Få meg på, for faen!

Jeg er lei av å bli satt i bås som kvinne. Samtidig vet jeg at jeg må skjerpe meg.

Ordene i overskriften ble uttalt av en mannlig journalist ute i felten. Han hadde et viktig budskap, han var på direkten, og det var ikke lydkontakt med studio. Det begynte å haste, og han ropte ut: «Få meg på, for faen!» Og budskapet gikk ut til hele det norske folk som satt foran tv-skjermen den dagen.

Jeg har også et budskap: Jeg er lei av å bli satt i bås. Samtidig vet jeg at jeg må skjerpe meg.

For menn er overrepresentert i politikken, samfunnslivet og medieverden. Menn liker best menn og skriver mest om menn. Menn stemmer mest på menn ved politiske valg. Det er i stor grad en manns verden. Det er på høy tid med endring, og den må skje raskere. Det er flott at Aftenblad nå tar opp problemet, men da må vi kvinner også skjerpe oss.

Kvinner misliker kvinner
Kvinner er kvinner verst, sier man. Man kunne neppe lest artikkelen: Kjetil (43) bryr seg ikke hvilken matpakke Rolf (45) pakker til barna sine. Kvinner pynter seg for hverandre, og kjøper parfyme som vekker beundring hos venninnene. Vi irriterer oss over at menn får så mye plass, samtidig trekker vi oss til side når menn kommer. Det er få grunner til at vi skal gjøre nettopp det. Allikevel skjer det.

Man måler sine ord med omhu. Vi frykter at vi stiller oss lagelig til for hugg. Ord betyr mye.

Jeg bruker mange ord og uttrykk i min dagligtale som er direkte uheldige for min egen stilling i samfunnslivet. Man sier gjerne at man skal manne seg opp til noe, og snakker om kvinnelige politikere, sjåfører og komikere. Da blir man visst tøffere. Menn er tøffe, og de er politikere eller sjåfører, aldri mannlige politikere. Jeg har mange ganger fått kommentarer som at «hjemme hos deg så må det være du som har buksene på», og min mann har blitt omtalt som tøffelhelt for at han passer barna. Min rolle i samfunnslivet kan kun forklares gjennom maskulinitet.

Språk og atferd påvirker kulturen
Vi damer gir for lite faen, er et tips journalistene gir. Samtidig blir jeg provosert over at folk spør meg hvordan jeg klarer å kombinere morsrollen med å være politiker. Begge deler er feil. Svaret er at vi må gjøre mer av alt.

Det er prisverdig å kombinere foreldrerollen med å være i full jobb. Vi skal håndtere foreldremøter og juleavslutninger, samtidig som vi må i viktige møter og har tette tidsfrister å forholde oss til. Livet er en karusell, men heldigvis er vi alle på den samme karusellen. Kvinne, som mann. Kanskje skal vi i større grad anerkjenne også mannens rolle som far, og spørre ham hvordan han takler tidsklemma. Og kanskje skal vi kvinner i større grad si ja, og ytre vår mening uten at den er 100 prosent moden, samtidig som menn kanskje skal tenke seg om en gang eller to før de ytrer sin.

Aftenbladet etterlyser oss kvinner, jeg er klar
Tidligere turte jeg ikke å stikke meg frem. Jeg ville vente til jeg hadde kunnskap. Den gang trodde jeg politikk var et eget fag. En av mine største erkjennelser som stortingspolitiker er at jeg har kastet bort fem år i lokalpolitikken på å gjemme meg i kulissene. Glad i å diskutere og stå på talerstolen i kommunestyresalen, men livredd for å uttale meg offentlig og havne i debatter på Facebook.

Nå har jeg i større grad kastet meg ut i debatten.

Jeg vil være en del av samfunnsdebatten, og jeg mener at jeg har relevante innspill å bringe til bords. Alternativet er at samfunnsdebatten fremdeles domineres av menn. Men jeg tar meg selv i å tenke på menn, foran kvinner. Det er nesten som om hjernen må trenes opp til å lete etter aktuelle kvinner i ulike anledninger.

Større bevissthet
Vi kvinner må ta vår plass i spaltene, vi må bruke språket, og vi må ha redaktører som slipper oss til. Forfatter Helene Uri har sett på dette med språket og spurte hvorfor vi snakker om det «å ha baller» som noe positivt. Se for deg at vi sier til unge jenter at «du har virkelig guttetiss» for å fortelle at de er modige. Mot har ikke kjønn, heller ikke bukser eller skjørt.

