Hva er ditt handikapp?

Aldri har norsk arbeidsliv hatt en større andel universelt utformede arbeidsplasser enn nå. I koronatiden jobber jo svært mange fra hjemmekontoret som allerede er tilpasset dersom du bruker rullestol. Det bør gjenspeiles i arbeidslivsstatistikkene. En rullestol hindrer deg ikke i å bruke tastatur og mus og å delta i digitale møter.

Rullestolen stopper ikke Stifanos Bihonelgne. «De må se meg bruke hjernen og løfte blikket», sa han, da han fikk jobb på Scandic gjennom et prosjekt i samarbeid med Norges Handikapforbund. «Det er hjernen som leder verden, ikke beina. Hvis du aksepterer meg som medmenneske, må du gi meg de samme mulighetene som alle andre. Så skal jeg vise at jeg kan få det til», fortsatte han. I hele sitt liv som rullestolbruker hadde han blitt bedømt ut fra det folk så, og søkt utallige jobber uten hell. Ansettelsen var en ubetinget suksess. Men det fordret en leder som så på ham som en ressurs. Slike ledere tilhører dessverre unntakene.

Stifanos er ikke alene. Han er en av mange som daglig opplever fordommer og holdninger – og utestengelse fra arbeidslivet.

Kampen for inkludering i arbeidslivet er eldre enn du tror. For 100 år siden kunne kvinner bli sagt opp fra jobben sin dersom de giftet seg. Først i 1939 slo Høyesterett fast at det å være gift ikke var saklig oppsigelsesgrunn. Så sent som i 1970 var bare hver 4. kvinne over 15 år yrkesaktiv.

Arbeidsmarkedet langt fra likestilt
I dag virker det som en fjern tanke at kvinner ikke skal være i arbeid fordi de er kvinner. De fleste ser på likestilling mellom kjønnene som det eneste normale. Men for andre grupper er det fortsatt et godt stykke igjen til et likestilt arbeidsmarked.

Vi vet at omtrent 40 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne er i arbeid. Denne andelen har faktisk gått noe ned de siste årene. For befolkningen ellers er tallet nærmere 75 prosent. Gruppen med nedsatt funksjonsevne er ingen liten gruppe – de utgjør 17,6 prosent av befolkningen. Ifølge SSB er det over 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne i Norge som ønsker å jobbe, men likevel står utenfor arbeidsmarkedet.

Jo flere som er i jobb, jo bedre er det for økonomien i Norge. Også for deg som har jobb fra før. Arbeidsmarkedet er ikke et nullsumspill. Det er ikke slik at hvis en kvinne får en jobb, mister en mann jobben sin. Det er heller ikke slik at hvis en person med nedsatt funksjonsevne får en jobb, er det en annen som mister jobben sin.

Arbeidsgivere ansetter dem som ligner seg selv
Dessverre ser det ut til at fordommer og holdninger er et stort hinder for at funksjonshemmede får delta i arbeidslivet. Ifølge en undersøkelse av Incita i Danmark vil 91 prosent av arbeidsgivere avvise søkere som er blinde. For døve og rullestolbrukere er tallet 81 prosent og 62 prosent. Eller sagt på en annen måte: Mange vil ikke engang vurdere å ansette personer med nedsatt funksjonsevne. Det er en kjent problemstilling at mange arbeidsgivere helst ansetter noen som ligner seg selv – det er et enormt hinder for mangfold på norske arbeidsplasser.

Det største hinderet for å få flere mennesker med nedsatt funksjonsevne i jobb, er dessverre ofte andre mennesker som ikke har en funksjonsnedsettelse. Vi trenger mer kunnskap om dette, for på den måten å få mer innovasjon og mer inkludering i arbeidslivet. Et godt sted å starte, er å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i diskusjonen om hvordan de kan inkluderes i arbeidslivet. De kan også utfordre oss på våre holdninger.

Sjelden har vi hatt en bedre anledning til å se nytt på inkludering i arbeidslivet enn nå. Koronapandemien har vist oss at hjemmekontoret har en tilleggsfunksjon. Nylig utlyste næringsdepartementet to stillinger som kan utføres fra hjemmekontoret. Enten det er i Lofoten, Jæren eller Oslo. De fysiske begrensningene har blitt mindre nå som vi har forstått at mange jobber kan gjøres hjemmefra.

Ved å ta et oppgjør med fordommene våre kan vi inkludere flere inn i et arbeidsliv som trenger folk.

