Når dansen ikke nytter

Emily Ann Riedel danset seg inn i alles hjerter på NHOs årskonferanse, hvor HELT MED fikk Ferd sin pris som årets sosiale entreprenør. Det er en utmerkelse som er vel fortjent, etter flere års arbeid for å gi muligheter til flere. Snart 200 har nå fått en etterlengtet mulighet i arbeidslivet.

I januar 2019 signerte Emily den aller første Helt-med-kontrakten i Stavanger og ble en del av teamet i Scandic Forum. Den dagen var det ingen presse tilstede, selv om de fleste var invitert. Gleden og latteren satt likevel løst, og det var en stor dag for hovedpersonen selv, som pekte ut vinduet og kunne fortelle at hun skulle feire med å gå en tur rundt Mosvannet, med musikken på full guffe. Jeg kan enda kjenne på stoltheten og gleden som fylte rommet. Vi var mange som kjente på kroppen hvor mye inkludering betyr for samfunnet den dagen.

Den følelsen var vi enda flere som delte på NHOs årskonferanse hvor Helt Med vant pris for årets sosiale entreprenør. Samme uke var Emily og Jarle Eknes i Helt Med gjester hos Lindmo. Det er ingen tvil om at mye godt har skjedd siden januardagen for fire år siden. Ambassadørene som går foran i inkluderingsdugnaden sammen med Emily er mange. De inspirerer og de motiverer. Men det betyr også noe at noen tror på dem og gir dem en sjanse.

Det er dessverre for mange som står utenfor arbeidslivet i dag. Ofte fordi våre fordommer og manglende tro på at andre kan gjøre et arbeid er en brems. At under tre prosent av voksne med lett utviklingshemming er i ordinært arbeid, viser at hele samfunnet er overmodent for endring.

Regjeringen Solberg gjennomførte en kraftfull opptrapping av antall varig tilrettelagte arbeidsplasser. Men dessverre er det fortsatt lange køer. Det er for mange huller i systemet, for lite skreddersøm, og noen utfordringer starter allerede i skolen.

For mange elever med utviklingshemming styres mot studiespesialiserende, mens det de kunne trengt var en mer praktisk skolehverdag. Dette har de jobbet målrettet for i Østfold og Vestfold hvor de har gode alternativ opplæring der elevene blir lærekandidater. Elevene får et kompetansebevis og står bedre rustet i arbeidslivet. Høyre har bedt kunnskapsministeren sørge for at enda flere får muligheten til å bli lærekandidater, se hvordan vi kan heve statusen til lærekandidatene og gi dem en plass i utdanningssystemet og arbeidslivet.

Organisasjonen Helt Med er et banebrytende prosjekt som Høyre, FrP, Venstre og KrF ga solid støtte til gjennom flere statsbudsjett da vi satt i regjering. Professor Karl Elling Ellingsen i Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) omtaler prosjektet som det viktigste som har skjedd på området siden HVPU-reformen (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) på 1990-tallet.

Helt Med jobber for at psykisk utviklingshemmede skal få jobb i ordinært arbeidsliv. De gjennomfører ordinære søknadsprosesser, flere intervjurunder, og har god dialog med arbeidsgivere. Over 180 personer har så langt fått jobb gjennom Helt Med, og suksessen fortsetter inn i 2023. Aldri før har vel flere arbeidsgivere stått i kø for å delta, etter at den ene suksesshistorien etter den andre er formidlet gjennom media.

Arbeidsgivere som Scandic, McDonalds, Avinor og Kiwi har allerede inngått samarbeid. Det er gledelig å se at flere kommuner nå også inngår samarbeid, hvor både skoler og sykehjem er populære arbeidsgivere. Tilbakemeldingene fra arbeidsgiverne er unisone, dette er en suksess. På sykehjemmene får de flere ansatte i uniform som kan delta i matservering og pleie. På Scandic får de flere hotellverter som deltar i daglig drift og på McDonalds får de hjelp i en hektisk hverdag. Felles for alle arbeidsgiverne er at de får verdiskaping tilbake. De erfarer at mangfold lønner seg, og de møter personene bak diagnosene.

Arbeidsgiverne som samarbeider med Helt Med er viktige ambassadører for å rekruttere enda flere arbeidsgivere. For dem er det avgjørende at de ansatte får god oppfølging og at det er en person som følger ansettelsesforholdet. Jobbspesialistene hos Helt Med er derfor viktige, og de har et eget ansvar for å følge opp både de ansatte og arbeidsgivere, for å sikre at arbeidsforholdet blir vellykket.

Helt Med har vist oss at potensialet er stort, bare vi tror på folk og gir dem muligheten til å følge sine drømmer.

