Et mammahjerte som brister

Debatten som går om gutta disse dagene er harde for et mammahjerte. Det forsøkes å sette opp et kunstig skille mellom guttene og jentene. Det ene kjønnet på bekostning av det andre.

Verden er ikke sånn.

Da jeg fikk mitt første barn var det en gutt. Så kom det to til på en snor. Samtidig engasjerte jeg meg i politikken. Leste statistikk. Ble bekymret.

Så kom jenta. Nye bekymringer.

Jeg kunne ha valgt å ikke engasjere meg i småbarnsårene. Samtidig var det da tidspunktet for å engasjere seg var presserende. Skal en være med å påvirke samfunnet tar det tid.

I 2011 var i lokalpolitikken bekymret over at guttene falt ut i skolen, var overrepresenterte blant unge uføre og på flere områder hadde utfordringer hvor gutter merket seg ut.

Ti år senere er guttene på full fart inn, og snart ut, av ungdomskolen, samtidig som politikere først de siste årene har begynt å snakke om en mer praktisk og utforskende skole.

Ting tar tid.

Og one size does not fit all. Mine fire barn er individualister, på tvers av kjønn. Noen av guttene gremmes av kunst og håndverk og sløyd, mens andre liker det. Det samme tror jeg er tilfelle for jentene.

Det finnes mange måter å lære på. Individualister lærer i stor grad sammen. Kulturen former oss. Påvirker oss. På godt og vondt.

Jeg har alltid vært opptatt av dette. Hvordan fordommer former oss og tankene våre. Hvor lett språket påvirker oss. Språkforsker, Helene Uri, har skrevet om hårete mål og det å ha baller. Man må visst være gutt for å være tøff.

Sårbarhet er vanskelig. Forventningene løper foran. Gutter, som jenter.

Flink pike. Tøff gutt. Sårbare jenter. Voldelige menn. Vi har gjennom generasjoner blitt sosialisert inn i et samfunn som stadig endrer seg. Samtidig går endringene sent.

Jeg har i mange år feiret farsdagen med en stille lovprising inni meg. Mine barns far har gitt meg muligheten til å kombinere familieliv og jobb. I tillegg har fedrekvoten vært avgjørende. Min pris har vært å dele på permisjonen. I mitt stille sinn har jeg tenkt at det går til en god sak. Målet er at alle barn skal kunne gå inn i et samfunn hvor de møter et likestilt familie- og arbeidsliv.

Min datter skal kunne jobbe uten at det er selvrealisering. Mine gutter skal kunne være hjemme med sine barn, uten å bli kalt tøffelhelter. Drømmen er at dette ikke skal være en bekymring.

Nå er jeg bekymret for at vi ikke tar guttene på alvor. Det må vi kunne gjøre uten at det skal gå på bekostning av jentene. Likestillingen går begge veier og er avhengig av gjensidig respekt og forståelse.

Vi er alle en del av et samfunn med muligheter og utfordringer hvor mangfold beriker. Men det fordrer at vi ikke setter grupper opp mot hverandre. Skal vi overlate samfunnet til kommende generasjoner er vi helt avhengige av at gutter og jenter spiller på lag med hverandre.

Da må vi løfte sammen og anerkjenne at både gutter og jenter møter ulike utfordringer gjennom livsløpet. Det må vi snakke mer om.

Alternativet er å la guttene seile sin egen sjø.

Det smerter en guttemamas hjerte. Jeg tror heller ikke det er bra for datteren min.

Året da vi endelig fikk konsentrasjonen tilbake på Solamøtet!

Legg vekk mobiltelefoner og alle skjermer, nå skal vi ha konsentrasjonen tilbake, fikk 300 deltakere på Solamøtet beskjed om. Foreldrene jublet på sidelinjen. Endelig noen som tar tak!

Tema for konferansen var teknologi og det grønne skiftet. Vi trenger flere med realfagskompetanse, sa flere. Hvordan skal vi få flere inn i arbeid, sa andre. Arbeidslinjen er svaret.

Jeg mener vi må snakke mer om tidlig innsats. Verdien av at flere mestrer skolehverdagen og fullfører videregående skole er stor.

Men først og fremst må vi kaste begrepet skjerm i søppelbøtta!

Skjerm er et ord som er egnet til å vekke følelser. Det kan være fordi vi tenker på tenåringen som ser på Netflix, eller 8-åringen som igjen har sneket seg inn på youtube. Eller kanskje på eleven som kommer hjem med leksene, hvor en har tatt et bilde av skoleboken hvor elevene skal svare i en kommentarboks, eller ved å skrive med fingeren.

Utfordringen med denne debatten er at den er upresis, for det er ikke noe som heter skjerm i skolen. Skjermene i seg selv er uten innhold, uten en pedagogikk og ikke minst uten et medium. Det er forskjell på når skjermen brukes til underholdning og når den for eksempel brukes til at flere personer kan jobbe i samme dokument, selv om de er geografisk langt unna hverandre. Papiret har helt klart sine kvaliteter og egenskaper, men det har også de digitale mediene.

Digitale læremidler er mangfoldige. En ser for eksempel at flere leser bedre på i-pad dersom det er korte tekster. Lengre tekster leses best i bok. Bruk av kunstig intelligens kan gi en mer individuelt tilpasset undervisning, men den kan også skape hodebry for lærere som skal vurdere elevenes arbeid.

Dersom vi skal ha tillit til lærerne må vi la dem bruke det læremiddelet som best fremmer læring. Da må vi som er politikere sørge for at lærere har en reell valgmulighet når de står i klasserommet, ikke gå inn og detaljregulere skolen etter innfallsmetoden.

For ti år siden snakket vi om gamere som satt i kjelleren og kastet bort livet sitt. I dag vet vi at mange bransjer rekrutterer disse gutta, uten at de har den formelle kompetansen i bunn. Den type kompetanse har blitt verdifull i arbeidslivet. Vinneren av Ferds innovasjonspris dette året var JobLoop, som har spesialisert seg på å bruke gaming til at flere skal fullføre skolen og oppleve mestring. De har erfart at mange av de unge har en tech-interesse, hvor de har lært seg koding, 3D-modellering og design. De kan mye, men vi er ikke gode nok til å oppdage dem.

