Nyttårsaften 2023 bestemte Rune og jeg oss for at vi ville gå edru inn i 2024. Med tenåringer i hus var det greit å kunne være både kjørbare og beredt den dagen. Det ble en fin inngang på det nye året, med refleksjoner og tanker for det kommende året.

For min del ble det også starten på et nytt kapittel i livet. Her kan dere se hva jeg skrev i loggen min fra dette året, den første uken i 2024. Snart 11 måneder senere er det gøy å se tilbake på alle tankene som svirret i hodet.

Memoarer fra en middelaldrende kvinnes liv uten alkohol. Nå kan alt skje. 

1. januar. Lot være å drikke alkohol på nyttårsaften. Vindfullt ute og unger som skulle på vift. Hadde nydelig kalkunmiddag, godt med julebrus og herlig eplepai og is til dessert. Avsluttet med Mrs Doubtfire på TV og melkesjokolade. Ingen av ungene som reagerte på at foreldrene ikke drakk alkohol. Ble litt skuffet. Forventet visst stående ovasjoner. 1. januar startet godt. Jonas Gahr Støre har sagt at nå blir alt bedre. Listen er lagt høyt.
2. Lett å unngå alkohol. Lett. Startet dagen med å delta i NRK Rogalands svaretime. Der sa jeg likegodt at nyttårsforsettet var et hvitt år. «Du vet, ungene har blitt så store. Må være beredt i helgene, må vite.» Har ingenting lyst på alkohol. Tenker at dette bør gå smertefritt. Kom dog på at jeg må unngå medlemsmøtene i Nav dette året. Alternativt ta med medbrakt alkoholfritt. Spent på hvor mange slike situasjoner som vil komme. Skal jeg holde forsettet? Ja. Det skal jeg. Ingvill hos NRK sa at 19. januar var dagen flest røk på nyttårsforsettene. 17 dager igjen!
3. Våknet og det første jeg tenkte på var alkohol. Neida, joda, neida. Men hva har jeg egentlig begitt meg inn på? Sprudlende bobler frister enda overraskende lite. Stålsetter meg allikevel for alt som skal komme. Tenk om jeg blir venneløs? Festsjefen Hagerup, degradert til party pooper. Heldigvis blir tankerekken avbrutt av muntlig spørretime. Ammunisjon og krig i Europa gjør lett tanker om alkohol om til i-landsproblemer. Ny sesong på Stortinget er i gang. 21 måneder til nytt stortingsvalg!
4. Våknet til et titalls tomme flasker i pendlerleiligheten. Sånn er det når en brått tar juleferie og forlater en leilighet i all hast. Det verste var nok havregrøt-gryta, som hadde stått med vann i vasken i en god måned. Luktet overraskende lite. Flaks. Var hos Færder Høyre sammen med Jan Tore på medlemsmøte, med supert oppmøte og god stemning. Fikk med hver vår Høyre-blomst, rykende fersk fra Vinmonopolet. Blir nok god i 2025!
5. God tranuar lyser mot meg på Nathionalteatret stasjon. Møller’s formoder om å la forandringen skje. Der går grensen for hvor mye forandring jeg kan klare en enslig januar. Samtidig hører jeg debatt på NRK sin morgensending hvor Aftenpostens Christina Pletten snakker om sin erfaring med tre hvite måneder. Hun kan fortelle om svært positive effekter, ja nesten en ny kropp. Mindre smerter, bedre søvn, mer energi og bedre konsentrasjon. Fremdeles frister det lite med et glass alkoholholdig drikke. Det hører med til historien at jeg jobber hardt med å fortelle meg selv at dette er den nye normalen. Jeg drikker ikke alkohol. Punktum. I alle fall det kommende året. Kunne i dag morges med glede konstatere at tre av fire vinflasker i pendlerleiligheten kunne lagres. Også Høyre-blomsten fra i går. Takk, Google. For jeg er nok enig med Pletten i at alkohol også bringer med seg mange gleder. Mat- og drikkeopplevelser, kultur og samhold. 361 dager igjen!
6. Iskaldt på Jæren. Da er det godt med gammel årgangsved i garasjen. Fikk meg en løpetur, laget kjøttkaker til middag og løste kryssord i en del timer. Perfekt lørdag. Avsluttet med sofa, Hver gang vi møtes og Pepsi Max. Eneste befatning jeg har hatt med alkohol i dag er eksponeringen av øl på Kiwi. Det var så høyt varetrykk at jeg rett og slett ble fristet til å kjøpe øl. Det er noe jeg svært sjelden gjorde i 2023. Rart hva nyttårsforsetter gjør med impulsene.
7. Søndag og første virkelige syretest. Det er sesongens første møtedag i konferanseutsatt sektor, når Høyres tradisjonsrike felleskonferanse, går av stabelen, på Sundvolden hotell. Termometeret viste 29 minusgrader på det verste, noe som er over styggkaldt for en jærbu. Neglebitt og klamme tær trengte å varme seg litt under dyna før middagen. Slapp dermed for mange fristelser under vordrinken. Hadde heller ikke lyst på alkohol. Det er rart. Havnet på bord med kommunal enhet, hvor tre av fire var på eplemost-kjøret. Fikk beskjed om å slikke på gaffelen etter takk for maten-talen. Det gjaldt visst oss med hvit måned. Ingen som så at jeg slikket. Klarte å snike meg til sengs rett før 23.00. Helt sikker på at jeg ikke kommer til å angre på det i morgen. So far, so Good!
8. Våknet tidlig. Sovnet heldigvis igjen. Følte meg litt groggy. Tenk om jeg hadde vært bakfull i tillegg? Fikk meg en dusj og følte meg overraskende fresh. På vei til frokosten traff jeg en rekke kollegaer. Undres på hvordan de føler seg i dag? Klokken piper i det jeg tenker på dette. Restitusjonstiden er forbedret! God søvn gjorde visst susen. Fruktene henger lavt inn i det nye året.  Livet leverer på første klasse. Jeg er så lykkelig utbasunerte jeg til en kollega i kaffekøen. Det er du jo alltid, repliserte han. Måtte det vare. Utrolig hva alkohol, eller mangel på alkohol, kan gjøre med et menneske. Jeg løp til og med etter å ha kommet tilbake til Jæren sent på ettermiddagen. Alltid beredt. Endelig mandag!

