Årets viktigste kampanje burde være Foreldreles

Dessverre er det i dag 400 000 voksne i arbeidslivet som aldri lærte seg å mestre bokstaver eller tall da de gikk på skolen. Det er mange dårlige rygger og dårlig psykisk helse som antagelig skyldes at disse dørene aldri åpnet seg.

Utenforskapet har mange årsaker.

I dag var jeg på Lillehammer bibliotek. Der var det stinn brakke da flere skoleklasser fikk høre om historier fra vikingtiden, og både se og kjenne på pilspisser laget av bein. Sylskarpe piler, godt egnet til å vekke den barnslige nysgjerrigheten og fremme leselyst. Senere på dagen fikk jeg se nok en formidler som fortalte 1. klassinger om at alle teller, samtidig som det ene dyret etter det andre ble funnet på scenen. Det var helt stille i rommet da formidleren spurte, ser dere noe her oppe?

Jeg er helt sikker på at også de voksne som ventet spent på regjeringens leselyststrategi ble sugd inn i bokens univers. Mange av oss kjente igjen følelsen fra barndommen. Hva bøkene gjorde med vår forestillingsevne, motivasjon og livsglede. Hvor mange dører åpnet ikke bokstavene? Det å lære meg å lese og skrive er noe av det viktigste som har skjedd meg i livet. Det har åpnet alle dører til videre læring, felleskap og forståelse.

Lykkes vi ikke i skolen kan konsekvensene bli store.

Derfor investerte Høyre i lærerne. Derfor snakker vi om grunnleggende ferdigheter til det kjedsommelige. Fordi det betyr noe at barna lærer seg å lese, skrive og regne. Det betyr noe for relasjonen til medelever og lærere. Det har en direkte sammenheng med hvorvidt en fullfører skolegangen.

Regjeringen la i dag frem en leselyststrategi. Det er en fin ambisjon å ønske at flere får leselyst. Utfordringen er at regjeringen samtidig svekker det som er aller viktigst i skolen, nemlig læreren i klasserommet.

Høyre prioriterte etter- og videreutdanning for lærere i norsk, matematikk og engelsk. Det gjorde at lærerne selv meldte om at de endret sin undervisningspraksis og ble bedre lærere. Høyre sørget også for karriereveier i klasserommet, og da særlig for begynneropplæringen, nettopp for å sørge for at enda flere barn knekker lese- og skrivekoden de første årene i skolen. Enn så lenge har ikke regjeringen gjort noe annet for lærerne enn å senke kravene for dem som søker seg inn til studiet, og fjernet kravene. De har heller ikke innført noen muligheter for å utvikle profesjonsfelleskapet sammen.

Lykkes vi ikke med å gjøre læreryrket attraktivt lykkes vi ikke med å fremme leselyst.

Samtidig med en stor svekkelse av lærerne i skolen bygges motsetningene mellom foreldre og lærere enda større. Mange foreldre, meg selv medregnet, har høye forventninger om at skolen skal ordne alt det vi ikke lykkes med selv. I en travel hverdag er det lett å ty til det enkleste. «Ja, du kan sitte på ipaden litt til.» Ris til egen bak.

Som politiker er jeg langt mer bekymret for det som skjer på hjemmebane, og hva det gjør med lesegleden. For jeg er en av dem som stadig øver meg i å lese, være et godt forbilde og logge av telefonen. Det er så lett å bare scrolle videre, og alltid noe som tar oppmerksomheten.

Sånn går no dagan!

Neste uke starter Sommerles for tusenvis av barn i grunnskolen. 8-åringen min har flere bøker som ligger klar hjemme, men hun vil ikke lese dem før Sommerles er i gang. Det er ingen tvil om at slike kampanjer har en effekt. Kanskje burde vi gå tilbake til at vi voksne også får stempel og stjerner i almanakken for å lese bøker?

For foreldre må på banen i denne debatten. Men hva skal til for at vi løfter øynene opp fra mobiltelefonen og ned i en bok? Hørt om Foreldreles? Årets sommerkampanje, med de beste premier som ikke kan kjøpes for penger. For hver side du leser, øker du sjansene for at barnet ditt lykkes i skolen.

 

 

PS: På bildet, tatt etter debatten i dag, slår Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og jeg et slag for at potetferien kanskje kan gjøres om til en leseferie. Like matnyttig å lese som å plukke poteter, og samtidig en håndstrekning til alle foreldrene.

Når man mister et menneske og et annet dukker opp

Når man mister et menneske man står nær skjer det noe man aldri kan være forberedt på. Plutselig forstår man at livet er skjørt. At man ikke har hverandre for evig. Det gir også en vond erkjennelse av at livet beveger seg forlengs, raskere enn man kan like. Det var noe alle gamle sa til meg før i tiden. Jeg trodde aldri på dem. Nå vet jeg at de hadde rett.

Snart har jeg konfirmant i hus. Flere skal komme, som rekker på en snor. Samtidig med forberedelser av feiringen inn til voksenlivet fylles huset opp av minner fra levde liv.

Jeg innser at vi aldri får Oma tilbake, selv om tingene hennes er her. Jeg har erkjent at huset er tomt uten henne. Hun er ikke der lenger. Det har vært en lang prosess å se at biter av et liv flyttes rundt. Kjære minner beholdes, finner et nytt hjem, eller kasseres.

Alle tingene har sin historie. Personen som kjente alle trådene er der ikke lenger. Hvor kom egentlig den suppeterrinen fra? Hvilke samtaler har den opplevd gjennom årene? Hvor mange stemmer har den sluttet å høre gjennom sitt liv?

