Kategori: Politikk

Ukens kaktus gikk heldigvis til Bjørn Risa

Denne uken leste jeg svart på hvitt i egen lokalavis at jeg var utdatert for en av de større bedriftene på Jæren. De satte grensen på 40 år for nye ansettelser.

Først trodde jeg at reaksjonen min kom av at jeg er på en helt annen tidssone, på andre siden av kloden. Mulig jeg overreagerte?

Heldigvis ikke.

Det er godt å se at Bjørn Risa sitt utspill har skapt et stort engasjement hjemme i Norge. For slike utspill trenger vi ikke dersom vi skal skape et inkluderende og mer mangfoldig arbeidsliv, som også er til det beste for produktiviteten i samfunnet og den enkelte.

Jeg trodde ærlig talt at vi hadde kommet lenger i 2023. 

Folk var eldre før, og desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som vesentlig yngre enn det man egentlig er, uavhengig av faktisk alder. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, samtidig som tallet har krøpet over 40.

Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer og mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet.

Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må derfor være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder. At jeg har bikket 40 burde ikke være et hinder. Det vil være en fallitterklæring. 

For vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over.

En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke sette en aldersgrense for dette.

Tall og aldersgrenser er normative. Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. I arbeidslivet er mange utdaterte når de bikker 50 år. På papiret. Dersom man ser den enkelte 50-åringen i øynene merker man at alder kun er et tall, og at hva vi anser som gammel stadig er i endring.

Vi trenger flere folk i arbeid og næringslivet skriker etter arbeidskraft. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet og vi bidrar alle til fellesskapet.

Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Hilsen kvinne, 42 år, som håper å være relevant for arbeidslivet den gang hun ikke skal være folkevalgt lenger. Og som vil jobbe så lenge hun selv vil og ikke basert på de rammene samfunnet setter.

Når regjeringen utestenger dem som lykkes

Å skape et bærekraftig velferdssamfunn handler om å ta i bruk den mest verdifulle ressursen vår – verdien av arbeidsinnsats. Klarer vi å få flere inn i arbeidslivet vil det ha stor verdi for den enkelte. Det gjør noe med oss å kunne delta i et fellesskap, tjene egne penger, kjenne følelsen av fritid og å få lov å mestre. For regjeringen Solberg var inkluderingsdugnaden vårt viktigste prosjekt. En dugnad der Høyre inviterte alle krefter med på laget fordi vi visste at det var avgjørende for å lykkes.

Den tiden er dessverre forbi.

Nå har vi en regjering som bestemmer hvem som kan delta i dugnaden, samtidig som de bekjemper krefter som allerede inkluderer flere. Dessverre styrer ideologien regjeringens politikk.

Det rammer inkluderingen.

Regjeringen vil at det offentlige skal tilby alle tjenester så sant de kan. Erfaring tilsier at det offentlige ikke fikser alt alene. Vi så det da vi manglet barnehageplasser på 2000-tallet, når flyktningkrisen kom i 2014 og når pandemien rammet i 2020. Samfunnet er helt avhengig av private initiativ. Sånn er det på mange områder i samfunnet.

Vårt offentlige tilbud blir bedre ved at de private bidrar. Det skaper sunn konkurranse, skjerper alle, og det bidrar til utvikling og nyskaping.

I skolepolitikken frykter kunnskapsministeren konkurranse og begrenser private initiativ for å styrke fellesskolen. Samtidig har vi friskoler som Akademiet norsk restaurantskole, Campus Blå og Maritim VGS Sørlandet som gir mange ungdommer en ny sjanse i yrker hvor næringslivet skriker etter kompetanse og der det offentlige ikke har gode nok tilbud. Flertallet av elevene fullfører og får læreplass. I en tid det blir stadig viktigere å koble næringsliv og skole tettere velger regjeringen å straffe slike initiativ.

Forstå det den som kan.

I Stortinget debatteres bemanningsbransjen heftig. Samtidig som arbeids- og inkluderingsministeren følger Rødts retorikk om bygg-og anleggsbransjen i Oslo jobber det hver dag dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper i hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med dem som står utenfor. Den delen av bemanningsbransjen snakkes det lite om. Men det er et faktum at de årlig gir over 70 000 en fot innenfor. De gjør det fordi de bryr seg. Det burde være rom for langt flere slike initiativ.

