I morgen er det valgdag..

Så i dag er det på sin plass med en stor takk til alle dere som er i familiene til oss partimennesker. Uten dere og deres tålmodighet hadde vi ikke klart å drive valgkamp. Rune, du har vært helt enestående, som vanlig. Tusen takk! Du gjør dette mulig, og jeg satser på å gi litt tilbake i løpet av årene som kommer. Til det braker løs med neste valgkamp i 2021. Den tid, det strev.

I år har jeg vært med på min tredje lokalvalgkamp, men har for første gang ikke stått på listen. Jeg husker enda hvor nervøs jeg var første gang jeg stilte i 2011. Jeg var livredd for å stå på stand, jeg hatet dørbank og jeg var helt sikker på at jeg kom til å få en haug med vanskelige spørsmål når jeg møtte folk. I løpet av valgkampen ble jeg gradvis varmere i trøya, og det var herlig å omgås andre som var i samme situasjon som meg. Jeg innså også raskt at alt jeg var så redd for ikke var så galt allikevel. Ja, det var faktisk gøy også. Det gav rett og slett mersmak.

Dette året er også mitt første lokalvalg hvor jeg er stortingsrepresentant. Det har ført med seg at jeg har fått reise rundt til andre lokale lag og foreninger. Jeg har møtt gamle kjente og nye politiske spirer, i alle aldre. Man blir varm om hjertet og optimistisk for fremtiden når man ser hvor mange som engasjerer seg for lokalsamfunnet. De har allerede brukt timer av sitt liv på den lokale dugnaden, og de aller fleste har et ønske om at det skal bli langt flere, etter morgendagen.

De gjør dette for at de tror det har noe å si hvem som er med og styrer. De har stått på for at de vil ha noe å si i, og om, beslutningene som tas. De har jobbet morgen, middag og kveld, fordi de tror på Høyres politikk. Jeg er stolt over å være en del av dette laget, og jeg er stolt over å representere Høyre.

Høyre er partiet som har gått til lokalvalg for mer kunnskap i skolen, kvalitet og valgfrihet i omsorgen, ren luft og JA-kommuner som bidrar til å skape trygge jobber. Høyres politikk bygger på prinsippet om frihet under ansvar. Denne friheten inspirerer mennesker til å strekke seg lenger, og utløser skaperkraft i samfunnet.

Høyre er partiet for deg som ser muligheter for alle.

Høyre har nå gått til valg på å skape en åpen og tilgjengelig kommune for hele befolkningen. Kommuner der innbyggerne skal kunne velge mellom ulike tjenester av høy kvalitet. Konkurranse og samspill mellom ulike aktører sikrer både høyest mulig kvalitet på tjenestene og valgfrihet til innbyggerne. Det offentlige kan ikke ha monopol på offentlige tjenester. Da mister vi verdifull innovasjon og nyskaping, og tilbudet blir dårligere.

Det bekymrer meg at venstresiden har brukt ideologi og prinsipper som begrunnelse i denne debatten, og ikke har snakket om kvalitet i tjenestene. Debatten kan føre til at enkeltindivider ikke tar sjansen på å skape arbeidsplasser, når trusler om rekommunalisering lurer i bakgrunnene.

Fremtidens velferdssamfunn er avhengige av et godt samspill mellom offentlige, ideelle og private aktører. Da må vi sette kvalitet og tjenestetilbud foran ideologi og prinsipper. For vi har arvet et samfunn preget av tillit, åpenhet og små forskjeller, med høy verdiskaping og velutbygde velferdsordninger. Da er det vår plikt å ivareta og videreutvikle dette for fremtidige generasjoner.

Jeg mener at Høyre har de beste løsningene for et bærekraftig velferdssamfunn, med plass for alle.
Jeg gleder meg nå til å samarbeide videre med alle de blide menneskene jeg har drevet valgkamp med de siste månedene. Dere har virkelig stått på, imponert og inspirert til videre arbeid. Det er ikke ubetydelige mengder planleggingstimer, møter, lapperører, bollepakkinger, solkremer, buttons og kaffekopper som har passert gjennom dagene. I morgen krysser jeg fingrene for at det blir full uttelling, og at flest mulig av dere blir med videre. Husk, det er alltid plass til blide og engasjerte Høyre-folk, både i og utenfor kommunestyrene.

Takk for alle flotte øyeblikk gjennom valgkampen. Jeg har virkelig kost meg gjennom alle dørbanker, morgenaksjoner og stander. Ja, jeg har faktisk begynt å like dørbank.

Husk, det er lov å stemme Høyre i morgen.

Da får dere politikere som ser fremover og finner gode løsninger.

Godt valg!

Ytringsfrihet og cannabis

For noen helger siden var jeg på kurs i regi av Civita. Der sto politisk filosofi på agendaen og vi diskuterte alt fra ulikhet og ytringsfrihet, til høyrepopulisme og propaganda. En svært lærerik helg, med mange høytsvevende diskusjoner som virkelig utfordret meg. Flere utfordringer skulle komme..

