Når direkte dialog ikke teller

Det er sjelden man lar seg irritere, men for egen del har det skjedd flere ganger den siste uken. Mulig jeg snart må vurdere egen rolle i alt dette. Kanskje er det jeg som er problemet.

Det begynte i spørretimen sist uke, hvor både Slagsvold Vedum og Støre trakk ut elementer av en historie de ville bruke. Det første ble et blogg-innlegg som kan leses her: https://www.margrethagerup.no/2020/05/15/nok-cheesy-facebookstatuser-fra-pollestad/

Så lenge ingen kjenner hele historien kommer poenget godt frem. Da er visst alt innenfor på sosiale medier. Støre får vente til en annen anledning. Mulig det blir et tredje irritasjonsinnlegg..

Men i dag er det Bondelaget i Rogaland som har skapt irritasjon. I et innlegg på Facebook skriver nestleder i Bondelaget at Rogaland Høyre sin stortingsbenk er fraværende i debatten om landbruket. Vi står visst bare opp for alle andre næringer.

Hadde det nå bare vært så vel.

Jeg har stadig dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker over. Men som politiker kan man dessverre ikke favne alt. Det handler om kapasitet, og det er helt menneskelig. Jeg tror aldri jeg har holdt en innledning om politiske tema, uten å få kommentarer om alt jeg har utelatt. Og sånn må det være. Vi er ikke maskiner.

Men matpolitikk har jeg prioritert iherdig de siste årene. Det er stadig en bratt læringskurve, men for en reise. Man har stadig blitt imponert over alt som foregår i og rundt norsk matproduksjon. Og hvor lett bøndene deler raust av sine glade historier. Det er viktig for å lære opp oss som står utenfor norsk matproduksjon. Vi må forstå hva det handler om.

Nå er det imidlertid unntakstilstand.

De siste ukene har Høyres landbruksnettverk derfor vært travelt opptatt i møter med bondelag, bønder og produsenter rundt omkring i hele landet. Vi har snakket med kokker, restaurantereiere og bekymrede bønder og produsenter. Tiltakspakke etter tiltakspakke er rullet ut. Vi er heldige som har en velferdsstat som Norge.

Vi jobbet lenge med å få på plass arbeidskraft til landbruket, både gjennom endringer i dagpengeregelverket og innreisereglene. Det jobbes fremdeles på flere hold for at flest mulig skal holde hodet over vannet i disse tider. Det er få som ikke har utfordringer nå. Da må vi snakke sammen.

For dialog er viktig

Førstkommende mandag har landbruksnettverket, som består av 17 Høyre-damer fra ulike deler av landet og i ulike fagkomiteer på Stortinget, møte med Rogaland Bondelag. Tema er korona-krise, norsk landbruk og veien videre. Viktige tema.

Vi har allerede hatt møter med bondelagene i Agder, Nordland, Vestland, Telemark med flere.

Sist uke var Høyres landbrukspolitiske talsperson, Guro Angell Gimse, sammen med Rogaland Høyre i et møte med Norsvin. Viktige samtaler, viktige innspill, politikk som drives videre. Alt avhengig av en dialog.

For dialog betyr noe.

Jeg har nå snart vært stortingsrepresentant i tre år. I den tiden har jeg jobbet hardt for å løfte norsk landbruk og stå i bresjen for den formidable jobben bøndene gjør. Det være seg å måtte debattere kylling og dyrevelferd mot MDG, eller å trekke frem hvor god dyrehelse og lite bruk av antibiotika og sprøytemidler det faktisk er i norsk mat.

Samtidig er jeg tydelig på at vi trenger internasjonalt samarbeid. Skal vi leve av ressursene våre må vi snakke om alt, fra jord og fjord til bord. Matpolitikk liker vi i Rogaland Høyre å kalle det. Det handler om verdiskaping i et stort perspektiv. Det handler om Norges største fastlandsindustri. En bransje Høyre og jeg heier på og fremsnakker. Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Briter var overrasket når jeg viste dem oversikten over bruk av antibiotika i norsk matproduksjon. De trodde ikke det var mulig. I fjor traff jeg en annen brite, som jobber i oljebransjen, under en konferanse i Stavanger. Han var overrasket over at jeg satt i Arbeids- og sosialkomiteen, for jeg snakket jo kun om mat. Han var helt sikker på at jeg satt i næringskomiteen..

Når Bondelaget postet innlegg på Facebook i dag fikk jeg melding i Messenger: skjønner ikke spørsmålet, du snakker jo om mat og Rogaland hele tiden.

Matfylket Rogaland tenker jeg automatisk. Og energihovedstaden. Jærbuer som gir gass.

Sånn er livet på sosiale medier. Budskap og kommunikasjon. Etterlatt inntrykk er ofte helt ulikt, avhengig av hvem som leser og hva som deles.

Derfor setter jeg pris på direkte dialog. Som politikere er vi helt avhengige av en god dialog med aktørene som skaper verdiene der ute. Uavhengig av hvilken yrkestittel man har. Det er de verdiene som gjør Norge til den velferdsstaten andre land bare kan misunne oss, som nå løfter oss gjennom krisen.

Å fremføre budskap via Facebook kan være vel og bra for å formidle et poeng. Men det betinger at man kommer med et nyansert bilde, og ikke velger elementer av et budskap. Når vi jobber for å fremme egne saker liker jeg best direkte dialog. Det trenger ikke å være så vanskelig.

Jeg kan nås på: Margret.hagerup@stortinget.no, eller på telefon 47 611 670.

Og jeg leser tidvis statuser på sosiale medier. Men det hender de irriterer mer enn de opplyser.

Nok cheesy facebookstatuser fra Pollestad

Norge er en del av verden. Det virker som om Sp ikke klarer å akseptere det.

 

Under onsdagens spørretime oppfordret Vedum statsministeren til å fortelle nordmenn at de skulle velge norskproduserte sofaer og oster fremfor utenlandske alternativer. Statsminister Solberg svarte at det er en god idé, og at det er flott at de som kan og vil støtter opp om lokalt næringsliv. Hun presiserte også at hun ikke ønsket å fortelle nordmenn hva de skulle bruke pengene sine på, særlig i en tid hvor mange familier sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

 

Dette fikk begeret til å renne over for Pollestad. «Erna Solberg ville i dag ikke oppfordre folk til å kjøpe norsk ost», skriver han på Facebook. Dette er jo en oppkonstruert konflikt, i kjent Sp-stil.

 

Dessverre er det få som får med seg debattene i Stortinget. Langt flere leser korte budskap, med fargerike bilder på Facebook. Ord og vendinger, tatt ut av sammenheng. Konstruert for å få likerklikk. Oppkonstruerte problemstillinger. Lemfeldige forhold til fakta. 

 

Sp unnlater også å snakke om konsekvensene av egen symbolpolitikk. De vil kun snakke om at vi skal kjøpe norsk mat. Misforstå meg rett; det er bra å kjøpe norsk mat. Og jeg håper mange støtter opp om lokalt næringsliv som nå sliter.

 

Men vi må også selge norsk mat. Til Europa. Med handelsavtaler. Handelsavtaler og internasjonale fellesskap som Sp mener gjør Norge svakere.

 

Sannheten er at vi hadde vært et mye fattigere land dersom Sp fikk oppfylt sin våte drøm om å isolere Norge fra forpliktende internasjonalt samarbeid.  

Pollestads innlegg vitner om et parti som helst vil leke i egen andedam. Det er helt OK å mene at vi bør lukke oss inne i vår egen hule, med Tiedemand og Gude og Jarlsberg og norsksnekrede sofaer. Ingen hindrer Sp i å ønske seg en lukket nasjonalstat. Men da må de også stå inne for de dramatiske effektene dette vil ha for velferdssamfunnet vårt. Det er her Sp stadig skygger banen.  

 

La det være klart: Norsk velferd avhenger av handel med omverdenen. EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Medregnet olje og gass går omtrent 80 prosent av all norsk eksport til EØS-området. Det tilsvarer om lag 300 milliarder kroner i året. Aller størst er eksporten fra typiske distriktsfylker. Å være EØS-fiendtlig, som Sp er, er å være distriktsfiendtlig. Avtalen sikrer norske bedrifter tollfri adgang til det europeiske markedet, som igjen sikrer arbeidsplasser i Norge. Arbeidsplasser skaper verdier og verdiene sikrer norsk velferd. 

 

Når vi skal få norsk økonomi på bena igjen etter koronakrisen, vil distriktsarbeidsplasser og eksport være helt avgjørende. EØS-avtalen er og forblir vårt abonnement på velferd.

 

Sp nører opp under en farlig tankegang; ideen om at en liten og åpen økonomi, som er avhengig av handel med andre land, klarer seg så mye bedre bare vi lukker oss inne.

 

Norge er et sterkt land på grunn av internasjonalt samarbeid, ikke på tross av det.

Når digitaliseringen blir en pest og en plage

Det har ikke vært en god uke for min digitale selvfølelse. Det hadde antagelig vært mer produktivt å jobbe i hagen, eller lest sakspapirer. Mulig det faktisk hadde vært bedre bare å ligge på sofaen også. Det hadde definitivt vært mindre stress.

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lage små videoklipp og dele disse for å få ut budskap jeg brenner inne med. Dette tenkte jeg på lenge før korona-krisen traff oss, men det har ikke blitt til at jeg har kommet i gang. Tusen ideer i hodet, men alltid vanskelig å sette dem ned på papiret. Enda vanskeligere er det visst å feste det på film.

Jeg kjøpte meg allikevel en selfie-stick, som regelrett kan stå på egne bein. Dette skulle bli greier! Det eneste jeg da måtte tenke på var lysforhold, format, høyde og lyd. Enkelt nok, tenker du kanskje. Ikke så enkelt skal jeg si deg..

Full av energi tok jeg på t-skjorten med Erna på brystet og den Krf-gule jakken, og gikk opp i huset til min bestemor, som var tomt for anledningen. Jeg brukte vel godt 30 minutter med testing og plassering av utstyr før jeg ble fornøyd og var klar for tagning. Jeg måtte også vente noen minutter på at klesrullen skulle bli varm, da Erna trengte en strekk. I huset til Oma kan man ikke slurve med slike ting. Jeg bodde en periode hos henne i ungdommen, og da var det ikke snakk om skrukkete klær. I den tiden gikk jeg på Rimi med press i buksene og nystrøkne truser. Det var tider!

Men, tilbake til filmen. Nyrullet og klar stilte jeg meg opp i kamerasiktet.
Etter å ha snakket til meg selv og mobilen i vel 15 minutter gikk persiennene ned foran vinduet jeg så mot. Det kom sol må vite. I løpet av minutter ble jeg totalt blendet, og så kun nyanser av blått og hvitt. Markisene har striper i disse fargene. Jeg får enda verk i øynene av å tenke på det. For jeg valgte å fortsette, og prøvde å late som om dette ikke hadde skjedd. Jeg hadde jo tross alt kommet ganske langt.

Antagelig var det alt for langt.. For jeg merket til min forskrekkelse at filmingen plutselig hadde stoppet midt i en setning, når jeg skulle bivåne resultatet på vei hjemover. Analysene mine trakk slutningen at telefonen var en smule overopphetet av sola. Jeg la den derfor i kjøleskapet en stund, slik at den kunne kjøle seg ned litt.

Dagen etter gikk jeg igjen opp i min bestemors hus. Det hadde vært en heller søvnløs natt, etter for store mengder kaffe, men pågangsmotet var på plass. Nå skulle jeg fikse opp. Dag to, tagning to, gikk strålende, om jeg må få si det selv. Ingen sol i sikte, og avslutningen min var så perfekt som den kunne bli.

Bare så synd at den blir mellom meg og telefonen min. Filmingen hadde igjen skrudd seg av, etter rundt 20 minutter, fant jeg ut på vei hjem.
Frustrasjon gikk over til irritasjon. Jeg raste hjem og satte meg ved kjøkkenbordet for å filme siste delen. Lang historie kort, det samme skjedde to ganger til. På tross av at disse videoene kun varte i et par minutter.. Kanskje var det ikke lengden som var problemet? Det mest frustrerende er at jeg har hatt følelsen av å være ferdig så mange ganger i løpet av de siste dagene, men hver gang har jeg rykket tilbake til start. Dei kallar meg N00binnen på sosiale medier. Det er visst en grunn for det.

Min siste teori går nå på at det er lagringen på telefonen som er problemet, og det kan jo ordnes! Så moralen er, øvelse gjør mester. Og etter dette så kan det vel kun gå en vei? Men videoene mine blir definitivt kortere for fremtiden. Men det har de antageligvis godt av.

Men jeg legger ikke kameraet på hylla, enda..