Gir gass inn i det nye året!

Har du noen gang følt at du har så mye å fortelle at du ikke vet hvor du skal begynne, eller når du skal stoppe? Eller at du mens du snakker får så mange ideer at du aldri blir ferdig med det du skulle ha sagt, men du velger å avslutte der og da?

Det kunne vært kjekt å være oppmerksom på bruken av komma og punktum innimellom. Men det er ikke så lett når det bobler over. Alle bøkene jeg skulle skrevet ligger og murrer inni meg. Jeg googler stadig skrivekurs og skriver lapper til meg selv. Leser bøker og drømmer meg bort.

Venter på at inspirasjonen skal komme.

Elsker eventyr og magiske historier. Men også de fra det virkelige livet. Historien vår, og hvor vi kommer fra. Har blitt anbefalt å være mer oppmerksom på mine emosjoner og leve i nuet. Være mer med familie og venner. Prioritere samholdet.

Hvis ikke kan det visst være lett å miste veien av syne.

Men det er så mye som skjer. Og det er så gøy!

Per nå kaller jeg deg for Boka mi, mens jeg drømmer meg tilbake til Lille Lørdag og ungdommens morsomheter. Tenker på hvorfor det ikke lages gode filmer lengre? Før kom de som perler på en snor. Nå ser man tidvis en film man liker, mens vi overveldes av de dårlige. Hvem kan glemme Con Air eller The Rock? For ikke å snakke om Forrest Gump. The Mask. Dum og dummere. Mrs Doubtfire! Og Stekte grønne tomater..

Det var tider.

I barndommen måtte vi på videosenteret for å låne film. I perioder måtte vi også leie videospiller. Pappa jobbet med data og hadde ansvar for Videoverden i Sandnes. Det gjorde at vi fikk låne ubegrenset med filmer. Det hendte at vi lånte med oss fire filmer hjem. Tenk den luksusen! Gleden av å sette på en film, og irritasjonen over filmer som ikke var spolt tilbake.

Det var de tider hvor Fraggleberget lå på topp for de minste, mens de voksne så på Dynastiet. Krystle og Blake var de store heltene. Også Alexis da. Den gang visste vi hva vi skulle snakke om rundt lunsjbordet. Og vi visste hva vi burde spise og når.

Vi kunne lese artikler som «Den som sover spiser ikke», i Shape up, mens en drakk Tab og spiste magerost. Tab smakte rart, husker jeg. Jeg likte bedre Pink Panter, eller Love-brusen. Ekstra stas var det med boksen med de røde leppene. I starten av tenårene kunne det ikke bli mer hot.

Jeg elsker nostalgien, samtidig som jeg ikke kan få nok av selve livet. Jeg kan sitte i timesvis og høre gamle historier og se i fotoalbum, samtidig som jeg lengter til puslespillet, eller boka, som enda ikke er ferdig. På toppen av det hele er det så mange steder jeg skulle vært. Ting jeg skulle vært med på.

Er det rart man aldri har tid til å fullføre setningene?