Når direkte dialog ikke teller

Det er sjelden man lar seg irritere, men for egen del har det skjedd flere ganger den siste uken. Mulig jeg snart må vurdere egen rolle i alt dette. Kanskje er det jeg som er problemet.

Det begynte i spørretimen sist uke, hvor både Slagsvold Vedum og Støre trakk ut elementer av en historie de ville bruke. Det første ble et blogg-innlegg som kan leses her: https://www.margrethagerup.no/2020/05/15/nok-cheesy-facebookstatuser-fra-pollestad/

Så lenge ingen kjenner hele historien kommer poenget godt frem. Da er visst alt innenfor på sosiale medier. Støre får vente til en annen anledning. Mulig det blir et tredje irritasjonsinnlegg..

Men i dag er det Bondelaget i Rogaland som har skapt irritasjon. I et innlegg på Facebook skriver nestleder i Bondelaget at Rogaland Høyre sin stortingsbenk er fraværende i debatten om landbruket. Vi står visst bare opp for alle andre næringer.

Hadde det nå bare vært så vel.

Jeg har stadig dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker over. Men som politiker kan man dessverre ikke favne alt. Det handler om kapasitet, og det er helt menneskelig. Jeg tror aldri jeg har holdt en innledning om politiske tema, uten å få kommentarer om alt jeg har utelatt. Og sånn må det være. Vi er ikke maskiner.

Men matpolitikk har jeg prioritert iherdig de siste årene. Det er stadig en bratt læringskurve, men for en reise. Man har stadig blitt imponert over alt som foregår i og rundt norsk matproduksjon. Og hvor lett bøndene deler raust av sine glade historier. Det er viktig for å lære opp oss som står utenfor norsk matproduksjon. Vi må forstå hva det handler om.

Nå er det imidlertid unntakstilstand.

De siste ukene har Høyres landbruksnettverk derfor vært travelt opptatt i møter med bondelag, bønder og produsenter rundt omkring i hele landet. Vi har snakket med kokker, restaurantereiere og bekymrede bønder og produsenter. Tiltakspakke etter tiltakspakke er rullet ut. Vi er heldige som har en velferdsstat som Norge.

Vi jobbet lenge med å få på plass arbeidskraft til landbruket, både gjennom endringer i dagpengeregelverket og innreisereglene. Det jobbes fremdeles på flere hold for at flest mulig skal holde hodet over vannet i disse tider. Det er få som ikke har utfordringer nå. Da må vi snakke sammen.

For dialog er viktig

Førstkommende mandag har landbruksnettverket, som består av 17 Høyre-damer fra ulike deler av landet og i ulike fagkomiteer på Stortinget, møte med Rogaland Bondelag. Tema er korona-krise, norsk landbruk og veien videre. Viktige tema.

Vi har allerede hatt møter med bondelagene i Agder, Nordland, Vestland, Telemark med flere.

Sist uke var Høyres landbrukspolitiske talsperson, Guro Angell Gimse, sammen med Rogaland Høyre i et møte med Norsvin. Viktige samtaler, viktige innspill, politikk som drives videre. Alt avhengig av en dialog.

For dialog betyr noe.

Jeg har nå snart vært stortingsrepresentant i tre år. I den tiden har jeg jobbet hardt for å løfte norsk landbruk og stå i bresjen for den formidable jobben bøndene gjør. Det være seg å måtte debattere kylling og dyrevelferd mot MDG, eller å trekke frem hvor god dyrehelse og lite bruk av antibiotika og sprøytemidler det faktisk er i norsk mat.

Samtidig er jeg tydelig på at vi trenger internasjonalt samarbeid. Skal vi leve av ressursene våre må vi snakke om alt, fra jord og fjord til bord. Matpolitikk liker vi i Rogaland Høyre å kalle det. Det handler om verdiskaping i et stort perspektiv. Det handler om Norges største fastlandsindustri. En bransje Høyre og jeg heier på og fremsnakker. Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Briter var overrasket når jeg viste dem oversikten over bruk av antibiotika i norsk matproduksjon. De trodde ikke det var mulig. I fjor traff jeg en annen brite, som jobber i oljebransjen, under en konferanse i Stavanger. Han var overrasket over at jeg satt i Arbeids- og sosialkomiteen, for jeg snakket jo kun om mat. Han var helt sikker på at jeg satt i næringskomiteen..

Når Bondelaget postet innlegg på Facebook i dag fikk jeg melding i Messenger: skjønner ikke spørsmålet, du snakker jo om mat og Rogaland hele tiden.

Matfylket Rogaland tenker jeg automatisk. Og energihovedstaden. Jærbuer som gir gass.

Sånn er livet på sosiale medier. Budskap og kommunikasjon. Etterlatt inntrykk er ofte helt ulikt, avhengig av hvem som leser og hva som deles.

Derfor setter jeg pris på direkte dialog. Som politikere er vi helt avhengige av en god dialog med aktørene som skaper verdiene der ute. Uavhengig av hvilken yrkestittel man har. Det er de verdiene som gjør Norge til den velferdsstaten andre land bare kan misunne oss, som nå løfter oss gjennom krisen.

