Vi har fått en ny regjeringsplattform!

Jeg våknet tidlig i går for å komme meg til kontoret. Vi skulle ha tre debatter i Arbeids- og sosialkomiteen, og jeg er alltid litt nervøs før disse debattene. Heltid/deltidsproblematikken sto på agendaen. Dette er et tema som virkelig engasjerer meg, og det har vært en problemstilling så lenge jeg har engasjert meg i politikken og enda lenger. Det blir definitivt flere debatter om dette i året som kommer, og jeg håper mye av dette handler om arbeidstid.

Etter debatten var det et kjapt komitémøte, som ble gjennomført mellom debatten og votering. Det vil si i løpet av 7 minutter! For det var en spesiell dag i går. En historisk dag. Et møte vi måtte nå. Møtet hvor det skulle avgjøres om Erna Solberg hadde greid å samle en borgerlig flertallsregjering. De som kan sin historie sier at det ikke har skjedd siden Borten sin tid, og det var i 1985. Det er lenge siden!

Vi satte retning mot Gardermoen, hvor vi ble fratatt telefonene våre, og hermetisert inne i en konferansesal. Jeg husker hvor vanskelig det var å sitte på Jeløya uten telefon i fjor, og hadde grugledet meg til denne seansen. Men det var et viktig møte vi skulle på, og vi var alle skjerpet og klare for hva som skulle komme.

Når vi endelig fikk utdelt dokumentet brukte vi lang tid på å lese gjennom. Alle hadde sitt område som man dukket ekstra dypt ned i, jeg skummet hele dokumentet raskt. Jeg var nysgjerrig på helheten. Etter hvert fikk alle anledning til å kommentere forslaget som var fremlagt. Det var mange positive tilbakemeldinger. Ekstasen over klima og miljøkapitlet var stor hos mange av talerne. Skolefolkene var glade. Næringsfolkene var glade. Finansfolkene var glade, selv om de bemerket at det vil koste penger. Denne regjeringen skal styre et land i stor omstilling. Da må man investere for fremtiden, men samtidig handle innenfor de rammene vi har. Prioritering og effektivisering er viktige politiske dyder. Noen av de vanskeligste diskusjonene vi vil ha fremover er hvordan vi kan spare inn mer. Disse blir det mer av i årene som kommer.

Videre hadde et vanskelig tema rundt bioteknologi funnet en god løsning. Det har vært harde debatter rundt dette internt, både før og etter min tid. Etiske problemstillinger er vanskelige, men vi må tørre å snakke om dette, da helst med innestemme. På arbeidslivsfeltet var det en videre presisering av inkluderingsdugnaden, i tillegg til at vi skal fortsette å gjøre gode grep for et bærekraftig velferdssamfunn. Og så mye annet. Jeg så til min glede at vi skal vurdere anbefalingene fra et utvalg som har sett på arbeidstid, samtidig som vi skal jobbe for en heltidskultur. Disse henger i sammen, og jeg er klar for å ta debatten.

Det var noen kameler å svelge, men den personlige smertet mest.

Barnetrygden ble økt i aldersgruppen 0-6 år! Der må jeg ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet, på flere plan. Her leverer jeg før tiden, til AS Norge, hele fire barn, så innfører man nå en rettighet jeg inntil nå ville hatt rett til, men som jeg ikke har rett på etter at den innføres. Mine gutter er 7, 8 og 9 år. The moment is gone. Jeg ville kunne leve godt på både kontantstøtte og barnetrygd, back in the days. Undres om jeg hadde jobbet like mye? Tenk helhet, tenk helhet!

Når enden er god, er allting godt, sies det. Siste setning i Granavolden-plattformen er følgende: «Opprettholde gode betingelser for sjømannskirken». Ja, den er jo viktig! Det var i sjømannskirken i København at Rune og jeg sa ja til hverandre i 2007. Det var da familielivet vårt offisielt startet. Jeg gikk senere inn i politikken for å påvirke fremtiden til mine barn. Derfor lever jeg godt med den nye plattformen som er lagt frem. Helheten betyr noe i denne sammenhengen. Jeg mener den ivaretas best av Erna Solberg. En leder som stadig imponerer. Få har trodd at hun skulle klare å samle en borgerlig flertallsregjering. Drømmeprosjektet.

Heidi Nordby Lunde sa fra talerstolen: «Dette er en historisk dag. Vi har hatt debatt i arbsos, og den tok under tre timer!» Hun gleder seg til å fortsette arbeidet i komiteen. Jeg gleder meg med henne. Det blir mindre dokument 8-forslag, som har vært historisk høyt, fordi opposisjonen har prøvd å «kjøpe» Krf med forlokkende forslag. Det vil gi oss bedre tid til å jobbe med politikkutforming og styre landet i riktig retning.