Senterpartiet har gjort det til sin fanesak å varsle om farene ved sentralisering og snakke om «nære ting». Denne retorikken har en pris: Skolen blir redusert til en symbolsk kampsak, hvor det i realiteten er elevene som taper. Hvorfor handler ikke debatten om hva slags tilbud barna våre faktisk skal få?

Det er i dag store forskjeller i ferdighetsnivået blant elever etter ti år i grunnskolen. Samtidig varierer kostnadene per elev betydelig fra skole til skole. Dette skaper en situasjon hvor enkelte skoler drives på bekostning av andre. Vi står også overfor en alvorlig krise i læreryrket – færre ønsker å bli lærere, og for mange forlater klasserommet.

Den store elefanten i rommet – skolestruktur

Jeg tror vi ikke vil lykkes med å forbedre skolen før vi tar tak i den store elefanten i rommet: skolestrukturen. For ofte reduseres debatten til spørsmål om økonomi og bygninger, når det som virkelig burde stå i fokus er kvaliteten på utdanningen. Vi bør heve blikket og spørre oss selv: Hva skal skolen være? Hva er de kritiske funksjonene som trengs for å gi elevene det beste utgangspunktet? I stedet dreier samtalen seg for ofte om den enkelte skole.

Da er det ikke rart at folk blir fortvilet.

Jeg kommer selv fra en bygd og trives godt der jeg bor. Jeg har kort vei til det meste jeg trenger, også skolen. Dersom jeg mot formodning må til rådhuset må jeg kjøre. Der tror jeg ærlig talt knapt jeg har vært siden jeg var lokalt folkevalgt i 2017.

For meg handler ikke skole først og fremst om nærhet, men om kvalitet. Hadde jeg gått i fakkeltog for å bevare skolen her jeg bor? Jeg er usikker. Om skolen hadde blitt lagt ned, hadde jeg kanskje vært opprørt, men viktigst for meg er at barna får en god utdanning. Kanskje betyr det å ta skolebussen en dag i fremtiden – den tid, den sorg.

Jeg har begynt å savne foreldre som går i fakkeltog for å sikre at ungene får gode tilbud, uavhengig av hvor de bor. Men først og fremst skulle jeg ønske at politikerne, også sentralt, kunne løfte debatten om hva skolen skal være og hva som er kritiske funksjoner for en skole.

Mangelen på ressurser og realistiske løsninger

I dag er det en merkbar forskjell på læringsutbyttet – hele 2,5 års forskjell – mellom elever som går ut etter grunnskolen. Samtidig møter jeg jevnlig lærere og skoleledere som etterspør flere ressurser: flere lærere, karriereveier i skolen, universell utforming og tilstrekkelige læremidler. Men er det realistisk at noen regjering, uansett parti, kan sikre nok lærere og tilstrekkelige ressurser på alle skoler i hele landet uten å ta en mer helhetlig diskusjon om skolestruktur?

Dersom vi erkjenner dette, bør vi begynne å snakke om hvordan vi kan organisere skolen på en måte som gir elevene likere muligheter til å lykkes. Dessverre handler debatten ofte mest om økonomi, og ikke nok om innhold og kvalitet. Har vi virkelig råd til å redusere skoledebatten til spørsmål om bygninger og geografi, mens innholdet blir glemt?

Senterpartiets symbolpolitikk

Senterpartiet har til stadighet spilt på frykten for sentralisering, og vi ser nå igjen at Trygve Slagsvold Vedum trekker frem «sentraliseringsspøkelset». Det er ingen tvil om at vi nærmer oss valgkamp. Selv har jeg sluttet å tro på at Sp står for en ansvarlig politikk på dette området. I stedet ser vi at de bruker store midler på å reversere, mens vi egentlig burde satse på å styrke kompetansemiljøene rundt om i hele landet, som vi er så glade i.

I skolepolitikken har regjeringen nylig innført et grunnskoletillegg, som gir hver skole i kommunen 550 000 kroner. Men dersom lokalpolitikere skulle beslutte å legge ned en skole, for å bygge sterkere fagmiljøer andre steder, straffes de økonomisk for dette. Vi skylder barna våre en skolepolitikk som handler om kvalitet, ikke symbolpolitikk.

Veien videre for norsk skole

Spørsmålet vi må stille oss er enkelt: Hva skal skolen være for de neste generasjonene? Det handler ikke om store, stygge ulver som sentralisering. Det handler om virkelige liv, og om kommende generasjoner som vil måtte betale prisen hvis vi ikke gjør de riktige valgene nå. For en ting er sikkert. Kommunene får ikke mer å rutte med i årene fremover, samtidig vil presset på helsetjenestene øke.

Kvalitet og innhold må være førende for valgene vi tar.

Vi skylder barna våre mer enn bare en plass i klasserommet – vi skylder dem en utdanning som gir dem de beste forutsetningene for å lykkes i livet. Dette handler om mer enn nærhet til skolebygg; det handler om kvaliteten på undervisningen, tilgangen på ressurser, og lærere som har både kompetanse og tid til å følge opp hver enkelt elev.

Skolen er en helhet, hvor vi må sørge for at alle elever, uansett hvor de bor, får tilgang til et læringsmiljø som utfordrer, støtter og forbereder dem på et stadig mer krevende samfunn og arbeidsliv. Ved å investere i sterke fagmiljøer, tilpassede læremidler og universell utforming, legger vi grunnlaget for en skole der alle barn har mulighet til å utvikle sitt fulle potensial. Dette er vår viktigste oppgave – å gi barna en utdanning som gjør at de kan møte morgendagens utfordringer med trygghet og kompetanse.

Vi er ikke tjent med en polarisert debatt

Debatten om skolestruktur bør forene politikere på lokalt og nasjonalt nivå. Vi må slutte å krangle om geografi og bygninger, og i stedet samarbeide om å definere en skole for fremtiden. Det er lokale politikere sitt ansvar, men det er ingenting i veien for at også nasjonale politikere kan delta i denne debatten for å se hvordan vi kan lykkes.

