Et nytt år truer

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var møkk lei av 2020. Det startet faktisk allerede rett etter at året var begynt. Det opplevdes absurd og skremmende i mars/april. Hva var det som hadde truffet oss? Det kom brått, men sakte men sikkert ble vi vant med å være begrenset. Ungene fikk formaninger om å vaske hendene. Vi unngikk hverandre. Skulte på hverandre i butikken. Noterte oss hvem som brukte munnbind og hvem som kom hverandre for nær.

Det var allikevel glimt av morsomme stunder. Frisører som var dypt savnet. Antall centimeter med ettervekst. Aldri har vel frisører vært mer verdsatt enn i 2020. Og mange flere med dem. Men søringene skulle ikke komme nordover. De skulle ha søringkarantene.

Men vi var i dette sammen. I den dugnaden vi alle er så lei av.

Vi har opplevd en ny farsott, og møtes nå på nettmøter, hvor hender henger igjen, eller mikrofoner ikke er mutet. Etter hvert kjente jeg at jeg logget litt av alle disse møtene. Det krever sin oppmerksomhet å følge med. Japp, det skal være snickers og twist. Sjokolade! Det fristet oftere i året som gikk.

Jeg savnet de fysiske møtene. Møtene som dras ut av dem med de unødvendige spørsmålene og av dem som elsker å høre på sin egen stemme. Jeg savner min egen stemme. Jeg vil ut blant folk igjen! For det er i møtene med hver enkelt at ny politikk skapes. Ideer formes, og språket gjør politikken levende.

I begynnelsen av året lovpriset jeg digitale fester. Det var gøy i ganske nøyaktig et par timer. Det var lettere å finne sofaen. Kartongen med vin. Lete etter serier på Netflix. Jeg tok meg i å savne å bli spyttet i øret der jeg lå.. For hvem husker vel ikke de tidene vi kunne sitte tett i en bar, og lene oss over mot sidemannen for å overdøve musikken? Det var tider, det!

For sånn har det blitt. Vi savner hverandre nå. Enkelte savner også klemmene.. Hvilken verden har vi fått?

Jeg har egentlig hatt det ganske godt i den klemmefrie tilværelsen, hvor jeg slipper å finte unna all denne kroppskontakten som stadig kommer vår vei. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært glad for at jeg har stor familie hjemme. De nære ting har blitt nærere.

Juleferien har vært herlig. Og nødvendig. Familien på seks har hatt måltider sammen, vi har lekt mimeleker og gjemsel. Vi har gledet oss til hverdagen og sett frem mot nye tider. Og 2021 kom med lovnader om fint vær. Sjelden har jeg sett så mange folk utenfor som de første dagene av det nye året. Vi sniker til oss hvert glimt av sollys. Jeg kjenner at den friske luften gjør meg godt. Den er nesten livsnødvendig i disse dager.

Men et nytt år truer.

I dag har regjeringen igjen strammet inn på retningslinjene. For smitten øker ut i det nye året. Jeg får litt av den samme følelsen som Bill Murray må ha hatt i Groundhog Day, hvor han hver morgen våkner opp til den samme dagen. Det blir til slutt utmattende. Skal det aldri ta slutt?

Håpet er at vi kommer styrket ut av dette.

Så budskapet i 2021 blir som i 2020. Hold ut. Hold avstand. Vask hender. For det er i de små tingene vi gjør vi kan redde liv og skjerme hverandre. Det blir tidsnok tid for klemming og festival. Og det er faktisk godt mulig at jeg er blitt en klemmer innen den tid. For nå trenger vi hverandre mer enn noen gang.