En kioskmammas erkjennelser

Denne helgen var det igjen duket for Grønt Gras på Kverneland. Vårens vakreste eventyr, en fotballturnering med over 600 lag og 4000 unge fotballspillere. Jeg vil påstå at dette er regionens beste fotballturnering, med et dugnadsapparat man bare må ta av seg hatten for. Idrettslaget sine folk legger ned timevis av arbeid i planlegging, og mange engasjerte foreldre bruker ytterligere timer som parkeringsvakter, renholdere, dommere og kioskmedarbeidere. Stort sett er det godt vær, og dette året var vi ekstra heldige.

Lyder spilte sine kamper på lørdagen. Det var god stemning og høy sigarføring over feiringen, som var inspirert av fjorårets «dabbing». Den var til tider viktigere enn selve kampen, og heldigvis kom det inn noen mål etter hvert slik at han fikk feiret mest mulig. Gregers ble plutselig dårlig og ville hjem. En stund senere ringte han til Rune og klaget over at han var så dårlig og at vi måtte komme hjem. Stakkaren hadde vondt i magen, noe som ble verre og verre utover kvelden. Lang historie kort endte det opp med at vi tok turen inn på sykehuset, for å sjekke at det ikke var en betennelse på gang. På veien til sykehuset satt Gregers med bøtte i fanget, og jeg fikk assosiasjoner til de gangene Rune og jeg har reist inn på føden. Det var magesmerter og småprat for å få tankene over på noe annet.

Vel fremme på akutten måtte Gregers akutt på do.

Når han en stund senere kom ut fra toalettet hadde han et lettet smil om munnen. «Mamma, nå har jeg faktisk ikke vondt lenger». Utrolig hva et dobesøk kan gjøre! Jeg var lettet, men fullt klar over at var man først skrevet inn så måtte man innom legen for en sjekk. Vi endte opp med å vente tre timer før han fikk seg en sjekk. Sykepleier Stian var et hyggelig besøk når overtrøttheten begynte å overmanne både Gregers og meg rundt 02.00. Guttene snakket om fotball og sykling, og hvem som var best innenfor de ulike aktivitetene. Til alt hell var Stian sitt favorittlag også Liverpool. Gregers strålte når han oppfattet dette. You newer walk alone.

Gregers var selskapssyk og pratet i vei, og til slutt måtte Stian forklare at nå måtte han gå videre til neste pasient. Jeg hadde småhumret med meg selv over praten mellom Gregers og Stian, og når Stian forlot rommet så Gregers smilende på meg og sa: «Han var en løyen kar». Jeg måtte le høyt.

Nattevakt på sykehuset

Klokken 03.00 var vi hjemme, trette og fine i formen. Vi stupte i seng, vel vitende om at det var kioskdugnad og turnering om kun få timer.

Kl 08.30 stilte jeg i kiosken. Der var jeg i fem timer med arbeid non stop. For en glede! Jeg elsker å jobbe i hektiske omgivelser, og intet gleder meg mer enn å treffe folk og få vekk køer. En skal ikke se vekk fra at jeg begynner i serviceyrket igjen, når jeg en gang forsvinner ut av politikken.

Mine tre gutter kom hyppig innom kiosken og ville ha is og snop. Nytt av året var at man kunne vippse, og det gjorde at jeg hadde flere vippse-transaksjoner enn man kan telle på en hånd. Vanskelig å holde regnskap når det er telefonen som går bananas, mens man prøver å håndtere køen. Sånn har foreldrerollen blitt.

Solbriller og cap gjør susen ved lite søvn

Etter årets kjekkeste dugnad var det kamper på to forskjellige baner. Jeg løp i skytteltrafikk mellom disse to og fikk med meg både Eilert og Gregers i full aktivitet. Etter åtte kamper, mange mål og flere øyeblikk av moderlig stolthet og engasjement var det premieutdeling. En flott helg i strålende vær var overstått. Glade gutter, som hadde opplevd idrettsglede, iskrem og sol i en herlig symfoni, gikk hjem sammen med to trette og fornøyde foreldre.

På veien hjem gikk vi forbi søppelsekk etter søppelsekk, fulle av søppel og tomme flasker. Tomflaskene lå også strødd rundt på fotballbanene. Dette gjorde at tankene mine fløy tilbake til min barndom, og mitt salige forhold til tomflasker. Hver gang Sandnes Ulf hadde hjemmekamp var vi ungene i nabolaget trofaste på plass for å samle flasker. Dette var virkelig et av høydepunktene i barndommen, og vi formelig sloss for å være første barn ut til å sette fingrene rundt en tomflaske. Det kunne fort omsettes til noe annet.

