Det er ingen selvfølge at alle får delta

I mandagens leder i DA kunne man lese at å få flere ut i jobb er viktig, men at det ikke gjøres ved å skape et mindre trygt arbeidsliv. Lederen skriver: «Andelen midlertidig ansatte i Norge fikk en brå oppgang fra 2015-2016, etter at regjeringen ga generell adgang til å ansette folk midlertidig i ett år». Lederen omtaler det videre som et farlig arbeidslivsforsøk.

I den pågående debatten skulle man tro at midlertidighet var den nye normalen, og at det har skjedd en radikal endring i andelen. Det har det altså ikke. Tall fra SSB viser at andel midlertidige ansettelser var 8,3 % i 4.kvartal 2013, mens den var 8,1 % i 4.kvartal 2017. I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese følgende: «Sett i et lengre tidsspenn er andelen midlertidig ansatte per 2016 lavere enn i perioden før 2008 men høyere enn i 2014 og 2015. Endringene i andel midlertidig ansatte er størst blant de deltidsansatte som ikke regner seg som hovedsakelig yrkesaktive (studenter, skoleelever mm) og blant yngre arbeidstakere. Vi ser ingen økning i andel midlertidig ansatte blant heltidsansatte arbeidstakere.»

Det er virkeligheten.

Mandag var det høring på Stortinget om forslag fra Ap om å skrote den generelle adgangen til å ansette midlertidig. Det er delte meninger om dette er et gode, eller et onde.

NHO fremhevet i sine høringsinnspill at den generelle adgangen gir bedriftene nødvendig fleksibilitet. De erfarer at bedriftene lettere tør å ta ansettelsesrisiko når de kan tilsette i midlertidig stilling i et usikkert marked. Og er det noe Norge virkelig trenger, så er det bedrifter som tør å ta sjansen, for da skapes det arbeidsplasser.

Muligheten til å ansette midlertidig gir flere en mulighet til å få seg en jobb. Ønsker vi virkelig å stenge denne viktige døren inn i arbeidslivet? Arbeid i ordinære virksomheter, helst private, er det som gir størst sannsynlighet for en fast jobb i den andre enden. Det er derfor viktig at vi har prosjekter som NHO sine Ringer i vannet og Eddie Eidsvåg sitt pøbelprosjekt. I høringen spurte jeg både LO, Fagforbundet og Parat hvordan de ville senke terskelen inn i arbeidslivet, og blant annet sørge for at de med hull i CV-en kom seg ut i jobb. De hadde ingen gode svar på dette, men Fagforbundet var tydelige på at arbeidslivet ikke var et pøbelprosjekt. De med hull i CV-en får ikke jobb uansett, var konklusjonen deres.

Det er et dårlig utgangspunkt for den inkluderingsdugnaden som nå er satt i gang. Jeg har selv ansatt flere, og vet at midlertidige stillinger er en inngangsport for mange.  Har man hatt utfordringer trenger man noen som strekker ut en hånd. For mange av disse er ikke Nav den riktige armen, de trenger bare en sjanse til å komme seg inn et sted og vise hva de er gode for. Jeg har sett personer som er dømt nedenom og hjem blomstre når de endelig fikk muligheten. De har kommet i et miljø og fått et arbeid som gir dem mestring, verdighet og fellesskap.

Vi har mange virkemidler for å få flere ut i arbeid, og målet må være fast ansettelse. For noen går veien til fast jobb gjennom en midlertidig stilling. Vi har dessuten tiltaksplasser gjennom Nav og andre arbeidsmarkedsbedrifter, vi har rådgivere på skolen, vi har læreplasser og vi har vikariater – for å nevne noen eksempler. La oss anerkjenne at vi har et mangfoldig arbeidsliv, der den samme løsningen ikke nødvendigvis er den beste for alle.

En av våre største utfordringer er at alt for mange står utenfor. De er ikke del av arbeidslivet, de får ikke delta i fellesskapet, mange er ikke organiserte. En forutsetning for å bli en del av dette fellesskapet, er nettopp å få en fot innenfor arbeidslivet.

La oss ikke gi opp de med hull i CV-en, og si at de ikke får jobb uansett. La oss heller samarbeide om et inkluderende arbeidsliv, hvor faste ansettelser er hovedregelen og midlertidighet kan være med på å gi muligheter.

For til syvende og sist, så trenger vi også pøblene inn i norsk arbeidsliv.

 

Fleksibilitet virker godt i arbeidslivet

Alle er enige om at fast ansettelse skal være hovedregelen, men det fordrer at man har en fot innenfor. Er man i jobb er det også enklere for fagforeninger å kunne rekruttere.

