Skal innovasjon og skaperkraft tape for ideologi?

Jeg er bekymret for fremtiden. Vi står midt i en pågående pandemi. Mange står utenfor arbeidslivet. Helsevesenet er under press. I tillegg nærmer det seg valgkamp og et nytt stortingsvalg.

Valget i 2021 blir det viktigste valget så lenge jeg kan huske.

Det handler om hvilken retning vi skal ta landet. Det handler om et begrenset utgangspunkt. Det handler om å forvalte det samfunnet vi har, med fremtidige generasjoner i tankene. Det handler om ulike ideologier, som kommer til å ha stor betydning for praktisk politikk.

Vi må skape mer og inkludere flere.

Vi har lenge visst at vi ville gå mer usikre tider i møte. Dersom velferdsstaten Norge skulle sammenlignes med et koldtbord, kan man si at rekesmørbrødene er borte. Laksesmørbrødene er borte. Men det er noen rundt bordet som absolutt skal spise de siste roastbeef-smørbrødene.

Samtidig skal vi sørge for at neste generasjon kan leve av restene.

Omstillingen av Norge må fortsette. Vi må bryte ned motsetningene. Det kan ikke koke ned til en debatt om hvorvidt vi skal ha offentlige eller private velferdstilbydere. Vår felles velferd skapes i skjæringspunktet mellom disse to. Nå trenger vi politikere som kan ta de rette valgene, og føre oss trygt inn i fremtiden.

Jeg er bekymret dersom venstresiden tar over makten i 2021. Det vil være et tilbakeskritt for innovasjon og utvikling av offentlige tjenester. Vi trenger en sterk offentlig sektor, men vi må la den bli sterkere, i samspill med privat sektor.

Og vi trenger flere kvinner som går foran og skaper arbeidsplasser.

Kvinnedominerte yrker må få utvikle seg, og ha samme vilkår som mannsdominerte yrker. Det bør ikke være motsetninger, når vi snakker om et likestilt arbeidsliv, hvor det også skal være et likestilt familieliv. På Jæren står industrien sterkt, med et sterkt gründermiljø, hvor mange har etablert seg hjemme i garasjene, før de har flyttet ut og erobret verden. Hvorfor snakker vi ned de som vil gjøre det samme innen velferdssektoren? Hvorfor løfter vi ikke heller frem gründerskap i helsenæringen, og motiverer ansatte til å skape bedre løsninger?

I privat sektor er det sjelden at ledelsen sitter med alle løsningene. De skapes i samspill med de ansatte, hvor også nye virksomheter skapes av medarbeidere som bryter ut og skaper sin egen arbeidsplass.

Kvinner som gjør dette blir kalt velferdsprofitører.

Samtidig går samfunnet vårt hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet burde ikke være om vi trenger private velferdstilbydere, heller hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.

Hvis ikke risikerer vi at innovasjon og skaperkraft taper, til fordel for ideologi. Det er hva neste års valg kommer til å handle om.

Det gjør meg bekymret.

 

Publisert i Stavanger Aftenblad, 25. august 2020

Kan Senterpartiet ha SV og MDG med på laget?

Geir Pollestad har vært i vinden det siste halve året, etter flere innlegg på Facebook og flåsete bemerkninger om norsk mat og pinsetter. Men nå nærmer det seg valg. Det er på tide å avklare for velgerne hva de får ved å gi sin stemme til Sp.

Senterpartiet drømmer om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet etter stortingsvalget, men det blir neppe mulig uten SV og MDG på laget. Hvor store kameler er da Pollestad villig til å svelge?

Én ting har Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne til felles: De peker alle foreløpig på Ap-leder Jonas Gahr Støre som sin statsministerkandidat ved stortingsvalget neste år. Bortsett fra dette, har partiene lite til felles.

Jeg har ti spørsmål om praktisk politikk, som Pollestad og Sp vil måtte diskutere med SV og eventuelt MDG.