Alternativet er å la lokalpolitikerne i stikken og la dem løse dette på egen hånd.

Jeg kan være enig med Senterpartiet i at nærhet til skole og offentlige tilbud er viktig for lokalsamfunn, men det kan ikke være det eneste som skal bety noe. Hvilket tilbud som gis og til hvem må også være en viktig faktor.

Debatten vi nettopp har lagt bak oss i Innlandet gir et dårlig grunnlag, både for å sikre gode skoletilbud over hele landet, men også rekruttere lokalpolitikere som vil jobbe for å utvikle samfunnet og skape levende lokalsamfunn. Det vil komme mange slike vanskelige debatter rundt omkring i Norge de neste årene.

For barnas og fremtidens skyld er det all grunn til å ta den med innestemme.

Mange har sine meninger om alkohol, og nå vil jeg prøve å skrive litt om mitt forhold til alkohol, som ungdom.

Grunnene til at ungdommer benytter alkohol er nok mange, og en av dem er nok for å være en i gjengen. Det er mange ungdomsgjenger rundt omkring i Norge og, og blant dem, og ungdom generelt, består nok helgene mye av drikking og fyll. Om en ikke vil skille seg ut, er en utvei å drikke. En får hele tiden høre: «Drikker du ikke, er du ikke kul» og lignende kommentarer.

Jeg kan ikke komme og påstå at sånn som dette er det. Men ut fra egne erfaringer med alkohol på Kvernaland ser jeg jo at det er mange som drikker, og påvirker andre, spesielt kanskje de som er litt utenfor. Jeg synes ikke drikking er noe å drive med, selv om det ofte blir til at en drikker og kommer med den tynne unnskyldningen «alle andre gjør det.» En skal ha veldig stor viljestyrke for å la være å drikke når en bor i ei bygd hvor drikking er utbredt.

At voksne drikker gjør også sitt til at ungdommer blir påvirket. I årevis har unger sett at foreldre tar seg et glass en gang i blant. Da er det ikke så lett å komme på at drikking er galt. De store kampanjene folk holder på mot alkohol blant ungdom virker heller ikke helt troverdige når voksne fortsetter å drikke.

En grunn jeg også velger å ta med er ungdomsproblemer. Det er en ganske smal grunn, med det mener jeg at ungdom ikke takler problemer slik som voksne gjør. Voksne snakker med andre om det, noen drikker også, reaksjonene avhenger fra person til person. Ungdom har litt vanskelig for å snakke med andre, og i det hele tatt å finne noen å snakke med. Da går de inn i et hardt skall og velger kanskje å drikke for å komme seg bort fra problemene. Det hjelper ikke i det hele tatt, det kan bare bli verre. Når du er edru, venter ikke bare problemene på deg, men du får bakrus også.

Mange er veldig nysgjerrige på alkohol. Det er noe uutforsket, noe nytt. Det blir lett til at en prøver av nysgjerrighet.

Slik som andre rusmidler er alkohol en farlig nytelse for liten og stor. Jeg er ikke noen spesialist som kan legge ut om all slags skader. Men som en vanlig tenåring, skal jeg skrive ned skadene, jeg mener kan oppstå. En har jo bedømmelsesevnen. Når en drikker har en ikke så stor peiling på hva som er rett og galt. Det kan føre til uønskede svangerskap, vold mot medmennesker og lignende som kunne vært unngått uten alkohol.

Psykiske problemer kan også forekomme hos den som drikker. Alkoholen kan virke som en dominobrikke som faller og drar med seg mye annet. Med det mener jeg at noe trist, fælt, skummelt kan utløses. Noe som har ligget i underbevisstheten lenge og ulmet.

Innbrudd, ran og hærverk på offentlig eiendom, er også veldig vanlig, når det er alkohol med i bildet. Så vel som voldtekt. Disse problemene går jo også ut over samfunnet og dets innbyggere. Fyllekjøring kan føre til drap, alvorlige skader og det blir store regninger å betale for samfunnet.

Når skal det økende alkoholproblemet ta slutt? Ikke vet jeg. Vi får vel begynne med oss selv, ikke drikke, og være et godt eksempel. Flere voksne som drakk mindre kunne nok også gjort sitt. Alkoholfrie tilbud til ungdom både i helgene og ukedagene. Kanskje starte opp litt utpå bygdene også, slik at bygdeungdom slipper å trekke mot byene.

Vi burde kanskje endre holdninger til alkohol. Endre holdningene til å våre «snill og grei.» Med det mener jeg at ungdom kanskje må slutte å tenke så mye på hva som er tøft og teit. De bør kanskje begynne å tenke litt mer på hva som er rett og galt.

Hvor alkoholen kommer fra, er kanskje noe vi alle må spørre oss selv om. Hva gjør at det er blitt så lett tilgang til det? Svaret på det får du finne selv. Jeg skal bare komme med mine meninger om hvor alkoholen kommer fra.

Noen ungdommer er jo gamle nok til å kjøpe selv, de kjøper ofte til yngre ungdom også. Å ta litt fra foreldrenes lager er også svært vanlig, det er raskt og billig. Selv om det da ikke alltid er like sikkert. Hjemmebrent salg har også kommet inn for fullt nå. I alle fall her rundt omkring på Jæren. Noen foreldre må også ta skyld i elendigheten. Mange gir litt til ungene, bare til kos kanskje, men det bør allikevel ikke forekomme.

Etter å ha skrevet litt om mine tanker om alkohol, håper jeg at du vet litt mer. Jeg håper du hadde kjekt med å lese denne «artikkelen» om alkohol hvem du nå enn er. Tenk litt du også, før du tar deg et glass.

Og husk nå hva alkohol er. En nytelse.. en farlig nytelse.

 

(Skolestil skrevet av meg da jeg gikk i 8A på Frøyland ungdomskole. )

For noen år siden var jeg på en jobbmiddag, der en av de kvinnelige gjestene hadde med seg en håndvifte. Hun fikk plutselige svetteanfall, og viften var hennes løsning på problemet. Det var første gangen jeg hørte noen snakke åpent om overgangsalderen i et offentlig rom. Flere rundt bordet ble tydelig brydd – var det meningen at vi skulle begynne å snakke om mensen også nå?

