Biologien er på vei tilbake

Ny bok: Det å få barn er for mange det største man kan oppnå. Men barnet som blir til, har også interesser og rettigheter.

Øyvind Håbrekke har skrevet et godt bidrag til den pågående debatten som går rundt bioteknologi og assistert befruktning. «Den liberale familien» handler om biologi, foreldreskap og rollen mellom staten og familien og er skrevet som en debattbok.

Forfatteren bruker sin erfaring som tidligere stortingsrepresentant til å reflektere over de store bevegelsene som skjer, i løpet av relativt kort tid, i vår tenkning om barn. Grunnleggende spørsmål kommer jevnlig opp til diskusjon i Stortinget, og det er stadig større sprik mellom partiene i det prinsipielle synet på foreldreskapet og familien.

Boken utfordrer de liberale når det kommer til å sette grenser for statens makt, samtidig som den utfordrer sosialdemokratene til ny refleksjon om fellesskap og ansvar. Den gir refleksjoner og nye perspektiver på en debatt som i liten grad har tatt utgangspunkt i barnet som blir til, og fokuserer på at dette barnet også har interesser og rettigheter.

Bokens hovedtema er hvordan vi i fremtiden bør lovregulere morskap og farskap i lys av moderne familieliv og samfunnsutvikling. I bunn og grunn mener forfatteren at politikere til slutt må besvare spørsmålet: Hvem er mamma og hvem er pappa?

Fra Castberg til surrogati

Som lesere oppdager vi raskt at beslutninger som er tatt i fortiden i stor grad preger beslutninger som tas i nåtiden, samtidig som disse vil ha uoverskuelig betydning i mange år fremover. Barneloven brukes i boken som en nøkkel til å forstå hvordan vi som samfunn definerer oss selv, menneskesynet vårt og statens rolle.

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle balansere interessemotsetninger, ansvarliggjøre far og derigjennom sikre barns rettigheter og ikke la mor stå igjen alene. Dette prinsippet lå fast helt til man åpnet opp for sæddonasjon og dermed fikk en ny § 9 hvor det heter: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far».

Biologisk far var ikke lenger nødvendigvis juridisk far, og man innførte det forfatteren omtaler som intensjonelt farskap.

Boken viser også til alfabetprinsippet, som gjør at har vi sagt ja til sæddonasjon til heterofile par, må vi si ja til det samme for lesbiske par. Har vi sagt ja til lesbiske par, må vi si ja til enslige kvinner. Har vi sagt ja til sæddonasjon, må vi si ja til eggdonasjon.

Dette prinsippet illustreres godt ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende: «Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at denne loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og sa følgende: «Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed hvor vi setter grensen.

Over 90 % av parene som benytter assistert befruktning kan bruke sine egne kjønnsceller, og mindre enn ett av ti par som får assistert befruktning benytter sæddonasjon. Det er tankevekkende at sæddonasjon har så stor betydning i denne debatten og den brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning. Forfatteren stiller seg undrende til at staten skal legge til rette, og kanskje også drive kampanje, for at folk skal gi fra seg arveanlegg.

Boken hviler som sagt på premisset om at sæddonasjon har åpnet for andre typer assistert befruktning. I boken tar forfatteren til orde for at en bør forby sæddonasjon, og kun tillate assistert befruktning i de tilfeller hvor en bruker parets egne kjønnsceller. Bare på den måten kan man ha et samfunn hvor familiene og foreldreskap formes, uavhengig av staten. Forfatteren erkjenner at dette er radikalt, men betoner at det er et smalt tilbud, og at det er nødvendig å reversere denne beslutningen for å unnslippe alfabetprinsippet og dens fangende logikk.

Myten om at biologien blir mindre viktig

Håbrekke skriver godt om tvetydigheten som ligger i behovet for å kjenne sitt opphav. Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav også har stor betydning for mange. Dette behovet for å vite kan også variere i forhold til hvilke livsfaser man er inne i.

