Det har vært en hektisk innspurt på Stortinget og mye som skulle ferdigstilles før debattslutt. Denne uken hadde komiteen vår debattdag med de siste sakene og det endte opp med at vi satt nesten syv timer i salen. Da har man virkelig medfølelse med statsråden, som må sitte i salen under hele debatten. Hun nådde ut på en kjapp luftetur, men var tilbake før taleren på talerstolen hadde avsluttet sitt treminutters innlegg. Det er disiplin.
Sommertid innebærer også sommeravslutninger. En hel haug av dem, har jeg oppdaget. Her må man avslå med høflig tone, for det gjelder å spare på den siste energien som er igjen. Det har vært et hektisk halvår i Stortinget, også de mer garvede representantene sier det. Det gleder en ferskings hjerte. Alt er bedre når man ikke er alene.
Det har vært mye snakk om kroppspress i det siste. Spesielt rettet mot ungdommen, for det er de som nok kjenner på det mest. Jeg legger stadig ut klagende «snapper» hvor jeg lettere oppgitt viser at jeg er rammet av såkalte voksenkviser. Ingen fortalte meg at det fantes, når jeg sloss mot dette i ungdomstiden. Hver alder har sin sjarm og sine kvaler, alltid, viser det seg.
Jeg har heldigvis fått et avslappet forhold til meg selv med årene, men må innrømme at det ikke alltid er enkelt. Når jeg deler bilder på Facebook og Instagram vil jeg gjerne fremstå slik jeg til tider føler meg, altså, strålende. Det er imidlertid ikke alltid mitt indre bilde stemmer overens med det som møter meg på papiret. Men akkurat det har jeg begynt å ta med et smil, og jeg legger det gjerne ut på sosiale medier selv om jeg skulle ha sett at nesen var litt mindre, eller at dobbelhaka ikke dukket opp. Trodde faktisk ikke at jeg hadde det, men bilder lyver ikke. Eller gjør de det?
Jeg tror kanskje de gjør det. De lurer oss i alle fall. For det er alt som skjer mellom disse kodak-moments som gjør oss til den vi er. Det er gjerne øyeblikkene hvor vi ler uhemmet av noe vi synes er gøy, eller bryter ut i full jubel over at laget vårt har scoret mål. Personene vi elsker og setter pris på er de vi deler disse sorgene og gledene med. Disse øyeblikkene blir sjelden Insta-moments. Men det er i disse øyeblikkene at andre ser oss som den vi er. Det er ikke hva som møter oss i speilet, eller på et oppstilt bilde som viser hvem vi er. Det viser vi hverandre når vi er sammen.
«Du trenger filter», fikk jeg beskjed om en gang jeg hadde tatt et bilde sammen med en venninne.
Jeg liker å se på livet uten filter.
Også liker jeg farger. Det gir mangfold og liv i hverdagen.
Jeg har begynt å kle meg mer i farger. For når jeg går på konferanser ser jeg at vi ofte er en gråsvart masse med mennesker, som gjerne snakker om inkludering og mangfold. Konferanseutsatt sektor, som enkelte liker å kalle det. Jeg har derfor kjøpt meg en rød buksedress. Den hadde jeg aldri gått med som 16- åring. Det tror jeg ikke jeg hadde turt.
Sist helg hadde jeg denne på meg på sommeravslutningen til Rogaland Høyre. En kollega kalte meg en rød hummer og sa videre at han fikk lyst på tørr hvitvin når han så meg. Jeg svarte ham umiddelbart at dette må jeg skrive blogg om. For hvorfor er det slik at vi snakker om mangfold, men så fort noe skiller seg ut så kommenterer vi det? Det er sjelden vi sier til noen i grå dress at du ser ut som en grå mus, eller at jeg tenker på betong når jeg ser deg.
Nei, fri oss fra betongen og slipp regnbuen løs.
Mine svarte dressjakker skal i alle fall henge i skapet resten av sommeren.