Hva skjedde egentlig?

Jeg får stadig spørsmål om hva som brakte meg inn i politikken, og svarer som regel at det skyldes tilfeldigheter og flaks. For det handler egentlig bare om at jeg har takket ja til de anledninger som har bydd seg, og at jeg har ønsket å lære mer. Selv om jeg til tider kaldsvetter over valgene mine, har jeg god erfaring med å kle meg i litt for store frakker. Det går som regel godt, og dersom det ikke gjør det, ligger det mye læring i fallene.

Min politiske karriere begynte ved at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned. Det var i 2010. Jeg var på den tiden flittig gjest med de to eldste guttene på 0 og 1 år. Jeg har flere ganger sagt at den åpne barnehagen var avgjørende for min psykiske helse. Som nybakt mor har man mange spørsmål og kvaler, og det er godt å ha et miljø hvor man kan lufte disse bekymringene, men ikke minst, se at man ikke er unormal. Man er bare en del av en hektisk, men kjekk, småbarnstilværelse. Enda i dag, snart 10 år etter, erfarer jeg at jeg ikke er alene i verden. Det krangles tidvis i de fleste hjem, og det er sjelden man er helt ajour med klesvasken. Det er heller ikke i haugen med vask man finner lykken. Den ligger i de små øyeblikkene.

Noen av mødrene i barnehagen ba meg om å skrive et brev til kommunen, siden jeg var så skrivekyndig. Man blir tydeligvis det av å jobbe på kontor. Videre ble det spørsmål om jeg ville være med på gruppemøtene i kommunen, og snakke med lokalpolitikerne. Jeg gjorde gjerne det, men visste egentlig svært lite om hva et gruppemøte var. Jeg kan skamfullt erkjenne at frem til 2010 så var mitt politiske engasjement svært begrenset. Jeg hadde ingen anelse om hva et formannskap var, og syntes det var mer spennende å snakke om motivasjonsteorier, omdømmebygging og rekruttering. Det var det hverdagen min på ASKO handlet om, i tillegg til å balansere familielivet så godt det lot seg gjøre.

Dette engasjementet gjorde at jeg fikk en telefon fra Frp, de ville ha meg på listen. Etter en «grundig» prosess havnet jeg på Høyre sin liste til kommunevalget i 2011. Prosessen var en samtale med Høyres ordførerkandidat, som også var min gamle butikksjef på Rimi, og en test om partitilhørighet på TV2, eller kanskje det var NRK. Uansett, den stemte med preferansene jeg hadde hatt ved tidligere valg, så valget var enkelt. Høyre i mitt hjerte. En politikerspire var sådd.

Valgkamp var spennende og nytt. Jeg møtte mange engasjerte folk, og det var da jeg innså at politikk handler om selve livet. Hvem kan unngå å engasjere seg i dette? Skoleveier, skoletilbud, eldreomsorg, inkludering, temaene er mange. Det handler om fremtiden.

Jeg har aldri angret på at jeg havnet i politikken, snarere tvert imot.

I 2011 havnet jeg både i formannskapet og kommunestyret. Det ble en bratt læringskurve, men fy søren så kjekt det var! Jeg ble kjent med en kommune og en administrasjon som sto på for å gi innbyggerne best mulige tjenester. Tonen mellom politikerne var god, og vi jobbet alle mot samme mål. Sakte men sikkert ble jeg mer og mer engasjert av det jeg holdt på med, samtidig som ungene fortsatte å komme.

En søndag i januar 2012, knapt et halvt år inn i min politiske karriere, satt jeg på trappen hjemme med barn nummer tre på armen. Han var knapt en måned gammel, og jeg satt og ammet han, mens jeg så rundt meg og konstaterte at trappen burde vaskes. Nesen min kunne også konstatere at minst en av storebrødrene trengte et bleieskift, muligens to. Jeg husker at jeg tenkte, hvordan skal jeg overleve dette? Løsningen var å slippe løs noen barseltårer, og gyve løs på oppgavene. Det var ikke lenger bare de huslige gjøremålene som ventet, nå var det også sakspapirer. Fast tradisjon med gruppemøter på mandagene, slik hadde hverdagene blitt.