Tilbake i valgkampbobla ble jeg plutselig møtt med Unge Venstre sin kampanje for å legalisere cannabis. Debatten om cannabis har engasjert meg lenge, og jeg er bekymret over utviklingen vi ser. For et år siden arrangerte vi flere folkemøter på Jæren, hvor temaet var rusmidler og hvordan man kunne snakke med ungdommen for at de skulle være best mulig rustet til å møte dette. Grunnen til at vi satte i gang disse møtene var en bekymring over mye av det vi hørte om ungdomsmiljøene og tilgjengeligheten av rusmidler. Det var også en utfordring at mange ufarliggjorde cannabisen, og sammenlignet den med alkohol.

Etter å ha bedrevet såkalt svogerforskning siden ungdommen, kan jeg med enkelthet si at cannabis kan føre med seg mye elendighet. Men det kan også være harmløs moro, og noe man prøver ut. Men i alle tilfeller kan det være veien inn til et misbruk. Et misbruk som kan ramme hvem som helst. Det er umulig å peke ut potensielle rusmisbrukere i en barnehage, eller på en skole. Er man heldig klarer man det, men i enkelte tilfeller ikke. Det eneste vi kan gjøre som voksne er å være ansvarlige rollemodeller og snakke med ungene våre om dette, og forberede dem på det som en dag vil møte dem.

Hjerneforsker Svend Davanger har lenge advart mot cannabis:
«Det er en utbredt politisk myte at cannabis, det rusgivende stoffet i hasj og marihuana, ikke er farlig eller skadelig. Men skadene er av en annen type enn den som vanligvis fanges opp av den medisinske farlighetsradaren.

Cannabis truer sjelden livet, men måten vi lever det på.

Cannabis virker sterkest på unge mennesker, det forandrer strukturen og funksjonen til viktige hjerneområder. Brukerne presterer dårligere innen utdanning og tar dårligere veivalg på avgjørende punkter i livet.»

Det er nettopp dette som bekymrer meg. Cannabis har en effekt på ungdom. Det kan påvirke fremtiden deres.
Mange i den eldre garde blir sjokkert over den cannabisen vi har i dag. For mye har skjedd i løpet av 30 år, og det er en helt annen virkelighet som i dag møter våre barn. Cannabisen er sterkere og stoffer mikses i stadig nye cocktailer. Det er farlig å ha foreldre som rådgir ut fra egen barndom, og kunnskapsnivået må definitivt opp.

Tilbake til Unge Venstre sin kampanje.

Jeg hadde blitt forbannet dersom ungene mine kom hjem med buttons som proklamerte at man skulle legalisere cannabis, og jeg ble sint og skuffet når jeg så Unge Venstre sin kampanje. Deretter ble jeg forundret over den sterke debatten som fulgte. Ytringsfriheten ble det meningsbærende. Mens styrken og budskapet i valgkampeffektene og symbolbruk ble mindre. Det ble plutselig til en del av ytringsfriheten. Jeg forbannet meg plutselig også over politisk filosofi. Samtidig som jeg forsvarer ytringsfriheten.

Dette er vel et eksempel på at prinsipper møter moralske kompass. Jeg vil verne ytringsfriheten for alt den er verdt, men som vi sier på Jæren, «dæ æ lov å bruga ved». Jeg viser toleranse ovenfor dem som taler for å legalisere cannabis, og jeg mener at de er i sin fulle rett til å ytre seg. Jeg mener samtidig at det må være lov å stille spørsmålstegn ved deler av kampanjemateriellet Unge Venstre skulle ha med seg på skoler. Bilder og slagord kan ha tung symbolikk, og bilder tolkes gjerne ulikt.

Å ta med seg den type materiale på en skole synes jeg rett og slett er upassende. Det er mange år siden vi kunne skimte kule typer som røykte Marlboro på reklameplakatene. Ja, vi er faktisk flere generasjoner nå som aldri har opplevd dette. Det er ingen tvil om at både tobakk, alkohol og narkotika har skadevirkninger. Det burde være i samfunnets interesse at vi snakker om disse tingene, og at vi kan ha en åpen og opplyst debatt. Men jeg vil ikke at mine barn skal få buttons på skolen med budskap om å legalisere cannabis.

Det er på tide at vi tar et tydelig standpunkt mot narkotika og sier klart nei til legalisering. Verden ble ikke et dårligere sted etter at røykeloven ble innført, snarere tvert om. «Har vi som samfunn råd til å legalisere et tredje rusmiddel, når vi allerede betaler enorme kostnader i form av sykdom og død ved de to legale stoffene, nikotin og alkohol?» spør lege Nora Volkow.

Jeg mener nei.

Jeg tror på en fri debatt, men vil advare mot at vi ukritisk lar bildebruk og kampanjer gli inn i samfunnsdebatten og bli en del av det man møter på skolen. Det kan true måten vi lever livet på.

Ungdommen er fremtiden vår, og det er vårt ansvar å sørge for at de er best mulig rustet.

Nora Volkow beskriver brukere av marihuana på denne måten: «Livene deres er ofte miserable fordi cannabisstoffene faktisk ødelegger de hjernekretsene som gir dem evne til å føle, være bevisste og ha fri vilje.»

La oss kjempe mot legalisering. Det er å gi ungdommen en god fremtid.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge

Vi kan snakke om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre grepene som fremmer dette. Vi må faktisk snakke om arbeidstidsordninger.