Vi må bli bedre til å bygge mennesker.

Det grønne skiftet er avhengig av mennesker, kapital og teknologi. Vi må derfor satse mer på realfag, og sørge for at flere lærer seg å lese, skrive og regne. Kompetansebehovsutvalget løfter frem at en av truslene mot grønn omstilling er lave grunnleggende ferdigheter, noe som gjør at folk i arbeidslivet ikke kan omstille seg og få mer kunnskap. Det er viktige ferdigheter som må læres i skjæringspunktet mellom digitale og analoge læremidler.

Opplæringsloven åpner med at skolen skal åpne verden og fremtiden for elevene. Da er ikke svaret å slå av strømmen i klasserommet. Barna våre skal om kort til ut i et arbeidsliv hvor teknologien spiller en viktig rolle. Da må vi sørge for at de får den bagasjen de trenger for å håndtere et digitalt samfunn.

Det hadde vært mer banebrytende å be oss voksne om å legge bort mobiltelefonen når vi er hjemme.

Walk the talk, som man sier i arbeidslivet!

Voksentid er ikke voksenfri

Året starter med en debatt jeg ikke visste var en debatt. Det er visst et problem at foreldre sender barn i barnehagen mens de selv driver med «fritidsaktiviteter og selvrealisering». Det kalles sågar feriedager, så kalt voksenfri.

Verden står knapt til påske.

Det er noen få år siden siste barnet gikk ut av portene i barnehagen, klar for neste kapittel i livet. Da var jeg trygg på at de hadde fått med seg god bagasje inn i skoletilværelsen. For barnehagetilbudet i Norge er til det beste for barna, og sikrer at alle får like muligheter. Det gjør at flere kan lykkes og få det beste utgangspunktet på vei mot voksenlivet.

Barnehagen er et gode for barna. Det er også en rettighet alle barn har.

Barnehagen har gjennom flere år vært viktig i min families liv. Det har vært et godt sted for barna. Et sted for vennskap, mestring, læring og relasjoner med trygge voksne. For hvert barn som går ut av porten siste dagen i barnehagen, er det følelser, både hos den lille, foreldrene og de som har støttet oss i oppdragerrollen. En viktig epoke i livet er over.

En periode jeg husker tilbake til med glede.

Det hendte nok at jeg sendte barna i barnehagen selv om jeg selv ikke skulle på jobb. Da hentet jeg dem gjerne tidlig, etter at huset var vasket og storhandelen gjennomført. Men jeg hadde neppe hatt dårlig samvittighet om jeg lå strekk ut på sofaen. På det mest hektiske hadde vi en 1-åring, 2-åring og 3-åring i barnehagen samtidig. Jeg tror det var avgjørende for foreldrenes psykiske helse at vi hadde et godt barnehagetilbud, og at det var tilgjengelig.

Jeg kan gjerne snakke mer om hvor lenge barn oppholder seg i barnehagen, og hvordan vi kan tilrettelegge for at enda flere kan benytte seg av barnehagen. Det handler om fleksibilitet og opptaksregler. For det er en utfordring at barn som er født i desember må vente flere måneder lenger enn andre barn før de får barnehageplass. Det gir en ulik startposisjon i de viktige barneårene. Jeg er derfor glad for at Høyre prioriterte at også desemberbarna skal få barnehageplass, i vårt alternative statsbudsjett. Det er politikk som faktisk betyr noe for barna.

Så tilbake til den hektiske småbarnstilværelsen.

Det har vært nok av år med dårlig samvittighet innimellom. For når møtet trekker ut og en sliter med å nå barnehagen i tide, er det krise. Det er rett og slett flaut å komme for sent til henting i barnehagen, det skal det også være. Men livet hender innimellom.

De som har blitt foreldre vet at dette ikke handler om at vi ikke ønsker å være med egne barn. For selv om det gir mye frustrasjon og usikkerhet er det også det fineste vi har opplevd. Vi får være med på en reise ingen vet hvor ender. Vi står på sidelinjen som en del av laget rundt barna, sammen med de som jobber i barnehagen, SFO, skolen og alle andre steder barna møter gjennom livet.

Vi har alle samme målet, å sørge for at ungene vokser opp til å bli dugende mennesker.

Men spar meg for at det skal skapes skam for det som er omtalt som voksenfri. Det blir forhåpentligvis neppe årets nyord i 2024. Tiden er verdifull, enten man er 4 år, eller 40 år, og tiden vi tilbringer sammen er den mest verdifulle.

Det trengs ingen lovgiver for å regulere denne tiden. Den jobben klarer vi foreldre fint på egenhånd, og vi setter stor pris på all den støtte vi får.

Voksentid er en verdi i seg selv. Det har gjort meg til en bedre forelder.

Til minne om Oma

I 1930 kunne en lese i en avis i Tyskland at Margarete Homann og Fritz Haller hadde fått en sterkt etterlengtet datter. Hun ble døpt Margarete Louise Eleonore, etter sin mor og sine to bestemødre.

Hun ble senere kalt Margret. Margret var knapt to kilo da hun ble født og en spøkte senere med at hun var så liten at hun kunne bli lagt i en skoeske. Margret vokste opp på gården Hallerhof, sammen med foreldrene sine, og søsknene, Friederich og Loni. Farmoren, Oma Ella, bodde også på gården og familien Haller har vært tilknyttet denne lille landsbyen og gården gjennom flere århundrer, faktisk helt tilbake til 1585, ifølge skriftlige kilder. Oma Ella ble enke med tre små barn før hun ble 30 år. Hun skulle bli en kjær person for Margret.

Margret hadde en god barndom, omgitt av dyr, arbeidsfolk og gode naboer. Hun fikk mange fine minner fra ferieturene til Wangeroo, sammen med kusinene og Oma Ella. Der var langstrakte strender og frisk sjøluft, som hjalp godt på de stadige forkjølelsene hennes.

Hjemme på gården var det meste egenprodusert, og maten ble en viktig del av tradisjonene som ble brakt videre. Påsken var en spesiell høytid i Lüdersen, og alle ventet spent på påskeharen. Oma visste alltid gjennom livet hvor påskeharen var, og hun så tidlig spor i hagen på Kverneland, til glede for oss barnebarn, og senere oldebarn. Jeg er helt sikker på at den barnlige gleden som Oma hadde rundt påsketider, holdt seg like stor gjennom livet, som det den var den gangen hun lette etter egg i hagen sammen med broren og kusinene.

Da Margret var 9 år kom krigen. Det var vanskelige år med mangel på mat og til tider intens bombing. Når flyalarmen gikk forflyttet alle seg ned i kjelleren, og fra et lite vindu kunne man se fargene som utspilte seg på himmelen. Margret sto konfirmant under krigen, i en arvet kjole som var sydd om, og fikk passende sko som ble byttet til dem mot egg og skinke. Margret ble konfirmert, til tross for at det også den dagen var bombinger.

Oma snakket alltid om de enorme flyktningestrømmene som kom etter krigen. Både Røde Kors og kirken hadde rom på Hallerhof, og det var mye som skulle deles på under gjenreisningen av Tyskland. Det normale livet skulle sakte men sikkert bygges opp igjen, og Margret begynte på Frauenfachschule, hvor hun blant annet hadde ett halvt års praksis på barselavdelingen.

Hjemme hendte det at en hadde hausball, hvor ferden gikk med hest og kjerre og grammofonen og den hjemmelagede punsjen skapte god stemning for de unge. Mr What is calling what you`re doing tonight.

Så kom kjærligheten.

For under feiringen av Norges nasjonaldag, 17. mai 1953 så hun ham som skulle bli hennes ektemann. En student fra Norge som lente seg lett henslengt over gårdsmuren og kikket mot henne. Det var noe ved denne mannen, der han sto i brun dress, kortklipt hår på sidene, og en bustete manke som sto rett opp. Bjørn Kverneland hette han. Da ante Oma Ella at det var noe i gjære, og hun tok et godt tak i Margrets arm og ba innstendig  ” Margret, kein Norweger, ikke en nordmann”.

Men forlovelse ble det.

Dette var en spennende tid for Margret og hun hadde mye nytt i vente. I 1954 hadde hun sin første tur til Norge, og det var et vakkert, men annerledes land som den gang ønsket henne velkommen. Møtene med de jærske strendene og fine steingardene satte spor. 

Oma skulle, i alle år senere, kommentere steingardene, og alt arbeidet som la bak all steinen som var flyttet. Hun hadde peiling på det meste innen landbruket, både om hva som var sådd og hvordan sesongen ville bli. Det kjekkeste hun visste var å kjøre biltur med en habil sjåfør, slik at hun kunne nyte synet av det jærske landskapet, med tysk musikk på full guffe. Heldigvis fikk hun også en stor familie, slik at det etter hvert var mange sjåfører å ta av.

Sammen bygget Margret og Bjørn et hjem på Kvernaland. Den første tiden i det nye huset var hektisk, med tre små barn å ta seg av. Kristin født i 1957, fikk raskt fått følge av Per og Bjørn. Opa Fritz mente at en i Norge reproduserte seg som kaniner, en kommentar som kanskje kunne være betimelig med tanke på at det til slutt ble fem barn, da Aksel og Fredrik gjorde lykken komplett.

Vi kan vel trygt si at det var andre tider den gang. Oma fortalte om da vannet gikk på kjøkkengulvet, og hun fant frem vaskebøtte og fille før det gikk inn på sykehuset. Ordnung muss sein.

Bjørn hadde vært student på den tekniske høyskolen i Hannover og hadde kommet tilbake til Kverneland fabrikk og familien. Hverdagen på Kverneland fabrikk ble en viktig del av familielivet, og det var ofte forretningsforbindelser på besøk hjemme på Hauen. Da var det forventninger om raus bevertning og hyggelig selskap. Kombinert med et hektisk familieliv står det all respekt av den jobben Oma gjorde i disse travle småbarnsårene. Svigerforeldrene var nærmeste naboer og Margret hadde giftet seg inn i en storfamilie.

Hytte i Sirdalen og på Sørlandet ble det, med mange aktiviteter sommertid, som vinterstid. Medgiften til Margret ble puttet inn i huset så de hadde et visst handlingsrom når det gjaldt belåningen og levde et godt liv.

Dessverre ble Margret enke, og alene med fem barn i aldersspennet 15-24 år i en alder av 51 år. Omstendigheter bare Oma kjente til skulle føre til at hun aldri fant seg noen ny mann.” Det var bare Bjørn for meg” sa hun ofte.

Oma ble rundt de tider en kjær person for mange av oss som skulle komme, og det var i 1980, da jeg ble født, at hun ble kalt Oma for første gang. Da jeg var liten var jeg noen ganger irritert på alle dem som kalte henne Oma. De forsto jo ingenting. Hun er min bestemor, Oma betyr bestemor på tysk. Oma kunne nok også være irritert på det, men hun ble nok rundere med årene.

Senere forsto jeg og at Oma kunne være Oma for andre. For Oma ble en institusjon på Kvernaland. Utallige ungdommer har gjennom generasjoner tjent penger på å klippe plenen på Hauen. Det vanket alltid smørbrød og is, både for avisbud, rørleggere og andre som kom innom og skulle gjøre en jobb. Ungene i gata kunne gjerne ringe på og be om en ispinne.

Oma fortalte historier fra brødrene Grimm`s eventyrverden som var fortryllende. Det samme var alle jolly-turene vi ble invitert med på. I de tider brukte ikke Oma sikkerhetssele, det var noe av det verste hun visste. Det eneste som var verre var nok alarmen som sto og durte, på de nymotens bilene som ikke lenger tillot at en tok seg friheter med sikkerhetsselen.

Oma elsket å kjøre bil. Det var så mange blomster som skulle leveres, eller berlinerboller og en flasker med vin som skulle fordeles. For hver februar begynte berlinerbollesesongen. Da var det full aktivitet i kjøkkenet og mange som fikk en lun overraskelse på døren. Det ble etter hvert en stor familie, og det hendte støtt og stadig at Oma sto i grytene og laget middag da vi kom hjem fra skolen. Oma var alltid på farten. Ellers så sto hun i hagen med rumpen i været og lukte i bedene. Hagen til Oma var en fryd for øyet og alltid striglet og klar. Oma var et ordensmenneske, som alltid hadde tid til deg.