Det minner meg om at stemmene i livet betyr noe. Gjennom stemmene kan vi danne oss bilder av hvem de rundt oss er. Gjennom stemmene knytter vi relasjoner. Minner. Stemmer kan også såre oss. Ord som en egentlig ikke ville si, men som kom så lett ut i kampens hete. Ordene vi aldri fikk sagt.

Kjente jeg deg egentlig?

Jeg kjente Oma. Hun har alltid vært en del av livet mitt. Samtidig har det alltid vært en sårhet der. Personen som manglet. Han som døde da jeg var knapt et år. Ham jeg aldri fikk bli skikkelig kjent med. Bestefaren min. Oma fant aldri noen ny mann. Hun sa alltid: «det var bare Bjørn for meg.»

Knapt 50 år gammel ble hun enke.

Gjennom livet samlet hun egne minner og fortsatte samtalene med dem rundt seg. Oma var en person som alltid tok vare på ting og holdt orden i systemet. Julekortene ble lagt i konvolutter og samlet år for år. Avisutklipp ble samlet i bunker etter person. Brev fra ulike perioder av livet ble lagt i egne bunker

En bunke fra 50-årene. Fra den gang hun fant kjærligheten, da en nordmann studerte i Tyskland. En mann som skrev mange brev gjennom livet, som også beholdt stilene fra skoletiden og alle tilbakemeldingene opp gjennom årene. Plutselig er det et annet levd liv som kommer til syne foran meg.

For 15 år siden begynte jeg å skrive på historien om livet her på Kvernaland, med tråder tilbake til Tyskland helt tilbake til 1500-tallet. Så mange personer som ikke snakket samme språk som meg, men som allikevel var så nære. Personer som snakket samme språk som meg her hjemme, men som jeg aldri ble kjent med.

Nå kan jeg plutselig høre stemmene deres. Det er en skattekiste å kunne lese brev som er skrevet i en svunnen tid. Det er også personlig og nært. Plutselig kommer nye historier, og man blir kjent med et menneske gjennom ordene som er blitt fortalt, men også gjennom ordene som er skrevet.

Tenk at et annet menneskes liv skulle tre så tydelig frem i minnene etter et annet. Det er verdifullt å se tilbake på det som har vært og jeg er takknemlig for nye stemmer som gir innsikt og erkjennelse.

Det betyr mer enn alt det ting kan gi oss.

Familien er viktig for oss. Det har jeg skriftlig. I et brev fra Helgelandsmoen, datert 10. september, 1949 står det: «Jeg fikk brevet fra dere i går og jeg må tilstå at jeg lengtet etter det.»

Pressens makt

Snart tør ingen søke makt lenger, skriver Eva Grinde i DN. Her kommer et vennlig lite vink til kommentatorboksen, fra en av dem som er i tenkeboksen. Spørsmålet er ikke om jeg tør fortsette i politikken. Spørsmålet er om jeg vil.

Det er ingen tvil om at vi som er så heldige å få være stortingspolitikere er privilegerte. De av oss som når helt til topps er heldige. Det gir oss makt, og en unik posisjon til å endre samfunnet og finne svar og løsninger på de problemene som innbyggerne våre opplever.

Den senere tiden har det vært den ene skandalen etter den andre. Vi som sitter på Stortinget vet at vi må jobbe for tilliten. Den harde dommen får vi fra våre egne velgere hvert fjerde år, og det etter flere interne runder hvor vi må kjempe for tilliten blant våre egne.

De siste årene har jeg vært bekymret for en økende nedsnakking av politikere. I kommentarfelt, i møte med velgere på gata og i bedriftsbesøk hører vi stadig om hvor udugelige norske politikere er, hvor mye vi jukser og at vi bare karrer til oss goder. De første gangene kunne jeg le av det, men nå bekymrer jeg meg for hva det gjør med rekrutteringen til politikken.

Det sitter 169 representanter på Stortinget, fra hele landet. Det store flertallet er hardtarbeidende folkevalgte, med ulike grunner for at vi valgte å engasjere oss i politikken. For det er ofte tilfeldigheter som gjør at vi blir folkevalge. Eller en spesiell sak. For meg var det trussel om nedleggelse av den åpne barnehagen i bygda, som gjorde at jeg stilte til valg for Høyre i 2011.

I løpet av mine snart syv år på Stortinget har jeg tidvis savnet å være et vanlig menneske. Det er noe rart med det, for den kompetansen jeg hadde da jeg gikk inn i politikken, forsvinner raskt når en får stempelet politiker i panna.

Motivasjonen til å fortsette får jeg når jeg møter folk, organisasjoner, bedrifter og privatpersoner. Enda større blir den når jeg ser at jeg faktisk kan bidra til endring som hjelper disse personene.

Da jeg gikk inn i politikken var guttene mine 0, 1 og 2 år gamle. Da jeg kom på Stortinget var de blitt 6, 7 og 8 og en 2 år gammel jente hadde gjort familielykken komplett. Min motivasjon har hele tiden vært å sørge for at det samfunnet de skal vokse opp i, og en gang overta, klarer å ivareta dem og gi dem de samme mulighetene jeg har hatt. Den gang snakket vi om klimakrisen, om eldrebølgen, og om en mer urolig verden. I dag skjer dette. Det er ikke lenger noe vi snakker om i en fjern fremtid.

Min motivasjon har imidlertid fått seg en alvorlig knekk de siste månedene. Det har vært en sakte prosess hvor jeg flere ganger de siste årene har hatt perioder hvor jeg har vært redd for å gjøre feil. Det har kommet mange henvendelser fra ulike media om pendlerbolig, reiseregninger, aksjer og masteroppgaver.

Jeg levde i nesten 13 år lykkelig uvitende om at jeg hadde gjort en feil i min masteroppgave fra 2011. Den ble heldigvis igjen godkjent av Universitetet i Stavanger, men i den anledning prøvde jeg å starte en debatt om hvorvidt pressen i noen tilfeller mister gangsynet.

Jeg må si at jeg i liten grad opplever at pressen har tatt denne ballen. Det er også Eva Grindes kronikk et eksempel på. Det er synd. For pressen har også makt som må brukes til det beste for samfunnet. Pressen har de siste årene avdekket viktige saker med betydning for offentligheten. Men de har også publisert saker som antagelig burde ligge på desken.

Jeg stiller spørsmål ved om pressen er klar over belastningen som ligger i det uskrevne. En rekke politikere har nå sagt at de ikke tar gjenvalg. En av grunnene som har kommet fram har vært den samlede belastningen, hvor også medienes klikk-journalistikk har spilt inn. Det er dessverre flere eksempler på saker om folkevalgte, hvor mediene senere har skrevet at det ikke har vært noen sak.

Jeg mener det er viktig at personer som meg, i småbarnsfasen og med erfaring fra arbeidslivet, stiller til tjeneste for demokratiet. Det gir oss en unik mulighet til å være med og ta beslutninger for et bedre samfunn. Det er ingen tvil om at det også gir oss makt. En makt vi skal være bevisste på hvordan vi forvalter. Vi er forbilder, og jeg forstår og mener det er riktig at det stilles høye krav til oss.

Men jeg kan ikke si til mine barn og mine medborgere at en skal gå feilfritt gjennom livet. Jeg håper derfor det vil være et større rom for kommende generasjoner til både å feile, lære og gå videre.

For dersom vi ikke klarer å skille mellom stort og smått mister vi målet av syne. Vi er alle tjent med et Storting som speiler folket. For å ha det må Eva Grinde og kommentariatet evne å se både spiss og bredde. En må snakke om hvordan pressens arbeid påvirker, både i spiss og bredde, nasjonalt og lokalt.

Denne refleksjon er viktig og avgjørende for at pressen fortsatt skal ivareta sin rolle som den fjerde statsmakt. Pressen må være seg bevisst sin makt og hvordan den påvirker i bredt. Når politikk blir en profesjon for de mest hardhudede står vi i fare for å miste verdien i det norske demokratiet.

Spørsmålet er ikke hvorvidt vi skal søke makt, men hvorvidt vi vil dette. Jeg er selv i tenkeboksen. Innlegg som det Eva Grinde kommer med bidrar ikke til videre rekruttering.

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Barna mine trekker visst opp snittet

De siste årene har det vært en gjentagende debatt om hvorvidt det fødes nok barn i dette landet. Ofte henvises det til en uttalelse Erna Solberg hadde i nyttårstalen i 2018. Den gang kunne jeg tilfreds erkjenne at jeg har bidratt godt til folketallet. Da var barna mine 3, 7, 8 og 9 år.

Etter den tid har både jeg og min bedre halvdel blitt eldre, samtidig som ungene raskt beveger seg inn i ungdomsårene. Jeg har innsett at det voksne folk alltid sa, faktisk stemmer. Barneårene raser av gårde, så man må nyte dem så godt en kan. Irriterende at de fikk rett.

Vi som foreldre er godt voksne, men allikevel ikke gamle foreldre. Det er til stor forskjell fra mine foreldre som fikk meg da de var 23 år, og farmor og farfar som var under 20 første gangen de fikk foreldre. Det er et faktum at vi venter stadig lengre med å få barn. Det fører til at biologien kan stikke kjepper i hjulene, og at det ikke går så lett som en tror.

Selv var jeg 29 år da jeg ble mor for første gang. Etter tre kjappe fødsler ble det et opphold hvor jeg spontanaborterte, både i uke 13 og tidlig i et annet svangerskap. Da var jeg blitt 34 år. Biologien hadde begynt å spille mot meg. Heldigvis gikk det fint på tredje forsøket, og jenta kom i 2015.

Etter hvert som årene har gått har det stadig blitt nye behov for større bil, flere brød, mer melk og alt som følger med unger i vekst. En ferietur for en familie på seks kan fort gjøre et dypt innhugg i familieøkonomien.

Samtidig er det mange fordeler ved å ha mange barn. Vi har hatt det godt alene som familie. Ungene har alltid hatt lekekamerater, de har lært å vente og de har alltid hatt en stor flokk rundt seg. Etter hvert som ungene har blitt eldre kan vi dele flere opplevelser, og både spill, bøker og samtaler gir fellesskap og samhold. Det kan være heftige diskusjoner og en del krangling. Det husker jeg godt fra egen barndom, hvor det kunne gå hett for seg hver gang tre småbrødre fant det for godt å plage meg.

Jeg plaget selvsagt aldri dem.

I dag er det en stor verdi å ha så mange søsken. Det er alltid noen å ringe til, noen som kan gi råd og noen som har felles historie. Den følelsen er jeg glad for at mine barn kan oppleve.

Det er en stor verdi å ha mange barn.

Min bestemor hadde fem barn, og var så heldig at hun hadde alle barna, med familier, boende i nærheten gjennom livet. Hjemme hos henne var det alltid et samlingspunkt, hvor vi kunne møtes og prates på tvers av generasjoner. Hun døde, etter et langt og innholdsrikt liv, med familien rundt seg. Akkurat slik hun levde.

Hun etterlatte seg et utall etterkommere.

Verdien av familie er noe jeg verdsetter. Å få mange barn er ikke et valg jeg har tatt aktivt, men antagelig et resultat av kulturen jeg har vokst opp i. Men det hadde vært vanskelig om jeg ventet for lenge med å få barn. Ideelt sett skulle vi nok valgt å bli foreldre tidligere. Der spiller nok også kulturen inn. Det var svært få av mine venner som fikk barn før oss. Vi var alle voksne før vi ble foreldre.

Det er ikke alle valg politikerne skal legge seg opp i. Allikevel tror jeg vi kan snakke mer om valgene vi tar, og hvorfor vi tar dem. Vi valgte å få fire barn. Det er fordi jeg liker å ha en flokk rundt meg. De er min forsikring for at jeg skal kunne få en aktiv alderdom, hvor det alltid er noe som skjer rundt meg.

Det er sosialt å ha mange barn. Det koster, men det er en pris jeg synes er verdt å betale. Heldigvis fant jeg en mann som var enig med meg. Det trakk opp snittet.

Det valget kjenner jeg var riktig når vi sitter samlet rundt kjøkkenbordet og kjemper om å få mest poeng i yatzy.

Kanskje bør vi ikke utsette det valget for lenge?

Et mammahjerte som brister

Debatten som går om gutta disse dagene er harde for et mammahjerte. Det forsøkes å sette opp et kunstig skille mellom guttene og jentene. Det ene kjønnet på bekostning av det andre.

Verden er ikke sånn.

Da jeg fikk mitt første barn var det en gutt. Så kom det to til på en snor. Samtidig engasjerte jeg meg i politikken. Leste statistikk. Ble bekymret.

Så kom jenta. Nye bekymringer.

Jeg kunne ha valgt å ikke engasjere meg i småbarnsårene. Samtidig var det da tidspunktet for å engasjere seg var presserende. Skal en være med å påvirke samfunnet tar det tid.

I 2011 var i lokalpolitikken bekymret over at guttene falt ut i skolen, var overrepresenterte blant unge uføre og på flere områder hadde utfordringer hvor gutter merket seg ut.

Ti år senere er guttene på full fart inn, og snart ut, av ungdomskolen, samtidig som politikere først de siste årene har begynt å snakke om en mer praktisk og utforskende skole.

Ting tar tid.

Og one size does not fit all. Mine fire barn er individualister, på tvers av kjønn. Noen av guttene gremmes av kunst og håndverk og sløyd, mens andre liker det. Det samme tror jeg er tilfelle for jentene.

Det finnes mange måter å lære på. Individualister lærer i stor grad sammen. Kulturen former oss. Påvirker oss. På godt og vondt.

Jeg har alltid vært opptatt av dette. Hvordan fordommer former oss og tankene våre. Hvor lett språket påvirker oss. Språkforsker, Helene Uri, har skrevet om hårete mål og det å ha baller. Man må visst være gutt for å være tøff.

Sårbarhet er vanskelig. Forventningene løper foran. Gutter, som jenter.

Flink pike. Tøff gutt. Sårbare jenter. Voldelige menn. Vi har gjennom generasjoner blitt sosialisert inn i et samfunn som stadig endrer seg. Samtidig går endringene sent.

Jeg har i mange år feiret farsdagen med en stille lovprising inni meg. Mine barns far har gitt meg muligheten til å kombinere familieliv og jobb. I tillegg har fedrekvoten vært avgjørende. Min pris har vært å dele på permisjonen. I mitt stille sinn har jeg tenkt at det går til en god sak. Målet er at alle barn skal kunne gå inn i et samfunn hvor de møter et likestilt familie- og arbeidsliv.

Min datter skal kunne jobbe uten at det er selvrealisering. Mine gutter skal kunne være hjemme med sine barn, uten å bli kalt tøffelhelter. Drømmen er at dette ikke skal være en bekymring.

Nå er jeg bekymret for at vi ikke tar guttene på alvor. Det må vi kunne gjøre uten at det skal gå på bekostning av jentene. Likestillingen går begge veier og er avhengig av gjensidig respekt og forståelse.

Vi er alle en del av et samfunn med muligheter og utfordringer hvor mangfold beriker. Men det fordrer at vi ikke setter grupper opp mot hverandre. Skal vi overlate samfunnet til kommende generasjoner er vi helt avhengige av at gutter og jenter spiller på lag med hverandre.

Da må vi løfte sammen og anerkjenne at både gutter og jenter møter ulike utfordringer gjennom livsløpet. Det må vi snakke mer om.

Alternativet er å la guttene seile sin egen sjø.

Det smerter en guttemamas hjerte. Jeg tror heller ikke det er bra for datteren min.

Året da vi endelig fikk konsentrasjonen tilbake på Solamøtet!

Legg vekk mobiltelefoner og alle skjermer, nå skal vi ha konsentrasjonen tilbake, fikk 300 deltakere på Solamøtet beskjed om. Foreldrene jublet på sidelinjen. Endelig noen som tar tak!

Tema for konferansen var teknologi og det grønne skiftet. Vi trenger flere med realfagskompetanse, sa flere. Hvordan skal vi få flere inn i arbeid, sa andre. Arbeidslinjen er svaret.

Jeg mener vi må snakke mer om tidlig innsats. Verdien av at flere mestrer skolehverdagen og fullfører videregående skole er stor.

Men først og fremst må vi kaste begrepet skjerm i søppelbøtta!

Skjerm er et ord som er egnet til å vekke følelser. Det kan være fordi vi tenker på tenåringen som ser på Netflix, eller 8-åringen som igjen har sneket seg inn på youtube. Eller kanskje på eleven som kommer hjem med leksene, hvor en har tatt et bilde av skoleboken hvor elevene skal svare i en kommentarboks, eller ved å skrive med fingeren.

Utfordringen med denne debatten er at den er upresis, for det er ikke noe som heter skjerm i skolen. Skjermene i seg selv er uten innhold, uten en pedagogikk og ikke minst uten et medium. Det er forskjell på når skjermen brukes til underholdning og når den for eksempel brukes til at flere personer kan jobbe i samme dokument, selv om de er geografisk langt unna hverandre. Papiret har helt klart sine kvaliteter og egenskaper, men det har også de digitale mediene.

Digitale læremidler er mangfoldige. En ser for eksempel at flere leser bedre på i-pad dersom det er korte tekster. Lengre tekster leses best i bok. Bruk av kunstig intelligens kan gi en mer individuelt tilpasset undervisning, men den kan også skape hodebry for lærere som skal vurdere elevenes arbeid.

Dersom vi skal ha tillit til lærerne må vi la dem bruke det læremiddelet som best fremmer læring. Da må vi som er politikere sørge for at lærere har en reell valgmulighet når de står i klasserommet, ikke gå inn og detaljregulere skolen etter innfallsmetoden.

For ti år siden snakket vi om gamere som satt i kjelleren og kastet bort livet sitt. I dag vet vi at mange bransjer rekrutterer disse gutta, uten at de har den formelle kompetansen i bunn. Den type kompetanse har blitt verdifull i arbeidslivet. Vinneren av Ferds innovasjonspris dette året var JobLoop, som har spesialisert seg på å bruke gaming til at flere skal fullføre skolen og oppleve mestring. De har erfart at mange av de unge har en tech-interesse, hvor de har lært seg koding, 3D-modellering og design. De kan mye, men vi er ikke gode nok til å oppdage dem.

Vi må bli bedre til å bygge mennesker.

Det grønne skiftet er avhengig av mennesker, kapital og teknologi. Vi må derfor satse mer på realfag, og sørge for at flere lærer seg å lese, skrive og regne. Kompetansebehovsutvalget løfter frem at en av truslene mot grønn omstilling er lave grunnleggende ferdigheter, noe som gjør at folk i arbeidslivet ikke kan omstille seg og få mer kunnskap. Det er viktige ferdigheter som må læres i skjæringspunktet mellom digitale og analoge læremidler.

Opplæringsloven åpner med at skolen skal åpne verden og fremtiden for elevene. Da er ikke svaret å slå av strømmen i klasserommet. Barna våre skal om kort til ut i et arbeidsliv hvor teknologien spiller en viktig rolle. Da må vi sørge for at de får den bagasjen de trenger for å håndtere et digitalt samfunn.

Det hadde vært mer banebrytende å be oss voksne om å legge bort mobiltelefonen når vi er hjemme.

Walk the talk, som man sier i arbeidslivet!

Voksentid er ikke voksenfri

Året starter med en debatt jeg ikke visste var en debatt. Det er visst et problem at foreldre sender barn i barnehagen mens de selv driver med «fritidsaktiviteter og selvrealisering». Det kalles sågar feriedager, så kalt voksenfri.

Verden står knapt til påske.

Det er noen få år siden siste barnet gikk ut av portene i barnehagen, klar for neste kapittel i livet. Da var jeg trygg på at de hadde fått med seg god bagasje inn i skoletilværelsen. For barnehagetilbudet i Norge er til det beste for barna, og sikrer at alle får like muligheter. Det gjør at flere kan lykkes og få det beste utgangspunktet på vei mot voksenlivet.

Barnehagen er et gode for barna. Det er også en rettighet alle barn har.

Barnehagen har gjennom flere år vært viktig i min families liv. Det har vært et godt sted for barna. Et sted for vennskap, mestring, læring og relasjoner med trygge voksne. For hvert barn som går ut av porten siste dagen i barnehagen, er det følelser, både hos den lille, foreldrene og de som har støttet oss i oppdragerrollen. En viktig epoke i livet er over.

En periode jeg husker tilbake til med glede.

Det hendte nok at jeg sendte barna i barnehagen selv om jeg selv ikke skulle på jobb. Da hentet jeg dem gjerne tidlig, etter at huset var vasket og storhandelen gjennomført. Men jeg hadde neppe hatt dårlig samvittighet om jeg lå strekk ut på sofaen. På det mest hektiske hadde vi en 1-åring, 2-åring og 3-åring i barnehagen samtidig. Jeg tror det var avgjørende for foreldrenes psykiske helse at vi hadde et godt barnehagetilbud, og at det var tilgjengelig.

Jeg kan gjerne snakke mer om hvor lenge barn oppholder seg i barnehagen, og hvordan vi kan tilrettelegge for at enda flere kan benytte seg av barnehagen. Det handler om fleksibilitet og opptaksregler. For det er en utfordring at barn som er født i desember må vente flere måneder lenger enn andre barn før de får barnehageplass. Det gir en ulik startposisjon i de viktige barneårene. Jeg er derfor glad for at Høyre prioriterte at også desemberbarna skal få barnehageplass, i vårt alternative statsbudsjett. Det er politikk som faktisk betyr noe for barna.

Så tilbake til den hektiske småbarnstilværelsen.

Det har vært nok av år med dårlig samvittighet innimellom. For når møtet trekker ut og en sliter med å nå barnehagen i tide, er det krise. Det er rett og slett flaut å komme for sent til henting i barnehagen, det skal det også være. Men livet hender innimellom.

De som har blitt foreldre vet at dette ikke handler om at vi ikke ønsker å være med egne barn. For selv om det gir mye frustrasjon og usikkerhet er det også det fineste vi har opplevd. Vi får være med på en reise ingen vet hvor ender. Vi står på sidelinjen som en del av laget rundt barna, sammen med de som jobber i barnehagen, SFO, skolen og alle andre steder barna møter gjennom livet.

Vi har alle samme målet, å sørge for at ungene vokser opp til å bli dugende mennesker.

Men spar meg for at det skal skapes skam for det som er omtalt som voksenfri. Det blir forhåpentligvis neppe årets nyord i 2024. Tiden er verdifull, enten man er 4 år, eller 40 år, og tiden vi tilbringer sammen er den mest verdifulle.

Det trengs ingen lovgiver for å regulere denne tiden. Den jobben klarer vi foreldre fint på egenhånd, og vi setter stor pris på all den støtte vi får.

Voksentid er en verdi i seg selv. Det har gjort meg til en bedre forelder.

Til minne om Oma

I 1930 kunne en lese i en avis i Tyskland at Margarete Homann og Fritz Haller hadde fått en sterkt etterlengtet datter. Hun ble døpt Margarete Louise Eleonore, etter sin mor og sine to bestemødre.

Hun ble senere kalt Margret. Margret var knapt to kilo da hun ble født og en spøkte senere med at hun var så liten at hun kunne bli lagt i en skoeske. Margret vokste opp på gården Hallerhof, sammen med foreldrene sine, og søsknene, Friederich og Loni. Farmoren, Oma Ella, bodde også på gården og familien Haller har vært tilknyttet denne lille landsbyen og gården gjennom flere århundrer, faktisk helt tilbake til 1585, ifølge skriftlige kilder. Oma Ella ble enke med tre små barn før hun ble 30 år. Hun skulle bli en kjær person for Margret.

Margret hadde en god barndom, omgitt av dyr, arbeidsfolk og gode naboer. Hun fikk mange fine minner fra ferieturene til Wangeroo, sammen med kusinene og Oma Ella. Der var langstrakte strender og frisk sjøluft, som hjalp godt på de stadige forkjølelsene hennes.

Hjemme på gården var det meste egenprodusert, og maten ble en viktig del av tradisjonene som ble brakt videre. Påsken var en spesiell høytid i Lüdersen, og alle ventet spent på påskeharen. Oma visste alltid gjennom livet hvor påskeharen var, og hun så tidlig spor i hagen på Kverneland, til glede for oss barnebarn, og senere oldebarn. Jeg er helt sikker på at den barnlige gleden som Oma hadde rundt påsketider, holdt seg like stor gjennom livet, som det den var den gangen hun lette etter egg i hagen sammen med broren og kusinene.

Da Margret var 9 år kom krigen. Det var vanskelige år med mangel på mat og til tider intens bombing. Når flyalarmen gikk forflyttet alle seg ned i kjelleren, og fra et lite vindu kunne man se fargene som utspilte seg på himmelen. Margret sto konfirmant under krigen, i en arvet kjole som var sydd om, og fikk passende sko som ble byttet til dem mot egg og skinke. Margret ble konfirmert, til tross for at det også den dagen var bombinger.

Oma snakket alltid om de enorme flyktningestrømmene som kom etter krigen. Både Røde Kors og kirken hadde rom på Hallerhof, og det var mye som skulle deles på under gjenreisningen av Tyskland. Det normale livet skulle sakte men sikkert bygges opp igjen, og Margret begynte på Frauenfachschule, hvor hun blant annet hadde ett halvt års praksis på barselavdelingen.

Hjemme hendte det at en hadde hausball, hvor ferden gikk med hest og kjerre og grammofonen og den hjemmelagede punsjen skapte god stemning for de unge. Mr What is calling what you`re doing tonight.

Så kom kjærligheten.

For under feiringen av Norges nasjonaldag, 17. mai 1953 så hun ham som skulle bli hennes ektemann. En student fra Norge som lente seg lett henslengt over gårdsmuren og kikket mot henne. Det var noe ved denne mannen, der han sto i brun dress, kortklipt hår på sidene, og en bustete manke som sto rett opp. Bjørn Kverneland hette han. Da ante Oma Ella at det var noe i gjære, og hun tok et godt tak i Margrets arm og ba innstendig  ” Margret, kein Norweger, ikke en nordmann”.

Men forlovelse ble det.

Dette var en spennende tid for Margret og hun hadde mye nytt i vente. I 1954 hadde hun sin første tur til Norge, og det var et vakkert, men annerledes land som den gang ønsket henne velkommen. Møtene med de jærske strendene og fine steingardene satte spor. 

Oma skulle, i alle år senere, kommentere steingardene, og alt arbeidet som la bak all steinen som var flyttet. Hun hadde peiling på det meste innen landbruket, både om hva som var sådd og hvordan sesongen ville bli. Det kjekkeste hun visste var å kjøre biltur med en habil sjåfør, slik at hun kunne nyte synet av det jærske landskapet, med tysk musikk på full guffe. Heldigvis fikk hun også en stor familie, slik at det etter hvert var mange sjåfører å ta av.

Sammen bygget Margret og Bjørn et hjem på Kvernaland. Den første tiden i det nye huset var hektisk, med tre små barn å ta seg av. Kristin født i 1957, fikk raskt fått følge av Per og Bjørn. Opa Fritz mente at en i Norge reproduserte seg som kaniner, en kommentar som kanskje kunne være betimelig med tanke på at det til slutt ble fem barn, da Aksel og Fredrik gjorde lykken komplett.

Vi kan vel trygt si at det var andre tider den gang. Oma fortalte om da vannet gikk på kjøkkengulvet, og hun fant frem vaskebøtte og fille før det gikk inn på sykehuset. Ordnung muss sein.

Bjørn hadde vært student på den tekniske høyskolen i Hannover og hadde kommet tilbake til Kverneland fabrikk og familien. Hverdagen på Kverneland fabrikk ble en viktig del av familielivet, og det var ofte forretningsforbindelser på besøk hjemme på Hauen. Da var det forventninger om raus bevertning og hyggelig selskap. Kombinert med et hektisk familieliv står det all respekt av den jobben Oma gjorde i disse travle småbarnsårene. Svigerforeldrene var nærmeste naboer og Margret hadde giftet seg inn i en storfamilie.

Hytte i Sirdalen og på Sørlandet ble det, med mange aktiviteter sommertid, som vinterstid. Medgiften til Margret ble puttet inn i huset så de hadde et visst handlingsrom når det gjaldt belåningen og levde et godt liv.

Dessverre ble Margret enke, og alene med fem barn i aldersspennet 15-24 år i en alder av 51 år. Omstendigheter bare Oma kjente til skulle føre til at hun aldri fant seg noen ny mann.” Det var bare Bjørn for meg” sa hun ofte.

Oma ble rundt de tider en kjær person for mange av oss som skulle komme, og det var i 1980, da jeg ble født, at hun ble kalt Oma for første gang. Da jeg var liten var jeg noen ganger irritert på alle dem som kalte henne Oma. De forsto jo ingenting. Hun er min bestemor, Oma betyr bestemor på tysk. Oma kunne nok også være irritert på det, men hun ble nok rundere med årene.

Senere forsto jeg og at Oma kunne være Oma for andre. For Oma ble en institusjon på Kvernaland. Utallige ungdommer har gjennom generasjoner tjent penger på å klippe plenen på Hauen. Det vanket alltid smørbrød og is, både for avisbud, rørleggere og andre som kom innom og skulle gjøre en jobb. Ungene i gata kunne gjerne ringe på og be om en ispinne.

Oma fortalte historier fra brødrene Grimm`s eventyrverden som var fortryllende. Det samme var alle jolly-turene vi ble invitert med på. I de tider brukte ikke Oma sikkerhetssele, det var noe av det verste hun visste. Det eneste som var verre var nok alarmen som sto og durte, på de nymotens bilene som ikke lenger tillot at en tok seg friheter med sikkerhetsselen.

Oma elsket å kjøre bil. Det var så mange blomster som skulle leveres, eller berlinerboller og en flasker med vin som skulle fordeles. For hver februar begynte berlinerbollesesongen. Da var det full aktivitet i kjøkkenet og mange som fikk en lun overraskelse på døren. Det ble etter hvert en stor familie, og det hendte støtt og stadig at Oma sto i grytene og laget middag da vi kom hjem fra skolen. Oma var alltid på farten. Ellers så sto hun i hagen med rumpen i været og lukte i bedene. Hagen til Oma var en fryd for øyet og alltid striglet og klar. Oma var et ordensmenneske, som alltid hadde tid til deg.

Hos Oma var det alltid smørbrød med rause mengder romtemperert meierismør og pålegg. Det var stekte bratkartoffeln, eller sukkerkuchen.  Dersom vi overnattet var beskjeden «je går og legger meg. Husk å skru av tv-en.» Da hadde en gjerne spist det vi kalte Oma-kylling. Helstekt kylling, hvor kun beina skulle ligge igjen etter måltidet. Det var godt for huden å spise opp hele kyllingen, må vite.   

Kinamat ble også en kjær tradisjon. Enten på Klepp, Sandnes eller på Kvadrat. Mang et barnebarn og oldebarn har vært med på dette, og Oma var aldri fremmed for å gi tydelig beskjed dersom det satt ungdom på nabobordet og spiste med luen på. Har du småfugl under der, spurte hun alltid dem som kom på besøk og satte seg ned med capsen på.

Det er mange gode minner fra et langt liv sammen med Oma. For noen av oss er det berlinerbollene, for andre de kjappe kommentarene, alle rundene med kortspillet patience, eller de gode samtalene som var rundt et godt måltid. Oma var en person som skapte en arena for samhold. Oldebarna er skjønt enige om at Oma alltid har hatt de beste bursdagene. Der er det alltid mange folk samlet, ubegrensede mengder is og en hage og et hus hvor en kan leke gjemsel i timesvis.

Første juledag har alltid brakt med seg den samme gleden, og jeg kan enda kjenne på den følelsen oldebarna har for disse feiringene. Det er godt å ha flokken rundt seg, noe Oma alltid visste. 

Det var en sterk dame som forlot oss i førjulstiden. Alltid smilende, syngende og i godt humør. Oma løftet ofte armene høyt til værs når hun kom inn i et rom. Hun elsket fest og basar, og trivdes best når hun hadde folk rundt seg. Oma kunne faktisk bli litt gretten når det ikke kom besøk, men humøret steg raskt når det gikk i døren, og spørsmålet var alltid, hva kan jeg by på?

Etter at Oma sovnet stille inn har familien vært samlet flere ganger. 1.juledag hadde vi en fin samling, hvor tankene gikk til henne som vi har så kjær. Alle har vi en egen historie med Oma, våre egne minner og egne opplevelser. Oma så alle og hadde alltid en kommentar som passet. Vi har med oss en rik arv, i form av en stor familie som er glade i hverandre, og stolte av den historien og de tradisjonene vi deler.

For historien om Oma er også historien om oss.

La oss leve for hverandre og ta vare på den tid vi har, sang du ofte. Oma, du satte dype spor og har mye å være stolt av.

Vi savner deg, og vi skal ta godt vare på minnene etter deg.

Hvil i fred, gode Oma.

Kromvik kommer i februar!

Den fineste julegaven jeg har fått kom i en hvit konvolutt. Jeg var knapt 10 år og hadde fått en rebus. Det var mange rare tegn, noe jeg først forsto lite av. Nysgjerrigheten var imidlertid stor og gleden enda større da jeg forsto at det sto «Kromvik kommer i februar!»

I disse tider var mamma personalsjef på det nye varehuset Ikea, og jeg hadde i måneder og år (føltes det som), løpt rundt i møbelavdelingen hvor jeg stadig kom tilbake til denne flotte sengen med skinnende sengegavl. Ikea, med sitt lekerom med eget ballrom, var en drøm for en unge. Ingen tvil om at mamma hadde den kuleste jobben. Ja bortsett fra ei annen jente i nabolaget, da. Faren hennes eide den første McDonalds`en i byn.

Men du verden så lyst jeg hadde på den sengen! Jeg husker enda hvor lenge jeg måtte telle ned, før den endelig kom. Jeg mener den ble ytterligere forsinket, men mulig det bare er jeg som overdramatiserer de store og følelsesladde øyeblikkene i livet. Men den som venter på noe godt..

Siden den gang har julegaver blitt noe jeg gleder meg til å kjøpe, helt til jeg skal kjøpe dem. Hvert år sier jeg til meg selv at jeg skal begynne med gavekjøp allerede i januar, neste år. Hvert påfølgende år er jeg langt ut i desember før jeg endelig kommer skikkelig i gang.

Selvtilfreds bestilte jeg årets to første gaver på nett denne uken. Jeg brukte google, min venn, og vipps så var pengene borte fra konto og jeg ville få nærmere beskjed når gavene var på vei til Jæren. Shen Zhen Shi Li Xin De Gong Mao You Xian Gong Si hadde bekreftet sendingen og jeg ville få nærmere beskjed når ordren var sendt. Mange rare tegn der, tenkte jeg, før jeg hastet videre i livet.

Det var nok av oppdrag som ventet på meg. Fotoknudsen kunne melde om at julekortene var levert i postkassen og Silly Santa hadde lagt en julegenser i en postboks på Kvernaland. Jeg skrev på adresser og krysser fingre og tær for at min mann nå har kjøpt frimerker og at de er på vei til rette mottakere.

I dag fikk jeg ny mail med rare tegn. Varene er blitt sendt! Gledelig kunne jeg konstatere at to gaver snart var i boks, forhåpentligvis i en boks nær meg.

Jeg leste videre.

Bestillingen din er på vei og kan ikke lenger endres. Beregnet levering mellom 28. desember og 1. januar 2024. Vær oppmerksom på at utsendingsdatoene anslått ekskluderer helligdager.

Denne gangen sto det med store bokstaver at pakken var sendt fra KINA!, av mine venner Shen Zhen Shi Li Xin De Gong Mao You Xian Gong Si. Takk for den saksopplysningen, Si!

Nå ryktes det at jeg må forvente både toll og gebyr i posten. I tillegg må jeg lage rebus før jul og krysse fingrene for at gavene kommer innen februar.

Det blir lenge å vente for to små og forventningsfulle unger. Men den som venter på noe godt..

Jeg for min del er langt fra ferdig med julehandelen.

Men netthandel, det er jeg ferdig med!

Barnevakt for egne barn

Jeg passer barna denne helgen. Sånn har det blitt. Heldigvis er jeg prisgitt en fantastisk mann. Han tar normalt denne belastningen.

Selv om jeg vet at det ikke er en belastning. For jeg blir stadig fortalt at å få barn har jeg valgt helt selv. Det skulle bare mangle at jeg ikke brukte tiden min på å passe på dem.

«Gratulerer med nytt verv», fikk nylig en kvinnelig kollega høre. Før vedkommende henvendte seg til datteren på 11 år og sa at «jeg håper det ikke går for mye ut over deg.»

Sånn går no dagan.

Mens man leser at Tina Bru har mistet fart som mulig arvtaker i Høyre. Det er jo så trøblete med disse mamma-greiene. Er du ikke i baren når samtalene foregår kan det bare være med kompetansen. Det er andre steder det skjer.

Mens jeg prøver å lage taco-fredag, og skal briljere med å lage mest mulig fra bunn av, tenker jeg på den helsikens tidsklemma. Mødre som vil ha bedre tid. Mer permisjon. Familier som vil velge.

Jeg vil ha bedre tid. Jeg elsker valgfrihet. Men jeg vet også at jeg blir en bedre mor og partner av å få være en del av både arbeids- og samfunnslivet.

Jeg er en av T-ene i samfunnet. Stemplene vi får. Som kvinner. Som menn. I mitt tilfelle er jeg blitt kalt Tårnfrid. Du kjenner sikkert typen.

Da jeg kom på Stortinget fikk min mann stempelet Tøffelhelt. Han er også blitt stadig snillere. For jeg er heldig som har ham, blir jeg stadig fortalt.

Mens folk håper det går bra med barna. Så godt som det kan gå når mor og far tar det som for mange enda er utradisjonelle valg.

Styrt av kultur, konvensjoner, vaner og hvem vet hva. Jeg løper i et hamsterhjul og er usikker på om jeg vil hoppe av.

For det er ingen stasjoner som frister.

Jeg vil være en god mor, samtidig som jeg vil være en god arbeidstaker og få bidra i samfunnsdebatten. Samtidig kjenner jeg tidsklemma, men jeg har ingen gode løsninger.

For min mann ser ikke de tingene jeg ser. Han ler når jeg setter i gang med min rydding, og gremmes over mine stadige prosjekter i hjemmet. Samtidig som jeg gremmes over sendrektigheten, mens jeg løper etter ungene for å drive brannslukking. De må vel snart lære seg å rydde? Hvor blir selvstendigheten av?

Akk! Så mange spørsmål, så få svar.

Heldigvis er jeg barnevakt denne helgen. Slike spørsmål får vente til senere. For denne helgen er jeg bare snill.

Min mann skulle visst hvor heldig han er.