I 2016 ble mitt politiske engasjement for alvor vekket. Da sto kommunesammenslåing på agendaen, og jeg kjempet iherdig for Jæren kommune. I løpet av prosessen ble jeg utrolig engasjert i arbeidet, og jobbet mye i kulissene med arrangementer og sosiale medier. På den tiden var jeg fortsatt livredd journalister, og debatter turte jeg i hvert fall ikke å delta i. Jeg var nå en engasjert firebarnsmor, men hadde mer enn nok med å fremføre mitt budskap fra talerstolen i Time kommune og min daglige jobb på ASKO.

Jeg tror det var mitt engasjement i denne saken som gjorde at jeg ble innstilt som stortingskandidat. Det var litt av en jobb å bli anerkjent som Jærens kandidat i resten av Rogaland Høyre. Mange ville nok heller ha ordføreren i Time kommune, som hadde vært i politikken siden lenge før jeg ble født. Det var en tøff prosess å måtte selge seg selv inn. Jeg måtte overtale aktører for de ulike fylkeslagene, og deretter eksponere meg via medier og sosiale medier. Heldigvis hadde jeg mange gode aktører som framsnakket meg og jobbet min sak. De som kjente meg var ikke i tvil om at dette kunne gå, selv var jeg ikke like sikker. Det gikk unna i et forrykende tempo.

Rett før nominasjonsmøtet fikk jeg telefon om at jeg var innstilt som Rogaland Høyres 4. kandidat. Sikker plass! Den følelsen. Etter den tid har det vært mange berg og dalbaneturer, hvor angst, glede, søvnløse netter og gode samtaler har preget tilværelsen. To fantastiske år på Stortinget er snart lagt bak meg. De har vært preget av gode historier og praktisk politikk for en bedre hverdag. Mye går den rette veien i samfunnet. Men, gjennom mine to år på Stortinget har jeg også kjent på en økende politikerforakt. Reiseregninger står nå i sentrum for diskusjonene, tidligere har Metoo rystet oss. Jeg skal ærlig innrømme at innimellom så frister det å gå tilbake til privat sektor. Der er jeg ikke politikeren Margret Hagerup, der er jeg bare Margret Hagerup.

Allikevel så gir politikken meg mersmak og kampvilje. Politikerlivet og småbarnslivet går overraskende godt å kombinere. Det hjelper selvsagt å ha en god mann som alltid heier på deg, og passer barna sammen med deg.

Jeg gleder meg nå over alle de flotte kandidatene som stiller til lokalvalget til høsten. Jeg har møtt mange av dem rundt omkring i landet, det er så mange spennende historier, så mange tilfeldigheter, så mange veier inn. Jeg kjenner igjen den bunnløse frykten mange av dem føler på, samtidig som jeg husker igjen spenningen. Åtte år etter at jeg for første gang kjente på disse følelsene kan jeg bare konstatere, det har vært et eventyr. Frykten har i de aller fleste tilfeller vært grunnløs, og jeg har erkjent en viktig lærdom; ingen sitter på hele vettet. Den enkelte stemme bringer med seg nye perspektiver, og vi må bruke stemmen vår. Det er lyden av demokratiet.

Bak fasaden

Halvveis i påsken. Jeg har allerede postet mange bilder ute i friluft. Flotte bilder for å vise hvor usannsynlig sprek jeg er, som tross alt kommer meg ut, og nyter påskeværet. Jeg har ikke lagt ut bilder av alle maskinene med klær jeg har vasket. Alle timene jeg har kastet bort på å se episoder av Game of Thrones, eller alle sko, jakker og sykler jeg har ryddet.

Familielivet har mange gleder, men det har jammen meg mange skyggesider også. De kommer oftest frem når det er ferietid. Vi har så mange forventninger og drømmer om hvordan det skal være. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om påskeferie på fjellet, eller hjemme, er best. Sannheten er vel at det er hva vi gjør det til selv.
Vi har hatt noen fine turdager denne påsken. De starter som regel alltid like kaotisk, med pakking og unger som prøver å slippe unna. Til gjengjeld slutter de alltid like idyllisk, med glade unger og voksne, som sjelden angrer på at de tok turen ut. Friluftsliv er virkelig balsam for kropp og sjel. Man glemmer klesvask, skitne gulv og klesskap som må ryddes. Helt til hus og hjem innhenter oss.