Hos Oma var det alltid smørbrød med rause mengder romtemperert meierismør og pålegg. Det var stekte bratkartoffeln, eller sukkerkuchen.  Dersom vi overnattet var beskjeden «je går og legger meg. Husk å skru av tv-en.» Da hadde en gjerne spist det vi kalte Oma-kylling. Helstekt kylling, hvor kun beina skulle ligge igjen etter måltidet. Det var godt for huden å spise opp hele kyllingen, må vite.   

Kinamat ble også en kjær tradisjon. Enten på Klepp, Sandnes eller på Kvadrat. Mang et barnebarn og oldebarn har vært med på dette, og Oma var aldri fremmed for å gi tydelig beskjed dersom det satt ungdom på nabobordet og spiste med luen på. Har du småfugl under der, spurte hun alltid dem som kom på besøk og satte seg ned med capsen på.

Det er mange gode minner fra et langt liv sammen med Oma. For noen av oss er det berlinerbollene, for andre de kjappe kommentarene, alle rundene med kortspillet patience, eller de gode samtalene som var rundt et godt måltid. Oma var en person som skapte en arena for samhold. Oldebarna er skjønt enige om at Oma alltid har hatt de beste bursdagene. Der er det alltid mange folk samlet, ubegrensede mengder is og en hage og et hus hvor en kan leke gjemsel i timesvis.

Første juledag har alltid brakt med seg den samme gleden, og jeg kan enda kjenne på den følelsen oldebarna har for disse feiringene. Det er godt å ha flokken rundt seg, noe Oma alltid visste. 

Det var en sterk dame som forlot oss i førjulstiden. Alltid smilende, syngende og i godt humør. Oma løftet ofte armene høyt til værs når hun kom inn i et rom. Hun elsket fest og basar, og trivdes best når hun hadde folk rundt seg. Oma kunne faktisk bli litt gretten når det ikke kom besøk, men humøret steg raskt når det gikk i døren, og spørsmålet var alltid, hva kan jeg by på?

Etter at Oma sovnet stille inn har familien vært samlet flere ganger. 1.juledag hadde vi en fin samling, hvor tankene gikk til henne som vi har så kjær. Alle har vi en egen historie med Oma, våre egne minner og egne opplevelser. Oma så alle og hadde alltid en kommentar som passet. Vi har med oss en rik arv, i form av en stor familie som er glade i hverandre, og stolte av den historien og de tradisjonene vi deler.

For historien om Oma er også historien om oss.

La oss leve for hverandre og ta vare på den tid vi har, sang du ofte. Oma, du satte dype spor og har mye å være stolt av.

Vi savner deg, og vi skal ta godt vare på minnene etter deg.

Hvil i fred, gode Oma.

Kromvik kommer i februar!

Den fineste julegaven jeg har fått kom i en hvit konvolutt. Jeg var knapt 10 år og hadde fått en rebus. Det var mange rare tegn, noe jeg først forsto lite av. Nysgjerrigheten var imidlertid stor og gleden enda større da jeg forsto at det sto «Kromvik kommer i februar!»

I disse tider var mamma personalsjef på det nye varehuset Ikea, og jeg hadde i måneder og år (føltes det som), løpt rundt i møbelavdelingen hvor jeg stadig kom tilbake til denne flotte sengen med skinnende sengegavl. Ikea, med sitt lekerom med eget ballrom, var en drøm for en unge. Ingen tvil om at mamma hadde den kuleste jobben. Ja bortsett fra ei annen jente i nabolaget, da. Faren hennes eide den første McDonalds`en i byn.

Men du verden så lyst jeg hadde på den sengen! Jeg husker enda hvor lenge jeg måtte telle ned, før den endelig kom. Jeg mener den ble ytterligere forsinket, men mulig det bare er jeg som overdramatiserer de store og følelsesladde øyeblikkene i livet. Men den som venter på noe godt..

Siden den gang har julegaver blitt noe jeg gleder meg til å kjøpe, helt til jeg skal kjøpe dem. Hvert år sier jeg til meg selv at jeg skal begynne med gavekjøp allerede i januar, neste år. Hvert påfølgende år er jeg langt ut i desember før jeg endelig kommer skikkelig i gang.

Selvtilfreds bestilte jeg årets to første gaver på nett denne uken. Jeg brukte google, min venn, og vipps så var pengene borte fra konto og jeg ville få nærmere beskjed når gavene var på vei til Jæren. Shen Zhen Shi Li Xin De Gong Mao You Xian Gong Si hadde bekreftet sendingen og jeg ville få nærmere beskjed når ordren var sendt. Mange rare tegn der, tenkte jeg, før jeg hastet videre i livet.

Det var nok av oppdrag som ventet på meg. Fotoknudsen kunne melde om at julekortene var levert i postkassen og Silly Santa hadde lagt en julegenser i en postboks på Kvernaland. Jeg skrev på adresser og krysser fingre og tær for at min mann nå har kjøpt frimerker og at de er på vei til rette mottakere.

I dag fikk jeg ny mail med rare tegn. Varene er blitt sendt! Gledelig kunne jeg konstatere at to gaver snart var i boks, forhåpentligvis i en boks nær meg.

Jeg leste videre.

Bestillingen din er på vei og kan ikke lenger endres. Beregnet levering mellom 28. desember og 1. januar 2024. Vær oppmerksom på at utsendingsdatoene anslått ekskluderer helligdager.

Denne gangen sto det med store bokstaver at pakken var sendt fra KINA!, av mine venner Shen Zhen Shi Li Xin De Gong Mao You Xian Gong Si. Takk for den saksopplysningen, Si!

Nå ryktes det at jeg må forvente både toll og gebyr i posten. I tillegg må jeg lage rebus før jul og krysse fingrene for at gavene kommer innen februar.

Det blir lenge å vente for to små og forventningsfulle unger. Men den som venter på noe godt..

Jeg for min del er langt fra ferdig med julehandelen.

Men netthandel, det er jeg ferdig med!

