det som er sagt. Jeg kan ikke huske når jeg sist gjorde det samme. Det har nok hendt, at jeg har kommet med en usaklig kommentar til noen, men det er som regel fulgt av at jeg kjenner på en dårlig samvittighet. For det er ikke greit å ta personen, når det er ballen som er i spill. Jeg har svært sjelden et behov for å gjøre dette, og burde vel strengt tatt aldri ha det. Her burde mange gå i seg selv. Hver dag. Minutt for minutt. Alt som skrives på sosiale medier er offentlig.

Men jeg angrer på ingen måte på at jeg kom med forslaget mitt. For jeg vet at det er mange som ønsker å ha denne debatten. Og heldigvis kommer det også gode ord på veien. Man må stå i det.

Jeg har lenge tenkt tanken, og luftet denne med bedrifter og arbeidstakere gjennom året, både i politiske sammenhenger og rundt middagsbordet. Meningene har vært delte, men mange har ment at det er en spennende debatt, men at den ikke har noen enkle løsninger. Det er en debatt som vekker følelser hos de fleste. Både på godt og vondt. For vi kjenner alle noen som sluntrer unna fra jobben, samtidig som vi også kjenner de som presser seg for hardt. Og vi kjenner alle til leger som sykemelder for kjapt, samtidig som vi kjenner til dårlige ledere, som driver dårlig oppfølging av sine medarbeidere. Vi tenker med skrekk på at begge disse kategoriene skal drive sykeoppfølging. Men er de representative for arbeidslivet vårt? Skal debatten vår stoppe opp, fordi det finnes aktører som ikke følger spillereglene? Jeg mener at vi må ta diskusjonen.

Men den handler ikke om at arbeidsgiver skal bli din gynekolog, eller at arbeidstakere skal stå med hatten i hånden og være prisgitt arbeidsgiver ved sykdom. Det handler om at arbeid og aktivitet er helsefremmende. I dag står for mange i fare for å sykemeldes ut av arbeidslivet. Det bekymrer meg. Derfor mener jeg at vi må se på de ulike rollene i sykefraværsarbeidet.

Legen skal fortsatt stille diagnose og behandle, og diagnose skal fortsatt være en privatsak. Men selve fraværet, og hvordan dette eventuelt skal håndteres, mener jeg er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den samtalen foregår best på arbeidsplassen. Det er også der en jobber med arbeidsmiljøet, som er et av de mest helsefremmende tiltak en bedrift kan investere i.

Leder før lege.

Gjennom mange års erfaring i arbeidslivet har jeg sett at leger ofte er til hinder for godt nærværsarbeid. Det handler om deres kunnskap om arbeidsplassen til den enkelte, og det handler om deres kapasitet og tid. Ofte får man som arbeidsgiver ikke dialog med lege før ved et eventuelt dialogmøte. Man kan skrive en tilbakemelding til lege på sykemeldingen, men ofte får ikke legen sett på denne. Resultatet er at en mister verdifull tid, hvor mange kunne vært i arbeid, og antagelig fått en bedre helse. Man trenger ikke nødvendigvis være sykemeldt når man har en brukket en fot, men det er ikke legen som er best skikket til å vurdere dette. Denne dialogen hører hjemme på arbeidsplassen. Legen kan rådgi og komme med en anbefaling om aktivitet og arbeid, og også peke på hvordan man eventuelt kan tilrettelegge. Men arbeidsplassen er stedet hvor man eventuelt kan få til disse tilretteleggingene. Da trenger man en god dialog på arbeidsplassen. De som er gode på sykefraværsoppfølging i dag, gjør allerede mye av dette.

Mange har kritisert forslaget mitt, og konkludert med at legen er den som skal sykemelde. Ferdig snakket.

Mitt spørsmål er fremdeles, hvorfor skal legen sykemelde? Man kan  trenge gips og behandling hos lege når man har brukket beinet, men man trenger ikke nødvendigvis en sykemelding. Mange kan da komme på jobb med det som er friskt, så lenge de kan få transport til jobben.

Det er faktisk også mulig å være borte fra jobben, også i dag, uten en sykemelding. Allikevel er det mange som går til lege for å få sykemelding. De forklarer dette ofte med at det legitimerer fraværet, når en lege har satt sin signatur på det. Jeg mener at i de aller fleste tilfeller er dette helt unødvendig. Man skal gå til lege når man trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å legitimere fraværet sitt.

Hvorfor trenger man sykemelding egentlig?

Innleiedebatten og keiserens nye klær

I dag ble en stor sak om innleie og bemanningsbransjen avgitt i komiteen jeg sitter i. Denne saken har engasjert meg lenge, og jeg er umåtelig trist over at historien har blitt som den har blitt. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange av beskrivelsene som er gitt av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange av disse gjennom en lang yrkeskarriere, og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere.

