Samtidig som det varsles om krise i norske skoler på grunn av manglende søkning til lærerutdannelsene skrives det side opp og side ned om hvor dårlig det står til i norsk skole.
Sånn kan vi ikke ha det.
Kunnskap er veien ut av fattigdom. Kunnskap er makt. Det at barna våre lærer seg å lese og skrive er veien inn til demokrati og samfunnsforståelse. Innsikt og utsikt. Forståelse og respekt. Kompetanse for fremtidens arbeidsliv.
Skolen er viktig.
I skjæringspunktet mellom elever og foreldre står lærerne. Forventningene er mange. Lærere skal ikke lenger bare sørge for å danne og utdanne barna. De skal også sørge for at barna har på seg godt med klær, at de har det greit på skolen og at smøringen er riktig, både av matpakker og solkrem.
Jeg setter det på spissen.
Poenget er at vi foreldre har en viktig oppgave, sammen med lærerne. Vi må spille hverandre gode. Vi har begge en felles interesse av at vårt barn lykkes og kommer seg gjennom skoleløpet med mestring og læringsglede. Prisen for å mislykkes med dette er stor. Det kan føre til varig utenforskap, og gi vanskeligere forutsetninger for å leve et godt liv.
Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å være en god forelder, for å gi lærerne den håndstrekningen de trenger. Det innebærer lesing for å være en god rollemodell, men også prøve å få ungene til å lese, og engasjere seg i kjekk læring gjennom sommeren. Bezzerwisser for familie har vist seg å være en favoritt, både for store og små.
Samtidig har jeg lagt vekk mobiltelefonen. Jeg har tatt en pause fra Facebook, og jeg har vært bevisst hvordan jeg bruker min egen tid. Jeg er ikke fanatiker. Balanse er det riktige ordet, men balanse kan være en vanskelig øvelse. Det er allikevel en fallitterklæring dersom ikke vi som er voksne skal kunne bidra positivt inn i dette arbeidet. Vi er rollemodeller.
Walk the talk.
I sommer har bøkene jeg har lest handlet om alt fra groteske mord, til dager som ikke kommer og sjelelige kvaler gjennom århundrene. Det som har slått meg i min undring er hvor mye som er universelt, på tross av ulike tidsaldre. Felles for dem alle er betydningen av kunnskap.
Vi har ikke råd til å bomme i skolen.
Nå starter snart et nytt semester på skolen og en ny sesjon på Stortinget. Der har vi som er folkevalgte en viktig oppgave vi må løse sammen med lærerne. For det er et faktum at det er for mange som verken vil bli lærere eller politikere. Vi får snarere høre «at du gidder.» Det har blitt dagligdags å snakke ned læreryrket og politikerstanden.
Det er alvorlig.
Daglig omgås jeg dedikerte politikere med et brennende samfunnsengasjement. Det store flertallet trives. De jobber for å skape et bedre samfunn, sammen.
Jeg kjenner også mange dedikerte lærere. Lærere som har undervist i mange år. Lærere som er nyutdannet. Lærere som glødende forteller om hvordan de har lykkes med å tenne en gnist i øynene på barna. Lærere som gir barna kunnskap på vei mot en fremtid.
Dessverre kommer de historiene sjelden frem.
Det er på tide å løfte læreryrket. Det skjer ikke uten en innsats. Den innsatsen må vi gjøre sammen.
De siste årene har jeg spurt lærerstudenter hva som skal til for at flere skal velge den retningen de har valgt. Samtlige har svart at de skulle ønske flere snakket positivt om den retningen de har valgt.
Det burde være en enkel øvelse.