Å fremføre budskap via Facebook kan være vel og bra for å formidle et poeng. Men det betinger at man kommer med et nyansert bilde, og ikke velger elementer av et budskap. Når vi jobber for å fremme egne saker liker jeg best direkte dialog. Det trenger ikke å være så vanskelig.

Jeg kan nås på: Margret.hagerup@stortinget.no, eller på telefon 47 611 670.

Og jeg leser tidvis statuser på sosiale medier. Men det hender de irriterer mer enn de opplyser.

Nok cheesy facebookstatuser fra Pollestad

Norge er en del av verden. Det virker som om Sp ikke klarer å akseptere det.

 

Under onsdagens spørretime oppfordret Vedum statsministeren til å fortelle nordmenn at de skulle velge norskproduserte sofaer og oster fremfor utenlandske alternativer. Statsminister Solberg svarte at det er en god idé, og at det er flott at de som kan og vil støtter opp om lokalt næringsliv. Hun presiserte også at hun ikke ønsket å fortelle nordmenn hva de skulle bruke pengene sine på, særlig i en tid hvor mange familier sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

 

Dette fikk begeret til å renne over for Pollestad. «Erna Solberg ville i dag ikke oppfordre folk til å kjøpe norsk ost», skriver han på Facebook. Dette er jo en oppkonstruert konflikt, i kjent Sp-stil.

 

Dessverre er det få som får med seg debattene i Stortinget. Langt flere leser korte budskap, med fargerike bilder på Facebook. Ord og vendinger, tatt ut av sammenheng. Konstruert for å få likerklikk. Oppkonstruerte problemstillinger. Lemfeldige forhold til fakta. 

 

Sp unnlater også å snakke om konsekvensene av egen symbolpolitikk. De vil kun snakke om at vi skal kjøpe norsk mat. Misforstå meg rett; det er bra å kjøpe norsk mat. Og jeg håper mange støtter opp om lokalt næringsliv som nå sliter.

 

Men vi må også selge norsk mat. Til Europa. Med handelsavtaler. Handelsavtaler og internasjonale fellesskap som Sp mener gjør Norge svakere.

 

Sannheten er at vi hadde vært et mye fattigere land dersom Sp fikk oppfylt sin våte drøm om å isolere Norge fra forpliktende internasjonalt samarbeid.  

Pollestads innlegg vitner om et parti som helst vil leke i egen andedam. Det er helt OK å mene at vi bør lukke oss inne i vår egen hule, med Tiedemand og Gude og Jarlsberg og norsksnekrede sofaer. Ingen hindrer Sp i å ønske seg en lukket nasjonalstat. Men da må de også stå inne for de dramatiske effektene dette vil ha for velferdssamfunnet vårt. Det er her Sp stadig skygger banen.  

 

La det være klart: Norsk velferd avhenger av handel med omverdenen. EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Medregnet olje og gass går omtrent 80 prosent av all norsk eksport til EØS-området. Det tilsvarer om lag 300 milliarder kroner i året. Aller størst er eksporten fra typiske distriktsfylker. Å være EØS-fiendtlig, som Sp er, er å være distriktsfiendtlig. Avtalen sikrer norske bedrifter tollfri adgang til det europeiske markedet, som igjen sikrer arbeidsplasser i Norge. Arbeidsplasser skaper verdier og verdiene sikrer norsk velferd. 

 

Når vi skal få norsk økonomi på bena igjen etter koronakrisen, vil distriktsarbeidsplasser og eksport være helt avgjørende. EØS-avtalen er og forblir vårt abonnement på velferd.

 

Sp nører opp under en farlig tankegang; ideen om at en liten og åpen økonomi, som er avhengig av handel med andre land, klarer seg så mye bedre bare vi lukker oss inne.

 

Norge er et sterkt land på grunn av internasjonalt samarbeid, ikke på tross av det.

Når digitaliseringen blir en pest og en plage

Det har ikke vært en god uke for min digitale selvfølelse. Det hadde antagelig vært mer produktivt å jobbe i hagen, eller lest sakspapirer. Mulig det faktisk hadde vært bedre bare å ligge på sofaen også. Det hadde definitivt vært mindre stress.

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lage små videoklipp og dele disse for å få ut budskap jeg brenner inne med. Dette tenkte jeg på lenge før korona-krisen traff oss, men det har ikke blitt til at jeg har kommet i gang. Tusen ideer i hodet, men alltid vanskelig å sette dem ned på papiret. Enda vanskeligere er det visst å feste det på film.

Jeg kjøpte meg allikevel en selfie-stick, som regelrett kan stå på egne bein. Dette skulle bli greier! Det eneste jeg da måtte tenke på var lysforhold, format, høyde og lyd. Enkelt nok, tenker du kanskje. Ikke så enkelt skal jeg si deg..

Full av energi tok jeg på t-skjorten med Erna på brystet og den Krf-gule jakken, og gikk opp i huset til min bestemor, som var tomt for anledningen. Jeg brukte vel godt 30 minutter med testing og plassering av utstyr før jeg ble fornøyd og var klar for tagning. Jeg måtte også vente noen minutter på at klesrullen skulle bli varm, da Erna trengte en strekk. I huset til Oma kan man ikke slurve med slike ting. Jeg bodde en periode hos henne i ungdommen, og da var det ikke snakk om skrukkete klær. I den tiden gikk jeg på Rimi med press i buksene og nystrøkne truser. Det var tider!