Kaia Storvik i Tenketanken Agenda skriver 13. februar at det er vanskelig å opprettholde et organisert arbeidsliv hvis man legger til rette for at flere skal jobbe midlertidig, slik regjeringen gjør.

Jeg savner debatten om hvordan vi kan inkludere flere. Vi snakker mye om utenforskap, og vi snakker om fallende organisasjonsgrad. Men det anerkjennes i liten grad at det finnes ulike virkemidler for å nå dette målet, og det omtales dessverre som en rasering, heller enn en mulighet.

Midlertidige ansettelser styrker arbeidslivet
Ap har foreslått å reversere den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. LO foreslår i stedet å forlenge prøvetiden slik at bedriftene kan prøve ut om personen passer i jobben. Kan vi kalle det et sikrere arbeidsliv? Gleden er ofte stor når man har kommet gjennom prøvetiden og er fast ansatt. Om denne perioden forlenges, for å gi bedriftene fleksibilitet, vil ikke det da gå ut over arbeidstakerens forutsigbarhet og økonomiske trygghet? Prøvetiden skal ikke være bedriftens mulighet til å vurdere behovet for arbeidskraft. For dette formålet kan bedriftene bruke midlertidige ansettelser. Da vet begge parter hva en skal forholde seg til.

Hva skal være døråpneren til arbeidslivet for dem med hull i CV-en? Eller for dem som har gått arbeidsledige lenge? Jeg fikk nylig en melding fra en person, som selv kom inn i arbeidslivet via arbeidsmarkedstiltak og deretter midlertidig stilling, som skrev følgende: «Helsegevinsten ved å bli regnet inn i en gjeng er stor. Jeg har vokst på dette.» Han hadde vært ute av arbeidslivet i flere år før han fikk en sjanse. Nå har han fått en fot innenfor.

Verdien av arbeid er uvurderlig
Altfor mange står utenfor arbeidslivet, og vår jobb er å sørge for at langt flere inkluderes. Gleden ved å kunne gi tilbud om fast ansettelse etter en periode på arbeidsmarkedstiltak eller midlertidig ansettelse, er ofte større enn å gi noen direkte tilbud om fast ansettelse. Dette er i mange tilfeller personer som er dømt nedenom og hjem. Skolen har gitt dem opp, tidligere arbeidsgivere har gitt dem opp. Kanskje har de også gitt opp seg selv? Da er det ekstra viktig å strekke ut en hånd og hjelpe dem inn i arbeidslivet. Personen selv blir sterkere av dette, arbeidslivet blir sterkere og den norske modellen styrkes.

Kaia Storvik og jeg er enige om at norske fagforeninger har en jobb å gjøre slik at enda flere til å føle seg velkomne. Men vi politikere må legge til rette for at det skapes flere arbeidsplasser og inkludere flere. Da må vi gi bedriftene mulighet til selv å vurdere sine ansettelsesbehov. Det gjøres ved å gi dem lov til å tilby midlertidige ansettelser. Når noen tør å ta sjansen skapes det arbeidsplasser. Det kan gi andre en fot innenfor.

Dette er ikke en rasering av arbeidslivet, det er å skape et inkluderende arbeidsliv for fremtiden.

 

Som mine helger er

I dag fikk jeg med meg Norges første gullmedalje live, via NRK radio!

Jeg ble først vekket av minstejenta som ikke ville sove lenger. Jeg hadde prøvd med ipad, men forsto til slutt at badet ble snudd på hodet hvis jeg ikke sto opp. Da var det frem med vaskebøtta og på med radioen. Vanligvis er det podcast, politisk kvarter eller Dax18 jeg lytter til under husvask, for å lette på dårlig samvittighet, men i dag hadde Facebook gjort meg oppmerksom på at det var medaljelukt i Sør-Korea. Jeg fikk frysninger når Klæbo tok stafettlaget inn til gull, og tenkte at jeg antagelig burde engasjere meg mer i idrett.

Norge har gjort en solid innsats i de Olympiske leker dette året, det har sosiale medier oppdatert meg på. Det er typisk norsk å være god. Kanskje jeg skal engasjere meg mer i idretten? Vokser nok til etter hvert har jeg alltid tenkt. Per nå husker jeg enda tilbake på slike ting som VM og OL som usedvanlig kjedelig og langtekkelig. Mamma og pappa satt klistret til tv-skjermen i flere uker, men det føltes som flere år.

Mitt engasjement under OL har hittil vært forbeholdt å like ekstatiske oppdateringer på sosiale medier. Det er kjekt å se så mye idrettsglede, og man blir stolt over å være norsk.

