Til minne om Oma

I 1930 kunne en lese i en avis i Tyskland at Margarete Homann og Fritz Haller hadde fått en sterkt etterlengtet datter. Hun ble døpt Margarete Louise Eleonore, etter sin mor og sine to bestemødre.

Hun ble senere kalt Margret. Margret var knapt to kilo da hun ble født og en spøkte senere med at hun var så liten at hun kunne bli lagt i en skoeske. Margret vokste opp på gården Hallerhof, sammen med foreldrene sine, og søsknene, Friederich og Loni. Farmoren, Oma Ella, bodde også på gården og familien Haller har vært tilknyttet denne lille landsbyen og gården gjennom flere århundrer, faktisk helt tilbake til 1585, ifølge skriftlige kilder. Oma Ella ble enke med tre små barn før hun ble 30 år. Hun skulle bli en kjær person for Margret.

Margret hadde en god barndom, omgitt av dyr, arbeidsfolk og gode naboer. Hun fikk mange fine minner fra ferieturene til Wangeroo, sammen med kusinene og Oma Ella. Der var langstrakte strender og frisk sjøluft, som hjalp godt på de stadige forkjølelsene hennes.

Hjemme på gården var det meste egenprodusert, og maten ble en viktig del av tradisjonene som ble brakt videre. Påsken var en spesiell høytid i Lüdersen, og alle ventet spent på påskeharen. Oma visste alltid gjennom livet hvor påskeharen var, og hun så tidlig spor i hagen på Kverneland, til glede for oss barnebarn, og senere oldebarn. Jeg er helt sikker på at den barnlige gleden som Oma hadde rundt påsketider, holdt seg like stor gjennom livet, som det den var den gangen hun lette etter egg i hagen sammen med broren og kusinene.

Da Margret var 9 år kom krigen. Det var vanskelige år med mangel på mat og til tider intens bombing. Når flyalarmen gikk forflyttet alle seg ned i kjelleren, og fra et lite vindu kunne man se fargene som utspilte seg på himmelen. Margret sto konfirmant under krigen, i en arvet kjole som var sydd om, og fikk passende sko som ble byttet til dem mot egg og skinke. Margret ble konfirmert, til tross for at det også den dagen var bombinger.

Oma snakket alltid om de enorme flyktningestrømmene som kom etter krigen. Både Røde Kors og kirken hadde rom på Hallerhof, og det var mye som skulle deles på under gjenreisningen av Tyskland. Det normale livet skulle sakte men sikkert bygges opp igjen, og Margret begynte på Frauenfachschule, hvor hun blant annet hadde ett halvt års praksis på barselavdelingen.

Hjemme hendte det at en hadde hausball, hvor ferden gikk med hest og kjerre og grammofonen og den hjemmelagede punsjen skapte god stemning for de unge. Mr What is calling what you`re doing tonight.

Så kom kjærligheten.

For under feiringen av Norges nasjonaldag, 17. mai 1953 så hun ham som skulle bli hennes ektemann. En student fra Norge som lente seg lett henslengt over gårdsmuren og kikket mot henne. Det var noe ved denne mannen, der han sto i brun dress, kortklipt hår på sidene, og en bustete manke som sto rett opp. Bjørn Kverneland hette han. Da ante Oma Ella at det var noe i gjære, og hun tok et godt tak i Margrets arm og ba innstendig  ” Margret, kein Norweger, ikke en nordmann”.

Men forlovelse ble det.

Dette var en spennende tid for Margret og hun hadde mye nytt i vente. I 1954 hadde hun sin første tur til Norge, og det var et vakkert, men annerledes land som den gang ønsket henne velkommen. Møtene med de jærske strendene og fine steingardene satte spor. 

Oma skulle, i alle år senere, kommentere steingardene, og alt arbeidet som la bak all steinen som var flyttet. Hun hadde peiling på det meste innen landbruket, både om hva som var sådd og hvordan sesongen ville bli. Det kjekkeste hun visste var å kjøre biltur med en habil sjåfør, slik at hun kunne nyte synet av det jærske landskapet, med tysk musikk på full guffe. Heldigvis fikk hun også en stor familie, slik at det etter hvert var mange sjåfører å ta av.

Sammen bygget Margret og Bjørn et hjem på Kvernaland. Den første tiden i det nye huset var hektisk, med tre små barn å ta seg av. Kristin født i 1957, fikk raskt fått følge av Per og Bjørn. Opa Fritz mente at en i Norge reproduserte seg som kaniner, en kommentar som kanskje kunne være betimelig med tanke på at det til slutt ble fem barn, da Aksel og Fredrik gjorde lykken komplett.

Vi kan vel trygt si at det var andre tider den gang. Oma fortalte om da vannet gikk på kjøkkengulvet, og hun fant frem vaskebøtte og fille før det gikk inn på sykehuset. Ordnung muss sein.

Bjørn hadde vært student på den tekniske høyskolen i Hannover og hadde kommet tilbake til Kverneland fabrikk og familien. Hverdagen på Kverneland fabrikk ble en viktig del av familielivet, og det var ofte forretningsforbindelser på besøk hjemme på Hauen. Da var det forventninger om raus bevertning og hyggelig selskap. Kombinert med et hektisk familieliv står det all respekt av den jobben Oma gjorde i disse travle småbarnsårene. Svigerforeldrene var nærmeste naboer og Margret hadde giftet seg inn i en storfamilie.