Men, tilbake til filmen. Nyrullet og klar stilte jeg meg opp i kamerasiktet.
Etter å ha snakket til meg selv og mobilen i vel 15 minutter gikk persiennene ned foran vinduet jeg så mot. Det kom sol må vite. I løpet av minutter ble jeg totalt blendet, og så kun nyanser av blått og hvitt. Markisene har striper i disse fargene. Jeg får enda verk i øynene av å tenke på det. For jeg valgte å fortsette, og prøvde å late som om dette ikke hadde skjedd. Jeg hadde jo tross alt kommet ganske langt.

Antagelig var det alt for langt.. For jeg merket til min forskrekkelse at filmingen plutselig hadde stoppet midt i en setning, når jeg skulle bivåne resultatet på vei hjemover. Analysene mine trakk slutningen at telefonen var en smule overopphetet av sola. Jeg la den derfor i kjøleskapet en stund, slik at den kunne kjøle seg ned litt.

Dagen etter gikk jeg igjen opp i min bestemors hus. Det hadde vært en heller søvnløs natt, etter for store mengder kaffe, men pågangsmotet var på plass. Nå skulle jeg fikse opp. Dag to, tagning to, gikk strålende, om jeg må få si det selv. Ingen sol i sikte, og avslutningen min var så perfekt som den kunne bli.

Bare så synd at den blir mellom meg og telefonen min. Filmingen hadde igjen skrudd seg av, etter rundt 20 minutter, fant jeg ut på vei hjem.
Frustrasjon gikk over til irritasjon. Jeg raste hjem og satte meg ved kjøkkenbordet for å filme siste delen. Lang historie kort, det samme skjedde to ganger til. På tross av at disse videoene kun varte i et par minutter.. Kanskje var det ikke lengden som var problemet? Det mest frustrerende er at jeg har hatt følelsen av å være ferdig så mange ganger i løpet av de siste dagene, men hver gang har jeg rykket tilbake til start. Dei kallar meg N00binnen på sosiale medier. Det er visst en grunn for det.

Min siste teori går nå på at det er lagringen på telefonen som er problemet, og det kan jo ordnes! Så moralen er, øvelse gjør mester. Og etter dette så kan det vel kun gå en vei? Men videoene mine blir definitivt kortere for fremtiden. Men det har de antageligvis godt av.

Men jeg legger ikke kameraet på hylla, enda..

Skole og hår gjør lykkelig

Hvem hadde trodd at frisørbilder skulle overstrømme sosiale medier, og at oppmøtene i barnehagene og skolene skulle være fylt med så mange følelser? Mye har skjedd siden Norge brått ble stengt, av i begynnelsen av mars.

Plutselig har de nære tingene blitt viktigere. Familietid har blitt fylt av noe annet. Vi er på en måte kommet nærmere hverandre. Måltidene har blitt kjærere og samtalene flere. Det er tiden for de store spørsmålene og de få svarene. En enorm omstilling for Norge og verden, men også en enorm omstilling for den enkelte og familiene.

4-åringen forstår plutselig at mye er annerledes. Det meste blir forklart med korona. Sist uke ville hun til mormors hytte på Lutsi, men hun var tydelig på at vi ikke kunne gå inn dit, for der luktet det mormor. For de små har verden blitt et rarere sted. Derfor var det godt at barnehagene åpnet sist uke. Det var et rørende øyeblikk når fireåringen gikk inn porten, spent, men også litt sjenert. Det var nesten som første barnehagedag igjen.  Da var klemmen fra en av de kjæreste voksne ekstra god. De daglige samtalene mellom de to har vært et savn. Det er tross alt de to som store deler av dagen snakker om livets små og store mysterier. Jeg har alltid vært imponert over det ungene får med seg i barnehagen, og barnehagen har alltid vært en trygg havn for mine fire barn. Når jeg hentet henne ville hun knapt gå. En god klem fra bestevennen, med lovnader om en ny dag, gjorde susen. Fellesskapene er viktige for oss, uavhengig av alder.

Skoleguttene har tilsynelatende hatt det ganske greit hjemme. I begynnelsen var det spennende med hjemmeskole, men også frustrerende. For mamma og pappa har vel aldri vært lærere, og det heter ikke hjemmearbeid, det heter lekser. De første dagene var utfordrende, men vi kom raskt inn i en rytme. Det har vært en opplevelse å komme tilbake til skoledagene. Jeg har måttet Google og krype til korset på flere spørsmål. Jeg har prøvd å puste med magen og talt til 10 flere ganger. Rettvinklede trekanter, hundredeler, substantiver og verb i både entall og ubestemt form skal sorteres. Det har vært utegymnastikk, kunst og håndverk og KRLE. Små og store opplevelser, som har brakt oss nærmere hverandre. Men også vært kilde til frustrasjon. I dag skulle hjemmeskole avsluttes for to av tre gutter her i huset. Endelig skulle de få treffe klassekameratene igjen!

