Vindmøller, sitkagran, kjernekraft og nominasjon

Det er høysesong for årsmøter og politikk med stor P. Det betyr at nye roller skal fordeles og verv skal bekles. Det er ett eller annet som har skjedd med stemningen. Man merker plutselig at det er mye som står på spill. Jeg har vært litt motløs de siste ukene. Det er rett og slett litt ubehagelig. De som har jobbet på Stortinget i mange år har opplevd dette mange ganger tidligere. Det er en del av det normale kretsløpet. For meg er det helt ukjent.

Jeg seilte inn som et ubeskrevet blad ved forrige stortingsvalg. Ante ikke hva jeg gikk til, hadde lite å tape. Nå vet jeg hva jeg eventuelt må forlate. Enten det er kollegaer som avgjør det, eller det til slutt er velgerne som feller dommen.

Heldigvis vet ingen hva fremtiden bringer. Og det som skjer nå er en del av politikkens vesen. Man kan velge å stå i det og delta, eller trekke seg unna og tenke at dette ikke passer for meg. Man har hele tiden valgets kvaler.

Noe av det kjekkeste i politikken er å diskutere hvilken fremtid vi ønsker oss. Noe av det skumleste er å grue seg for om en har alle svarene når man blir utfordret. Noe av det verste man kan gjøre er å melde seg ut. Da gir man opp. Og man trenger ikke å ha alle svarene, men vi må kunne diskutere alternativene.

Vi er nå midt i en spennende programprosess, hvor vi skal peke ut retningen for de neste seks årene. Hvilke utfordringer er det vi skal løse? Fra mitt ståsted er omstilling noe av det viktigste vi skal drive på med. Men endring er også noe av det vanskeligste vi kan hanskes med. Det er så lett å mobilisere motstand mot endring. Skal vi virkelig endre oss nå igjen?

Warren Bennis oppsummerte endring og endringstakten veldig godt allerede i 1965: «Egentlig har det skjedd like mye de siste 50 årene som det som har hendt i menneskets tidlige historie. Hurtighetene i endringene kan oppsummeres i et faktum: Det har vært ca 800 generasjoner av 62 år i de 50 000 siste år. Av disse 800 generasjonene er det bare en eller i beste fall to som har levd med blodoverføringer, air condition, kollektiv transport, TV, medisinske tjenester som reelt sett har forbedret den menneskelige livssituasjonen og formelle utdanningssystemer som gjelder flere enn en elite.»

55 år etter snakker vi om digitalisering og automatisering, mens koden koker. Klimatilpasningen må skje nå. Endring skjer hele tiden. Vi må takle begge deler. De beste årene har vi lagt bak oss. Vi lever stadig lenger. Det blir en stadig tyngre byrde å bære for de kommende generasjonene. Jeg er optimist av natur, og tenker at både ungene mine og jeg kommer til å klare oss. Men det fordrer at vi gjør kloke grep i tide. Den tiden er nå. Vi leter etter de store problemstillingene vi skal løfte i den videre debatten. For meg handler det i det store om klima og bærekraft, og i det små om tidsklemma, og bekymring for fremtiden til mine barn gjennom flere år i barnehage og skole.

Nå er tiden inne for å snakke sammen med innestemme. Vi må være rausere med hverandre. Verden kan ikke sees i svart/hvitt. Jeg bruker ofte lang tid på å bestemme meg i de store spørsmålene. Det er en jungel av informasjon. Lite er statisk. Vindmøller, sitkagran og kjernekraft er bare noe av det som engasjerer. Jeg har ingen sterke meninger om noen av disse, men jeg mener de alle er verdt å diskutere.

For å gjøre dette fordrer det at man deltar i politikken. Både på godt og på vondt. Det er heldigvis kun valg hvert fjerde år. Og fremtiden den kommer. Enn så lenge investerer jeg i vår fremtid ved å være aktiv i Høyre.

 

En ny tid i Europa

Norge er et land i verden og i Europa. Kina kommer stadig nærmere. USA og Russland har lenge vært høyst tilstedeværende. På 1950-tallet var tre av de ti største landene i verden i Europa. Nå er det ingen igjen. Utvider man listen til de tyve største landene finner vi Tyskland på listen, som eneste europeiske land. De har vært medlem av EU siden starten. Et viktig medlemsland, i det som opprinnelig var et fredsprosjekt for å bevare freden i Europa. Ingen ønsket en ny storkrig.

EU må vi snakke mer om.

Hvert år siden 2014 har en delegasjon fra Stortinget reist på studiereise til Brussel, med mål om å bli bedre kjent med de ulike institusjonene i EU og EFTA/EØS, og hvordan disse er organisert og arbeider. Målet er også at en blir oppdatert på aktuelle EU/EØS-saker og bygger nettverk. Denne uken har jeg vært i Brussel og lært og erfart en hel del.

Sjelden har det vært mer spennende tider i Europa. Mandag var første offisielle dag i parlamentet, etter at britene har vedtatt Brexit. En avtale skal fattes i løpet av året. Inntil da er britene omfattet av en overgangsordning som går ut året, så lite er endret per nå. Men britene sitter ikke lenger rundt bordet. En kunne merke en trist stemning når temaet kom opp. Britiske kollegaer hadde forrige uke gått samlet til togstasjonen. Et langt og betydningsfullt samarbeid er ved veis ende.

Britene talte ved en folkeavstemming i 2017. Resultatet var 51, 9 % for Brexit. Det var en rådgivende folkeavstemming. I sommer var jeg i York på språkkurs, hvor jeg møtte en professor som jobbet med Brexit og var ihuga Brexit-tilhenger. Engelsklærerne kom fra både Skottland, Irland og Storbritannia. De var alle vantro med tanke på det som skulle skje, men noen ventet bare på en avklaring. Den største frykten kunne man merke på skotten. Han var gråtkvalt når han snakket om det som var i ferd med å skje. Han fryktet for Skottlands fremtid. Han orket ikke å delta på møtet med professoren.

Jeg måtte spørre professoren hva han mente om at det hadde vært en folkeavstemming om temaet, og om det egentlig burde avhenge av dette. Det var tross alt en rådgivende folkeavstemming, hvor en stor andel av folket valgte ikke å bruke sin stemme. Resultatet er nå at de folkevalgte står mot folket. Eliten mot de små. Svaret fra professoren var tankevekkende: «Spør du meg som fagmann er svaret mitt et helt klart og tydelig nei. Spørsmålet er for stort om omfattende til at man kan sette seg inn i det. Men spør du meg som britisk borger er svaret klart og tydelig ja. Jeg vil kunne stemme for min egen overbevisning, og jeg vil ikke være en del av EU.» Vi kan klare oss selv, var budskapet hans.

Nå har britene omsider forlatt EU.

Norge står fortsatt med et tett og nært samarbeid med EU, gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen gjør at vi er likeverdige deltakere i et marked med 444 millioner mennesker og 25 millioner bedrifter. Det eksporteres 75-80 % til det indre marked og importeres over 70 % fra det. Det kom tydelig frem gjennom uken i Brussel at dette er gullstandarden når det kommer til avtaler med EU. Kategori A ble den kalt i Brussel. Britene havner nå i kategori D.