«Regjeringen vil løse de store utfordringene Norge står ovenfor», står det i slutten av erklæringens innledning.

Derfor er jeg glad for at vi fremdeles skal jobbe for å omstille norsk økonomi for å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Vi skal inkludere og integrere, vi skal forsterke den tidlige innsatsen i skolen, vi skal fortsette rusreformen, kompetansereformen skal videreføres, og det skal bli enklere å skape nye jobber, samtidig som vi skal ha en offensiv klimapolitikk.

I en verden hvor mange land opplever politisk ustabilitet, er det fantastisk at fire partier har funnet sammen, og evnet å finne gode løsninger sammen. For vi vet at det har vært tøffe forhandlinger.

Dagen i går var en viktig dag. Historisk. Men den var mest viktig på grunn av politikken, og gjennomslaget de fire partiene har fått. I sum skal dette lede landet videre i riktig retning. Vi kan nå gjennomføre nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Vi har et viktig forvalteransvar. Det skal vi nå ivareta videre. Gleder meg til fortsettelsen!

Landet har fått en ny regjeringsplattform. Den skal hete Granavolden-plattformen!

Jeg elsker fredager!

Fredag morgen leverte jeg 3-åringen i barnehagen og sa «vet du hvilken dag det er i dag?» «Ja, det er fredag», svarte hun, «jeg elsker fredager!».

Ja, hvem elsker ikke fredager? Når mandagen kommer sier vi til hverandre «snart fredag!». Vi motiverer oss gjennom uken for å komme oss til fredagen. Det betyr for mange fri. Det betyr tid med familien. Det betyr friminutt fra det daglige arbeidet.

Etter at jeg hadde levert i barnehagen dro jeg for å møte Linda Øye, som driver sosialt entreprenørskap innen helse- og arbeidsfeltet. Hun sier selv at hun jobber med å normalisere galskap. Bedriften hennes «Fra offer til kriger» har som ambisjon å skape en vei inn til samfunnet.

Linda ble tvangsinnlagt når hun var 20 år. Fra å være i starten av livet, med fremtiden for seg, gikk hun til et møte med psykiatrien. «Jeg har like lang skoleerfaring som jeg har erfaring med å være innlagt», sa hun. «Heldigvis har jeg bare 9 års skolegang!» Linda ble dømt nedenom og hjem av både helsevesen og Nav. Hun fikk beskjed om at hun aldri ville bli arbeidsfør. Nå har hun sagt fra seg uføretrygden og jobber for å skape arbeidsplasser for flere og inkludere folk! De som ansettes skal ha brukserfaring, men de får ikke jobb dersom de ikke også har overført dette til erfaringskompetanse.

Møtet på fredag ble et flott møte i inkluderingsdugnadens ånd. Linda åpnet øynene mine enda mer for hvilke holdninger vi har. «Jeg er først og fremst Linda, men jeg har en diagnose som manisk depressiv. Jeg er ikke diagnosen», sa Linda. «Fra offer til kriger» handler om at en ikke skal identifisere seg selv som et offer. Man skal bli sjef i eget liv. Da må tankemønster endres, både hos den enkelte, og hos samfunnet. I tillegg trenger vi et samfunn hvor den enkelte får en fot innenfor.

Arbeid er viktig. Det er viktig for velferdssamfunnet, men først og fremst er det viktig for den enkelte. Verdien av arbeid er deltakelse i et fellesskap. Det er å kunne forsørge seg selv. Det er å kjenne gleden over ferier, og kanskje også kjenne litt på bøygen over å starte opp igjen etter ferien. Til jul kjøpte jeg pyjamasbukse til meg selv og pakket inn. Jeg gikk i denne pyjamasbuksen nesten hele juleferien. Det var ærlig talt litt tungt dagen før jeg skulle starte opp igjen. Men det gikk heldigvis fort over. Det er en forskjell på hva en velger å gjøre i slike øyeblikk. Dersom en har dårlige erfaringer er det lettere å utsette denne starten. Eller å bli værende i senga.

Heldigvis klarer de fleste denne overgangen ganske bra, men vi kjenner alle igjen følelsen. Vi snakker bare så sjelden om det. Det gjør at jeg frykter at vi produserer A- og B-lag i samfunnet. De som eksempelvis er psykisk syke, som Linda, og de som tilsynelatende er helt friske, slik som meg. Vi er egentlig ganske like.