For første gang på flere uker spratt Gregers og Lyder opp av sengen i dag morges. Det var spenning i luften og mye som skulle gjøres klar. Spissede blyanter, rene sekker og tomme vannflasker. Jeg nådde en kjapp tur til butikken for å kjøpe inn ekstra frukt og smoothie til guttene. Skolemelken kommer ikke i gang før på torsdag, og jeg tenkte at det var kjekt å ha med noe ekstra første skoledag. For det har nesten blitt litt sånn at alt starter opp på nytt.

Forrige uke var jeg igjen tilbake i Oslo. Det gikk bedre enn fryktet. Jeg var redd for at sentimentaliteten skulle ta meg, og at savnet av familien ville bli for stort. Heldigvis viser det seg at verden sakte men sikkert beveger seg fremover.  Det var godt å se kollegaer igjen. Jeg kjente på en ny type glede. Fellesskapene vi er en del av betyr mye. Å jobbe har alltid gitt meg energi.

I dag undres jeg over hvem som har gledet seg mest til denne mandagen. De voksne som skal til frisøren, eller ungene som skal på skolen. Det er mange glade folk som har fått trimmet sveisen og lagt ut bilde på sosiale medier. Stemningen står nok i taket de fleste steder! Jeg skulle ha vært hos frisøren i morgen, men må heller belage meg på votering i Stortinget. For meg haster det faktisk ikke. Jeg synes det er fascinerende å se at hårsveisen forandrer seg, uke for uke. De neste ukene regner jeg med at frisørene har hendene fulle av de som har større behov enn meg.

Men det kommer nok en oppdatering på sosiale medier når jeg endelig kommer meg til frisøren. Det er en herlig følelse å kunne sette seg i frisørstolen, lese i et ukeblad, ha alenetid og kjenne på følelsen av å bli ny. Vi trenger litt adspredelse i disse dager, og mange av oss trenger kontakt.

Barnehage, skole, frisør! Små, store, hver sine gleder.

Det er godt å være i gang med en ny uke!

Mitt liv uten frisør

Er det egentlig mulig å klare seg uten frisør? Tydeligvis. Jeg har lenge tenkt at jeg burde spart ut til min egen hårfarge, for å slippe å gå til frisøren så ofte. Det har blitt med tanken. I disse tider priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke lenger er blond. Tenk dere den etterveksten. Antagelig sitter det flere og tenker på akkurat dette. Den etterveksten. Skrekk og gru. Hvem hadde trodd at hår skulle bety så mye, plutselig. Kriser bringer med seg mange perspektiver. Håret er en kilde til frustrasjon, men også et fellesskap, hvor vi kan være med hverandre, med humor og humør om de uviktige tingene i livet. Man akk, så viktige allikevel. Ettervekst har blitt et hett tema. Både i tale og på sosiale medier.

Fornøyd, enten jeg er blond eller mørk

I dag morges hørte jeg på radioen at enkelte frisører åpner for salg av ulike hårprodukter. Det finnes visst spray for å behandle ettervekst. Utviklingen innen hårbransjen har vært rivende de siste årene. Mye har skjedd siden permanentruller var det hotteste på hårmarkedet. Når jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne den skarpe lukten av ny permanent. Det var en fantastisk følelse. Man følte seg fin som få.

I voksen alder har jeg begynt å legge hårets skjebne i frisørens hender. De har mer kompetanse innen området enn meg. «Hvordan skal klippen være?», spør frisøren. «Du er eksperten, så kjør på», har alltid vært svaret mitt. Jeg elsker forandring, og skulle gjerne ha skiftet hårsveis daglig. Utfordringen er at det koster både tid og penger. Penger vokser ikke på trær og hår vokser dessverre ikke så fort som jeg skulle ønske.

Akkurat nå sparer jeg til kort bob. Med tanker om en permanent med tid og stunder. Hvis frisøren anbefaler det, så klart. Marerittet over ørene har allerede pågått over flere måneder. Millimeter for millimeter kryper håret nedover. Min time hos frisøren var uken etter korona-shut down. Timen flyttes stadig fremover i tid. Samtidig kryper håret stadig lenger ned over ørene. Sjelden har håret fått mindre pleie. Jeg kjenner at jeg savner frisørtimene. Et friminutt i den normale hverdagen. En anledning til å drikke kaffe og lese ukeblader. Et lykkelig friminutt.

Det blir travle tider for frisørbransjen når disse tider er forbi.

Mange sveiser har vokst ut, både av farge og ut av fasong. Hva kan vel da være bedre enn å gi frisøren fritt spillerom? Det kan fort gi en ny sveis! Det er de små gleder i livet som betyr noe nå. Jeg gleder meg over min voksende bob, og kan formelig se den når jeg myser inn i speilet. Fordelen med mysingen er at de grå hårene også forsvinner.

Kanskje ender jeg opp med å være tilbake til start, etter denne perioden. Er det kanskje korona som skal gjøre at jeg får tilbake min naturlige hårfarge?

I så fall, kommuneblondt hår. Here I come!

Eller var det kommunegrått?

Nei, det blir nok heller frisøren neste. Jeg gleder meg til vi møtes igjen.

Kjære medborgere!

Verden står ikke til påske.

Det hadde i alle fall jeg tenkt, når jeg hører mange av de uttalelsene jeg har hørt de siste ukene, om disse hadde kommet før mars måned. Verden har plutselig blitt et helt annerledes sted.