I går hadde vi en liten katastrofe i kjelleren. En av ungene hadde latt vasken stå og renne, og når eldstemann kom ned etter middagen hørte jeg bare et brøl. Nede på badet var det en centimeter med vann over hele gulvet, og en dorull lå neddynket på gulvet. Jeg ba, under snittet sindig, mine kjære barn om å begynne å vri opp håndkleder i dusjen. Jeg gikk deretter opp på kjøkkenet for å prøve å finne den sindige versjonen av meg selv.
Når jeg ankom badet igjen fant jeg tre kliss nakne unger som var helt i ekstase. De hadde funnet ut at å ligge på gulvet og prøve å sklitakle vannet inn i dusjen, var den beste løsningen. Heldigvis kom Rune tilbake fra tur med hunden akkurat da. Delt smerte smerter mindre. Jeg kommanderte ungene ut på gangen for å tørke seg, mens jeg begynte å samle opp litervis med vann. En krise hadde blitt avverget, og man kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet av barns små gleder i hverdagen. «Ja, ja, så er det i det minste rent her inne,» sa jeg til Rune. Vi var begge i relativt godt humør. På tross av at vi begge visste at det var flere rom som burde rengjøres.

Vi fikk vaskehjelp for en god tid tilbake, men kun annenhver uke. På grunn av påsken går vi dermed en måned på selvstyr. Hardt for en travel familie, så påskekosen må tas i doser. I går kveld toppet gleden seg ved at kjøkkenvasken gikk tett. Plumbo gjorde ikke susen, så i dag kjøpte jeg en ny dose plumbo, mens Rune var på jobb. Siste dag før ferie! Den gjorde heller ikke susen. Kjøkkenet så dermed ut som det rene katastrofeområde etter frokost, smoothie, laks med cornflakes og baking av kanelsnurrer. Heldigvis fikset handy-Rune dette når han kom hjem fra jobben. Kjøkkenet skinner, enn så lenge, og gjærdeigen står til heving.

Om en times tid dufter det av kanel i huset og ferien har virkelig begynt. Det er fremdeles alt for mye som skulle ha vært ryddet, men jeg skal prøve å lukke øynene. Klesvasken er tatt og vaskerommet er tomt for skittent tøy i det minste. Enn så lenge. Kjøleskapet er fullt av mat og vi har bestemt oss for at vi ikke kommer til å beise terrassen dette året. Nedslitt tre skal visst være in i år. Den følelsen.

Nå kan påsken bare komme, så se opp for blendende bilder i strålende solskinn! Men husk, bak fasaden er vi bare en familie som prøver å få kabalen til å gå opp. Det skjer sjelden, men vi koser oss med øyeblikkene av friluft og fritid. Delt glede er bedre enn delt smerte. Det kan holde hvem som helst oppe i et hektisk småbarnsliv.
God påske!

Et hundeliv!

Vi har fått oss hund, og hunden skal hete Bruno. Vårt nye familiemedlem er elsket av hele familien, og han har brakt både turglede og harmoni inn i hjemmet. Jeg snakket med Rune på telefonen en måned etter at det nye «barnet» hadde ankommet, og beskjeden var tydelig: «Det er fantastisk kjekt med hund. Og for å være helt ærlig, jeg tror nesten ikke jeg hadde klart meg uten nå. Det er så mye kjærlighet i den hunden».

Jeg har altså blitt erstattet av en hund.

Det kunne strengt tatt vært verre, så jeg deler så absolutt gleden med resten av familien. Det er kjekt med en ekstra turkompis, som alltid vil ut, uansett. For jeg er opptatt av folkehelse, bevegelse, og det å komme seg ut i frisk luft, men det er ikke alltid kabalen går opp.

La meg fortelle om gårsdagen.

