Pensjonsran, eller generasjonskløfta?

I august kom Nav med nye framskrivninger som viser hvor mye mer vi må jobbe når levealderen øker. Kort tid etter kom pensjonsoppgjøret, eller snarere, pensjonsopprøret. Sosiale medier strømmer over av pensjonister som er misfornøyde.

Det er på høy tid at den yngre generasjonen tar til motmæle.

Debatten om pensjon kan ikke snevres inn til kun å omhandle dagens pensjonister. For samtidig, i en fremtid, langt, langt borte, skal de som i dag er et stykke unna pensjonsalder, jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister. Dagens pensjonister er inne i gullalderen. Det visste vi allerede i 2011, da Stoltenberg II-regjeringen fikk gjennom pensjonsreformen.

Den gang ble levealdersjustering innført, som en viktig del av pensjonsreformen. Det betyr at pensjonen blir justert ut fra den forventede levealder for alle årskull ved den alderen du tar ut pensjon. Levealdersjusteringen skal sikre at pensjonssystemet forblir økonomisk bærekraftig i framtida selv om vi får flere eldre og lever lenger. Når levealderen øker, må pensjonen ved en gitt uttaksalder fordeles utover flere år som pensjonist.

Nå ser vi at levealderen vil øke raskere enn tidligere antatt, ifølge nye befolkningsframskrivinger som Statistisk sentralbyrå la fram i juni.

Det er gode nyheter, særlig når vi vet at antall år med god helse også ser ut til å øke i samme takt. For kommende pensjonister betyr det at en i større grad må bruke den økte levealderen til å jobbe lenger, dersom en vil sikre en like god pensjon relativt til lønnen som eldre generasjoner.

Vi har i praksis to valg når levealderen øker. Vi kan jobbe noe lenger for å oppnå samme årlige pensjon som eldre generasjoner, eller vi kan godta at vi vil få noe lavere årlig pensjon. Til gjengjeld kan vi vente flere år som pensjonist sammenliknet med eldre generasjoner. Noe midt imellom er også et alternativ.

Dersom levealderen ikke øker, ser vi at de som er født fra 70-tallet og utover skal jobbe til de er minst 70 år. Tidene vil forandre seg. Men det er dagens pensjonister som protesterer. Selv står jeg midt mellom den yngste og den eldste generasjon. Jeg ser problemene til begge generasjonene.

Da pensjonene skulle reguleres, lå det i år an til tapt kjøpekraft for pensjonistene. Men regjeringens skattegrep gjør at ingen pensjonister taper kjøpekraft i år. Vi står samtidig i en krise hvor utallige jobber står i fare, rekordmange er permitterte og flere taper livsverket.

Pensjonistene bør skue, både til fortid og til fremtid, før de beskriver årets oppgjør.

For målet med pensjonsreformen i 2011 var klar. Den skulle fordele byrden mellom pensjonistene og de yrkesaktive. Det er et faktum at yrkesaktive må jobbe betydelig lengre for å oppnå samme pensjon som dagens pensjonister.

Men det er kanskje den tid, den sorg? I en fremtid, langt, langt der fremme. En tid hvor gullalderen er lagt bak oss, og vi er tvunget til å prioritere hardere.

Da kan vi snakke om pensjonsran, men da for dagens unge.

PS: Publisert i DN, 26. september 2020.

Vi trenger et samspill hvor alle får delta

Ferdig med to dagers trontaledebatt i Stortinget! Hva skal man si? Er verden virkelig så kald og kynisk som det opposisjonen hevder? Det var til tider iskaldt i salen.

Det er tydelig at det nærmer seg stortingsvalg. De ideologiske skillelinjene skal vises frem. Neste års valg blir et ideologisk valg, har flere av representantene fra venstresiden sagt fra talerstolen. Det snakkes om de rike, som en motsetning til dem som har vanlige jobber. Vanlige folk, til forskjell fra de som sitter på toppen og skor seg. Det skapes et oss og et dem.

Rundt i hele landet sitter det partifeller, fra alle partiene langs aksen, som representerer mangfoldet i samfunnet. Mange blir puttet i båser de ikke føler seg hjemme i. Det er sjelden et enten eller.

Men det kan virke som om kampen står mellom det offentlige og det private. Mellom det varme og det kalde. Sannheten er at det ikke finnes motsetninger mellom disse to. Vi trenger begge.

Det forundrer meg at skillet mellom stat og privat skal være så skarpt hos venstresiden. Og det bekymrer meg at det snakkes mindre om tjenestene som skal leveres, og kvaliteten vi kan forvente å få.

Systemet blir viktigere enn menneskene.

Sannheten er at en sterk offentlig sektor skapes i samspill med det private. For når staten skal gjøre alt, så svekkes mangfold, innovasjon og entreprenørskap, som gjør det vanskeligere å skape de arbeidsplassene som finansierer vår felles velferd. Når staten og statlige selskaper skal ta all risikoen i markedet så risikerer de penger som kunne gått til sykepleiere, lærere og velferd. Da får vi mer stat og mer styring.

Og fortsatt snakker ikke venstresiden om kvaliteten i tjenestene, de er mest opptatt av hvem som skal gi dem, og hvilke penger som skal brukes.

Det samme ser vi i debatten om heltid og deltid. Det snakkes lite om kvalitetene i tjenestene, men det burde vi. For kvaliteten i tjenestene blir bedre av at ansatte har høyere stillingsprosenter. Det er til gode både for pasientene, arbeidstakerne og samfunnet. Dersom vi ønsker kvalitet, er heltid det gitte svaret. Men da må partene på arbeidsplassen finne de gode løsningene, sammen. De har lokal kunnskap og vet hvor skoen trykker. Med mer heltid vil kvalitet, kompetanse og trivsel bare være noen av gevinstene. Men da må vi ta debatten, både om kvalitet og kompetanse, men også om den store elefanten i rommet, nemlig arbeidstid. Der stopper det imidlertid opp for venstresiden.

Ja, det blir et ideologisk valg neste år. Et valg som kommer til å handle om ideologi versus pragmatisme. For Høyre er det viktigste at gode tjenester leveres, på en best mulig måte. Ideologi kan ikke styre samfunnet. Men vi bør være opptatt av kvaliteten på tjenestene vi skal skape.

Da trenger vi et samspill, hvor alle får delta.