Måned: november 2020

I morgen kommer ungene mine til å stå og stirre på en tom vegg, samtidig som utallige unger i alle aldre åpner sin første gave i desember. Det er sirlig innpakkede sokker, tannbørster, og alskens duppeditter. Det er øl og akevitt til far, hudkremer og duftlys til mor. Alle skal få. Hver dag. Frem til julaften.

Sånn har det blitt.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over kalenderjaget som er i gang. Når ble liksom pakkekalender en standard? Nå har vi sågar kommet dit hen at man søker etter alternativer til pakkekalenderen.. Verden står ikke til påske.

I min barndom fikk vi alltid julekalender med små sjokoladebiter. Jeg husker enda den gangen jeg fikk en kalender som var formet som et lite hus. Jeg gledet meg til hver en luke, og det var alltid like spennende å se hvilken sjokoladefigur man fikk.

Men jeg skal innrømme at mamma faktisk laget pakkekalender til oss ungene, en gang. Vi var fire i tallet, så det var litt av en oppgave! Hun løste det ved at vi barna fikk åpne hver vår luke i firedagerssykluser. Det var spennende nok. Endelig skulle vi også få.

Men det ble aldri pakkekalender etter dette.

Den gang var jeg litt snurt da jeg besøkte venner, og kunne se gaver som hang sirlig innpakket på en vegg. Lengtende øyne kunne bare drømme. I dag setter jeg pris på mine foreldres valg.

For jeg har aldri lidd noen nød. Og det har ført til at jeg ikke har denne tradisjonen tett på livet. Takk og pris for det. Pakkefri desember har sine fordeler.

Jeg vil faktisk påstå at pakkekalender har blitt et hysteri, som nå også har forflyttet seg til den voksne verden. For den eldste generasjonen må det hele virke ganske absurd. Enkelte kan enda huske tilbake til den tid hvor appelsiner var et eksotisk innslag i julefeiringen..

Til og med i Aftenpodden var det nyttige råd for pakkekalenderen. Har man 3-4 barn, løser man enkelt strevet ved å pakke alle gaver inn i samme pakke. Vips, så ble 96 pakker til 24.

Heldiggriser! Jeg snakker stadig med godt voksne mødre, som enda sender pakkekalender til sine håpefulle små. Langt inn i 30-årene.

Det er på tide å stoppe hysteriet.

Enkelte tar sågar til orde for alternative pakkekalendere. Det snakkes om aktiviteter og kos, og mer tid med hverandre. Pakket sirlig inn, i små lukelapper på en vegg. Jeg tilbringer tid med familien rett som det er. Det er faktisk noe av det kjæreste jeg gjør. Men trenger vi virkelig en lapp for dette?

Hva skjedde med den gode gamle sjokoladekalenderen? Spiser vi virkelig så mye snop i løpet av året, at denne har mistet sin sjarm og sin plass i juletradisjonene?

Det er ikke så farlig, så lenge du ikke bryr deg. Men søren heller, dette bryr jeg meg om. Sjokoladekalenderen trenger en renessanse. Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

I over tre år har jeg fått pendle til Oslo og delta i debattene på Stortinget. En surrealistisk opplevelse. Lærerikt, inspirerende, og engasjerende. Utrolig gøy, men også frustrerende.

Debatten på Stortinget er annerledes enn det jeg hadde trodd. Det skapes et oss og et dem. Man settes i bås. Motivene mistros. Målene likeså.

Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er med og brutaliserer arbeidslivet, og jobber for de få, ikke for de mange.

Svartmalingen vil ingen enda ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn. Lykkelig gift på 13 året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene må vi le litt av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er enda lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Men nå jobber vi også for å forsørge en stadig økende familie, og samtidig sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en stor oppgave.

Vervet som politiker må definitivt skjøttes med respekt.

Jeg blir skremt av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Men fakta taper dessverre oftere og oftere. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har kommet dit hen.

Velferdsprofitører og kapitalister står mot vanlige arbeidsfolk.

