Gir gass inn i det nye året!

Har du noen gang følt at du har så mye å fortelle at du ikke vet hvor du skal begynne, eller når du skal stoppe? Eller at du mens du snakker får så mange ideer at du aldri blir ferdig med det du skulle ha sagt, men du velger å avslutte der og da?

Det kunne vært kjekt å være oppmerksom på bruken av komma og punktum innimellom. Men det er ikke så lett når det bobler over. Alle bøkene jeg skulle skrevet ligger og murrer inni meg. Jeg googler stadig skrivekurs og skriver lapper til meg selv. Leser bøker og drømmer meg bort.

Venter på at inspirasjonen skal komme.

Elsker eventyr og magiske historier. Men også de fra det virkelige livet. Historien vår, og hvor vi kommer fra. Har blitt anbefalt å være mer oppmerksom på mine emosjoner og leve i nuet. Være mer med familie og venner. Prioritere samholdet.

Hvis ikke kan det visst være lett å miste veien av syne.

Men det er så mye som skjer. Og det er så gøy!

Per nå kaller jeg deg for Boka mi, mens jeg drømmer meg tilbake til Lille Lørdag og ungdommens morsomheter. Tenker på hvorfor det ikke lages gode filmer lengre? Før kom de som perler på en snor. Nå ser man tidvis en film man liker, mens vi overveldes av de dårlige. Hvem kan glemme Con Air eller The Rock? For ikke å snakke om Forrest Gump. The Mask. Dum og dummere. Mrs Doubtfire! Og Stekte grønne tomater..

Det var tider.

I barndommen måtte vi på videosenteret for å låne film. I perioder måtte vi også leie videospiller. Pappa jobbet med data og hadde ansvar for Videoverden i Sandnes. Det gjorde at vi fikk låne ubegrenset med filmer. Det hendte at vi lånte med oss fire filmer hjem. Tenk den luksusen! Gleden av å sette på en film, og irritasjonen over filmer som ikke var spolt tilbake.

Det var de tider hvor Fraggleberget lå på topp for de minste, mens de voksne så på Dynastiet. Krystle og Blake var de store heltene. Også Alexis da. Den gang visste vi hva vi skulle snakke om rundt lunsjbordet. Og vi visste hva vi burde spise og når.

Vi kunne lese artikler som «Den som sover spiser ikke», i Shape up, mens en drakk Tab og spiste magerost. Tab smakte rart, husker jeg. Jeg likte bedre Pink Panter, eller Love-brusen. Ekstra stas var det med boksen med de røde leppene. I starten av tenårene kunne det ikke bli mer hot.

Jeg elsker nostalgien, samtidig som jeg ikke kan få nok av selve livet. Jeg kan sitte i timesvis og høre gamle historier og se i fotoalbum, samtidig som jeg lengter til puslespillet, eller boka, som enda ikke er ferdig. På toppen av det hele er det så mange steder jeg skulle vært. Ting jeg skulle vært med på.

Er det rart man aldri har tid til å fullføre setningene?

O jul med din vrede

På mandag var jeg kjapt innom kjøpesenteret, før jeg dro mot hovedstaden. Med munnbindet på var restriksjonene plutselig tilbake. Det føltes litt uvant, for friheten hadde vært så god. Og som vi savnet å være sammen. Tilbake var den klamme munnmaska, som gav hint om dagens middag og et desperat behov for luft.

Men det var gleden over juleferien som fikk meg til å ikle meg masken. For plutselig ville de to eldste guttene ha dress til julefeiringen. De gledet seg sånn til å treffe familie og venner. Etter mer enn et år i unntakstilstand. Det ble handel hos både Dressmann og Cubus. De ville bli godt brukt, trøstet jeg meg for kjøpet, både dette året og kommende år. Fordelen ved å ha unger tett som hagl er de kan arve klær, noe som rettferdiggjør mang et kjøp.