Ingen av oss sitter imidlertid rundt bordet når beslutningene tas, men vi har ulike muligheter for påvirkning. Artikkel 99 i EØS-avtalen gir oss en unik mulighet til å være med i de innledende rundene. Man bør definitivt delta i de diskusjonene man kan. Den som fører i pennen førsteforslaget har lagt føringer. Tungt engasjement med faglige innspill er kommisjonen lydhøre for. Norge er en aktet stemme innenfor flere felt, blant annet energifeltet. EØS-avtalen gjør Norge godt.

Det eneste alternativet til EØS-avtalen er fullverdig medlemskap. Vi må ikke lure oss selv til å tro at man klarer å få til noe bedre. Britene klarer det ikke.

Jeg har et gryende håp om at vi kan bli medlemmer av EU. Det er en ny tid i Europa.

EU har fått et klart og tydelig lederskap med Ursula von der Leyen, som leder for kommisjonens arbeid. Hun har en klar geopolitisk ambisjon, og ønsker en sterkere og tydeligere stemme for Europa.  Kommisjonens tidligere ledere har hatt ansvar for henholdsvis finanskrise og migrasjonskrise. Nå er det klimakrisen som skal løses.

Klimakrisen er global, ikke lokal.

I Norge snakker man om klimakrise og FNs bærekraftsmål. I Brussel snakker alle om The Green Deal. Europa sitt svar på klimakrisen vi står i, og en videreføring av FNs bærekraftsmål. The Green Deal er av flere i Brussel beskrevet som den viktigste reformen i EU, siden opprettelsen av det indre marked på 1980-tallet. Ambisjonen er vekst, frikoblet fra utslipp, en avkarbonisering av økonomien.

Behovet etter energi er driveren for videre utvikling. Elektrisitet er for mange en selvfølge, men det finnes de som ikke har tilgang til dette. Energi er derfor en viktig driver. Verden trenger derfor en energimiks, med muligheten for å veksle på energi, for å skape forutsigbarhet for husstander og industri. Norsk gass er en viktig bidragsyter, som kan slås av og på alt etter når behovet er der. Norsk vindteknologi og solceller er deler av den fornybare miksen. Vi trenger mange typer energi for å styre mot fremtiden. Og vi trenger infrastruktur for å frakte dette rundt.

Nå er tiden inne for politisk lederskap. Det grønne skiftet tas nå. «Polen trenger gass de neste 30 årene, vi har ikke noe valg», sa et parlamentsmedlem fra Polen. «Dere vil bli kvitt gassen. La oss snakke sammen om hvordan vi kan løse dette, innenfor rammeverket som ligger i The green Deal.» Det er allerede utlyst midler på 1 milliard euro til prosjektet. Norsk næringsliv har både teknologi og kunnskap til å delta, og vi deltar allerede i stor grad i Europa. The Green Deal er det viktigste nå.

I EU snakker man om Just transition, alle skal med.

I Norge vil vi være med på alt, unntatt beslutningene.

Norge er et land i verden og i Europa.

Den beste måten å forstå sin suverenitet på er å bruke den i samarbeid. Det finnes ingen annen innflytelse enn medinnflytelse.

La oss bli fullverdige medlemmer av den europeiske unionen.

Kvinnerekord i lokalpolitikken

Har du noen gang tenkt at du har lyst å engasjere deg mer? Da kan politikken være et fint sted.Det er et sted vi kan bruke stemmen vår.

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Jeg kom inn i politikken ved ren og skjær flaks ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Når sant skal sies prøvde jeg faktisk å slippe å møte, da jeg fant ut at jeg var gravid med nummer tre. Det var allerede travelt som fy, med en 1-åring og 2-åring hjemme. Men søknaden ble avslått. Heldigvis for det.

For frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Nå vet jeg at politikk, det handler om selve livet. Det har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke superpolitikere som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme.

Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Ikke nødvendigvis på grunn av selve arbeidet, men holdningene som følger med. Min mann blir fort en tøffelhelt, mens jeg driver selvrealisering. Heldigvis har vi flere rollemodeller som nå går foran og baner vei.

Etter det siste kommunevalget er 35 prosent av landets ordførere kvinner, og andelen kvinnelige ordførere har mer enn fordoblet seg de siste 20 årene. Det er kvinnerekord også blant andel representanter i kommune- og bystyrer. Andelen kvinner i kommunestyrene er nå 40,5 prosent en fremgang på 1,5 prosentpoeng sammenliknet med valget for fire år siden. I formannskapene er kvinneandelen nå 44 prosent, også det ny rekord.

Mye går riktig vei, heldigvis. Men fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Det viser at vi fremdeles trenger flere kvinner som går foran og viser vei.

Vi må også bli flinkere til å heie frem kvinner, både i arbeidslivet og i samfunnslivet. Vi trenger mangfoldet. Gjennom mangfold får vi både bedre diskusjoner og bedre løsninger.

Det må jobbes videre etter dette kommunevalget. Den største jobben er å finne flere kvinner som sier ja til å engasjere seg. Deretter må vi gi kvinnene plass i media og samfunnsdebatten. Vi må alltid tenke kjønnsbalanse.

For vi trenger tydelige kvinnestemmer.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati.

Engasjer dere i et politisk parti. Det kan fort bli kjekkere enn dere tror!

Vi har fått en ny regjeringsplattform!

Jeg våknet tidlig i går for å komme meg til kontoret. Vi skulle ha tre debatter i Arbeids- og sosialkomiteen, og jeg er alltid litt nervøs før disse debattene. Heltid/deltidsproblematikken sto på agendaen. Dette er et tema som virkelig engasjerer meg, og det har vært en problemstilling så lenge jeg har engasjert meg i politikken og enda lenger. Det blir definitivt flere debatter om dette i året som kommer, og jeg håper mye av dette handler om arbeidstid.

Etter debatten var det et kjapt komitémøte, som ble gjennomført mellom debatten og votering. Det vil si i løpet av 7 minutter! For det var en spesiell dag i går. En historisk dag. Et møte vi måtte nå. Møtet hvor det skulle avgjøres om Erna Solberg hadde greid å samle en borgerlig flertallsregjering. De som kan sin historie sier at det ikke har skjedd siden Borten sin tid, og det var i 1985. Det er lenge siden!

Vi satte retning mot Gardermoen, hvor vi ble fratatt telefonene våre, og hermetisert inne i en konferansesal. Jeg husker hvor vanskelig det var å sitte på Jeløya uten telefon i fjor, og hadde grugledet meg til denne seansen. Men det var et viktig møte vi skulle på, og vi var alle skjerpet og klare for hva som skulle komme.