Det fører til at private aktører taper i kampen mot ideologi. Det fører til en teoretisk debatt om formueskatt. Begge deler er en trussel for verdiskapingen. Vi burde snakke mer om kvaliteten i tjenestetilbudet og hvordan norske bedrifter kan videreutvikle seg. Da trengs det ingen favorisering av offentlige aktører og særnorske skatter som gir norske bedrifter et handikap i møte med utenlandske eiere.

Allikevel tegnes det opp et karikert bilde av rike folk mot arbeidsfolk, hvor de rike tjener penger på vår felles velferd og vegrer seg for å betale til fellesskapet.

I det bildet blir vi alle tapere.

 

 

 

I dagene før samfunnet ble stengt ned i mars hadde jeg flere møter med ulike Høyre-lag, om både programarbeid og Høyres politikk. Jeg husker at jeg formelig svevde nedover gata etter et av møtene og tenkte, så heldig jeg er som får gjøre dette. Det fyller meg med energi å møte folk.

Så ble det slutt på de fysiske møtene. Sakte men sikkert.

Jeg merker at lunta er kortere enn den pleier å være nå. Det er blitt mørketid. Vi er midt i en pandemi. Innestengt i en digital virkelighet. Alt vi ser er masker på gata og fjes på skjermen. Det er ganske så trist.

Mange jobber for å holde samfunnet i gang, samtidig som de er redde for smitte. For hvem vil havne i en situasjon som Belgia, hvor helsepersonell må gå på jobb med korona. Det er mye som står på spill. Mange står i fare for å miste livsverket, andre har mistet inntekten. Det er tunge tider.

Den siste tiden har det vært et stemningsskifte. Jeg møter stadig flere oppgitte mennesker. Vi nikker til hverandre. Kommer med oppmuntrende kommentarer. Prøver å smile. Leter etter galgenhumoren. Men det er nok nå. For det begynner å røyne på.

Jeg er så dritt lei av å lese meninger på Facebook, om det ene og det andre. Jeg er faktisk så dritt lei, at jeg selv havner i fella og kaster meg ut i et eget sorgens kapittel. Men ærlig talt. Skal lenker av lys plutselig gjøre meg lykkeligere nå? Det sies så i avisa. Har jeg ikke fått julelysene opp hittil, i en alder av 40 år, klarer jeg det nok ikke denne julen heller. Jeg er også usikker på om det gjør meg lykkeligere. Lys schmys..

Per nå finnes det dessverre ingen raske løsninger. Det hjelper ikke med forening på Teams. Det var gøy de første ukene. Helt til lyset på skjermen sluknet. Nå sliter jeg med å følge tråden i alle disse møtene. Det ene møtet avløser det andre. Jeg tar meg stadig i å glemme å legge inn pusterom mellom møtene. Det tar tross alt noen minutter å logge seg av, og komme seg på neste møte. Tidsklemma har fått en annen dimensjon.

Nå er det snart helg. Jeg skal ha lunsj på en restaurant i morgen. En liten glede i hverdagen, og så viktig for dem som prøver å holde maskinen i gang. Det er mange som sliter nå. På så mange ulike nivåer. Det beste vi kan gjøre er egentlig å logge av det digitale livet en periode. Ta opp telefonen og ringe en venn. Jeg tror jeg er kommet til det punktet der jeg savner en klem. Og jeg er IKKE en klemmer. Men jeg savner å kunne skråle med venner, og lene meg litt for langt over for å rope noe inn i øret til sidemannen. Hvem hadde trodd at man skulle savne å bli spyttet i øret?

Korona gjør noe med oss.

Jeg håper vi finner noe å glede oss over i tiden fremover. At vi handler i de lokale butikkene. At vi støtter de lokale spisestedene. Og at vi prøver å hjelpe hverandre med å holde hodet over vannet. For vi trenger hverandre nå.

Det sies at vaksinen er på vei. Det er lys i enden av tunnelen. La oss håpe at tunnelen ikke er lengre, enn at vi klarer å holde pusten til vi ser lyset.

Og at julen ikke varer helt til påske.