Denne helgen var det igjen duket for Grønt Gras på Kverneland. Vårens vakreste eventyr, en fotballturnering med over 600 lag og 4000 unge fotballspillere. Jeg vil påstå at dette er regionens beste fotballturnering, med et dugnadsapparat man bare må ta av seg hatten for. Idrettslaget sine folk legger ned timevis av arbeid i planlegging, og mange engasjerte foreldre bruker ytterligere timer som parkeringsvakter, renholdere, dommere og kioskmedarbeidere. Stort sett er det godt vær, og dette året var vi ekstra heldige.
Lyder spilte sine kamper på lørdagen. Det var god stemning og høy sigarføring over feiringen, som var inspirert av fjorårets «dabbing». Den var til tider viktigere enn selve kampen, og heldigvis kom det inn noen mål etter hvert slik at han fikk feiret mest mulig. Gregers ble plutselig dårlig og ville hjem. En stund senere ringte han til Rune og klaget over at han var så dårlig og at vi måtte komme hjem. Stakkaren hadde vondt i magen, noe som ble verre og verre utover kvelden. Lang historie kort endte det opp med at vi tok turen inn på sykehuset, for å sjekke at det ikke var en betennelse på gang. På veien til sykehuset satt Gregers med bøtte i fanget, og jeg fikk assosiasjoner til de gangene Rune og jeg har reist inn på føden. Det var magesmerter og småprat for å få tankene over på noe annet.
Vel fremme på akutten måtte Gregers akutt på do.
Når han en stund senere kom ut fra toalettet hadde han et lettet smil om munnen. «Mamma, nå har jeg faktisk ikke vondt lenger». Utrolig hva et dobesøk kan gjøre! Jeg var lettet, men fullt klar over at var man først skrevet inn så måtte man innom legen for en sjekk. Vi endte opp med å vente tre timer før han fikk seg en sjekk. Sykepleier Stian var et hyggelig besøk når overtrøttheten begynte å overmanne både Gregers og meg rundt 02.00. Guttene snakket om fotball og sykling, og hvem som var best innenfor de ulike aktivitetene. Til alt hell var Stian sitt favorittlag også Liverpool. Gregers strålte når han oppfattet dette. You newer walk alone.
Gregers var selskapssyk og pratet i vei, og til slutt måtte Stian forklare at nå måtte han gå videre til neste pasient. Jeg hadde småhumret med meg selv over praten mellom Gregers og Stian, og når Stian forlot rommet så Gregers smilende på meg og sa: «Han var en løyen kar». Jeg måtte le høyt.
Klokken 03.00 var vi hjemme, trette og fine i formen. Vi stupte i seng, vel vitende om at det var kioskdugnad og turnering om kun få timer.
Kl 08.30 stilte jeg i kiosken. Der var jeg i fem timer med arbeid non stop. For en glede! Jeg elsker å jobbe i hektiske omgivelser, og intet gleder meg mer enn å treffe folk og få vekk køer. En skal ikke se vekk fra at jeg begynner i serviceyrket igjen, når jeg en gang forsvinner ut av politikken.
Mine tre gutter kom hyppig innom kiosken og ville ha is og snop. Nytt av året var at man kunne vippse, og det gjorde at jeg hadde flere vippse-transaksjoner enn man kan telle på en hånd. Vanskelig å holde regnskap når det er telefonen som går bananas, mens man prøver å håndtere køen. Sånn har foreldrerollen blitt.
Etter årets kjekkeste dugnad var det kamper på to forskjellige baner. Jeg løp i skytteltrafikk mellom disse to og fikk med meg både Eilert og Gregers i full aktivitet. Etter åtte kamper, mange mål og flere øyeblikk av moderlig stolthet og engasjement var det premieutdeling. En flott helg i strålende vær var overstått. Glade gutter, som hadde opplevd idrettsglede, iskrem og sol i en herlig symfoni, gikk hjem sammen med to trette og fornøyde foreldre.
På veien hjem gikk vi forbi søppelsekk etter søppelsekk, fulle av søppel og tomme flasker. Tomflaskene lå også strødd rundt på fotballbanene. Dette gjorde at tankene mine fløy tilbake til min barndom, og mitt salige forhold til tomflasker. Hver gang Sandnes Ulf hadde hjemmekamp var vi ungene i nabolaget trofaste på plass for å samle flasker. Dette var virkelig et av høydepunktene i barndommen, og vi formelig sloss for å være første barn ut til å sette fingrene rundt en tomflaske. Det kunne fort omsettes til noe annet.
Jeg fortalte mine unger om dette på veien. De så rart på meg og forsto ikke helt hvorfor de skulle begynne å plukke oppi søppelet. De som jobber her rydder jo opp og tar flaskene. Så hva er problemet?
Ja, hva skal man si? Mamma og pappa betaler.
Det er på tide å begynne å pante igjen.
Heia Frøyland!