Når vi endelig fikk utdelt dokumentet brukte vi lang tid på å lese gjennom. Alle hadde sitt område som man dukket ekstra dypt ned i, jeg skummet hele dokumentet raskt. Jeg var nysgjerrig på helheten. Etter hvert fikk alle anledning til å kommentere forslaget som var fremlagt. Det var mange positive tilbakemeldinger. Ekstasen over klima og miljøkapitlet var stor hos mange av talerne. Skolefolkene var glade. Næringsfolkene var glade. Finansfolkene var glade, selv om de bemerket at det vil koste penger. Denne regjeringen skal styre et land i stor omstilling. Da må man investere for fremtiden, men samtidig handle innenfor de rammene vi har. Prioritering og effektivisering er viktige politiske dyder. Noen av de vanskeligste diskusjonene vi vil ha fremover er hvordan vi kan spare inn mer. Disse blir det mer av i årene som kommer.

Videre hadde et vanskelig tema rundt bioteknologi funnet en god løsning. Det har vært harde debatter rundt dette internt, både før og etter min tid. Etiske problemstillinger er vanskelige, men vi må tørre å snakke om dette, da helst med innestemme. På arbeidslivsfeltet var det en videre presisering av inkluderingsdugnaden, i tillegg til at vi skal fortsette å gjøre gode grep for et bærekraftig velferdssamfunn. Og så mye annet. Jeg så til min glede at vi skal vurdere anbefalingene fra et utvalg som har sett på arbeidstid, samtidig som vi skal jobbe for en heltidskultur. Disse henger i sammen, og jeg er klar for å ta debatten.

Det var noen kameler å svelge, men den personlige smertet mest.

Barnetrygden ble økt i aldersgruppen 0-6 år! Der må jeg ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet, på flere plan. Her leverer jeg før tiden, til AS Norge, hele fire barn, så innfører man nå en rettighet jeg inntil nå ville hatt rett til, men som jeg ikke har rett på etter at den innføres. Mine gutter er 7, 8 og 9 år. The moment is gone. Jeg ville kunne leve godt på både kontantstøtte og barnetrygd, back in the days. Undres om jeg hadde jobbet like mye? Tenk helhet, tenk helhet!

Når enden er god, er allting godt, sies det. Siste setning i Granavolden-plattformen er følgende: «Opprettholde gode betingelser for sjømannskirken». Ja, den er jo viktig! Det var i sjømannskirken i København at Rune og jeg sa ja til hverandre i 2007. Det var da familielivet vårt offisielt startet. Jeg gikk senere inn i politikken for å påvirke fremtiden til mine barn. Derfor lever jeg godt med den nye plattformen som er lagt frem. Helheten betyr noe i denne sammenhengen. Jeg mener den ivaretas best av Erna Solberg. En leder som stadig imponerer. Få har trodd at hun skulle klare å samle en borgerlig flertallsregjering. Drømmeprosjektet.

Heidi Nordby Lunde sa fra talerstolen: «Dette er en historisk dag. Vi har hatt debatt i arbsos, og den tok under tre timer!» Hun gleder seg til å fortsette arbeidet i komiteen. Jeg gleder meg med henne. Det blir mindre dokument 8-forslag, som har vært historisk høyt, fordi opposisjonen har prøvd å «kjøpe» Krf med forlokkende forslag. Det vil gi oss bedre tid til å jobbe med politikkutforming og styre landet i riktig retning.

«Regjeringen vil løse de store utfordringene Norge står ovenfor», står det i slutten av erklæringens innledning.

Derfor er jeg glad for at vi fremdeles skal jobbe for å omstille norsk økonomi for å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Vi skal inkludere og integrere, vi skal forsterke den tidlige innsatsen i skolen, vi skal fortsette rusreformen, kompetansereformen skal videreføres, og det skal bli enklere å skape nye jobber, samtidig som vi skal ha en offensiv klimapolitikk.

I en verden hvor mange land opplever politisk ustabilitet, er det fantastisk at fire partier har funnet sammen, og evnet å finne gode løsninger sammen. For vi vet at det har vært tøffe forhandlinger.

Dagen i går var en viktig dag. Historisk. Men den var mest viktig på grunn av politikken, og gjennomslaget de fire partiene har fått. I sum skal dette lede landet videre i riktig retning. Vi kan nå gjennomføre nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Vi har et viktig forvalteransvar. Det skal vi nå ivareta videre. Gleder meg til fortsettelsen!

Landet har fått en ny regjeringsplattform. Den skal hete Granavolden-plattformen!

Kommer vi på jobb med det som er friskt?

Det har vært en forunderlig uke, etter at jeg fremmet forslag om å diskutere legenes rolle i sykemeldingsarbeidet. I løpet av et par artikler i Dagens Næringsliv, er jeg for mange som opererer i kommentarfeltene, blitt til en kunnskapsløs person, med manglende kontakt med arbeidslivet. Det har vært fascinerende å se hvor raskt folk begynner å angripe meg som person, kun med bakgrunn i det som er sagt. Jeg kan ikke huske når jeg sist gjorde det samme. Det har nok hendt, at jeg har kommet med en usaklig kommentar til noen, men det er som regel fulgt av at jeg kjenner på en dårlig samvittighet. For det er ikke greit å ta personen, når det er ballen som er i spill. Jeg har svært sjelden et behov for å gjøre dette, og burde vel strengt tatt aldri ha det. Her burde mange gå i seg selv. Hver dag. Minutt for minutt. Alt som skrives på sosiale medier er offentlig.

Men jeg angrer på ingen måte på at jeg kom med forslaget mitt. For jeg vet at det er mange som ønsker å ha denne debatten. Og heldigvis kommer det også gode ord på veien. Man må stå i det.

Jeg har lenge tenkt tanken, og luftet denne med bedrifter og arbeidstakere gjennom året, både i politiske sammenhenger og rundt middagsbordet. Meningene har vært delte, men mange har ment at det er en spennende debatt, men at den ikke har noen enkle løsninger. Det er en debatt som vekker følelser hos de fleste. Både på godt og vondt. For vi kjenner alle noen som sluntrer unna fra jobben, samtidig som vi også kjenner de som presser seg for hardt. Og vi kjenner alle til leger som sykemelder for kjapt, samtidig som vi kjenner til dårlige ledere, som driver dårlig oppfølging av sine medarbeidere. Vi tenker med skrekk på at begge disse kategoriene skal drive sykeoppfølging. Men er de representative for arbeidslivet vårt? Skal debatten vår stoppe opp, fordi det finnes aktører som ikke følger spillereglene? Jeg mener at vi må ta diskusjonen.

Men den handler ikke om at arbeidsgiver skal bli din gynekolog, eller at arbeidstakere skal stå med hatten i hånden og være prisgitt arbeidsgiver ved sykdom. Det handler om at arbeid og aktivitet er helsefremmende. I dag står for mange i fare for å sykemeldes ut av arbeidslivet. Det bekymrer meg. Derfor mener jeg at vi må se på de ulike rollene i sykefraværsarbeidet.

Legen skal fortsatt stille diagnose og behandle, og diagnose skal fortsatt være en privatsak. Men selve fraværet, og hvordan dette eventuelt skal håndteres, mener jeg er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den samtalen foregår best på arbeidsplassen. Det er også der en jobber med arbeidsmiljøet, som er et av de mest helsefremmende tiltak en bedrift kan investere i.

Leder før lege.