Hjemme brant det livlig i peisen, og veden var godt plassert i garasjen. I et hus som nærmer seg 100 år, kan man trygt si at det er styggelig kaldt i disse dager. Det var derfor kjærkomment da vi endelig fikk installert peisovnen tilbake i stuen, etter å ha stått uten i to måneder. Det er visst ventetider hos peismontørene for tiden. Og mangel på ved.

Strøm er et hett tema for tiden. Og utfordrende for mange. Med rette.

Da jeg kom til Oslo var det kaldt i leiligheten, og jeg kunne lese i avisa at vi stortingsrepresentanter tok til oss av goder, nå også gratis strøm.

Det har skjedd flere ganger i løpet av de siste fem årene at jeg har drømt meg tilbake til privat næringsliv. Til en tilværelse preget av pragmatisme, ikke polarisering. En tilværelse hvor det at vi blir mistrodd ikke er en normal. Til en hverdag hvor jeg kan sitte rundt middagsbordet med familien, og snakke om dagens små og store hendelser.

Jeg savner normalen. Dager uten korona. Dager uten politikerforakt. Et samfunn hvor vi gir som for hverandre. Nå får vi meteren tilbake. Det er bra. Men det har også mange konsekvenser.

Samtidig har vi politikere en tillit vi må gjenvinne. Dersom vi ikke klarer det frykter jeg for rekrutteringen i politikken i fremtiden. For vi trenger politikere som har levde liv, og som også lever sine liv. Vi skal kunne være folkevalgte, i nasjonalforsamlingen og i eget fylke. Og vi må ha tillit.

Nå skal vi samtidig bekjempe en pandemi.

Sjelden har jeg savnet trygg ledelse og stødig styring mer enn nå.

Bent Høie, jeg orker ikke mer!

 

Gjesteinnlegg av Simen i Unge Høyre

Hei, jeg heter Simen og i dag, onsdag 17. november har jeg og min skole OD-dag, og jeg fikk muligheten til å følge Margret en hel arbeidsdag. Her er en kort oppsummering!

Dagen startet som alle andre dager, jeg står opp og setter meg på bussen. Men denne dagen tok jeg ikke bussen til skolen, men til stortinget. Jeg møtte Margret i resepsjonen og hun tok meg veldig godt imot. Etter at vi hadde hilst var jeg så heldig at jeg fikk en privat omvisning på stortinget. Jeg ble vist kontorer, talerstoler, matsaler og masse annet. Margret viste meg kontoret hennes, der jeg la fra meg bag og jakke.

Jeg sa at jeg var åpen for alt og kunne gjøre alt hun ba meg om. Jeg jobbet både i SoMe-teamet, men også på egenhånd. Margret hadde jo nesten en fullbooka dag foran seg, + meg slepende etter. Men jeg må si at det var KJEMPEGØY å få kjenne på politikerlivet. Møter og telefonsamtaler kan høres veldig kjedelig ut, men nei, når du jobber som politiker så jobber du jo med hvordan landet og samfunnet skal drives og bygges. Så du får muligheten til å påvirke din og min hverdag.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble starstrucked hver gang jeg så en kjent politiker, jeg gapte mens alle andre så rart på meg. Jeg syntes det var så kult av jeg fikk muligheten til å jobbe på stortinget en hel arbeidsdag. Jeg vil også gjerne takke alle i 4.etg på stortinget for en super gøy, inspirerende og morsom dag. Så hvis skolen din skal ha OD-dag, så ikke nøl med å spørre en av de flinke og snille folka i 4.etg!

Etterord av Margret:

Simen ble medlem i Høyre under valgkampen og har allerede engasjert seg i Bærum Unge Høyre. Dersom fremtidens ungdom er som Simen ser det lyst ut. Han var sporty og tok alle utfordringer. Alt fra å skrive statuser på sosiale medier til å skrive leserinnlegg, og delta i møter med Jan Tore Sanner. Kan røpe at jeg også var en smule starstrucked de første gangene jeg traff ham. Og flere med ham. Takk for super innsats, Simen, og at du også gjorde hjemmeleksen og skrev et blogginnlegg om dagen. Levert i tide.