Dersom man hører enkelthistorier fra bransjen kan man bli våt i øyet og varm i sjelen, men man kan også bli oppgitt på vegne av dem som ikke får det til. Slik verden også er. Den er sjelden sort/hvitt. Men dersom man jobber med rekruttering, og videre begynner å bli engasjert i inkludering, får man noen mellommenneskelige møter som gjør at man forstår verdien av arbeid.

Man får se gleden i øynene på en tidligere rusmisbruker som har fått en ny sjanse. Eller ungdommen som har blitt dømt nedenom og hjem, av både lærere og foreldre. I møte med Manpower denne uken sa en medarbeider: «Ingenting er som gleden ved å ringe en person uten jobb og si, hei, jeg har en jobb til deg». Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige liv, for å forstå verdien. Jeg kjenner denne gleden igjen hver gang jeg hører historiene om de som har fått hjelp. Det betyr enormt mye for hver enkelt. De er alle vanlige mennesker, som du og jeg.

Det er veteranen på 28 år, som har fått hjelp til å oversette kompetansen sin og har kommet seg ut i jobb. Det er læreren som ikke ville jobbe på skole lenger, som gjennom sin kontakt med bemanningsbyrå fant ut at det var personalarbeid som var drømmen og fikk fast jobb i et oljeselskap. Det er sykepleieren fra Sverige, som tar oppdrag i Norge når det passer vedkommende og samtidig avhjelper oss med et kritisk behov. Det er alle ulike personer som får en håndsrekning.

Den hånden blir nå trukket tilbake, ved at Krf går med på å stramme inn innleie ytterligere i forhold til hva regjeringen har foreslått.

Man kan til dels forstå hvorfor Krf tenker i den retning. For det er også mørke sider ved deler av innleiebransjen, på samme måte som det er mørke sider ved alle typer virksomheter som ikke forholder seg til regelverket. Og vi har et alvorlig problem i bygg- og anleggsbransjen, det er alle enige om. Nettopp derfor har regjeringen satt i verk tiltak og foreslått en rekke innstramminger.

Men det skal ikke stå på organisasjonsgraden.

Selv om det virker som om det har vært et tungtveiende argument i de siste dagers debatt om temaet. Hadia Tajik stemplet i gårsdagens VG alle som ikke har landsomfattende tariffavtaler med fagbevegelsen som useriøse. Det vitner om manglende kunnskap og erfaring fra arbeidslivet. Det er også å ikke anerkjenne store deler av det norsk arbeidslivet, samtidig som man tar i bruk virkemidler som tvangsorganisering. Det vil hemme norsk konkurransekraft. Det vil heve terskelen inn i arbeidslivet.

I dagens VG fortsetter Steinar Reiten i Krf med samme type argumentasjon. Han viser til at innstrammingen av innleie er et familiepolitisk virkemiddel, for å sikre norske familier rett til sikker inntekt, og at det kan bidra til at flere organiserer seg i LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Er det mulig har jeg tenkt hele dagen?

Jeg ble enda mer bekymret etter å ha hørt Dagsnytt 18-debatten i kveld, mellom Reiten og kollega Nordby Lunde, sammen med LO og NHO. For hva er det egentlig vi diskuterer her?

Det kan være vanskelig å forstå hva som er argumentasjonen til Krf, og på hvilket grunnlag de har stilt diagnosen. Steinar Reiten innleder debatten med å vise til Krf sitt kristendemokratiske ståsted og deres kristne etikk, som et grunnlag for deres verdisyn og omsorg for de svake. Veien derfra, til å gjøre de grep mot næringslivet og de som står utenfor som de nå gjør, er vanskelig å se.  Det føyer seg fint inn i rekken av svak argumentasjon tidligere i dag.

Denne diskusjonen handler ikke om hvem som er kristne og hvem som støtter LO, eller ikke.

Det handler om at innleienivået i bygg- og anleggsbransjen, er for høyt, spesielt i Oslo-området.

Og nettopp den utfordringen har regjeringen svart på. En har satt strengere krav til fast ansettelse og fjernet nulltimerskontrakter, og en har foreslått å heve avtalenivået innen bygg- og anleggsbransjen. Regjeringen har utredet og foreslått de nødvendige innstramminger, men enkelte vil gå betydelig lenger..

Krf vil, sammen med Ap, at dette skal gjelde for alle bransjer, for som LO så fint sier det: «dette brer om seg i flere og flere bransjer».

På direkte spørsmål fra programlederen, om hvor utbredt Krf mener misbruket av innleie er i andre bransjer enn bygg- og anlegg, svarer Reiten: « Du har bransjer som renhold.. og reiselivsbransjen, hvor en ser antydninger..»

