Mitt møte med en ekstraordinær bransje

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av rekruttering, og potensialet som ligger i det enkelte menneske. Gjennom samtaler har jeg erfart at hver og en av oss har et potensiale for mestring, men vi er alle avhengige av en sjanse, en fot innenfor, for å vise at vi kan. RIMI gav meg den sjansen, da jeg droppet ut av tysk grunnfag, som 19-åring. Senere skulle både ASKO og Høyre gi meg sjanser i livet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne være stortingsrepresentant. Foten innenfor hos Høyre var viktig. Den gav meg sjansen.

Som stortingsrepresentant har jeg tatt med meg engasjementet for rekruttering og inkludering, og det har vært mange fantastiske møter med aktører som jobber for å inkludere flere. På min vei har jeg fått stifte bekjentskap med de som jobber i vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter. Hvert møte med denne bransjen har imponert meg. Det finnes så mye kunnskap, så mye erfaring og så mange opplevelser, som har ført bransjen der den er i dag. Mye har skjedd de siste ti årene.

Samtidig finnes det enda så mange fordommer og så mye uvitenhet.

Begrepet vernet bedrift forsvant fra ordboken i 1974. Allikevel kjenner jeg godt til begrepet. Jeg er født i 1980. Bransjen er beheftet med så mange fordommer.

Jeg brenner for at vi skal fjerne V`en i varig tilrettelagt arbeid (VTA). For hvem kan vel si at man er varig et sted? Det kommer helt an på den enkelte og mulighetene som gis. Kampanjen for å fjerne den burde stå i alle landets aviser! En liten bokstav, men med så stor betydning.

Vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter utvikler mennesker og gir samtidig tilrettelegging for de som trenger det. Det er ingen oppbevaringsplass. Det er produksjonsbedrifter, med ansatte som finnes rundt hver og en av oss i samfunnet. Noen klipper plener, andre lager lys, noen makulerer, mens andre spoler ledninger. Noen steder merkes fotgjengerfeltene, mens andre selger pizza og driver bowling. Noen jobber på Kiwien, mens andre er på sykehjemmet. Mangfoldet trenger muligheter. De ansatte er like forskjellige som deg og meg. Og de har alle fått en ansettelse i bedriften de jobber. Verdien av arbeid.

Felles for oss alle er at vi vil tilhøre et sted. Vi vil oppleve mestring og kjenne at det er bruk for oss. Følelsen av helg kjenner man først når man har vært i jobb. Gleden ved å kunne ønske hverandre god helg, samtidig som man gleder seg til å møtes igjen på mandagen. Det er godt å være litt sliten. Man kan slenge seg ned i sofaen og vite at man har vært til nytte.

Flere må få kjenne på følelsen av helg.

I Høyres programarbeid har jeg jobbet for at bransjen må få verktøyene de trenger, for å kunne gi plass til enda flere ekstraordinære ansatte. Bransjen har en unik kompetanse, og gjennom en større fleksibilitet må det jobbes for at de kan samhandle mer med ordinært arbeidsliv. Samtidig må vi sikre at bransjen kan drive livslang oppfølging, for de som trenger det, slik at det skapes mestring.

Vi skal sørge for at det skapes flere tilrettelagte arbeidsplasser, samtidig må vi skrote varig fra begrepsbruken vår. Mennesker skal ikke settes i bås og farges av våre fordommer. Det skaper begrensninger.

De som jobber med inkludering forstår dette, og ser verdien mangfold og inkludering gir til virksomhetene. De inkluderer ikke for å være snille, men fordi det lønner seg.

De vet at de kan stille krav, for det viser bare at de tror på den enkelte. For de har sett gullet som skinner under overflaten hos sine ekstraordinære ansatte, og de vet hvordan de skal få det frem.

Takk for den fantastiske jobben dere gjør!

Det er ekstraordinært, og fortjener å løftes frem i lyset.

For eller imot jordvern?

Det foregår i disse dager heftig kampanje for at Time Kommune skal snu i reguleringen av området Re/Svertingstad. Det kan i debatten virke som om man enten er for jordvern, eller imot. Jeg tilhører tydeligvis den kategorien som er imot jordvern, for jeg mener at en ikke skal stoppe reguleringen som er gjort. Reguleringen er et resultat av flere prosesser i kommunen, som strekker seg helt tilbake til 2011, hvorav de fleste vedtakene har vært enstemmige.

Som politiker har jeg erfart at helheten er viktig. Politikk kan ikke utvikles stykkevis og delt. Ikke rent sjelden står interessegrupper mot hverandre. Det er tidvis tøft å være lokalpolitiker, hvor man driver politikk ved siden av jobben, og ofte kombinerer det med et hektisk familieliv. Men det betyr ikke at jobben er mindre viktig av den grunn. Lokalpolitikere gjør et viktig arbeid for å sikre jobber og gode lokalsamfunn, hvor vi kan leve våre liv og få det vi trenger. Da trenger vi mat, helsetjenester, jobb, idrettslag, kultur og så mye mer. Alt dette skal balanseres opp mot hverandre.

Samtidig skal vi ta vare på matjorden vår. For den er dyrebar. I Norge har vi 3 %, til sammenligning med Danmark, som har hele 66 %. For å sikre matproduksjonen er det derfor viktig med et sterkt jordvern, kombinert med bedre utnyttelse av tilgjengelige jordbruksarealer. Samtidig må jordvern alltid balanseres mot andre samfunnsbehov, og ses i et helhetlig perspektiv.

Det er heldigvis nå større oppmerksomhet om verdien av matjorden, og kommunene legger større vekt på jordvern. KOSTRA-tall, fra kommunene, viser at omdisponeringen av dyrka jord var på 3 617 dekar i 2019, godt under det vedtatte jordvernmålet på 4 000 dekar som Stortinget har vedtatt. Dette er under jordvernmålet for tredje året på rad. Det viser at arbeidet gir resultater, og omdisponeringen er nå på det laveste nivået på 30 år. Til sammenligning ble det gjennomsnittlig omdisponert 7 600 dekar årlig i perioden med rød-grønn regjering.

For fjerde året på rad øker også tallet på godkjent areal for nydyrking. I 2019 ble så mye som ca. 28 100 dekar godkjent, noe som er ca. 3 300 dekar mer enn året før, og det høyeste tallet siden KOSTRA-rapporteringen startet i 2005.

Utnyttingsgrad er en viktig dimensjon i jordvernsdebatten. Siden de fleste byer og tettsteder er omgitt av en del dyrket jord og har et behov for å vokse, er det viktig at nye og eksisterende områder for utbygging blir utnyttet mest og best mulig. Arealstrategier der det blir lagt vekt på fortetting innenfor eksisterende byggesoner, vil i det lange løp også fremme jordvernet. Ved en konsentrert utvikling vil arealforbruket til utbygging bli mindre og presset på verdifulle områder utenfor tettstedsavgrensingen betydelig redusert.

Ut fra både jordvernhensyn og utbyggingsinteresser er det viktig at det blir lagt langsiktige rammer for utviklingen av tettstedene i en regional plan, slik at en ikke får stadige omkamper. Dette bidrar til at planleggingen blir mer forutsigbar og helhetlig, og det legger grunnlag for en langsiktig utbyggingsgrense, hvor en forenkler arbeidet med langsiktig forvaltning av verdifulle jordbruksarealer. Det gir også forutsigbart for drift og investeringer i jordbruket, samtidig som rammevilkårene for arealplanlegging og for eiendomsutviklere er forutsigbare.

Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor i arbeidet med å utvikle tettstedene, og området Re/Svertingstad ligger godt innenfor denne grensen. Det skal være et viktig skille mellom by- og tettstedsområdene og store sammenhengende landbruksområder. Det er videre et poeng at nye utbyggingsområder bør styres mot sentrumsnære områder, og at det legges særlig vekt på høy arealutnyttelse på disse områdene.

Lokalpolitikerne i Time kommunestyre gikk i møte 17.12.2019 enstemmig inn for å godkjenne «Kommuneplan Time kommune 2018-2030 – Arealdelen». Det gir forutsigbarhet i perioden frem mot 2030. Det er nødvendig å ta vare på god matjord, men jordvernet må balanseres mot behovet i storsamfunnet. I Time kommune har utviklingen av jordbruksjord gått fra 45 % til 46 %, siden 2011, samtidig som kommunen har hatt en enorm utvikling. Det forteller om en kommune som er trygg og fremtidsrettet.

Kommunepolitikerne gjør jobben sin og ivaretar helheten. Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor, og den følges, også i denne saken. Det viser, sammen med tallene fra KOSTRA, at å verne matjorden er en prioritert oppgave, både lokalt og nasjonalt.

Men hvis man virkelig ville verne om matjorden på Jæren, burde man gjøre noe med kommunegrensene. En justering av kommunestrukturen vil gjøre det lettere å drive en mer helhetlig planlegging og utvikling når det gjeld arealbruk, transport og tjenesteproduksjon. Men frem til vi eventuelt ser en Jæren kommune, støtter jeg mine kollegaer i Time kommunestyre.

De ivaretar helheten. Det bidrar til godt jordvern, også i et langsiktig perspektiv.

En stille matrevolusjon

Det foregår en stille matrevolusjon i landet vårt. Råvarer i verdensklasse produseres på steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Disse løftes frem og ut i verden av kokker, som er med i innovasjonen og utviklingen av nye produkter. Fra fjord og jord til bord.

Den norske matkulturen bringer frem stolthet hos oss i Høyres landbruksnettverk.

Vi har gjennom de siste årene besøkt utallige bønder og produsenter, og vi imponeres av det som møter oss. Det er en optimisme og et pågangsmot, som sjelden gjenspeiles i avisene. Dessverre, drukner gladsakene.

Det gjør at bøndene har en viktig tilleggsjobb. De må selv vise omverdenen hva de driver med og lære oss om matproduksjonen. Norsk matproduksjon er helt avhengig av tillit, innsikt og forståelse.

I disse dager lages valgprogrammer for neste stortingsvalg. Jordbrukspolitikken er oppe til debatt i partiene, og vi skal stake ut kursen for kommende år.

Høyres landbruksnettverk har erfart at norsk matproduksjon omhandler så mye mer enn bare jordbrukspolitikken. Den er kun en liten, men helt vesentlig del, av det vi videre ønsker å omtale som matpolitikk.

Matpolitikk handler om den jobben bøndene gjør, hver dag, året rundt, for å produsere mest mulig ren, trygg og sikker mat. Norske bønder er i verdensklasse, og produserer mat med lite antibiotika og sprøytemidler. Det betyr noe når en står i butikken og skal velge.

Matpolitikk handler om helse. Å ha kunnskap om mat og måltid som fremmer gode matvaner. Vaner barn legger seg til blir ofte med inn i voksenlivet, så kunnskap fra tidlig alder er viktig. Tidligere hadde vi Ingrid Espelid. Hun har oppdratt flere generasjoner om norsk mat og dens fortreffeligheter. Vi trenger forbilder som går foran.

Matpolitikk handler om Magnhild Dyrdal, som gjennom et langt liv har spredd stolthet for mattradisjonene i Nordhordland. Hun fikk sin første slaktekniv da hun var 7 år. Siden den gang har hun produsert utallige kjøttpølser etter mors oppskrift, og hun deler raust med andre av det hun har lært fra livet på en liten gård på Vestlandet.

Matpolitikk handler om Inger Lise og Anders, som driver Klostergarden som 11. generasjon. De lover trygg og god mat bygget på generasjoner av kunnskap og ektefølt engasjement for jordbruket og dyreholdet. Som de selv sier: En gard eies ikke, den forvaltes, fra en generasjon til en annen. Kulturlandskapet rundt middelalderklosteret på Utstein er en viktig del av den norske kulturarven. Takket være sau og storfe har dette blitt pleid gjennom generasjoner.

Matpolitikk handler om Geno, som jobber for å redusere utslipp av metan fra kyr. Kyrne produserer melk og kjøtt, og utnytter gras og grovfor som ikke kan benyttes til menneskemat. Geno sitt mål er å avle ei ku med stor produksjonskapasitet, god helse og fruktbarhet, god fòrutnytting og lavt utslipp av metangass. Norsk rødt storfe er ei grønn ku.

Matpolitikk handler om Den Gyldne Omvei i Trøndelag, hvor vi kan reise innom Kirsti og Svein på Berg Gård. De driver allsidig produksjon hvor de prøver å utnytte alle gårdens ressurser som hus, innmark, utmark, beite og kulturminner. Målet er å utnytte hele kulturlandskapet i en næringsmessig sammenheng. Her ales og etes lam, frilandsgris og honning så det er en fryd. Inspirert av cider-makerne i Hardanger lages det også egen akevitt. Gamle tradisjoner og oppskrifter får nytt liv, sammen med innovasjon og eksperimentering mot nye og spennende smaksopplevelser.

Matpolitikk handler også om Georg-Fredrik på Røysland Gaard, som har hentet frem gamle oppskrifter på pinnasteik, en metode hvor en bruker hele dyret og får mer kjøtt. For ham er historie og tradisjon noe bonden stolt fletter inn i produktet. Han har tro på at norsk lokalmat kan ta verdensmarkedet. I godt samarbeid med reiselivet og kokkene ser han mange muligheter.

Matpolitikk handler om Bo Jensen, som hver dag kjører ut til ei lita bygd og bærer geitemelk ned til det lille produksjonslokalet sitt. Senere setter han seg på flyet og tar med seg ostene sine til London og Paris. Lille Aske har vunnet flere internasjonale priser. Det har også Kraftkar, som så dagens lys hos Tingvollost, et lite familieeid gårdsmeieri, som lager ost av melk fra egen gård. Kraftkar ble kåret til verdens beste ost blant 3000 oster fra hele verden. En bekreftelse på at norske produkter er i verdensklasse. Norsk osteproduksjon setter Norge på kartet.

Smaken av Norge.

Matpolitikk handler om smaksopplevelser, om den norske kulturarven, om oppskrifter som holdes ved hevd og mye mye mer. Det har skjedd en revolusjon innen ciderproduksjon, som gjør at dyktige produsenter fra Hardanger inspirerer fruktbønder på Hjelmeland. Norske produkter, av norske råvarer, som konkurrerer i den store verden. Norsk øl har også fått sin renessanse. Det er fokus på smak og kvalitet, foran kvantitet. Kombinasjonen øl og mat må prøves. Eller cider. Eller Eplejuice.

Matpolitikk handler om mangfoldet.

Matpolitikk handler også om et yrke du kan ha med deg over alt i verden. Nemlig kokkeyrket. Det er matpolitikk på sitt beste når Christian Andre Pettersen konkurrerer i Bocuse D`Or, og løfter frem overvintret purrestokk fra Jæren og trøffeltang fra Lofoten. Norge har flere medaljer enn vertslandet Frankrike, i en knallhard konkurranse, hvor verdens beste kokker knives. Vår rike mattradisjon løftes.

Norske kokker viser oss at verden vil ha den.

Det er også matpolitikk på sitt beste når Kristian Vangen, kjøkkensjef hos Michelin-restauranten Bare, har et unikt samarbeid med Maya på Nordre Solend Gård. Hun produserer «rampete mat» og forteller hvilke råvarer som er i sesong, Vangen viser hvordan disse kan brukes. Dette blir til kurs om hvordan du kan lage bærekraftig Michelin-mat hjemme.

For matpolitikk handler også om disse måltidene, og fellesskapet rundt bordet, hvor vi samles og snakker om dagen som er gått. På 50-tallet brukte man vesentlig lenger tid rundt middagsbordet enn det man gjør i dag. Det er tankevekkende. Folk flest visste også mer om hvordan maten ble produsert.

Heldigvis skjer det nå en stille matrevolusjon.

Vi baker og fermenterer, det blir flere andelsbønder og flere vil lære seg å lage lefser og spekepølse. For vi vil ha den norske maten og vi er stolte av mattradisjonene våre. Da må vi gjøre det vi kan for å løfte den frem og ta vare på den.

Bøndene spiller en viktig rolle i norsk matkultur. Det er derfor jordbrukspolitikken er så viktig. Det er selve livsnerven i matpolitikken. Vi trenger bøndene våre, både til å produsere mat, men også til å ivareta det langstrakte landet vi har. De forvalter vår felles kulturarv. Bonden tar utgangspunkt i de ressursene som er gitt, med mål om å skape enda bedre forutsetninger for de som kommer etter. De er en del av noe større. Kulturarven – det vi har, og det vi er!

Det handler om matpolitikk.

Historien om Norge skal ut i verden, men også inn i våre hjerter!

 

Det blir ikke flere sykepleiere av å produsere mer aluminium

Overskriften må gjentas: «Det blir ikke flere sykepleiere av å produsere mer aluminium.» Disse ordene sa Jonas Gahr Støre i en debatt nylig. «Skrekk og gru», tenkte jeg. «Sa han virkelig dette?»

Det har dessverre blitt en heftig kamp i politikken, mellom hva som er rett og galt, det kalde og kyniske mot det varme og gode. Det er en debatt hvor man stiller ting opp mot hverandre. Aluminium eller sykepleiere? «Ja takk, begge deler», sier jeg.

Før jeg ble stortingsrepresentant jobbet jeg i det private næringslivet. Vi var opptatt av å levere produktene til våre kunder. Kunne vi få bedre rammevilkår var det alltid gledelig, men for det meste tok vi saken i egne hender og satte i gang. I mitt virke som politiker besøker jeg utallige bedrifter som er i det samme moduset. De skal skape noe. De stoler på at vi politikere gjør de rette beslutningene, slik at de kan drive butikk.

Så har krisen plutselig rammet oss. Den rammer hardt og den rammer ulikt. Jeg ble fortalt om et bilde som illustrerte krisen, hvor man så offentlig sektor stående på en skute, mens privat sektor lå i vannet og kjempet for livet. Jeg er en av dem som står trygt på skuta.

Krisen rammer ulikt.

I Oslo kommune har byrådet måtte inngå et storstilt samarbeid med private aktører, for å klare å teste for korona raskt nok. Venstresiden er kritiske til private aktører og vil forby dem, men i krisetider er de gode nok. Det samme skjedde i den storstilte barnehageutbyggingen på 2000-tallet. Vi hadde aldri klart full barnehagedekning uten, allikevel lever debatten enda. Det er et enten, eller.

Aller helst uten de private.

Privat næringsliv har for mange blitt et skjellsord, hvor en nærmest må forklare hvorfor en driver butikk. De som skaper jobber settes opp mot dem som leverer velferd.

Velferdsstaten vår har ikke råd til å la dette fortsette.

Det er på tide å løfte privat sektor opp og frem. Sannheten er at vi aldri hadde hatt en offentlig sektor som vi har i dag, uten et offensivt næringsliv som tar sjanser. Noen ganger ender det med at de havner uti, men de prøver å komme seg opp. Noen går konkurs, andre overlever.

Privat næringsliv bidrar til verdiskaping og sørger for at vi har en offentlig sektor som kan løse samfunnets oppgaver. I samspill skal de sørge for at vi har en sterk offentlig velferdsstat også i fremtiden. Men det betinger at vi ser sammenhengen mellom disse.

Det er på tide å løfte frem det private næringslivet og gi dem den respekten de fortjener. Alt annet vil være en fallitterklæring for velferdssamfunnet Norge.

Vi har ikke råd til å kaste dem på sjøen.