Du er alltid velkommen tilbake for en prat!

 

Når du skal i KK!

Da jeg kom inn i rikspolitikken for fire år siden var det mange mye begrep og forkortelser som skulle læres.

Jeg lurte lenge på hva SMK var, helt til jeg forsto at det var statsministerens kontor. I disse dager løper jeg rundt og prøver å forstå hva alt betyr innenfor fagfeltet som nå er blitt utdanning og forskning.

Man lærer så lenge man lever.

Det er likeså rimelig hektisk på Stortinget i disse dager, med budsjett som skal behandles og nye kontorplasser som skal finnes. Helt ærlig så er det litt armer og bein.

Hjemme i helgen var det klesvask, vasking av bad og hjemmelagde kanelsnurrer. Jeg følte virkelig at jeg leverte. På alle fronter.

Tårnfrid, gå hjem og legg deg.

I dag skulle jeg treffe Nora, i Klassekampen, som ville skrive mer om foreldrerollen og en kronikk jeg hadde i ytring om helikopterforeldre.

Jeg møtte henne og en fotograf i Slottsparken, mens jeg spiste dagens første måltid mellom stegene.

Å posere er ikke min sterke side, men jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg er som jeg er, sa jeg kjekt til fotografen, og avsluttet med at her finnes det lite selvhøytidelighet.

Da vi var ferdige med bildene gikk Nora og jeg inn på Litteraturhuset. Jeg spurte henne interessert hvor lenge hun hadde jobbet i Klassekampen. Hun ble spørrende, før hun svarte, «jeg jobber i KK..»

Da hadde jeg nok ikke kledd meg sånn som dette, sa jeg, mens jeg stille erkjente at det hadde jeg nok. Det er som det er, og det blir som det blir.

Vi fikk gjennomført en god samtale om foreldrerollen og mine erfaringer, og jeg gikk småhumrende gjennom Karl Johans gater og lo høyt av misforståelsen.

Man kan nesten si at ringen er sluttet.

Det har seg nemlig slik at i et av de første møtene, etter at jeg kom inn på Stortinget, snakket vi om medieplan og aktuelle medier som skulle kontaktes. Da var det en sak som ble omtalt hvor jeg syntes det var snodig at den skulle til KK. Kvinner og Klær liksom. Da ble jeg høflig opplyst om at KK, det er Klassekampen. Velkommen til politikkens verden.

Men nå er verden der den skal være. KK er igjen blitt Kvinner og Klær. Og jeg har fått meg en god historie.

Gleder meg til å lese saken, og er godt fornøyd med at det var KK, og ikke Klassekampen, som vil være med og ta kampen for at vi foreldre skal ta grep om foreldrerollen.

Smil, du har gjort en god deal!

Muligheter for alle

En lang valgkamp er over. Vi nærmer oss innspurten av en regjeringsperiode, av en pandemi, og ser konturene av høsten som møter oss. Det er blitt kaldere i luften, men sjelden har vi hatt så mange fine dager som den siste tiden. Jeg er glad i værskiftene og de tydelige skillene vi har mellom de fire årstidene.

Kanskje var det også nå på tide med et bytte i politikken. Jeg tror folk var leie av pandemi. Kanskje også leie av alle begrensningene vi har levd med, alle hensynene som må tas. Det har vært tungt å være så isolert. En virkelighet vi ikke har kjent på tidligere.

Derfor har det nok også vært euforisk å endelig kunne drive valgkamp igjen. Å kunne møte andre mennesker og snakke om det folk er opptatt av. Det har kommet mange nye medlemmer til i lokalforeningene på Jæren. Mange brenner for blå politikk, og engasjementet er stort.