Johannes Tveitnes og Adam Berge er to andre av Helt Meds ambassadører. De inviterte seg selv til kongen i fjor, for å fortelle hvor viktig det hadde vært for dem å bli inkludert og at de nå håpet at enda flere fikk denne muligheten.

Senere heiet statsminister Støre Helt Med frem i sin nyttårstale. Næringsminister Vestre delte ut prisen til årets sosiale entreprenør. Kunnskapsministeren og et utall av Arbeiderpartiets politikere har heiet på prosjektet i medier og sosiale medier.

Det er mange i Arbeiderpartiet som tilsynelatende har omtanke for at flere skal få seg en jobb, slik som Emily, Johannes og Adam. Dessverre står det ikke i stil til arbeidsministerens manglende prioritering av dette, som ikke følger opp og faktisk tar de konkrete grepene som gjør dette mulig for flere.

Et flertall i Stortinget har bedt regjeringen om å sette enkeltmenneskene foran systemet. Dersom dette ikke følges opp risikerer vi at andre som Emily, Johannes og Adam blir sittende hjemme i sofaen og forsvinner fra arbeidslivet i et vell av omtanke og fine ord.

Har vi virkelig som samfunn råd til dette?

Når regjeringen utestenger dem som lykkes

Å skape et bærekraftig velferdssamfunn handler om å ta i bruk den mest verdifulle ressursen vår – verdien av arbeidsinnsats. Klarer vi å få flere inn i arbeidslivet vil det ha stor verdi for den enkelte. Det gjør noe med oss å kunne delta i et fellesskap, tjene egne penger, kjenne følelsen av fritid og å få lov å mestre. For regjeringen Solberg var inkluderingsdugnaden vårt viktigste prosjekt. En dugnad der Høyre inviterte alle krefter med på laget fordi vi visste at det var avgjørende for å lykkes.

Den tiden er dessverre forbi.

Nå har vi en regjering som bestemmer hvem som kan delta i dugnaden, samtidig som de bekjemper krefter som allerede inkluderer flere. Dessverre styrer ideologien regjeringens politikk.

Det rammer inkluderingen.

Regjeringen vil at det offentlige skal tilby alle tjenester så sant de kan. Erfaring tilsier at det offentlige ikke fikser alt alene. Vi så det da vi manglet barnehageplasser på 2000-tallet, når flyktningkrisen kom i 2014 og når pandemien rammet i 2020. Samfunnet er helt avhengig av private initiativ. Sånn er det på mange områder i samfunnet.

Vårt offentlige tilbud blir bedre ved at de private bidrar. Det skaper sunn konkurranse, skjerper alle, og det bidrar til utvikling og nyskaping.

I skolepolitikken frykter kunnskapsministeren konkurranse og begrenser private initiativ for å styrke fellesskolen. Samtidig har vi friskoler som Akademiet norsk restaurantskole, Campus Blå og Maritim VGS Sørlandet som gir mange ungdommer en ny sjanse i yrker hvor næringslivet skriker etter kompetanse og der det offentlige ikke har gode nok tilbud. Flertallet av elevene fullfører og får læreplass. I en tid det blir stadig viktigere å koble næringsliv og skole tettere velger regjeringen å straffe slike initiativ.

Forstå det den som kan.

I Stortinget debatteres bemanningsbransjen heftig. Samtidig som arbeids- og inkluderingsministeren følger Rødts retorikk om bygg-og anleggsbransjen i Oslo jobber det hver dag dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper i hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med dem som står utenfor. Den delen av bemanningsbransjen snakkes det lite om. Men det er et faktum at de årlig gir over 70 000 en fot innenfor. De gjør det fordi de bryr seg. Det burde være rom for langt flere slike initiativ.

Regjeringen Solberg fremmet en stortingsmelding om inkludering som blant annet skulle gi Nav ryggdekning til å kunne samarbeide mer med sosiale entreprenører og andre private initiativ. Mange ildsjeler vet så alt for godt hvor vanskelig det er å bidra inn i systemet, men gudene skal vite at vi trenger dem. Linda i «Fra offer til kriger» og Grete i «No limitation» har i flere år kjempet for å kunne hjelpe ungdom og voksne som har falt utenfor på grunn av psykiske utfordringer eller rus. Å la disse kjempe mot systemet har vi som samfunn ikke råd til. Nå har Støre-regjeringen dessverre trukket stortingsmeldingen. De setter systemet foran mennesket. Vi risikerer å miste mye på veien. De gjør veien inn til skole og arbeid smalere.