Linda sier hun drives av begeistring. Jeg tror jeg drives av engasjement. Begge deler er to sider av samme sak. Linda har hatt mange samtaler med folk som har falt utenfor, i løpet av sitt virke. Nylig snakket hun med en 19-åring som ikke gjorde noen ting. Tidligere hadde han drevet med skating, nå gjorde han ikke det heller. Skating hadde han drevet med på fritiden. Nå hadde han ikke fritid.

Det var tankevekkende for meg å høre denne historien.

For man må faktisk ha en jobb, eller skole, å gå til for å ha fritid. Arbeid er det viktigste vi kan hjelpe den enkelte til, sa Linda. «Vi trenger hverdager for å ha helg». På sitt sykeste hadde hun melk i kaffen i helgene for å skille hverdag fra helg. Hun bruker sin brukererfaring i møte med andre.

Jeg heier på sosiale entreprenører som Linda. Hun ser den enkelte og åpner øynene våre. «Vi er jo egentlig ganske like», sa jeg til Linda. «Det er ikke alltid jeg heller har lyst til å møte mennesker og gå på møter». «Nei, men vi trenger også vi og dem», svarte Linda. «Vi må ha noen å identifisere oss med». Vi er alle en del av en gruppe, og plasseres gjerne i flere av disse. Selv ble jeg plassert i båsen blondine, med beskjed om at det var en av de mest stigmatiserte gruppene i samfunnet. Linda har helt rett, jeg har definitivt merket hva hårfarge kan bety i møte med mennesker, men det er et helt eget blogginnlegg!

Det gir håp for fremtiden å treffe mennesker som Linda. Hun får oss til å reflektere. Jeg tror på at hun kan hjelpe folk tilbake til samfunnet. Det gir motivasjon for videre arbeid.

På samme måte som min datter, så elsker jeg fredager. I dag er jeg klar for en ny uke, men jeg gleder meg til fredag! Det er verdien av arbeid.

 

Velkommen 2019!

Endelig i gang med et nytt år på Stortinget. Juleferien gikk rimelig fort, det skal sies. Heldigvis begynte jeg forholdsvis lett med å holde innlegg for listekandidater til kommunevalget i Klepp kommune. Lagbygging er gøy!

Jeg fikk snakke om min erfaring med lokalpolitikken. Det er rart å tenke tilbake på hvor redd jeg var, før jeg ble lokalpolitiker. Jeg fryktet å stå på stand, jeg hatet dørbank, og jeg syntes det var vanskelig å ta standpunkt til alle sakene jeg skulle mene noe om. Syv år etter har jeg ikke den samme bekymringen. For nå vet jeg at politikere ikke vet alt, kan alt, eller skal mene noe om alt. Det er kun på sosiale medier at man møter slike forventninger.

Man kan bli skremt av å være på sosiale medier. Virkelig skremt.

2018 var et år for jakt på enkeltpersoner. Listen over personer som har vært debattert i aviser og sosiale medier er lang, faktisk så lang at Hadia Tajik glemte å nevne et knippe, i sin erindring om det politiske året i Aftenposten. Jeg skal ærlig innrømme at man fortrenger litt underveis. Det må man for å overleve. Det kan bli for mye person og for lite sak i den offentlige debatten.

I fjor på denne tiden veltet MeToo over oss. På samme tid var det regjeringsforhandlinger på Jeløya. Spennende tider. Nå er det igjen spennende tider på Gran, i Hadeland, hvor jeg var i bryllup hos min bror og svigerinne i 2010. Lite visste jeg om hva som ventet av spenning i årene som skulle komme, og at politikk skulle bli en retning i livet mitt. Jeg må si at det er et eventyr å få være med på denne reisen. Selv om den til tider tar mye av energien og overskuddet.

Hele julen har jeg ligget til lading. Til og med telefonen har fått fred lenger enn vanlig. Det har vært herlig, og nødvendig. Takk og pris for møtefrie perioder, AKA, stortingsferie.

I helgen var jeg på idrettsgallen i Stavanger. På date med Rune. Det oversteg alle forventningene var tilbakemeldingen fra min kjære. Og det var virkelig et fint døgn, i kjærligheten, idrettens og frivillighetens navn. To av prisvinnerne, både Marit Bjørgen og Birgit Skarstein, har jeg vært så heldig å være på lag med flere ganger på Skarverennet, i regi av ASKO. To andre prisvinnere er fra Sandnes, mitt andre hjemsted. I mine barneår løp jeg utallige runder rundt Gisketjernet, før håndballtreningen. De siste årene har Ingebrigtsen-brødrene løpt rundt dette lille tjernet, og løpt seg rett inn i hjertene til det norske folk. Foreldrene likeså. Det var fantastisk å kunne hylle disse i DNB-arena. Man føler et lite eierskap, og  man kan ikke gjøre annet enn å bøye seg i støvet.