Utviklingen går i riktig retning og det jobber nå over 60 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013. Andelen deltidsansatte som oppgir at de ønsker å jobbe mer er også den laveste på ti år. Men vi er ikke i mål.

Høyre-styrte Kristiansand kommune har vedtatt at heltidsstillinger skal være normen. Det er et viktig signal og et skritt i retning av en kultur vi alle ønsker, men ordføreren i Kristiansand erkjenner at det er hardt arbeid og at det tar tid. Det er snakk om både kultur og struktur

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. Vi politikere må gi arbeidsgivere, både i privat og offentlig sektor, de riktige verktøyene for å kunne fremme en heltidskultur. Da må vi snakke om arbeidstidsordninger.

På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda. Et alternativ for å løse dette ville vært å prøve langvakter, eller andre alternative turnuser. Flere kommuner har prøvd ut dette, for å se om dette kan løse noe av utfordringene.

Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det hadde gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag.

På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Et sykehus eller et pleiehjem må ha personell tilstede, 24 timer i døgnet, mandag til søndag. Da er det ren matematikk som gir svaret på om man har mye deltid eller ikke. Det er behov for å skape en heltidskultur og vi må da erkjenne at det tradisjonelle turnussystemet ikke alltid går opp i.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Samtidig har vi også personer med nedsatt funksjonsevne som skal inkluderes i arbeidslivet. Alle kan ikke jobbe 100 %. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet har en ganske høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger vanskeliggjør ambisjonene om å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt.

Ambisjonen må være mer heltid, gjennom at vi snakker om arbeidstidsordninge, og finner gode løsninger lokalt. Her må de tillitsvalgte sette seg ned med ledelsen, finne gode løsninger og involvere de ansatte. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

Uten mat og drikke duger helten ikke

Plutselig var første skoledag her! Ferien er definitivt over. Det har vært en travel innspurt, med en del reising de siste ukene, før valgkampen nå starter for fullt og hverdagen er tilbake.

Sist uke skulle jeg til Arendal, for å delta på Arendalsuka. Et sted hvor politikere og andre samfunnsinteresserte møtes for å diskutere alt mellom himmel og jord. Jeg ankom Arendal søndags ettermiddag. Lørdagen hadde jeg vært på ei hytte i Søgne, sammen med gamle kollegaer fra Rimi-tiden, så det ble hektisk avreise derfra med buss, buss og så bil, for å komme meg frem. Jeg løp rundt med en stor koffert og prøvde å nå bussen som skulle fra Kristiansand til Arendal. Hadde et minutt på meg, men klarte det med nød og neppe. Vel fremme i Arendal ble jeg hentet av en hyggelig vert som eskorterte meg til leiligheten han leide ut på Tromøya. Airbnb har virkelig sine oppsider, vertskjøring er et av disse, i et område hvor bussene ikke går tett.

Jeg hadde ikke spist eller drukket siden frokost og begynte å kjenne at dette var nødvendig. Jeg satt sulten på rommet og googlet Tromøya og mat. Er såpass dårlig på kart og stedssans at det ikke fortalte meg mer enn at det var rimelig langt til nærmeste matsted på en søndag. Heldigvis hadde vertskapet satt frem et eple, en pære og en banan, samt fire drops. En stor flaske med farris var det også i kjøleskapet. Bonusen var at den var med sitronsmak.

Mandagsmorgen ble jeg kjørt til Hove-leiren, hvor jeg skulle overnatte de neste dagene. Jeg la fra meg bagasjen og registrerte at dette kom nesten til å bli som på leirskolen. Politikerlivets små og store gleder. Jeg vandret ut av Hove-leiren og var optimistisk med tanke på å finne et busstopp. Etter å ha gått noen kilometer innså jeg at det var dårlig med dette, så jeg måtte ringe en taxi. Kl 10.30 ankom jeg Arendal sentrum og kunne omsider få meg en lunsj/middag/kvelds/frokost.

Dermed var jeg endelig mett og klar for Arendal!

Man blir ganske euforisk av å gå rundt i Arendal. Det er kjentfolk rundt hver en sving, og enkelte treffer man igjen etter første møte, året før. Arendaluka er spekket med debatter og foredrag, og utfordringen er faktisk at man ikke får med seg alt man vil. Et luksusproblem rett og slett.

I løpet av mine dager i Arendal var det største minuset å komme seg hjem om kvelden. Begge kvelder sto jeg i lange taxi-køer, og det var en sliten politiker som ankom hybelen, uten mat og drikke i et kjøleskap. Det ble til at jeg kjøpte med firkløversjokolade, byggrynslunsj og pepsi max. I løpet av mine tre dager i Arendal ble det kun til en lunsj, hvor jeg faktisk satt ned og spiste. Resten var en evig jakt etter neste debatt, bedre sko og muligheten for en sunn matbit. Også var det den taxien..

Som en ekstra bonus hadde jeg glemt sminkefjerner, noe jeg også glemte å kjøpe med de gangene jeg var i sentrum. Det endte dermed opp med at jeg gikk rundt og så ut som om jeg var på festival, med fri flyt, hele uken. Det var derfor deilig å komme seg hjem i egen dusj og gni av seg all sminke, alle inntrykk og alle spor av reise. Pakket ut kofferten og innså at jeg er helt elendig til å pakke. Hadde knapt brukt 1/3 av det som var oppi, og svettet en god del når jeg dro dette etter meg sørlandet rundt. Enkelte ting blir aldri bedre.