Gjennom mange års erfaring i arbeidslivet har jeg sett at leger ofte er til hinder for godt nærværsarbeid. Det handler om deres kunnskap om arbeidsplassen til den enkelte, og det handler om deres kapasitet og tid. Ofte får man som arbeidsgiver ikke dialog med lege før ved et eventuelt dialogmøte. Man kan skrive en tilbakemelding til lege på sykemeldingen, men ofte får ikke legen sett på denne. Resultatet er at en mister verdifull tid, hvor mange kunne vært i arbeid, og antagelig fått en bedre helse. Man trenger ikke nødvendigvis være sykemeldt når man har en brukket en fot, men det er ikke legen som er best skikket til å vurdere dette. Denne dialogen hører hjemme på arbeidsplassen. Legen kan rådgi og komme med en anbefaling om aktivitet og arbeid, og også peke på hvordan man eventuelt kan tilrettelegge. Men arbeidsplassen er stedet hvor man eventuelt kan få til disse tilretteleggingene. Da trenger man en god dialog på arbeidsplassen. De som er gode på sykefraværsoppfølging i dag, gjør allerede mye av dette.

Mange har kritisert forslaget mitt, og konkludert med at legen er den som skal sykemelde. Ferdig snakket.

Mitt spørsmål er fremdeles, hvorfor skal legen sykemelde? Man kan  trenge gips og behandling hos lege når man har brukket beinet, men man trenger ikke nødvendigvis en sykemelding. Mange kan da komme på jobb med det som er friskt, så lenge de kan få transport til jobben.

Det er faktisk også mulig å være borte fra jobben, også i dag, uten en sykemelding. Allikevel er det mange som går til lege for å få sykemelding. De forklarer dette ofte med at det legitimerer fraværet, når en lege har satt sin signatur på det. Jeg mener at i de aller fleste tilfeller er dette helt unødvendig. Man skal gå til lege når man trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å legitimere fraværet sitt.

Hvorfor trenger man sykemelding egentlig?

Politikk, takk!

Politikken har levd i et vakuum de siste ukene. Alt har handlet om personer. Det skulle ha handlet om parti og partipolitikk. Virkelige løsninger for virkelige mennesker. Det er det lenge siden det har gjort.

Mitt første år på Stortinget har vært et spesielt år på mange måter. Jeg har ikledd meg en stor frakk, som til tider har kjentes alt for stor, men det har også vært en frakk jeg til tider har likt svært godt. Utfordringen gjennom året har vært at alt for mye har handlet om personer. Politikken har havnet i bakgrunnen. Vi har brukt tid på små saker, når vi egentlig burde løftet blikket.

Vi krangler enda med venstresiden om hvorvidt adgangen til midlertidige ansettelser har vært et gode eller ikke. Når Jonas Gahr Støre ble utfordret på Virkekonferansen i går, på hva som var den verste endringen regjeringen hadde gjort i arbeidslivspolitikken, svarte han nettopp midlertidighet. Det er slett ikke så verst, for midlertidigheten har ikke økt de siste årene.

Vi har brukt lang tid på å gjeninnføre pensjonsslippen på papir, etter en massiv Facebook-aksjon og tilhørende møteaktivitet på Stortinget. Alt dette koster penger og tid. Vi krangler om små ting. Vi risikerer å gå fremtiden i møte, uforberedt på det som skal komme. Om pensjonsslippen skal komme på papir, eller digitalt, blir min minste utfordring når den tid kommer. Enda mindre vil det bety for mine barn.

Vi bruker også alt for mye tid på å diskutere hvem som er varme i dette samfunnet, og vi bruker enkeltpersoner for å fremme vårt syn i denne diskusjonen. Det burde handle om partipolitikk, verdier og hvilken politikk vi vil ha for samfunnet vårt. Det samfunnet, mine og dine barn skal vokse opp i.

Jeg ble med i politikken når guttene mine var 1 og 2 år, og nummer tre var på vei. Vi var den gang bekymret for fremtiden til guttene våre, en bekymring jeg ennå har. Men jeg registrerer at vi stadig gjør grep for å bedre dette. Det er innført krav til tidlig innsats, vi har satset på skolen, vi har satset på lærerne og vi har satset på tilstedeværelse. Dette gir resultater. Videre satses det nå massivt på kompetanse, både i skolen og i tiden etter. Det er en kjensgjerning at vi må jobbe lenger enn våre foreldre, da trenger vi også stadig å oppdatere oss for å være beredt, i møte med fremtidens arbeidsliv.

Jeg har denne uken vært på YS-konferansen og Virkekonferansen. Teknologi, digitalisering og endring var sentrale momenter, men begge dagene var preget av fremtidsoptimisme. Grunnen til dette er den essensielle faktoren, menneskene. Teknologien vil gi oss nye muligheter, den vil kunne gi frihet og fjerne rutineoppgaver. Tenk bare på hvor enkelt vi i dag tar et tog, en buss, eller en taxi. Tidligere var det både sjekkhefte, kontanter og billettluker som skulle håndtere dette. De færreste savner dette, selv om jeg gjerne skulle opplevd å skrive noen sjekker før de forsvant. Det så alltid så spennende ut.

Torbjørn Røe Isaksen sa på Virkekonferansen at det handlet om mennesker og teknologi, og relasjonen mellom disse. Dette limet er kompetanse. Gjennom økt kompetanse øker vi produktiviteten. Samtidig skal det skapes 1 million nye jobber innen 2060, og 2 av 3 skal være innen privat sektor. Dette skal vi gjøre uten å koke kloden. En formidabel oppgave. Men den må gjøres nå. Bård Vegar Solhjell i WWF sa det så enkelt: klima og miljø skjer nå! Men vi kommer til å klare det bra. For det handler om mennesker, og de valgene som gjøres nå, for fremtiden.

Mye har skjedd i Norge siden jeg ble født. Norge har blitt et rikt land. Men velferdsstaten blir stadig tyngre å bære. Det krever reformer. Det krever inkludering. Det krever økonomisk bærekraft, for å sikre den sosiale bærekraften.

Omstilling er et nøkkelord.

Det er en kjensgjerning at det er en forskjell mellom offentlig og privat sektor når det kommer til omstilling og tempo. I Norge har vi levd godt av tre store aktører innen privat sektor, nemlig olje, sjømat og kompetanse innen den maritime sektoren. Vi har sett ut over Norges grenser og skapt verdier for landet. Offentlig sektor er en fjerde aktør, som vil kunne ha mye å bidra med for fremtiden.

Vi vet at vi vil trenge flere hender og flere kloke hoder. Vi antar at vi antagelig vil bli mer krevende kunder enn vi er i dag. Da må vi søke innovasjon og forbedring i alle tjenester. Jeg bryr meg lite om jeg bruker offentlig eller privat barnehage, men jeg tror barnehagen jeg velger blir bedre av at det finnes begge deler. På samme måte tror jeg på bedre velferd for de syke, de eldre og de som trenger hjelp, dersom vi har et mangfoldig tjenestetilbud. Velferdsinnovatører er en vesentlig del av vår løsning for fremtiden. Vi trenger dem med på laget. Vi må se utover, og vi må se fremover. Vi må sørge for at folk kan klare seg selv gjennom livsløpet, og at vi gir dem hjelp i de perioder av livet hvor de trenger ekstra støtte.