Regjeringen Solberg fremmet en stortingsmelding om inkludering som blant annet skulle gi Nav ryggdekning til å kunne samarbeide mer med sosiale entreprenører og andre private initiativ. Mange ildsjeler vet så alt for godt hvor vanskelig det er å bidra inn i systemet, men gudene skal vite at vi trenger dem. Linda i «Fra offer til kriger» og Grete i «No limitation» har i flere år kjempet for å kunne hjelpe ungdom og voksne som har falt utenfor på grunn av psykiske utfordringer eller rus. Å la disse kjempe mot systemet har vi som samfunn ikke råd til. Nå har Støre-regjeringen dessverre trukket stortingsmeldingen. De setter systemet foran mennesket. Vi risikerer å miste mye på veien. De gjør veien inn til skole og arbeid smalere.

Ferske Nav-tall viser en enorm etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig står mange utenfor arbeidslivet og håper å få en fot innenfor. Jeg frykter at regjeringens politikk vil gjøre det enda vanskeligere for disse. For regjeringen har lagt fra seg pragmatismen og lar ideologien styre.

 

Arbeiderpartiets nye friskolepolitikk kan bli spikeren i kisten for et mangfoldig skoletilbud

Det er synd at regjeringen setter ideologi og struktur foran den enkeltes elevs valgmuligheter og kvaliteten i tilbudet, når de nå varsler kraftige innstramminger for friskolene. Loven gir i dag et større mangfold i skoletilbudet, noe både elevene og den offentlige skolen har tjent på.

Det store flertallet av norske elever går i den offentlige skolen. Likevel er det mange familier som ønsker et alternativ. Da er det viktig at vi har et godt og mangfoldig friskoletilbud i Norge med et like godt undervisningsopplegg som i den offentlige skolen. Friskolene skal være et lite, men viktig, supplement til den offentlige skolen. Det er i dag i underkant av 5 % av elevene i grunnskolen som velger å gå på en friskole, og 9 % i den videregående skolen.

Høyre er opptatt av at det skal være et godt tilbud til det store flertallet av elevene som går i den offentlig skolen. Derfor har satsingene til Høyre gjennom de siste åtte årene vært å løfte kunnskapen i den offentlig skolen. Vi innfridde et stort lærerløfte – å gi tre ganger så mange lærere videreutdanning. Vi løftet videre tidlig innsats – innførte pedagognorm og bemanningsnorm i barnehagen og innførte intensiv opplæring til elever som sliter med lesing og regning. Vi reformerte videre spesialundervisningen, fikk over 4 500 flere lærere, og innførte 5-årig lærerutdanning.

Det er ingen motsetning mellom å sørge for et godt tilbud i den offentlige skolen samtidig som en legger til rette for friskolene.

Det er verdt å merke seg at regjeringspartiene konsekvent omtaler friskolene som privatskoler. Det er upresist og villedende. Privatskoler og friskoler er ikke det samme. Det er en liten andel som går på private skoler hvor eleven og familien må finansiere hele skolebeløpet. En litt større andel elever går derimot på en friskole, der staten tar 85 % av regningen. I motsetning til Arbeiderpartiet mener Høyre at muligheten til å velge en litt annerledes skole også bør gis til elever som ikke har foreldre med tykke lommebøker.

For faktum er at kunnskapsministeren ikke strammer inn på retten til å drive privatskoler. Privatskoler der elever og foreldre selv betaler hele beløpet, kan fortsatt etableres overalt. Det regjeringen strammer inn på er rett og slett muligheten for at en elev kan gå på en friskole der staten tar 85 % av regningen.

I debatten hevder kunnskapsministeren videre at regjeringen ikke ønsker en utvikling der elever betaler 300.000,- for å gå på grunnskolen. Det er snedig bruk av tall å bruke en sum som tilsvarer 10 års skolegang. Bryter man egenandelen for en friskoleplass opp på månedsnivå er det på nivå med en barnehageplass. Det er ikke usosialt. Det kunne være fristende å høre om kunnskapsministeren også mener at regjeringens politikk på barnehage er usosial og kun rettet mot velstående foreldre.

