Måned: mars 2024

Snart tør ingen søke makt lenger, skriver Eva Grinde i DN. Her kommer et vennlig lite vink til kommentatorboksen, fra en av dem som er i tenkeboksen. Spørsmålet er ikke om jeg tør fortsette i politikken. Spørsmålet er om jeg vil.

Det er ingen tvil om at vi som er så heldige å få være stortingspolitikere er privilegerte. De av oss som når helt til topps er heldige. Det gir oss makt, og en unik posisjon til å endre samfunnet og finne svar og løsninger på de problemene som innbyggerne våre opplever.

Den senere tiden har det vært den ene skandalen etter den andre. Vi som sitter på Stortinget vet at vi må jobbe for tilliten. Den harde dommen får vi fra våre egne velgere hvert fjerde år, og det etter flere interne runder hvor vi må kjempe for tilliten blant våre egne.

De siste årene har jeg vært bekymret for en økende nedsnakking av politikere. I kommentarfelt, i møte med velgere på gata og i bedriftsbesøk hører vi stadig om hvor udugelige norske politikere er, hvor mye vi jukser og at vi bare karrer til oss goder. De første gangene kunne jeg le av det, men nå bekymrer jeg meg for hva det gjør med rekrutteringen til politikken.

Det sitter 169 representanter på Stortinget, fra hele landet. Det store flertallet er hardtarbeidende folkevalgte, med ulike grunner for at vi valgte å engasjere oss i politikken. For det er ofte tilfeldigheter som gjør at vi blir folkevalge. Eller en spesiell sak. For meg var det trussel om nedleggelse av den åpne barnehagen i bygda, som gjorde at jeg stilte til valg for Høyre i 2011.

I løpet av mine snart syv år på Stortinget har jeg tidvis savnet å være et vanlig menneske. Det er noe rart med det, for den kompetansen jeg hadde da jeg gikk inn i politikken, forsvinner raskt når en får stempelet politiker i panna.

Motivasjonen til å fortsette får jeg når jeg møter folk, organisasjoner, bedrifter og privatpersoner. Enda større blir den når jeg ser at jeg faktisk kan bidra til endring som hjelper disse personene.

Da jeg gikk inn i politikken var guttene mine 0, 1 og 2 år gamle. Da jeg kom på Stortinget var de blitt 6, 7 og 8 og en 2 år gammel jente hadde gjort familielykken komplett. Min motivasjon har hele tiden vært å sørge for at det samfunnet de skal vokse opp i, og en gang overta, klarer å ivareta dem og gi dem de samme mulighetene jeg har hatt. Den gang snakket vi om klimakrisen, om eldrebølgen, og om en mer urolig verden. I dag skjer dette. Det er ikke lenger noe vi snakker om i en fjern fremtid.

Min motivasjon har imidlertid fått seg en alvorlig knekk de siste månedene. Det har vært en sakte prosess hvor jeg flere ganger de siste årene har hatt perioder hvor jeg har vært redd for å gjøre feil. Det har kommet mange henvendelser fra ulike media om pendlerbolig, reiseregninger, aksjer og masteroppgaver.

Jeg levde i nesten 13 år lykkelig uvitende om at jeg hadde gjort en feil i min masteroppgave fra 2011. Den ble heldigvis igjen godkjent av Universitetet i Stavanger, men i den anledning prøvde jeg å starte en debatt om hvorvidt pressen i noen tilfeller mister gangsynet.

Jeg må si at jeg i liten grad opplever at pressen har tatt denne ballen. Det er også Eva Grindes kronikk et eksempel på. Det er synd. For pressen har også makt som må brukes til det beste for samfunnet. Pressen har de siste årene avdekket viktige saker med betydning for offentligheten. Men de har også publisert saker som antagelig burde ligge på desken.

Jeg stiller spørsmål ved om pressen er klar over belastningen som ligger i det uskrevne. En rekke politikere har nå sagt at de ikke tar gjenvalg. En av grunnene som har kommet fram har vært den samlede belastningen, hvor også medienes klikk-journalistikk har spilt inn. Det er dessverre flere eksempler på saker om folkevalgte, hvor mediene senere har skrevet at det ikke har vært noen sak.

Jeg mener det er viktig at personer som meg, i småbarnsfasen og med erfaring fra arbeidslivet, stiller til tjeneste for demokratiet. Det gir oss en unik mulighet til å være med og ta beslutninger for et bedre samfunn. Det er ingen tvil om at det også gir oss makt. En makt vi skal være bevisste på hvordan vi forvalter. Vi er forbilder, og jeg forstår og mener det er riktig at det stilles høye krav til oss.

Men jeg kan ikke si til mine barn og mine medborgere at en skal gå feilfritt gjennom livet. Jeg håper derfor det vil være et større rom for kommende generasjoner til både å feile, lære og gå videre.

