Under koronaen har jeg hatt mer hjemmekontor enn vanlig. Det har resultert i et større behov for frisk luft, og at jeg har blitt enda bedre kjent i hjembygda mi. Det har også gitt meg mer tid til tankevirksomhet. Om politikk, retorikk og bekymringer for fremtiden.
Mens jeg gikk nedover Grensevegen funderte jeg over det fjerne og det nære. Gjennom funderingen bevegde jeg meg inn på ukjent terreng. Jeg passerte nabolag jeg ikke kjente igjen. Nye hus og hager dukket opp. Jeg var plutselig i en annen kommune.
Time og Klepp er to relativt like store kommuner, som er vokst sammen i begge ender. Det har ført til to nabolag som er delt på midten. Oss og dem. Bryne og Tu. Kvernaland og Orstad. Kommunene Time og Klepp.
Tilhørighet og hjemsted er en følelse som sitter dypt i oss. Debatten om kommunesammenslåing har vært, og er fremdeles, opprivende. Sårene fra forrige reform, tilbake til 60-tallet, har enda ikke grodd hos flere.
I rikspolitikken snakker Trygve Slagsvold Vedum på inn- og utpust om at regjeringen sentraliserer for mye. Sentralisering har blitt et negativt begrep i samfunnsdebatten. Kommunesammenslåinger skal reverseres, hvis Vedum får det som han vil. Det bekymrer meg, der jeg beveger meg nedover Grensevegen.
Og; «til tross for en aktiv distriktspolitikk har det i de senere årene foregått en sterk sentralisering i Norge. Livet i byene og på landsbygda arter seg forskjellig, og mange unge mennesker føler seg tiltrukket av en urban livsstil.», kunne man lese på SSB i 2007.
Og sentraliseringen har fortsatt, både i Norge og ute i verden. Men er det så galt da?
For kan man forvente at dagens mennesker ønsker å leve på samme måte som for 50 år siden? Det urbane livet får betydelig oppmerksomhet i media og i populærkulturen, og appellerer ofte til ungdom. Og få av oss vil vel tilbake til den gangen vi hadde postkontor?
Samtidig står hyttekulturen sterkt i Norge, noe korona-pandemien har vist oss. Den sterke økningen i hyttebygging i senere år, samtidig med sentralisering, kan antyde at folk sier «ja, takk, begge deler».
Vi vil ha både det nære og det fjerne.
Korona-pandemien har skutt fart på digitaliseringen, og den teknologiske utviklingen gjør at flere nå kan jobbe og bo hvor som helst i landet. Trenden kan være at arbeidsstedet spiller mindre rolle enn før fordi kommunikasjonen i stor grad foregår elektronisk. Allikevel har krisen også vist oss at personlig og daglig kontakt med kolleger og forretningsforbindelser er verdifullt. Det vil antagelig bli behov for en blanding av dette i tiden fremover. Men kanskje gir det større åpning for at flere kan bo utenfor de mest sentrale strøk?
Jeg drømmer fremdeles om flere kommunesammenslåinger, der jeg går. Jeg mener det er et skritt i riktig retning. For vi er inne i kunnskapssamfunnet nå, og kompetanse vil bety mye for fremtiden. Vi trenger flere kompetansemiljøer og vi trenger å støtte oss på hverandre.
I debatten om en eventuell Jæren Kommune husker jeg ei dame som jobbet innen IT. Hun sa i et debattmøte at til og med Stavanger Kommune var for liten til at kompetansemiljøet innen hennes fagfelt var attraktivt nok. Hun var opptatt av kompetanseutvikling.
I kommunesammenslåingsdebatten var mange opptatt av nærhet. Utfordringen var at mye dreide seg om lokalisering, ikke sentralisering. Men det rokket ved følelsene våre, og identiteten vår.
Da NAV Time og NAV Klepp slo seg sammen var det kvaliteten i tjenestene som var utgangspunktet for de to NAV-lederne. Spørsmålet om lokalisering kom til slutt, for kompetansen var viktigst. I sitt alternative statsbudsjett vil Sp bruke 300 millioner på Nav, og de vil at det skal være minst et NAV-kontor i hver kommune.
Men nærhet er ikke det samme som kvalitet.
Vi trenger kommuner som kan gi gode tjenester i fremtiden. Da trenger vi kommuner med attraktive arbeidsmiljøer og muligheter for kompetansepåfyll. Større og mer robuste kommuner kan gi større fagmiljøer som gjør det lettere å tiltrekke og holde på kvalifisert arbeidskraft, samtidig som smådriftsulempene i tjenesteytingen blir redusert. Kanskje kan dette bidra til å bedre tjenestetilbudet og rekrutteringen av arbeidskraft, slik at landsbygda framstår som mer attraktiv?
Det er arbeidsplasser som bygger lokalsamfunn.
Nå har vi beveget oss godt inn i kunnskapssamfunnet, og sentralisering står sentralt i kunnskapsøkonomien. Mens jordbruksøkonomien krevde spredt bosetting og industriøkonomien kunne blomstre med mange små byer, vil kunnskapsøkonomien innebære større samlinger av kompetanse.
Da må vi sørge for at kompetanse og kvalitet havner i høysetet. Følelsene våre er sterke. Men de skaper ikke fremtidens velferdssamfunn. Det skaper vi sammen, når vi snakker om de tjenestene vi vil ha i fremtiden.
By og land, hand i hand. Sammen mot kunnskapssamfunnet.
Jeg undres over hvor lenge Grensevegen skal representere et skille, der jeg går. Både fysisk og psykisk. Før jeg raskt beveger meg tilbake til Kvernaland. Trygt tilbake til det nære og det kjente. Til bygda i mitt hjerte.
Endringer kan vel de andre ta seg av?