Men det var også et flertall av velgerne som ønsket et alternativ til blå politikk. Flere alternativer, som nå skal se om de kan komme frem til en enighet. Det har vært mange lovnader underveis, og jeg må ærlig innrømme at det nå skal bli godt å kunne følge opp på alle disse lovnadene. Vi vet hva vi har hatt de siste åtte årene. Det blir spennende å se hva som kommer.

Også hos ungene har jeg merket et gryende politisk engasjement. Gjennom NRK Super, sosiale medier og praten som går merker jeg at de fanger opp bruddstykker. Jeg kan ikke huske at vi var så oppdaterte på den alderen. Det er kjekt å se at politikken også engasjerer hos de aller yngste.

Selve valgdagen var jeg ganske rolig. Jeg hadde en god magefølelse. For dette kom til å bli bra. Uansett hva utfallet ville bli. For Rogaland ble det et veldig godt valg. Mange gav oss sin stemme og ønsket mer av vår politikk, og flere av kommunene hadde tall som lover godt for kommunevalget om to år.

På vei mot valgvaken var jeg på kjøretur med ungene, da en av dem plutselig brøt ut: «Nå er det vanlige folks tur? Sier de virkelig det?». Vi hadde visst kjørt forbi en plakat av Jonas Gahr Støre. «Hvem er de uvanlige folkene da?», kom det undrende fra en av de andre. De var rett og slett ganske skrekkslagne over at sånne ordspill kunne fungere. Litt senere spurte de meg hva som var Høyre sitt slagord. «Jeg tror på Norge» svarte jeg dem, og også «Muligheter for alle.» Mye bedre, kom det kontant.

Slagord er mye diskutert disse dagene. Burde Høyre heller hatt «Stø kurs», fikk jeg et spørsmål om. Jeg tror ikke vi skal bruke tid på å diskutere disse noe særlig. Men det er verdt å tenke over om det enkle ofte er det beste? Med ordene vi bruker forteller vi også en historie. Om oss. Eller om oss og dem. Ord er makt.

Nå er makten endret. Dagen derpå måtte jeg fortelle ungene at Jonas Gahr Støre kom til å bli statsminister. «Åh, så nå er det endelig de vanlige folkenes tur», kom det tørt fra en av guttene.

Det er Arbeiderpartiet sin tur nå.

Det er kanskje ikke så dumt at de skal få vise kortene sine. Landet trenger stødig styring i årene som kommer. Tøffe prioriteringer står på agendaen. Jeg håper og tror at Arbeiderpartiet med tid og stunder kommer til å gå bort fra dette slagordet. For jeg er helt sikker på at de kommer til å søke å føre en politikk til gode for Norge. Og da mener jeg hele det Norge, som vi alle er blitt så glad i.

Jeg ser frem mot en ny sesong på Stortinget. Denne gang som en konstruktiv opposisjonspolitiker.

Mitt første velmenende råd til Jonas Gahr Støre er, dropp slagordet.

Gratulerer, og lykke til med viktig arbeid for landet!

Kvinner kan være en gullgruve for Norge

Vi kan snakke på inn- og utpust om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre de strukturelle grepene som fremmer dette. Det hjelper ikke å bare lovfeste retten, slik flere partier på venstresiden vil. Høyre har lyttet til blant annet Norsk Sykepleierforbund som peker på at deltidsproblemet må sees i sammenheng med arbeidsdeling, bemanning, vikarbruk og turnus.

Den eneste måten vi kan løse dette på, er å jobbe sammen.

Helseminister Bent Høie og leder av Norsk Sykepleierforbund (NSF) Lill Sverresdatter Larsen sto nylig skulder til skulder i en stor VG-sak. De går sammen for å få flere hele stillinger. Helseministeren sier han vil be Helseregionene om å intensivere arbeidet med å øke deltidsstillinger til heltid. Videre vil han sette ned et partssammensatt utvalg, sammen med Sykepleierforbundet og andre sentrale parter i arbeidslivet, for å lage en felles plan for hvordan vi skal få opp andelen heltid.