Samfunnsdebatten er tjent med mangfold. Det er på tide å gjemme menn med svake meninger.

Få meg på, for faen!

 

PS: Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad, 8.mars 2020.

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Ukens kaktus gikk heldigvis til Bjørn Risa

Denne uken leste jeg svart på hvitt i egen lokalavis at jeg var utdatert for en av de større bedriftene på Jæren. De satte grensen på 40 år for nye ansettelser.

Først trodde jeg at reaksjonen min kom av at jeg er på en helt annen tidssone, på andre siden av kloden. Mulig jeg overreagerte?

Heldigvis ikke.

Det er godt å se at Bjørn Risa sitt utspill har skapt et stort engasjement hjemme i Norge. For slike utspill trenger vi ikke dersom vi skal skape et inkluderende og mer mangfoldig arbeidsliv, som også er til det beste for produktiviteten i samfunnet og den enkelte.

Jeg trodde ærlig talt at vi hadde kommet lenger i 2023. 

Folk var eldre før, og desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som vesentlig yngre enn det man egentlig er, uavhengig av faktisk alder. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, samtidig som tallet har krøpet over 40.

Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer og mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet.

Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må derfor være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder. At jeg har bikket 40 burde ikke være et hinder. Det vil være en fallitterklæring. 

For vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over.

En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke sette en aldersgrense for dette.

Tall og aldersgrenser er normative. Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. I arbeidslivet er mange utdaterte når de bikker 50 år. På papiret. Dersom man ser den enkelte 50-åringen i øynene merker man at alder kun er et tall, og at hva vi anser som gammel stadig er i endring.

Vi trenger flere folk i arbeid og næringslivet skriker etter arbeidskraft. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet og vi bidrar alle til fellesskapet.

Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Hilsen kvinne, 42 år, som håper å være relevant for arbeidslivet den gang hun ikke skal være folkevalgt lenger. Og som vil jobbe så lenge hun selv vil og ikke basert på de rammene samfunnet setter.

Når dansen ikke nytter

Emily Ann Riedel danset seg inn i alles hjerter på NHOs årskonferanse, hvor HELT MED fikk Ferd sin pris som årets sosiale entreprenør. Det er en utmerkelse som er vel fortjent, etter flere års arbeid for å gi muligheter til flere. Snart 200 har nå fått en etterlengtet mulighet i arbeidslivet.

I januar 2019 signerte Emily den aller første Helt-med-kontrakten i Stavanger og ble en del av teamet i Scandic Forum. Den dagen var det ingen presse tilstede, selv om de fleste var invitert. Gleden og latteren satt likevel løst, og det var en stor dag for hovedpersonen selv, som pekte ut vinduet og kunne fortelle at hun skulle feire med å gå en tur rundt Mosvannet, med musikken på full guffe. Jeg kan enda kjenne på stoltheten og gleden som fylte rommet. Vi var mange som kjente på kroppen hvor mye inkludering betyr for samfunnet den dagen.

Den følelsen var vi enda flere som delte på NHOs årskonferanse hvor Helt Med vant pris for årets sosiale entreprenør. Samme uke var Emily og Jarle Eknes i Helt Med gjester hos Lindmo. Det er ingen tvil om at mye godt har skjedd siden januardagen for fire år siden. Ambassadørene som går foran i inkluderingsdugnaden sammen med Emily er mange. De inspirerer og de motiverer. Men det betyr også noe at noen tror på dem og gir dem en sjanse.

Det er dessverre for mange som står utenfor arbeidslivet i dag. Ofte fordi våre fordommer og manglende tro på at andre kan gjøre et arbeid er en brems. At under tre prosent av voksne med lett utviklingshemming er i ordinært arbeid, viser at hele samfunnet er overmodent for endring.

Regjeringen Solberg gjennomførte en kraftfull opptrapping av antall varig tilrettelagte arbeidsplasser. Men dessverre er det fortsatt lange køer. Det er for mange huller i systemet, for lite skreddersøm, og noen utfordringer starter allerede i skolen.