Barnevakt for egne barn

Jeg passer barna denne helgen. Sånn har det blitt. Heldigvis er jeg prisgitt en fantastisk mann. Han tar normalt denne belastningen.

Selv om jeg vet at det ikke er en belastning. For jeg blir stadig fortalt at å få barn har jeg valgt helt selv. Det skulle bare mangle at jeg ikke brukte tiden min på å passe på dem.

«Gratulerer med nytt verv», fikk nylig en kvinnelig kollega høre. Før vedkommende henvendte seg til datteren på 11 år og sa at «jeg håper det ikke går for mye ut over deg.»

Sånn går no dagan.

Mens man leser at Tina Bru har mistet fart som mulig arvtaker i Høyre. Det er jo så trøblete med disse mamma-greiene. Er du ikke i baren når samtalene foregår kan det bare være med kompetansen. Det er andre steder det skjer.

Mens jeg prøver å lage taco-fredag, og skal briljere med å lage mest mulig fra bunn av, tenker jeg på den helsikens tidsklemma. Mødre som vil ha bedre tid. Mer permisjon. Familier som vil velge.

Jeg vil ha bedre tid. Jeg elsker valgfrihet. Men jeg vet også at jeg blir en bedre mor og partner av å få være en del av både arbeids- og samfunnslivet.

Jeg er en av T-ene i samfunnet. Stemplene vi får. Som kvinner. Som menn. I mitt tilfelle er jeg blitt kalt Tårnfrid. Du kjenner sikkert typen.

Da jeg kom på Stortinget fikk min mann stempelet Tøffelhelt. Han er også blitt stadig snillere. For jeg er heldig som har ham, blir jeg stadig fortalt.

Mens folk håper det går bra med barna. Så godt som det kan gå når mor og far tar det som for mange enda er utradisjonelle valg.

Styrt av kultur, konvensjoner, vaner og hvem vet hva. Jeg løper i et hamsterhjul og er usikker på om jeg vil hoppe av.

For det er ingen stasjoner som frister.

Jeg vil være en god mor, samtidig som jeg vil være en god arbeidstaker og få bidra i samfunnsdebatten. Samtidig kjenner jeg tidsklemma, men jeg har ingen gode løsninger.

For min mann ser ikke de tingene jeg ser. Han ler når jeg setter i gang med min rydding, og gremmes over mine stadige prosjekter i hjemmet. Samtidig som jeg gremmes over sendrektigheten, mens jeg løper etter ungene for å drive brannslukking. De må vel snart lære seg å rydde? Hvor blir selvstendigheten av?

Akk! Så mange spørsmål, så få svar.

Heldigvis er jeg barnevakt denne helgen. Slike spørsmål får vente til senere. For denne helgen er jeg bare snill.

Min mann skulle visst hvor heldig han er.

Mandag stemmer du på hverdagsheltene

Denne uken sto jeg på Varhaug stasjon kl 06.00 om morgenen, mens ungene enda lå hjemme og sov. Det var morgenaksjon må vite, sammen med engasjerte politikere som skulle drive valgkamp før de gikk på jobb.

Du har kanskje sett dem de siste ukene. Utenfor butikken, i turområdet, på kjøpesenteret eller i gågata. Noen av dere har kanskje også hatt besøk av dem på døren.

Det er høysesong for politikk, valgkamp og alt som følger med, og valgdagen nærmer seg med stormskritt.

Tiden hvor politikere i alskens farger summer rundt oss går snart i hvilemodus. Det er mange lokale helter som kjenner at det skal bli godt å få resultatet nå.

Jeg husker godt hvordan det var å balansere jobb, familie, politikk og valgkamp. HR-leder på dagtid, inn i politikermodus på ettermiddagene og i helgene. De fleste timer i døgnet ble tatt i bruk.

Da jeg var helt fersk kjente jeg også på flauhet over å plage venner med politikk. Terskelen for å legge ut bilder og budskap på Facebook var høy, og det var mye som var nytt og skremmende. Tenk om noen spurte meg om politikk jeg ikke hadde peiling på?!

Valgkamp er gøy, inspirerende, engasjerende, utmattende, spennende, sosialt, men akk så givende. Man jobber sammen for løsninger man tror på og man lærer mye sammen med andre.

Det er en grunn for at hver enkelt engasjerer seg i politikken. Jeg gjør det fordi jeg tror på en samfunn som gir muligheter til alle. Et samfunn hvor vi investerer i å gi den enkelte gode velferdstjenester, hvor alle får delta, og hvor vi heier frem jobbskapere og mangfoldet.

Hver politiker har sin egen bakgrunn og motivasjon. Felles for alle er at de stiller opp for fellesskapet, med ønske om å skape et best mulig lokalsamfunn.

Da jeg dro hjem fra Varhaug stasjon rett rundt 08.00 den morgenen var det enda rimelig friskt i luften. Fingrene var småkalde og krokete, der de søkte varme rundt bilrattet.  På Kvernaland var ungene på vei til skolen. Der kom 8-åringen min syklende med hjelmen på snei, i bedagelig tempo, mens hun øvde på å slippe styret. Hun var tilsynelatende lykkelig uvitende om at temperaturen ikke var særlig høy, der hun syklet avgårde i singlet.

Ting går litt på selvstyr for tiden. 

Heldigvis ble det varmere utover dagen, og nå nærmer valgdagen seg med stormskritt. Det skal snart avgjøres hvem som skal bestemme i din kommune, og ett enkelt kryss kan avgjøre hvem som får plass i kommunestyret, eller fylkestinget.

Bruk tiden frem mot valget til å heie frem og ønske lokale kandidater lykke til. De har drevet mye dugnad de siste månedene, og for mange av dem har det også vært en bratt læringskurve.

Nå venter de spent på resultatet, som avhenger av din stemme.

Godt valg!

Det største selskapet du aldri har hørt om

«Potensial AS er Norges største selskap, med virksomhet innen helse, energi, varehandel, utdanning, bygg, finans, juss, medier, markedsføring mm.

Vi er over 255.000 ansatte i over 100 norske byer. Vårt formål er å skape verdi, både for oss selv og samfunnet.»

Slik har Fontenehusene innledet sitt tankeeksperimentet, hvor de ser for seg at flere med psykiske lidelser kan ta en plass i arbeidslivet.