Men nå er jeg tilbake i hverdagen! Kjøleskapet er tilgjengelig og matbutikken er rett nedi gata. I dag måtte jeg tidlig opp for å fikse matpakker. Vekkerklokken ringte kl 07.00. Jeg heiv på meg en joggebukse og spurtet ned til butikken. Vel hjemme måtte jeg vekke ungene og starte den evinnelige jakten etter hva de ville ha på skolematen. Ost, skinke, servelat, majones, leverpostei, syltetøy. Akk, de valgets kvaler. Videre måtte jeg sørge for at de fikk med seg litt frukt i matpakken. Det burde vært noen grønnsaker oppi tenkte jeg, mens jeg lukket matboksene. Godt å ha forbedringspotensial.

Det er noe spesielt med første skoledag. Man møter full av forventninger og skal treffe igjen venner, lærere og muligens bli kjent med noen nye. I dag tenker jeg ekstra mye på alle lærerne der ute, og er takknemlig for den jobben dere gjør. Det minste jeg som forelder kan gjøre er å sørge for at matpakken smøres. Selv om jeg tidvis synes det kan være noe herk. Jeg motiverer meg selv med at det enda er et hav av matpakker som skal smøres, før jeg er ferdig med denne fantastiske fasen i livet. Hold on, be strong. Trøsten er at ungene møter kompetente og engasjerte lærere, som gir ungene påfyll, slik at de kan gå ut og ta verden med storm.

Lykke til med et nytt skoleår!

Ta godt vare på hverandre, og husk, uten mat og drikke duger helten ikke.

En politikers bekjennelser

Sommeren har vært fin. Den har vært en salig blanding av gode stunder, krangling, brettspill, bading og is. Jeg har fått ryddet i barnas klesskap, ommøblert og flyttet på senger og prøvd å holde ugresset i hagen i sjakk. Mens jeg har syslet med alle disse aktivitetene har jeg også fått god anledning til å tenke over livet. Politikerlivet spesielt, og ikke minst meningen med det.

For hvilke politikere er det egentlig vi vil ha?

Den møtefrie perioden på Stortinget ble tidlig i sommer problematisert av Gunnar Stavrum, for å være for lang. Han mente videre at politikere burde kunne ha «vanlige» arbeidsdager, slik som folk flest. Jeg har prøvd begge deler, og må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å avgjøre hva som er mest jobb. Den største utfordringen med å pendle til Oslo er å reise fra familien. Derfor er det godt med møtefrie dager, hvor jeg kan starte med å levere i barnehagen, og fortsette arbeidsdagen ute i lokale bedrifter eller hjemme ved kjøkkenbordet. Familielivet er viktig. Kontakten med lokalt fylke likeså.

Jeg ble overrasket når jeg skulle levere jenta på 4 år i barnehagen i går. Tårene presset plutselig på. Hverdagen var i gang igjen. Det innebærer for meg pendling til Oslo. Livets overganger gjør oss oppmerksomme på at tiden går.

Jeg er nå halvveis i min første periode på Stortinget. Det har vært to fantastiske år, men også tankevekkende år. Jeg er skremt av debatten vi har, både på og utenfor Stortinget. Jeg er skremt av ytterpunktene, for det finnes ingen nyanser lenger, det er enten eller. Enten er du for bompenger, eller så er du imot. Enten har du flyskam, eller så har du det ikke. Svarene dine på dette definerer deg som person. For to år siden var jeg Margret Hagerup og jobbet som personalsjef på ASKO. Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er en enorm forskjell på disse to personene, i oppfatning, men jeg er usikker på om den er stor i væremåte.

Det er noen ganger fristende å gå tilbake til rollen min i ASKO. Der er det ingen som stiller meg til veggs for dårlig debatteknikk, eller ber meg ryke og reise via Facebook og mail. Det er heller ingen journalister som bryr seg om reiseregningene mine, eller bakgrunnen min.

Endrer vi ikke debattklimaet tror jeg det for mange vil være lettere, bedre og mer foretrukket å være ute i arbeidslivet, mens det beste nok hadde vært at vi hadde flere vekslinger. Jeg studerte mens jeg jobbet på ASKO, og dro god nytte av erfaringene i arbeidslivet inn i studiene. Nå drar jeg god nytte av erfaringene i arbeidslivet, på Stortinget. En gang skal jeg dra med meg denne erfaringen tilbake til arbeidslivet. Vi trenger et mangfold, også i politikken.
Jeg er helt overbevist om at politikken trenger flere folk som har erfaring fra næringslivet. Derfor er jeg bekymret for om vi i fremtiden klarer å rekruttere bredt inn i politikken, eller om vi skremmer bort folk, gjennom skittkasting, personifisering og store forventninger.

Vi går nå inn i en kommunevalgkamp, hvor mange nye tillitsvalgte har meldt seg inn i partiene og stiller til valg. De har alle et ønske om å jobbe for en bedre kommune og et bedre samfunn gjennom sakene de brenner for. Måtte kommunevalgkampen preges av de gode debattene, hvor vi viser tydelige forskjeller og skillelinjer, og ikke spiller på frykt, skremsler og latterliggjøring.