Jeg fortalte mine unger om dette på veien. De så rart på meg og forsto ikke helt hvorfor de skulle begynne å plukke oppi søppelet. De som jobber her rydder jo opp og tar flaskene. Så hva er problemet?

Ja, hva skal man si? Mamma og pappa betaler.

Det er på tide å begynne å pante igjen.

Heia Frøyland!

Friluftsliv er for alle

En gang vi spiste middag hadde vi en liten ketchupflaske stående på bordet. Eilert så på denne og sa: «Mamma, denne passer perfekt for Arn!» Arn er sønnen til en venninne av meg og er like gammel som Eilert. Jeg tenkte, er han så glad i ketchup, og måtte spørre Eilert hvorfor han mente det. «Det står jo «Ut på tur» og Arn elsker jo å gå på tur!»

Jeg måtte le, ingen tvil om at vi ikke er av de mest aktive turgåerne, men det hender faktisk at vi går på tur, sykler, eller bare er ute i naturen. Jeg har enda til gode å oppleve at ungene er sure på meg etter at vi har vært ute. Det er noe som skjer med oss når vi er ute i det fri. Kjenner lukten av våt skog, varmen fra solen, eller bare frisk luft i fjeset. Alle årstider har sine særpreg, sine sanseopplevelser. Det er disse øyeblikkene som gjør at jeg fremmer friluftslivet. Denne enkle gleden ved å være ute.

I helgen var jeg på min fjerde friluftskonferanse, denne gangen i Bergen. Første konferansen jeg var med på var i Sandefjord, og der møtte jeg dårlig forberedt. Det endte opp med at jeg kjøpte meg vanntette salomon-sko, som siden har gitt meg mye glede i forhold til kombinasjonen tur og komfort. Det finnes mye sant i det gamle ordtaket om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.

Det er allikevel ikke til å komme vekk i fra at jeg ikke har fått friluftslivet inn med morsmelken. Derfor kommer jeg ofte litt uforberedt til de tingene jeg skal være med på. Jeg var i Oslo på et møte dagen før konferansen, og måtte pakke i all hast, den morgenen jeg dro. Det endte opp med at jeg ankom Bergen i trench coat, i strålende regnvær. En snill medarbeider på flyplassen skjenket meg en paraply, og jeg var ved godt mot.

Det var satt opp befaringer fra kl 13.30-17.30 og jeg skulle til Fløyen. Nytt av årets konferanse var at man ikke kunne legge noe igjen i bussen. Min hvite skinnveske måtte dermed være med på tur. En stund ut i turen kommenterte en friluftkollega, som var lærer, at jeg minnet henne om elevene hennes, og det var typisk en eller to av min sort på de turene hun organiserte. Det ble ledd litt av dette og hun fikk tatt bilde av meg for å dokumentere friluftentusiasten. Det var god stemning og vi var alle skjønt enige om at friluftslivet er for alle.

Det skal nevnes at jeg fikk låne både jakke og regnbukse av en god hjelper i friluftsrådet, så jeg kom meg godt gjennom befaringen. Til og med mine fornuftige sorte Eccosko i skinn klarte seg overraskende bra, Salomon-skoene var selvfølgelig igjen hjemme.

Flott over Bergen by – Fløyen

Når vi kom ned fra fjellet for middag skulle vi ut med «Statsraad Lehmkuhl», og det var ingen som fikk anledning til å skifte tøy. Dermed ble den blomstrete sommerkjolen min og den hvite dressjakken liggende i kofferten. Takk og pris for det. Dagen før hadde vi fått mail om uformell bekledning om kvelden, gjerne turtøy. På båten kom en annen friluftkollega fra Trondheimsregionen, hun er opprinnelig fra Tanzania, med følgende kommentar: «hva er det med dere Høyredamer? Til og med innvandrere er bedre turkledd enn dere?». Vi lo godt, og jeg tror neppe at det er noen som glemmer verken meg eller veska mi etter denne turen.

Siste konferansedag holdt jeg innlegg hvor jeg satte den hvite vesken ved siden av meg på scenen og snakket om behovet for friluftslivet, og harselerte med egen turstil. Poenget mitt var å vise at mange i samfunnet vårt trenger å presenteres for friluftslivets gleder. Friluftslivet er til for alle.

Friluftsrådene gjør et viktig arbeid i så måte i form av å sikre områder og merke opp turløyper. Videre gjøres det et formidabelt arbeid med å holde friluftskoler og jobbe for læring i friluft. Viktige tiltak som senker terskelen for friluftslivet. I 2016 ble det avholdt 146 friluftsskoler, i 2017 planlegges det for hele 215!

Friluft til alle er folkehelse i hver åndedrett og hvert skritt, så hvorfor være inne når alt håp er ute? Det er et viktig budskap.

PS: Jeg fikk kommentar fra en tredje friluftkollega like før avreise, jeg hadde glemt å fortelle at jeg gikk på fjellet med paraply i mitt innlegg. Det stemmer, jeg hadde faktisk også paraply 😉

Alltid beredt, og snart klar for nye turer!

Hvorfor være inne når alt håp er ute?

For nøyaktig to år siden, feiret vi på denne dag åpningen av Friluftslivets år 2015, ved Melsvatnet i Time Kommune. Jeg var der sammen med familien, og vi kunne nyte godt av god uteservering og levende flammer, i fin symfoni med hodelykter. En skikkelig kosestund og vitamininnsprøytning i en hektisk hverdag.

Å engasjere seg politisk fører som regel med seg andre verv, og for min del har det resultert i at jeg har vært engasjert som styremedlem i Jæren Friluftsråd siden 2012. Jeg har aldri ansett meg selv som et friluftsmenneske, men har alltid hatt et håp om å bli det. Det har blitt enda viktigere for meg etter at jeg fikk unger. De må få ta del i den gleden og forhåpentligvis la den bli en naturlig del av hverdagen deres. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var super på dette området, men jeg streber stadig for å gjøre litt mer, ute.

Mine søte små i fri luft
Mine søte små i fri luft

Vervet i friluftsrådet har gitt mye nyttig informasjon og inspirasjon i så måte. Jeg synes det har vært med å presisere behovet for og gevinsten ved å bruke naturen.  Det er vinn vinn, både for oss og for samfunnet for øvrig. Det gjør godt med frisk luft, og vi liker som regel å være ute.  I tillegg gjør det underverker for både kropp og sjel, eller som min mann sa, sist vi var ute: “Dette burde vi gjøre oftere, det er umulig å være i dårlig humør ute”. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Friluftslivet har lange tradisjoner i norsk kultur, særlig som familieaktivitet. Barn og unges sosialisering til friluftsliv har til nå vært gjennom familien, men dette er i ferd med å endre seg.  Offentlige og frivillige organisasjoner får en stadig større betydning som formidlere av friluftslivstradisjoner. Det er gjort utallige studier som peker på at turer i naturen har positiv innvirkning på psykisk helse, noe som også viser betydningen av friluftsliv for norsk folkehelse. Arbeidet som legges ned av friluftsråd og andre frivillige organisasjoner er viktig, og må videreføres.

Jæren på sitt vakreste
Jæren på sitt vakreste

Unger har en egen evne til å kose seg over naturen og “se” alle de oppdagelsene den bringer med seg. En vårdag jeg var ute med sønnen min, som da var 5 år, kommenterte han at det ikke luktet så godt. Jeg fortalte ham at det var «hevdalukten», eller lukten av møkk. Da vi rundet svingen og kom ut i sola utbrøt sønnen min begeistret: «Her lukter det sol». Jeg kjente ikke denne lukten, men jeg kjente igjen gleden og følelsen av ro i kroppen, som traff meg i det samme solen skinte meg i fjeset. Denne frihetsfølelsen man føler som barn, når man kommer ut og har all verdens plass å boltre seg på og all verdens tid å ta av. Denne lykkefølelsen tror jeg mange finner igjen i de gode stundene man har senere i livet, ute i naturen.

Det gleder et “friluftshjerte” å se at flere og flere beveger seg ute, året rundt. Til og med på de verste dagene, enten det er etter snøstorm eller i fullt regnvær. Dette er ofte de dagene en får de flotteste naturopplevelsene, hvor en ser spor etter naturkreftene, og de strøk disse har gitt landskapet. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

En kan altså få mange fine opplevelser dersom man investerer i godt tøy og gode sko. Da kan en redusere antall timer på et treningsstudio, og heller kombinere fysisk aktivitet med frisk luft. Tar man med seg en god venn på turen får man også godt selskap, og kan således påberope seg kinderegg-effekten: Tre gode opplevelser i en pakke.

Er det egentlig noe å tenke på?

Ut på tur aldri sur 🙂