Det ble oppspill til debatten «En psykt bra arbeidskraftreserve» hvor Einar, som er medarbeider i Fontenehusene, minnet oss om at folk vil jobbe, men at det ofte handler om livet rundt, for folk som «faller utenfor».

Der spiller Fontenehusene en viktig rolle i arbeidet med å finne en plass for alle i samfunnet.

Jeg reflekterte rundt begrepet utenforskap, og fremhevet hvor viktig det er at vi utvider hva vi anser som normalt i samfunnet. Det slår meg stadig, gjennom mine mange menneskemøter, at vi ikke er så ulike når alt kommer til stykket. Vi har alle både solskinnsdager og dager hvor vi helst vil holde sengen. Vi kan grue oss til et møte, eller danse lykkelig nedover gaten etter et vellykket møte.

Tilfeldigheter gjør at folk havner utenfor det vi definerer som fellesskapet. Det skaper uhelse.

Arbeid må være en del av behandlingen, sa arbeidslivsforsker, Øystein Spjelkavik. Samtidig minnet han om hvor viktig det er med kunnskap på arbeidsplassene om at de med psykisk sykdom kan jobbe.

En kan faktisk også bli bedre av det.

Håkon Skard i psykologiforeningen minnet om at personer med psykiske lidelser ikke er en ensartet gruppe. Den spenner fra alt fra psykisk ubehag, som jeg nok selv har kjent på denne uken, til alvorlige psykiske lidelser. Håkon fremhevet også at arbeidshelse er rehabiliterende.

Vi må snakke mer om den enkelte person og slutte å plassere hverandre i båser med store merkelapper dersom flere skal føle seg som en del av fellesskapet.

Da trenger vi ledere som skaper et helsefremmende og inkluderende arbeidsmiljø, hvor flere føler seg som en del av laget.

Da Pål Molander var leder av Statens arbeidsmiljøinstitutt snakket han om at arbeidet med arbeidsmiljøet i bedriften var den mest lavthengende frukten for å skape mer inkludering og redusere sykefraværet. Ledelse er en hovednøkkel.

Jeg tror det er et konkurransefortrinn for bedriftene å skape et inkluderende arbeidsmiljø. Derfor samarbeider jo også flere og flere bedrifter med Nav.

Nå må vi gi Nav den ryggdekningen de trenger for å kunne samarbeide mer med sosiale entreprenører for å få enda flere i arbeid. Hans Christian Holte i Nav var klar på at de vil samarbeide mer med aktører som Fontenehusene.

Da Torbjørn Røe Isaksen var Arbeids- og sosialminister la han frem en stortingsmelding som het «Ingen utenfor». Der var et av målene å bygge ned siloene mellom helse og arbeid, og sette individet i sentrum. Mer innovasjon i tiltakssektoren, mer helsebehandling og arbeidsrettet bistand og tettere samarbeid med sosiale entreprenører er oppskriften for å skape et inkluderende samfunn. Putter vi inn utdanning og kompetanse har vi det som skal til for å støtte opp om den enkelte gjennom livet.

Dersom vi skal ta på alvor at folk er verdifulle bidragsytere i samfunnet, må vi legge til rette for dette. Jeg håper regjeringen gjør det de kan for å sørge for et enda tettere samarbeid mellom Nav og sosiale entreprenører og plukker frem stortingsmeldingen som per nå ligger i en skuff.

Fontenehusene viser oss at det virker!

Høyre vil ikke ha karakterer i barneskolen, Brenna

Tonje Brenna spurte meg om følgende på Facebook, vedrørende diskusjonen som går om hvorvidt kunnskapsministeren lyver, eller ikke om at Høyre vil ha karakterer i barneskolen. 

«Margret Hagerup, det er jo egentlig et veldig enkelt spørsmål å avklare. Faktisk kan du svare ja eller nei.

Dersom ungdomsskolen skal starte et år tidligere for elevene, blir det da også karakterer et år tidligere?

Ut ifra det både partileder og andre i Høyre sier, er det vanskelig å forstå det som annet enn at svaret er ja.»

Svaret er nei, og du vet at det har vært presisert gang etter gang.

Spørsmålet er om du tar egen oppfordring og snakker sant om andres politikk. Det kan du svare ja eller nei på.

Så til fakta:
Høyre har, både i regjering og i Stortinget, gått inn for å lovfeste at 1. til 7. klasse skal være karakterfritt. Ved behandling av Opplæringsloven slo en enstemmig utdanningskomite fast:

«Komiteen viser til at det i dag er forskriftsfestet at det i grunnskolen 1.–7. trinn bare skal gis vurdering uten karakter. Komiteen viser til at det i høring til ny opplæringslov ble foreslått å lovfeste at barnetrinnet skal være karakterfritt, og at regjeringen har fulgt dette opp i forslag til ny opplæringslov. Komiteen støtter dette.»

Med andre ord: Regjeringen Solberg ville lovfeste at 1. til 7. klasse skal være karakterfri, regjeringen Støre fulgte opp og et enstemmig storting vedtok dette.

Her er runden du og jeg hadde om dette i Stortinget i mars. Der kommer det også tydelig frem hva vi mener i denne saken:

Margret Hagerup (H) [11:15:04]:
Kunnskapsministeren har gjentatte ganger påstått at vårt forslag i Høyres ungdomsskolereform om å åpne for forsøk med fireårig ungdomsskole på første- til tiendeklasseskoler handler om å snikinnføre karakterer i barneskolen. Dette ble senest gjentatt i VG før helgen, da kunnskapsministeren la fram opplæringsloven.

Kan kunnskapsministeren vise til hvor hun har dette fra?

Statsråd Tonje Brenna [11:15:35]: Høyre la for kort tid siden fram sitt forslag til ungdomsskolereform. For å spole litt tilbake, kom vel varselet om at det ville komme et forslag fra Høyre åtte dager etter at undertegnede tiltrådte som kunnskapsminister, etter at Høyre – for ordens skyld – hadde styrt det samme departementet i åtte år uten å endre ungdomsskolen.

