Kvinnerekord i lokalpolitikken

Har du noen gang tenkt at du har lyst å engasjere deg mer? Da kan politikken være et fint sted.Det er et sted vi kan bruke stemmen vår.

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Jeg kom inn i politikken ved ren og skjær flaks ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Når sant skal sies prøvde jeg faktisk å slippe å møte, da jeg fant ut at jeg var gravid med nummer tre. Det var allerede travelt som fy, med en 1-åring og 2-åring hjemme. Men søknaden ble avslått. Heldigvis for det.

For frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Nå vet jeg at politikk, det handler om selve livet. Det har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke superpolitikere som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme.

Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Ikke nødvendigvis på grunn av selve arbeidet, men holdningene som følger med. Min mann blir fort en tøffelhelt, mens jeg driver selvrealisering. Heldigvis har vi flere rollemodeller som nå går foran og baner vei.

Etter det siste kommunevalget er 35 prosent av landets ordførere kvinner, og andelen kvinnelige ordførere har mer enn fordoblet seg de siste 20 årene. Det er kvinnerekord også blant andel representanter i kommune- og bystyrer. Andelen kvinner i kommunestyrene er nå 40,5 prosent en fremgang på 1,5 prosentpoeng sammenliknet med valget for fire år siden. I formannskapene er kvinneandelen nå 44 prosent, også det ny rekord.

Mye går riktig vei, heldigvis. Men fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Det viser at vi fremdeles trenger flere kvinner som går foran og viser vei.

Vi må også bli flinkere til å heie frem kvinner, både i arbeidslivet og i samfunnslivet. Vi trenger mangfoldet. Gjennom mangfold får vi både bedre diskusjoner og bedre løsninger.

Det må jobbes videre etter dette kommunevalget. Den største jobben er å finne flere kvinner som sier ja til å engasjere seg. Deretter må vi gi kvinnene plass i media og samfunnsdebatten. Vi må alltid tenke kjønnsbalanse.

For vi trenger tydelige kvinnestemmer.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati.

Engasjer dere i et politisk parti. Det kan fort bli kjekkere enn dere tror!

Mitt veivalg i politikken

Snart tre år er gått siden jeg begynte å snuse på livet som stortingspolitiker. Jeg var da i gang med HR-analyser, og søkte ytterligere fart og spenning i en ellers forutsigbar og god hverdag. Jeg husker enda hjemmeeksamen, som ble utført en helg oppe på ASKO Rogaland. Da tenkte jeg at det skulle være siste gang jeg hadde en eksamen noen gang. Jeg følte meg rådløs og håpløs. Men det gikk greit og jeg kom inn på Stortinget. Hverdagen ble plutselig fylt med betydelig mer spenning enn jeg hadde søkt. Mestringskurven var bratt.

Godt halvveis inn i perioden har jeg gjort meg noen refleksjoner. Når jeg ble med i lokalpolitikken i 2011 fant jeg ut at politikk handler om selve livet. Det handler om veiene vi kjører på, skolen vi går på og omsorgen vi får. Nå har jeg også funnet ut at politikk handler om så mye mer enn politikk. Det handler om hva avisene skriver om, det handler om hvilke historier som får gjennomslag og det handler mye om personer. En ny tilsynelatende krise avløser den andre, mens vi som er på Stortinget prøver å ha en hverdag så godt som vi kan. Akkurat nå venter vi på Frp sitt veivalg. Tidligere har det vært Krf sitt veivalg.

Selv tenker jeg på egne veivalg. Det nærmer seg tid for nominasjon til neste periode. En periode hvor barna mine vil vokse, og eldstemann faktisk vil være 16 år når perioden er slutt. Tiden flyr. Det er litt skremmende. Hva man bruker tiden på er viktig.

Det snakkes om netthets og nettroll, noe jeg heldigvis har sett lite av. Selv om det hender at jeg kan lese i kommentarfeltene at jeg er en ubrukelig politiker og at jeg burde fått meg arbeidserfaring. En smak av det virkelige liv kunne visst gjort susen, både for meg og mine kollegaer. Til tider savner jeg det som kalles det virkelige livet. Det var et bekymringsløst liv. Ingen spøkte med reiseregningene mine. Det var faktisk ingen som snakket om disse. Og jeg var bare Margret Hagerup.

Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er ikke lenger bare bare. Når man i tillegg tilføyer at jeg er Høyre-politiker kan man anta at jeg er et kaldt menneske som antagelig ikke vil det beste for andre. Man får nesten inntrykk av at jeg prøver å gjøre det verst mulig for folk. Det skapes avstander mellom oss og dem. En avstand som skapes i debatten. En avstand som fremmedgjør og karikerer.

Jeg lurer på hvem velgerne egentlig vil at skal representere dem? Jeg ønsker å representere, men det finnes stunder hvor jeg spør meg selv om hvorfor jeg skal gjøre det. Det er til tider fristende å bryte ut av båsen.

Samtidig er jeg overbevist om at politikken trenger et større mangfold. Jeg har nå erfart at familieliv enkelt lar seg kombinere med livet som heltidspolitiker, selv om pendling er en del av hverdagen. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere enn å jobbe kveldsvakter på et sykehus, eller jobbe offshore. Jeg er også overbevist om at vi trenger flere som engasjerer seg i politikk. Det skaper kunnskap og forståelse. Livet er ikke svart/hvitt. Ei heller politikken. Jeg har bestemt meg for å prøve å få en periode til på Stortinget. Fordelene overskygger bakdelene. Man har plutselig fått en unik plattform, for å dele meningene sine og være med å påvirke beslutninger som tas.

Dersom jeg ikke engasjerer meg må jeg bare godta at verden er som den er. Det er ikke et alternativ. Til det er fremtiden til mine barn for viktig. Vi har store oppgaver foran oss. Sareptas krukke er ikke utømmelig. Vi har alle en formidabel jobb foran oss. Vi skal forvalte det vi har fått til beste for de neste generasjonene. Da må vi ta en del tøffe valg i årene som kommer. Den debatten vil jeg engasjere meg i, og jeg håper enda flere vil ta del i den frem mot stortingsvalget. Vi trenger åpne debatter med ulike meninger. Det vi ikke trenger er karikering og mistenkeliggjøring av motiver. Det skaper kun forakt.

Så mange retningsvalg. Hva vil 2020 bringe? Jeg klorer meg fast og holder min plass på karusellen. Så lenge det varer er jeg klar for litt fart og spenning!

Pjusk mann og nytt år

Akk du januar, du januar. Plutselig var du her. Det er noe spesielt med den første dagen av det nye året. Man vil starte på nytt. Man vil få bort det gamle. Da haster det virkelig å få bort julepynten. Rune var blitt dårlig på nyttårsaften, så han hadde ligget på sofaen hele natten. I et hektisk småbarnsliv er det ikke uvanlig at mannen havner på sofaen, så jeg lot meg ikke ense nevneverdig av det. Sant og si så er det til tider greit å ha bedre plass i sengen. Selv om den er overfylt av unger.

Med liv og lyst gikk jeg i gang med å rydde vekk julen og fylle huset med grønnsåpevann og gode intensjoner. Det var en herlig følelse. Juletreet ble stående ribbet på kjøkkenet. Det er Rune sin jobb, og jeg var klok nok til ikke å mase om å få det opp på loftet. Fordelen med plasttre er at lite haster der i gården. Og jeg hadde tross alt en pjusk mann på sofaen.

Det er noe eget med pjuske menn. De er virkelig syke. Da er det best å la dem være i fred.

Torsdag 2. januar skulle jeg være med i NRK Rogaland sin Svaretime, og hadde Leonore hjemme fra barnehagen. Rune kunne meddele meg fra sofaen at han hadde fått time hos legen kl 13.00. Kan da det være nødvendig, tenkte jeg for meg selv, mens jeg snakket om dagens bruk av antibiotika og kroppens behov for å lege seg selv, i bilen på vei til legen. For hvem vil vel dø av influensa.