Med det kunnskapsgrunnlaget går de altså nå inn for å heve avtalenivået for alle bedrifter som avtaler innleie. Det betyr i praksis at en tvinger bedrifter og deres ansatte til å organisere seg for å få lov til å leie inn personell. Det innskrenker organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer.

Jeg tør å driste meg til å antyde at Krf har blitt lurt av keiserens nye klær.

Norsk arbeidsliv, og de som står utenfor, står igjen som de store taperne.

Det er ingen selvfølge at alle får delta

I mandagens leder i DA kunne man lese at å få flere ut i jobb er viktig, men at det ikke gjøres ved å skape et mindre trygt arbeidsliv. Lederen skriver: «Andelen midlertidig ansatte i Norge fikk en brå oppgang fra 2015-2016, etter at regjeringen ga generell adgang til å ansette folk midlertidig i ett år». Lederen omtaler det videre som et farlig arbeidslivsforsøk.

I den pågående debatten skulle man tro at midlertidighet var den nye normalen, og at det har skjedd en radikal endring i andelen. Det har det altså ikke. Tall fra SSB viser at andel midlertidige ansettelser var 8,3 % i 4.kvartal 2013, mens den var 8,1 % i 4.kvartal 2017. I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese følgende: «Sett i et lengre tidsspenn er andelen midlertidig ansatte per 2016 lavere enn i perioden før 2008 men høyere enn i 2014 og 2015. Endringene i andel midlertidig ansatte er størst blant de deltidsansatte som ikke regner seg som hovedsakelig yrkesaktive (studenter, skoleelever mm) og blant yngre arbeidstakere. Vi ser ingen økning i andel midlertidig ansatte blant heltidsansatte arbeidstakere.»

Det er virkeligheten.

Mandag var det høring på Stortinget om forslag fra Ap om å skrote den generelle adgangen til å ansette midlertidig. Det er delte meninger om dette er et gode, eller et onde.

NHO fremhevet i sine høringsinnspill at den generelle adgangen gir bedriftene nødvendig fleksibilitet. De erfarer at bedriftene lettere tør å ta ansettelsesrisiko når de kan tilsette i midlertidig stilling i et usikkert marked. Og er det noe Norge virkelig trenger, så er det bedrifter som tør å ta sjansen, for da skapes det arbeidsplasser.

Muligheten til å ansette midlertidig gir flere en mulighet til å få seg en jobb. Ønsker vi virkelig å stenge denne viktige døren inn i arbeidslivet? Arbeid i ordinære virksomheter, helst private, er det som gir størst sannsynlighet for en fast jobb i den andre enden. Det er derfor viktig at vi har prosjekter som NHO sine Ringer i vannet og Eddie Eidsvåg sitt pøbelprosjekt. I høringen spurte jeg både LO, Fagforbundet og Parat hvordan de ville senke terskelen inn i arbeidslivet, og blant annet sørge for at de med hull i CV-en kom seg ut i jobb. De hadde ingen gode svar på dette, men Fagforbundet var tydelige på at arbeidslivet ikke var et pøbelprosjekt. De med hull i CV-en får ikke jobb uansett, var konklusjonen deres.

Det er et dårlig utgangspunkt for den inkluderingsdugnaden som nå er satt i gang. Jeg har selv ansatt flere, og vet at midlertidige stillinger er en inngangsport for mange.  Har man hatt utfordringer trenger man noen som strekker ut en hånd. For mange av disse er ikke Nav den riktige armen, de trenger bare en sjanse til å komme seg inn et sted og vise hva de er gode for. Jeg har sett personer som er dømt nedenom og hjem blomstre når de endelig fikk muligheten. De har kommet i et miljø og fått et arbeid som gir dem mestring, verdighet og fellesskap.

Vi har mange virkemidler for å få flere ut i arbeid, og målet må være fast ansettelse. For noen går veien til fast jobb gjennom en midlertidig stilling. Vi har dessuten tiltaksplasser gjennom Nav og andre arbeidsmarkedsbedrifter, vi har rådgivere på skolen, vi har læreplasser og vi har vikariater – for å nevne noen eksempler. La oss anerkjenne at vi har et mangfoldig arbeidsliv, der den samme løsningen ikke nødvendigvis er den beste for alle.

En av våre største utfordringer er at alt for mange står utenfor. De er ikke del av arbeidslivet, de får ikke delta i fellesskapet, mange er ikke organiserte. En forutsetning for å bli en del av dette fellesskapet, er nettopp å få en fot innenfor arbeidslivet.

La oss ikke gi opp de med hull i CV-en, og si at de ikke får jobb uansett. La oss heller samarbeide om et inkluderende arbeidsliv, hvor faste ansettelser er hovedregelen og midlertidighet kan være med på å gi muligheter.

For til syvende og sist, så trenger vi også pøblene inn i norsk arbeidsliv.