Bakgrunnen for regjeringens innstramminger er at Høyre i regjering justerte friskoleloven og åpnet for et større mangfold av friskoler, slik at flere gode krefter kan bidra til innovasjon og utvikling av skolesektoren. Det har gjort at vi har fått et mer mangfoldig tilbud for de familiene som ønsker et annet tilbud enn det den offentlige skolen kan tilby. For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv og det er viktig at familier har muligheten til å velge mellom et godt offentlig skoletilbud og gode friskoler.

Det finnes mange gode eksempler på skoler som tilfører samfunnet og elevene noe vi trenger sårt. NRG-U i Asker er en av friskolene som har spesialisert seg innen realfag. De skårer høyt på nasjonale prøver og har 300 søkere til sine 60 studieplasser. I det grønne skiftet trenger vi flere med realfag, ikke færre. Næringslivet står klare for å ta imot dem. I Brønnøysund finner vi Campus Blå. En skole innen havutdanning med høye søkertall og null frafall frem til nå. Et samlet næringsliv står bak begge disse to skolene og kommunene lokalt heier dem frem. Det er et stort behov for denne type kompetanse, og det offentlige tilbyr ikke dette.

Allikevel stikker regjeringen ideologiske kjepphester i hjulene for disse skolene. Det er synd.

Friskoler utgjør en liten, men viktig del av skole-Norge. Dessverre kan Arbeiderpartiets nye friskolepolitikk bli spikeren i kisten for dette mangfoldige skoletilbudet.

Et innleieforbud vil ta knekken på mange industribedrifter


I løpet av de fire siste årene har Arbeiderpartiet og Senterpartiet gått etter Rødt sin retorikk i arbeidslivspolitikken og begge partiene vil nå forby innleie.

Det er dramatisk av flere grunner: Næringslivet og økonomien vår er avhengig av en viss fleksibilitet. Dette gjør at man kan ta unna arbeidstopper og dekke bemanningsbehov hvis andre ansatte blir syke. Mange bedrifter i Norge er styrt etter sesongvariasjoner. Hvis man da ikke kan leie inn arbeidskraft når det trengs, vil det gå utover dem som allerede jobber der – fordi man rett og slett ikke kan ta påta seg større oppdrag. Resultatet vil bli kroken på døra for store deler av norsk næringsliv.  

Bemanningsbransjen gjør en viktig jobb, både for samfunnet, næringslivet og den enkelte.

ASKO og Manpower har nylig inngått samarbeid om å utdanne flere yrkessjåfører. 14 unge personer, mange av dem kvinner, kjører i disse dager ut varer for ASKO. Etter sommeren vil disse personene være gode tilskudd til en bransje som skriker etter arbeidskraft, som nyutdannede yrkessjåfører i Manpower. Vi trenger mer av denne type kobling mellom behov, kompetanse og næringsliv.

En bransje hvor selve forretningsmodellen er å hjelpe folk i jobb, bør ha en viktig rolle når en skal få arbeidslivet på fote igjen etter krisen. Mange vil måtte skifte retning i karrieren. Det finnes allerede flere eksempler på folk som har gått permitterte nå har fått jobb innen matvarehandel og logistikk.

Det er få som kjenner seg igjen i Ap og Sps svartmaling av norsk arbeidsliv. Vi har det faktisk ganske godt her oppe i nord. Flere kvinner jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har stagnert, flere unge velger yrkesfag, arbeidsledigheten før korona-krisen var rekordlav og ikke minst: 9 av 10 sier de trives på jobb. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal alltid være faste, hele jobber. Slik er det også i dag. Fafo anslår at bruken av innleie er et sted mellom 1 og 2 prosent. Likevel ønsker venstresiden i norsk politikk å forby bemanningsbransjen.  

At Ap og Sp henger seg på Rødt sin retorikk, viser hvor liten forståelse de har for det arbeidslivet som finnes utenfor kontorene på Stortinget. Som tidligere HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte.  

Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet. 

I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene. Det betyr ikke at vi skal forby dem. Regjeringen tok tidlig initiativ til å rydde opp i bransjen ved å stramme inn på innleie, forby nulltimers-kontrakter og vedta en definisjon av fast ansettelse. Det har ført til en bedre regulering av bransjen. Men det er tydeligvis ikke nok.  

Venstresiden er ikke fornøyd før lyset er slukket i hver bemanningsbedrift i distrikt-Norge. Det vil være dramatisk for norsk næringsliv, og alle de som står utenfor arbeidslivet og skal inn.