Besøket hos legen ble kort. Transporten gikk videre til akutten på sentralsykehuset. Legen hadde ikke klart å måle CRP-verdien, som jeg for øvrig har lært meget om de siste dagene. På akutten satte jeg av min nå syke mann, mens jeg dro videre til NRK Rogaland sammen med Leonore. Jeg reiste deretter hjemover for å vente på nytt fra pasienten. Etter noen timer fikk jeg beskjed om at han skulle legges inn. Hvor lenge var uvisst, men de trodde det var lungebetennelse og ventet på røntgen.

Skrekk og gru. Jeg skulle til Molde og holde foredrag på lørdagen. På grunn av begredelig flytilbud var planen å dra opp fredag og hjem søndag. Nå hadde jeg imidlertid en kabal som skulle ordnes. Jeg ringte rundt til venner og familie og prøvde å ordne meg slik at hund og barn kunne plasseres rundt. Fredagen hadde jeg også noen møter jeg måtte ta, så tiden var særs knapp. Jeg måtte også få inn tid til et sykebesøk. Rune hadde verken klær eller elektronikk på sykehuset, og strøm til mobilen var prekært.

På sykehuset lå Rune på femmannsrom og hadde det riktig så sosialt. Det var mye hosting og harking på den avdelingen, og Rune møtte meg med medisinstativet som gav medisin intravenøst. Hallo, sykdom. En sykepleier kom og lurte på om jeg visste alt jeg trengte å vite. Jeg visste lite. Når forventer dere at han kan reise hjem, hva er planen videre, kan jeg dra til Molde om noen timer?!

Med så høy CRP kunne hun informere om at de ikke ville slippe ham hjem før tidligst mandag. Først måtte de få behandlet ham og få ned verdiene. CRP`en hadde vært 400 når han kom inn dagen før, nå var den oppe i 500. Var dette høyt? Hjernen min gikk løpsk. Hvordan skulle jeg gjøre dette. Jeg kunne ikke avlyse. Jeg kunne ikke reise. Jeg følte meg ikke som et ansvarlig menneske. Jeg klarte ikke å avgjøre hvordan jeg skulle løse dette. Gode Høyre-kollegaer rådet meg til å være hjemme.

Lang historie kort endte det med at jeg avlyste Molde-turen. Selvfølgelig. Det satt dessverre langt inne, men familie kommer alltid først. Jeg er tross alt en ansvarlig mor, med et snev av omsorg for min pjuske mann, som viste seg å være alt annet enn pjusk. Så denne helgen har gått med til sykebesøk, vasking og rydding i heimen. Matplanen for hele uken er lagt, jeg har brukt opp alt av rester i kjøleskapet og vaskerommet er tomt. I skrivende stund steker bunnen til to dajm-iskaker. Det ble visst litt mye grøt og fløterester etter juleferien, men alt skal brukes. Alltid gode intensjoner i et nytt år.

Rune kom hjem fra sykehuset i dag. Endelig. Dypt savnet av kone og barn. CRP er nå nede på 50. Han begynner å nærme seg pjusk mann.

Rune gledet seg til å se hunden igjen. «Det er mange dager siden vi så hverandre nå», sa han i bilen. Sånn er det blitt her i heimen.

I morgen går turen til hovedstaden. Et nytt år er i gang.

God bedring, Rune!

 

PS: På bildet har Rune besøk av en kollega. Godt at noen viste omsorg 🙂

Mine røtter til Høyre går langt tilbake i tid

I dag fant jeg et hefte med gamle taler, som ble holdt av min oldefar, Ole Gabriel Kverneland, som  var leder for Kverneland fabrikk. Han var sønn av gründer, Ole Gabriel Kverneland, som startet fabrikken i 1879. På bildet ser dere ham sammen med konen, Bergljot Pedersen, foran huset deres på Kverneland. I dag bor jeg her sammen med familien min.

Heftet inneholder fantastiske tidsbilder fra en svunnen tid, men også mange relevante poenger for den tid vi lever i. Det viser seg at han var en svoren Høyre-mann, og her følger en av talene han holdt en gang på 1940-tallet:

Godtfolk!

For mange år siden skulle jeg sammen med noen kamerater gå fra Ådneram i Sirdal til Lyse. Veien var oppvardet, men på fjellet ble vi overfalt av tåke. Vi gikk da med så stort mellomrom at vi kunne rope til hverandre, og siste mann ikke hadde lov til å forlate den kjente varde før neste varde var funnet. Denne tur symboliserer Høyres politikk.