For mange elever med utviklingshemming styres mot studiespesialiserende, mens det de kunne trengt var en mer praktisk skolehverdag. Dette har de jobbet målrettet for i Østfold og Vestfold hvor de har gode alternativ opplæring der elevene blir lærekandidater. Elevene får et kompetansebevis og står bedre rustet i arbeidslivet. Høyre har bedt kunnskapsministeren sørge for at enda flere får muligheten til å bli lærekandidater, se hvordan vi kan heve statusen til lærekandidatene og gi dem en plass i utdanningssystemet og arbeidslivet.

Organisasjonen Helt Med er et banebrytende prosjekt som Høyre, FrP, Venstre og KrF ga solid støtte til gjennom flere statsbudsjett da vi satt i regjering. Professor Karl Elling Ellingsen i Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) omtaler prosjektet som det viktigste som har skjedd på området siden HVPU-reformen (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) på 1990-tallet.

Helt Med jobber for at psykisk utviklingshemmede skal få jobb i ordinært arbeidsliv. De gjennomfører ordinære søknadsprosesser, flere intervjurunder, og har god dialog med arbeidsgivere. Over 180 personer har så langt fått jobb gjennom Helt Med, og suksessen fortsetter inn i 2023. Aldri før har vel flere arbeidsgivere stått i kø for å delta, etter at den ene suksesshistorien etter den andre er formidlet gjennom media.

Arbeidsgivere som Scandic, McDonalds, Avinor og Kiwi har allerede inngått samarbeid. Det er gledelig å se at flere kommuner nå også inngår samarbeid, hvor både skoler og sykehjem er populære arbeidsgivere. Tilbakemeldingene fra arbeidsgiverne er unisone, dette er en suksess. På sykehjemmene får de flere ansatte i uniform som kan delta i matservering og pleie. På Scandic får de flere hotellverter som deltar i daglig drift og på McDonalds får de hjelp i en hektisk hverdag. Felles for alle arbeidsgiverne er at de får verdiskaping tilbake. De erfarer at mangfold lønner seg, og de møter personene bak diagnosene.

Arbeidsgiverne som samarbeider med Helt Med er viktige ambassadører for å rekruttere enda flere arbeidsgivere. For dem er det avgjørende at de ansatte får god oppfølging og at det er en person som følger ansettelsesforholdet. Jobbspesialistene hos Helt Med er derfor viktige, og de har et eget ansvar for å følge opp både de ansatte og arbeidsgivere, for å sikre at arbeidsforholdet blir vellykket.

Helt Med har vist oss at potensialet er stort, bare vi tror på folk og gir dem muligheten til å følge sine drømmer.

Johannes Tveitnes og Adam Berge er to andre av Helt Meds ambassadører. De inviterte seg selv til kongen i fjor, for å fortelle hvor viktig det hadde vært for dem å bli inkludert og at de nå håpet at enda flere fikk denne muligheten.

Senere heiet statsminister Støre Helt Med frem i sin nyttårstale. Næringsminister Vestre delte ut prisen til årets sosiale entreprenør. Kunnskapsministeren og et utall av Arbeiderpartiets politikere har heiet på prosjektet i medier og sosiale medier.

Det er mange i Arbeiderpartiet som tilsynelatende har omtanke for at flere skal få seg en jobb, slik som Emily, Johannes og Adam. Dessverre står det ikke i stil til arbeidsministerens manglende prioritering av dette, som ikke følger opp og faktisk tar de konkrete grepene som gjør dette mulig for flere.

Et flertall i Stortinget har bedt regjeringen om å sette enkeltmenneskene foran systemet. Dersom dette ikke følges opp risikerer vi at andre som Emily, Johannes og Adam blir sittende hjemme i sofaen og forsvinner fra arbeidslivet i et vell av omtanke og fine ord.

Har vi virkelig som samfunn råd til dette?

Når regjeringen utestenger dem som lykkes

Å skape et bærekraftig velferdssamfunn handler om å ta i bruk den mest verdifulle ressursen vår – verdien av arbeidsinnsats. Klarer vi å få flere inn i arbeidslivet vil det ha stor verdi for den enkelte. Det gjør noe med oss å kunne delta i et fellesskap, tjene egne penger, kjenne følelsen av fritid og å få lov å mestre. For regjeringen Solberg var inkluderingsdugnaden vårt viktigste prosjekt. En dugnad der Høyre inviterte alle krefter med på laget fordi vi visste at det var avgjørende for å lykkes.

Den tiden er dessverre forbi.

Nå har vi en regjering som bestemmer hvem som kan delta i dugnaden, samtidig som de bekjemper krefter som allerede inkluderer flere. Dessverre styrer ideologien regjeringens politikk.