Siden jeg ikke bruker tiden på OL blir det desto mer tid til å jobbe i ukedagene og pleie kjærligheten til familien når helgene kommer. En følelse som kan sammenlignes med å høre Norge ta gull, er den følelsen man får når man er hjemme etter en lang arbeidsuke og får klem fra ungene. Det har blitt et av de kjæreste øyeblikkene i løpet av en uke. Gjensynsglede!

Fredagslunsj på Jordbærpikene

Fredagen begynner ofte med et besøk til Jordbærpikene. Da tar vi med verdens beste nabo på 87 år, min bestemor og barnas oldemor. Denne uken har det vært vinterferie hjemme, så guttene fikk være med på denne seansen. Lillesøster var i barnehagen og eldstemann var med slekt på tur til Sirdalen hele uken. Jeg startet fredags morgen med ansiktsbehandling og fikk tidenes liggesveis. Den gikk jeg rundt med resten av dagen, og fikk dermed en sjelden anledning til å fore Jærbladet med bilder. Man har blitt leder av Stortingets ølklubb, og slikt må jo dokumenteres. De hadde lite bilder av meg i arkivet, så når først sjansen bød seg, benyttet de denne. Selvsagt!

Guttene var med på Mellombels ølstove for å snakke med Jærbladet, men de syntes det var svært kjedelig. At jeg i tillegg måtte innom Kverneland, for å ringe til en journalist, før vi reiste videre til Klepp, var nesten mer enn de kunne bære. De ville helst ha reist direkte og sluppet å hente faren som var hjemme.

På vei hjem fra Bryne snakket vi derfor om jobben min og hva den egentlig går ut på. Det ble en morsom samtale, og det er tydelig at enkelte ting har festet seg mer enn andre. Kort oppsummert jobber jeg en del med papirer og pc, jeg står ofte ved siden av Bent Høie som holder en blomsterbukett, og jeg snakker på tv. Guttene var enige om at det var en viktig jobb jeg hadde, men at det definitivt var kjekkest når jeg hadde fri.

Fyr i peisen og sofakos

Og fri, det har vi virkelig hatt denne helgen. Ingen planer, fyr i peisen og boller med krem. Jeg har knapt løftet hodet fra sofaen, uten om de få gangene vi har spilt på pianoet, for vi fikk nytt piano forrige uke, fra 1870!

Å for en glede det har vært! Mine gamle pianobøker av Salve Kallevig fungerer fremdeles, og «Bjørnen sover», «Kråkevisa» og andre sangskatter har gått for full guffe. Spille mer, som Leonore sier, og vi fortsetter med perlene:

Hvem kan seile foruten vind
Hvem kan ro uten årer
Hvem kan skilles fra vennen sin
uten å felle tårer?

Jeg kan seile foruten vind
Jeg kan ro uten årer
men ei skilles fra vennen min
uten å felle tårer!

En helg uten planer er gull verdt!

Fraksjonsleder Hagerup

Denne uken har virkelig gått unna. Jeg dro tidlig inn til flyplassen på mandag og satt på en kafe og gikk gjennom planen for uken. Jeg visste at Heidi, som er leder for Høyre sin fraksjon i Arbeids- og sosialkomiteen, skulle til Brussel. Det ville dermed være mitt ansvar å styre skuta i uken som kom. Jeg fant raskt ut at dette skulle bli travelt, og langt travlere enn jeg hadde sett for meg når jeg fikk den fullstendig oversikten over kalenderen. Jeg dro dermed til Oslo med litt tyngre bagasje enn forventet. Her følger en status over uken:

Mandag: Brukte dagen på kontoret til å forberede to saker som skulle opp til debatt på tirsdagen. Jeg jobbet på med dette og prøvde innimellom å se på merknader til en annen viktig sak. (Merknader er kommentarer fra partiet eller regjeringspartiene på de ulike sakene vi behandler. Det er her vi skriver historien vår og får inn politikken.) Kl 15.00 kom Daniel, en rådgiver, forbi og lurte på om jeg kunne stille i Dagsnytt 18. Jeg svarte kjapt ja, har man egentlig noe valg? Dermed hadde jeg rimelig mange baller i luften, og kjente at nå var det bare å lande en etter en. Pust med magen. Kl 17.00 bar det av gårde til møte i prinsippkomiteen, hvor vi diskuterte eggdonasjon og forskning på befruktede egg. Jeg måtte avbryte kl 18 for å dra til NRK. Hoppet av på radiobyggget og måtte løpe småstresset til TV-studioet, jeg hadde visst havnet feil. Rakk akkurat frem i tide og fikk min andre opptreden på Dax18.