Det er vanskelig å fatte hva som har truffet oss.

Plutselig er det normalt å snakke med venninnegjengen digitalt, og ungene får, Gud forby, ikke gå ut og leke. I så tilfelle må de voksne følge med, og ikke minst følge godt med. Om ikke havner det på Facebook. En venninne av meg hadde vært på fotballbanen med guttene sine. Da kom en mann og fotograferte dem. «Guttene hadde fått beskjed om at de kunne sparke ballen til hverandre, men de fikk ikke lov til å ta på den med hendene», fortalte hun i venninneforeningen vår. Uttalelsen gav mening.

Det er rimelig absurd.

Verden endrer seg minutt for minutt. Sakte men sikkert blir tålegrensen vår annerledes. Samtidig blir terskelen for å reagere på andre lavere, når den egentlig burde være høyere. Vi kjenner på en angst for ikke å gjøre det riktige. Jeg kjenner på en angst for ikke å gjøre nok. Sist uke hadde jeg ungene med i ballbingen. Så snart det kom en annen gutt til ballbingen fikk ungene beskjed om at vi måtte gå hjem. Hvordan forklarer man til en 8 år gammel gutt at man ikke kan spille sammen? Det enkleste ble å holde seg hjemme. Der sårer man kun sine egne barn.

Vi reagerer alle forskjellig på denne situasjonen.

Selv om barna tilsynelatende synes at ting går greit, så er det mange tanker som svirrer rundt i hodene deres. Det krever at vi er rausere, både i våre reaksjoner og i våre krav. Det er enklere for de minste å forholde seg til det. 4-åringen fikk treffe oldemoren på 89 år, i gårdsrommet hennes. «Du kan ikke gå bort til Oma», sa jeg til henne. «Nei, Korona-virus», var beskjeden tilbake. Enkelt og forstått. Noen minutter sammen i et gårdsrom gav oss allikevel en følelse av samhold. For det er godt å se hverandre. Hva man har hatt blir tydeligere, når det tas fra oss. Det har plutselig blitt normalen at vi ikke skal komme borti hverandre.

Det er også rimelig absurd. Men, det har blitt normalt. På rimelig kort tid.

Heldigvis får vi også noen nye impulser, når situasjonen er som verst. Digital venninneforening gjør nå at også de som har flyttet fra Rogaland får delta. Vi snakker sammen på en annen måte enn før. For meg, min familie og mine venner har det faktisk blitt mer kontakt enn tidligere. Man slipper å være på samme sted, for å møtes. Det kan like gjerne tas etter barnas leggetid, eller mellom to runder klesvask. Jeg håper og tror at vi kommer til å holde fast ved noen av de gode tingene vi nå erfarer.

Samtidig må vi forberede oss på at noe blir tatt fra oss. Det er allerede noen som er døde, vi forbereder oss på flere. Å ta hensyn til andre har aldri vært viktigere. Våre valg kan ha fatale konsekvenser, kanskje mest, for andre enn oss selv.

Venner, naboer og bekjente har nå alle sine bekymringer. Banken og Nav har blitt noen av de viktigste aktørene i samfunnet. Det er mange som kjemper for å overleve, eller bare å holde hodet over vannet. Mange rundt oss opplever søvnløse netter.

Det er mange som trenger vår hjelp nå.

Jeg ber dere derfor om å finne frem rausheten. Situasjonen blir ikke bedre av at vi kjefter på hverandre og setter hverandre i båser. Vi må følge rådene som gis av myndighetene, og søke å bruke sunn fornuft, så godt det lar seg gjøre. Vi vil alle trå feil enkelte ganger, men det betyr ikke at vi ikke kan prøve igjen.

I disse tider må vi snakke med hverandre og til hverandre, og ikke om hverandre.

Hverdagen vår har blitt absurd.

Men vi er i dette sammen og vi må klare dette sammen.

Når man skulle klonet seg selv

Det går mot lysere tider ute. Samtidig som Norge er inne i en svært alvorlig situasjon. Det hele føles litt absurd. Det er vanskelig å fatte for egen del. Enda vanskeligere er det å forklare barna hva som skjer. Man har ingen referansepunkter å feste det på.

Barnehagene og skolene er plutselig stengt, og de som kan, har blitt beordret til å ha hjemmekontor. Vi har alltid møtefri på fredager, så det passet fint at jeg kunne ta første økt hjemme i dag. På vei hjem fra Oslo tenkte jeg på alt det jeg skulle få lese i løpet av tiden som kom. Jeg ville få vesentlig bedre tid, nå som alle besøk og møter er satt på vent.

Først i går kveld gikk det opp for meg at det antagelig ikke kom til å bli sånn. Ungene ser for seg at dette blir en ferie. Kanskje ikke så rart, når det popper opp med skibilder på nettet, og fjolls drar til fjells. Vi er mange som ikke helt vet hvordan vi skal oppføre oss enda. Men jeg klarer ikke å klone meg selv, fant jeg ut i går kveld, så hjemmekontor blir nok mer som et gjemmekontor. Først og fremst blir min oppgave i tiden fremover å aktivisere barna, og sørge for at de kommer seg gjennom dette på en god måte. Og at vi kommer oss gjennom dette uten å gå hverandre fullstendig på nervene. Oppgaven er krevende.