Dagen startet med å møte elever fra Øygard skole, som hadde vunnet fylkesfinalen i klassequizen. Jeg snakket om Stortingets oppgaver, friheten vi hadde, og fortalte at slike som meg ikke var så presset i hverdagen med tanke på å stille opp i Politisk kvarter, Dagsnytt 18, og alle de andre foraene politikerne skal være på. Mens jeg snakket så jeg at telefonen ringte flere ganger fra ukjent nummer. Jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle være andre steder, så pulsen var lav. Det var helt til jeg så meldingen og koblet Norsk industri. Det hadde vært snakk om et møte, men det hadde jeg aldri fått inn i kalenderen. Det møtet foregikk nå!

Plutselig ble jeg en «viktig» politiker. Jeg hastet meg inn i en taxi og ankom to politiske kvarter for sent. Jeg innledet med at det ikke bare er reiseregninger som kan være vanskelig å holde styr på, men også kalenderen. Alltid flaut å komme for sent til et møte. Strategien var å ta det med godt humør. Flaksen var at jeg kunne stille, og at jeg ikke var på andre siden av landet. Det hadde vært flauere.
På vei til neste avtale kom jeg på at jeg skulle på helseundersøkelse. Smoothie-flasken jeg kjøpte kvelden før var ikke drukket opp, den var ikke kokt, og den var heller ikke full av urin. Jeg hastet derfor innom et apotek, kjøpte et urinprøveglass og var ferdig urinert fem minutter før neste avtale.

Det var lunsj med Line Spiten, som er ny kandidat for Kongsberg Høyre. En av mange nye strålende Høyre-kvinner, som tar kontakt og ønsker å jobbe for et bedre samfunn. Man blir glad av sånt.

Etter hyggelig lunsj var det av gårde til bedriftshelsetjenesten. Blodtrykket var visst høyt. Det trengtes flere målinger. Mellom tiden hos sykepleieren og legen hadde jeg litt tid for meg selv. Den brukte jeg til å google høyt blodtrykk, røyking, overvekt, fet mat, alder. Var jeg virkelig der? Tiltakene begynte å svirre i hodet mitt.
«Jeg pleier å undersøke brystene», hørte jeg plutselig. «Men bare dersom du vil». Så har man også gjort dette. «Jeg nærmer meg vel kanskje alderen for å sjekke dette», sa jeg spørrende. «Det er vanligvis ikke før man blir 50», var svaret. Jeg følte meg gammel. Jeg kjente formelig at eggstokkene skrumpet inni meg. Takk og pris for at vi har fått oss hund, det er så mye kjærlighet i den.

Hos legen snakket vi om folkehelse, trappegåing, kosthold og søvn. Jeg anser meg selv som relativt aktiv, og kunne stolt fortelle at jeg både trente og gikk konsekvent i trapper. Når det var snakk om grønnsaker og farger på tallerkenen var det hakket verre, nok fisk, D-vitamin og grønnsaker? Ikke helt der. «Men tilskudd tar du vel»? «Ikke det heller? Det kan nok være lurt», sa legen. Jeg har definitivt en vei å gå med tanke på kosthold i hverdagen. Knekkebrød, ost og byggrynslunsj duger ikke for en som skal holde ut med lange dager.

Tiltak ble selvsagt iverksatt umiddelbart.

Nå er lyset på telefon og nettbrett innstilt på nattmodus om kvelden. Det blå lyset stimulerer visst hormonene og gjør meg mer våken, når jeg egentlig skal ligge på lading og sove. Dette vet jeg egentlig, elementær lære på psykologi grunnfag. Neste skritt er å prøve å tømme hodet når det nærmer seg kveld, slik at jeg slipper å våkne tidlig, for å prosessere alt som kverner rundt. Jeg googlet meditasjon om kvelden, og tenkte på om jeg skulle finne et kurs. Det får bli etter påske.

Jeg avsluttet kvelden etter legens anbefaling, med hjemmelaget wok, full av grønnsaker, mens jeg så noen episoder av Game of Thrones. Må være oppdatert til ny sesong slippes. Det var selvfølgelig uten blålys på skjermen. Våknet allikevel tidlig i dag, mon tro om meditasjon kan hjelpe? Får google videre i påskeferien.

PS: blodtrykket normaliserte seg i løpet av helseundersøkelsen.