I ettertid har jeg tenkt mye på denne episoden. Kvinnehelse har vært et glemt kapittel i mange år – både innen medisinen, forskningen og i de hverdagslige samtalene våre. Dessverre har dette ført til uvitenhet og spekulasjoner om kroppslige endringer mange kvinner går gjennom.

Det renner ikke akkurat over av informasjon

Jeg har selv knapt hatt mensen på 17 år. Tre raske graviditeter, etterfulgt av spiral, satte en effektiv stopper for det. Men selv om jeg har vært spart for mensen, er det likevel mange ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg om på forhånd – ting som påvirker svært mange kvinner, men som sjelden diskuteres åpent.

Spontanabort – en underkommunisert del av manges liv

Et eksempel er hvor vanlig spontanaborter faktisk er. Etter å ha født tre barn i 2009, 2010 og 2011, opplevde jeg en spontanabort i 2013. Jeg hadde akkurat passert den “magiske” grensen på 12 uker og følte meg trygg. På vei inn til sykehuset tenkte jeg ikke at det skulle gå galt. Det ble det som kalles full utskraping. Etterpå sank jeg sammen ute på gangen, og klarte ikke å ta helt innover meg hva som hadde skjedd.

Likevel er dette en erfaring mange kvinner holder for seg selv. Ingen fortalte om disse hormonene, og om kroppen som bruker tid på å forstå at den ikke er gravid lenger. Det gjør kanskje at det føles enda mer brutalt når det skjer. For hvem kan være forberedt på en MA? Det opplevde jeg i 2014. Da skulle jeg ta en ultralyd for å bekrefte graviditeten, som viste seg å ha stoppet opp uten at kroppen hadde informert meg. Missed abortion heter det visst. Resepten er en abortpille, og hjem på sofaen. Der gjør kjemikaliene jobben, mens hormonene og følelsene raser.

Dette er ikke unike historier. Spontanabort er ganske vanlig. Likevel snakkes det lite om, noe som gjør situasjonen ekstra sårbar for dem som opplever det.

Overgangsalderen – nok en taus fase

Både spontanaborter og overgangsalderen er erfaringer som påvirker mange kvinner, men som fortsatt er omgitt av taushet. Nå, flere år senere, har jeg forsonet meg med at mensen snart ikke lenger er noe jeg trenger å bekymre meg for, men jeg står på terskelen til nok en usnakket fase: overgangsalderen.

Det er visst den der tiden hvor damer har ukontrollert svetting. Så nå leter jeg etter heite damer. Det er som når du er gravid – plutselig ser du gravide kvinner overalt. Nå har jeg fått los på praten om hva som skjer etter hvert som jeg blir eldre, for jeg merker allerede symptomene. Ordene fester seg ikke og jeg leter etter meningen.  Samtidig har jeg begynt å kjenne at høyfjellssola plutselig står over hodet mitt, mens jeg er så trett at det føles som om Sahara har sandblåst øynene mine. Allikevel sliter jeg med å sove.

Men hva kan jeg gjøre?

Det renner ikke akkurat over av gode råd. Problemet er antagelig at jeg nærmer meg et ørkenlandskap. Overgangsalderen kan føles som et ensomt landskap, men jeg nekter å gå gjennom det alene. Jeg vil dele, lytte, lære – og le.

Veien videre – åpenhet og humor

Gjennom de siste månedene har jeg fått med meg mange morsomme og tankevekkende historier. Om kvinner som ikke husker lenger, og hvor de gule post it-lappene er helt avgjørende for å komme gjennom hverdagen. Om kvinner som mister troen på egne evner. Om kvinner som blir deprimerte. Men også de oppløftende historiene, om kvinner som fikk et østrogen-plaster, eller hormoner på spray, og plutselig mistet den tunge skyen som hadde tatt bolig inni hodet. Kvinner som har oppdaget at de fortsatt kan tenke klart – det var bare hormonene som prøvde å spille dem et puss.

For noen er løsningen medisinsk, for andre handler det om støtte og forståelse. Overgangsalderen er ikke bare en fysisk prosess, den påvirker også hvordan vi føler oss, hvordan vi ser på oss selv. Og det burde vi snakke mer om – ikke bare når vi står midt i det, men på forhånd, så vi kan forberede oss.

Jeg er ikke helt der ennå, men jeg vet at det nærmer seg. Viften kjøpte jeg for noen år siden på en reise i Asia, og nå har jeg begynt å google østrogen. Jeg vil være klar for den videre reisen, og på veien skal jeg gjøre det jeg kan for å opplyse andre.

For vi trenger ikke gå gjennom dette alene. Ved å snakke åpent om spontanaborter, overgangsalderen og andre kroppslige endringer, kan vi bidra til å bryte ned tabuene og gi kvinner den støtten og informasjonen de trenger.

Mye går bra i skolen men pilene peker nå i feil retning. Lese- og regneferdighetene går ned, motivasjonen faller på ungdomsskolen og det er for mange som ikke fullfører og består videregående opplæring. Samtidig står vi i en lærerkrise, hvor for mange dyktige lærere slutter, og for få unge søker seg til yrket.

Det er alvorlige tall som forteller oss at det må gjøres tydelige prioriteringer.

Nedgangen i resultatene på PISA-testene i lesing og matematikk tilsvarer nesten et års skolegang. Dette er unger som ikke kan lese det som står tekstet på fjernsynet, og som i framtida blir voksne som ikke forstår sin egen selvangivelse og som heller ikke kan delta i demokratiet og samfunnsdebatten. 

De kan bli en del av den dystre statistikken over alle dem som står utenfor arbeidslivet. 

Det er bekymringsfullt at fraværet øker. Det kan se ut som om terskelen for å være hjemme har gått ned. En forutsetning for fullføring av skoleløpet er at elevene er på skolen og lærer å lese, skrive og regne. Læring gjør at elevene får bedre relasjoner til lærere og medelever, og at de mestrer skolen bedre.