Det rammer inkluderingen.

Regjeringen vil at det offentlige skal tilby alle tjenester så sant de kan. Erfaring tilsier at det offentlige ikke fikser alt alene. Vi så det da vi manglet barnehageplasser på 2000-tallet, når flyktningkrisen kom i 2014 og når pandemien rammet i 2020. Samfunnet er helt avhengig av private initiativ. Sånn er det på mange områder i samfunnet.

Vårt offentlige tilbud blir bedre ved at de private bidrar. Det skaper sunn konkurranse, skjerper alle, og det bidrar til utvikling og nyskaping.

I skolepolitikken frykter kunnskapsministeren konkurranse og begrenser private initiativ for å styrke fellesskolen. Samtidig har vi friskoler som Akademiet norsk restaurantskole, Campus Blå og Maritim VGS Sørlandet som gir mange ungdommer en ny sjanse i yrker hvor næringslivet skriker etter kompetanse og der det offentlige ikke har gode nok tilbud. Flertallet av elevene fullfører og får læreplass. I en tid det blir stadig viktigere å koble næringsliv og skole tettere velger regjeringen å straffe slike initiativ.

Forstå det den som kan.

I Stortinget debatteres bemanningsbransjen heftig. Samtidig som arbeids- og inkluderingsministeren følger Rødts retorikk om bygg-og anleggsbransjen i Oslo jobber det hver dag dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper i hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med dem som står utenfor. Den delen av bemanningsbransjen snakkes det lite om. Men det er et faktum at de årlig gir over 70 000 en fot innenfor. De gjør det fordi de bryr seg. Det burde være rom for langt flere slike initiativ.

Regjeringen Solberg fremmet en stortingsmelding om inkludering som blant annet skulle gi Nav ryggdekning til å kunne samarbeide mer med sosiale entreprenører og andre private initiativ. Mange ildsjeler vet så alt for godt hvor vanskelig det er å bidra inn i systemet, men gudene skal vite at vi trenger dem. Linda i «Fra offer til kriger» og Grete i «No limitation» har i flere år kjempet for å kunne hjelpe ungdom og voksne som har falt utenfor på grunn av psykiske utfordringer eller rus. Å la disse kjempe mot systemet har vi som samfunn ikke råd til. Nå har Støre-regjeringen dessverre trukket stortingsmeldingen. De setter systemet foran mennesket. Vi risikerer å miste mye på veien. De gjør veien inn til skole og arbeid smalere.

Ferske Nav-tall viser en enorm etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig står mange utenfor arbeidslivet og håper å få en fot innenfor. Jeg frykter at regjeringens politikk vil gjøre det enda vanskeligere for disse. For regjeringen har lagt fra seg pragmatismen og lar ideologien styre.

 

Et innleieforbud vil ta knekken på mange industribedrifter


I løpet av de fire siste årene har Arbeiderpartiet og Senterpartiet gått etter Rødt sin retorikk i arbeidslivspolitikken og begge partiene vil nå forby innleie.

Det er dramatisk av flere grunner: Næringslivet og økonomien vår er avhengig av en viss fleksibilitet. Dette gjør at man kan ta unna arbeidstopper og dekke bemanningsbehov hvis andre ansatte blir syke. Mange bedrifter i Norge er styrt etter sesongvariasjoner. Hvis man da ikke kan leie inn arbeidskraft når det trengs, vil det gå utover dem som allerede jobber der – fordi man rett og slett ikke kan ta påta seg større oppdrag. Resultatet vil bli kroken på døra for store deler av norsk næringsliv.  

Bemanningsbransjen gjør en viktig jobb, både for samfunnet, næringslivet og den enkelte.

ASKO og Manpower har nylig inngått samarbeid om å utdanne flere yrkessjåfører. 14 unge personer, mange av dem kvinner, kjører i disse dager ut varer for ASKO. Etter sommeren vil disse personene være gode tilskudd til en bransje som skriker etter arbeidskraft, som nyutdannede yrkessjåfører i Manpower. Vi trenger mer av denne type kobling mellom behov, kompetanse og næringsliv.

En bransje hvor selve forretningsmodellen er å hjelpe folk i jobb, bør ha en viktig rolle når en skal få arbeidslivet på fote igjen etter krisen. Mange vil måtte skifte retning i karrieren. Det finnes allerede flere eksempler på folk som har gått permitterte nå har fått jobb innen matvarehandel og logistikk.

