Mitt liv uten frisør

Er det egentlig mulig å klare seg uten frisør? Tydeligvis. Jeg har lenge tenkt at jeg burde spart ut til min egen hårfarge, for å slippe å gå til frisøren så ofte. Det har blitt med tanken. I disse tider priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke lenger er blond. Tenk dere den etterveksten. Antagelig sitter det flere og tenker på akkurat dette. Den etterveksten. Skrekk og gru. Hvem hadde trodd at hår skulle bety så mye, plutselig. Kriser bringer med seg mange perspektiver. Håret er en kilde til frustrasjon, men også et fellesskap, hvor vi kan være med hverandre, med humor og humør om de uviktige tingene i livet. Man akk, så viktige allikevel. Ettervekst har blitt et hett tema. Både i tale og på sosiale medier.

Fornøyd, enten jeg er blond eller mørk

I dag morges hørte jeg på radioen at enkelte frisører åpner for salg av ulike hårprodukter. Det finnes visst spray for å behandle ettervekst. Utviklingen innen hårbransjen har vært rivende de siste årene. Mye har skjedd siden permanentruller var det hotteste på hårmarkedet. Når jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne den skarpe lukten av ny permanent. Det var en fantastisk følelse. Man følte seg fin som få.

I voksen alder har jeg begynt å legge hårets skjebne i frisørens hender. De har mer kompetanse innen området enn meg. «Hvordan skal klippen være?», spør frisøren. «Du er eksperten, så kjør på», har alltid vært svaret mitt. Jeg elsker forandring, og skulle gjerne ha skiftet hårsveis daglig. Utfordringen er at det koster både tid og penger. Penger vokser ikke på trær og hår vokser dessverre ikke så fort som jeg skulle ønske.

Akkurat nå sparer jeg til kort bob. Med tanker om en permanent med tid og stunder. Hvis frisøren anbefaler det, så klart. Marerittet over ørene har allerede pågått over flere måneder. Millimeter for millimeter kryper håret nedover. Min time hos frisøren var uken etter korona-shut down. Timen flyttes stadig fremover i tid. Samtidig kryper håret stadig lenger ned over ørene. Sjelden har håret fått mindre pleie. Jeg kjenner at jeg savner frisørtimene. Et friminutt i den normale hverdagen. En anledning til å drikke kaffe og lese ukeblader. Et lykkelig friminutt.

Det blir travle tider for frisørbransjen når disse tider er forbi.

Mange sveiser har vokst ut, både av farge og ut av fasong. Hva kan vel da være bedre enn å gi frisøren fritt spillerom? Det kan fort gi en ny sveis! Det er de små gleder i livet som betyr noe nå. Jeg gleder meg over min voksende bob, og kan formelig se den når jeg myser inn i speilet. Fordelen med mysingen er at de grå hårene også forsvinner.

Kanskje ender jeg opp med å være tilbake til start, etter denne perioden. Er det kanskje korona som skal gjøre at jeg får tilbake min naturlige hårfarge?

I så fall, kommuneblondt hår. Here I come!

Eller var det kommunegrått?

Nei, det blir nok heller frisøren neste. Jeg gleder meg til vi møtes igjen.

Kjære medborgere!

Verden står ikke til påske.

Det hadde i alle fall jeg tenkt, når jeg hører mange av de uttalelsene jeg har hørt de siste ukene, om disse hadde kommet før mars måned. Verden har plutselig blitt et helt annerledes sted.

Det er vanskelig å fatte hva som har truffet oss.

Plutselig er det normalt å snakke med venninnegjengen digitalt, og ungene får, Gud forby, ikke gå ut og leke. I så tilfelle må de voksne følge med, og ikke minst følge godt med. Om ikke havner det på Facebook. En venninne av meg hadde vært på fotballbanen med guttene sine. Da kom en mann og fotograferte dem. «Guttene hadde fått beskjed om at de kunne sparke ballen til hverandre, men de fikk ikke lov til å ta på den med hendene», fortalte hun i venninneforeningen vår. Uttalelsen gav mening.