Utviklingen går heldigvis i riktig retning. I dag jobber over 90 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013 da Høyre og Erna Solberg tok over. Flere som jobber deltid sier at de ønsker å jobbe mer. Men vi er ikke i mål ennå. Derfor er Bent Høies sterke signal viktig. Resultatet vil være at flere, spesielt kvinner, får større stillinger.

Det må også tas tak i deltidsproblematikken lokalt. Slik situasjonen er nå, blir nye arbeidstakere sosialisert inn i et arbeidsliv hvor deltid er normalen. Da taper samfunnet bærekraft, for det er ingen tvil om at vi er avhengige av all den arbeidskraften vi kan få for å opprettholde velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag.

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda.

Flere kommuner har prøvd ut langvaktturnuser og medleverturnuser, for å se om dette kan løse noe av utfordringene. Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det hadde gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag. På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Arbeidstakere med helseproblemer kan oppleve det for slitsomt å jobbe heltid, deltid kan også være ønskelig på grunn av omsorgsoppgaver og andre forpliktelser og interesser. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet kan ha en høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger gjør det vanskelig å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt. Vi må våge å snakke om både den frivillige og den ufriville deltiden.

Arbeidet for en heltidskultur gjøres gjennom god dialog mellom de ansatte, tillitsvalgte og ledelsen. Ambisjonen må være heltid, gjennom at partene finner gode løsninger lokalt. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Gjennom økt heltid får vi høyere kompetanse og bedre tjenester.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Det betyr noe hvem som styrer

Stortingsvalget nærmer seg med stormskritt! Det er vanskelig å sette ord på hva som står på spill ved dette valget. For hver måling endrer bildet seg.

På venstresiden trekkes politikken stadig mer mot venstre. Staten skal bli større. Valgmulighetene mindre. Det skal bety noe hvem som skal gi tjenestene. Det snakkes mindre om tjenestene som skal gis. Valget betyr noe for hvilket samfunn som venter oss. Nå er det vanlige folks tur. De rike skal tas. Skatt er det eneste saliggjørende.

Det er verdt å dvele ved.

Skatt er et viktig virkemiddel. Det sørger for omfordeling ved at vi yter etter evne. De med mest skal betale mest. Samtidig skal velferdsstaten være mest for dem som trenger det mest. Da må den også være litt mindre for oss andre. Vi må ha målrettede tiltak for de som trenger det. Ikke universelle ordninger som gjelder alle.

De største forskjellene er mellom de som er i og utenfor jobb. Derfor er det så viktig at det skapes jobber, særlig i privat sektor. Det er disse jobbene som gir oss en offentlig sektor med gode velferdstjenester. Da trenger vi personer som satser og tar disse sjansene. Som politikere skal vi gi de beste rammevilkårene. Da bør vi eksempelvis sørge for at vårt skattesystem ikke straffer en norsk hotelleier annerledes enn en utenlandsk.

Vi trenger videre en skole som ser den enkelte elev. En skole hvor det ikke skapes motsetninger mellom mesterbrev og mastergrad, og hvor en legger til rette for at en kan lære hele livet. Både i skole og i jobb. Vi må flytte grensene for det etablerte. Er det høyskolen som betyr noe for utdanningen din i distriktene, eller er det lærerne, som kan komme der du er? Mens Sp snakker om skoler og bygninger er vi opptatt av hva som møter oss i skolen. Da er og blir læreren den viktigste faktoren. De har sørget for rekordhøy fullføring i de videregående skolene i Rogaland dette året.

I helsevesenet skal vi møtes av mennesker som ser oss. Slik som i pakkeforløpene som er laget for kreftsyke. Det at en i tøffe perioder av livet får en person som følger deg gjennom løpet, og forteller deg hva og når det skal skje. Det handler om å bygge skreddersøm rundt den enkelte, og sørge for trygghet og god behandling. Pasientens helsevesen, hvor du er i sentrum, og skal kunne velge mer.