Det er få som kjenner seg igjen i Ap og Sps svartmaling av norsk arbeidsliv. Vi har det faktisk ganske godt her oppe i nord. Flere kvinner jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har stagnert, flere unge velger yrkesfag, arbeidsledigheten før korona-krisen var rekordlav og ikke minst: 9 av 10 sier de trives på jobb. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal alltid være faste, hele jobber. Slik er det også i dag. Fafo anslår at bruken av innleie er et sted mellom 1 og 2 prosent. Likevel ønsker venstresiden i norsk politikk å forby bemanningsbransjen.  

At Ap og Sp henger seg på Rødt sin retorikk, viser hvor liten forståelse de har for det arbeidslivet som finnes utenfor kontorene på Stortinget. Som tidligere HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte.  

Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet. 

I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene. Det betyr ikke at vi skal forby dem. Regjeringen tok tidlig initiativ til å rydde opp i bransjen ved å stramme inn på innleie, forby nulltimers-kontrakter og vedta en definisjon av fast ansettelse. Det har ført til en bedre regulering av bransjen. Men det er tydeligvis ikke nok.  

Venstresiden er ikke fornøyd før lyset er slukket i hver bemanningsbedrift i distrikt-Norge. Det vil være dramatisk for norsk næringsliv, og alle de som står utenfor arbeidslivet og skal inn.

Hva er ditt handikapp?

Aldri har norsk arbeidsliv hatt en større andel universelt utformede arbeidsplasser enn nå. I koronatiden jobber jo svært mange fra hjemmekontoret som allerede er tilpasset dersom du bruker rullestol. Det bør gjenspeiles i arbeidslivsstatistikkene. En rullestol hindrer deg ikke i å bruke tastatur og mus og å delta i digitale møter.

Rullestolen stopper ikke Stifanos Bihonelgne. «De må se meg bruke hjernen og løfte blikket», sa han, da han fikk jobb på Scandic gjennom et prosjekt i samarbeid med Norges Handikapforbund. «Det er hjernen som leder verden, ikke beina. Hvis du aksepterer meg som medmenneske, må du gi meg de samme mulighetene som alle andre. Så skal jeg vise at jeg kan få det til», fortsatte han. I hele sitt liv som rullestolbruker hadde han blitt bedømt ut fra det folk så, og søkt utallige jobber uten hell. Ansettelsen var en ubetinget suksess. Men det fordret en leder som så på ham som en ressurs. Slike ledere tilhører dessverre unntakene.

Stifanos er ikke alene. Han er en av mange som daglig opplever fordommer og holdninger – og utestengelse fra arbeidslivet.

Kampen for inkludering i arbeidslivet er eldre enn du tror. For 100 år siden kunne kvinner bli sagt opp fra jobben sin dersom de giftet seg. Først i 1939 slo Høyesterett fast at det å være gift ikke var saklig oppsigelsesgrunn. Så sent som i 1970 var bare hver 4. kvinne over 15 år yrkesaktiv.

Arbeidsmarkedet langt fra likestilt
I dag virker det som en fjern tanke at kvinner ikke skal være i arbeid fordi de er kvinner. De fleste ser på likestilling mellom kjønnene som det eneste normale. Men for andre grupper er det fortsatt et godt stykke igjen til et likestilt arbeidsmarked.

Vi vet at omtrent 40 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne er i arbeid. Denne andelen har faktisk gått noe ned de siste årene. For befolkningen ellers er tallet nærmere 75 prosent. Gruppen med nedsatt funksjonsevne er ingen liten gruppe – de utgjør 17,6 prosent av befolkningen. Ifølge SSB er det over 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne i Norge som ønsker å jobbe, men likevel står utenfor arbeidsmarkedet.

Jo flere som er i jobb, jo bedre er det for økonomien i Norge. Også for deg som har jobb fra før. Arbeidsmarkedet er ikke et nullsumspill. Det er ikke slik at hvis en kvinne får en jobb, mister en mann jobben sin. Det er heller ikke slik at hvis en person med nedsatt funksjonsevne får en jobb, er det en annen som mister jobben sin.