Det eneste jeg var sikker på når jeg la meg var at morgendagen måtte inneholde struktur. Jeg innkalte dermed til morgenmøte, umiddelbart etter frokost. Leonore, på snart 5 år, fikk høytidelig overbrakt rollen som dagens hjelper, og dermed var både frokosten og fruktpausen i boks. Hun gikk til oppgaven med ærefrykt. Vel vitende om at vi bare lot som. For dagens hjelpere, de er kun i barnehagen må vite.

På timeplanen ble det satt inn både frokost, lunsj og middag, mellom øktene. Det ble kjapt levert inn protest fra en av møtedeltakerne. Det manglet friminutt. «Vi har alle godt av litt luft», konstaterte han. Friminuttene havnet dermed inn på planen! Deretter var det fagplaner som skulle diskuteres. Lesing, matematikk, gym og forming ble sirlig ført ned på planen. Vi ble enige om at både fotball, turgåing og «Fisken i det røde hav» kunne inngå. Her var det viktig å treffe alle aldersgrupper, fra 4-11 år.

Verre var det å bli enige om hva vi skulle ha i musikktimene, men vi fant ut at dans måtte vi muligens bare lide oss gjennom. Vi tok også en spontan fremførelse av «Alle fugler», tostemt, selvsagt. Jeg foreslo at vi skulle synge for maten før frokost, så da var allerede en stor del av dagens pensum utført. Til glede for de to minste.

Som nybakt lærer fikk jeg det strålende innfall at vi skulle gjeninnføre litt godt gammeldags husstell. Vaskefillene ble tatt frem og støvsugeren gikk på høygir. Det var jevnlige protester gjennom dagen. «Friminutt, det har vi på skolen.» «Vi skal bare gjøre lekser hjemme.» «Det har lærerne ikke sagt noe om.» Jeg pustet med  magen så godt det lot seg gjøre.

Det kan være vanskelig å forklare barna hvorfor ting er som de er, og at lærerne ikke visste mer om dette enn oss andre. Vi går stadig opp veien mens vi går. Nettet har kokt i dag, så det har vært vanskelig å gjøre lekser online. Det ble dermed lesing som sto på planen, etter husstell.

Men først trengte vi et friminutt.

Alternativet hadde vært at læreren hadde mistet besinnelsen.

Men solskinnet traff meg godt i fjeset når jeg kom utenfor. Guttene koste seg i ballbingen, mens minstebarnet fikk være på en rutsjebane. Det var rett og slett en strålende vårdag. Det går mot lysere tider. Samtidig ligger alvoret under. Det var ikke et yrende folkeliv ute. Regjeringen har i dag presentert krisepakker for næringslivet. Vi er alle i en ekstraordinær situasjon.

Mange står på, for å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi må alle gjøre noe ekstra. Vi er heldigvis mange som går opp veien etter hvert. Trøsten er at vi famler sammen.

I dag kom Utdanningsmyndighetene med rammeplanen for ukene som kommer. Skole fra 9-14, med frister å innfri innen den tid. Takk og pris at jeg fikk en struktur ovenfra. Det kan kanskje være håp for at lærerkarrieren min holder en stund til.

Men først er det heldigvis helg!

Corona blir aldri det samme

I går ble det innført hjemmekontor for mange av de ansatte på Stortinget. Hadde noen fortalt oss dette når vi debatterte bompenger og vindkraft under valgkampen i 2019, tror jeg neppe noen hadde trodd på det. Verden kan plutselig endre seg drastisk. Og den endres time for time, minutt for minutt. Alvoret har gradvis sunket inn hos de fleste av oss, og de færreste tar hverandre i hånden nå. Antibac har blitt den nye normalen. Bevisstheten har økt drastisk. Dette er ikke tiden for klemmer.

Og det er faktisk bra.

For en uke siden spøkte vi fortsatt om Corona, og næringslivet var urolige, men trengte ingen krisepakker. En uke senere er pakken på bordet. Vi er inne i en alvorlig situasjon. Flere tiltak vil komme, etter hvert som situasjonen utvikler seg. Men de må komme til sin tid. Og de må være et resultat av en faglig vurdering.

Nå må alle ta del i en dugnad, og være seg sitt ansvar bevisst, samtidig som man holder hodet kaldt. Det blir den vanskeligste øvelsen vi nå skal gjennom. For vi tror enda ikke at dette rammer oss. Det føles for mange uvirkelig. Jeg handlet fire doble pakker med knekkebrød i dag og to bokser nugatti. Egentlig har jeg lyst å fylle opp kjelleren med boksemat og dopapir. Enn så lenge holder jeg på impulsene.

Men det er vanskelig å unngå paniske tilstander. Man leser mye på nettet, og det deles flittig informasjon fra inn- og utland. Mer eller mindre ukritisk deles budskapet videre. Facebook er konstruert for å leve på følelser. Saker som vekker sterke reaksjoner deles raskere. Panikken brer seg. Det er vanskelig å holde seg rolig i den situasjonen vi er i nå.
Samtidig har det aldri vært viktigere at vi klarer nettopp det.