Da er det bekymringsfullt at regjeringen har satt fraværsgrensen i videregående skole i spill. Samtidig ropes det varsko om fraværet i grunnskolen og mange er med rette bekymret. Forskningen er helt tydelig på at sykefravær smitter. Statsråden har ikke fått på plass en nasjonal oversikt, noe som gjør at vi mangler viktig kunnskap både for å forske mer, men viktigst, for å iverksette målrettede tiltak.

Vi vet faktisk ikke hvor mange elever som er borte fra grunnskolen i dag. Det er alvorlig. 

Frafallet bekymrer. I en klasse på 25 elever vil fire av dem være utenfor utdanning eller arbeid etter fullført skoleløp. Kobler en dette med kritisk søkning til lærerutdanningen blir det virkelig alvorlig. 

Likevel fortsetter regjeringen å senke kravene til lærerutdanningen, samtidig som de har fjernet karriereveiene for lærere som vil bli i klasserommet. Det vi kaller lærerspesialister er lærere som i dag blant annet bidrar til at enda flere lærer seg å lese, skrive og regne, gjennom å styrke kompetansemiljøet på skolen og sørge for en mer utforskende og variert læring.

 

Satt på spissen kan en si at det foregår en betydelig sosial reproduksjon i skolen. Det viktigste valget ungene tar er å velge foreldre. Hvilken skole en går på har også betydning. 

I Innlandet har en funnet at det er opp til 2,5 års forskjell i læring etter grunnskolen, mellom kommuner, men også mellom skoler i samme kommune. Det trengs mer samarbeid på tvers av skolene og kommunene, men det trengs også tydelig lederskap. 
 
Skolen skal kvalifisere unge til videre utdanning og arbeidsliv, men den skal også bidra til at de blir aktive deltakere i sosiale fellesskap og demokratiet. Sammen med skolen skal vi foreldre utvikle selvstendige og robuste barn som er aktører i sitt eget liv. 

Høyre gikk til valg på endringer i ungdomsskolen og har fremmet over 80 forslag i Stortinget for å fremme motivasjon og mestringsglede og hindre frafall i ungdomskolen. For oss er det viktig at alle opplever å mestre gjennom skoleløpet. Derfor vil vi at alle elever i ungdomskolen skal ha et obligatorisk yrkesfaglig valgfag, for at de også skal få en smak på alle mulighetene som finnes i arbeidslivet. Vi vil også at de skal få hjelp til å mestre de grunnleggende ferdighetene og at undervisningen skal tilpasses den enkelte enda bedre. 

Til sist er skoleeierskap viktig. 

Lokalpolitikerne i kommunen du bor i har en viktig oppgave med å sørge for en skole hvor alle elever opplever mestring, trivsel og læringsglede. Høyre har store ambisjoner for hvordan vi skal sikre den skolen barnet ditt skal møte. Det handler om gode lærere, tilpasset opplæring og en skole som ser den enkelte elev, hvor det finnes mange veier til målet.  

Læring er ingen enkel del av livet, men det er en viktig del av livet. Høyre skal følge elevene på denne veien og sørge for en skole hvor enda flere fullfører.

Sommeren er definitivt på hell og hverdagen er tilbake. Alle gode forsetter gjennom sommeren står nå på prøve. Klarer vi å holde på noen av de gode vanene?

Jeg har brukt sommeren på å trene mer styrke, både med tanke på den fysiske formen, men også den mentale, gjennom å lese betydelig mer enn jeg pleier. Det har ikke vært uten baktanke. Styrke er selvforklarende. En dame som har bikket 40 år bør trene styrke, og ikke bare løpe. Jeg vet jo egentlig det, men det er kjekkere å løpe.

Lesing er egentlig ganske kjekt. Men jeg gjør det for sjelden. Jeg må ta i et tak!

For det er grunn til å gjøre grep når leseferdighetene går dramatisk ned. Den siste PISA-undersøkelsen viser en dobling av elever med svakere resultater og flere med lav leseglede. Læreren spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet, men jeg som forelder kan også bidra.

Det var årsaken til at jeg gjorde en ekstra innsats gjennom sommeren. Jeg følte meg truffet av at kun 1 av 3 foreldre leser for barna sine. Jeg har alltid vært en leser, og har tidvis lest for barna mine. Men har jeg vært konsekvent nok?

9-åringen var skeptisk da jeg begynte å snakke med henne om lesing. Hun hadde tenkt å begynne, men ikke før Sommerles var i gang. Sommerles er en kampanje for skoleelever, hvor målet er å lese så mye som mulig gjennom sommermånedene. Underveis får de nye utmerkelser på Sommerles-appen og kan hente små premierer på biblioteket underveis.

Bøkene om musene Musse og Helium ble lest høyt av meg. For hver bok kunne vi fornøyd klokke inn over 200 sider lest. Midtveis i sommer fant poden egne bøker som hun leste. En av disse var av typen lettlest. Det ble en øyeåpner for egen del. Da fant 9-åringen sin egen mestring, hvor hun faktisk leste bøker helt på egen hånd.

Det endte med at hun ivrig fortalte meg om bøker hun hadde lest, og var ivrig etter å registrere dem. Hun hadde brukt tiden sin på å leve seg inn i ulike historier. Hun hadde hatt tid til å glemme tiden.

Det er en egen følelse å kunne drømme seg bort i en bok. Det er den følelsen som gjør at bøkene alltid ligger et sted der fremme, og frister oss ut på nye eventyr. Det er en følelse jeg ønsker at mine barn skal ta med seg mot voksenlivet.

På biblioteket fikk datteren min klistremerker og edelstener i premie. Etter å ha kommet oppover i nivå kunne hun velge en mobilholder, i knalloransje. Den gav hun til meg, siden hun ikke har mobil, og hun mente at jeg tross alt var en viktig del av dette prosjektet.

Neste år kan du vinne en premie for meg, sa hun.

Sommerles har vært en viktig påminnelse. Det har skapt gode samtaler i familien om betydning av lesing. Alle har vært enige om at lesing kan være både underholdende og kjekt, men at det kommer helt an på hvilken bok en leser.

