En kioskmammas erkjennelser

Denne helgen var det igjen duket for Grønt Gras på Kverneland. Vårens vakreste eventyr, en fotballturnering med over 600 lag og 4000 unge fotballspillere. Jeg vil påstå at dette er regionens beste fotballturnering, med et dugnadsapparat man bare må ta av seg hatten for. Idrettslaget sine folk legger ned timevis av arbeid i planlegging, og mange engasjerte foreldre bruker ytterligere timer som parkeringsvakter, renholdere, dommere og kioskmedarbeidere. Stort sett er det godt vær, og dette året var vi ekstra heldige.

Lyder spilte sine kamper på lørdagen. Det var god stemning og høy sigarføring over feiringen, som var inspirert av fjorårets «dabbing». Den var til tider viktigere enn selve kampen, og heldigvis kom det inn noen mål etter hvert slik at han fikk feiret mest mulig. Gregers ble plutselig dårlig og ville hjem. En stund senere ringte han til Rune og klaget over at han var så dårlig og at vi måtte komme hjem. Stakkaren hadde vondt i magen, noe som ble verre og verre utover kvelden. Lang historie kort endte det opp med at vi tok turen inn på sykehuset, for å sjekke at det ikke var en betennelse på gang. På veien til sykehuset satt Gregers med bøtte i fanget, og jeg fikk assosiasjoner til de gangene Rune og jeg har reist inn på føden. Det var magesmerter og småprat for å få tankene over på noe annet.

Vel fremme på akutten måtte Gregers akutt på do.

Når han en stund senere kom ut fra toalettet hadde han et lettet smil om munnen. «Mamma, nå har jeg faktisk ikke vondt lenger». Utrolig hva et dobesøk kan gjøre! Jeg var lettet, men fullt klar over at var man først skrevet inn så måtte man innom legen for en sjekk. Vi endte opp med å vente tre timer før han fikk seg en sjekk. Sykepleier Stian var et hyggelig besøk når overtrøttheten begynte å overmanne både Gregers og meg rundt 02.00. Guttene snakket om fotball og sykling, og hvem som var best innenfor de ulike aktivitetene. Til alt hell var Stian sitt favorittlag også Liverpool. Gregers strålte når han oppfattet dette. You newer walk alone.

Gregers var selskapssyk og pratet i vei, og til slutt måtte Stian forklare at nå måtte han gå videre til neste pasient. Jeg hadde småhumret med meg selv over praten mellom Gregers og Stian, og når Stian forlot rommet så Gregers smilende på meg og sa: «Han var en løyen kar». Jeg måtte le høyt.

Nattevakt på sykehuset

Klokken 03.00 var vi hjemme, trette og fine i formen. Vi stupte i seng, vel vitende om at det var kioskdugnad og turnering om kun få timer.

Kl 08.30 stilte jeg i kiosken. Der var jeg i fem timer med arbeid non stop. For en glede! Jeg elsker å jobbe i hektiske omgivelser, og intet gleder meg mer enn å treffe folk og få vekk køer. En skal ikke se vekk fra at jeg begynner i serviceyrket igjen, når jeg en gang forsvinner ut av politikken.

Mine tre gutter kom hyppig innom kiosken og ville ha is og snop. Nytt av året var at man kunne vippse, og det gjorde at jeg hadde flere vippse-transaksjoner enn man kan telle på en hånd. Vanskelig å holde regnskap når det er telefonen som går bananas, mens man prøver å håndtere køen. Sånn har foreldrerollen blitt.

Solbriller og cap gjør susen ved lite søvn

Etter årets kjekkeste dugnad var det kamper på to forskjellige baner. Jeg løp i skytteltrafikk mellom disse to og fikk med meg både Eilert og Gregers i full aktivitet. Etter åtte kamper, mange mål og flere øyeblikk av moderlig stolthet og engasjement var det premieutdeling. En flott helg i strålende vær var overstått. Glade gutter, som hadde opplevd idrettsglede, iskrem og sol i en herlig symfoni, gikk hjem sammen med to trette og fornøyde foreldre.

På veien hjem gikk vi forbi søppelsekk etter søppelsekk, fulle av søppel og tomme flasker. Tomflaskene lå også strødd rundt på fotballbanene. Dette gjorde at tankene mine fløy tilbake til min barndom, og mitt salige forhold til tomflasker. Hver gang Sandnes Ulf hadde hjemmekamp var vi ungene i nabolaget trofaste på plass for å samle flasker. Dette var virkelig et av høydepunktene i barndommen, og vi formelig sloss for å være første barn ut til å sette fingrene rundt en tomflaske. Det kunne fort omsettes til noe annet.

Jeg fortalte mine unger om dette på veien. De så rart på meg og forsto ikke helt hvorfor de skulle begynne å plukke oppi søppelet. De som jobber her rydder jo opp og tar flaskene. Så hva er problemet?

Ja, hva skal man si? Mamma og pappa betaler.

Det er på tide å begynne å pante igjen.

Heia Frøyland!

Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke å ringe opp.

I dag la regjeringen frem proposisjon om tredeling av svangerskapspermisjonen. Trine Skei Grande og Linda H. Helleland ber mødre skjerpe seg, og gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet. Det har jeg gjort for lenge siden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg blitt revet fra hverandre av bekymringer om hvorvidt barna fikk nok mat, riktig mat og om de ble ivaretatt i alle de tilfellene jeg ikke var tilstede.

Foreldrerollen er et lagarbeid. Å lage barna er et lagarbeid. Å ta del i dette er et lagarbeid. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre lag, selv om jeg enkelte dager skulle ønske at jeg ikke hadde permisjon fra laget. Det skjedde i helgen. Da var jeg på landsmøte med Høyre, og Rune var hjemme med ungene.

Høyres landsmøte er hektisk. Det er journalister og politikere i store mengder, og et blitsregn rundt de mest profilerte. Ingen tvil om at Erna er stjerna. Men vi andre må virkelig vokte oss for både holdninger, mobilbruk og grimaser. Det er raskt gjort å komme i linsa og jeg fikk kjeft hjemmefra for at jeg satt for mye på mobilen. «Du kan i det minste legge den fra deg når du klapper», skrev Rune syrlig.

Jeg hadde en rekke oppgaver denne helgen og var opptatt med disse til alle døgnets tider. Når man skal i duell om assistert befruktning er det ikke lett å sove. Det er nok å tenke på. Jeg slipper heldigvis å bekymre meg over det som skjer på hjemmebane. Der har Rune full kontroll, og jeg skrur av bryteren til hjemmet når jeg er på jobb. Det er en egenskap som gjør at jeg kan fokusere på oppgavene som ligger like foran meg. Det går som regel greit, men jeg må innrømme at jeg hadde et hjerte som banket ekstra raskt noen minutter på lørdagen.

Etter en samtale med en journalist hadde jeg et ubesvart anrop. Når jeg søkte opp nummeret fikk jeg opp: «Sør Vest politidistrikt». Jeg hadde vært i kontakt med dem noen uker tidligere, i anledning arbeidslivskriminalitet, og tenkte om det kanskje kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde imidlertid mine tvil, da det var lørdag.. Like etter får jeg melding fra Rune:

«Hei. Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke ringe opp. Alt i orden. Tommel opp.»

Tommel opp? Ingen nærmere forklaring? Jeg spurte «Hva var det?». Det gikk noen minutter før svaret kom, Rune kunne med fordel vært raskere! Jeg var en smule bekymret, men tenkte at han hadde mistet sertifikatet, selv om det ville vært ulikt Rune. Så kom meldingen:

«Politiet. Leonore stakk av når jeg var på butikken. Satt i kjelleren og så film med Eilert, så lurte hun seg ut. Hun var vekke i ca ti min».

En sliten eventyrer, trygt hjemme

Leonore blir tre år i sommer, og er ikke akkurat klar for å ferdes på egen hånd. Veien ned til butikken er godt trafikkert og det er mye som kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det godt denne gangen. I slike situasjoner er det godt å vite at jeg har en likestilt mann. Rune fikser dette, antagelig på en roligere måte enn det jeg ville gjort. Tilløp til panikk ville vært tilstede, og det var nok også en dramatisk opplevelse for brødrene, som var med på letingen. Faren hadde nok vært bekymret han også, selv om han tok det på en god måte.

Godt at vi har Facetime

Dagen etterpå snakket jeg med Leonore på Facetime. Hun fortalte smilende om sin tur til Kiwi, og fortalte at pappa ikke hadde gitt henne penger. Jeg var bare glad for å se henne, høre stemmen, og vite at hun var trygt hjemme hos pappaen sin. Søndag kom jeg hjem til familien. Jeg måtte ha et døgn sammen med mine kjære, før en ny arbeidsuke. Rune og jeg er enige om en ting etter denne helgen:

Neste gang blir hun med ham til butikken.