Arbeidsgivere ansetter dem som ligner seg selv
Dessverre ser det ut til at fordommer og holdninger er et stort hinder for at funksjonshemmede får delta i arbeidslivet. Ifølge en undersøkelse av Incita i Danmark vil 91 prosent av arbeidsgivere avvise søkere som er blinde. For døve og rullestolbrukere er tallet 81 prosent og 62 prosent. Eller sagt på en annen måte: Mange vil ikke engang vurdere å ansette personer med nedsatt funksjonsevne. Det er en kjent problemstilling at mange arbeidsgivere helst ansetter noen som ligner seg selv – det er et enormt hinder for mangfold på norske arbeidsplasser.

Det største hinderet for å få flere mennesker med nedsatt funksjonsevne i jobb, er dessverre ofte andre mennesker som ikke har en funksjonsnedsettelse. Vi trenger mer kunnskap om dette, for på den måten å få mer innovasjon og mer inkludering i arbeidslivet. Et godt sted å starte, er å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i diskusjonen om hvordan de kan inkluderes i arbeidslivet. De kan også utfordre oss på våre holdninger.

Sjelden har vi hatt en bedre anledning til å se nytt på inkludering i arbeidslivet enn nå. Koronapandemien har vist oss at hjemmekontoret har en tilleggsfunksjon. Nylig utlyste næringsdepartementet to stillinger som kan utføres fra hjemmekontoret. Enten det er i Lofoten, Jæren eller Oslo. De fysiske begrensningene har blitt mindre nå som vi har forstått at mange jobber kan gjøres hjemmefra.

Ved å ta et oppgjør med fordommene våre kan vi inkludere flere inn i et arbeidsliv som trenger folk.

 

Skrevet av Finn Arild Thordarson, gründer, funksjonshemmet og leder av HøyreFUNK, og Margret Hagerup, stortingsrepresentant og styremedlem i HøyreFUNK. 

Publisert tidligere i Dagen, Gjengangeren m.fl.

AS Norge trenger flere medlemmer

Det var en ubeskrivelig følelse. To blå streker lyste mot oss. En svak fornemmelse var blitt bekreftet. Vi var gravide! Vi skulle bli foreldre. Fremtiden var plutselig endret.

Jubelen sto i taket da jeg fortalte det til sjefen. Tenk at jeg skulle sørge for at landet fikk seg enda en verdensborger. Ikke nok med at jeg skulle bidra med min kompetanse, nå skulle jeg også sikre fremtidens arbeidskraft. Det ble feiring med både kaker og ballonger. Sommerfuglene og frøet i magen kriblet om kapp med entusiastiske kollegaer som var over seg av glede. Tenk at AS Norge skulle få et nytt medlem!

Nå ventet trekant-samtaler med jordmor og nærmeste leder, og jeg fikk både støtte og gode råd om hva jeg burde tenke på i denne situasjonen. Det var mye jeg aldri hadde tenkt på før. Hormoner førte til kroppslige endringer. Følelsene ble sterkere. Vi skulle ta stilling til permisjonsfordeling, og tenke på pensjonsopptjening. Ingen fortalte at det skulle følge så mye med et svangerskap. Karriereplaner og familieforøkning skulle gå hånd i hånd. Heldigvis var vi to om oppgaven.

Etter første samtale med sjefen følte jeg meg trygg på fremtiden. Samtidig som jeg innså at det kom til å bli en stor omveltning i livet. Det krever visst sitt å bære frem et barn. Men jordmor hadde betrygget meg på at det meste på jobben var greit, så lenge jeg tok hensyn til kroppen og sørget for ekstra hvile på ettermiddagene. Fremtiden så ganske så lys ut.

Jeg våknet plutselig med et rykk.

Gleden satt enda i kroppen, og to klare, blå streker lyste fremdeles mot meg fra testen på nattbordet. Jeg kjente klumpen i magen knyte seg. Den gode følelsen jeg hadde hatt i drømmen ebbet sakte ut. For hvordan skulle jeg fortelle dette på jobben?

Jeg tror mange kvinner har kjent på denne følelsen. Den umiddelbare gleden ved å være gravid får raskt noen mørke skyer over seg, når man skal fortelle det på jobben. For hva er konsekvensene ved det budskapet? Dersom en kvinne i et intervju forteller at hun er gravid, kan det fort føre til et høflig avslag.

Så hvordan ser vi egentlig på gravide kvinner det i norske arbeidslivet? Vi feirer neppe nyheten om en ny verdensborger med udelt glede. Både den gravide og arbeidsgiver kjenner på utfordringer, samtidig som vi ofte feier disse under teppet og unnlater å snakke om det.