Ferske Nav-tall viser en enorm etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig står mange utenfor arbeidslivet og håper å få en fot innenfor. Jeg frykter at regjeringens politikk vil gjøre det enda vanskeligere for disse. For regjeringen har lagt fra seg pragmatismen og lar ideologien styre.

 

Arbeiderpartiets nye friskolepolitikk kan bli spikeren i kisten for et mangfoldig skoletilbud

Det er synd at regjeringen setter ideologi og struktur foran den enkeltes elevs valgmuligheter og kvaliteten i tilbudet, når de nå varsler kraftige innstramminger for friskolene. Loven gir i dag et større mangfold i skoletilbudet, noe både elevene og den offentlige skolen har tjent på.

Det store flertallet av norske elever går i den offentlige skolen. Likevel er det mange familier som ønsker et alternativ. Da er det viktig at vi har et godt og mangfoldig friskoletilbud i Norge med et like godt undervisningsopplegg som i den offentlige skolen. Friskolene skal være et lite, men viktig, supplement til den offentlige skolen. Det er i dag i underkant av 5 % av elevene i grunnskolen som velger å gå på en friskole, og 9 % i den videregående skolen.

Høyre er opptatt av at det skal være et godt tilbud til det store flertallet av elevene som går i den offentlig skolen. Derfor har satsingene til Høyre gjennom de siste åtte årene vært å løfte kunnskapen i den offentlig skolen. Vi innfridde et stort lærerløfte – å gi tre ganger så mange lærere videreutdanning. Vi løftet videre tidlig innsats – innførte pedagognorm og bemanningsnorm i barnehagen og innførte intensiv opplæring til elever som sliter med lesing og regning. Vi reformerte videre spesialundervisningen, fikk over 4 500 flere lærere, og innførte 5-årig lærerutdanning.

Det er ingen motsetning mellom å sørge for et godt tilbud i den offentlige skolen samtidig som en legger til rette for friskolene.

Det er verdt å merke seg at regjeringspartiene konsekvent omtaler friskolene som privatskoler. Det er upresist og villedende. Privatskoler og friskoler er ikke det samme. Det er en liten andel som går på private skoler hvor eleven og familien må finansiere hele skolebeløpet. En litt større andel elever går derimot på en friskole, der staten tar 85 % av regningen. I motsetning til Arbeiderpartiet mener Høyre at muligheten til å velge en litt annerledes skole også bør gis til elever som ikke har foreldre med tykke lommebøker.

For faktum er at kunnskapsministeren ikke strammer inn på retten til å drive privatskoler. Privatskoler der elever og foreldre selv betaler hele beløpet, kan fortsatt etableres overalt. Det regjeringen strammer inn på er rett og slett muligheten for at en elev kan gå på en friskole der staten tar 85 % av regningen.

I debatten hevder kunnskapsministeren videre at regjeringen ikke ønsker en utvikling der elever betaler 300.000,- for å gå på grunnskolen. Det er snedig bruk av tall å bruke en sum som tilsvarer 10 års skolegang. Bryter man egenandelen for en friskoleplass opp på månedsnivå er det på nivå med en barnehageplass. Det er ikke usosialt. Det kunne være fristende å høre om kunnskapsministeren også mener at regjeringens politikk på barnehage er usosial og kun rettet mot velstående foreldre.

Bakgrunnen for regjeringens innstramminger er at Høyre i regjering justerte friskoleloven og åpnet for et større mangfold av friskoler, slik at flere gode krefter kan bidra til innovasjon og utvikling av skolesektoren. Det har gjort at vi har fått et mer mangfoldig tilbud for de familiene som ønsker et annet tilbud enn det den offentlige skolen kan tilby. For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv og det er viktig at familier har muligheten til å velge mellom et godt offentlig skoletilbud og gode friskoler.

Det finnes mange gode eksempler på skoler som tilfører samfunnet og elevene noe vi trenger sårt. NRG-U i Asker er en av friskolene som har spesialisert seg innen realfag. De skårer høyt på nasjonale prøver og har 300 søkere til sine 60 studieplasser. I det grønne skiftet trenger vi flere med realfag, ikke færre. Næringslivet står klare for å ta imot dem. I Brønnøysund finner vi Campus Blå. En skole innen havutdanning med høye søkertall og null frafall frem til nå. Et samlet næringsliv står bak begge disse to skolene og kommunene lokalt heier dem frem. Det er et stort behov for denne type kompetanse, og det offentlige tilbyr ikke dette.

Allikevel stikker regjeringen ideologiske kjepphester i hjulene for disse skolene. Det er synd.

Friskoler utgjør en liten, men viktig del av skole-Norge. Dessverre kan Arbeiderpartiets nye friskolepolitikk bli spikeren i kisten for dette mangfoldige skoletilbudet.