Fars rolle er i stor endring i dagens samfunn. Særlig farskapet var tidligere mer sosialt betinget, det var avhengig av hvem som bodde med barnet. I den moderne oppfatningen av familie og foreldreskap har biologien fått økt betydning. Faktum at barneloven bygger på biologien er helt i tråd med denne trenden og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Det er ikke staten som definerer mennesket og familiene. Staten definerer ikke hvem du er, og hvem du er i familie med. Den fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Håbrekke mener det er et paradoks hvis diskusjonene om barnelov og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, om toleranse ovenfor homofile, om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn, eller om vi respekterer andres valg av familieform. Man må kunne diskutere dette, men samtidig være vare på at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange, mener forfatteren. Barnet kommer igjen i fokus.

Rettighetstenkning

Forfatteren setter i boken et tydelig skille mellom barnet som er født og barnet som ikke er født: Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Håbrekke stiller spørsmål om hvor langt ut i alfabetet vi er villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn, og videre om hvor vi setter grensen. Fosterhjem, adopsjon og assistert befruktning er ulike alternativer for ufrivillig barnløse. En av statens kjerneoppgave må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes og som lider av omsorgssvikt. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter. Håbrekke knytter donasjon og adopsjon sammen i samme debatt, noe jeg tror er en styrke. Det handler om barnets beste. Både det som allerede er der og det ufødte. Disse tingene kan ikke ses uavhengig av hverandre.

For sent

Hvilken betydning vil det ha at staten i større grad godkjenner foreldreskap og oppretter familier? Om slektskap og familier ikke lenger anses som institusjoner som eksisterer uavhengig av staten, men tvert imot i stadig større grad defineres av den samme staten, hva betyr det for maktforholdet mellom staten og individene? Skal den liberale staten bekrefte eksisterende familierelasjoner – eller skal den stifte familier? Dette er viktige spørsmål som går igjen i boken, og det sistnevnte vil være et resultat dersom vi lar bokstavprinsippet være det styrende.

Jeg synes boken gir et godt bidrag til diskusjonen om bioteknologi, men jeg tror den prinsipielle diskusjonen om foreldreskap og biologi kommer for sent når vi tenker på hvilke valg man allerede har tatt. I samfunnet ser man en klar bevegelse mot en større aksept for ulike former for assistert befruktning. Det eksisterer allerede en rekke ulike familiekonstellasjoner, og man anerkjenner langt flere samlivsformer i dag enn man gjorde tidligere.

Om vi sier ja til eggdonasjon

Boken gir et deterministisk syn på hvordan fremtiden kan bli om man tillater eggdonasjon, og det vises til at det kan være kort vei videre til surrogati og videre til mitokondriedonasjon, der et egg ikke bare er et egg, men en blanding av materiale fra to mødre. Videre kan en i fremtiden diskutere om en kan lage barn der sædcellene ikke kommer fra en mann, men er produsert av hudcellen til mors kvinnelige partner, eller kanskje fra henne selv slik at barnet bare har en genetisk forelder som både er mor og far. Teknologien har uante muligheter.

Sett i et historisk perspektiv kan vi kjenne igjen frykten tilbake ved årtusenskiftet etter at sauen Dolly ble klonet i 1996. Dette skapte store diskusjoner om etikk og moral, men man har ikke sett at man har gått videre med tanken om å klone mennesker, som man da fryktet. Det kan tenkes at teknologien ikke skaper de raske endringene vi frykter.

Det kan også tenkes at frykten mot å tillate eggdonasjon er ubegrunnet, og at det vil være et begrenset tilbud for noen få som vil ha behov for det. Et ja til eggdonasjon vil kunne stoppe diskusjonen om videre fordeling av arvestoff, ved at man sier at man likestiller eggdonasjon med sæddonasjon i barneloven, og sier klart fra om hit, men ikke lenger.

Liberale vil muligens fremheve troen på enkeltmennesket, og hevde at ethvert individ tar kloke beslutninger innenfor rammene som settes. Vi kan ikke forby alt vi vil unngå – og kan det ikke være bedre å tillate eggdonasjon, og videre surrogati, slik at dette utføres i lovlige former i Norge, hvor vi selv kan sette regelverket? Enkeltmennesker bør ha stor frihet til å forme sitt familieliv, og å ta valg for seg selv og sine egne. Mange hevder at det bør være rom for ulike samlivs- og familieformer, og mange vil være kritiske til at staten skal styre dette i for stor grad.