Konservatismen er en livsinnstilling forankret i dype, opprinnelige menneskelige instinkter, i kjærlighet til det gode som er nær og kjent, og med ærbødighet for det som fedrene har bygget opp.

Vår respekt for tradisjonene er en anerkjennelse av den åndsmakt, den den tenkning og det arbeide som danner grunnlaget for vår egen kultur. Vi står også med hatten i hånden for de forfedre som har lagt grunnlaget for vår levestandard, de som ryddet vår jord, de som bygget opp vår handel og skipsfarm, og de som bygget vår industri.

Våre motstandere sier at vi ingenting vil, at vi ikke vil fremover. Intet er mer uriktig enn det. Tusener av Høyrefolk beviser hver dag i sitt yrke det motsatte. Men vi vil at all fremgang skal være forankret i vår tradisjon, at vi skal lære av våre fedre, både av det byggende arbeide de har utført, og av de feil de har begått.

Konservatismen betrakter ikke samfunnet som en maskin som en oppfinnsom mann kan plukke fra hverandre og omdanne eller erstatte med en ny, moderne maskin. Etter konservativ livsoppfatning er samfunnet en levende organisme hvis vekst og utvikling bestemmes av menneskets anlegg, vår historie og erfaring og av landets naturlige muligheter.

Konservativ tenkning og politikk er i utpreget grad knyttet til hjem og slekt. Det er derfor naturlig at vi hevder eiendomsretten, arverett og odelsrett. Vår kjærlighet til land og folk gjør det naturlig for oss å kreve et sterkt forsvar. Vi krever også respekt for kristendommen.

Et system kan operere med menneskene som arbeidsceller, som økonomiske enheter. En kan regne ut deres materielle behov og anvise deres plass i en effektivt arbeidende maskin. Men vesentlige trekk i den menneskelige psyke trosser alle systemer. Den religiøse trang, følelseslivet, den forskjellige åndelige og fysiske utrustning, den naturlige egoisme, er størrelser som ikke kan figurere som gitte, matematiske verdier.

Som eksempel kan jeg nevne at opplegget for vår politikk i etterkrigen var at vi i 1946 skulle få omslag i verdenskonjunkturen, slik at prissubsidiene kunne bortfalle. Videre skulle alle sosiale goder og økningen i arbeidslønnen føre til en økning i produksjonen som skulle løse alle vansker. I 1947 var vår store beholdninger av valuta, over 3 milliarder brukt opp. Prisene på verdensmarkedet var steget i stedet for å falle, og arbeidstempoet var like lavt.

Der var utstedt importlisenser for ca. 1 milliard uten at der var valuta til dekning av denne import. Myndighetene hadde mistet enhver oversikt over lisenser som var utstedt. Næringslivets folk måtte sende inn oppgaver over de lisenser en satt inne med for å skaffe oversikt. Vi fikk klar beskjed om at vi måtte være forberedt på at det ikke kunne skaffes valuta til kjøp av råvarer til industrien. Vi stod faktisk foran en krise av ukjente dimensjoner, med muligheter for arbeidsledighet verre enn noen gang før.

Så kom Marshallhjelpen som den reddende engel.

Ja dette var et sidespring. Jeg var ikke ferdig med den historiske forutsetning for dagens politikk.

I eldre tider hadde det brede lag av folket ikke stort å si politisk. Først hadde den herskende klasse slaver. Siden ble det livegne, arbeidere og bønder i den største fattigdom, uten politisk innflytelse. Enkelte steder dannet bønderne en unntakelse. Men kampen om makten stod oftest mellom kongedømmet og adelen.

Selv om det hadde vært liberalistiske røster før, kan en vel si at liberalismen først hadde sitt gjennombrudd i det forrige århundre. Kravet om frihet ble så sterkt at mange stengsler ble ryddet bort. Kjøpestedenes monopol på all handel ble opphevet her i landet for om lag 100 år siden. Der oppstod en landhandel-stand som kunne besørge bøndernes behov for byttehandel. Laugsvesenet ble brutt ned. Adelen ble delvis opphevd, delvis mistet den sin makt.