 

Skrevet av Finn Arild Thordarson, gründer, funksjonshemmet og leder av HøyreFUNK, og Margret Hagerup, stortingsrepresentant og styremedlem i HøyreFUNK. 

Publisert tidligere i Dagen, Gjengangeren m.fl.

Veien ut av pandemien

Daglig snakker jeg med folk som har fått vaksine, stemningen letter og folk ser fremover. Flere og flere håper nå på lysere tider. Enda flere ser at det nærmer seg.

Vi er mange som drømmer om å kunne sitte tett på restauranter og barer. Kjenne boblene bruse i blodet og ikke tenke på alle restriksjonene vi har blitt så vant til.

Det kommer allikevel til å bli tøffe tak for mange.

Enkelte har knapt sett mennesker det siste året. Hjemmekontor har fått en helt ny betydning. For enkelte har det vært en ekstra frihet, for andre har det vært pålagt tvang. Veien fra soverom til kjøkken og kontorplass har vært kort. Fysiske møter har blitt dramatisk redusert. Savnet av menneskelig kontakt er påtagelig.

I starten av mars i fjor hadde jeg mange medlemsmøter med lokale Høyre-kollegaer. Det gav meg energi og pågangsmot i et viktig arbeid med å utforme Høyres stortingsprogram. Jeg husker jeg gikk hjem etter et av disse møtene, lykkelig og glad over å være i et parti som skulle utvikle enda mer politikk for fremtiden.

Nedstengingen ble brutal.

Denne helgen vedtar vi stortingsprogrammet vårt på Høyres landsmøte. Målet er at vi skal skape mer og inkludere flere. Sjelden har så mange stått utenfor arbeidslivet, og vår viktigste oppgave er å sørge for at ledigheten ikke biter seg fast. I tiden fremover må vi imidlertid også snakke mer om hvordan vi ivaretar den enkelte, både i skole, arbeidsliv og i helsevesenet.

Det er rekordmange som nå har hatt en lang periode borte fra det sosiale livet. Sannsynligheten for å komme tilbake i jobb reduseres jo lenger man er borte fra jobb. Det kan være tungt for de fleste av oss å komme tilbake til normalen etter en lang ferie. Sjelden har vi hatt en så lang «ferie» som nå.

Det stiller krav til oss som samfunn om å sørge for at vi bygger en så god bro som mulig, tilbake til et samfunn som ligner mer på det vi forlot i mars.

Elever har tapt læring, vært isolerte og mange har opplevd vanskelige ting i hjemmet. I næringslivet har mange mistet jobben, andre har mistet livsverket sitt, og alle kjenner noen som har havnet utenfor. I helsevesenet ser vi at enkelte, gammel som ung, har blitt svært syke. Ettervirkningene vet vi enda for lite om. Men det er grunn til å være bekymret over senvirkningene.

Pandemien har hatt mange konsekvenser. Vi vil rammes ulikt. Det vil også ramme oss i lang tid fremover.

Noen har sett livsverket sitt svinne mellom hendene, andre har kjempet for å få endene til å møtes. Rekordmange står nå utenfor arbeidslivet, og er bekymret for fremtiden.

Samtidig er det flere bransjer som opplever bedre tider enn på lenge. Vi handler mat og planter som aldri før i Norge, og det kan virke som om store deler av befolkningen pusser opp og investerer i boblebad og trampoline.

Det er store forskjeller i den enkeltes situasjon nå. Rett og slett avhengig av om en har en jobb å gå til, eller ikke. Eller om en har et miljø rundt seg, i skole, eller på jobb. Også hvordan helsetilstanden er har rammet ulikt. Noen har hatt korona uten å merke det, andre har blitt veldig syke og sliter enda med ettervirkninger.

Noen vil stå igjen med konsekvenser lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.

I tiden fremover må vi sørge for flere tiltak som bedrer situasjonen til sårbare barn og unge. Vi må jobbe for å sikre de som har mistet opplæring nødvendig støtte. Vi må også gjennomføre tiltak mot fra fall og forsinkelser hos studentene.

Det vil være behov for mer kunnskap om langtidseffektene av den pågående pandemien. Da trenger vi mer forskning. Det vil også være behov for å se på ekspertgruppens anbefalinger for å adressere hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk.

Målet er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer etter pandemien. Da vi må sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små som mulig.  Både på skolen, i arbeidslivet og i helsevesenet.

Vi er mange som skal lære oss å mestre livet igjen.