For å skape dette samfunnet må vi løfte de store diskusjonene. Arbeid er friskliv. Det er et moment vi må ta med inn i en diskusjon om IA-avtalen og sykelønnsordningen. Jeg sier ikke dette for at jeg vil være et kaldt menneske. Jeg sier det fordi jeg vil at alle skal kunne delta i et fellesskap. Kunne mestre og være en del av et lag. Jeg sier det fordi det ikke er bærekraftig for samfunnet at så mange står utenfor. Det er heller ikke godt for den enkelte.

Vi må slutte å krangle om hvem som er gode og hvem som er onde. For vi vil alle det beste for samfunnet, men vi er ikke alltid enige om virkemidlene. Vi må slutte å karikere hverandre og sette hverandre i bås.

Vi må rett og slett slutte å snakke om politikere, og heller snakke om politikk.

Vi må snakke om saker, og ikke retorikk.

Hvis ikke vet jeg ikke hvor lenge jeg orker å engasjere meg i rikspolitikken.

 

Å mestre, eller ikke mestre..

Jeg gikk inn i sommerferien med den tanken at jeg hadde «lang ferie», som det jo ofte også fremstilles i ulike medier. Derfor hadde jeg spart opp en del aktiviteter som jeg hadde tenkt å få unna i løpet av ferieperioden. Det være seg bedriftsbesøk i Rogaland, følge opp bloggen min, skrive innlegg om minst to av temaene som engasjerer meg, i tillegg til at jeg selvfølgelig gledet meg til hjemmetid sammen med familien.

Klok av skade ser jeg at bekymring for å ha for mye fritid kan jeg bare legge vekk.. Sommeren har flydd avgårde i en salig blanding av stekende sol, byferie i Oslo, luking i hagen, maling av garasje, yatzy-spill, bedriftsbesøk og politiske møter land og strand. Det har til tider vært krevende å være sammen som familie, på samme tid som det har vært krevende å være politiker. Alltid noe man skal prestere, alltid nye hindringer man skal forsere. Det er nesten litt sånn som barndommen har jeg funnet ut av. Som barn prøver man også å finne sin plass her i verden, og man er avhengig av støtte og hjelp rundt seg, for å kunne finne den gode retningen i livet. Krangling, mestring og varme øyeblikk går hånd i hånd.

Mestring er noe som har truffet meg flere ganger i løpet av sommermånedene. Jeg har besøkt institusjoner for de som sliter med rus, jeg har hatt sommerpraksis hos Nav og jeg har besøkt et utall bedrifter. Felles for dem alle er at de ønsker å inkludere flere i arbeidslivet, de ønsker å skape muligheter for folk i lokalmiljøet. La folk kjenne på mestring og kanskje bli en del av et fellesskap, være elev, eller kollega. Mange møter hindringer på denne veien, og mange får seg noen slag på trynet. Det kan være vanskelig å reise seg opp igjen etter disse slagene, men ofte tvingende nødvendig at man raskt setter seg opp på hesten igjen. Følelsen av mestring betyr enormt mye, for alle aldersgrupper.

Kjekt med ny sykkel!

Leonore ble 3 år 26. juli, og den dagen tok jeg henne med til sportsbutikken og kjøpte sykkel til henne. Hun syklet lenge rundt inne i butikken, uten helt å knekke koden. Jeg prøvde å forklare henne, og jeg dyttet for å få henne i gang. Hun var ivrig og ville ikke gi seg. Hjemme ventet kaker og selskap, før hun satte seg på sykkelen og ville viser familie og venner at hun mestret det å kunne sykle. Og jammen meg gjorde hun ikke det. Hun syklet som om hun aldri hadde syklet før, og smilte fornøyd og vinket når hun passerte publikum. Stolt og rørt var jeg, der jeg satt og kikket på henne. Det slo meg at dette var et øyeblikk av mestring, et av mange øyeblikk i livet vårt hvor vi plutselig klarer å knekke en kode. Som voksen opplever man dette, men det er kanskje ikke så ofte vi dveler ved dette.

Jeg hadde denne følelsen onsdag morgen under Arendalsuka. Jeg hadde hatt en grei start på uken med to debatter som gikk tålig bra dagen før. Det var derfor godt å kunne være i debatter om aldersgrenser i arbeidslivet og mangfoldsledelse. To viktige temaer som engasjerer og motiverer til innsats. Etter debattene besøkte jeg flere av standene og snakket med så mange flinke og engasjerte mennesker at jeg formelig svevde bortover «pollen», som området i sentrum av Arendal kalles. Jeg var virkelig i storform og tenkte at dette var livet. Politiker for life!

Fallhøyden var enorm, og debatten om kvelden gikk skikkelig dårlig. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg innså at dette temaet er så stort og omfattende, at jeg klarer ikke å gå inn i det nå. Temaet var egentlig elektroniske ID-kort som de fleste er enige om at vi trenger. På slutten av debatten ble det imidlertid satt fokus på politireformen, ressursbruk og hvor feil denne ressursbruken var i følge representanten fra Ap. Da kjente jeg det skarpe lyset i øynene, jeg hørte stillheten, og jeg innså at dette klarer jeg ikke å vri meg ut av på stående fot. «Jeg er definitivt uenig, men har dessverre ikke lest meg opp på temaet», var vel det eneste noenlunde fornuftige som kom ut av munnen min.

Slukøret gikk jeg hjemover etter debatten. Kjente tårene presse på. Det hadde vært en hektisk uke, jeg savnet familien min, jeg angret på valg av ord, jeg analyserte debatten i løpet av natten. Fikk selvfølgelig ikke sove, der jeg lå på Skoleskipet Gand.

Jeg hadde tre debatter dagen etterpå. Disse hadde jeg gruet for hele natten. Kjente at formen definitivt ikke var tilstede. Hvordan skulle det gå?

Det gikk heldigvis bra!

Det kunne egentlig bare gå en vei etter forrige fadese. Trett, inspirert, belært og utmattet satte jeg meg i bilen og satte kursen for Kverneland. Det var tre uker siden jeg hadde sett ungene. Gleden ved å komme hjem var stor. Ungene hadde vokst, de hadde mestret, og de var klare for høsten. Det samme var jeg.

Å være politiker kan være fryktelig ensomt og tomt i perioder, men heldigvis er man omringet av utrolig mange gode kollegaer og personer som gir motivasjon til å fortsette. De fleste av oss kjenner på følelsen av mestring, men vi kjenner også godt følelsen av ikke alltid å lykkes. Livet er så absolutt ikke bestandig 100 %. Noen av mine beste dager er de hvor jeg kjenner på ytterpunktene, og i etterkant kan lære av disse. Det gjør at jeg føler at jeg lever, og at til syvende og sist så er jeg bare et menneske. Med alt det bringer med seg av følelser, og oppturer og nedturer.

Nå er jeg klar for å møte høsten. Har noen gode dager sammen med familien før det virkelig braker løs. Mange viktige debatter som skal komme i tiden fremover. Jeg har definitivt ikke tenkt å slutte å engasjere meg i disse. Selv om jeg til tider viser en total mangel på kunnskap..