Skolestart med muligheter for alle

Denne uken går mange elever inn skoleporten for aller første gang. Noen har gledet seg lenge, andre gruer seg kanskje litt. Vi er nok alle lettet over at vi nå går et mer normalt skoleår i møte.

Bekymret og forventningsfull sender vi ungene av gårde mot et nytt skoleår. For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter. Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen. Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta flere grep.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig.

Høyre ønsker en kunnskapsskole som gir muligheter for alle, hvor elevene opplever mestring og læringsglede. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn. Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. For ingen skal gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid, og kanskje den som så oss for den vi var.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv satsing på lærere, og siden 2014 har 47 000 lærere fått tilbud om videreutdanning og vi har innført masterutdanning for lærere. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne.

Vi har videre gjennomført et løft for tidlig innsats i skolen. Nå vil vi innføre en forsterket plikt til oppfølging og intensiv opplæring i lesing, skriving og regning i 1.-4. klasse, sikre et løft for spesialundervisningen og sikre at alle skoler har tilgang til lærerspesialist i begynneropplæring innen 2025.

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Høyre innførte i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse. Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, flere fullfører og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Vi ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og vi ser resultatene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Høyre går nå til valg på at 9 av 10 skal fullføre videregående opplæring innen 2030, og at 5000 flere elever skal fullføre hvert år innen 2025. For å nå disse målene må vi starte så fort årets skolestartere har satt sine forventningsfulle ben inn i klasserommet for første gang.

Pandemien vil mange huske for fraværet av nærhet til venner, familie og sosiale arenaer. Nå kommer en tid vi skal huske for gleden over å ta tilbake friheten og hverdagsgledene. Ikke minst skal vi ta tilbake klasserommet, læringsgleden og mestringen.

Lykke til med et nytt skoleår!

 

Publisert i Jærbladet, 20. august 2021

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Når man skulle klonet seg selv

Det går mot lysere tider ute. Samtidig som Norge er inne i en svært alvorlig situasjon. Det hele føles litt absurd. Det er vanskelig å fatte for egen del. Enda vanskeligere er det å forklare barna hva som skjer. Man har ingen referansepunkter å feste det på.

Barnehagene og skolene er plutselig stengt, og de som kan, har blitt beordret til å ha hjemmekontor. Vi har alltid møtefri på fredager, så det passet fint at jeg kunne ta første økt hjemme i dag. På vei hjem fra Oslo tenkte jeg på alt det jeg skulle få lese i løpet av tiden som kom. Jeg ville få vesentlig bedre tid, nå som alle besøk og møter er satt på vent.

Først i går kveld gikk det opp for meg at det antagelig ikke kom til å bli sånn. Ungene ser for seg at dette blir en ferie. Kanskje ikke så rart, når det popper opp med skibilder på nettet, og fjolls drar til fjells. Vi er mange som ikke helt vet hvordan vi skal oppføre oss enda. Men jeg klarer ikke å klone meg selv, fant jeg ut i går kveld, så hjemmekontor blir nok mer som et gjemmekontor. Først og fremst blir min oppgave i tiden fremover å aktivisere barna, og sørge for at de kommer seg gjennom dette på en god måte. Og at vi kommer oss gjennom dette uten å gå hverandre fullstendig på nervene. Oppgaven er krevende.

Det eneste jeg var sikker på når jeg la meg var at morgendagen måtte inneholde struktur. Jeg innkalte dermed til morgenmøte, umiddelbart etter frokost. Leonore, på snart 5 år, fikk høytidelig overbrakt rollen som dagens hjelper, og dermed var både frokosten og fruktpausen i boks. Hun gikk til oppgaven med ærefrykt. Vel vitende om at vi bare lot som. For dagens hjelpere, de er kun i barnehagen må vite.

På timeplanen ble det satt inn både frokost, lunsj og middag, mellom øktene. Det ble kjapt levert inn protest fra en av møtedeltakerne. Det manglet friminutt. «Vi har alle godt av litt luft», konstaterte han. Friminuttene havnet dermed inn på planen! Deretter var det fagplaner som skulle diskuteres. Lesing, matematikk, gym og forming ble sirlig ført ned på planen. Vi ble enige om at både fotball, turgåing og «Fisken i det røde hav» kunne inngå. Her var det viktig å treffe alle aldersgrupper, fra 4-11 år.

Verre var det å bli enige om hva vi skulle ha i musikktimene, men vi fant ut at dans måtte vi muligens bare lide oss gjennom. Vi tok også en spontan fremførelse av «Alle fugler», tostemt, selvsagt. Jeg foreslo at vi skulle synge for maten før frokost, så da var allerede en stor del av dagens pensum utført. Til glede for de to minste.