Vi har tre grunnleggende utfordringer for elevene våre på mellomtrinnet og ungdomsskolen. Det første er at et eller annet sted rundt 4. klasse og 5. klasse begynner de å kjede seg og oppleve skolen som mindre relevant. Det andre er at de mobber hverandre mer mot slutten av barneskolen og inn i ungdomsskolen. Det tredje er at stadig flere kjeder seg og ikke opplever undervisningen som relevant. De tre hovedutfordringene har regjeringen satt seg som mål å svare på i det arbeidet vi gjør med en reform for ungdomsskolen.

Så presenterte Høyre sitt alternative forslag til reform, som hadde noen få elementer ved seg. Det ene var en obligatorisk bacheloroppgave for 10. klasse, det andre var at det skulle være mulig å begynne tidligere på ungdomsskolen – altså at du i 7. klasse var en del av ungdomsskolen – og det tredje var at man nok en gang, som så ofte fra Høyres side, skulle innføre mer kartlegging og nasjonale prøver.

Etter å ha forsøkt i flere omganger, sammen med gode kollegaer og kloke hoder, å dechiffrere hva substansen i Høyres forslag til en ungdomsskolereform egentlig var, sto vi igjen med det. Det skal være mulig å få karakterer ett år tidligere enn det det er i dag. Jeg tror Høyre er interessert i å gjøre grep for ungdommene våre og for ungdomsskolen, men den ungdomsskolereformen Høyre la fram den gangen verken svarte på hovedutfordringene, løste problemet eller bidro til å breie ut hva de egentlig skal gjøre for ungdommene våre.

Norge trenger flere hender og hoder i arbeid. Vi trenger at flere trives i skolen, og vi trenger at flere blir kvalifisert. Et viktig grep da er å gjøre noe for ungdomsskoleelevene våre, og det mener jeg at Høyre ikke gjorde i sitt forslag til reform. Tvert imot sto vi igjen med det Høyre veldig ofte legger fram når det handler om skole, nemlig mer karakterer, testing og måling.

Margret Hagerup (H) [11:17:35]: Det er vanskelig å diskutere faktisk politikk når kunnskapsministeren fortsetter å bruke de første timene etter at vi legger fram reformen, til å tolke Høyres politikk. Allerede 17. januar tilbakeviste Jan Tore Sanner denne påstanden i VG. Det var debatter på Dagsnytt 18, og påstanden er senere tilbakevist en rekke ganger, ikke bare i media, men det er også tydelig presisert fra Stortingets talerstol. Den 1. februar sa Jan Tore Sanner:

«Høyre har ikke foreslått karakterer (…). Vi ønsker å opprettholde den grensen som er i dag (…). Det er altså ikke et forslag Høyre har fremmet, og Arbeiderpartiet må slutte med de påstandene.»

Og videre:

«Vi har ikke foreslått karakterer fra 7. klasse.»

Det har kommet en rekke tilbakevisninger av de påstandene som kunnskapsministeren fortsetter å komme med. Som folkevalgt mener jeg vi skal sørge for å ha en opplyst og redelig debatt, og det mener jeg også som mor, med barn som går i skolen.

Spørsmålet til kunnskapsministeren er: Synes ikke kunnskapsministeren svarene fra Jan Tore Sanner og Høyre er tilfredsstillende, og stoler ikke kunnskapsministeren på de svarene?

Statsråd Tonje Brenna [11:18:39]: Hvis representanten refererer til svarene Høyre og representanten Jan Tore Sanner gir meg på hva som er innholdet i Høyres ungdomsskolereform, er svaret nei. Det opplever jeg ikke som tilfredsstillende av de grunnene jeg nevnte tidligere, nemlig at de egentlig ikke svarer på de utfordringene vi står overfor for elevene våre i siste del av barneskolen og gjennom ungdomsskolen. Vi trenger at flere av elevene våre trives og mestrer skolen. Vi trenger at flere blir kvalifisert, og vi trenger i enden av skoleløpet å få flere hender og hoder i arbeid. Derfor er jeg opptatt av at vi gjør det vi kan for å bidra til nettopp det. Et av de grepene mener jeg er å gjøre skolen mer praktisk og variert, i tillegg til at vi tar på alvor det elevene forteller oss, nemlig at de opplever stress og press som potensielt kan være til hinder for både trivsel og læring. Det er en av grunnene til at regjeringen i sitt forslag til opplæringslov foreslo å lovfeste forbud mot karakterer fra 1. til 7. trinn. Dersom representanten Hagerup og Høyre ønsker å være med på det forslaget, er det veldig kjærkomment, og da kan vi helt sikkert også komme videre i debatten om hva en ungdomsskolereform skal være.

Margret Hagerup (H) [11:19:42]: Jeg synes det er synd at kunnskapsministeren, som bør være opptatt av kunnskap og en redelig debatt, ikke benytter anledningen til å si at en vil slutte å komme med fakta som ikke stemmer om Høyres politikk. Dagens unge vokser opp i en hverdag hvor informasjonsmengden er stor. Det er mange saker som preger nyhetsbildet, og mange av disse deles flittig på sosiale medier. I en stadig mer polarisert verden kan det være vanskelig for folk å orientere seg i hva som er fakta, og hva som ikke er fakta.

Jeg begynte denne spørrerunden med å spørre ministeren som er ansvarlig for kunnskap, om hvor en har denne påstanden fra. Da sa ministeren at dette er noe som Arbeiderpartiet har funnet opp på et seminar de første timene etter at vi la fram en ungdomsskolereform med veldig mange konkrete grep som vi har lyst til å diskutere. Kunnskapsministeren må gjerne komme til Høyre og snakke om vår ungdomsskolereform.

Jeg har et siste spørsmål. Synes kunnskapsministeren at hun selv bidrar til en opplyst og saklig debatt om dette når en er med på en falsk historiefortelling om Høyres politikk?

Statsråd Tonje Brenna [11:20:44]: Høyre la fram en ungdomsskolereform hvor et av grepene var at man skal kunne begynne et år tidligere på ungdomsskolen. I norsk ungdomsskole har vi karakterer, ergo kan man få karakterer et år tidligere med Høyres ungdomsskolereform. Det trengte jeg ikke et seminar for å oppdage. Det er heller ikke en falsk historiefortelling. Det er å ta Høyres forslag til en reform for ungdomsskolen på det største alvor.

