Måned: juni 2023

Få meg på, for faen!

Jeg er lei av å bli satt i bås som kvinne. Samtidig vet jeg at jeg må skjerpe meg.

Ordene i overskriften ble uttalt av en mannlig journalist ute i felten. Han hadde et viktig budskap, han var på direkten, og det var ikke lydkontakt med studio. Det begynte å haste, og han ropte ut: «Få meg på, for faen!» Og budskapet gikk ut til hele det norske folk som satt foran tv-skjermen den dagen.

Jeg har også et budskap: Jeg er lei av å bli satt i bås. Samtidig vet jeg at jeg må skjerpe meg.

For menn er overrepresentert i politikken, samfunnslivet og medieverden. Menn liker best menn og skriver mest om menn. Menn stemmer mest på menn ved politiske valg. Det er i stor grad en manns verden. Det er på høy tid med endring, og den må skje raskere. Det er flott at Aftenblad nå tar opp problemet, men da må vi kvinner også skjerpe oss.

Kvinner misliker kvinner
Kvinner er kvinner verst, sier man. Man kunne neppe lest artikkelen: Kjetil (43) bryr seg ikke hvilken matpakke Rolf (45) pakker til barna sine. Kvinner pynter seg for hverandre, og kjøper parfyme som vekker beundring hos venninnene. Vi irriterer oss over at menn får så mye plass, samtidig trekker vi oss til side når menn kommer. Det er få grunner til at vi skal gjøre nettopp det. Allikevel skjer det.

Man måler sine ord med omhu. Vi frykter at vi stiller oss lagelig til for hugg. Ord betyr mye.

Jeg bruker mange ord og uttrykk i min dagligtale som er direkte uheldige for min egen stilling i samfunnslivet. Man sier gjerne at man skal manne seg opp til noe, og snakker om kvinnelige politikere, sjåfører og komikere. Da blir man visst tøffere. Menn er tøffe, og de er politikere eller sjåfører, aldri mannlige politikere. Jeg har mange ganger fått kommentarer som at «hjemme hos deg så må det være du som har buksene på», og min mann har blitt omtalt som tøffelhelt for at han passer barna. Min rolle i samfunnslivet kan kun forklares gjennom maskulinitet.

Språk og atferd påvirker kulturen
Vi damer gir for lite faen, er et tips journalistene gir. Samtidig blir jeg provosert over at folk spør meg hvordan jeg klarer å kombinere morsrollen med å være politiker. Begge deler er feil. Svaret er at vi må gjøre mer av alt.

Det er prisverdig å kombinere foreldrerollen med å være i full jobb. Vi skal håndtere foreldremøter og juleavslutninger, samtidig som vi må i viktige møter og har tette tidsfrister å forholde oss til. Livet er en karusell, men heldigvis er vi alle på den samme karusellen. Kvinne, som mann. Kanskje skal vi i større grad anerkjenne også mannens rolle som far, og spørre ham hvordan han takler tidsklemma. Og kanskje skal vi kvinner i større grad si ja, og ytre vår mening uten at den er 100 prosent moden, samtidig som menn kanskje skal tenke seg om en gang eller to før de ytrer sin.

Aftenbladet etterlyser oss kvinner, jeg er klar
Tidligere turte jeg ikke å stikke meg frem. Jeg ville vente til jeg hadde kunnskap. Den gang trodde jeg politikk var et eget fag. En av mine største erkjennelser som stortingspolitiker er at jeg har kastet bort fem år i lokalpolitikken på å gjemme meg i kulissene. Glad i å diskutere og stå på talerstolen i kommunestyresalen, men livredd for å uttale meg offentlig og havne i debatter på Facebook.

Nå har jeg i større grad kastet meg ut i debatten.

Jeg vil være en del av samfunnsdebatten, og jeg mener at jeg har relevante innspill å bringe til bords. Alternativet er at samfunnsdebatten fremdeles domineres av menn. Men jeg tar meg selv i å tenke på menn, foran kvinner. Det er nesten som om hjernen må trenes opp til å lete etter aktuelle kvinner i ulike anledninger.

Større bevissthet
Vi kvinner må ta vår plass i spaltene, vi må bruke språket, og vi må ha redaktører som slipper oss til. Forfatter Helene Uri har sett på dette med språket og spurte hvorfor vi snakker om det «å ha baller» som noe positivt. Se for deg at vi sier til unge jenter at «du har virkelig guttetiss» for å fortelle at de er modige. Mot har ikke kjønn, heller ikke bukser eller skjørt.

Samfunnsdebatten er tjent med mangfold. Det er på tide å gjemme menn med svake meninger.

Få meg på, for faen!

 

PS: Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad, 8.mars 2020.

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Sommeren er ikke bare tiden for agurknytt

Det tok ikke mange dagene inn i sommeren før kjøret begynte. I kronikker, kommentarfelt og i innboksen. Det er visst fortjent, må vite.

For jeg er en av dem som har bevilget meg det som på folkemunne kalles Stortingsferie.

Samtidig som politikken sliter med stadig nye saker som er egnet til å svekke tilliten, får fremdeles kreativ historiefortelling leve videre, år etter år. Og vi spør oss om hvorfor ikke flere vil ta verv i politikken? Fortsetter denne utviklingen vil vi en gang langt der fremme ikke lenger ha mødre og fedre som stiller opp. Naboen slutter å bry seg. Enten driver man bedrift, eller politikk. De vanlige folkene mot disse politkerne.