Som nybakt lærer fikk jeg det strålende innfall at vi skulle gjeninnføre litt godt gammeldags husstell. Vaskefillene ble tatt frem og støvsugeren gikk på høygir. Det var jevnlige protester gjennom dagen. «Friminutt, det har vi på skolen.» «Vi skal bare gjøre lekser hjemme.» «Det har lærerne ikke sagt noe om.» Jeg pustet med  magen så godt det lot seg gjøre.

Det kan være vanskelig å forklare barna hvorfor ting er som de er, og at lærerne ikke visste mer om dette enn oss andre. Vi går stadig opp veien mens vi går. Nettet har kokt i dag, så det har vært vanskelig å gjøre lekser online. Det ble dermed lesing som sto på planen, etter husstell.

Men først trengte vi et friminutt.

Alternativet hadde vært at læreren hadde mistet besinnelsen.

Men solskinnet traff meg godt i fjeset når jeg kom utenfor. Guttene koste seg i ballbingen, mens minstebarnet fikk være på en rutsjebane. Det var rett og slett en strålende vårdag. Det går mot lysere tider. Samtidig ligger alvoret under. Det var ikke et yrende folkeliv ute. Regjeringen har i dag presentert krisepakker for næringslivet. Vi er alle i en ekstraordinær situasjon.

Mange står på, for å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi må alle gjøre noe ekstra. Vi er heldigvis mange som går opp veien etter hvert. Trøsten er at vi famler sammen.

I dag kom Utdanningsmyndighetene med rammeplanen for ukene som kommer. Skole fra 9-14, med frister å innfri innen den tid. Takk og pris at jeg fikk en struktur ovenfra. Det kan kanskje være håp for at lærerkarrieren min holder en stund til.

Men først er det heldigvis helg!

Kompetanse Norge (underlagt Kunnskapsdepartementet) har siden 2006 gitt midler til bedrifter, som i samarbeid med opplæringsinstitusjoner gir grunnleggende opplæring i lesing, skriving, regning, muntlig, IKT, norsk og samisk, gjennom ordningen Kompetansepluss. Målet er å stimulere til økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv og sørge for at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Gode ordninger for læring gjennom hele livet er en betingelse for et inkluderende arbeids- og samfunnsliv. Det legger grunnlaget for et produktivt arbeidsliv og for velferdsstaten. Kompetanse Norge er opprettet for å samordne, styrke og videreutvikle kompetansepolitikken slik at dette oppnås. For å få til dette, samarbeider Kompetanse Norge med partene i arbeidslivet, flere departementer, regionale og kommunale aktører, frivilligheten og alle opplærings- og undervisningsinstitusjoner.

400.000 voksne skårer på nivå 1 eller lavere i lesing. Det tilsvarer nivået til en fjerdeklassing i norsk skole. 500.000 skårer like dårlig i regning. Av alle disse er fire av ti innvandrere, og seks av ti norskfødte nordmenn.  Det betyr at vi har en stor utfordring med tanke på nødvendig kompetanse, for å unngå at flere hundre tusen mennesker ikke klarer å delta i fremtidig arbeidsliv.  Konsekvensene av dette drøftes denne uken på en konferanse i regi av Nordisk råd, der tema er opplæring og inkludering for voksne. Et av studiebesøkene gikk til Folkeuniversitetet, som kunne fortelle om sitt samarbeid med Kompetanse Norge, og hvordan de bruker Kompetansepluss aktivt, for å heve kompetansen hos ansatte i bedrifter.

Vestkanten Storsenter i Bergen har sammen med Folkeuniversitetet satset på å tilby kompetanseheving til ansatte og ledere i sine butikker. Skobutikken Mani har tre personer på opplæring, og også butikksjefen går gjennom kompetanseheving. Butikksjefen sier at kompetanse pluss har bidratt til at voksne kan følge med i tiden og føle seg tryggere. Hun har vært leder i 17 år, men verdsetter en videre opplæring i lederskap. Hun ser også verdien av å sende medarbeidere på kurs, selv om det innebærer at en må klare seg med færre ansatte i perioder. Å investere i medarbeiderne er å investere i fremtiden, og entusiasmen og læringen smitter over på de andre som er på jobb. En medarbeider, som har jobbet i skobransjen siden 1979, har opplevd mange endringer. Hun forteller engasjert og spennende om opplæring, i et felt som er i stadig endring. Hun og to kolleger gleder seg nå til å ta fagbrevet. Det gir inspirasjon og viktig kunnskap for fremtiden.