Jeg er politisk uenig i at det er løsningen, for jeg mener vi har veldig mange andre grep vi kan ta for å sørge for at elevene våre trives og mestrer skolen bedre, både siste del av barneskolen og ungdomsskolen, men det er ikke historieforfalskning. Det er tvert imot å ta forslaget på alvor. Dersom representanten nå mener det ikke er aktuelt å gi karakterer til de elevene som potensielt begynner et år tidligere på ungdomsskolen, godtar jeg det. Det er helt ok, men det er altså første gang en så tydelig presisering har kommet fra Høyres representanter.

Jeg er glad for at Høyre lytter til det jeg sier også når jeg har kritikk av deres forslag, og jeg er helt sikker på at vi får nok av anledning til å diskutere ungdomsskolereform videre, også her i Stortinget.

Margret Hagerup (H) [11:21:45]: Allerede 1. februar, da Jan Tore Sanner var i spontanspørretimen, sa kunnskapsministeren at Høyre åpner for det, ergo er det karakterer i skolen. Det ble avvist en rekke ganger, men jeg er glad for at kunnskapsministeren nå sier at en godtar dette, og jeg håper at dette blir siste gang en må tilbakevise det – både i Dagsnytt 18, Politisk kvarter og ulike media og ikke minst her fra Stortingets talerstol. Siste spørsmål blir da: Kan en være sikker på at kunnskapsministeren vil godta dette, og at en ikke benytter anledningen til å falle for enkel retorikk for å skape et bilde av Høyre som ikke stemmer med virkeligheten?

Statsråd Tonje Brenna [11:22:24]: Jeg er glad for at Høyre lytter til det jeg sier, også når jeg kritiserer Høyres forslag, men jeg synes det er rart at det er mulig å forstå det som historieforfalskning at når Høyre foreslår at våre elever kan begynne ett år tidligere på ungdomsskolen, og det unektelig er slik at vi har karakterer i ungdomsskolen, så betyr det ikke det samme som at elevene kan få karakterer ett år tidligere. Jeg har lest dokumentene som har kommet fra Høyre, jeg har lyttet til debattene, jeg har hørt hva Høyre har foreslått, og jeg kan ikke forstå annet enn at fødselsåret til disse elevene er det samme, men at de begynner på ungdomsskolen ett år tidligere. Når det er sagt, er jeg enig med representanten Hagerup i at vi kan si oss ferdig med det og fortsette å diskutere substansielt hva som bør være innholdet i en ungdomsskolereform. Jeg er helt overbevist om at det må være en mer praktisk og variert skole, hvor vi reelt både forbereder elevene våre for arbeidsliv, videre studieliv og livet for øvrig. Da må flere trives. Da må flere oppleve mestring. Da må flere lære det de skal. Og det tror jeg vi kan få til med de forslagene regjeringen etter hvert vil komme tilbake med.

Brenna, du lyver

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at Tonje Brenna denne uken i en tale om skolepolitikk til unge Arbeiderparti-politikere fortsetter å spre usannheter om at Høyre vil ha karakterer i barneskolen. En påstand hun har blitt utfordret på fra alle tenkelige kanter, etter at Ap først fremsatte den.

Jeg har høyere forventninger til en minister enn dette.

I mars måtte jeg bruke hele fire spørsmål i spørretimen på å slå fast at det var fake news at vi ville ha karakterer i barneskolen. Selv om Brenna hadde blitt kjent med temaet ved flere anledninger.

Da svarte Brenna følgende: «Dersom representanten nå mener det ikke er aktuelt å gi karakterer til de elevene som potensielt begynner et år tidligere på ungdomsskolen, godtar jeg det. Det er helt ok, men det er altså første gang en så tydelig presisering har kommet fra Høyres representanter.»

Jeg ville ha dette enda tydeligere fra ministeren, da det dessverre hadde vært tendenser til at ministeren ikke stoppet å spre usannheter om vår politikk, på tross av bedre viten.

Jeg fortsatte derfor: «Det ble avvist en rekke ganger, men jeg er glad for at kunnskapsministeren nå sier at en godtar dette, og jeg håper at dette blir siste gang en må tilbakevise det – både i Dagsnytt 18, Politisk kvarter og ulike media og ikke minst her fra Stortingets talerstol. Siste spørsmål blir da: Kan en være sikker på at kunnskapsministeren vil godta dette, og at en ikke benytter anledningen til å falle for enkel retorikk for å skape et bilde av Høyre som ikke stemmer med virkeligheten?»

Brenna svarte da: «Når det er sagt er jeg enig med representanten Hagerup i at vi kan si oss ferdig med det og fortsette å diskutere substansielt hva som bør være innholdet i en ungdomsskolereform.»

Man skulle tro at saken var ferdig med det.

Jeg har enda håp om at det skal settes et punktum, i det minste fra regjeringsmedlemmers side. Det må vel kunne forventes at det føres en redelig debatt om faktisk politikk på det nivået?

I behandlingen av opplæringsloven før sommeren slo komiteen fast følgende om karakterer:

«Komiteen viser til at det i dag er forskriftsfestet at det i grunnskolen 1.–7. trinn bare skal gis vurdering uten karakter. Komiteen viser til at det i høring til ny opplæringslov ble foreslått å lovfeste at barnetrinnet skal være karakterfritt, og at regjeringen har fulgt dette opp i forslag til ny opplæringslov. Komiteen støtter dette.»

Det var for øvrig regjeringen Solberg som la frem høringsforslaget til ny opplæringslov. Vi har aldri tatt til orde for karakterer i barneskolen, snarere tvert imot.

Tonje Brenna skrev nylig på sin Facebook om samme tale til de unge politikerne: «Derfor kom jeg med en oppfordring til Erna Solberg: Vær ærlig om hva Høyre går til valg på. Folk er ikke dumme, og de fortjener at politikere snakker sant. Jeg håper hun tar den oppfordringen.»

Spørsmålet er om kunnskapsministeren selv tar denne oppfordringen.

Kunnskapsnivået i denne saken har hittil stått til stryk, Brenna!

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen