Når man mister et menneske man står nær skjer det noe man aldri kan være forberedt på. Plutselig forstår man at livet er skjørt. At man ikke har hverandre for evig. Det gir også en vond erkjennelse av at livet beveger seg forlengs, raskere enn man kan like. Det var noe alle gamle sa til meg før i tiden. Jeg trodde aldri på dem. Nå vet jeg at de hadde rett.
Snart har jeg konfirmant i hus. Flere skal komme, som rekker på en snor. Samtidig med forberedelser av feiringen inn til voksenlivet fylles huset opp av minner fra levde liv.
Jeg innser at vi aldri får Oma tilbake, selv om tingene hennes er her. Jeg har erkjent at huset er tomt uten henne. Hun er ikke der lenger. Det har vært en lang prosess å se at biter av et liv flyttes rundt. Kjære minner beholdes, finner et nytt hjem, eller kasseres.
Alle tingene har sin historie. Personen som kjente alle trådene er der ikke lenger. Hvor kom egentlig den suppeterrinen fra? Hvilke samtaler har den opplevd gjennom årene? Hvor mange stemmer har den sluttet å høre gjennom sitt liv?
Det minner meg om at stemmene i livet betyr noe. Gjennom stemmene kan vi danne oss bilder av hvem de rundt oss er. Gjennom stemmene knytter vi relasjoner. Minner. Stemmer kan også såre oss. Ord som en egentlig ikke ville si, men som kom så lett ut i kampens hete. Ordene vi aldri fikk sagt.
Kjente jeg deg egentlig?
Jeg kjente Oma. Hun har alltid vært en del av livet mitt. Samtidig har det alltid vært en sårhet der. Personen som manglet. Han som døde da jeg var knapt et år. Ham jeg aldri fikk bli skikkelig kjent med. Bestefaren min. Oma fant aldri noen ny mann. Hun sa alltid: «det var bare Bjørn for meg.»
Knapt 50 år gammel ble hun enke.
Gjennom livet samlet hun egne minner og fortsatte samtalene med dem rundt seg. Oma var en person som alltid tok vare på ting og holdt orden i systemet. Julekortene ble lagt i konvolutter og samlet år for år. Avisutklipp ble samlet i bunker etter person. Brev fra ulike perioder av livet ble lagt i egne bunker
En bunke fra 50-årene. Fra den gang hun fant kjærligheten, da en nordmann studerte i Tyskland. En mann som skrev mange brev gjennom livet, som også beholdt stilene fra skoletiden og alle tilbakemeldingene opp gjennom årene. Plutselig er det et annet levd liv som kommer til syne foran meg.
For 15 år siden begynte jeg å skrive på historien om livet her på Kvernaland, med tråder tilbake til Tyskland helt tilbake til 1500-tallet. Så mange personer som ikke snakket samme språk som meg, men som allikevel var så nære. Personer som snakket samme språk som meg her hjemme, men som jeg aldri ble kjent med.
Nå kan jeg plutselig høre stemmene deres. Det er en skattekiste å kunne lese brev som er skrevet i en svunnen tid. Det er også personlig og nært. Plutselig kommer nye historier, og man blir kjent med et menneske gjennom ordene som er blitt fortalt, men også gjennom ordene som er skrevet.
Tenk at et annet menneskes liv skulle tre så tydelig frem i minnene etter et annet. Det er verdifullt å se tilbake på det som har vært og jeg er takknemlig for nye stemmer som gir innsikt og erkjennelse.
Det betyr mer enn alt det ting kan gi oss.
Familien er viktig for oss. Det har jeg skriftlig. I et brev fra Helgelandsmoen, datert 10. september, 1949 står det: «Jeg fikk brevet fra dere i går og jeg må tilstå at jeg lengtet etter det.»