Hytte i Sirdalen og på Sørlandet ble det, med mange aktiviteter sommertid, som vinterstid. Medgiften til Margret ble puttet inn i huset så de hadde et visst handlingsrom når det gjaldt belåningen og levde et godt liv.

Dessverre ble Margret enke, og alene med fem barn i aldersspennet 15-24 år i en alder av 51 år. Omstendigheter bare Oma kjente til skulle føre til at hun aldri fant seg noen ny mann.” Det var bare Bjørn for meg” sa hun ofte.

Oma ble rundt de tider en kjær person for mange av oss som skulle komme, og det var i 1980, da jeg ble født, at hun ble kalt Oma for første gang. Da jeg var liten var jeg noen ganger irritert på alle dem som kalte henne Oma. De forsto jo ingenting. Hun er min bestemor, Oma betyr bestemor på tysk. Oma kunne nok også være irritert på det, men hun ble nok rundere med årene.

Senere forsto jeg og at Oma kunne være Oma for andre. For Oma ble en institusjon på Kvernaland. Utallige ungdommer har gjennom generasjoner tjent penger på å klippe plenen på Hauen. Det vanket alltid smørbrød og is, både for avisbud, rørleggere og andre som kom innom og skulle gjøre en jobb. Ungene i gata kunne gjerne ringe på og be om en ispinne.

Oma fortalte historier fra brødrene Grimm`s eventyrverden som var fortryllende. Det samme var alle jolly-turene vi ble invitert med på. I de tider brukte ikke Oma sikkerhetssele, det var noe av det verste hun visste. Det eneste som var verre var nok alarmen som sto og durte, på de nymotens bilene som ikke lenger tillot at en tok seg friheter med sikkerhetsselen.

Oma elsket å kjøre bil. Det var så mange blomster som skulle leveres, eller berlinerboller og en flasker med vin som skulle fordeles. For hver februar begynte berlinerbollesesongen. Da var det full aktivitet i kjøkkenet og mange som fikk en lun overraskelse på døren. Det ble etter hvert en stor familie, og det hendte støtt og stadig at Oma sto i grytene og laget middag da vi kom hjem fra skolen. Oma var alltid på farten. Ellers så sto hun i hagen med rumpen i været og lukte i bedene. Hagen til Oma var en fryd for øyet og alltid striglet og klar. Oma var et ordensmenneske, som alltid hadde tid til deg.

Hos Oma var det alltid smørbrød med rause mengder romtemperert meierismør og pålegg. Det var stekte bratkartoffeln, eller sukkerkuchen.  Dersom vi overnattet var beskjeden «je går og legger meg. Husk å skru av tv-en.» Da hadde en gjerne spist det vi kalte Oma-kylling. Helstekt kylling, hvor kun beina skulle ligge igjen etter måltidet. Det var godt for huden å spise opp hele kyllingen, må vite.   

Kinamat ble også en kjær tradisjon. Enten på Klepp, Sandnes eller på Kvadrat. Mang et barnebarn og oldebarn har vært med på dette, og Oma var aldri fremmed for å gi tydelig beskjed dersom det satt ungdom på nabobordet og spiste med luen på. Har du småfugl under der, spurte hun alltid dem som kom på besøk og satte seg ned med capsen på.

Det er mange gode minner fra et langt liv sammen med Oma. For noen av oss er det berlinerbollene, for andre de kjappe kommentarene, alle rundene med kortspillet patience, eller de gode samtalene som var rundt et godt måltid. Oma var en person som skapte en arena for samhold. Oldebarna er skjønt enige om at Oma alltid har hatt de beste bursdagene. Der er det alltid mange folk samlet, ubegrensede mengder is og en hage og et hus hvor en kan leke gjemsel i timesvis.

Første juledag har alltid brakt med seg den samme gleden, og jeg kan enda kjenne på den følelsen oldebarna har for disse feiringene. Det er godt å ha flokken rundt seg, noe Oma alltid visste. 

Det var en sterk dame som forlot oss i førjulstiden. Alltid smilende, syngende og i godt humør. Oma løftet ofte armene høyt til værs når hun kom inn i et rom. Hun elsket fest og basar, og trivdes best når hun hadde folk rundt seg. Oma kunne faktisk bli litt gretten når det ikke kom besøk, men humøret steg raskt når det gikk i døren, og spørsmålet var alltid, hva kan jeg by på?

Etter at Oma sovnet stille inn har familien vært samlet flere ganger. 1.juledag hadde vi en fin samling, hvor tankene gikk til henne som vi har så kjær. Alle har vi en egen historie med Oma, våre egne minner og egne opplevelser. Oma så alle og hadde alltid en kommentar som passet. Vi har med oss en rik arv, i form av en stor familie som er glade i hverandre, og stolte av den historien og de tradisjonene vi deler.

For historien om Oma er også historien om oss.

La oss leve for hverandre og ta vare på den tid vi har, sang du ofte. Oma, du satte dype spor og har mye å være stolt av.

Vi savner deg, og vi skal ta godt vare på minnene etter deg.

Hvil i fred, gode Oma.