Nå er Sommerles over, og tiden blir fylt av andre aktiviteter. Det er kun de aller mest utholdende som klarer å finne den viktige tiden til lesing, i en hektisk hverdag. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal klare å holde på de gode vanene fra sommeren.

Jeg leter stadig etter det som kan motivere 9- åringen i det nye skoleåret.

Denne uken fikk jeg kanskje svaret, i det september hilste på, og sensommeren gav oss noen dager med sol. Vi la oss på trampolinen og så opp mot himmelen, lyttet til lydene rundt oss. Så begynte vi å hoppe, og jeg kjente gleden boble.

9-åringen utbrøt gledestrålende: Dette var kjekt mamma, det må vi gjøre mer! Jeg kunne ikke vært mer enig.

Kanskje er det nettopp mer tid sammen som vil gjøre at vi klarer å fortsette å skape leselyst når høsten nå banker på døren? Det er ingen tvil om at det er den mest verdifulle tiden vi har.  Sammen kan vi oppleve ganske mye kjekt, men vi må ha tid for å kunne glemme tiden.

Den tiden skal jeg prioritere.

PS: og enn så lenge trener jeg også styrke. På andre måneden!

Samtidig som det varsles om krise i norske skoler på grunn av manglende søkning til lærerutdannelsene skrives det side opp og side ned om hvor dårlig det står til i norsk skole.

Sånn kan vi ikke ha det.

Kunnskap er veien ut av fattigdom. Kunnskap er makt. Det at barna våre lærer seg å lese og skrive er veien inn til demokrati og samfunnsforståelse. Innsikt og utsikt. Forståelse og respekt. Kompetanse for fremtidens arbeidsliv.

Skolen er viktig.

I skjæringspunktet mellom elever og foreldre står lærerne. Forventningene er mange. Lærere skal ikke lenger bare sørge for å danne og utdanne barna. De skal også sørge for at barna har på seg godt med klær, at de har det greit på skolen og at smøringen er riktig, både av matpakker og solkrem.

Jeg setter det på spissen.

Poenget er at vi foreldre har en viktig oppgave, sammen med lærerne. Vi må spille hverandre gode. Vi har begge en felles interesse av at vårt barn lykkes og kommer seg gjennom skoleløpet med mestring og læringsglede. Prisen for å mislykkes med dette er stor. Det kan føre til varig utenforskap, og gi vanskeligere forutsetninger for å leve et godt liv.

Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å være en god forelder, for å gi lærerne den håndstrekningen de trenger. Det innebærer lesing for å være en god rollemodell, men også prøve å få ungene til å lese, og engasjere seg i kjekk læring gjennom sommeren. Bezzerwisser for familie har vist seg å være en favoritt, både for store og små.

Samtidig har jeg lagt vekk mobiltelefonen. Jeg har tatt en pause fra Facebook, og jeg har vært bevisst hvordan jeg bruker min egen tid. Jeg er ikke fanatiker. Balanse er det riktige ordet, men balanse kan være en vanskelig øvelse. Det er allikevel en fallitterklæring dersom ikke vi som er voksne skal kunne bidra positivt inn i dette arbeidet. Vi er rollemodeller.

Walk the talk.

I sommer har bøkene jeg har lest handlet om alt fra groteske mord, til dager som ikke kommer og sjelelige kvaler gjennom århundrene. Det som har slått meg i min undring er hvor mye som er universelt, på tross av ulike tidsaldre. Felles for dem alle er betydningen av kunnskap.

Vi har ikke råd til å bomme i skolen.

Nå starter snart et nytt semester på skolen og en ny sesjon på Stortinget. Der har vi som er folkevalgte en viktig oppgave vi må løse sammen med lærerne. For det er et faktum at det er for mange som verken vil bli lærere eller politikere. Vi får snarere høre «at du gidder.» Det har blitt dagligdags å snakke ned læreryrket og politikerstanden.

Det er alvorlig.

Daglig omgås jeg dedikerte politikere med et brennende samfunnsengasjement. Det store flertallet trives. De jobber for å skape et bedre samfunn, sammen.

Jeg kjenner også mange dedikerte lærere. Lærere som har undervist i mange år. Lærere som er nyutdannet. Lærere som glødende forteller om hvordan de har lykkes med å tenne en gnist i øynene på barna. Lærere som gir barna kunnskap på vei mot en fremtid.

Dessverre kommer de historiene sjelden frem.

Det er på tide å løfte læreryrket. Det skjer ikke uten en innsats. Den innsatsen må vi gjøre sammen.

De siste årene har jeg spurt lærerstudenter hva som skal til for at flere skal velge den retningen de har valgt. Samtlige har svart at de skulle ønske flere snakket positivt om den retningen de har valgt.

Det burde være en enkel øvelse.

Dessverre er det i dag 400 000 voksne i arbeidslivet som aldri lærte seg å mestre bokstaver eller tall da de gikk på skolen. Det er mange dårlige rygger og dårlig psykisk helse som antagelig skyldes at disse dørene aldri åpnet seg.

Utenforskapet har mange årsaker.

I dag var jeg på Lillehammer bibliotek. Der var det stinn brakke da flere skoleklasser fikk høre om historier fra vikingtiden, og både se og kjenne på pilspisser laget av bein. Sylskarpe piler, godt egnet til å vekke den barnslige nysgjerrigheten og fremme leselyst. Senere på dagen fikk jeg se nok en formidler som fortalte 1. klassinger om at alle teller, samtidig som det ene dyret etter det andre ble funnet på scenen. Det var helt stille i rommet da formidleren spurte, ser dere noe her oppe?

Jeg er helt sikker på at også de voksne som ventet spent på regjeringens leselyststrategi ble sugd inn i bokens univers. Mange av oss kjente igjen følelsen fra barndommen. Hva bøkene gjorde med vår forestillingsevne, motivasjon og livsglede. Hvor mange dører åpnet ikke bokstavene? Det å lære meg å lese og skrive er noe av det viktigste som har skjedd meg i livet. Det har åpnet alle dører til videre læring, felleskap og forståelse.

Lykkes vi ikke i skolen kan konsekvensene bli store.