Innleiedebatten og keiserens nye klær

I dag ble en stor sak om innleie og bemanningsbransjen avgitt i komiteen jeg sitter i. Denne saken har engasjert meg lenge, og jeg er umåtelig trist over at historien har blitt som den har blitt. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange av beskrivelsene som er gitt av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange av disse gjennom en lang yrkeskarriere, og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere.

Dersom man hører enkelthistorier fra bransjen kan man bli våt i øyet og varm i sjelen, men man kan også bli oppgitt på vegne av dem som ikke får det til. Slik verden også er. Den er sjelden sort/hvitt. Men dersom man jobber med rekruttering, og videre begynner å bli engasjert i inkludering, får man noen mellommenneskelige møter som gjør at man forstår verdien av arbeid.

Man får se gleden i øynene på en tidligere rusmisbruker som har fått en ny sjanse. Eller ungdommen som har blitt dømt nedenom og hjem, av både lærere og foreldre. I møte med Manpower denne uken sa en medarbeider: «Ingenting er som gleden ved å ringe en person uten jobb og si, hei, jeg har en jobb til deg». Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige liv, for å forstå verdien. Jeg kjenner denne gleden igjen hver gang jeg hører historiene om de som har fått hjelp. Det betyr enormt mye for hver enkelt. De er alle vanlige mennesker, som du og jeg.

Det er veteranen på 28 år, som har fått hjelp til å oversette kompetansen sin og har kommet seg ut i jobb. Det er læreren som ikke ville jobbe på skole lenger, som gjennom sin kontakt med bemanningsbyrå fant ut at det var personalarbeid som var drømmen og fikk fast jobb i et oljeselskap. Det er sykepleieren fra Sverige, som tar oppdrag i Norge når det passer vedkommende og samtidig avhjelper oss med et kritisk behov. Det er alle ulike personer som får en håndsrekning.

Den hånden blir nå trukket tilbake, ved at Krf går med på å stramme inn innleie ytterligere i forhold til hva regjeringen har foreslått.

Man kan til dels forstå hvorfor Krf tenker i den retning. For det er også mørke sider ved deler av innleiebransjen, på samme måte som det er mørke sider ved alle typer virksomheter som ikke forholder seg til regelverket. Og vi har et alvorlig problem i bygg- og anleggsbransjen, det er alle enige om. Nettopp derfor har regjeringen satt i verk tiltak og foreslått en rekke innstramminger.

Men det skal ikke stå på organisasjonsgraden.

Selv om det virker som om det har vært et tungtveiende argument i de siste dagers debatt om temaet. Hadia Tajik stemplet i gårsdagens VG alle som ikke har landsomfattende tariffavtaler med fagbevegelsen som useriøse. Det vitner om manglende kunnskap og erfaring fra arbeidslivet. Det er også å ikke anerkjenne store deler av det norsk arbeidslivet, samtidig som man tar i bruk virkemidler som tvangsorganisering. Det vil hemme norsk konkurransekraft. Det vil heve terskelen inn i arbeidslivet.

I dagens VG fortsetter Steinar Reiten i Krf med samme type argumentasjon. Han viser til at innstrammingen av innleie er et familiepolitisk virkemiddel, for å sikre norske familier rett til sikker inntekt, og at det kan bidra til at flere organiserer seg i LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Er det mulig har jeg tenkt hele dagen?

Jeg ble enda mer bekymret etter å ha hørt Dagsnytt 18-debatten i kveld, mellom Reiten og kollega Nordby Lunde, sammen med LO og NHO. For hva er det egentlig vi diskuterer her?

Det kan være vanskelig å forstå hva som er argumentasjonen til Krf, og på hvilket grunnlag de har stilt diagnosen. Steinar Reiten innleder debatten med å vise til Krf sitt kristendemokratiske ståsted og deres kristne etikk, som et grunnlag for deres verdisyn og omsorg for de svake. Veien derfra, til å gjøre de grep mot næringslivet og de som står utenfor som de nå gjør, er vanskelig å se.  Det føyer seg fint inn i rekken av svak argumentasjon tidligere i dag.

Denne diskusjonen handler ikke om hvem som er kristne og hvem som støtter LO, eller ikke.

Det handler om at innleienivået i bygg- og anleggsbransjen, er for høyt, spesielt i Oslo-området.

Og nettopp den utfordringen har regjeringen svart på. En har satt strengere krav til fast ansettelse og fjernet nulltimerskontrakter, og en har foreslått å heve avtalenivået innen bygg- og anleggsbransjen. Regjeringen har utredet og foreslått de nødvendige innstramminger, men enkelte vil gå betydelig lenger..

Krf vil, sammen med Ap, at dette skal gjelde for alle bransjer, for som LO så fint sier det: «dette brer om seg i flere og flere bransjer».

På direkte spørsmål fra programlederen, om hvor utbredt Krf mener misbruket av innleie er i andre bransjer enn bygg- og anlegg, svarer Reiten: « Du har bransjer som renhold.. og reiselivsbransjen, hvor en ser antydninger..»

Med det kunnskapsgrunnlaget går de altså nå inn for å heve avtalenivået for alle bedrifter som avtaler innleie. Det betyr i praksis at en tvinger bedrifter og deres ansatte til å organisere seg for å få lov til å leie inn personell. Det innskrenker organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer.

Jeg tør å driste meg til å antyde at Krf har blitt lurt av keiserens nye klær.

Norsk arbeidsliv, og de som står utenfor, står igjen som de store taperne.

Jeg er stortingsrepresentant

Etter at jeg begynte livet som pendlermamma har jeg prøvd å kombinere politikk og familieliv. Det er greit at ungene får en forståelse av hva jeg holder på med. I fjor hadde jeg derfor med meg Eilert på Høyre-samling i Bergen. Det var en suksess! Derfor var det nå på tide å la Gregers også få være med på kampanjesamling i Oslo, sammen med storebror, for å lade opp til valgkampen i 2019.

For en helg det har vært!

Dag Terje Klarp Solvang er den mest suverene kampanjeleder man kan ønske seg, og han har et solid lag med seg. De byr på seg selv, lager faglig gode programbolker og pakker det hele inn i høy stjernefaktor. Det er en fryd å bruke en solfylt helg sammen med denne gjengen, og jeg tror alle de over 400 som var tilstede følte at de fikk full valuta for prioriteringene.

Jeg har vært satt ut av kjendis-bonanza opptil flere ganger i løpet av helgen. Starstrucked kalles det vel på engelsk.

Ungene fikk sin første opptur når de så hotellrommet. Det var vill jubel. «Se, en seng! En til!» Klimakset kom når de så badet; «Åhhh, et badekar!» Stemningen var elektrisk og jeg koste meg over barnslig iver. Vi spiste middag på restauranten og ungene var særdeles fornøyde. Hamburger og pommes frites er aldri feil. «Og så lekkert servert», påpekte den eldste.

Klar for samling, med egne navneskilt

Lørdag startet selve kampanjesamlingen. Guttene gikk i Liverpool-draktene sine og ladet opp til Champions League finale mot Real Madrid. Det var mange som hadde sterkere sympatier mot Man U og Real Madrid, så det ble en del heftige diskusjoner. Antiklimakset kom sent om kvelden, og det var en nedbrutt gjeng som måtte innse at det ikke hadde gått veien. Heldigvis er slike nedturer kortvarige, og det hjelper når vakten, som er Man U supporter, klapper Eilert på skulderen og sier «De fortjente ikke å tape».

Guttene fløy ellers rundt på hotellet og hilste høflig på Høyre-kollegaer, slik moren hadde lært dem i forkant. Litt dannelse innimellom er bra. Når jeg satt på konferansen fikk jeg plutselig inn mail fra Fotobaren. Du har tatt et nytt bilde som kan ses her. Der dukket Eilert opp i sydlige omgivelser, smilende og glad. Det kom mange av disse mailene i løpet av helgen. Jeg smilte for meg selv hver gang. Det viste seg at Eilert hadde vært en særdeles god assistent i Fotobaren, og han hadde hjulpet mange godt voksne med å vise dem hvordan de fikk bildene tilsendt på mailen sin. Jeg er sikker på at han allerede kan flere navn enn meg. Godt å se at digital kompetanse kan overføres fra den yngre generasjonen til den eldre.

Eilert kom løpende til meg på hotellrommet i en pause. «Mamma, jeg har sett han der i Tidsbonanza!» Å herre jemini! Jeg var klar for selfie! Vi stormet ut av rommet og traff Hanne i kampanjeteamet, som bekreftet at det var Thomas Feldman og lovet oss at hun skulle fikse en selfie i løpet av kvelden. Jeg var henrykt. Jeg er en håpløs nostalgiker og elsker 80-tallet. Utrolig hvor avleggs hårsveiser, kassetter og telefoner har blitt i løpet av kort tid. Hvor blir tiden av? Jeg forer denne nostalgien med å se Tidsbonanza på NRK, og Thomas Feldman er en herlig uhøytidelig programleder.

Etter en kort pause i solsteken gikk jeg plutselig rett på selveste Thomas Feldman når jeg kom inn døra. «Kan jeg få en selfie?», nesten ropte jeg ut, før jeg hoppet mot ham. Du er min favorittprogramleder, pep jeg frem, før jeg innså at dette var hakket for klamt. For å forklare min oppførsel en smule hørte jeg meg selv si «Jeg er stortingsrepresentant for Rogaland  Høyre». Flauhetsnivået hadde sprengt skalaen. Med den setningen prøvde jeg å forklare min ublue atferd og vise til at selfie-sjenansen min hadde forsvunnet for ca et år siden. Gal kvinne fra Rogaland, tenkte nok han.

Thomas Feldman i Tidsbonanza

Men, jeg fikk selfien! Life is gydd, som vi sier på Jæren. Litt beskjemmet sa jeg etterpå til Eilert at jeg faktisk ble litt flau. «Det ble ikke jeg», sa Eilert. Han var strålende fornøyd!

I dag avsluttet vi nok en strålende kampanjesamling. Den startet magisk med Espen Lind, som hadde foredrag om mestring, pågangsmot og arbeidsglede. Telefonen min lå under bordet, i hendene på Gregers, som så på youtube. Jeg fikk derfor ikke snappet når Espen Lind startet å synge «When Susanna cries». Det var et magisk øyeblikk. Nå begynner jeg å gråte tenkte jeg, og følte meg noen sekunder som en 17-åring igjen. Å som jeg elsket den sangen!

Jeg dro hjem i ettermiddag med en solid porsjon motivasjon og er klar for valgkamp frem mot kommunevalget 2019. Stolt over å være i Høyre-familien og få være sammen med så mange flinke og humørfylte mennesker.

«Er det ikke mange kjekke folk i politikken», spurte jeg Eilert før vi skulle dra. «Jo, men det er sikkert enda flere i fotballen», repliserte han.

Tiden vil vise om han blir fotballspiller eller politiker. Han har fremtiden foran seg og den må vi sørge for at blir så lys som mulig. Det er min motivasjon for å engasjere meg i politikken. Forandre for å bevare.

Takk for magi i Oslo denne helgen.

Vi har storkost oss 🙂

Biologien er på vei tilbake

Ny bok: Det å få barn er for mange det største man kan oppnå. Men barnet som blir til, har også interesser og rettigheter.

Øyvind Håbrekke har skrevet et godt bidrag til den pågående debatten som går rundt bioteknologi og assistert befruktning. «Den liberale familien» handler om biologi, foreldreskap og rollen mellom staten og familien og er skrevet som en debattbok.

Forfatteren bruker sin erfaring som tidligere stortingsrepresentant til å reflektere over de store bevegelsene som skjer, i løpet av relativt kort tid, i vår tenkning om barn. Grunnleggende spørsmål kommer jevnlig opp til diskusjon i Stortinget, og det er stadig større sprik mellom partiene i det prinsipielle synet på foreldreskapet og familien.

Boken utfordrer de liberale når det kommer til å sette grenser for statens makt, samtidig som den utfordrer sosialdemokratene til ny refleksjon om fellesskap og ansvar. Den gir refleksjoner og nye perspektiver på en debatt som i liten grad har tatt utgangspunkt i barnet som blir til, og fokuserer på at dette barnet også har interesser og rettigheter.

Bokens hovedtema er hvordan vi i fremtiden bør lovregulere morskap og farskap i lys av moderne familieliv og samfunnsutvikling. I bunn og grunn mener forfatteren at politikere til slutt må besvare spørsmålet: Hvem er mamma og hvem er pappa?

Fra Castberg til surrogati

Som lesere oppdager vi raskt at beslutninger som er tatt i fortiden i stor grad preger beslutninger som tas i nåtiden, samtidig som disse vil ha uoverskuelig betydning i mange år fremover. Barneloven brukes i boken som en nøkkel til å forstå hvordan vi som samfunn definerer oss selv, menneskesynet vårt og statens rolle.

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle balansere interessemotsetninger, ansvarliggjøre far og derigjennom sikre barns rettigheter og ikke la mor stå igjen alene. Dette prinsippet lå fast helt til man åpnet opp for sæddonasjon og dermed fikk en ny § 9 hvor det heter: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far».

Biologisk far var ikke lenger nødvendigvis juridisk far, og man innførte det forfatteren omtaler som intensjonelt farskap.

Boken viser også til alfabetprinsippet, som gjør at har vi sagt ja til sæddonasjon til heterofile par, må vi si ja til det samme for lesbiske par. Har vi sagt ja til lesbiske par, må vi si ja til enslige kvinner. Har vi sagt ja til sæddonasjon, må vi si ja til eggdonasjon.

Dette prinsippet illustreres godt ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende: «Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at denne loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og sa følgende: «Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed hvor vi setter grensen.

Over 90 % av parene som benytter assistert befruktning kan bruke sine egne kjønnsceller, og mindre enn ett av ti par som får assistert befruktning benytter sæddonasjon. Det er tankevekkende at sæddonasjon har så stor betydning i denne debatten og den brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning. Forfatteren stiller seg undrende til at staten skal legge til rette, og kanskje også drive kampanje, for at folk skal gi fra seg arveanlegg.