Jeg er helt sikker på at demokratiet vil bli svekket dersom det skjer. Debattene blir bedre av mangfoldet, men det fordrer at debatten baseres på kunnskap, og ikke på fordommer og sleivete kommentarer.

Det er riktig at mange av sakene som har blitt løftet frem de siste årene har vært viktige å få frem. Samtidig må en minne hverandre på at flertallet av folkevalgte i Norge ikke er en del av disse sakene. Det er også et problem at kreativ historiefortelling får leve, år etter år.

Gjennom seks år som stortingsrepresentant har jeg nå måttet forsvare møtefri periode i Stortinget, hver sommer.

Sent i går kveld tikket denne mailen inn i mailboksen min:

«Hei Margaret.

Hvordan kan du si at lærerne har for lang avspasering og ferie, når Stortingspolitikerne bevilger seg 108 dager fri og vedtar egen lønnsforhøyelse?»

Jeg hadde en lang sms-utveksling med vedkommende i fjor, da jeg var i en del debatter om lengden på sommerferien og min bekymring rundt barnas læring og hvordan skoleårets oppbygging påvirker dette.

Den gang svarte jeg følgende: «Vi har ikke fri i 3 mnd. Vi har møtefri. Det er for at vi skal kunne bruke tid på å besøke/ha møter og snakke med folk både lokalt og rundt omkring i landet. Alternativet kunne vært at alle hadde vært Oslo-baserte og at dette var en jobb, ikke et verv.»

Jeg håper å slippe den samme utvekslingen neste år, men jeg frykter at det fortsetter.

I kommentarfeltene diskuteres det hvor lenge vi som er på Stortinget bør sitte. De lærde strides. To eller tre perioder får holde, skriver flere. To er mer enn lenge nok, skriver andre. Enkelte mener antagelig at en perioder også er for lenge.

Det blir spennende å se hvor mange som stiller seg til disposisjon for politikken de neste årene. Det er ingen tvil om at vi trenger dere. Men da må vi ta et oppgjør med kunnskapsløse debatter og karikering av vervet som stortingsrepresentant.

Visste du at vi ikke har gullpensjon etter tre perioder på Stortinget? Det er visst en ordning som eksisterte for mange år siden.

Allikevel kan du være helt sikker på at jeg vil få den kommentaren slengt mot meg et titalls ganger frem mot jul. «Du må jo bare ha en periode til nå, så har du sikret deg!»

Vi er privilegerte som er folkevalgte, er blitt viktig å si. Jeg er ikke uenig i det, men jeg tror nå at det er vel så viktig å si at vi trenger flere av dere med på laget.

Da må vi slutte å snakke ned et verv som er med og former morgendagens samfunn. Alternativet er at vi mister viktige stemmer.

Håper alle får en fin sommer. Den har vi alle til felles, og den kommer hvert år, like sikkert som disse debattene.

«Stortingsferie» er kvalitetstid

I dag var siste møtedag i Stortinget før sommeren. Siste innspurt. Man føler seg som et levende lik, sandblåst, på vei mot nullpunktet.

Det har vært så mange frister og saker som skal behandles. Telefoner som skal ryddes unna og mailer som skal besvares.

Da taxien kom inn i gårdsrommet hjemme på Jæren så jeg at blomstringen var i full gang. Lukten av syriner slo mot meg da jeg åpnet døren.

Det er definitivt sommer på Jæren.

Gjensynet med mann og barn er alltid like gledelig. Ungene vokser stadig. Plutselig har jeg to ungdommer i hus. De minste kjemper om å ta plassen til de eldste. Hvor blir tiden av, tenker jeg. Mens jeg prøver å glede meg over nuet.

Det er godt å endelig kunne være på hjemmebane en stund. For det har sine bakdeler å pendle. Hverdagen forsvinner. Helgene brukes på å ta igjen det tapte.

Det siste året har 7-åringen begynt å spørre hvorfor jeg ikke kan jobbe med noe annet. Må du reise, nå igjen?

Jeg har sagt til henne at sommeren nærmer seg med stormskritt. I Stortinget er det møtefri i perioden juli til og med september. Noen kaller det sommerferie. De konstaterer syrlig at nå går vi på tidenes lengste ferie. Dem om det, tenker jeg.

Alternativet er at vi som er folkevalgte hadde vært omfattet av arbeidsmiljøloven og jobbet 37,5 timer i uken, med arbeidssted Oslo. Hvem ønsker egentlig det?

La oss heller slå et slag for møtefri periode i Stortinget. Det gir meg en anledning til å være mamma, samtidig som jeg kan engasjere meg i å skape et godt samfunn for barna mine.

Jeg tror det er viktig at folk fra alle samfunnslag og i alle livssituasjoner engasjerer seg i politikken. Da håpet jeg at vi kan gi hverandre en varm tanke når ferien nærmer seg.

Møtefri periode i Stortinget er ikke det samme som ferie, men det betyr at jeg kan tilbringe mer tid med familien. Det betyr mye for meg.

De er tross alt den viktigste heia-gjengen jeg har.