Derfor investerte Høyre i lærerne. Derfor snakker vi om grunnleggende ferdigheter til det kjedsommelige. Fordi det betyr noe at barna lærer seg å lese, skrive og regne. Det betyr noe for relasjonen til medelever og lærere. Det har en direkte sammenheng med hvorvidt en fullfører skolegangen.

Regjeringen la i dag frem en leselyststrategi. Det er en fin ambisjon å ønske at flere får leselyst. Utfordringen er at regjeringen samtidig svekker det som er aller viktigst i skolen, nemlig læreren i klasserommet.

Høyre prioriterte etter- og videreutdanning for lærere i norsk, matematikk og engelsk. Det gjorde at lærerne selv meldte om at de endret sin undervisningspraksis og ble bedre lærere. Høyre sørget også for karriereveier i klasserommet, og da særlig for begynneropplæringen, nettopp for å sørge for at enda flere barn knekker lese- og skrivekoden de første årene i skolen. Enn så lenge har ikke regjeringen gjort noe annet for lærerne enn å senke kravene for dem som søker seg inn til studiet, og fjernet kravene. De har heller ikke innført noen muligheter for å utvikle profesjonsfelleskapet sammen.

Lykkes vi ikke med å gjøre læreryrket attraktivt lykkes vi ikke med å fremme leselyst.

Samtidig med en stor svekkelse av lærerne i skolen bygges motsetningene mellom foreldre og lærere enda større. Mange foreldre, meg selv medregnet, har høye forventninger om at skolen skal ordne alt det vi ikke lykkes med selv. I en travel hverdag er det lett å ty til det enkleste. «Ja, du kan sitte på ipaden litt til.» Ris til egen bak.

Som politiker er jeg langt mer bekymret for det som skjer på hjemmebane, og hva det gjør med lesegleden. For jeg er en av dem som stadig øver meg i å lese, være et godt forbilde og logge av telefonen. Det er så lett å bare scrolle videre, og alltid noe som tar oppmerksomheten.

Sånn går no dagan!

Neste uke starter Sommerles for tusenvis av barn i grunnskolen. 8-åringen min har flere bøker som ligger klar hjemme, men hun vil ikke lese dem før Sommerles er i gang. Det er ingen tvil om at slike kampanjer har en effekt. Kanskje burde vi gå tilbake til at vi voksne også får stempel og stjerner i almanakken for å lese bøker?

For foreldre må på banen i denne debatten. Men hva skal til for at vi løfter øynene opp fra mobiltelefonen og ned i en bok? Hørt om Foreldreles? Årets sommerkampanje, med de beste premier som ikke kan kjøpes for penger. For hver side du leser, øker du sjansene for at barnet ditt lykkes i skolen.

 

 

PS: På bildet, tatt etter debatten i dag, slår Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og jeg et slag for at potetferien kanskje kan gjøres om til en leseferie. Like matnyttig å lese som å plukke poteter, og samtidig en håndstrekning til alle foreldrene.

Når man mister et menneske man står nær skjer det noe man aldri kan være forberedt på. Plutselig forstår man at livet er skjørt. At man ikke har hverandre for evig. Det gir også en vond erkjennelse av at livet beveger seg forlengs, raskere enn man kan like. Det var noe alle gamle sa til meg før i tiden. Jeg trodde aldri på dem. Nå vet jeg at de hadde rett.

Snart har jeg konfirmant i hus. Flere skal komme, som rekker på en snor. Samtidig med forberedelser av feiringen inn til voksenlivet fylles huset opp av minner fra levde liv.

Jeg innser at vi aldri får Oma tilbake, selv om tingene hennes er her. Jeg har erkjent at huset er tomt uten henne. Hun er ikke der lenger. Det har vært en lang prosess å se at biter av et liv flyttes rundt. Kjære minner beholdes, finner et nytt hjem, eller kasseres.

Alle tingene har sin historie. Personen som kjente alle trådene er der ikke lenger. Hvor kom egentlig den suppeterrinen fra? Hvilke samtaler har den opplevd gjennom årene? Hvor mange stemmer har den sluttet å høre gjennom sitt liv?

Det minner meg om at stemmene i livet betyr noe. Gjennom stemmene kan vi danne oss bilder av hvem de rundt oss er. Gjennom stemmene knytter vi relasjoner. Minner. Stemmer kan også såre oss. Ord som en egentlig ikke ville si, men som kom så lett ut i kampens hete. Ordene vi aldri fikk sagt.

Kjente jeg deg egentlig?

Jeg kjente Oma. Hun har alltid vært en del av livet mitt. Samtidig har det alltid vært en sårhet der. Personen som manglet. Han som døde da jeg var knapt et år. Ham jeg aldri fikk bli skikkelig kjent med. Bestefaren min. Oma fant aldri noen ny mann. Hun sa alltid: «det var bare Bjørn for meg.»

Knapt 50 år gammel ble hun enke.

Gjennom livet samlet hun egne minner og fortsatte samtalene med dem rundt seg. Oma var en person som alltid tok vare på ting og holdt orden i systemet. Julekortene ble lagt i konvolutter og samlet år for år. Avisutklipp ble samlet i bunker etter person. Brev fra ulike perioder av livet ble lagt i egne bunker

En bunke fra 50-årene. Fra den gang hun fant kjærligheten, da en nordmann studerte i Tyskland. En mann som skrev mange brev gjennom livet, som også beholdt stilene fra skoletiden og alle tilbakemeldingene opp gjennom årene. Plutselig er det et annet levd liv som kommer til syne foran meg.

For 15 år siden begynte jeg å skrive på historien om livet her på Kvernaland, med tråder tilbake til Tyskland helt tilbake til 1500-tallet. Så mange personer som ikke snakket samme språk som meg, men som allikevel var så nære. Personer som snakket samme språk som meg her hjemme, men som jeg aldri ble kjent med.

Nå kan jeg plutselig høre stemmene deres. Det er en skattekiste å kunne lese brev som er skrevet i en svunnen tid. Det er også personlig og nært. Plutselig kommer nye historier, og man blir kjent med et menneske gjennom ordene som er blitt fortalt, men også gjennom ordene som er skrevet.