Tillitsvalgt fra Bakerhuset Martens hadde også innlegg, og fortalte om prosessen hvor 12 medarbeidere tok fagbrevet innen industriell matproduksjon. Hun ble inspirert gjennom en tillitsvalgtkonferanse, hvor tema var at flere burde få tilbud om å ta fagbrev. Gjennom et stort engasjement og dialog, både med ledelse og kolleger klarte hun å få et kull på 12 personer til å starte opp med å ta fagbrevet. Da denne gjengen jobbet natt ble de enige om å gjennomføre opplæringen på lørdagene. De møtte opp hver lørdag i 10 måneder, før 10 av 12 sto med fagbrevet i hånden. Det er imponerende. På ferden lærte de mye, fant igjen gleden ved å lære og være på skolen. Bedriften får igjen motiverte medarbeidere, med viktig basiskunnskap, og er styrket til å møte fremtiden. Høyre vil jobbe for å finne de gode løsningene, slik at flere kan beholde sine jobber ved kompetanseheving gjennom hele arbeidslivet. Dersom din bedrift er opptatt av å møte fremtiden godt rustet, gjerne få ned svinn, sykefravær, eller bedre kvaliteten, er det kanskje på tide å tilby kompetanseheving til dine ansatte? For mange kan det være en ide å sjekke Kompetanse Norges nettsider, og se hvordan nettopp din bedrift kan bygge videre kompetanse.

Fremtidens arbeidsliv trenger at du bygger kompetanse i bedriften, og dine ansatte vil nyte godt av dette. Start samtalene i din bedrift i dag. Kompetanse Pluss kan gi dere en verdifull reise.

Førsteinntrykk kan bidra

Forrige helg var jeg i utflyttingsfest hos broren min og svigerinnen, og jeg bestemte meg da for at jeg skulle drive litt valgkamp. Jeg hadde med meg Erna-buttons, og var kledd som en typisk Høyrepolitiker i perler og blått. Jeg hadde mange gode samtaler om våre løsninger, og det var overraskende mange som ikke visste hva vår politikk faktisk er. Det var flere som mente at vi skapte for store ulikheter, og gjorde for lite for å motvirke dette. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og måtte synliggjøre hva vi står for i politikken.

Statistikk viser at ulikhetene i Norge går svakt oppover, men dersom man korrigerer for økt innvandring har den vært noenlunde på et stabilt nivå. Norge er et land med relativt små forskjeller, og vi er heldige som har et fantastisk velferdssystem som tar vare på oss og gir oss de tjenestene vi trenger. Jeg tror alle partier er enige om at vi skal forhindre fattigdom og søke å ha minst mulig ulikheter. Det er virkemidlene vi er uenige om. For Høyre er det viktigste for vår velferd at vi har en jobb å gå til og at vi kan forsørge oss selv og familien. Det handler om verdighet.

I hele min yrkeskarriere har jeg jobbet for å inkludere flere inn i arbeidslivet, det er også en viktig sak politisk. I sommer leste jeg boken «Det vokser et tre i Brooklyn» som handler om fattigdom i New York tidlig på 1900-tallet. Morsfiguren i boken har et mål for datteren sin, uavhengig av hvordan det går med økonomien og livssituasjonen, og det er at hun skal få en utdannelse. Det er eneste måten å bryte mønsteret og komme seg et hakk videre på.

Eilert i 1. klasse. Han går nå i 3!

Høyre er opptatt av nettopp dette, å sørge for kunnskap. Vi ønsker at skolen skal utjevne forskjeller og lære alle å lese og skrive, uavhengig av bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi går til valg på et løft for tidlig innsats og vil gjøre mange grep for å snu innsatsen mot de første skoleårene. I dag er det slik at en bruker for mye sent i skoleløpet på det jeg kaller reparasjon, ikke forebygging.  Videre vil vi satse på lærerne og sørge for at flere elever består videregående, for en bedre inngang til arbeidslivet. Fraværsgrensen er et viktig virkemiddel for å nå dette, tilstedeværelse er faktisk en forutsetning for å lære. Det å stille krav er å bry seg.

Helsepolitikk er også viktig for meg. En av valgkampsakene våre ved dette valget er å fortsette å jobbe for pasientens helsetjeneste. Det er du som pasient som er viktig, ikke systemet. Derfor har vi åpnet for at du kan velge privat behandling, dersom du ønsker det, staten skal betale. Fritt behandlingsvalg gjør at helsekøene bekjempes mer effektivt, og det gir deg valgfrihet. Vi har redusert ventetidene med 12 dager. Arbeiderpartiet er tydelige på at de vil reversere fritt behandlingsvalg.