Prinsipielt kan man si at det er liten forskjell mellom sæddonasjon og eggdonasjon. I barneloven blir formuleringen i tilfelle at den som donerer egget frasier seg morskapet. Barnet vil ha rett til å kjenne sitt opphav, samtidig som de voksne av begge kjønn vil ha rett til å bestemme over egen kropp. Barnet har fremdeles rettighetene sine ivaretatt, på samme måte som de som er unnfanget ved sæddonasjon. Kan dette være det beste, både for barnet og de voksne? Legger man unødig vekt på genetikk, og underkjenner verdien av intensjonelt foreldreskap? De lærde strides om dette temaet.

Biologiens comeback?

Forfatteren hevder at etter hvert som staten, med bioteknologiens muligheter, får stadig nye dilemmaer i fanget, vil stadig flere liberale politikere vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. Kanskje vil man innse at det er disse klassiske verdikonservative posisjonene som best ivaretar enkeltmenneskets rettigheter og den liberale staten.

Boken er lettlest, underholdende og tankevekkende. Håbrekke gir en grundig innføring i betydningen av biologi og foreldreskap, med mange gode eksempler som utfordrer oss som lesere. Den trekker linjene bakover, samtidig som den peker fremover, og gir et godt grunnlag for en åpen og konstruktiv diskusjon, men med basis i biologien. Er man teknologioptimist bør man gå til andre kilder enn denne, for å utvide perspektivet også i den retningen.

Boken anerkjenner at det biologiske foreldreskapet ikke er svaret på alt, men at det er et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende, ifølge Håbrekke.

Spørsmålet vi sitter igjen med er hvorvidt vi skal løsrive foreldreskap og biologisk slektskap, eller om vi skal la biologien gå foran teknologien. For som Håbrekke selv skriver:

«Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen?

Les boken og avgjør selv.

Innlegget ble først publisert på Minerva.

 

 

Om å leve i nuet

For to uker siden var jeg hos tannlegen og brukte 12.000,- på tenner, eller man kan vel heller si betalte for dårlig vedlikehold av tenner. Det er straffen for at man ikke drakk melk som barn. Som man reder ligger man. Heldigvis var det sykt vondt i tillegg, da nervene lå lagelig til for hogg. Jeg lå i tannlegestolen og besvarte mailer og prøvde å selge inn saker innimellom, så den intense smerten, når selve verket skulle limes var jeg ikke forberedt på. Det føltes som om kjeven vrengte seg, men dobbel Ibux gjorde susen. Smerte er kulturelt betinget som jeg liker å si. Jeg overlevde, smilet er tilbake. Håper etter denne opplevelsen at ungene mine drikker mer melk. De var rimelig forferdet over den råtne tanna som falt ut (provisorisk bro). Nok om tenner, mer om venner.

Dentistmoment

Når jeg kom hjem skulle jeg videre til Stavanger for å møte unge Stokkebø, som også sitter på Stortinget. Vi skulle planlegge sommerkampanjen vår, som jeg ikke kan si mer om på inneværende tidspunkt. Alt jeg kan si er at det er i Rogaland det skjer, så følg med i en kommune nær deg.

Leonore på 2,5 år begynte å gråte når jeg skulle dra avgårde og var allerede i gang med å ta på seg skoene. Dermed ble det til at jeg fant klær og bleier i en fart, og tok henne med til Stavanger på en liten bytur.

Det er slike øyeblikk som gjør at man stopper opp.

Opplevelsen blir en helt annen.

Leonore ventet spent på perrongen. Hun kikket og pekte, og snakket om dette toget som skulle komme. Når toget kom insisterte hun på å gå inn selv. Store jente må vite. Hun var begeistret over alt som beveget seg raskt utenfor vinduet. Det var store biler, det var hus, det var vann og det var underholdning hele veien. Morskjærligheten boblet inni meg, og jeg var så glad for at jeg fikk dele dette øyeblikket med henne. Hun klemte seg inntil meg og sa «mamma, dette er kjempekjekt», før hun startet å tulle med de andre som satt på toget. Øyeblikket er flyktig.