De frigjorte krefter førte til økonomisk fremgang som verden ikke har sett maken til. Nye oppfinnelser gjorde det mulig å anlegge industri, og det oppstod en klasse, industriarbeideren. Karl Marx spådde at denne klasse ville bli mer og mer utbyttet og synke hen i uendelig fattigdom og nød. Men liberalismens krav om frihet gjorde det mulig for arbeiderne å danne fagforeninger som reiste sine krav. Og industriarbeideren fikk etter hvert sin andel i de store verdier som ble skapt av den nye tid.

Denne utvikling har fortsatt opp til vår tid. Folkets levestandard er gått fremover med kjempeskritt. Bare fra min barndom er det en framgang som er utrolig.

Den rommelige økonomi gjorde det mulig å bygge ut skolevesenet. Alle lærte å lese og skrive og grunnlaget for den høye folkeopplysningen vi har i dag ble lagt.

Så kom mellomkrigstiden. Tross den betydelige fremgang i denne tid er mellomkrigstiden litt av et mørklagt kapittel i vår historie. De tekniske fremskritt var meget store og på grunn av politisk evneløshet fikk vi stor og varig arbeidsløshet, et spøkelse vi i fremtiden må bekjempe med alle midler. At arbeidsløsheten like etter forrige krig ble så voldsom skyldes ikke bare den internasjonale krise vi fikk. Den bunner også i indre politiske forhold.

Arbeiderne opprettet i 1920 et «kontor for sosialisering og arbeiderutvalg». Leder ble Alfred Madsen som hadde gjort seg kjent ved at han forsøkte å smugle inn russisk gull, ¼ million, som antagelig skulle brukes til støtte for revolusjonært arbeide hos oss.

Arbeiderpartiets landsmøte i 1920 ble holdt i en ilter stemning. Det ble krevet ubetinget diktatur. Dette krav ble understøttet av Trygve Lie som den gang var leder for ungdomsbevegelsen.

Alfred Madsen fikk i oppdrag å møte på den røde internasjonale hvor de bekjente 21 moskvateser ble vedtatt.

Det norske arbeiderparti fjernet seg mer og mer fra våre nabolands sosialister, og selv om en formelt ble stående i Amsterdam-internasjonalen, ble det sendt delegerte til Moskva-internasjonalen.  Alt dette skjedde samtidig som høykonjunkturen ebbet ut.

Under disse forhold våget ikke regjeringen å slippe løs en arbeidskonflikt, og tvungen voldsgift ble vedtatt. De Thinnske voldgifsdommer fra dette året kom til å sette dype merker i norsk industri. Alle lønninger ble voldsomt forhøyet og ferien ble økt fra 8 til 14 dager. Samtidig var lønningene synkende i andre land. Men den seier som var vunnet viste seg ikke å være noen seier. Bakgrunnen for disse voldgiftsdommer var den truende tone fra arbeiderhold. Det ble den gang snakket nokså åpent om revolusjon. Men dommene første til at vårt lands industri ikke hadde noen mulighet for å konkurrere med utlandet.

Det sier seg selv at tidspunktet til å heve reallønningene med ca 40 % var så dårlig valgt som mulig. Etter stor ledighet og en serie konkurser i industrien fikk vi snart igjen harde arbeidskamper for å bringe lønningene ned på et nivå som industrien kunne bære.

Jeg nevner dette for å vise at det ikke bare var de borgerliges udugelighet som var årsak til mellomkrigstidens vansker, uten at jeg på noen måte vil unnskylde alle de feil som ble begått.

Arbeidsledighet i et sådant omfang var et ukjent fenomen, og en manglet historiske paralleller som en kunne lære av. Jeg tror derfor det vil være naturlig å dele ansvaret mellom alle partier.

Arbeiderpartiets måte å utnytte arbeidsledigheten i mellomkrigsårene i sin propaganda i dag, minner om demagogi, særlig sett på bakgrunn av at ledigheten i årene 1935/40, da partiet hadde regjeringsmakten, var like stor i perioden 1920/35, og dette tross bedringen i verdenskonjunkturen de siste 5 år før krigen.

Og så var det litt om dagens politikk.

Jeg vil begynne med å sitere litt fra Lex Thagård eller Lex Brofors som loven mest kalles i dag:

(Her står det om § 5, Om reguleringsvirksomheten)

Som en vil se er det ordene forby, fastsette, pålegge og kreve som dominerer. Og det er en nokså vidtgående myndighet som gis.

Hva innebærer så denne lov. Jo, at vi starter om lag der hvor vi var for ca 100 år siden. Vi bygger opp igjen de privilegier, det laugsvesen og de monopoler som liberalismen rev ned. Jeg viser til den fjelltur jeg fortalte om. I skodde har en lett for å gå i ring.

Jeg kan bare nevne drosjeeierne. De fleste tjener vel minst 2-3 ganger så mye som en lektor ved denne skole. På sitt landsmøte vedtok de å kreve av myndighetene at de privilegiene skal gå i arv.  En tenker ivilkårlig på adelens arverettigheter.

Det blir ikke tid til å omtale Høyres program. Vi vil om lag det samme som alle de andre partier i sosialt henseende. Vi er alle enige om at arbeidsledighet må bekjempes med alle midler og at det må skapes trygge og sosiale kår for folket.

Men når det gjelder midlene for å nå dette mål er vi høyst uenige. Arbeiderpartiet vil nå målet ved dirigering og sosialisering, men vi vil nå målet ved å oppelske eiergleden og egeninteressen i den utstrekning den tjener samfunnets interesser. Vi mener at vårt land ikke er så rikt at vi har råd til å kaste bort den mektige spire til innsats som ligger i disse egenskaper. Vi tror sosialisering vil føre til hele folkets fattigdom.

Jeg vil bare spør Arbeiderpartiets folk hvordan de tror det hadde ligget an med jordbruksproduksjonen om en hadde erstattet eiergleden og egeninteressen med kollektivt sinnelag og et kommunalt arbeidstempo. Blir svaret slik jeg mener, så er det helt innlysende, at jo mer sosialisering, jo mindre får vi å leve av.

Vårt land bruker mer enn vi tjener i dag. Selv ikke Marshallhjelpen dekker underskuddet. Riktignok får en av arbeiderpressen inntrykk av at det står verre til i Norge enn noen gang før, men av og til kommer sannheten frem også fra den kant. Jeg vil gjerne få sitere utenriksminister Lange, fra et foredrag i Lørenskog. Etter Arbeiderpartiets referat :

Utenriksministeren setter skrytet på plass

Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står.

«Selvsagt skal amerikansk kapital ikke få dårligere vilkår her i landet enn annen utenlandsk kapital, men det er ikke aktuelt for amerikanerne å investere i Norge for øyeblikket. Det ville være en lykke for oss om vi kunne få amerikansk kapital på vanlige forretningsmessige vilkår, men vi kan det altså ikke nå. Amerikanerne vil først se hvordan det økonomiske samarbeid i Europa går. Til 1953 må vi greie å øke det vi tjener på utlandet med 50 prosent – fra 2000 mill. kroner til 3000 mill. etter gammel kurs. Og under anstrengelsene for å klare det kan Marshall-hjelpen være en fare for oss – ved at den luller oss inn i falske forestillinger om at alt er bedre her i landet enn det virkelig er. Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står, og det trenges en voldsom konsentrasjon om vi skal klare å gjennomføre de foreliggende oppgavene til 1953, da det er slutt på Marshallhjelpen.»

Sannheten er nok at vårt land er i fare. Vår stilling som fri nasjon er truet.

Skal vi ri krisen over, må vi med alle midler stimulere viljen til innsats og spareviljen i folket. Vår statsadministrasjon må forenkles og det må igjen vises respekt for offentlige midler.

Jeg vil tilslutt sitere et vers jeg leste engang, jeg tror det er Wergeland som har skrevet det:

Hvor trives noe stort og godt i tvang,

Bind ørnen, dør den på sin pynt,

Stans kilden som med sang begyndt har raskt sin gang

Og den en giftig sump vil bli,

Naturen hater sterk og fri, all tvang.

Stem Høyre.