  1. Vil Geir Pollestad og Sp ta tilbake arveavgiften, slik SV vil?
  2. Vil Geir Pollestad og Sp øke drivstoffavgiften, slik SV vil?
  3. Vil Geir Pollestad og Sp gjøre store kutt i det norske kjøttforbruket, slik MDG vil?
  4. Vil Geir Pollestad og Sp øke flyseteavgiften, slik SV og MDG vil?
  5. Vil Geir Pollestad og Sp øke bilavgifter, slik SV og MDG vil?
  6. Vil Geir Pollestad og Sp øke reguleringskravene i landbruket, slik SV og MDG vil?
  7. Vil Geir Pollestad og Sp åpne for sekstimersdag, slik SV og MDG vil?
  8. Vil Geir Pollestad og Sp sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon, slik MDG vil?
  9. Vil Geir Pollestad og Sp øke rovviltbestanden, slik SV og MDG vil?

Dette vil blant annet medføre at pendlerne må betale mer for bil og drivstoff, bonden vil få flere reguleringer og de som jobber i oljebransjen vil gå en usikker fremtid i møte.

 

Rogaland er et fylke hvor verdiskaping, innovasjon og vekst står sterkt. Vi er mat- og energifylket som er og kommer til å være helt sentrale i utformingen av morgendagens Norge. Men for å kunne utnytte mulighetene som finnes i fylket vårt, trenger vi forutsigbarhet.

 

Dette er ikke tiden for politiske eksperimenter fra Pollestad og hans parti.

 

I realiteten er det ved høstens valg kun to alternativer:

  1. Jonas Gahr Støre som statsminister, med SV og MDG på slep.
  2. Erna Solberg som statsminister, og du vet hva du får.

Det tiende spørsmålet er da om Pollestad og Sp kan gå på kompromiss med sine hjertesaker, og samarbeide med SV og MDG i en regjering? Det vil i så fall ha stor betydning for faktisk politikk.

Så kan vi være enige om at den norske osten smaker godt, enten en spiser den med pinsett, eller ikke.

Jeg skulle bli forfatter

Ja, jeg skulle bli forfatter. Trodde jeg. Så skjedde livet.

Nå leser jeg heller bøker. Lever meg inn i andres liv. Ler medlidende. Kjenner meg igjen. Sukker av meg selv. Tenker at vi er flere i samme båt.

Så mange levde liv.

Unger som roter, menn som ikke rydder. Lykken som aldri kommer. Lykken som gikk. Lykke som venter. Øyeblikk hvor solen plutselig skinner. Når ungene har laget middag, eller skuffen omsider er fikset.

Akk du vidunderlige hverdagsliv.

Hva skal historien min handle om, tenker jeg? Det er der det ofte stopper. Men jeg har erkjent at det må handle om livet. Om det som faktisk skjer. Eller skjedde.

Sånn har det visst blitt.

Jeg er blitt 40 år?! Fremdeles føler jeg meg som en ungdom. Omtaler meg periodevis som det også. Jeg er enda i læringsfasen, sier jeg. Kjøper meg tid. Det går. For en periode.

Men det er en tid for alt.

Man er visstnok blitt voksen. Ting forandrer seg. Man er plutselig ansvarlig. Man må stå i det man gjør. Heldigvis senker roen seg. Man er trygg på seg selv og livet. Alt man ikke visste den gang.

Så kommer erkjennelsen.

Man er ikke der man trodde man skulle være. Eller visste vi egentlig hvor vi skulle? Vi lo av de som snakket om at alder bare var et tall. Vi visste jo at de var gamle. De hadde bare ikke peiling.

Vi hadde peiling.

Og vi hadde livet foran oss. Vi hadde alle valg og all verdens tid. Det var bare tullprat det de voksne snakket om. De skulle bare visst.

Så ble jeg mor. Jeg var plutselig kone. Plutselig var jeg selv blitt denne klisjeen.

Tiden går for fort. Ungene vokser med stormskritt. De kan ikke lenger sitte på fanget. Eller vil ikke. Plutselig er man blitt cringe.

Grinch trodde jeg det var, første gangen jeg hørte det. Ordet fantes ikke i mitt vokabular. Nå er det der. Sjelden med positivt fortegn. Det skal visst få meg til å slutte. Man kan lese ordet i bøker. Det er blitt dagligtale. På samme måte som Tik Tok.

Jeg bør visst holde meg unna det også.

Jeg har blitt som de godt voksne. De som tilsynelatende prøver å være kule. Men så er vi visst bare cringe. Sannheten er at vi fremdeles bare er oss selv.

Ungene skulle bare visst.

Sånn er livet blitt. Jeg trodde jeg skulle bli forfatter.