Nå er tiden inne for å være kildekritisk, puste med magen og vurdere hva man debatterer på sosiale medier. Det innføres stadig nye tiltak, etter faglige råd og kunnskap om situasjonen. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kommer fortløpende med oppdaterte råd, og lokale myndigheter vurderer fortløpende situasjonen, ut fra lokale forhold. Det som ikke var nødvendig i går, er plutselig nødvendig i dag. Og sånn vil det være i tiden fremover.

På Facebook deles mange innlegg om stenging av skoler. En mor skrev følgende i går kveld: «Litt vanskelig å la barna være hjemme alene når en selv har viktig jobb og er uunværlig på jobb og sykehus i disse tider.» Svar hun får er av typen «Så jobben din er viktigere enn ungene dine??» og «Snakk om prioritering, ditt eget kjøtt og blod». Det er skammelig. Hun står i en svært vanskelig situasjon. Sammen med mange andre. Det vil komme til et punkt hvor vi må vurdere hvordan vi kan hjelpe andre som er i hennes situasjon. Men alt til sin tid. Nå er vi avhengige av et samfunn som viser samhold, og ikke skyver hverandre bort.

Arrangementer avlyses, bedrifter rammes og det er mange som er bekymret. Det beste vi kan gjøre i denne situasjonen er å følge rådene som gis. Det vil bli tøffe tider. Det vil påvirke mennesker i stor grad. Det vil være vanskelig å vurdere selv, innenfor rammene som gis. Men det har aldri vært viktigere å holde hodet kaldt og humøret oppe. Det er vanskelig, men vi må klare det.

Nå er tiden inne for å vaske hendene og begrense kontakten med andre via håndtrykk og klemmer. Det anbefales at man har hjemmekontor om mulig, og vi må hjelpe dem som ikke har den muligheten.

Corona er for alvorlig til at vi kan la sosiale medier styre hvordan vi håndterer dette. Jeg anbefaler derfor at en holder seg oppdatert via: Helsenorge.no og Fhi.no, selv om jeg forstår at også det kan være frustrerende. Når det uforutsette rammer oss ligger ikke fasiten klar. Vi må ta skrittene sammen. Da må vi være tålmodige, gjøre enkelte vurderinger selv og søke støtte i hverandre. Også må vi søke informasjon i de rette kanalene.

Senere i dag varsler regjeringen de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Det er alvorlige tider. Nå må vi holde sammen.

Vindmøller, sitkagran, kjernekraft og nominasjon

Det er høysesong for årsmøter og politikk med stor P. Det betyr at nye roller skal fordeles og verv skal bekles. Det er ett eller annet som har skjedd med stemningen. Man merker plutselig at det er mye som står på spill. Jeg har vært litt motløs de siste ukene. Det er rett og slett litt ubehagelig. De som har jobbet på Stortinget i mange år har opplevd dette mange ganger tidligere. Det er en del av det normale kretsløpet. For meg er det helt ukjent.

Jeg seilte inn som et ubeskrevet blad ved forrige stortingsvalg. Ante ikke hva jeg gikk til, hadde lite å tape. Nå vet jeg hva jeg eventuelt må forlate. Enten det er kollegaer som avgjør det, eller det til slutt er velgerne som feller dommen.

Heldigvis vet ingen hva fremtiden bringer. Og det som skjer nå er en del av politikkens vesen. Man kan velge å stå i det og delta, eller trekke seg unna og tenke at dette ikke passer for meg. Man har hele tiden valgets kvaler.

Noe av det kjekkeste i politikken er å diskutere hvilken fremtid vi ønsker oss. Noe av det skumleste er å grue seg for om en har alle svarene når man blir utfordret. Noe av det verste man kan gjøre er å melde seg ut. Da gir man opp. Og man trenger ikke å ha alle svarene, men vi må kunne diskutere alternativene.

Vi er nå midt i en spennende programprosess, hvor vi skal peke ut retningen for de neste seks årene. Hvilke utfordringer er det vi skal løse? Fra mitt ståsted er omstilling noe av det viktigste vi skal drive på med. Men endring er også noe av det vanskeligste vi kan hanskes med. Det er så lett å mobilisere motstand mot endring. Skal vi virkelig endre oss nå igjen?

Warren Bennis oppsummerte endring og endringstakten veldig godt allerede i 1965: «Egentlig har det skjedd like mye de siste 50 årene som det som har hendt i menneskets tidlige historie. Hurtighetene i endringene kan oppsummeres i et faktum: Det har vært ca 800 generasjoner av 62 år i de 50 000 siste år. Av disse 800 generasjonene er det bare en eller i beste fall to som har levd med blodoverføringer, air condition, kollektiv transport, TV, medisinske tjenester som reelt sett har forbedret den menneskelige livssituasjonen og formelle utdanningssystemer som gjelder flere enn en elite.»

55 år etter snakker vi om digitalisering og automatisering, mens koden koker. Klimatilpasningen må skje nå. Endring skjer hele tiden. Vi må takle begge deler. De beste årene har vi lagt bak oss. Vi lever stadig lenger. Det blir en stadig tyngre byrde å bære for de kommende generasjonene. Jeg er optimist av natur, og tenker at både ungene mine og jeg kommer til å klare oss. Men det fordrer at vi gjør kloke grep i tide. Den tiden er nå. Vi leter etter de store problemstillingene vi skal løfte i den videre debatten. For meg handler det i det store om klima og bærekraft, og i det små om tidsklemma, og bekymring for fremtiden til mine barn gjennom flere år i barnehage og skole.