Tenk at et annet menneskes liv skulle tre så tydelig frem i minnene etter et annet. Det er verdifullt å se tilbake på det som har vært og jeg er takknemlig for nye stemmer som gir innsikt og erkjennelse.

Det betyr mer enn alt det ting kan gi oss.

Familien er viktig for oss. Det har jeg skriftlig. I et brev fra Helgelandsmoen, datert 10. september, 1949 står det: «Jeg fikk brevet fra dere i går og jeg må tilstå at jeg lengtet etter det.»

Snart tør ingen søke makt lenger, skriver Eva Grinde i DN. Her kommer et vennlig lite vink til kommentatorboksen, fra en av dem som er i tenkeboksen. Spørsmålet er ikke om jeg tør fortsette i politikken. Spørsmålet er om jeg vil.

Det er ingen tvil om at vi som er så heldige å få være stortingspolitikere er privilegerte. De av oss som når helt til topps er heldige. Det gir oss makt, og en unik posisjon til å endre samfunnet og finne svar og løsninger på de problemene som innbyggerne våre opplever.

Den senere tiden har det vært den ene skandalen etter den andre. Vi som sitter på Stortinget vet at vi må jobbe for tilliten. Den harde dommen får vi fra våre egne velgere hvert fjerde år, og det etter flere interne runder hvor vi må kjempe for tilliten blant våre egne.

De siste årene har jeg vært bekymret for en økende nedsnakking av politikere. I kommentarfelt, i møte med velgere på gata og i bedriftsbesøk hører vi stadig om hvor udugelige norske politikere er, hvor mye vi jukser og at vi bare karrer til oss goder. De første gangene kunne jeg le av det, men nå bekymrer jeg meg for hva det gjør med rekrutteringen til politikken.

Det sitter 169 representanter på Stortinget, fra hele landet. Det store flertallet er hardtarbeidende folkevalgte, med ulike grunner for at vi valgte å engasjere oss i politikken. For det er ofte tilfeldigheter som gjør at vi blir folkevalge. Eller en spesiell sak. For meg var det trussel om nedleggelse av den åpne barnehagen i bygda, som gjorde at jeg stilte til valg for Høyre i 2011.

I løpet av mine snart syv år på Stortinget har jeg tidvis savnet å være et vanlig menneske. Det er noe rart med det, for den kompetansen jeg hadde da jeg gikk inn i politikken, forsvinner raskt når en får stempelet politiker i panna.

Motivasjonen til å fortsette får jeg når jeg møter folk, organisasjoner, bedrifter og privatpersoner. Enda større blir den når jeg ser at jeg faktisk kan bidra til endring som hjelper disse personene.

Da jeg gikk inn i politikken var guttene mine 0, 1 og 2 år gamle. Da jeg kom på Stortinget var de blitt 6, 7 og 8 og en 2 år gammel jente hadde gjort familielykken komplett. Min motivasjon har hele tiden vært å sørge for at det samfunnet de skal vokse opp i, og en gang overta, klarer å ivareta dem og gi dem de samme mulighetene jeg har hatt. Den gang snakket vi om klimakrisen, om eldrebølgen, og om en mer urolig verden. I dag skjer dette. Det er ikke lenger noe vi snakker om i en fjern fremtid.

Min motivasjon har imidlertid fått seg en alvorlig knekk de siste månedene. Det har vært en sakte prosess hvor jeg flere ganger de siste årene har hatt perioder hvor jeg har vært redd for å gjøre feil. Det har kommet mange henvendelser fra ulike media om pendlerbolig, reiseregninger, aksjer og masteroppgaver.

Jeg levde i nesten 13 år lykkelig uvitende om at jeg hadde gjort en feil i min masteroppgave fra 2011. Den ble heldigvis igjen godkjent av Universitetet i Stavanger, men i den anledning prøvde jeg å starte en debatt om hvorvidt pressen i noen tilfeller mister gangsynet.

Jeg må si at jeg i liten grad opplever at pressen har tatt denne ballen. Det er også Eva Grindes kronikk et eksempel på. Det er synd. For pressen har også makt som må brukes til det beste for samfunnet. Pressen har de siste årene avdekket viktige saker med betydning for offentligheten. Men de har også publisert saker som antagelig burde ligge på desken.

Jeg stiller spørsmål ved om pressen er klar over belastningen som ligger i det uskrevne. En rekke politikere har nå sagt at de ikke tar gjenvalg. En av grunnene som har kommet fram har vært den samlede belastningen, hvor også medienes klikk-journalistikk har spilt inn. Det er dessverre flere eksempler på saker om folkevalgte, hvor mediene senere har skrevet at det ikke har vært noen sak.

Jeg mener det er viktig at personer som meg, i småbarnsfasen og med erfaring fra arbeidslivet, stiller til tjeneste for demokratiet. Det gir oss en unik mulighet til å være med og ta beslutninger for et bedre samfunn. Det er ingen tvil om at det også gir oss makt. En makt vi skal være bevisste på hvordan vi forvalter. Vi er forbilder, og jeg forstår og mener det er riktig at det stilles høye krav til oss.

Men jeg kan ikke si til mine barn og mine medborgere at en skal gå feilfritt gjennom livet. Jeg håper derfor det vil være et større rom for kommende generasjoner til både å feile, lære og gå videre.

For dersom vi ikke klarer å skille mellom stort og smått mister vi målet av syne. Vi er alle tjent med et Storting som speiler folket. For å ha det må Eva Grinde og kommentariatet evne å se både spiss og bredde. En må snakke om hvordan pressens arbeid påvirker, både i spiss og bredde, nasjonalt og lokalt.

Denne refleksjon er viktig og avgjørende for at pressen fortsatt skal ivareta sin rolle som den fjerde statsmakt. Pressen må være seg bevisst sin makt og hvordan den påvirker i bredt. Når politikk blir en profesjon for de mest hardhudede står vi i fare for å miste verdien i det norske demokratiet.

Spørsmålet er ikke hvorvidt vi skal søke makt, men hvorvidt vi vil dette. Jeg er selv i tenkeboksen. Innlegg som det Eva Grinde kommer med bidrar ikke til videre rekruttering.

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen