Mitt møte med en ekstraordinær bransje

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av rekruttering, og potensialet som ligger i det enkelte menneske. Gjennom samtaler har jeg erfart at hver og en av oss har et potensiale for mestring, men vi er alle avhengige av en sjanse, en fot innenfor, for å vise at vi kan. RIMI gav meg den sjansen, da jeg droppet ut av tysk grunnfag, som 19-åring. Senere skulle både ASKO og Høyre gi meg sjanser i livet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne være stortingsrepresentant. Foten innenfor hos Høyre var viktig. Den gav meg sjansen.

Som stortingsrepresentant har jeg tatt med meg engasjementet for rekruttering og inkludering, og det har vært mange fantastiske møter med aktører som jobber for å inkludere flere. På min vei har jeg fått stifte bekjentskap med de som jobber i vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter. Hvert møte med denne bransjen har imponert meg. Det finnes så mye kunnskap, så mye erfaring og så mange opplevelser, som har ført bransjen der den er i dag. Mye har skjedd de siste ti årene.

Samtidig finnes det enda så mange fordommer og så mye uvitenhet.

Begrepet vernet bedrift forsvant fra ordboken i 1974. Allikevel kjenner jeg godt til begrepet. Jeg er født i 1980. Bransjen er beheftet med så mange fordommer.

Jeg brenner for at vi skal fjerne V`en i varig tilrettelagt arbeid (VTA). For hvem kan vel si at man er varig et sted? Det kommer helt an på den enkelte og mulighetene som gis. Kampanjen for å fjerne den burde stå i alle landets aviser! En liten bokstav, men med så stor betydning.

Vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter utvikler mennesker og gir samtidig tilrettelegging for de som trenger det. Det er ingen oppbevaringsplass. Det er produksjonsbedrifter, med ansatte som finnes rundt hver og en av oss i samfunnet. Noen klipper plener, andre lager lys, noen makulerer, mens andre spoler ledninger. Noen steder merkes fotgjengerfeltene, mens andre selger pizza og driver bowling. Noen jobber på Kiwien, mens andre er på sykehjemmet. Mangfoldet trenger muligheter. De ansatte er like forskjellige som deg og meg. Og de har alle fått en ansettelse i bedriften de jobber. Verdien av arbeid.

Felles for oss alle er at vi vil tilhøre et sted. Vi vil oppleve mestring og kjenne at det er bruk for oss. Følelsen av helg kjenner man først når man har vært i jobb. Gleden ved å kunne ønske hverandre god helg, samtidig som man gleder seg til å møtes igjen på mandagen. Det er godt å være litt sliten. Man kan slenge seg ned i sofaen og vite at man har vært til nytte.

Flere må få kjenne på følelsen av helg.

I Høyres programarbeid har jeg jobbet for at bransjen må få verktøyene de trenger, for å kunne gi plass til enda flere ekstraordinære ansatte. Bransjen har en unik kompetanse, og gjennom en større fleksibilitet må det jobbes for at de kan samhandle mer med ordinært arbeidsliv. Samtidig må vi sikre at bransjen kan drive livslang oppfølging, for de som trenger det, slik at det skapes mestring.

Vi skal sørge for at det skapes flere tilrettelagte arbeidsplasser, samtidig må vi skrote varig fra begrepsbruken vår. Mennesker skal ikke settes i bås og farges av våre fordommer. Det skaper begrensninger.

De som jobber med inkludering forstår dette, og ser verdien mangfold og inkludering gir til virksomhetene. De inkluderer ikke for å være snille, men fordi det lønner seg.

De vet at de kan stille krav, for det viser bare at de tror på den enkelte. For de har sett gullet som skinner under overflaten hos sine ekstraordinære ansatte, og de vet hvordan de skal få det frem.

Takk for den fantastiske jobben dere gjør!

Det er ekstraordinært, og fortjener å løftes frem i lyset.

For eller imot jordvern?

Det foregår i disse dager heftig kampanje for at Time Kommune skal snu i reguleringen av området Re/Svertingstad. Det kan i debatten virke som om man enten er for jordvern, eller imot. Jeg tilhører tydeligvis den kategorien som er imot jordvern, for jeg mener at en ikke skal stoppe reguleringen som er gjort. Reguleringen er et resultat av flere prosesser i kommunen, som strekker seg helt tilbake til 2011, hvorav de fleste vedtakene har vært enstemmige.

Som politiker har jeg erfart at helheten er viktig. Politikk kan ikke utvikles stykkevis og delt. Ikke rent sjelden står interessegrupper mot hverandre. Det er tidvis tøft å være lokalpolitiker, hvor man driver politikk ved siden av jobben, og ofte kombinerer det med et hektisk familieliv. Men det betyr ikke at jobben er mindre viktig av den grunn. Lokalpolitikere gjør et viktig arbeid for å sikre jobber og gode lokalsamfunn, hvor vi kan leve våre liv og få det vi trenger. Da trenger vi mat, helsetjenester, jobb, idrettslag, kultur og så mye mer. Alt dette skal balanseres opp mot hverandre.

Samtidig skal vi ta vare på matjorden vår. For den er dyrebar. I Norge har vi 3 %, til sammenligning med Danmark, som har hele 66 %. For å sikre matproduksjonen er det derfor viktig med et sterkt jordvern, kombinert med bedre utnyttelse av tilgjengelige jordbruksarealer. Samtidig må jordvern alltid balanseres mot andre samfunnsbehov, og ses i et helhetlig perspektiv.

Det er heldigvis nå større oppmerksomhet om verdien av matjorden, og kommunene legger større vekt på jordvern. KOSTRA-tall, fra kommunene, viser at omdisponeringen av dyrka jord var på 3 617 dekar i 2019, godt under det vedtatte jordvernmålet på 4 000 dekar som Stortinget har vedtatt. Dette er under jordvernmålet for tredje året på rad. Det viser at arbeidet gir resultater, og omdisponeringen er nå på det laveste nivået på 30 år. Til sammenligning ble det gjennomsnittlig omdisponert 7 600 dekar årlig i perioden med rød-grønn regjering.

For fjerde året på rad øker også tallet på godkjent areal for nydyrking. I 2019 ble så mye som ca. 28 100 dekar godkjent, noe som er ca. 3 300 dekar mer enn året før, og det høyeste tallet siden KOSTRA-rapporteringen startet i 2005.

Utnyttingsgrad er en viktig dimensjon i jordvernsdebatten. Siden de fleste byer og tettsteder er omgitt av en del dyrket jord og har et behov for å vokse, er det viktig at nye og eksisterende områder for utbygging blir utnyttet mest og best mulig. Arealstrategier der det blir lagt vekt på fortetting innenfor eksisterende byggesoner, vil i det lange løp også fremme jordvernet. Ved en konsentrert utvikling vil arealforbruket til utbygging bli mindre og presset på verdifulle områder utenfor tettstedsavgrensingen betydelig redusert.

Ut fra både jordvernhensyn og utbyggingsinteresser er det viktig at det blir lagt langsiktige rammer for utviklingen av tettstedene i en regional plan, slik at en ikke får stadige omkamper. Dette bidrar til at planleggingen blir mer forutsigbar og helhetlig, og det legger grunnlag for en langsiktig utbyggingsgrense, hvor en forenkler arbeidet med langsiktig forvaltning av verdifulle jordbruksarealer. Det gir også forutsigbart for drift og investeringer i jordbruket, samtidig som rammevilkårene for arealplanlegging og for eiendomsutviklere er forutsigbare.

Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor i arbeidet med å utvikle tettstedene, og området Re/Svertingstad ligger godt innenfor denne grensen. Det skal være et viktig skille mellom by- og tettstedsområdene og store sammenhengende landbruksområder. Det er videre et poeng at nye utbyggingsområder bør styres mot sentrumsnære områder, og at det legges særlig vekt på høy arealutnyttelse på disse områdene.

Lokalpolitikerne i Time kommunestyre gikk i møte 17.12.2019 enstemmig inn for å godkjenne «Kommuneplan Time kommune 2018-2030 – Arealdelen». Det gir forutsigbarhet i perioden frem mot 2030. Det er nødvendig å ta vare på god matjord, men jordvernet må balanseres mot behovet i storsamfunnet. I Time kommune har utviklingen av jordbruksjord gått fra 45 % til 46 %, siden 2011, samtidig som kommunen har hatt en enorm utvikling. Det forteller om en kommune som er trygg og fremtidsrettet.

Kommunepolitikerne gjør jobben sin og ivaretar helheten. Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor, og den følges, også i denne saken. Det viser, sammen med tallene fra KOSTRA, at å verne matjorden er en prioritert oppgave, både lokalt og nasjonalt.

Men hvis man virkelig ville verne om matjorden på Jæren, burde man gjøre noe med kommunegrensene. En justering av kommunestrukturen vil gjøre det lettere å drive en mer helhetlig planlegging og utvikling når det gjeld arealbruk, transport og tjenesteproduksjon. Men frem til vi eventuelt ser en Jæren kommune, støtter jeg mine kollegaer i Time kommunestyre.

De ivaretar helheten. Det bidrar til godt jordvern, også i et langsiktig perspektiv.

En stille matrevolusjon

Det foregår en stille matrevolusjon i landet vårt. Råvarer i verdensklasse produseres på steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Disse løftes frem og ut i verden av kokker, som er med i innovasjonen og utviklingen av nye produkter. Fra fjord og jord til bord.

Den norske matkulturen bringer frem stolthet hos oss i Høyres landbruksnettverk.

Vi har gjennom de siste årene besøkt utallige bønder og produsenter, og vi imponeres av det som møter oss. Det er en optimisme og et pågangsmot, som sjelden gjenspeiles i avisene. Dessverre, drukner gladsakene.

Det gjør at bøndene har en viktig tilleggsjobb. De må selv vise omverdenen hva de driver med og lære oss om matproduksjonen. Norsk matproduksjon er helt avhengig av tillit, innsikt og forståelse.

I disse dager lages valgprogrammer for neste stortingsvalg. Jordbrukspolitikken er oppe til debatt i partiene, og vi skal stake ut kursen for kommende år.

Høyres landbruksnettverk har erfart at norsk matproduksjon omhandler så mye mer enn bare jordbrukspolitikken. Den er kun en liten, men helt vesentlig del, av det vi videre ønsker å omtale som matpolitikk.

Matpolitikk handler om den jobben bøndene gjør, hver dag, året rundt, for å produsere mest mulig ren, trygg og sikker mat. Norske bønder er i verdensklasse, og produserer mat med lite antibiotika og sprøytemidler. Det betyr noe når en står i butikken og skal velge.

Matpolitikk handler om helse. Å ha kunnskap om mat og måltid som fremmer gode matvaner. Vaner barn legger seg til blir ofte med inn i voksenlivet, så kunnskap fra tidlig alder er viktig. Tidligere hadde vi Ingrid Espelid. Hun har oppdratt flere generasjoner om norsk mat og dens fortreffeligheter. Vi trenger forbilder som går foran.

Matpolitikk handler om Magnhild Dyrdal, som gjennom et langt liv har spredd stolthet for mattradisjonene i Nordhordland. Hun fikk sin første slaktekniv da hun var 7 år. Siden den gang har hun produsert utallige kjøttpølser etter mors oppskrift, og hun deler raust med andre av det hun har lært fra livet på en liten gård på Vestlandet.

Matpolitikk handler om Inger Lise og Anders, som driver Klostergarden som 11. generasjon. De lover trygg og god mat bygget på generasjoner av kunnskap og ektefølt engasjement for jordbruket og dyreholdet. Som de selv sier: En gard eies ikke, den forvaltes, fra en generasjon til en annen. Kulturlandskapet rundt middelalderklosteret på Utstein er en viktig del av den norske kulturarven. Takket være sau og storfe har dette blitt pleid gjennom generasjoner.

Matpolitikk handler om Geno, som jobber for å redusere utslipp av metan fra kyr. Kyrne produserer melk og kjøtt, og utnytter gras og grovfor som ikke kan benyttes til menneskemat. Geno sitt mål er å avle ei ku med stor produksjonskapasitet, god helse og fruktbarhet, god fòrutnytting og lavt utslipp av metangass. Norsk rødt storfe er ei grønn ku.

Matpolitikk handler om Den Gyldne Omvei i Trøndelag, hvor vi kan reise innom Kirsti og Svein på Berg Gård. De driver allsidig produksjon hvor de prøver å utnytte alle gårdens ressurser som hus, innmark, utmark, beite og kulturminner. Målet er å utnytte hele kulturlandskapet i en næringsmessig sammenheng. Her ales og etes lam, frilandsgris og honning så det er en fryd. Inspirert av cider-makerne i Hardanger lages det også egen akevitt. Gamle tradisjoner og oppskrifter får nytt liv, sammen med innovasjon og eksperimentering mot nye og spennende smaksopplevelser.

Matpolitikk handler også om Georg-Fredrik på Røysland Gaard, som har hentet frem gamle oppskrifter på pinnasteik, en metode hvor en bruker hele dyret og får mer kjøtt. For ham er historie og tradisjon noe bonden stolt fletter inn i produktet. Han har tro på at norsk lokalmat kan ta verdensmarkedet. I godt samarbeid med reiselivet og kokkene ser han mange muligheter.

Matpolitikk handler om Bo Jensen, som hver dag kjører ut til ei lita bygd og bærer geitemelk ned til det lille produksjonslokalet sitt. Senere setter han seg på flyet og tar med seg ostene sine til London og Paris. Lille Aske har vunnet flere internasjonale priser. Det har også Kraftkar, som så dagens lys hos Tingvollost, et lite familieeid gårdsmeieri, som lager ost av melk fra egen gård. Kraftkar ble kåret til verdens beste ost blant 3000 oster fra hele verden. En bekreftelse på at norske produkter er i verdensklasse. Norsk osteproduksjon setter Norge på kartet.

Smaken av Norge.

Matpolitikk handler om smaksopplevelser, om den norske kulturarven, om oppskrifter som holdes ved hevd og mye mye mer. Det har skjedd en revolusjon innen ciderproduksjon, som gjør at dyktige produsenter fra Hardanger inspirerer fruktbønder på Hjelmeland. Norske produkter, av norske råvarer, som konkurrerer i den store verden. Norsk øl har også fått sin renessanse. Det er fokus på smak og kvalitet, foran kvantitet. Kombinasjonen øl og mat må prøves. Eller cider. Eller Eplejuice.

Matpolitikk handler om mangfoldet.

Matpolitikk handler også om et yrke du kan ha med deg over alt i verden. Nemlig kokkeyrket. Det er matpolitikk på sitt beste når Christian Andre Pettersen konkurrerer i Bocuse D`Or, og løfter frem overvintret purrestokk fra Jæren og trøffeltang fra Lofoten. Norge har flere medaljer enn vertslandet Frankrike, i en knallhard konkurranse, hvor verdens beste kokker knives. Vår rike mattradisjon løftes.

Norske kokker viser oss at verden vil ha den.

Det er også matpolitikk på sitt beste når Kristian Vangen, kjøkkensjef hos Michelin-restauranten Bare, har et unikt samarbeid med Maya på Nordre Solend Gård. Hun produserer «rampete mat» og forteller hvilke råvarer som er i sesong, Vangen viser hvordan disse kan brukes. Dette blir til kurs om hvordan du kan lage bærekraftig Michelin-mat hjemme.

For matpolitikk handler også om disse måltidene, og fellesskapet rundt bordet, hvor vi samles og snakker om dagen som er gått. På 50-tallet brukte man vesentlig lenger tid rundt middagsbordet enn det man gjør i dag. Det er tankevekkende. Folk flest visste også mer om hvordan maten ble produsert.

Heldigvis skjer det nå en stille matrevolusjon.

Vi baker og fermenterer, det blir flere andelsbønder og flere vil lære seg å lage lefser og spekepølse. For vi vil ha den norske maten og vi er stolte av mattradisjonene våre. Da må vi gjøre det vi kan for å løfte den frem og ta vare på den.

Bøndene spiller en viktig rolle i norsk matkultur. Det er derfor jordbrukspolitikken er så viktig. Det er selve livsnerven i matpolitikken. Vi trenger bøndene våre, både til å produsere mat, men også til å ivareta det langstrakte landet vi har. De forvalter vår felles kulturarv. Bonden tar utgangspunkt i de ressursene som er gitt, med mål om å skape enda bedre forutsetninger for de som kommer etter. De er en del av noe større. Kulturarven – det vi har, og det vi er!

Det handler om matpolitikk.

Historien om Norge skal ut i verden, men også inn i våre hjerter!

 

Det blir ikke flere sykepleiere av å produsere mer aluminium

Overskriften må gjentas: «Det blir ikke flere sykepleiere av å produsere mer aluminium.» Disse ordene sa Jonas Gahr Støre i en debatt nylig. «Skrekk og gru», tenkte jeg. «Sa han virkelig dette?»

Det har dessverre blitt en heftig kamp i politikken, mellom hva som er rett og galt, det kalde og kyniske mot det varme og gode. Det er en debatt hvor man stiller ting opp mot hverandre. Aluminium eller sykepleiere? «Ja takk, begge deler», sier jeg.

Før jeg ble stortingsrepresentant jobbet jeg i det private næringslivet. Vi var opptatt av å levere produktene til våre kunder. Kunne vi få bedre rammevilkår var det alltid gledelig, men for det meste tok vi saken i egne hender og satte i gang. I mitt virke som politiker besøker jeg utallige bedrifter som er i det samme moduset. De skal skape noe. De stoler på at vi politikere gjør de rette beslutningene, slik at de kan drive butikk.

Så har krisen plutselig rammet oss. Den rammer hardt og den rammer ulikt. Jeg ble fortalt om et bilde som illustrerte krisen, hvor man så offentlig sektor stående på en skute, mens privat sektor lå i vannet og kjempet for livet. Jeg er en av dem som står trygt på skuta.

Krisen rammer ulikt.

I Oslo kommune har byrådet måtte inngå et storstilt samarbeid med private aktører, for å klare å teste for korona raskt nok. Venstresiden er kritiske til private aktører og vil forby dem, men i krisetider er de gode nok. Det samme skjedde i den storstilte barnehageutbyggingen på 2000-tallet. Vi hadde aldri klart full barnehagedekning uten, allikevel lever debatten enda. Det er et enten, eller.

Aller helst uten de private.

Privat næringsliv har for mange blitt et skjellsord, hvor en nærmest må forklare hvorfor en driver butikk. De som skaper jobber settes opp mot dem som leverer velferd.

Velferdsstaten vår har ikke råd til å la dette fortsette.

Det er på tide å løfte privat sektor opp og frem. Sannheten er at vi aldri hadde hatt en offentlig sektor som vi har i dag, uten et offensivt næringsliv som tar sjanser. Noen ganger ender det med at de havner uti, men de prøver å komme seg opp. Noen går konkurs, andre overlever.

Privat næringsliv bidrar til verdiskaping og sørger for at vi har en offentlig sektor som kan løse samfunnets oppgaver. I samspill skal de sørge for at vi har en sterk offentlig velferdsstat også i fremtiden. Men det betinger at vi ser sammenhengen mellom disse.

Det er på tide å løfte frem det private næringslivet og gi dem den respekten de fortjener. Alt annet vil være en fallitterklæring for velferdssamfunnet Norge.

Vi har ikke råd til å kaste dem på sjøen.

 

Skal innovasjon og skaperkraft tape for ideologi?

Jeg er bekymret for fremtiden. Vi står midt i en pågående pandemi. Mange står utenfor arbeidslivet. Helsevesenet er under press. I tillegg nærmer det seg valgkamp og et nytt stortingsvalg.

Valget i 2021 blir det viktigste valget så lenge jeg kan huske.

Det handler om hvilken retning vi skal ta landet. Det handler om et begrenset utgangspunkt. Det handler om å forvalte det samfunnet vi har, med fremtidige generasjoner i tankene. Det handler om ulike ideologier, som kommer til å ha stor betydning for praktisk politikk.

Vi må skape mer og inkludere flere.

Vi har lenge visst at vi ville gå mer usikre tider i møte. Dersom velferdsstaten Norge skulle sammenlignes med et koldtbord, kan man si at rekesmørbrødene er borte. Laksesmørbrødene er borte. Men det er noen rundt bordet som absolutt skal spise de siste roastbeef-smørbrødene.

Samtidig skal vi sørge for at neste generasjon kan leve av restene.

Omstillingen av Norge må fortsette. Vi må bryte ned motsetningene. Det kan ikke koke ned til en debatt om hvorvidt vi skal ha offentlige eller private velferdstilbydere. Vår felles velferd skapes i skjæringspunktet mellom disse to. Nå trenger vi politikere som kan ta de rette valgene, og føre oss trygt inn i fremtiden.

Jeg er bekymret dersom venstresiden tar over makten i 2021. Det vil være et tilbakeskritt for innovasjon og utvikling av offentlige tjenester. Vi trenger en sterk offentlig sektor, men vi må la den bli sterkere, i samspill med privat sektor.

Og vi trenger flere kvinner som går foran og skaper arbeidsplasser.

Kvinnedominerte yrker må få utvikle seg, og ha samme vilkår som mannsdominerte yrker. Det bør ikke være motsetninger, når vi snakker om et likestilt arbeidsliv, hvor det også skal være et likestilt familieliv. På Jæren står industrien sterkt, med et sterkt gründermiljø, hvor mange har etablert seg hjemme i garasjene, før de har flyttet ut og erobret verden. Hvorfor snakker vi ned de som vil gjøre det samme innen velferdssektoren? Hvorfor løfter vi ikke heller frem gründerskap i helsenæringen, og motiverer ansatte til å skape bedre løsninger?

I privat sektor er det sjelden at ledelsen sitter med alle løsningene. De skapes i samspill med de ansatte, hvor også nye virksomheter skapes av medarbeidere som bryter ut og skaper sin egen arbeidsplass.

Kvinner som gjør dette blir kalt velferdsprofitører.

Samtidig går samfunnet vårt hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet burde ikke være om vi trenger private velferdstilbydere, heller hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.

Hvis ikke risikerer vi at innovasjon og skaperkraft taper, til fordel for ideologi. Det er hva neste års valg kommer til å handle om.

Det gjør meg bekymret.

 

Publisert i Stavanger Aftenblad, 25. august 2020

Kan Senterpartiet ha SV og MDG med på laget?

Geir Pollestad har vært i vinden det siste halve året, etter flere innlegg på Facebook og flåsete bemerkninger om norsk mat og pinsetter. Men nå nærmer det seg valg. Det er på tide å avklare for velgerne hva de får ved å gi sin stemme til Sp.

Senterpartiet drømmer om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet etter stortingsvalget, men det blir neppe mulig uten SV og MDG på laget. Hvor store kameler er da Pollestad villig til å svelge?

Én ting har Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne til felles: De peker alle foreløpig på Ap-leder Jonas Gahr Støre som sin statsministerkandidat ved stortingsvalget neste år. Bortsett fra dette, har partiene lite til felles.

Jeg har ti spørsmål om praktisk politikk, som Pollestad og Sp vil måtte diskutere med SV og eventuelt MDG.

  1. Vil Geir Pollestad og Sp ta tilbake arveavgiften, slik SV vil?
  2. Vil Geir Pollestad og Sp øke drivstoffavgiften, slik SV vil?
  3. Vil Geir Pollestad og Sp gjøre store kutt i det norske kjøttforbruket, slik MDG vil?
  4. Vil Geir Pollestad og Sp øke flyseteavgiften, slik SV og MDG vil?
  5. Vil Geir Pollestad og Sp øke bilavgifter, slik SV og MDG vil?
  6. Vil Geir Pollestad og Sp øke reguleringskravene i landbruket, slik SV og MDG vil?
  7. Vil Geir Pollestad og Sp åpne for sekstimersdag, slik SV og MDG vil?
  8. Vil Geir Pollestad og Sp sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon, slik MDG vil?
  9. Vil Geir Pollestad og Sp øke rovviltbestanden, slik SV og MDG vil?

Dette vil blant annet medføre at pendlerne må betale mer for bil og drivstoff, bonden vil få flere reguleringer og de som jobber i oljebransjen vil gå en usikker fremtid i møte.

 

Rogaland er et fylke hvor verdiskaping, innovasjon og vekst står sterkt. Vi er mat- og energifylket som er og kommer til å være helt sentrale i utformingen av morgendagens Norge. Men for å kunne utnytte mulighetene som finnes i fylket vårt, trenger vi forutsigbarhet.

 

Dette er ikke tiden for politiske eksperimenter fra Pollestad og hans parti.

 

I realiteten er det ved høstens valg kun to alternativer:

  1. Jonas Gahr Støre som statsminister, med SV og MDG på slep.
  2. Erna Solberg som statsminister, og du vet hva du får.

Det tiende spørsmålet er da om Pollestad og Sp kan gå på kompromiss med sine hjertesaker, og samarbeide med SV og MDG i en regjering? Det vil i så fall ha stor betydning for faktisk politikk.

Så kan vi være enige om at den norske osten smaker godt, enten en spiser den med pinsett, eller ikke.

Jeg skulle bli forfatter

Ja, jeg skulle bli forfatter. Trodde jeg. Så skjedde livet.

Nå leser jeg heller bøker. Lever meg inn i andres liv. Ler medlidende. Kjenner meg igjen. Sukker av meg selv. Tenker at vi er flere i samme båt.

Så mange levde liv.

Unger som roter, menn som ikke rydder. Lykken som aldri kommer. Lykken som gikk. Lykke som venter. Øyeblikk hvor solen plutselig skinner. Når ungene har laget middag, eller skuffen omsider er fikset.

Akk du vidunderlige hverdagsliv.

Hva skal historien min handle om, tenker jeg? Det er der det ofte stopper. Men jeg har erkjent at det må handle om livet. Om det som faktisk skjer. Eller skjedde.

Sånn har det visst blitt.

Jeg er blitt 40 år?! Fremdeles føler jeg meg som en ungdom. Omtaler meg periodevis som det også. Jeg er enda i læringsfasen, sier jeg. Kjøper meg tid. Det går. For en periode.

Men det er en tid for alt.

Man er visstnok blitt voksen. Ting forandrer seg. Man er plutselig ansvarlig. Man må stå i det man gjør. Heldigvis senker roen seg. Man er trygg på seg selv og livet. Alt man ikke visste den gang.

Så kommer erkjennelsen.

Man er ikke der man trodde man skulle være. Eller visste vi egentlig hvor vi skulle? Vi lo av de som snakket om at alder bare var et tall. Vi visste jo at de var gamle. De hadde bare ikke peiling.

Vi hadde peiling.

Og vi hadde livet foran oss. Vi hadde alle valg og all verdens tid. Det var bare tullprat det de voksne snakket om. De skulle bare visst.

Så ble jeg mor. Jeg var plutselig kone. Plutselig var jeg selv blitt denne klisjeen.

Tiden går for fort. Ungene vokser med stormskritt. De kan ikke lenger sitte på fanget. Eller vil ikke. Plutselig er man blitt cringe.

Grinch trodde jeg det var, første gangen jeg hørte det. Ordet fantes ikke i mitt vokabular. Nå er det der. Sjelden med positivt fortegn. Det skal visst få meg til å slutte. Man kan lese ordet i bøker. Det er blitt dagligtale. På samme måte som Tik Tok.

Jeg bør visst holde meg unna det også.

Jeg har blitt som de godt voksne. De som tilsynelatende prøver å være kule. Men så er vi visst bare cringe. Sannheten er at vi fremdeles bare er oss selv.

Ungene skulle bare visst.

Sånn er livet blitt. Jeg trodde jeg skulle bli forfatter.

Midtlivskris og sommeris

Det har vært en hektisk innspurt frem mot sommeren. Ingenting har vært normalt etter at vi gikk inn i mars måned. Det har vært hektiske møter om krisehåndtering og brannslukking, samtidig som det har vært fine stunder sammen med familien. Det har vært et lykkelig friminutt å kunne tilbringe mer tid sammen. Felles måltider og turer i skog og mark gjør underverker for familielivet.

Men alt har blitt annerledes. På flyet sitter jeg med munnbind. Når jeg jogger rygger folk unna. Det har blitt tabu å hoste i offentligheten. Jeg har kjent på en ny type skam. Smitteskammen. Jeg har vært redd for å gjøre noe feil. Det toppet seg når jeg var på et kjøpesenter i mars og måtte til legen for å sy et par sting i hånden. Hva skulle jeg gjøre ute blant folk, midt under den verste krisen. Også på et kjøpesenter da. En flaske vin, var det usle gjøremålet.

Mye har skjedd siden den tid.

Nå begynner vi å slappe av. Folk stimler seg sammen. Det er rene Sydenstemningen flere steder i Norge. Det er lett å glemme avstanden. Derfor var det bra at helseministeren gikk ut og minnet om metersregelen denne uken. Det er så lett å gå tilbake til gamle takter. Det tar på å holde avstand.

Vi gleder oss over de små tingene.

Et av høydepunktene mine var når Hennig Olsen kom tilbake med sommerisen. Etter mange år uten min favorittis var det et euforisk øyeblikk når jeg endelig fikk tak i. Jeg har faktisk vært hos Hennig Olsen og spurt om den kommer tilbake, flere ganger. Men svarene var alltid tvilende. Tiden for sommerisen var visst forbi.

Men plutselig var den der! For en følelse! Og som jeg ventet på 1. April! De gangene jeg fant den på en bensinstasjon snakket jeg entusiastisk med kassereren. Hadde de smakt den? Hvordan var salget? Når ville de få inn mer?! Jeg følte meg smågal.

På vei hjem fra Shell`en betrodde jeg meg til Rune. Det var nesten som dop. Jeg ble blank i øynene og fikk høyt stemmeleie bare jeg snakket om denne isen. Det toppet seg etter et par glass vin, sammen med venninnegjengen, når jeg begynte å gråte når jeg skulle snakke om smaken av sommeris. Jeg var rett og slett nyforelsket.

Det er heldigvis slutt nå. Dessverre. Hennig Olsen har ikke mer igjen på fabrikken. De har feilberegnet seg. Så til de grader. Sorgen er total.

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ble så glad når sommerisen kom tilbake. Jeg har konkludert med at det er et resultat av at jeg har blitt 40 år. Sommerisen minner meg om barndommen. Varme somre, bekymringsfri og fri. Verden for mine føtter. Verdens beste is i hånda. Et lite øyeblikk fikk jeg kontakt med denne tidligere versjonen av meg selv. Helt til jeg landet hardt og brutalt.

Gratulerer så mye med 40-årsdagen! Tenk å se det på et bursdagskort. Det var uvirkelig og absurd. Men dagen måtte jo komme.

Denne uken var jeg i 90-årsdag hos min mormor. Jeg tok ansvar og sørget for at den eldste generasjonen fikk både smørbrød og drikke. «Tenk det Margret, nå har du kommet dit at du må sørge for at de gamle får mat før du spiser selv», fikk jeg høre.

Da gikk det opp for meg at jeg faktisk var blitt voksen. Fanget, midtveis i livet. Barn og gamle omringer meg, og alle skal ha mat og drikke.

Jeg lengter etter sommerisen..

Når du en gang kommer

Neste sommer

Skal jeg atter være her

På gjensyn! Og god sommer 

Er kua løsningen eller problemet?

Høyres politikk skal legge til rette for et lønnsomt og bærekraftig landbruk over hele landet. Denne ambisjonen bør være veiledende når vi tar stilling til Klimakur 2030.

Misforstå oss rett; Landbruket skal gjøre sin del i reduksjon av utslipp, på samme måte som samferdselssektoren. Spørsmålet er hvordan.

Bilen var lenge en klimaversting. Så kom elbilene, og bilen ble en del av det grønne skiftet. Bilen gikk fra å være et problem, til å bli en del av løsningen. Nå er det kua som er under lupen. Noen tar til orde for å redusere kjøttforbruket. Istedenfor å snakke om rødt kjøtt som den store synderen, mener vi at vi bør snakke mer om metangassen, og hvordan utslipp kan kuttes i hele landbruket.

Landbruket har selv offensive planer for å kutte klimagassutslippene, og de var den første næringen som inngikk en forpliktende klimaavtale med regjeringen. Likevel har Klimakur 2030, og kostholdsrådene den fremmer om reduksjon av rødt kjøtt, skapt bekymring i store deler av landbruket.

Vi ønsker å være tydelige på at Klimakur 2030 ikke er regjeringens politikk, men et  kunnskapsgrunnlag, bestilt av regjeringen, som skisserer mulige tiltak for å redusere klimautslippene.

Det har kanskje ikke kommet så godt fram, men Klimakur 2030 er svært tydelig på nedsiden for landbruket med å redusere mengden rødt kjøtt folk spiser. Dette kan medføre at store deler av norsk areal vil gå ut av produksjon da det mange steder ikke er naturgitte forhold for dyrking av korn, frukt og grønt. En nedgang i antall kyr og sau gjør det vanskelig å opprettholde et helhetlig kulturlandskap. Dette vil også føre til at omlag 6300 bondeårsverk legges ned. Dette er dramatisk for norsk landbruk, og det bryter med en politikk som vil legge til rette for et landbruk over hele landet. Høyres klimapolitikk tar utgangspunkt i at vi skal kutte utslippene, ikke utviklingen. Norge trenger et robust landbruk.

Over tid har vi sett at mattrendene har endret seg og at etterspørselen etter rødt kjøtt er redusert. Det kjøttet vi skal spise, kan vi spise i full forvissning om at den norske bonden frembringer et produkt med lavest mulig klimaavtrykk. Her har vi også klare forventninger til at landbruket fortsetter sin viktige jobb med å sikre mat i verdensklasse og samtidig redusere utslipp.

Kua er ingen miljøversting, men metanutslippene er en utfordring for klima. Vi skal ikke ha «kuskam», men vi må kunne diskutere hvordan vi skal redusere de totale utslippene i landbruket.

Forskningen er på full fart framover for å finne løsninger som gjør kua mer klimavennlig. For det første er en frisk ku en klimavennlig ku. Friske dyr trenger mindre fôr, de vokser raskere og produserer mer melk og kjøtt. Vi har allerede noen av verdens friskeste dyr. Dette gir vesentlig lavere klimautslipp per produsert kilo kjøtt og melk. For det andre jobbes det aktivt med fôr som reduserer metanutslippene. Det viser seg blant annet at dersom graset slåes tidligere, vil metanproduksjonen i kua reduseres markant. For det tredje jobbes det med ventilasjonsanlegg og tildekking av gjødselkummer. Dessuten er Geno i gang med avle fram klimavennlige kyr.

Når kua spiser gress, utnyttes gresset på en gunstig måte. Vi er ikke utstyrt med fire mager, slik som kua. Gitt de forutsetninger vi har mange steder i landet er dette den produksjonen som er mulig. Det er en god ressursbruk av den fornybare ressursen, gress og viktig i et beredskapsperspektiv. Vi kan spise kjøttet, men ikke gresset.

Fe som beiter i utmark bidrar også til å holde landskapet åpent, og det i seg selv kan ha gunstige klimaeffekter. Dersom kyr og småfe forsvinner får vi en gjengroing som gir mer opptak av solstråling og tidligere snøsmelting.

Mindre kjøtt på menyen gir ikke automatisk klimagevinst. Klimakostnaden til det du bytter ut kjøttet med er like viktig. Det blir kompliserte regnestykker. Dette er komplekst og vi ser nå fram til en debatt om klimakur 2030 som rommer denne kompleksiteten. Dette er egentlig ikke en debatt om rødt kjøtt, men om hvordan vi kan få et mer klimavennlig landbruk.

Når direkte dialog ikke teller

Det er sjelden man lar seg irritere, men for egen del har det skjedd flere ganger den siste uken. Mulig jeg snart må vurdere egen rolle i alt dette. Kanskje er det jeg som er problemet.

Det begynte i spørretimen sist uke, hvor både Slagsvold Vedum og Støre trakk ut elementer av en historie de ville bruke. Det første ble et blogg-innlegg som kan leses her: https://www.margrethagerup.no/2020/05/15/nok-cheesy-facebookstatuser-fra-pollestad/

Så lenge ingen kjenner hele historien kommer poenget godt frem. Da er visst alt innenfor på sosiale medier. Støre får vente til en annen anledning. Mulig det blir et tredje irritasjonsinnlegg..

Men i dag er det Bondelaget i Rogaland som har skapt irritasjon. I et innlegg på Facebook skriver nestleder i Bondelaget at Rogaland Høyre sin stortingsbenk er fraværende i debatten om landbruket. Vi står visst bare opp for alle andre næringer.

Hadde det nå bare vært så vel.

Jeg har stadig dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker over. Men som politiker kan man dessverre ikke favne alt. Det handler om kapasitet, og det er helt menneskelig. Jeg tror aldri jeg har holdt en innledning om politiske tema, uten å få kommentarer om alt jeg har utelatt. Og sånn må det være. Vi er ikke maskiner.

Men matpolitikk har jeg prioritert iherdig de siste årene. Det er stadig en bratt læringskurve, men for en reise. Man har stadig blitt imponert over alt som foregår i og rundt norsk matproduksjon. Og hvor lett bøndene deler raust av sine glade historier. Det er viktig for å lære opp oss som står utenfor norsk matproduksjon. Vi må forstå hva det handler om.

Nå er det imidlertid unntakstilstand.

De siste ukene har Høyres landbruksnettverk derfor vært travelt opptatt i møter med bondelag, bønder og produsenter rundt omkring i hele landet. Vi har snakket med kokker, restaurantereiere og bekymrede bønder og produsenter. Tiltakspakke etter tiltakspakke er rullet ut. Vi er heldige som har en velferdsstat som Norge.

Vi jobbet lenge med å få på plass arbeidskraft til landbruket, både gjennom endringer i dagpengeregelverket og innreisereglene. Det jobbes fremdeles på flere hold for at flest mulig skal holde hodet over vannet i disse tider. Det er få som ikke har utfordringer nå. Da må vi snakke sammen.

For dialog er viktig

Førstkommende mandag har landbruksnettverket, som består av 17 Høyre-damer fra ulike deler av landet og i ulike fagkomiteer på Stortinget, møte med Rogaland Bondelag. Tema er korona-krise, norsk landbruk og veien videre. Viktige tema.

Vi har allerede hatt møter med bondelagene i Agder, Nordland, Vestland, Telemark med flere.

Sist uke var Høyres landbrukspolitiske talsperson, Guro Angell Gimse, sammen med Rogaland Høyre i et møte med Norsvin. Viktige samtaler, viktige innspill, politikk som drives videre. Alt avhengig av en dialog.

For dialog betyr noe.

Jeg har nå snart vært stortingsrepresentant i tre år. I den tiden har jeg jobbet hardt for å løfte norsk landbruk og stå i bresjen for den formidable jobben bøndene gjør. Det være seg å måtte debattere kylling og dyrevelferd mot MDG, eller å trekke frem hvor god dyrehelse og lite bruk av antibiotika og sprøytemidler det faktisk er i norsk mat.

Samtidig er jeg tydelig på at vi trenger internasjonalt samarbeid. Skal vi leve av ressursene våre må vi snakke om alt, fra jord og fjord til bord. Matpolitikk liker vi i Rogaland Høyre å kalle det. Det handler om verdiskaping i et stort perspektiv. Det handler om Norges største fastlandsindustri. En bransje Høyre og jeg heier på og fremsnakker. Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Briter var overrasket når jeg viste dem oversikten over bruk av antibiotika i norsk matproduksjon. De trodde ikke det var mulig. I fjor traff jeg en annen brite, som jobber i oljebransjen, under en konferanse i Stavanger. Han var overrasket over at jeg satt i Arbeids- og sosialkomiteen, for jeg snakket jo kun om mat. Han var helt sikker på at jeg satt i næringskomiteen..

Når Bondelaget postet innlegg på Facebook i dag fikk jeg melding i Messenger: skjønner ikke spørsmålet, du snakker jo om mat og Rogaland hele tiden.

Matfylket Rogaland tenker jeg automatisk. Og energihovedstaden. Jærbuer som gir gass.

Sånn er livet på sosiale medier. Budskap og kommunikasjon. Etterlatt inntrykk er ofte helt ulikt, avhengig av hvem som leser og hva som deles.

Derfor setter jeg pris på direkte dialog. Som politikere er vi helt avhengige av en god dialog med aktørene som skaper verdiene der ute. Uavhengig av hvilken yrkestittel man har. Det er de verdiene som gjør Norge til den velferdsstaten andre land bare kan misunne oss, som nå løfter oss gjennom krisen.

Å fremføre budskap via Facebook kan være vel og bra for å formidle et poeng. Men det betinger at man kommer med et nyansert bilde, og ikke velger elementer av et budskap. Når vi jobber for å fremme egne saker liker jeg best direkte dialog. Det trenger ikke å være så vanskelig.

Jeg kan nås på: Margret.hagerup@stortinget.no, eller på telefon 47 611 670.

Og jeg leser tidvis statuser på sosiale medier. Men det hender de irriterer mer enn de opplyser.