God kommuneøkonomi sikrer gode tjenester

For Høyre har det vært viktig å gi kommunene og fylkeskommunene en vekst i frie inntekter, for å sikre kommunenes og fylkeskommunenes handlingsrom og gjøre dem i stand til å levere gode tjenester. Dette har gitt resultater.

Visste du for eksempel at det ved inngangen til juni 2021 kun var 14 kommuner registrert i ROBEK? Til sammenligning var tallet 46 når Regjeringen Solberg tok over i 2013. Hovedårsaken til at det er såpass få kommuner er den sterke inntektsutviklingen i kommunene de siste årene, som har ført til gode økonomiske resultater og oppbygging av store driftsreserver, som kalles disposisjonsfond.

Det er derfor ganske rart å lese at Ap gjentatte ganger i sine budskap fremmer en historie om at kommunene er sulteforet, og at bare de kommer til makten vil alt bli så meget bedre. Dersom kommunene i dag er sulteforet, kan man undre seg over at kommunene i det hele tatt klarte å levere tjenester under de rødgrønne.

Faktum er at kommunene og fylkeskommunene jevnt over har solide reserver. Ved utgangen av 2020 anslås disposisjonsfond til å utgjøre 11,6 pst. som andel av inntektene for sektoren samlet (om lag 68 mrd. kroner). Til sammenligning utgjorde disposisjonsfond 6,9 pst. av inntektene ved utgangen av 2013 (om lag 30 mrd. kroner).

Siden regjeringen tiltrådte i 2013 har kommunesektorens frie inntekter økt med anslagsvis rundt 35 milliarder kroner. Denne veksten sier noe om kommunenes mulighet til å levere gode tjenester. For Høyre har tillit til at lokalpolitikerne sitter nærmest de som trenger tjenestene.

For Høyre er det innbyggeren som skal stå i sentrum, og vi er ikke så opptatt av hvem som leverer tjenestene. Det trengs innovasjon i offentlig sektor, og det får vi gjennom et mangfoldig tjenestetilbud. Høyre vil ha en bærekraftig og innovativ offentlig sektor som tilpasser seg brukernes behov, hvor alle skal ha tilgang til gode tjenester, uavhengig av hvor i landet man bor.

Mens venstresiden er redde for å ta i bruk private aktører, mener vi at vi er helt avhengige av kompetansen, kapitalen og innovasjonsevnen som næringslivet besitter – enten det snakk om sosiale entreprenører, startups eller etablerte bedrifter. Vi må samarbeide mer med private aktører og la oss styre mindre av ideologiske skylapper – slik Arbeiderpartiet gjør når de tar til orde for å «fjerne eller kraftig redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten». Det er ikke tiden for å ri ideologiske kjepphester og drive valgkamp med å fare med usannheter.

God kommuneøkonomi? Valgfrihet i tjenestene? Tillitt til at lokalpolitikere kjenner sin kommunes behov? Det er Høyre det.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Vindmøller, sitkagran, kjernekraft og nominasjon

Det er høysesong for årsmøter og politikk med stor P. Det betyr at nye roller skal fordeles og verv skal bekles. Det er ett eller annet som har skjedd med stemningen. Man merker plutselig at det er mye som står på spill. Jeg har vært litt motløs de siste ukene. Det er rett og slett litt ubehagelig. De som har jobbet på Stortinget i mange år har opplevd dette mange ganger tidligere. Det er en del av det normale kretsløpet. For meg er det helt ukjent.

Jeg seilte inn som et ubeskrevet blad ved forrige stortingsvalg. Ante ikke hva jeg gikk til, hadde lite å tape. Nå vet jeg hva jeg eventuelt må forlate. Enten det er kollegaer som avgjør det, eller det til slutt er velgerne som feller dommen.

Heldigvis vet ingen hva fremtiden bringer. Og det som skjer nå er en del av politikkens vesen. Man kan velge å stå i det og delta, eller trekke seg unna og tenke at dette ikke passer for meg. Man har hele tiden valgets kvaler.

Noe av det kjekkeste i politikken er å diskutere hvilken fremtid vi ønsker oss. Noe av det skumleste er å grue seg for om en har alle svarene når man blir utfordret. Noe av det verste man kan gjøre er å melde seg ut. Da gir man opp. Og man trenger ikke å ha alle svarene, men vi må kunne diskutere alternativene.