Jeg har sittet ved alle sider av bordet. Jeg har vært gravid arbeidstaker, jeg har vært arbeidsgiver. Felles for begge situasjonene er at dialog har vært avgjørende. Men har den vært god nok? Antagelig ikke. Da kan vi lure på hvorfor det ikke fødes flere barn i Norge.

Som arbeidsgiver er det utfordrende å tilrettelegge for fravær. Når man gjør en ansettelse er det fordi man ønsker kompetansen til vedkommende, og man har som regel behov for denne på jevnlig basis. Dette resulterer i at det også for menn kan være en terskel å komme på jobben og fortelle at man skal bli far. For sjefen begynner umiddelbart å tenke på hvordan vedkommende skal erstattes under fraværet, og det er ikke rent sjelden at det kolliderer med viktige hendelser på jobben.

Vi er mange som tror at vi er uunnværlige.

Jeg tror vi må snakke mer om disse tingene. For det er en belastning å bli gravid i dagens arbeidsliv. Spørsmålet er om denne belastningen blir for stor. Både for den gravide og for arbeidsgiveren. Mye ligger mellom linjene. Kanskje trengs det rett og slett en bedre personalpolitikk for gravide. Det er en kjensgjerning at mange gravide faller utenfor arbeidslivet. Man mister muligheten til forfremmelse, og man havner bakpå, sammenlignet med mange av kollegaene.

Er det prisen vi betaler for å få barn? Og har AS Norge råd til at vi har denne kulturen i arbeidslivet?  Det er på tide å løfte frem den jobben det er å bære frem nye verdensborgere. Vi bør rett og slett bli flinkere til å feire graviditeten. Det er en tilstand, ikke en sykdom, og det finnes ingen grunn til at vi skal sakke akterut på grunn av en graviditet. Men det fordrer at vi snakker sammen.

For denne klumpen i magen er ikke alltid til det gode. Men det burde den være.

Arbeiderpartiets brutalisering av arbeidslivet

Det har vært heftig debatt om reglene i arbeidsmiljøloven de siste årene. Det var til og med generalstreik i 2014, da regjeringen la frem forslag om å tillatte mer midlertidig ansettelse.

Arbeiderpartiet har siden vært tydelige på at dette er en endring de vil reversere.

I debatten har vi gjentatte ganger kommet med fakta om innleie og midlertidighet. Faktum er at det er mellom 1-2 prosent innleide i norsk arbeidsliv. Et tall som har ligget stabilt over flere år. Nylig kom også Institutt for samfunnsforskning (ISF) med en ny rapport som sier at arbeidslivet i Norge lever godt med litt mykere regler: Midlertidige ansettelser har ikke økt på 25 år. På toppen av alt har andelen fast ansatte økt. Analysene deres viser også at midlertidige ansettelser i større grad fungerer som «springbrett» mot fast jobb nå enn før, særlig for yngre aldersgrupper.

Dette kommer i tillegg til at flere kvinner nå jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har blitt redusert, flere unge velger yrkesfag, en rekordlav arbeidsledighet før korona-krisen og ikke minst: 9 av 10 trives på jobb.

Med dog.

I løpet av mine tre år på Stortinget tror jeg neppe det har vært en eneste debatt uten at Arbeiderpartiet har snakket om Høyre-regjeringens brutalisering av arbeidslivet. Det tegnes et bilde av et arbeidsliv hvor arbeidsfolk står med luen i hånden, og kjemper mot bedriftseiere som gjør det de kan for å holde folk utenfor arbeidslivet, samtidig som de utnytter arbeidstakere grovt.

Gjennom mine mange år som butikkmedarbeider, butikksjef, lagermedarbeider, teamleder og HR-leder har jeg ikke kjent meg igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen. Det blir som det vi i arbeidslivet kaller KMM – kos med misnøye. Det kan være greit å påpeke at alt ikke er greit, men det blir farlig dersom det er det som skal definere normalen.

I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene.

Som HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte. Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet.

Jeg kunne også skrevet langt og lenge om de dårlige erfaringene. Om bemanningsbyrå som lovet gull og grønne skoger, men som ikke leverte i det hele tatt. Aller minst til de som skulle jobbe for dem. Slike samarbeid ble raskt avsluttet. I en hektisk hverdag har man ikke råd til å handle med de som ikke følger spillereglene. Enhver seriøs bedrift vil ha dedikerte medarbeidere som leverer et godt produkt, enten de er fast ansatte, eller innleide for å ta arbeidstopper og dekke inn for fravær.

Heldigvis var flertallet av bemanningsbyråene også seriøse bedrifter. De ville levere et godt produkt til kundene, og da var de også avhengige av å tiltrekke til seg flinke medarbeidere. Gjennom de siste årene har det imidlertid vært gjentatte forsøk fra venstresiden om å forby bemanningsbransjen. Det begynte med et forslag om å forby innleie i bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Det endte opp med betydelige innstramminger, som det nå viser seg at ikke er nok. For nå vil venstresiden ha kommunal arbeidsformidling. Bemanningsbyråene har visst ikke livets rett. Brutaliseringen av arbeidslivet fortsetter..

Faste, hele stillinger er normalen i norsk arbeidsliv. Sånn er det, og sånn skal det også være. Verken høyresiden eller venstresiden er uenige om dette. Det er virkelighetsbeskrivelsen vi ikke er enige om. Men man må erkjenne at den store brutaliseringen av arbeidslivet ikke helt har slått til, selv etter flere år med borgerlig regjering.

Mykere regler har ikke rasert arbeidslivet.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Vi trenger et samspill hvor alle får delta

Ferdig med to dagers trontaledebatt i Stortinget! Hva skal man si? Er verden virkelig så kald og kynisk som det opposisjonen hevder? Det var til tider iskaldt i salen.

Det er tydelig at det nærmer seg stortingsvalg. De ideologiske skillelinjene skal vises frem. Neste års valg blir et ideologisk valg, har flere av representantene fra venstresiden sagt fra talerstolen. Det snakkes om de rike, som en motsetning til dem som har vanlige jobber. Vanlige folk, til forskjell fra de som sitter på toppen og skor seg. Det skapes et oss og et dem.

Rundt i hele landet sitter det partifeller, fra alle partiene langs aksen, som representerer mangfoldet i samfunnet. Mange blir puttet i båser de ikke føler seg hjemme i. Det er sjelden et enten eller.

Men det kan virke som om kampen står mellom det offentlige og det private. Mellom det varme og det kalde. Sannheten er at det ikke finnes motsetninger mellom disse to. Vi trenger begge.

Det forundrer meg at skillet mellom stat og privat skal være så skarpt hos venstresiden. Og det bekymrer meg at det snakkes mindre om tjenestene som skal leveres, og kvaliteten vi kan forvente å få.

Systemet blir viktigere enn menneskene.

Sannheten er at en sterk offentlig sektor skapes i samspill med det private. For når staten skal gjøre alt, så svekkes mangfold, innovasjon og entreprenørskap, som gjør det vanskeligere å skape de arbeidsplassene som finansierer vår felles velferd. Når staten og statlige selskaper skal ta all risikoen i markedet så risikerer de penger som kunne gått til sykepleiere, lærere og velferd. Da får vi mer stat og mer styring.

Og fortsatt snakker ikke venstresiden om kvaliteten i tjenestene, de er mest opptatt av hvem som skal gi dem, og hvilke penger som skal brukes.

Det samme ser vi i debatten om heltid og deltid. Det snakkes lite om kvalitetene i tjenestene, men det burde vi. For kvaliteten i tjenestene blir bedre av at ansatte har høyere stillingsprosenter. Det er til gode både for pasientene, arbeidstakerne og samfunnet. Dersom vi ønsker kvalitet, er heltid det gitte svaret. Men da må partene på arbeidsplassen finne de gode løsningene, sammen. De har lokal kunnskap og vet hvor skoen trykker. Med mer heltid vil kvalitet, kompetanse og trivsel bare være noen av gevinstene. Men da må vi ta debatten, både om kvalitet og kompetanse, men også om den store elefanten i rommet, nemlig arbeidstid. Der stopper det imidlertid opp for venstresiden.

Ja, det blir et ideologisk valg neste år. Et valg som kommer til å handle om ideologi versus pragmatisme. For Høyre er det viktigste at gode tjenester leveres, på en best mulig måte. Ideologi kan ikke styre samfunnet. Men vi bør være opptatt av kvaliteten på tjenestene vi skal skape.

Da trenger vi et samspill, hvor alle får delta.