Det skaper et bedre samfunn.

Når alle har svin på skogen

De siste ukene har hverken vært gode for norske bønder, eller den offentlige debatten. Etter Brennpunktdokumentaren om lovbrudd på enkelte svinegårder har beskyldningene mot bøndene rast.

Jeg så denne sammen med kollegaer i Høyre sitt landbruksnettverk. Vi var rystet over det vi så. Det var rett og slett vondt å se bønder som hadde mistet kontakten med seg selv og dyrene. Det er alltid vondt å erkjenne at noen bryter regler og handler i strid med det som er vår kollektive enighet. Vi skal behandle hverandre godt, og det gjelder både dyr og mennesker. I etterkant av filmen har jeg reflektert en del rundt bildebruk, og ordenens makt. Hvilken effekt har det at kjendiser skriver under på et opprop om å boikotte svin i sommer. Betyr det noe at flertallet av disse er selverklærte veganere, og ikke hadde spist det uansett. Antagelig ikke. Kjendiser boikotter svin er det som henger igjen. Svinenæringen har visst fått for mange svin på skogen. Noen skulle ønske at alle svin var i skogen.

Bøndene og landbruksorganisasjonene har definitivt en jobb å gjøre. Hver dag. 24 timer i døgnet. Her trengs et omfattende informasjonsarbeid. På Facebook oppfordret en person bøndene om å stå opp for seg selv og bransjen. Flere svarte at dette ikke var bondens oppgave. De var travelt opptatt med å jobbe og skape verdier. Gjennom året treffer jeg aktører innenfor mange ulike bransjer som sier det samme. «Vi skal skape arbeidsplassene og sørge for verdier, men da regner vi med at dere på Stortinget setter gode rammebetingelser.»

Utfordringen er at vi som skal sette lovverket er avhengig av innspill utenfra, og vi er avhengige av en historiefortelling hvor alle aktørene er med og bidrar. Det nytter lite at jeg som politiker skryter over norske bønder og hvor flinke de er, dersom det er Brennpunkt sin dokumentar om det som omtales som svineindustrien som får leve. Norske bønder må våkne. For de er nå under konstant angrep.

De siste ukene har heldigvis flere svinebønder åpnet dørene og latt oss forbrukere få et innblikk i deres hverdag og hvordan skinkesteiken har det før den havner på middagsbordet. Det er bra. Det burde antagelig kommet langt tidligere, for det er noe med at vi forbrukere må vaksineres før vi overstrømmes med fæle bilder. Jeg vil påstå at Brennpunkt-dokumentaren ikke er betegnende for norske bønder, men den gir allikevel et alvorlig varsko. Det er viktig at bøndene tar vare på dyrene, men det er også viktig å fortelle hva og hvordan en gjør dette. Dersom man har vært i et fjos og sett dette i praksis er det lettere å tenke at dette ikke er betegnende for en hel næring. Men de færreste har dessverre vært i et fjos. Opplysningsarbeid har aldri vært viktigere.

Jeg mener fremdeles at norske bønder ligger langt fremme i arbeidet med dyrevelferd og dyrehelse. Men det er et arbeid som er og skal være kontinuerlig og som stadig skal og må forbedres, i takt med kravene i samfunnet rundt. Kun på den måten kan man hevde å ha livets rett.

Jeg vil ha svinekjøtt på bordet også i fremtiden. Vil du?

Adios, Stortinget!

På mandag var det sommeravslutning for alle regjeringspartiene. Terje Breivik i Venstre spilte gitar, Geir Toskedal i Krf spilte piano og Maria fra Høyre steppet inn som vokalist på få timers varsel. Det var visst en heidundrende opptreden, og en stor snakkis i heisen. Jeg lå strekk ut hjemme, med bihulebetennelse. Jeg lå faktisk i to døgn, uten å se på verken ipad, tv, eller telefon. Kroppen var totalt utladet, selv om hodet ville ha med seg siste innspurt.

Jeg møtte en kollega i heisen her om dagen. Hun hadde gått tidlig hjem fra feiringen, som så mange andre. «Jeg er rett og slett så trøtt», sa hun. Vi andre som sto i heisen nikket megetsigende og ba stille inni oss om at fredagen snart måtte komme. Vi er alle rimelig slitne nå.

For det er strie tak de siste ukene for sommeren. Det er forslag som skal debatteres, saker som skal avsluttes og mailbokser som skal tømmes. Som politiker går man med konstant dårlig samvittighet for at man aldri strekker helt til. Det er alltid mailer man ikke får besvart. Saker man skulle ha lest mer om. Personer man skulle snakket med. Heldigvis har vi lange kvelder, hvor vi søker å komme ajour. Voteringer rundt midnatt gjør at man blir stive i blikket. De siste to dagene har jeg lukket øynene under votering og kjent på følelsen av at nå sovner jeg. Tett som ei potte i systemet. Takk og pris for nesespray med menthol!