Vi er nå midt i en spennende programprosess, hvor vi skal peke ut retningen for de neste seks årene. Hvilke utfordringer er det vi skal løse? Fra mitt ståsted er omstilling noe av det viktigste vi skal drive på med. Men endring er også noe av det vanskeligste vi kan hanskes med. Det er så lett å mobilisere motstand mot endring. Skal vi virkelig endre oss nå igjen?

Warren Bennis oppsummerte endring og endringstakten veldig godt allerede i 1965: «Egentlig har det skjedd like mye de siste 50 årene som det som har hendt i menneskets tidlige historie. Hurtighetene i endringene kan oppsummeres i et faktum: Det har vært ca 800 generasjoner av 62 år i de 50 000 siste år. Av disse 800 generasjonene er det bare en eller i beste fall to som har levd med blodoverføringer, air condition, kollektiv transport, TV, medisinske tjenester som reelt sett har forbedret den menneskelige livssituasjonen og formelle utdanningssystemer som gjelder flere enn en elite.»

55 år etter snakker vi om digitalisering og automatisering, mens koden koker. Klimatilpasningen må skje nå. Endring skjer hele tiden. Vi må takle begge deler. De beste årene har vi lagt bak oss. Vi lever stadig lenger. Det blir en stadig tyngre byrde å bære for de kommende generasjonene. Jeg er optimist av natur, og tenker at både ungene mine og jeg kommer til å klare oss. Men det fordrer at vi gjør kloke grep i tide. Den tiden er nå. Vi leter etter de store problemstillingene vi skal løfte i den videre debatten. For meg handler det i det store om klima og bærekraft, og i det små om tidsklemma, og bekymring for fremtiden til mine barn gjennom flere år i barnehage og skole.

Nå er tiden inne for å snakke sammen med innestemme. Vi må være rausere med hverandre. Verden kan ikke sees i svart/hvitt. Jeg bruker ofte lang tid på å bestemme meg i de store spørsmålene. Det er en jungel av informasjon. Lite er statisk. Vindmøller, sitkagran og kjernekraft er bare noe av det som engasjerer. Jeg har ingen sterke meninger om noen av disse, men jeg mener de alle er verdt å diskutere.

For å gjøre dette fordrer det at man deltar i politikken. Både på godt og på vondt. Det er heldigvis kun valg hvert fjerde år. Og fremtiden den kommer. Enn så lenge investerer jeg i vår fremtid ved å være aktiv i Høyre.

 

En ny tid i Europa

Norge er et land i verden og i Europa. Kina kommer stadig nærmere. USA og Russland har lenge vært høyst tilstedeværende. På 1950-tallet var tre av de ti største landene i verden i Europa. Nå er det ingen igjen. Utvider man listen til de tyve største landene finner vi Tyskland på listen, som eneste europeiske land. De har vært medlem av EU siden starten. Et viktig medlemsland, i det som opprinnelig var et fredsprosjekt for å bevare freden i Europa. Ingen ønsket en ny storkrig.

EU må vi snakke mer om.

Hvert år siden 2014 har en delegasjon fra Stortinget reist på studiereise til Brussel, med mål om å bli bedre kjent med de ulike institusjonene i EU og EFTA/EØS, og hvordan disse er organisert og arbeider. Målet er også at en blir oppdatert på aktuelle EU/EØS-saker og bygger nettverk. Denne uken har jeg vært i Brussel og lært og erfart en hel del.

Sjelden har det vært mer spennende tider i Europa. Mandag var første offisielle dag i parlamentet, etter at britene har vedtatt Brexit. En avtale skal fattes i løpet av året. Inntil da er britene omfattet av en overgangsordning som går ut året, så lite er endret per nå. Men britene sitter ikke lenger rundt bordet. En kunne merke en trist stemning når temaet kom opp. Britiske kollegaer hadde forrige uke gått samlet til togstasjonen. Et langt og betydningsfullt samarbeid er ved veis ende.

