Julehøytiden stod for meg som en etterlengtet pause fra hverdagens kjas og mas. Vi ventet på snøen, vi ventet på julestemningen og vi ventet på tid og sted til å bake de obligatoriske syv slagene. Ungene hadde få ting på ønskelisten sin, de hadde det meste. Eldstemann hadde kun et ønske, en iphone7, med 4G. For ikke å ødelegge julaften, gav jeg ham tidlig beskjed om at dette var helt uaktuelt. Han tok den, om enn noe motvillig.
Jeg dro til Berlin på julemarked i håp om å finne julestemningen der, men fant den ikke. Mulig det hadde med høstværet å gjøre.. Vi snakket om mulig terror på flyturen nedover, men konkluderte med at vi ikke kunne la den type frykt styre livet vårt. I det øyeblikket julefreden skulle senke seg ble dessverre Berlin rammet, på brutalt vis. En polsk lastebilsjåfør på en av sine siste turer før juleferien, som skulle vise seg å bli hans siste.
Han ble en uskyldig brikke i et spill, hvor målet er å spre terror og frykt. Dessverre en av mange i året som er gått. Jeg håper at vi i 2017 kommer et skritt nærmere bekjempelsen av terror.
Jeg vet det gjøres en betydelig innsats på dette området, også i Norge. Politikerne i Time kommune fikk nylig en orientering om nærpolitireformen, som viser en del av omfanget av deres arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Synlig politi er viktig, men politiet jobber også i cyberspace, og gjør en bra jobb i de sfærene vi vanlige mennesker ikke beveger oss i. Pedofilisaken i Bergen viste kompetansen som er i politiet, og hvor viktig jobben de utfører er.
Enkelte opplever det som skremmende å stadig se uniformert politi i nabolaget sitt. Politimesteren fremhevet den preventive effekten uniformering har, og presiserte at politiet skal gi lovlydige borgere trygghet. Han sa videre at barneoppdragelse hvor foreldre truet med at politiet ville komme og ta ungene dersom de var ulydige, i beste fall var uheldig.
Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og måtte dessverre innrømme for meg selv at jeg hadde vært innom det sporet uken før. Moralen er: Det er enkelt å vite hva en skal si, men ikke alltid like lett å gjennomføre.
Vi skaper forventningene i samfunnet, og vi skaper virkeligheten gjennom det vi sier og gjør. Jeg kommer aldri til å bruke politiet som mulig straff for ungenes oppførsel, igjen. Det blir i så fall ikke før de eventuelt havner i konflikt med loven. Den tid, den sorg.
Enn så lenge er noen av mine største utfordringer i hverdagen barneoppdragelsen, kombinert med trassalder, multiplisert med fire. Forventningene mine til kaos er absolutt tilstede, og det er mulig jeg må justere dette for 2017, og fremsnakke fordrageligheten og lydigheten. Man høster som man sår.
Jeg fant aldri helt julestemningen i 2016. Kanskje var det mangelen på snø som gjorde det, eller at jeg aldri bakte mer enn tre slag? Mest sannsynlig var det på grunn av alle lidelsene som har vært rundt oss, og den overfloden som omgir oss. Tanker om takknemlighet, ulikhet og moderasjon har preget høytiden min i år.
Ungene våre fikk hver sin bok til jul dette året, sammen med et brettspill, til fellesskapet. Første året hvor jeg har vist faktisk moderasjon i valgene mine, innsett galskapen, og gjort en bevisst handling mot det.
Hvor ble så julestemningen av? Kanskje var det forventningene mine som var for høye, eller kanskje legger jeg for mye i det? Til syvende og sist er det hverdagen som bringer livet fremover, tiden vi har sammen og opplevelsene vi deler.
Ting er flyktige, og har ofte kun verdi i nuet. De skaper overflod for noen, men kan være livsnødvendige for andre. Gleden min over sjokolade er ikke like høytidelig, som den var for mine foreldre, eller besteforeldre. Jeg savner ingen ting i livet mitt, ting har jeg i overflod, og jeg kjøper det jeg trenger, og vel så det..
Eilert leste over skulderen min, på starten av dette innlegget. Han korrigerte meg raskt i forhold til det jeg skrev om telefon: “jeg vil ikke ha iphone lenger mamma, nå ønsker jeg meg Samsung med 15 GB!”.
Måtte julestemningen og vettet komme i 2017.
Nytt år, nye sjanser!