I morgen er siste offisielle dag på Stortinget, men jeg skal til Vadsø. Finnmark Høyre kaller, og jeg skal snakke om valgkamp og sosiale medier. Har hørt rykter om at sommerfestene i Finnmark er knall, så tar det som et godt plaster på såret. Endelig sommeravslutning.

Tar meg deretter en uke til med litt jobbing, før jeg logger helt av. I hele juli, faktisk.

Klok av skade fra fjoråret, skal jeg nå ta meg helt fri. Jeg risikerer ikke å være helt utkjørt når høsten kommer. Vi har tross alt et valg vi skal vinne, og nå vet jeg at det ikke er noe som heter lang stortingsferie. Det kalles møtefri, og betyr bare at det ikke er møter i Stortinget. Det er det som regel ikke på mandager eller fredager heller. Jeg ligger ikke hjemme på sofaen av den grunn.

Ønsker alle en strålende sommer, og håper dere tar dere en velfortjent ferie!
Det har vi søren meg fortjent. Ja, vi trenger det faktisk. Stortingspolitiker, eller ikke.

Når håret betyr noe

Livet på Stortinget drar seg alltid litt til frem mot sommeren, og ukene flyr fortere enn svint. Denne uken har jeg enda ikke landet skikkelig, for det har virkelig gått i ett, fra morgen til midnatt. Jeg har hatt møter i Oslo, konferanse i Bodø og kampanjesamling på Jæren sammen med gode Høyre-foreninger.

Jeg har også vært så heldig at jeg har fått meg ny jobb som podcast-vert for Høyre-podden «Dethunsa». Dermed avsluttet jeg uka med å snakke om likestilling, sex, fordommer og pornografi. Dette blir til to episoder, som snart kommer til en sender nær deg. Uken har vært så travel at jeg ikke har klart å dvele ved podcast-innspillingen før jeg plutselig satt i rommet. Der lå Cupido-bladene strødd og manuset mitt var kladdet ned av stikkord og understrekinger. Det endte opp med at jeg skjøt fra hoften og delte som vanlig er, både av opp- og nedturer. Inspirasjonen hadde jeg fått gjennom uken ved å nynne på Salt-N-Pepa sin store hit, «Let`s Talk About Sex». En sang som hadde sin storhetstid den gangen jeg gikk inn i puberteten, og sex begynte å bli et spennende tema.

På planleggingsmøte denne uken ble det lansert datoer for bildetakning til bloggen og podcasten. Det så jeg raskt at kolliderte med min oppsatte frisørtime i slutten av juni. Der hadde jeg planer om å skifte stil, sakte men sikkert. Blondes have more fun, men forandring fryder.

Fredag var alle flyene på Gardermoen forsinket, så klokken var nærmere 22 når jeg kom hjem til Kverneland. Det var for øvrig det tidligste jeg hadde kommet meg hjem denne uken, så man kan trygt si at jeg følte meg mer død enn levende. Heldigvis helg!

I dag våknet jeg opp til nok en bursdag i mitt liv. Som den evigunge personen jeg tror jeg er, med en betydelig andel av aldersangst, måtte jeg manipulere Facebook en smule. Fake news har jo blitt så populært. Ved enkle grep hjalp Facebook meg med livsløgnen min, og jeg kan nok en gang feire 30-årsdagen min, som jeg blant venner har feiret i snart 10 år.

I kveld skal jeg synge «Forever young» på karaokeanlegget, og nyte god mat sammen med gode venner på Hemmeleg! Brødrene mine har gått sammen med Bonden og kokken om å skape et av de nyeste tilskuddene til Brynes kulturliv. Hemmeleg er en restaurant med lokale råvarer, hvor smak og opplevelse står i sentrum. Jeg har allerede vært innom flere ganger, på lukkede arrangementer, og de planlegger åpning på en hemmelig dato i august. Fremtiden er lys. Tross alt. Vi har mye å glede oss over. Tiden flyr i godt slektskap, eller var det selskap?

Nå sitter jeg i frisørstolen og blogger. Bestilte en drop in time for 30 minutter siden. Jeg er vant med at det meste ordnes, og det er mye som kan ordnes gjennom spontane innfall. Planen var egentlig å vaske huset og luke litt i hagen, men håret fikk førsteprioritet. Jeg må være klar til nye møter neste uke, det er bilder som skal tas, selfier som skal deles og debatter som skal debatteres.

Aldersangsten holder på å ta meg igjen, så jeg må bare lukke øynene og kjenne på den indre sangen.

Forever young

Hva skjedde egentlig?

Jeg får stadig spørsmål om hva som brakte meg inn i politikken, og svarer som regel at det skyldes tilfeldigheter og flaks. For det handler egentlig bare om at jeg har takket ja til de anledninger som har bydd seg, og at jeg har ønsket å lære mer. Selv om jeg til tider kaldsvetter over valgene mine, har jeg god erfaring med å kle meg i litt for store frakker. Det går som regel godt, og dersom det ikke gjør det, ligger det mye læring i fallene.