Britene talte ved en folkeavstemming i 2017. Resultatet var 51, 9 % for Brexit. Det var en rådgivende folkeavstemming. I sommer var jeg i York på språkkurs, hvor jeg møtte en professor som jobbet med Brexit og var ihuga Brexit-tilhenger. Engelsklærerne kom fra både Skottland, Irland og Storbritannia. De var alle vantro med tanke på det som skulle skje, men noen ventet bare på en avklaring. Den største frykten kunne man merke på skotten. Han var gråtkvalt når han snakket om det som var i ferd med å skje. Han fryktet for Skottlands fremtid. Han orket ikke å delta på møtet med professoren.

Jeg måtte spørre professoren hva han mente om at det hadde vært en folkeavstemming om temaet, og om det egentlig burde avhenge av dette. Det var tross alt en rådgivende folkeavstemming, hvor en stor andel av folket valgte ikke å bruke sin stemme. Resultatet er nå at de folkevalgte står mot folket. Eliten mot de små. Svaret fra professoren var tankevekkende: «Spør du meg som fagmann er svaret mitt et helt klart og tydelig nei. Spørsmålet er for stort om omfattende til at man kan sette seg inn i det. Men spør du meg som britisk borger er svaret klart og tydelig ja. Jeg vil kunne stemme for min egen overbevisning, og jeg vil ikke være en del av EU.» Vi kan klare oss selv, var budskapet hans.

Nå har britene omsider forlatt EU.

Norge står fortsatt med et tett og nært samarbeid med EU, gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen gjør at vi er likeverdige deltakere i et marked med 444 millioner mennesker og 25 millioner bedrifter. Det eksporteres 75-80 % til det indre marked og importeres over 70 % fra det. Det kom tydelig frem gjennom uken i Brussel at dette er gullstandarden når det kommer til avtaler med EU. Kategori A ble den kalt i Brussel. Britene havner nå i kategori D.

Ingen av oss sitter imidlertid rundt bordet når beslutningene tas, men vi har ulike muligheter for påvirkning. Artikkel 99 i EØS-avtalen gir oss en unik mulighet til å være med i de innledende rundene. Man bør definitivt delta i de diskusjonene man kan. Den som fører i pennen førsteforslaget har lagt føringer. Tungt engasjement med faglige innspill er kommisjonen lydhøre for. Norge er en aktet stemme innenfor flere felt, blant annet energifeltet. EØS-avtalen gjør Norge godt.

Det eneste alternativet til EØS-avtalen er fullverdig medlemskap. Vi må ikke lure oss selv til å tro at man klarer å få til noe bedre. Britene klarer det ikke.

Jeg har et gryende håp om at vi kan bli medlemmer av EU. Det er en ny tid i Europa.

EU har fått et klart og tydelig lederskap med Ursula von der Leyen, som leder for kommisjonens arbeid. Hun har en klar geopolitisk ambisjon, og ønsker en sterkere og tydeligere stemme for Europa.  Kommisjonens tidligere ledere har hatt ansvar for henholdsvis finanskrise og migrasjonskrise. Nå er det klimakrisen som skal løses.

Klimakrisen er global, ikke lokal.

I Norge snakker man om klimakrise og FNs bærekraftsmål. I Brussel snakker alle om The Green Deal. Europa sitt svar på klimakrisen vi står i, og en videreføring av FNs bærekraftsmål. The Green Deal er av flere i Brussel beskrevet som den viktigste reformen i EU, siden opprettelsen av det indre marked på 1980-tallet. Ambisjonen er vekst, frikoblet fra utslipp, en avkarbonisering av økonomien.

Behovet etter energi er driveren for videre utvikling. Elektrisitet er for mange en selvfølge, men det finnes de som ikke har tilgang til dette. Energi er derfor en viktig driver. Verden trenger derfor en energimiks, med muligheten for å veksle på energi, for å skape forutsigbarhet for husstander og industri. Norsk gass er en viktig bidragsyter, som kan slås av og på alt etter når behovet er der. Norsk vindteknologi og solceller er deler av den fornybare miksen. Vi trenger mange typer energi for å styre mot fremtiden. Og vi trenger infrastruktur for å frakte dette rundt.

Nå er tiden inne for politisk lederskap. Det grønne skiftet tas nå. «Polen trenger gass de neste 30 årene, vi har ikke noe valg», sa et parlamentsmedlem fra Polen. «Dere vil bli kvitt gassen. La oss snakke sammen om hvordan vi kan løse dette, innenfor rammeverket som ligger i The green Deal.» Det er allerede utlyst midler på 1 milliard euro til prosjektet. Norsk næringsliv har både teknologi og kunnskap til å delta, og vi deltar allerede i stor grad i Europa. The Green Deal er det viktigste nå.