For dersom vi ikke klarer å skille mellom stort og smått mister vi målet av syne. Vi er alle tjent med et Storting som speiler folket. For å ha det må Eva Grinde og kommentariatet evne å se både spiss og bredde. En må snakke om hvordan pressens arbeid påvirker, både i spiss og bredde, nasjonalt og lokalt.

Denne refleksjon er viktig og avgjørende for at pressen fortsatt skal ivareta sin rolle som den fjerde statsmakt. Pressen må være seg bevisst sin makt og hvordan den påvirker i bredt. Når politikk blir en profesjon for de mest hardhudede står vi i fare for å miste verdien i det norske demokratiet.

Spørsmålet er ikke hvorvidt vi skal søke makt, men hvorvidt vi vil dette. Jeg er selv i tenkeboksen. Innlegg som det Eva Grinde kommer med bidrar ikke til videre rekruttering.

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

De siste årene har det vært en gjentagende debatt om hvorvidt det fødes nok barn i dette landet. Ofte henvises det til en uttalelse Erna Solberg hadde i nyttårstalen i 2018. Den gang kunne jeg tilfreds erkjenne at jeg har bidratt godt til folketallet. Da var barna mine 3, 7, 8 og 9 år.

Etter den tid har både jeg og min bedre halvdel blitt eldre, samtidig som ungene raskt beveger seg inn i ungdomsårene. Jeg har innsett at det voksne folk alltid sa, faktisk stemmer. Barneårene raser av gårde, så man må nyte dem så godt en kan. Irriterende at de fikk rett.

Vi som foreldre er godt voksne, men allikevel ikke gamle foreldre. Det er til stor forskjell fra mine foreldre som fikk meg da de var 23 år, og farmor og farfar som var under 20 første gangen de fikk foreldre. Det er et faktum at vi venter stadig lengre med å få barn. Det fører til at biologien kan stikke kjepper i hjulene, og at det ikke går så lett som en tror.

Selv var jeg 29 år da jeg ble mor for første gang. Etter tre kjappe fødsler ble det et opphold hvor jeg spontanaborterte, både i uke 13 og tidlig i et annet svangerskap. Da var jeg blitt 34 år. Biologien hadde begynt å spille mot meg. Heldigvis gikk det fint på tredje forsøket, og jenta kom i 2015.

Etter hvert som årene har gått har det stadig blitt nye behov for større bil, flere brød, mer melk og alt som følger med unger i vekst. En ferietur for en familie på seks kan fort gjøre et dypt innhugg i familieøkonomien.

Samtidig er det mange fordeler ved å ha mange barn. Vi har hatt det godt alene som familie. Ungene har alltid hatt lekekamerater, de har lært å vente og de har alltid hatt en stor flokk rundt seg. Etter hvert som ungene har blitt eldre kan vi dele flere opplevelser, og både spill, bøker og samtaler gir fellesskap og samhold. Det kan være heftige diskusjoner og en del krangling. Det husker jeg godt fra egen barndom, hvor det kunne gå hett for seg hver gang tre småbrødre fant det for godt å plage meg.

Jeg plaget selvsagt aldri dem.

I dag er det en stor verdi å ha så mange søsken. Det er alltid noen å ringe til, noen som kan gi råd og noen som har felles historie. Den følelsen er jeg glad for at mine barn kan oppleve.

Det er en stor verdi å ha mange barn.

Min bestemor hadde fem barn, og var så heldig at hun hadde alle barna, med familier, boende i nærheten gjennom livet. Hjemme hos henne var det alltid et samlingspunkt, hvor vi kunne møtes og prates på tvers av generasjoner. Hun døde, etter et langt og innholdsrikt liv, med familien rundt seg. Akkurat slik hun levde.

Hun etterlatte seg et utall etterkommere.

Verdien av familie er noe jeg verdsetter. Å få mange barn er ikke et valg jeg har tatt aktivt, men antagelig et resultat av kulturen jeg har vokst opp i. Men det hadde vært vanskelig om jeg ventet for lenge med å få barn. Ideelt sett skulle vi nok valgt å bli foreldre tidligere. Der spiller nok også kulturen inn. Det var svært få av mine venner som fikk barn før oss. Vi var alle voksne før vi ble foreldre.

Det er ikke alle valg politikerne skal legge seg opp i. Allikevel tror jeg vi kan snakke mer om valgene vi tar, og hvorfor vi tar dem. Vi valgte å få fire barn. Det er fordi jeg liker å ha en flokk rundt meg. De er min forsikring for at jeg skal kunne få en aktiv alderdom, hvor det alltid er noe som skjer rundt meg.

Det er sosialt å ha mange barn. Det koster, men det er en pris jeg synes er verdt å betale. Heldigvis fant jeg en mann som var enig med meg. Det trakk opp snittet.

Det valget kjenner jeg var riktig når vi sitter samlet rundt kjøkkenbordet og kjemper om å få mest poeng i yatzy.

Kanskje bør vi ikke utsette det valget for lenge?