Min politiske karriere begynte ved at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned. Det var i 2010. Jeg var på den tiden flittig gjest med de to eldste guttene på 0 og 1 år. Jeg har flere ganger sagt at den åpne barnehagen var avgjørende for min psykiske helse. Som nybakt mor har man mange spørsmål og kvaler, og det er godt å ha et miljø hvor man kan lufte disse bekymringene, men ikke minst, se at man ikke er unormal. Man er bare en del av en hektisk, men kjekk, småbarnstilværelse. Enda i dag, snart 10 år etter, erfarer jeg at jeg ikke er alene i verden. Det krangles tidvis i de fleste hjem, og det er sjelden man er helt ajour med klesvasken. Det er heller ikke i haugen med vask man finner lykken. Den ligger i de små øyeblikkene.

Noen av mødrene i barnehagen ba meg om å skrive et brev til kommunen, siden jeg var så skrivekyndig. Man blir tydeligvis det av å jobbe på kontor. Videre ble det spørsmål om jeg ville være med på gruppemøtene i kommunen, og snakke med lokalpolitikerne. Jeg gjorde gjerne det, men visste egentlig svært lite om hva et gruppemøte var. Jeg kan skamfullt erkjenne at frem til 2010 så var mitt politiske engasjement svært begrenset. Jeg hadde ingen anelse om hva et formannskap var, og syntes det var mer spennende å snakke om motivasjonsteorier, omdømmebygging og rekruttering. Det var det hverdagen min på ASKO handlet om, i tillegg til å balansere familielivet så godt det lot seg gjøre.

Dette engasjementet gjorde at jeg fikk en telefon fra Frp, de ville ha meg på listen. Etter en «grundig» prosess havnet jeg på Høyre sin liste til kommunevalget i 2011. Prosessen var en samtale med Høyres ordførerkandidat, som også var min gamle butikksjef på Rimi, og en test om partitilhørighet på TV2, eller kanskje det var NRK. Uansett, den stemte med preferansene jeg hadde hatt ved tidligere valg, så valget var enkelt. Høyre i mitt hjerte. En politikerspire var sådd.

Valgkamp var spennende og nytt. Jeg møtte mange engasjerte folk, og det var da jeg innså at politikk handler om selve livet. Hvem kan unngå å engasjere seg i dette? Skoleveier, skoletilbud, eldreomsorg, inkludering, temaene er mange. Det handler om fremtiden.

Jeg har aldri angret på at jeg havnet i politikken, snarere tvert imot.

I 2011 havnet jeg både i formannskapet og kommunestyret. Det ble en bratt læringskurve, men fy søren så kjekt det var! Jeg ble kjent med en kommune og en administrasjon som sto på for å gi innbyggerne best mulige tjenester. Tonen mellom politikerne var god, og vi jobbet alle mot samme mål. Sakte men sikkert ble jeg mer og mer engasjert av det jeg holdt på med, samtidig som ungene fortsatte å komme.

En søndag i januar 2012, knapt et halvt år inn i min politiske karriere, satt jeg på trappen hjemme med barn nummer tre på armen. Han var knapt en måned gammel, og jeg satt og ammet han, mens jeg så rundt meg og konstaterte at trappen burde vaskes. Nesen min kunne også konstatere at minst en av storebrødrene trengte et bleieskift, muligens to. Jeg husker at jeg tenkte, hvordan skal jeg overleve dette? Løsningen var å slippe løs noen barseltårer, og gyve løs på oppgavene. Det var ikke lenger bare de huslige gjøremålene som ventet, nå var det også sakspapirer. Fast tradisjon med gruppemøter på mandagene, slik hadde hverdagene blitt.

I 2016 ble mitt politiske engasjement for alvor vekket. Da sto kommunesammenslåing på agendaen, og jeg kjempet iherdig for Jæren kommune. I løpet av prosessen ble jeg utrolig engasjert i arbeidet, og jobbet mye i kulissene med arrangementer og sosiale medier. På den tiden var jeg fortsatt livredd journalister, og debatter turte jeg i hvert fall ikke å delta i. Jeg var nå en engasjert firebarnsmor, men hadde mer enn nok med å fremføre mitt budskap fra talerstolen i Time kommune og min daglige jobb på ASKO.

Jeg tror det var mitt engasjement i denne saken som gjorde at jeg ble innstilt som stortingskandidat. Det var litt av en jobb å bli anerkjent som Jærens kandidat i resten av Rogaland Høyre. Mange ville nok heller ha ordføreren i Time kommune, som hadde vært i politikken siden lenge før jeg ble født. Det var en tøff prosess å måtte selge seg selv inn. Jeg måtte overtale aktører for de ulike fylkeslagene, og deretter eksponere meg via medier og sosiale medier. Heldigvis hadde jeg mange gode aktører som framsnakket meg og jobbet min sak. De som kjente meg var ikke i tvil om at dette kunne gå, selv var jeg ikke like sikker. Det gikk unna i et forrykende tempo.

Rett før nominasjonsmøtet fikk jeg telefon om at jeg var innstilt som Rogaland Høyres 4. kandidat. Sikker plass! Den følelsen. Etter den tid har det vært mange berg og dalbaneturer, hvor angst, glede, søvnløse netter og gode samtaler har preget tilværelsen. To fantastiske år på Stortinget er snart lagt bak meg. De har vært preget av gode historier og praktisk politikk for en bedre hverdag. Mye går den rette veien i samfunnet. Men, gjennom mine to år på Stortinget har jeg også kjent på en økende politikerforakt. Reiseregninger står nå i sentrum for diskusjonene, tidligere har Metoo rystet oss. Jeg skal ærlig innrømme at innimellom så frister det å gå tilbake til privat sektor. Der er jeg ikke politikeren Margret Hagerup, der er jeg bare Margret Hagerup.