Fremme i Stavanger tok jeg omveien om Breiavatnet. Et av mine kjæreste barndomsminner er togturene vi hadde til Stavanger for å mate fuglene. For Leonore virket det like kjært. Hun kom ikke lenger enn til begynnelsen av vannet før hun skulle snakke med to duer som satt på kanten. I god øyehøyde sa hun kjekt: Hallo!». Det kom ingen svar, men Leonore fortsatte standhaftig. Jeg fikk henne kun med meg videre fordi det var enda flere fugler lenger fremme. Jeg er ikke alltid like god til å leve i nuet for lenge, vi må videre. Her må det øves! Framme ved paviljongen satte hun seg ned mellom fuglebæsjen. Hvorfor skulle hun ikke gjøre det? Ingen har lært henne enda at det skal man ikke gjøre, og hvorfor skal man ikke kunne gjøre det?

Breiavannet i Stavanger

Vi dro videre på bakeri for å kjøpe bolle og melk, og Leonore fortalte alle på på bakeriet at hun skulle kjøpe bolle. Når hun hadde fått bollen skulle hun også vise den, før hun ropte hadet til de som satt nærmest. Fremme på Høyres hus var hun i ivrig dialog med Terje og Aleksander, det tok i underkant av 10 sekunder før hun var husvarm også der. Magen skulle vises og det meste skulle fortelles. Barnlig iver er ubetalelig, men jeg er nok ikke habil i rolle av å være moren. Stolthet og varme over egne barn er en mammas privilegier.

Tre generasjoner på tur

Gleden var stor når mormor kom og møtte oss i Stavanger. Vi tok toget hjem sammen, og Leonore fikk gå av toget selv. Trøtt og full av inntrykk.

Om kvelden gav hun meg en god klem og sa «Mamma, eg e kjempemasse gla i deg».

Slike øyeblikk skulle vart evig.

 

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati

Kjære alle sammen!

Fantastisk kjekt å kunne være her på M44 sammen med dere. Hjemme på Jæren, hjemme hos familien. Snart klar for helg. Helgene har blitt enda viktigere for meg etter at jeg i oktober startet pendlertilværelsen. Det har blitt min tid, sammen med dem jeg holder kjærest. En tid som jeg søker å verne om.

Men først er jeg innom her i kveld, for å feire kvinnedagen, sammen med dere. For å møtes, oppleve felleskap og ha et kjekt friminutt sammen.

Dette er faktisk det første 8. mars arrangementet jeg har vært på. Mulig jeg burde vært på flere, for det er noe med denne dagen. Noe som ofte blir glemt i det daglige virket.

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati. Og det er en plikt. Det er en plikt å delta.

Dersom det kun er hvite, middelaldrende menn som skal få sette dagsordenen i offentligheten, blir det også kun hvite, middelaldrende menn som får styre de politiske prioriteringene.

Jeg kom inn i politikken ved en tilfeldighet ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Lite visste jeg. Takk og pris for åpen barnehage. Det var kampen for den som gjorde at jeg tilfeldigvis ble bedt om å stå på en liste til kommunevalget i 2011. For et hell.

For dette har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke supermennesker som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme og vår mulighet til å påvirke samfunnsdebatten. Gjør vi ikke det må vi også erkjenne at kjønnsbalansen aldri vil bli bedre. Det vil ikke jeg være med på.

I prosessen rundt kommunesammenslåingen var jeg på et arrangement for kvinner som var engasjert i en eventuell Jæren kommune. Få var politisk aktive, men de hadde tatt sjansen og takket ja til å holde innlegg. De hadde nok gruet seg en del før de kom, men det kan jeg innrømme at jeg også hadde. Men sjelden har jeg hørt så mange gode innlegg fra en talerstol i løpet av en kveld. Dette var historier fra virkeligheten. Historier om hvordan man opplevde hverdagen innenfor IT-bransjen, innen barnevern og innen psykiatri. Historier om to venninner som bodde i samme nabolag, men som gikk på forskjellige skoler på grunn av kommunegrenser. De engasjerende historiene var mange.

Flere av talerne unnskyldte seg før de begynte. Jeg er jo ikke politiker, sa de. Men hva er egentlig en politiker, og når blir man egentlig det? Meningene disse kvinnene delte var tankevekkende, og de gav ny kunnskap. Deres refleksjoner har jeg tatt med meg i mange politiske debatter siden. En av deltakerne som jobbet innen IT fremhevet betydningen av fagmiljø. Innen hennes fagfelt ble til og med Stavanger kommune liten i forhold til å kunne tilby et godt fagmiljø og støtte i beslutningene som skulle tas.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati.

Den norske likestillingsloven fyller 40 år i år. Den var et resultat av en bølge av kvinneoppgjør som skyllet over landet på slutten av 70-tallet. Kvinnebevegelsen demonstrerte for muligheten til å kombinere arbeid og familie, for retten til selv å styre om og når de skulle ha barn, for like muligheter til politisk representasjon og ledende stillinger.

Det har skjedd mye i løpet av disse årene, men allikevel har vi fremdeles en del holdninger som truer disse rettighetene. Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Heldigvis har vi flere rollemodeller som går foran, og Norge fikk sågar sin første kvinnelige utenriksminister nylig. Det er fantastisk på en dag som dette å kunne fremheve at landet vårt styres av tre kvinner på topp. Tidene forandrer seg altså til det bedre, men det er alltid rom for forbedring.

I følge SSB er 1 av 3 ledere kvinner, mens under en fjerdedel er toppledere. Ved forrige kommunevalg var det 28,3 % kvinnelige ordførere og 39 % kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Sånn kan vi ikke ha det.

Når man nærmer seg 40 år blir man ansett som godt voksen, og det er også da man ofte innser at man kanskje ikke er kommet så langt som en ønsket. Det kalles på godt norsk for midtlivskrisa. Jeg har heldigvis ikke kommet dit enda, men det nærmer seg.

Men jeg tror likestillingen og samfunnet vårt opplever en midtlivskrise nå. Krisen har fått navnet #Metoo.

Når midtlivskrisa kommer anbefales det at en stikker fingeren i jorden og lukter hvor man er. Det er tid for en evaluering av tiden som har vært, men også en tid for å bestemme seg for videre retning.

#Metoo har rystet samfunnet vårt. Vi er mange som er forferdet over sakene som har kommet frem, og det rulles stadig opp nye saker. Det er vondt å få høre om alle historiene, men på den annen side vet vi at det er helt nødvendig.

For mange har dette vært en tankevekker.

Det er nå et før #Metoo, og det er et etter.

I kveld er temaet min tid, og hva det betyr for den enkelte. Men vi må ikke glemme at dette også er vår tid.

Det er 40 år siden den store kvinnefrigjøringen, hvor kvinnene før oss kjempet for å få delta i arbeidslivet. Ja tenk det, kjære medsøstre. De måtte kjempe for å ha en lovlig rett til å jobbe. Noen sier at alt var bedre før, men det er jammen godt at ting forandrer seg.

Jeg velger å bruke deler av min tid på denne kampen. For den er ikke over.

#Metoo har slått over oss som en flodbølge. Verden kommer aldri til å bli den samme. Er vi klare til å stå i etterdønningene og kreve vår rettmessige verdi? Er vi kvinner også klare for å gi fra oss litt av det vi anser som vårt? Kan vi for eksempel anerkjenne far som fullverdig omsorgsperson, og se gjennom fingrene med at han kanskje ikke gjør ting på helt samme måte som oss?

Eller skal vi fortsette å fremme et samfunn, hvor menn som er hjemme med barna er tøffelhelter, mens mødre som jobber, eller er i politikken, driver med egoistisk selvrealisering og heller burde hatt gullfisk? De er lettere å mate ble jeg fortalt, via emnefeltet på Facebook.

Så hva gjør vi så i det daglige?

40 år etter likestillingsloven stemmer jeg for å frigjøre mannen fra hans trange kjønnsrollemønster og likestille hans valg med kvinners. Det er jammen på tide. Fedre og mødre er fullverdige omsorgspersoner. Pappepermen har gitt fedrene en mulighet til å vise dette, la oss fortsette å føre samfunnet i denne retningen.

For likestilling handler om frigjøring av begge kjønnene.

Kvinner i deltidsarbeid er en kvinnesak, men også en mannssak. Den frivillige deltiden er en utfordring, og man kan undre seg over hva som hadde blitt sagt dersom flere menn tok dette valget. Noen må kompensere når kvinner jobber mindre, og det er mannen. Når kvinner blir mødre begynner de å jobbe mindre, mens menn begynner å jobbe mer. Barna får ikke mer tid med foreldrene, men med mor. Er det det som er det beste for barna?

Grunnen til at færre kvinner enn menn deltar i offentligheten kan være at flest kvinner jobber deltid. Dermed er de ikke kvalifisert til stillinger som gir dem anledning til å delta i samfunnsdebatten. Kvinners deltakelse i debatter gjenspeiler nok i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten.

Jeg vil oppfordre dere alle her i kveld til å kjempe for at vi får flere kvinner inn i arbeidslivet og samfunnslivet, på alle nivå. Verdien av mangfold er enorm.

Så la oss nå sørge for at flere kvinner står på listene til neste års kommunevalg, og la oss ha et mål om at flest mulig skal stille på topp.

Da kan flere stemmer være med å påvirke hvilke skoler vi skal ha for barna våre, hvilken helsetjeneste de syke og eldre skal møte, og hvilke verdier som skal prege samfunnet vårt. For det er faktisk samfunnet vi lever i som er samtaletemaet i politikken. Dette er vi alle en del av, og det er en viktig debatt.

Lyden av en kvinnes stemme ER lyden av demokrati.

Dette er vår tid.

Gratulerer med dagen!

 

(Dette innlegget holdt jeg 8. mars på Damenes aften på M44 i Bryne)

Gratulerer med dagen, Eilert!

Denne uken holdt jeg på å hisse meg opp over egen politikk. Det var snakk om at regjeringen skulle sende nybakte mødre hjem etter 6 timer. Dette vekket virkelig mammainstinktet i meg.

For ni år siden ble jeg mor for første gang. Det er en følelse som ikke kan beskrives, og det var med skrekkblandet fryd at Rune og jeg sto på sykehuset med et nytt liv i armene. Fødselen var en enorm påkjenning. Eilert kom 14 dager over tiden, og fødselen varte og rakk. Vi kom inn om morgenen, med beskjed om at her var det nesten full åpning. Jeg innstilte meg på at nå skulle det gjøres, men etter noen timer fant vi ut at det var null åpning. Null!

Det endte opp med igangsetting, epidural og til slutt sugekopp. Rune holdt den nyfødte i armene den første timen, mens jeg måtte sys. Jeg var helt slått ut og ble liggende på føderommet, ute av stand til å bevege meg. Irriterte meg enormt over jordmødrene som ikke ville åpne vinduet. Jeg var så varm, men fikk beskjed om at det var feber. Slik ble jeg liggende i et halvt døgn, før jeg klarte å reise meg fra senga. Rune hadde reist hjem kvelden før, så jeg var alene når jeg ble flyttet til barselavdelingen og havnet ute på gangen, på grunn av at jeg ikke hadde klart å tisse selv. En lege satte kateter på meg, etter flere forsøk på å treffe. Gi meg fred, tenkte jeg. Til slutt klarte jeg å tisse for egen maskin.

Babyen, som fikk navnet Eilert, og jeg ble dermed raskt flyttet på barselhotellet. Det var jeg svært takknemlig for. Jeg trengte virkelig denne tiden, for jeg var fullstendig nedkjørt etter fødsel og overveldet av den nye morsrollen. Rune og jeg ringte stadig vekk etter jordmødre som skulle hjelpe med ammingen. Det var håndmelking, pumpe, hormonnesespray og tårer. Etter fire dager reiste vi hjem, stolte og spente på vår nye tilværelse. Vi hadde hatt enestående service på sykehuset.

Jeg brukte de første seks ukene på å komme meg fysisk og mentalt. Jeg klarte ikke å sitte før etter en uke, og når jeg endelig klarte dette måtte jeg spenne foten under bordet for å komme meg opp. Det var smertefullt og jeg husker jeg tenkte at verden aldri ville bli den samme. Første trilleturen var Eilert 6 uker, det var den magiske grensen for barseltiden og tiden som var forbeholdt mor. Det ble ikke lange trilleturen, men sakte men sikkert kom formen seg.

Når jeg etter hvert fikk Gregers, Lyder og Leonore var formen betraktelig bedre. Gregers hadde jeg med meg på kontoret når han var kun seks dager. Formen var strålende! Med sistemann opplevde jeg imidlertid ammeproblemer, og hadde den verste melkesprengen noen gang. Det endte opp med at vi måtte innom helsestasjonen minst en gang til dagen, og jordmødrene så med bekymret mine på fjellet av pupp som møtte dem. Til slutt endte det opp med at jeg låste meg inn hjemme og prioriterte amming. Morgen, middag, kveld, natt. Full pupp, døgnet rundt. Det ordnet seg. Heldigvis.

Torsdag var jeg i radiodebatt rundt temaet om liggetid på sykehuset etter fødsel. Det eksisterer en antagelse om at vi har foreslått at det skal være en ny standard. Det stemmer ikke, og det fører til unødig frykt blant mange der ute. Faktum er at det er få steder i verden det er så trygt å føde som i Norge, og vi har et godt barseltilbud. Det skal vi også ha i fremtiden.

Regjeringen har satset på å styrke jordmortjenesten ut i kommunene, og det er øremerkede midler til dette i 2018. Norge er et av de beste landene å bli mor i, og det har skjedd parallelt med at liggedøgn har gått ned. Det er ikke nødvendigvis kvantitet det står på, men kvalitet, og det er individuelt hvilken grad av støtte og hjelp man trenger. Ut av debatten som går nå høres det ut som om alle er førstegangsfødende og at alle har de samme behovene. Det er ikke virkeligheten. Jeg kjenner flere førstegangsfødende som har reist hjem kort tid etter fødsel, for meg var det ikke aktuelt. Det er også forskjell på å være førstegangsfødende og flergangsfødende. Alle fødselsopplevelser er ulike, barselopphold likeså. Det har variert hvor lenge jeg har ligget inne etter de ulike fødslene.

Lykken er disse fire

For meg er det viktig med faglig støtte, både på og utenfor sykehuset.

Jeg er ikke så sint lenger, for jeg fikk heldigvis nyansert «nyheten». Det er ikke satt fram noen nye forslag om å sende barselkvinner hjem, og det skal være trygt og godt å føde i Norge også i fremtiden. Da må vi styrke barselomsorgen ute i kommunene, slik at vi i fremtiden vil ha et bedre tilbud i alle kommunene. Dette vil gjøre det enklere å ta valget om å dra hjem, dersom noen ønsker det.

Hjemreise skal alltid skje etter en faglig vurdering, i dialog med foreldrene. Det er ikke noe vi politikere skal bestemme. Heller ikke vi supermammaer, som jeg ble kalt av produsenten i NRK før debatten, siden jeg hadde fire barn og satt på Stortinget. Da kan det tilsynelatende være lett å sende alle mødre hjem med kaldt hjerte. Funker det for meg så funker det for deg!

Det er rart med alle disse rollene. De brukes ulikt, avhengig av sak, men de stemmer sjelden. Vi er alle en blanding av alt, og jeg er langt fra en supermamma. Jeg har opplevd oppturer, jeg har opplevd nedturer, og verden er sjelden sort hvitt, men vi velger hvilke sider vi viser.

I dag er jeg stolt mor til en av de flotteste guttene jeg kjenner.

Gratulerer med dagen, kjære Eilert!

Takknemlig for at du kom inn i livet vårt for ni år siden 🙂