Tirsdag: Eli og Mats kom inn som vararepresentanter i komiteen vår. De skulle begge debutere på talerstolen, og hoppet rett inn på dagen hvor vi hadde to saker som skulle opp i salen. Jeg forsikret dem om at vi alle var i godt selskap. Jeg anser meg selv enda som rimelig fersk, selv om man plutselig opplever seg selv gjøre ting man ikke trodde man kunne. Dagen gikk i et bankende kjør. Eli og jeg nådde så vidt debatten vår i salen, da vi kom løpende fra et komitemøte. Stakkars Eli småløp opp til talerstolen og fikk en hektisk debut. Det gikk allikevel helt strålende. Vi fikk begge hatt flere innlegg til debatten, og jeg hadde til og med mitt første freestyler-innlegg. Man kan ikke la Ap kjefte oss huden full uten å ta til motsvar. Om kvelden kom pappa på besøk, og vi feiret min første dag som fraksjonsleder med thaimat og et glass vin. Kjekt å ha noen å opplevelser med på de mest hektiske dagene.

Når katten er borte.. Eli, Mats og jeg er klar for innsats!

Onsdag: Den store dagen for debatt rundt ny regjeringserklæring. Jeg hadde min første replikk, mot Bjørnar Moxnes i Rødt. Klarte meg greit, men mistet litt tråden i tredje spørsmålsrunde, da jeg var mer opptatt av om jeg fikk ordet eller ikke enn å være fokusert på spørsmålet. Hadde et svakt øyeblikk av at nå går det i svart, men fant papiret mitt og tankene tilbake. Heldigvis. Både Eli og Mats hadde gode innlegg i salen, og jeg var godt fornøyd med fraksjonens innsats. Debatten begynte kl 10.00 og var avsluttet en gang over midnatt. Jeg tok taxi hjem og var i seng rett før 01.00. For en dag, for et maraton!

Torsdag: Fly til Bergen kl 08.00. Dro trøtt i fjeset til flyplassen, bare for å bli sittende over en time inne i flyet. For mye snø på rullebanen. Jeg ankom Bergen i strålende solskinn. Kunne nesten ikke huske sist jeg hadde sett sola, så det føltes enormt deilig. Jeg hadde noen timer på Solstrand, sammen med ledere for vekstbedrifter i NHO Arbeid og inkludering, hvor jeg fikk holde foredrag om inkludering. Stiftet mange nye bekjentskaper, fikk mange gode innspill og har med meg flere avtaler om bedriftsbesøk. Dro hjem til Stavanger med ettermiddagsflyet og nådde akkurat frem til lysfest i barnehagen. Alltid en fest å komme hjem til familien.

Lysfest i Kverneland barnehage med Leonore

Fredag: Startet dagen med å besøke Rygr Brygghus. De skal fremme lokal mat og drikke og skulle ha åpning samme kveld. Imponerende å høre om deres reise frem til åpning, og jeg følger spent med på det videre arbeidet. Etter besøket var det ut til Jordbærpikene med Oma (mormor fra Tyskland). Kjekt å ha en rolig fredag med henne. Vi fikk handlet litt klær, og jeg fikk meg noen nye kjoler. Ikke alle jeg prøvde var like fine på, og jeg sa til ekspeditrisen og Oma at det nok skyldtes at jeg ikke hadde så mye midje. «Ikke mye? du har ikke midje!» repliserte Oma. Ingen tvil om hvor jeg har fått min klare tale fra.

Lørdag: Innebandyturnering med alle tre guttene. Full rulle og god gang i den lokale idrettshallen. Jeg var med på dugnaden og ryddet. Kjekt å møte andre i bygda og gjøre noe sammen. Guttene hadde en topp dag med innebandy og is. Hadde store ambisjoner om lammecarre til middag, og godt drikke dertil. Det ble Date Night, med svenske kjøttboller og potetstappe, og soving på sofaen i stedet. Neste helg, Rune!

Julemiddag i 87. Tiden flyr!

Søndag: Bursdagsmiddag for mamma som blir 61! Tiden flyr i godt selskap, men den flyr så alt for fort. Utrolig at jeg nærmer meg 40 år. Hvor blir tiden av?! En kjekk helg nærmer seg slutten.

Ny uke, nye sjanser, snart helg!

 

PS: Fredag klarte jeg endelig å se meg selv ha replikk på Bjørnar Moxnes i opptak. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle la være, og la det bli med den dårlige følelsen. Erfarte under seansen at det alltid kjennes verre ut enn det er.

Det går helste godt, som vi sier på Jæren 😉