I EU snakker man om Just transition, alle skal med.

I Norge vil vi være med på alt, unntatt beslutningene.

Norge er et land i verden og i Europa.

Den beste måten å forstå sin suverenitet på er å bruke den i samarbeid. Det finnes ingen annen innflytelse enn medinnflytelse.

La oss bli fullverdige medlemmer av den europeiske unionen.

Kvinnerekord i lokalpolitikken

Har du noen gang tenkt at du har lyst å engasjere deg mer? Da kan politikken være et fint sted.Det er et sted vi kan bruke stemmen vår.

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Jeg kom inn i politikken ved ren og skjær flaks ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Når sant skal sies prøvde jeg faktisk å slippe å møte, da jeg fant ut at jeg var gravid med nummer tre. Det var allerede travelt som fy, med en 1-åring og 2-åring hjemme. Men søknaden ble avslått. Heldigvis for det.

For frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Nå vet jeg at politikk, det handler om selve livet. Det har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke superpolitikere som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme.

Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Ikke nødvendigvis på grunn av selve arbeidet, men holdningene som følger med. Min mann blir fort en tøffelhelt, mens jeg driver selvrealisering. Heldigvis har vi flere rollemodeller som nå går foran og baner vei.

Etter det siste kommunevalget er 35 prosent av landets ordførere kvinner, og andelen kvinnelige ordførere har mer enn fordoblet seg de siste 20 årene. Det er kvinnerekord også blant andel representanter i kommune- og bystyrer. Andelen kvinner i kommunestyrene er nå 40,5 prosent en fremgang på 1,5 prosentpoeng sammenliknet med valget for fire år siden. I formannskapene er kvinneandelen nå 44 prosent, også det ny rekord.

Mye går riktig vei, heldigvis. Men fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Det viser at vi fremdeles trenger flere kvinner som går foran og viser vei.

Vi må også bli flinkere til å heie frem kvinner, både i arbeidslivet og i samfunnslivet. Vi trenger mangfoldet. Gjennom mangfold får vi både bedre diskusjoner og bedre løsninger.

Det må jobbes videre etter dette kommunevalget. Den største jobben er å finne flere kvinner som sier ja til å engasjere seg. Deretter må vi gi kvinnene plass i media og samfunnsdebatten. Vi må alltid tenke kjønnsbalanse.

For vi trenger tydelige kvinnestemmer.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati.

Engasjer dere i et politisk parti. Det kan fort bli kjekkere enn dere tror!

Vi har fått en ny regjeringsplattform!

Jeg våknet tidlig i går for å komme meg til kontoret. Vi skulle ha tre debatter i Arbeids- og sosialkomiteen, og jeg er alltid litt nervøs før disse debattene. Heltid/deltidsproblematikken sto på agendaen. Dette er et tema som virkelig engasjerer meg, og det har vært en problemstilling så lenge jeg har engasjert meg i politikken og enda lenger. Det blir definitivt flere debatter om dette i året som kommer, og jeg håper mye av dette handler om arbeidstid.

Etter debatten var det et kjapt komitémøte, som ble gjennomført mellom debatten og votering. Det vil si i løpet av 7 minutter! For det var en spesiell dag i går. En historisk dag. Et møte vi måtte nå. Møtet hvor det skulle avgjøres om Erna Solberg hadde greid å samle en borgerlig flertallsregjering. De som kan sin historie sier at det ikke har skjedd siden Borten sin tid, og det var i 1985. Det er lenge siden!

Vi satte retning mot Gardermoen, hvor vi ble fratatt telefonene våre, og hermetisert inne i en konferansesal. Jeg husker hvor vanskelig det var å sitte på Jeløya uten telefon i fjor, og hadde grugledet meg til denne seansen. Men det var et viktig møte vi skulle på, og vi var alle skjerpet og klare for hva som skulle komme.