Nå er tiden inne for å snakke sammen med innestemme. Vi må være rausere med hverandre. Verden kan ikke sees i svart/hvitt. Jeg bruker ofte lang tid på å bestemme meg i de store spørsmålene. Det er en jungel av informasjon. Lite er statisk. Vindmøller, sitkagran og kjernekraft er bare noe av det som engasjerer. Jeg har ingen sterke meninger om noen av disse, men jeg mener de alle er verdt å diskutere.

For å gjøre dette fordrer det at man deltar i politikken. Både på godt og på vondt. Det er heldigvis kun valg hvert fjerde år. Og fremtiden den kommer. Enn så lenge investerer jeg i vår fremtid ved å være aktiv i Høyre.

 

Ingen pulled pork for Pollestad

Da jeg ble valgt inn som politiker, ble jeg fortalt at å være stortingsrepresentant var et av de fremste tillitsverv man kunne få. Man var én av 169 representanter som skulle representere over fem millioner innbyggere. En formidabel oppgave. En oppgave man må gå til med ydmykhet og respekt.

Men det er ikke alltid enkelt. Man er avhengig av å hente kunnskap ute hos folk. Det er mye vi ikke vet. Men vi vet at vi ikke trenger å snakke ned andre for å få frem eget poeng. Og billige retoriske poeng ødelegger for en ellers god debatt. Senterpartiets Geir Pollestad gjorde i så måte en innsats som står til karakteren stryk i går ettermiddag, da Michelin var i Norge for første gang, for å kaste sine stjerner over norske kokker. Istedenfor å heie frem norske produkter og fremragende kokkekunst, valgte Pollestad å kritisere det hele for å være elitistisk snobberi.

Pollestads intensjoner var nok ikke onde. Men han viste gjennom sin formidling at han er villig til å kaste norske næringer under bussen for å score billige politiske poeng. Det kler lederen av næringskomiteen dårlig. Og dette provoserer meg.

Historien om norsk matkultur er viktig. Jobben kokkene våre gjør er viktig. Jobben matprodusentene gjør er viktig. Det er rett og slett svært umusikalsk at en prominent politiker bidrar til å svekke norske bønder og kokkers integritet på denne måten, og samtidig harselerer med de som har vært gjennom blod, svette og tårer for en anerkjennelse av Michelin.

Han burde vite bedre.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med norsk matbransje de siste to årene. Det begynte etter jeg fikk ansvaret for Rogaland Høyres landbrukspolitikk. Etter hvert ble mitt snevre syn utvidet, og jeg fikk en ny respekt for bøndene. Jeg forstår rett og slett mer av den jobben de gjør. På samme måte har jeg fått ny respekt for sveiserne og kokkene, som er andre yrkesgrupper jeg ikke kjente så godt tidligere.

Jeg var en av dem som ikke ante at vi bruker så lite antibiotika i norsk matproduksjon, men jeg har alltid vært takknemlig for maten. Vi kommer lengst ved å løfte andre. Jeg har de siste årene også prøvd å løfte kokkene frem.

Jeg ble vekket da jeg forstod hva Bocuse d`Or gjør for norsk matkultur. Norge har flere medaljer enn Frankrike. Vi hevder oss i internasjonale konkurranser. Miljøet i Norge er lite, ja, miljøet i Norden er også lite. Kokkene lærer av hverandre, og de besøker hverandre, for å bidra med ny inspirasjon. De løfter norske råvarer med respekt og ydmykhet.

Går man på restaurant i dag, det være seg i Bryne eller i Oslo, får vi vite hvor kjøttet kommer fra. Vi får historier om skitne gulrøtter og purrestokk fra Jæren. Mat har blitt til en større del av norsk historiefortelling. Vi har fått en fornyet stolthet for tradisjonen vår. Innovasjon og tradisjon går hånd i hånd. Hver dag foredler restauranter norske råvarer og kortreist mat, i godt samarbeid med norske bønder, fiskere og lokale produsenter. Det er mildt sagt overraskende at dette kan provosere et selvtitulert distriktsparti som SP så mye at de drar næringen gjennom gjørma i forsøk på å score billige politiske poeng.

Hva skjedde med å backe norsk landbruk? Norske produsenter? Skaperkraft og matglede? Alt dette blir nedprioritert av Pollestad, i et forsøk på å fremstille seg som en motpol til det urbane snobberiet. Det Pollestad ikke forstår er at matkunsten som ble heiet frem i går, går hånd i hånd med lokal verdiskaping i distriktene. Renaa, som lager mat basert på lokale råvarer fra Rogaland, får to Michelin-stjerner som et resultat av sitt engasjement og sin kjærlighet for norske råvarer. Norske restauranter markerer seg i verdenstoppen! Det gir uante verdier.

Jeg gleder meg over den stille matrevolusjonen som skjer i landet vårt. Vi må vise respekt for de som skaper verdiene i landet vårt. Man skulle tro det var førsteprioritet for lederen av næringskomiteen.