Purre fra Jæren og trøffel fra Lofoten

Et norsk mateventyr startet i Lyon i 1987. Arne Brimi deltok i den første utgaven av Bocuse d`Or, det uoffisielle verdensmesterskapet i kokkekunst. Norge har siden den gang vært en viktig nasjon i konkurransen, og vi har faktisk vunnet flere medaljer enn vertslandet Frankrike. Det har blitt fem gull, tre sølv og tre bronse. Dette betyr mye for norsk matkultur, for rekrutteringen og for Norge som salgsvare. Norske kokker er definitivt hotte.

Nylig tok Christian André Pettersen bronsemedalje i Lyon, og stod sammen med Sverige og Danmark på pallen. Råvarene forklarer mye av den skandinaviske suksessen, sa Pettersen. Skandinavia har utsøkte råvarer og en fantastisk tradisjon for matlaging. Han brukte purrestokk fra Jæren og trøffeltang fra Lofoten. Det skjedde i Frankrike. Vi har både eksotiske og flotte råvarer, og vi har kokker i verdensklasse. Dette betyr enormt mye for norsk matkultur og rekrutteringen til kokkefaget.

Bocuse d`Or er en omfattende konkurranse som starter med uttaket av Årets kokk. Nylig ble fem nye kokker presentert. Det er disse som skal konkurrere om å bli årets kokk 2019, og videre konkurrere i Bocuse d’Or Europe som arrangeres i Tallin i 2020. Der samles 20 av Europas beste kokker, hvorav de tolv best plasserte kokkene blir direkte kvalifisert til selve Bocuse d’Or, i Lyon i 2021.

I den store verdensfinalen konkurrerer så 24 av verdens beste kokker over to dager. Kandidatene har vært gjennom et nasjonalt uttak, og har alle gått videre fra mesterskapene i sin verdensdel – Europa, Asia eller Latin-Amerika. Vinneren får en Bocuse-statuett, en plass i det prestisjefylte Bocuse d’Or vinnerakademiet, samt en pengepremie. Med seg får de også verdifull erfaring som brukes til å hjelpe andre kokker, som har en drøm om å hevde seg i internasjonal kokkekunst.

Christian André Pettersen har hatt en drøm om å vinne konkurransen siden han var ni år. Han har jobbet målrettet i mange år og deltatt flere ganger i Årets kokk – og lært mye av andre. I 2018 la han ned over 2000 treningstimer! Bak ham står et team med hjelpere som er helt avgjørende i konkurransen, pluss samarbeidspartnere og sponsorer som også betyr veldig mye. Det er en lagseier gjennom mange års arbeid, men det krever kokker med det lille ekstra. Man skal tåle å stå i det. Lenge.

Verdensmesterskapet i kokkekunst er en studie i kreativitet, smak, detaljrikdom og design. Å hevde seg i eliten av verdens mest ambisiøse konkurrerende kokker er utrolig krevende. Hver kokk har 5 timer og 35 minutter på seg til å tilberede og presentere én kjøttrett og én fiskerett for et kresent internasjonalt dommerpanel. Rettene skal tilberedes for 14 personer og hovedingrediensene velges av arrangøren.

Christian André Pettersen har med seg gull fra europamesterskapet og bronse fra verdensmesterskapet, og er nå en av fem deltakere som igjen skal kjempe i Mathallen i Oslo 24.september om å bli Årets kokk. Det norske eventyret fortsetter.

Norsk kokkekunst er i verdensklasse.

Bak alle de 13 medaljevinnerne finnes en underskog av kokketalenter. Det gjør at vi kan nyte flotte råvarer, lekkert tilberedt, på mange gode restauranter rundt omkring i landet vårt. Mat er definitivt hot, og få har bedre forutsetninger for å løfte norsk matkultur ut til verden enn de norske kokkene.

Ambisjonen til Stiftelsen Bocuse d`Or i Norge er å utvikle norske kokker til de beste i verden, og dermed bidra til utvikling av norsk gastronomi i mat- og reiselivsnæringer, samt kokkeyrkets rolle og status. Reisen så langt lover godt for fremtidens håndverksmat.

Uten mat og drikke, duger helten ikke.

Takk for maten!