Boken hviler som sagt på premisset om at sæddonasjon har åpnet for andre typer assistert befruktning. I boken tar forfatteren til orde for at en bør forby sæddonasjon, og kun tillate assistert befruktning i de tilfeller hvor en bruker parets egne kjønnsceller. Bare på den måten kan man ha et samfunn hvor familiene og foreldreskap formes, uavhengig av staten. Forfatteren erkjenner at dette er radikalt, men betoner at det er et smalt tilbud, og at det er nødvendig å reversere denne beslutningen for å unnslippe alfabetprinsippet og dens fangende logikk.

Myten om at biologien blir mindre viktig

Håbrekke skriver godt om tvetydigheten som ligger i behovet for å kjenne sitt opphav. Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav også har stor betydning for mange. Dette behovet for å vite kan også variere i forhold til hvilke livsfaser man er inne i.

Fars rolle er i stor endring i dagens samfunn. Særlig farskapet var tidligere mer sosialt betinget, det var avhengig av hvem som bodde med barnet. I den moderne oppfatningen av familie og foreldreskap har biologien fått økt betydning. Faktum at barneloven bygger på biologien er helt i tråd med denne trenden og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Det er ikke staten som definerer mennesket og familiene. Staten definerer ikke hvem du er, og hvem du er i familie med. Den fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Håbrekke mener det er et paradoks hvis diskusjonene om barnelov og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, om toleranse ovenfor homofile, om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn, eller om vi respekterer andres valg av familieform. Man må kunne diskutere dette, men samtidig være vare på at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange, mener forfatteren. Barnet kommer igjen i fokus.

Rettighetstenkning

Forfatteren setter i boken et tydelig skille mellom barnet som er født og barnet som ikke er født: Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Håbrekke stiller spørsmål om hvor langt ut i alfabetet vi er villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn, og videre om hvor vi setter grensen. Fosterhjem, adopsjon og assistert befruktning er ulike alternativer for ufrivillig barnløse. En av statens kjerneoppgave må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes og som lider av omsorgssvikt. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter. Håbrekke knytter donasjon og adopsjon sammen i samme debatt, noe jeg tror er en styrke. Det handler om barnets beste. Både det som allerede er der og det ufødte. Disse tingene kan ikke ses uavhengig av hverandre.

For sent

Hvilken betydning vil det ha at staten i større grad godkjenner foreldreskap og oppretter familier? Om slektskap og familier ikke lenger anses som institusjoner som eksisterer uavhengig av staten, men tvert imot i stadig større grad defineres av den samme staten, hva betyr det for maktforholdet mellom staten og individene? Skal den liberale staten bekrefte eksisterende familierelasjoner – eller skal den stifte familier? Dette er viktige spørsmål som går igjen i boken, og det sistnevnte vil være et resultat dersom vi lar bokstavprinsippet være det styrende.

Jeg synes boken gir et godt bidrag til diskusjonen om bioteknologi, men jeg tror den prinsipielle diskusjonen om foreldreskap og biologi kommer for sent når vi tenker på hvilke valg man allerede har tatt. I samfunnet ser man en klar bevegelse mot en større aksept for ulike former for assistert befruktning. Det eksisterer allerede en rekke ulike familiekonstellasjoner, og man anerkjenner langt flere samlivsformer i dag enn man gjorde tidligere.

Om vi sier ja til eggdonasjon

Boken gir et deterministisk syn på hvordan fremtiden kan bli om man tillater eggdonasjon, og det vises til at det kan være kort vei videre til surrogati og videre til mitokondriedonasjon, der et egg ikke bare er et egg, men en blanding av materiale fra to mødre. Videre kan en i fremtiden diskutere om en kan lage barn der sædcellene ikke kommer fra en mann, men er produsert av hudcellen til mors kvinnelige partner, eller kanskje fra henne selv slik at barnet bare har en genetisk forelder som både er mor og far. Teknologien har uante muligheter.

Sett i et historisk perspektiv kan vi kjenne igjen frykten tilbake ved årtusenskiftet etter at sauen Dolly ble klonet i 1996. Dette skapte store diskusjoner om etikk og moral, men man har ikke sett at man har gått videre med tanken om å klone mennesker, som man da fryktet. Det kan tenkes at teknologien ikke skaper de raske endringene vi frykter.

Det kan også tenkes at frykten mot å tillate eggdonasjon er ubegrunnet, og at det vil være et begrenset tilbud for noen få som vil ha behov for det. Et ja til eggdonasjon vil kunne stoppe diskusjonen om videre fordeling av arvestoff, ved at man sier at man likestiller eggdonasjon med sæddonasjon i barneloven, og sier klart fra om hit, men ikke lenger.

Liberale vil muligens fremheve troen på enkeltmennesket, og hevde at ethvert individ tar kloke beslutninger innenfor rammene som settes. Vi kan ikke forby alt vi vil unngå – og kan det ikke være bedre å tillate eggdonasjon, og videre surrogati, slik at dette utføres i lovlige former i Norge, hvor vi selv kan sette regelverket? Enkeltmennesker bør ha stor frihet til å forme sitt familieliv, og å ta valg for seg selv og sine egne. Mange hevder at det bør være rom for ulike samlivs- og familieformer, og mange vil være kritiske til at staten skal styre dette i for stor grad.

Prinsipielt kan man si at det er liten forskjell mellom sæddonasjon og eggdonasjon. I barneloven blir formuleringen i tilfelle at den som donerer egget frasier seg morskapet. Barnet vil ha rett til å kjenne sitt opphav, samtidig som de voksne av begge kjønn vil ha rett til å bestemme over egen kropp. Barnet har fremdeles rettighetene sine ivaretatt, på samme måte som de som er unnfanget ved sæddonasjon. Kan dette være det beste, både for barnet og de voksne? Legger man unødig vekt på genetikk, og underkjenner verdien av intensjonelt foreldreskap? De lærde strides om dette temaet.

Biologiens comeback?

Forfatteren hevder at etter hvert som staten, med bioteknologiens muligheter, får stadig nye dilemmaer i fanget, vil stadig flere liberale politikere vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. Kanskje vil man innse at det er disse klassiske verdikonservative posisjonene som best ivaretar enkeltmenneskets rettigheter og den liberale staten.

Boken er lettlest, underholdende og tankevekkende. Håbrekke gir en grundig innføring i betydningen av biologi og foreldreskap, med mange gode eksempler som utfordrer oss som lesere. Den trekker linjene bakover, samtidig som den peker fremover, og gir et godt grunnlag for en åpen og konstruktiv diskusjon, men med basis i biologien. Er man teknologioptimist bør man gå til andre kilder enn denne, for å utvide perspektivet også i den retningen.

Boken anerkjenner at det biologiske foreldreskapet ikke er svaret på alt, men at det er et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende, ifølge Håbrekke.

Spørsmålet vi sitter igjen med er hvorvidt vi skal løsrive foreldreskap og biologisk slektskap, eller om vi skal la biologien gå foran teknologien. For som Håbrekke selv skriver:

«Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen?

Les boken og avgjør selv.

Innlegget ble først publisert på Minerva.