Dette valget handler om oss. Det handler om hvilket samfunn vi skal leve i. Jeg tror på et samfunn som bygges nedenfra. Et samfunn der du og jeg får bidra, og hvor det ikke betyr noe hvor du kommer fra. Du kan ha droppet ut fra skolen, eller være høyt utdannet. Du skal uansett ha en plass i arbeidslivet. Om du jobber i en barnehage som er offentlig, eller driver private hjemmetjenester for eldre er du like viktig. Du bidrar til vår felles velferd. Dette samspillet gir oss også et bedre og mer mangfoldig velferdstilbud.

Jeg engasjerte meg i politikken fordi jeg vil skape en trygg fremtid, også for kommende generasjoner. Etter hvert som det har blitt fire barn har den personlige investeringen blitt større. Det handler om å gjøre gode valg for fellesskapet. Sørge for at vi får mest ut av hver krone brukt. At samfunnet gir oss hjelp når vi trenger det. At du blir sett, hørt og forstått.

Med denne regjeringen er det flere som fullfører i skolen, helsekøene går ned og det har vært rekordhøy satsing på veier og forskning og utvikling. Det er ikke tilfeldig. Det betyr noe hvem som styrer.

På mandag går min stemme til Høyre. Jeg er helt sikker på at det ikke finnes noen bedre kandidater til å styre landet enn Erna Solberg. Hun har styrt landet trygt gjennom oljekrise, flyktningkrise og nå pandemi. Norge er i en særstilling, både økonomisk og helsemessig.

Det er ikke tilfeldig. Det betyr noe hvem som styrer.

 

 

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gull og grønne skoger med Senterpartiet?

Publisert i Jærbladet 21. august 2021

Før valget i 2013 kom SP med en rekke dommedagsprofetier for norsk landbruk – nå er det langt bedre enn det var under SP sitt styre

Det er utrolig at Vedum og Pollestad påstår i Jærbladet at de har den beste politikken for norske bønder. Tallenes tale sier noe helt annet.

Sektorer med markedsmulighet

Her kommer noen kommentarer og fakta:

Regjeringens politikk legger til rette for et aktivt og framtidsretta landbruk i hele landet. Det er god ressursforvaltning, skaper aktivitet og arbeidsplasser i små og store lokalsamfunn, og gir oss sunn og trygg mat med høy kvalitet.

Vi har aldri produsert så mye mat i Norge som de siste årene. Vi har prioritert sektorer med markedsmuligheter, som korn, frukt og grønnsaker. I 2020 økte kornarealet med over 60 000 dekar, og antall foretak som dyrker frukt og grønnsaker økte.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. I dag er norsk landbruk langt bedre enn det var under Senterpartiets styre.

Nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %. De fire siste årene har årlig omdisponering av dyrka jord i snitt vært 45 prosent lavere enn snittet under de rødgrønne.

Snudd utviklingen
De rødgrønne ynder stadig å skape et inntrykk av at denne regjeringen ønsker «sentralisering», mens småbrukene blomstret under deres regjeringstid. Det er rett og slett ikke riktig. Regjeringen har nå lagt til rette for en mangfoldig bruksstruktur, der det er rom for både små, mellomstore og store bruk som er tilpasset ressursgrunnlaget.

Vi har videre forsterket kanaliseringspolitikken og snudd utviklingen vi så under de rødgrønne da grasarealene i kornområdene økte. Ser vi hele perioden til regjeringen Solberg under ett har budsjettstøtten per ku økt 2-3 ganger mer for bruk med 15 kyr enn bruk med 60 kyr eller mer.

Matproduksjonen i Norge aldri har vært høyere enn nå, og omsetningen av lokalmat har økt mer enn resten av dagligvaremarkedet. Siderprodusentene har nå fått mulighet til å drive direktesalg, noe de har kjempet for i 10–15 år, men som de som styrte før oss aldri klarte å ordne opp i.