Det er rimelig absurd.

Verden endrer seg minutt for minutt. Sakte men sikkert blir tålegrensen vår annerledes. Samtidig blir terskelen for å reagere på andre lavere, når den egentlig burde være høyere. Vi kjenner på en angst for ikke å gjøre det riktige. Jeg kjenner på en angst for ikke å gjøre nok. Sist uke hadde jeg ungene med i ballbingen. Så snart det kom en annen gutt til ballbingen fikk ungene beskjed om at vi måtte gå hjem. Hvordan forklarer man til en 8 år gammel gutt at man ikke kan spille sammen? Det enkleste ble å holde seg hjemme. Der sårer man kun sine egne barn.

Vi reagerer alle forskjellig på denne situasjonen.

Selv om barna tilsynelatende synes at ting går greit, så er det mange tanker som svirrer rundt i hodene deres. Det krever at vi er rausere, både i våre reaksjoner og i våre krav. Det er enklere for de minste å forholde seg til det. 4-åringen fikk treffe oldemoren på 89 år, i gårdsrommet hennes. «Du kan ikke gå bort til Oma», sa jeg til henne. «Nei, Korona-virus», var beskjeden tilbake. Enkelt og forstått. Noen minutter sammen i et gårdsrom gav oss allikevel en følelse av samhold. For det er godt å se hverandre. Hva man har hatt blir tydeligere, når det tas fra oss. Det har plutselig blitt normalen at vi ikke skal komme borti hverandre.

Det er også rimelig absurd. Men, det har blitt normalt. På rimelig kort tid.

Heldigvis får vi også noen nye impulser, når situasjonen er som verst. Digital venninneforening gjør nå at også de som har flyttet fra Rogaland får delta. Vi snakker sammen på en annen måte enn før. For meg, min familie og mine venner har det faktisk blitt mer kontakt enn tidligere. Man slipper å være på samme sted, for å møtes. Det kan like gjerne tas etter barnas leggetid, eller mellom to runder klesvask. Jeg håper og tror at vi kommer til å holde fast ved noen av de gode tingene vi nå erfarer.

Samtidig må vi forberede oss på at noe blir tatt fra oss. Det er allerede noen som er døde, vi forbereder oss på flere. Å ta hensyn til andre har aldri vært viktigere. Våre valg kan ha fatale konsekvenser, kanskje mest, for andre enn oss selv.

Venner, naboer og bekjente har nå alle sine bekymringer. Banken og Nav har blitt noen av de viktigste aktørene i samfunnet. Det er mange som kjemper for å overleve, eller bare å holde hodet over vannet. Mange rundt oss opplever søvnløse netter.

Det er mange som trenger vår hjelp nå.

Jeg ber dere derfor om å finne frem rausheten. Situasjonen blir ikke bedre av at vi kjefter på hverandre og setter hverandre i båser. Vi må følge rådene som gis av myndighetene, og søke å bruke sunn fornuft, så godt det lar seg gjøre. Vi vil alle trå feil enkelte ganger, men det betyr ikke at vi ikke kan prøve igjen.

I disse tider må vi snakke med hverandre og til hverandre, og ikke om hverandre.

Hverdagen vår har blitt absurd.

Men vi er i dette sammen og vi må klare dette sammen.

Når man skulle klonet seg selv

Det går mot lysere tider ute. Samtidig som Norge er inne i en svært alvorlig situasjon. Det hele føles litt absurd. Det er vanskelig å fatte for egen del. Enda vanskeligere er det å forklare barna hva som skjer. Man har ingen referansepunkter å feste det på.

Barnehagene og skolene er plutselig stengt, og de som kan, har blitt beordret til å ha hjemmekontor. Vi har alltid møtefri på fredager, så det passet fint at jeg kunne ta første økt hjemme i dag. På vei hjem fra Oslo tenkte jeg på alt det jeg skulle få lese i løpet av tiden som kom. Jeg ville få vesentlig bedre tid, nå som alle besøk og møter er satt på vent.

Først i går kveld gikk det opp for meg at det antagelig ikke kom til å bli sånn. Ungene ser for seg at dette blir en ferie. Kanskje ikke så rart, når det popper opp med skibilder på nettet, og fjolls drar til fjells. Vi er mange som ikke helt vet hvordan vi skal oppføre oss enda. Men jeg klarer ikke å klone meg selv, fant jeg ut i går kveld, så hjemmekontor blir nok mer som et gjemmekontor. Først og fremst blir min oppgave i tiden fremover å aktivisere barna, og sørge for at de kommer seg gjennom dette på en god måte. Og at vi kommer oss gjennom dette uten å gå hverandre fullstendig på nervene. Oppgaven er krevende.

Det eneste jeg var sikker på når jeg la meg var at morgendagen måtte inneholde struktur. Jeg innkalte dermed til morgenmøte, umiddelbart etter frokost. Leonore, på snart 5 år, fikk høytidelig overbrakt rollen som dagens hjelper, og dermed var både frokosten og fruktpausen i boks. Hun gikk til oppgaven med ærefrykt. Vel vitende om at vi bare lot som. For dagens hjelpere, de er kun i barnehagen må vite.

På timeplanen ble det satt inn både frokost, lunsj og middag, mellom øktene. Det ble kjapt levert inn protest fra en av møtedeltakerne. Det manglet friminutt. «Vi har alle godt av litt luft», konstaterte han. Friminuttene havnet dermed inn på planen! Deretter var det fagplaner som skulle diskuteres. Lesing, matematikk, gym og forming ble sirlig ført ned på planen. Vi ble enige om at både fotball, turgåing og «Fisken i det røde hav» kunne inngå. Her var det viktig å treffe alle aldersgrupper, fra 4-11 år.

Verre var det å bli enige om hva vi skulle ha i musikktimene, men vi fant ut at dans måtte vi muligens bare lide oss gjennom. Vi tok også en spontan fremførelse av «Alle fugler», tostemt, selvsagt. Jeg foreslo at vi skulle synge for maten før frokost, så da var allerede en stor del av dagens pensum utført. Til glede for de to minste.

Som nybakt lærer fikk jeg det strålende innfall at vi skulle gjeninnføre litt godt gammeldags husstell. Vaskefillene ble tatt frem og støvsugeren gikk på høygir. Det var jevnlige protester gjennom dagen. «Friminutt, det har vi på skolen.» «Vi skal bare gjøre lekser hjemme.» «Det har lærerne ikke sagt noe om.» Jeg pustet med  magen så godt det lot seg gjøre.

Det kan være vanskelig å forklare barna hvorfor ting er som de er, og at lærerne ikke visste mer om dette enn oss andre. Vi går stadig opp veien mens vi går. Nettet har kokt i dag, så det har vært vanskelig å gjøre lekser online. Det ble dermed lesing som sto på planen, etter husstell.

Men først trengte vi et friminutt.

Alternativet hadde vært at læreren hadde mistet besinnelsen.

Men solskinnet traff meg godt i fjeset når jeg kom utenfor. Guttene koste seg i ballbingen, mens minstebarnet fikk være på en rutsjebane. Det var rett og slett en strålende vårdag. Det går mot lysere tider. Samtidig ligger alvoret under. Det var ikke et yrende folkeliv ute. Regjeringen har i dag presentert krisepakker for næringslivet. Vi er alle i en ekstraordinær situasjon.

Mange står på, for å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi må alle gjøre noe ekstra. Vi er heldigvis mange som går opp veien etter hvert. Trøsten er at vi famler sammen.

I dag kom Utdanningsmyndighetene med rammeplanen for ukene som kommer. Skole fra 9-14, med frister å innfri innen den tid. Takk og pris at jeg fikk en struktur ovenfra. Det kan kanskje være håp for at lærerkarrieren min holder en stund til.

Men først er det heldigvis helg!

Corona blir aldri det samme

I går ble det innført hjemmekontor for mange av de ansatte på Stortinget. Hadde noen fortalt oss dette når vi debatterte bompenger og vindkraft under valgkampen i 2019, tror jeg neppe noen hadde trodd på det. Verden kan plutselig endre seg drastisk. Og den endres time for time, minutt for minutt. Alvoret har gradvis sunket inn hos de fleste av oss, og de færreste tar hverandre i hånden nå. Antibac har blitt den nye normalen. Bevisstheten har økt drastisk. Dette er ikke tiden for klemmer.

Og det er faktisk bra.

For en uke siden spøkte vi fortsatt om Corona, og næringslivet var urolige, men trengte ingen krisepakker. En uke senere er pakken på bordet. Vi er inne i en alvorlig situasjon. Flere tiltak vil komme, etter hvert som situasjonen utvikler seg. Men de må komme til sin tid. Og de må være et resultat av en faglig vurdering.

Nå må alle ta del i en dugnad, og være seg sitt ansvar bevisst, samtidig som man holder hodet kaldt. Det blir den vanskeligste øvelsen vi nå skal gjennom. For vi tror enda ikke at dette rammer oss. Det føles for mange uvirkelig. Jeg handlet fire doble pakker med knekkebrød i dag og to bokser nugatti. Egentlig har jeg lyst å fylle opp kjelleren med boksemat og dopapir. Enn så lenge holder jeg på impulsene.

Men det er vanskelig å unngå paniske tilstander. Man leser mye på nettet, og det deles flittig informasjon fra inn- og utland. Mer eller mindre ukritisk deles budskapet videre. Facebook er konstruert for å leve på følelser. Saker som vekker sterke reaksjoner deles raskere. Panikken brer seg. Det er vanskelig å holde seg rolig i den situasjonen vi er i nå.
Samtidig har det aldri vært viktigere at vi klarer nettopp det.

Nå er tiden inne for å være kildekritisk, puste med magen og vurdere hva man debatterer på sosiale medier. Det innføres stadig nye tiltak, etter faglige råd og kunnskap om situasjonen. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kommer fortløpende med oppdaterte råd, og lokale myndigheter vurderer fortløpende situasjonen, ut fra lokale forhold. Det som ikke var nødvendig i går, er plutselig nødvendig i dag. Og sånn vil det være i tiden fremover.

På Facebook deles mange innlegg om stenging av skoler. En mor skrev følgende i går kveld: «Litt vanskelig å la barna være hjemme alene når en selv har viktig jobb og er uunværlig på jobb og sykehus i disse tider.» Svar hun får er av typen «Så jobben din er viktigere enn ungene dine??» og «Snakk om prioritering, ditt eget kjøtt og blod». Det er skammelig. Hun står i en svært vanskelig situasjon. Sammen med mange andre. Det vil komme til et punkt hvor vi må vurdere hvordan vi kan hjelpe andre som er i hennes situasjon. Men alt til sin tid. Nå er vi avhengige av et samfunn som viser samhold, og ikke skyver hverandre bort.

Arrangementer avlyses, bedrifter rammes og det er mange som er bekymret. Det beste vi kan gjøre i denne situasjonen er å følge rådene som gis. Det vil bli tøffe tider. Det vil påvirke mennesker i stor grad. Det vil være vanskelig å vurdere selv, innenfor rammene som gis. Men det har aldri vært viktigere å holde hodet kaldt og humøret oppe. Det er vanskelig, men vi må klare det.

Nå er tiden inne for å vaske hendene og begrense kontakten med andre via håndtrykk og klemmer. Det anbefales at man har hjemmekontor om mulig, og vi må hjelpe dem som ikke har den muligheten.

Corona er for alvorlig til at vi kan la sosiale medier styre hvordan vi håndterer dette. Jeg anbefaler derfor at en holder seg oppdatert via: Helsenorge.no og Fhi.no, selv om jeg forstår at også det kan være frustrerende. Når det uforutsette rammer oss ligger ikke fasiten klar. Vi må ta skrittene sammen. Da må vi være tålmodige, gjøre enkelte vurderinger selv og søke støtte i hverandre. Også må vi søke informasjon i de rette kanalene.

Senere i dag varsler regjeringen de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Det er alvorlige tider. Nå må vi holde sammen.