Når vi endelig fikk utdelt dokumentet brukte vi lang tid på å lese gjennom. Alle hadde sitt område som man dukket ekstra dypt ned i, jeg skummet hele dokumentet raskt. Jeg var nysgjerrig på helheten. Etter hvert fikk alle anledning til å kommentere forslaget som var fremlagt. Det var mange positive tilbakemeldinger. Ekstasen over klima og miljøkapitlet var stor hos mange av talerne. Skolefolkene var glade. Næringsfolkene var glade. Finansfolkene var glade, selv om de bemerket at det vil koste penger. Denne regjeringen skal styre et land i stor omstilling. Da må man investere for fremtiden, men samtidig handle innenfor de rammene vi har. Prioritering og effektivisering er viktige politiske dyder. Noen av de vanskeligste diskusjonene vi vil ha fremover er hvordan vi kan spare inn mer. Disse blir det mer av i årene som kommer.

Videre hadde et vanskelig tema rundt bioteknologi funnet en god løsning. Det har vært harde debatter rundt dette internt, både før og etter min tid. Etiske problemstillinger er vanskelige, men vi må tørre å snakke om dette, da helst med innestemme. På arbeidslivsfeltet var det en videre presisering av inkluderingsdugnaden, i tillegg til at vi skal fortsette å gjøre gode grep for et bærekraftig velferdssamfunn. Og så mye annet. Jeg så til min glede at vi skal vurdere anbefalingene fra et utvalg som har sett på arbeidstid, samtidig som vi skal jobbe for en heltidskultur. Disse henger i sammen, og jeg er klar for å ta debatten.

Det var noen kameler å svelge, men den personlige smertet mest.

Barnetrygden ble økt i aldersgruppen 0-6 år! Der må jeg ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet, på flere plan. Her leverer jeg før tiden, til AS Norge, hele fire barn, så innfører man nå en rettighet jeg inntil nå ville hatt rett til, men som jeg ikke har rett på etter at den innføres. Mine gutter er 7, 8 og 9 år. The moment is gone. Jeg ville kunne leve godt på både kontantstøtte og barnetrygd, back in the days. Undres om jeg hadde jobbet like mye? Tenk helhet, tenk helhet!

Når enden er god, er allting godt, sies det. Siste setning i Granavolden-plattformen er følgende: «Opprettholde gode betingelser for sjømannskirken». Ja, den er jo viktig! Det var i sjømannskirken i København at Rune og jeg sa ja til hverandre i 2007. Det var da familielivet vårt offisielt startet. Jeg gikk senere inn i politikken for å påvirke fremtiden til mine barn. Derfor lever jeg godt med den nye plattformen som er lagt frem. Helheten betyr noe i denne sammenhengen. Jeg mener den ivaretas best av Erna Solberg. En leder som stadig imponerer. Få har trodd at hun skulle klare å samle en borgerlig flertallsregjering. Drømmeprosjektet.

Heidi Nordby Lunde sa fra talerstolen: «Dette er en historisk dag. Vi har hatt debatt i arbsos, og den tok under tre timer!» Hun gleder seg til å fortsette arbeidet i komiteen. Jeg gleder meg med henne. Det blir mindre dokument 8-forslag, som har vært historisk høyt, fordi opposisjonen har prøvd å «kjøpe» Krf med forlokkende forslag. Det vil gi oss bedre tid til å jobbe med politikkutforming og styre landet i riktig retning.

«Regjeringen vil løse de store utfordringene Norge står ovenfor», står det i slutten av erklæringens innledning.

Derfor er jeg glad for at vi fremdeles skal jobbe for å omstille norsk økonomi for å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Vi skal inkludere og integrere, vi skal forsterke den tidlige innsatsen i skolen, vi skal fortsette rusreformen, kompetansereformen skal videreføres, og det skal bli enklere å skape nye jobber, samtidig som vi skal ha en offensiv klimapolitikk.

I en verden hvor mange land opplever politisk ustabilitet, er det fantastisk at fire partier har funnet sammen, og evnet å finne gode løsninger sammen. For vi vet at det har vært tøffe forhandlinger.

Dagen i går var en viktig dag. Historisk. Men den var mest viktig på grunn av politikken, og gjennomslaget de fire partiene har fått. I sum skal dette lede landet videre i riktig retning. Vi kan nå gjennomføre nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Vi har et viktig forvalteransvar. Det skal vi nå ivareta videre. Gleder meg til fortsettelsen!

Landet har fått en ny regjeringsplattform. Den skal hete Granavolden-plattformen!