Med dette bakteppet tar nå Vedum til orde for et retningsskifte. Da kan det kan være lurt å se på tallenes tale. Gresset er sjelden grønnere på den andre siden, men det er nok av de som prøver å lokke og drive med overbudspolitikk.

Alt var rett og slett ikke bedre før.

Inntektsgapet redusert
Men så litt spesifikt om årets jordbruksoppgjør og bondeopprøret:

Allerede i statens åpningstilbud lå det inne kronemessig lik inntektsutvikling for jordbruket som for andre yrkesgrupper. Det har skjedd én gang tidligere de siste 40 årene. Vanligvis har staten lagt til grunn prosentvis lik utvikling.

Alle midler jordbruket ville klart å forhandle inn utover det som lå i tilbudet ville bidratt til å redusere inntektsgapet til andre yrkesgrupper. Dette takket jordbruket nei til. For eksempel ville en økning i rammen på 413 mill. kroner tilsvart en tetting av inntektsgap på 10 000 kr per årsverk.

Samlet sett for hele Solberg-regjeringen – fra og med oppgjøret i 2014 – har inntektsgapet mellom jordbruket og andre yrkesgrupper blitt redusert, både prosentvis og i kroner og øre.

Vil bli lyttet til
Ett av kravene fra jordbruket har vært å vurdere endringer i prinsippene for det tallgrunnlaget som forhandlingene baserer seg på. Staten foreslo i tilbudet at det settes ned et utvalg som ser på prinsipper og metoder for beregning av inntekt i jordbruket. Dette er nå vedtatt av Stortinget.

Organisasjonene forlot imidlertid forhandlingene dette året, noe som nok dessverre ikke har gavnet bøndene. For Høyre er det viktig at vi har et tallgrunnlag som partene har tillit til, og jordbruksforhandlingene skal være en viktig del av dialogen med bøndene.

Det har gjort inntrykk å høre historier fra Sven Martin Håland og andre bekymrede bønder. Men bondeopprøret har vært tydelige i dialogen om at dette ikke er et resultat av denne regjeringens politikk. Det er et resultat av landbrukets utvikling gjennom flere tiår. De ber om å bli lyttet til, og det tar Høyre på alvor.

Vi skal fortsette å jobbe for den norske bonden.

Ekteskapets kvaler

For femten år siden møttes vi på et lager. En av oss hadde sommerjobb, den andre var fast ansatt. Vi ble begge værende.

Vi flørtet på røykerommet, hadde konkurranser om å produsere mest mulig, og koste oss stort på en arbeidsplass som handlet om å forsyne Norge med mat.

Vi fikk vår månedslønn, brukte alt for mye penger og levde i nuet. Så kom ekteskapet. Fornuften og hverdagen. Barna kom tett som hagl. Vi betalte ned på lånet. Pusset opp. Ryddet. Levde og jobbet.

Etter noen år havnet en av oss i politikken. Først i lokalpolitikken. Deretter rikspolitikken. Vi husker enda øyeblikket da vi sammen valgte å satse. En hverdagslig prat på kjøkkenet. Etter et av utallige politiske møter. Da sjansen var der måtte den gripes.

Ingen av oss har siden angret. 

Under valgkampen i 2017 måtte en av oss melde seg ut av Fagforbundet. Det passet seg rett og slett ikke å støtte en forening som stadig sendte SMS om å gjøre det vanskeligst mulig for den andre i heimen.

Nå skulle styggedommen bort.

Denne valgkampen er det visst vanlige folks tur. En av oss kan gå inn under den snevre definisjonen. Den andre antagelig ikke. Vi kommer begge til å stemme Høyre.