På Karmsund ABR-senter, som jobber med rusavhengige, sa lederen at det aldri hadde blitt gjort så mye for rusomsorgen som de fire siste årene, og han var spesielt glad for fritt behandlingsvalg. Eddi Eidsvåg har også ved flere anledninger delt sterke historier via Facebook, om betydningen dette har. Dette vil Høyre fortsatt jobbe for, ikke for at det er denne gruppen som roper høyest, men for at det er den gruppen som trenger det mest.

Jeg tror på valgfrihet og mener at sunn konkurranse gir mangfold og kvalitet i tjenestene. Dersom noen vil drive privat barnehage, eller privat sykehjem, tror jeg dette er et gode for oss som skal sende unger i barnehagen, eller har behov for hjelp til pleie av en gammel mor, bestemor, eller oldemor. Jeg er sikker på at de fleste som jobber innen private velferdstilbud er oppriktig opptatt av å skape gode tjenester og ta vare på virkelige mennesker. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å forbedre tilbudet, til deg og meg. Jeg valgte Høyre først og fremst fordi jeg tror på muligheter for alle. Jeg tror at du og jeg er de beste personene til å ta valgene, og at vi ikke trenger et system som sier hva vi skal gjøre.

Jeg sa til flere av gjestene i festen at jeg hadde kledd meg bevisst som en «Høyrepolitiker», for å spille litt på fordommer. Sannheten er at jeg sjelden går i perlesmykker. Jeg ville vise at det ofte er noe annet under innpakningen, og at synet kan bedra.

Høyre-Hagerup hjemme fra fest

Jeg representerer Høyre fordi jeg tror på våre løsninger og jeg tror på deg. Jeg vil at du skal få de beste forutsetningene for å lykkes, og at du skal slippe å stå i helsekø lenger enn nødvendig. Jeg vil at ungene skal fullføre skolen og få en fot inn i arbeidslivet, og videre at de som står utenfor skal få en sjanse, ved å inviteres inn. Da mener jeg at Høyre har vist til løsninger som virker, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Vi må modernisere, ikke reversere.

Høyredamer er faktisk opptatt av velferd. Vi er mødre, døtre, søstre, venninner, med de samme utfordringene som de fleste andre i samfunnet.

Kjære deg som ikke har bestemt deg ennå

Vet du ikke helt hva du skal tenke nå som Stortingsvalget står for døren i september. Jeg kan godt forstå deg. Jeg var i samme situasjon selv, før jeg tok valget om å melde meg inn i Høyre i 2011. Grunnen til at jeg valgte Høyre tenkte jeg derfor å dele med deg her.

Jeg tror på enkeltindividet og at muligheter for alle skaper motivasjon og vekst. Jeg tror også på at minst mulig forskjeller i et samfunn er viktig, og at det er viktig for selvbildet å kunne være i arbeid, eller en eller annen form for aktivitet. Da er det viktig at en fullfører utdanningsløpet sitt, og Høyres satsing på skole er dermed viktig for meg.

Jeg tror på et samfunn hvor barna våre vokser opp i trygge omgivelser, med voksne rundt seg, som vil den enkelte det beste. Et samfunn der mulighetene dine ikke skal være avhengig av hvor en kommer fra, eller hva en tar med seg, men at en blir sett, og hjulpet ut fra eget ståsted. Høyre ønsker å bruke ressursene på læreren, det faglige innholdet og tidlig innsats. Vi vil at alle skal lære seg å lese og skrive, slik at de ikke faller fra. På den måten sikrer vi en bedre inngang til arbeidslivet. Vi vil innføre en plikt for kommunene til å gi intensivopplæring til de som står i fare for å falle utenfor. Gjennom redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid skal barn fra lavinntektsfamilier få en reell mulighet til å gå i barnehage. Vi vil også prioritere flere fagtimer med faglærte lærere fremfor utvidet SFO og leksehjelp.

Jeg tror på en eldreomsorg hvor en skal få leve hele livet, med alt det innebærer. Vi skal gi rom for at de som vil jobbe lenger skal få stå i jobb, samtidig som vi skal sikre gode tilbud for de som går ut av arbeidslivet. Middagen på sykehjemmet skal ikke styres av systemet, men etter behovet og det som gir best mulig velferd for den enkelte. Det er her jeg finner mitt Høyre, som gir svar på utfordringene.

Jeg ser de private pleie- og omsorgstilbudene som et verdifullt supplement til de offentlige tjenestene. For meg er det verdifullt at en kan velge mellom ulike tilbud, i et mangfold hvor kvalitet og leveranse står i sentrum. Det løftet vi trenger i eldreomsorgen vil kreve et løft som langt overgår barnehageløftet. Å stenge ute tilbydere er neppe et klokt valg, for også i barnehagesektoren så vi at private aktører var nødvendige for å oppnå full barnehagedekning. I dag er de private barnehagene en naturlig del av tilbudet i hele Norge. For meg er det viktig med god velferd i alle stadier av livet, som følge av mine roller som mor, datter og barnebarn. Samspillet mellom private og offentlige aktører skaper mangfold, og løfter velferdstjenestene gjennom innovasjon og nytenkning.

De rødgrønne er tydelige på at de ønsker velferdsprofitørene til livs, og har gjort det til en sak å begrense og redusere private tilbydere. Dette setter private aktører i fare og truer store deler av tilbudet vi har i dag. Bare det, er en god grunn til å stemme Høyre.

Høyre tror på Norge fordi vi tror på deg. Vi ønsker et samfunn med muligheter for alle. Dette får vi ved å legge til rette for en skole som løfter de svake, gi hjelp til de som trenger det når de trenger det og ved å gi deg frihet til å foreta de viktige valgene i livet selv.

Hvis du ikke har bestemt deg enda, kan jeg anbefale deg å stemme Høyre!

Hvordan har vi det hos oss?

Julefeiringen er avlyst i år. Diskusjonen om julegudstjenester, julesamlinger, og julefeiring er i gang, igjen.

I arbeidslivet har vi med jevne mellomrom diskusjoner om hva som er tillatt og ikke, og hva som skal kjennetegne bedriften. Det handler om kultur. Språket vi bruker danner kulturen, og hva som er tillatt og ikke, korrigerer videre kulturen. Dette er ikke enestående for arbeidslivet, det samme gjelder både i skolen og det private liv.

Har vi overdrevet denne korreksjonen i samfunnet? Er vi blitt så redde for å tråkke feil, gjøre alle til lags, at vi ikke ser helheten? Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet, hvor enkeltpersoner får gjennom «rare» vedtak. Fellesnevneren for disse er at de havner i riksmedia og får massiv oppmerksomhet.

2016 er snart forbi, og vi har nok av eksempler å trekke frem. Det har vært forbud mot nakenhet i badstu, forbud mot klatring i trær, og forbud mot å synge «Deilig er jorden». Hvem er det egentlig vi prøver å skåne gjennom alle disse forbudene?

I barndommen hørte jeg ofte at «små gryter har også ører», før det ble hvisking. Dette kan jeg som voksen bekrefte stemmer, jeg hørte nok en del ting jeg ikke burde ha hørt. Hvilken etikk og moral ønsker vi så å videreføre til våre håpefulle små? Jeg synes ikke det er greit at vi lærer barna opp til at normale, hverdagslige ting ikke er ok. Folk kan bli støtt av det. Det er farlig det, som Ludvik ville sagt. Strutsen ville ha gjemt hodet i sanden og håpet at ting gikk over.

Jeg venter på julefreden.

O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn. Nå er vi i høysesong for å debattere måtehold når det gjelder det meste, pengeforbruk, matinntak, alkoholkonsum, bruk av telys, spredning av julebudskapet osv. De fleste har en mening om dette, for vi skal jo være gode rollemodeller.

Ja, vi er rollemodeller, og da må vi også være tydelige i vår rolle. En bedriftsleder kan ikke forfekte en nøktern ruspolicy, og samtidig drikke med begge hender på julebordet. Ei heller kan vi som foreldre oppfordre til raushet, inkludering og læring dersom vi skal være overbeskyttende curling-foreldre, og rydde vekk alle «hindringer» på veien. Male fanden på veggen hver gang julefeiringen nærmer seg.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi kan ikke skrive om historien, enten vi er enige eller ikke, men vi kan velge hvilken historie vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og julefred. Et avbrekk i et hektisk liv, som gir kjære minner fra en tapt barndom. Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

lyder-kongeLyder på 5 år fikk være en av kongene i barnehagens fremførelse av juleevangeliet, etter informert samtykke fra oss foreldre vel og merke. Stoltheten lyste fremdeles når vi hentet ham. Barn har en enorm hunger etter å lære, og de er like interesserte enten de hører om Jesu fødsel eller dinosaurer. Mange voksne har mistet noe av denne interessen, enkelte har også en sterk trang til å ta avstand.

Filosofen Arne Næss ble engang spurt om når han begynte å klatre, hvorpå han svarte, det var ikke jeg som begynte, det var dere som sluttet.

Hvorfor klatrer vi ikke lenger? Griper muligheten til å lære på ny og strekke hånden til den vi en gang var. Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjerner i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Deilig er jorden!