Allikevel så gir politikken meg mersmak og kampvilje. Politikerlivet og småbarnslivet går overraskende godt å kombinere. Det hjelper selvsagt å ha en god mann som alltid heier på deg, og passer barna sammen med deg.

Jeg gleder meg nå over alle de flotte kandidatene som stiller til lokalvalget til høsten. Jeg har møtt mange av dem rundt omkring i landet, det er så mange spennende historier, så mange tilfeldigheter, så mange veier inn. Jeg kjenner igjen den bunnløse frykten mange av dem føler på, samtidig som jeg husker igjen spenningen. Åtte år etter at jeg for første gang kjente på disse følelsene kan jeg bare konstatere, det har vært et eventyr. Frykten har i de aller fleste tilfeller vært grunnløs, og jeg har erkjent en viktig lærdom; ingen sitter på hele vettet. Den enkelte stemme bringer med seg nye perspektiver, og vi må bruke stemmen vår. Det er lyden av demokratiet.

Bak fasaden

Halvveis i påsken. Jeg har allerede postet mange bilder ute i friluft. Flotte bilder for å vise hvor usannsynlig sprek jeg er, som tross alt kommer meg ut, og nyter påskeværet. Jeg har ikke lagt ut bilder av alle maskinene med klær jeg har vasket. Alle timene jeg har kastet bort på å se episoder av Game of Thrones, eller alle sko, jakker og sykler jeg har ryddet.

Familielivet har mange gleder, men det har jammen meg mange skyggesider også. De kommer oftest frem når det er ferietid. Vi har så mange forventninger og drømmer om hvordan det skal være. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om påskeferie på fjellet, eller hjemme, er best. Sannheten er vel at det er hva vi gjør det til selv.
Vi har hatt noen fine turdager denne påsken. De starter som regel alltid like kaotisk, med pakking og unger som prøver å slippe unna. Til gjengjeld slutter de alltid like idyllisk, med glade unger og voksne, som sjelden angrer på at de tok turen ut. Friluftsliv er virkelig balsam for kropp og sjel. Man glemmer klesvask, skitne gulv og klesskap som må ryddes. Helt til hus og hjem innhenter oss.

I går hadde vi en liten katastrofe i kjelleren. En av ungene hadde latt vasken stå og renne, og når eldstemann kom ned etter middagen hørte jeg bare et brøl. Nede på badet var det en centimeter med vann over hele gulvet, og en dorull lå neddynket på gulvet. Jeg ba, under snittet sindig, mine kjære barn om å begynne å vri opp håndkleder i dusjen. Jeg gikk deretter opp på kjøkkenet for å prøve å finne den sindige versjonen av meg selv.
Når jeg ankom badet igjen fant jeg tre kliss nakne unger som var helt i ekstase. De hadde funnet ut at å ligge på gulvet og prøve å sklitakle vannet inn i dusjen, var den beste løsningen. Heldigvis kom Rune tilbake fra tur med hunden akkurat da. Delt smerte smerter mindre. Jeg kommanderte ungene ut på gangen for å tørke seg, mens jeg begynte å samle opp litervis med vann. En krise hadde blitt avverget, og man kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet av barns små gleder i hverdagen. «Ja, ja, så er det i det minste rent her inne,» sa jeg til Rune. Vi var begge i relativt godt humør. På tross av at vi begge visste at det var flere rom som burde rengjøres.

Vi fikk vaskehjelp for en god tid tilbake, men kun annenhver uke. På grunn av påsken går vi dermed en måned på selvstyr. Hardt for en travel familie, så påskekosen må tas i doser. I går kveld toppet gleden seg ved at kjøkkenvasken gikk tett. Plumbo gjorde ikke susen, så i dag kjøpte jeg en ny dose plumbo, mens Rune var på jobb. Siste dag før ferie! Den gjorde heller ikke susen. Kjøkkenet så dermed ut som det rene katastrofeområde etter frokost, smoothie, laks med cornflakes og baking av kanelsnurrer. Heldigvis fikset handy-Rune dette når han kom hjem fra jobben. Kjøkkenet skinner, enn så lenge, og gjærdeigen står til heving.

Om en times tid dufter det av kanel i huset og ferien har virkelig begynt. Det er fremdeles alt for mye som skulle ha vært ryddet, men jeg skal prøve å lukke øynene. Klesvasken er tatt og vaskerommet er tomt for skittent tøy i det minste. Enn så lenge. Kjøleskapet er fullt av mat og vi har bestemt oss for at vi ikke kommer til å beise terrassen dette året. Nedslitt tre skal visst være in i år. Den følelsen.

Nå kan påsken bare komme, så se opp for blendende bilder i strålende solskinn! Men husk, bak fasaden er vi bare en familie som prøver å få kabalen til å gå opp. Det skjer sjelden, men vi koser oss med øyeblikkene av friluft og fritid. Delt glede er bedre enn delt smerte. Det kan holde hvem som helst oppe i et hektisk småbarnsliv.
God påske!