Nå må det snart være slutt på alt snakket om å ta de rike. Vi må heller snakke om hvordan vi skal hjelpe dem som har minst. De med mest klarer seg uansett, og det er dem revnende likegyldig hvor mye skatt de skal betale. De vil fortsatt bidra i lokalsamfunnet. Men de ber om at skattene skal være rettferdige og treffsikre.

Under pandemien har vi vært bekymret for hvordan det vil gå. En av oss trygg i forvissing om at lønnen kommer hver måned. Den andre har gått i tanker om mulige permitteringer. Vi har heldigvis vært heldige og sluppet godt fra dette.

Men nå må vi snart begynne å snakke om hvordan vi kan løfte dem som trenger det mest. Om hvordan vi kan sørge for at ungene våre kommer seg gjennom skoleløpet. At de får seg en jobb når de blir store, og at vi inkluderer dem som står utenfor arbeidslivet.

Vi må snakke mer om de som skaper arbeidsplasser i privat sektor. Der flertallet av oss skal jobbe. Jobber som gir oss den velferden vi nyter så godt av i dag. Barnehage, skole og helsevesen.

Mens vi nyter de siste restene av sol snakker vi om hvordan samfunnet kommer til å bli. Om hvordan vi kan sørge for at vi overlater samfunnet i best mulig stand til de kommende generasjonene.

Sjelden har vi vært i en situasjon hvor det har vært viktigere å prioritere riktig. Slippe alle gode krefter til. Staten skal være mye for dem som trenger det mest, da må den være litt mindre for alle oss andre, sier vi i Høyre. Da er det på tide at vi tar et felles ansvar for å løfte alle. For dersom vi skal basere politikken på motsetninger og polarisering kommer vi alle til å tape på det.

Det er den norske modellen som har vært grunnleggende for hvor vi er i dag. Høy tillit og godt samarbeid. Her hjemme strever vi nok med å oppdra fire barn og en hund, og få hverdagen til å gå opp. Vi trenger ingen konstruerte motsetninger i tillegg. Det er vårt ansvar å se fremover nå. Det må vi gjøre sammen.

For alle skal få.

Forfattet av Rune Gjesteland og Margret Hagerup

 

Skolestart med muligheter for alle

Denne uken går mange elever inn skoleporten for aller første gang. Noen har gledet seg lenge, andre gruer seg kanskje litt. Vi er nok alle lettet over at vi nå går et mer normalt skoleår i møte.

Bekymret og forventningsfull sender vi ungene av gårde mot et nytt skoleår. For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter. Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen. Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta flere grep.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig.

Høyre ønsker en kunnskapsskole som gir muligheter for alle, hvor elevene opplever mestring og læringsglede. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn. Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. For ingen skal gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid, og kanskje den som så oss for den vi var.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv satsing på lærere, og siden 2014 har 47 000 lærere fått tilbud om videreutdanning og vi har innført masterutdanning for lærere. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne.

Vi har videre gjennomført et løft for tidlig innsats i skolen. Nå vil vi innføre en forsterket plikt til oppfølging og intensiv opplæring i lesing, skriving og regning i 1.-4. klasse, sikre et løft for spesialundervisningen og sikre at alle skoler har tilgang til lærerspesialist i begynneropplæring innen 2025.

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Høyre innførte i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse. Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, flere fullfører og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Vi ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og vi ser resultatene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Høyre går nå til valg på at 9 av 10 skal fullføre videregående opplæring innen 2030, og at 5000 flere elever skal fullføre hvert år innen 2025. For å nå disse målene må vi starte så fort årets skolestartere har satt sine forventningsfulle ben inn i klasserommet for første gang.

Pandemien vil mange huske for fraværet av nærhet til venner, familie og sosiale arenaer. Nå kommer en tid vi skal huske for gleden over å ta tilbake friheten og hverdagsgledene. Ikke minst skal vi ta tilbake klasserommet, læringsgleden og mestringen.

Lykke til med et nytt skoleår!

 

Publisert i Jærbladet, 20. august 2021