Nå er jeg kommet i gang og er klar for et nytt år i folkets tjeneste. Det blir flere møter rundt i hele landet i 2019, og ikke minst valgkamp! Min kalender styrer jeg selv. Jeg ser på sosiale medier at dette misbrukes av late politikere som misbruker offentlige midler. Politikere er visst ikke som folk flest dersom man skal tro sosiale medier. Politikere er noe herk!

Debatten på sosiale medier er til tider hard. Jeg er derfor imponert av, og takknemlig ovenfor, alle de flinke og engasjerte folkene som er klare for valgkamp dette året. Å møte disse engasjerte menneskene gir meg tro på fremtiden, og heldigvis finnes det mange av dem i samfunnet. Du finner dem i idretten, politikken og frivilligheten. De er som folk flest. De er som deg og meg. Ja, det er faktisk folk. Så la oss behandle hverandre som nettopp det i 2019.

Folkeskikk går aldri av moten!

 

 

Nå kan julen bare komme!

Jeg gleder meg alltid til jul. Det er noe med luktene, tradisjonene, fellesskapet. Jeg koser meg like mye hver gang juleferien kommer, selv om jeg alltid tenker at neste år, da skal jeg gjøre ting annerledes. Jeg skal bake tidlig, presangene skal kjøpes allerede på salget i januar, og julekortene skal sendes ut tidlig i desember.

Dette året er jeg imidlertid rimelig godt i rute. Julekortene er sendt ut, og jeg har hatt en hyggelig formiddag med ungene, hvor vi bakte og pyntet pepperkaker. Det endte opp med at jeg sto og kjevlet ut store deler av deigen alene, men jeg er overbevist om at dette vil gi ungene gode minner. For det er øyeblikk som dette som har lurt meg til å videreføre tradisjonene. Akk, den sentimentaliteten.

Og peppernøtter har jeg bakt! Og de er vel nesten spist opp også. Men dette året skal jeg for første gang senke ambisjonene litt. Allerede i dag, 10. desember, sa jeg til taxi-sjåføren at jeg antagelig var ferdig med å bake julekaker. Det får bli med peppernøttene. Men nå tenker jeg at det er mulig jeg innfører en ny tradisjon dette året, og lager en porsjon med riskaker. For Nrk la ut ny oppskrift i går, med ekte smør! Jeg har aldri laget dette til ungene, men mulig jeg skal gi det en sjanse i år? Jeg elsket tross alt disse risbollene når jeg var liten. For ikke å snakke om krumkaker. Jeg husker enda når jeg snek meg opp til kakeboksen, som sto farlig høyt, på toppen av kjøkkenskapet. Bare en til, bare en til. Utrolig hvor fort de forsvant. Mulig jeg må bake en porsjon med krumkaker også?!

Jeg har alltid likt julaften, og husker med glede barndommens julekvelder, som regel bare med oss i familien. Det var leven nok, med tanke på at vi var fire søsken. Mulig foreldrene mine også ville skjerme omgivelsene. En følelse jeg kan stå inne for i dag, når jeg selv har fått fire unger. Her blir det fort liv!

Det skal bli minst mulig styr denne julaften. Det skal være sofatid, klementiner, juleunderholdning på TV og julesokker. Den perfekte julaften, som jeg enda ikke har aldri opplevd i voksen alder enda. Det er så mye som skal ordnes på slutten. Siste julegaver skal i hus. Riskremen skal lages. Og har vi husket pinnene til pinnekjøttet?

Dette året er målet å finne sofaen. Være sammen med Rune og ungene.

To nybakte storebrødre, klare for julenissen!

Jeg er nok et utpreget ja-menneske, som alltid tenker at jeg fikser alt. Julaften for 7 år siden kom jeg hjem med Lyder på to dager. Hjemme ventet to ivrige gutter på 1,5 og 3 år. I tillegg hadde vi invitert broren min og svigerinnen, med to gutter på samme alder, samt min mor og hennes mann. Jeg kom hjem akkurat tidsnok til å rekke å støvsuge litt før julemiddagen. Melkesprengen var på topp, og jeg endte opp med å sitte i sofaen hele kvelden, etter middagen. Når gjestene hadde dratt klarte jeg nesten ikke å gå opp trappene. Det verket i hele kroppen. Like over midnatt sto jeg under en varm dusj og gråt, mens jeg prøvde å massere ut melk fra sprengte pupper. Aldri mer fødsel rett før julaften. Det var o jul med din vrede. Tenk, nå fyller Lyder snart 7 år allerede. Tiden flyr i godt selskap.

Dette året har jeg for første gang på flere år ingen bleiebarn! Det er en milepæl. Vi skal heller ikke ha noen gjester, så dette året skal jeg virkelig gjøre mitt ytterste for å holde sofaen, og få med meg mest mulig juleunderholdningen. Jeg gleder meg til å være med familien, samtidig som jeg gruer meg til krangling. Men det kommer også til å bli gode stunder, og det flotte er, at begge deler er en del av livet. Det som gjør at man holder ut, er at man vet at andre har det på samme måte. Det er ikke bare mine barn som krangler, og det er ikke bare jeg som kjefter.

Heldigvis er det jul uten melkespreng. Det er en god begynnelse. Så tror jeg, som evig optimist, at litt svartmaling i forkant fører til at man blir positivt overrasket. Så skal jeg prøve å begrense bakingen dette året. Muligens det bare blir to sorter. Eller var det tre? Marsipan, det må jeg i alle fall ha. Blir ikke jul uten hjemmelaget marsipan, må vite!

Men jeg gleder meg! Jeg har enda aldri opplevd en jul hvor jeg ikke kjenner det, både i magen og i hjertet.

O jul med din glede!

PS: Må bare gjøre unna noen lange dager på Stortinget først. I disse dager går vi til nærmere midnatt enkelte dager. O søte førjulstid.

Kommer vi på jobb med det som er friskt?

Det har vært en forunderlig uke, etter at jeg fremmet forslag om å diskutere legenes rolle i sykemeldingsarbeidet. I løpet av et par artikler i Dagens Næringsliv, er jeg for mange som opererer i kommentarfeltene, blitt til en kunnskapsløs person, med manglende kontakt med arbeidslivet. Det har vært fascinerende å se hvor raskt folk begynner å angripe meg som person, kun med bakgrunn i det som er sagt. Jeg kan ikke huske når jeg sist gjorde det samme. Det har nok hendt, at jeg har kommet med en usaklig kommentar til noen, men det er som regel fulgt av at jeg kjenner på en dårlig samvittighet. For det er ikke greit å ta personen, når det er ballen som er i spill. Jeg har svært sjelden et behov for å gjøre dette, og burde vel strengt tatt aldri ha det. Her burde mange gå i seg selv. Hver dag. Minutt for minutt. Alt som skrives på sosiale medier er offentlig.

Men jeg angrer på ingen måte på at jeg kom med forslaget mitt. For jeg vet at det er mange som ønsker å ha denne debatten. Og heldigvis kommer det også gode ord på veien. Man må stå i det.

Jeg har lenge tenkt tanken, og luftet denne med bedrifter og arbeidstakere gjennom året, både i politiske sammenhenger og rundt middagsbordet. Meningene har vært delte, men mange har ment at det er en spennende debatt, men at den ikke har noen enkle løsninger. Det er en debatt som vekker følelser hos de fleste. Både på godt og vondt. For vi kjenner alle noen som sluntrer unna fra jobben, samtidig som vi også kjenner de som presser seg for hardt. Og vi kjenner alle til leger som sykemelder for kjapt, samtidig som vi kjenner til dårlige ledere, som driver dårlig oppfølging av sine medarbeidere. Vi tenker med skrekk på at begge disse kategoriene skal drive sykeoppfølging. Men er de representative for arbeidslivet vårt? Skal debatten vår stoppe opp, fordi det finnes aktører som ikke følger spillereglene? Jeg mener at vi må ta diskusjonen.

Men den handler ikke om at arbeidsgiver skal bli din gynekolog, eller at arbeidstakere skal stå med hatten i hånden og være prisgitt arbeidsgiver ved sykdom. Det handler om at arbeid og aktivitet er helsefremmende. I dag står for mange i fare for å sykemeldes ut av arbeidslivet. Det bekymrer meg. Derfor mener jeg at vi må se på de ulike rollene i sykefraværsarbeidet.

Legen skal fortsatt stille diagnose og behandle, og diagnose skal fortsatt være en privatsak. Men selve fraværet, og hvordan dette eventuelt skal håndteres, mener jeg er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den samtalen foregår best på arbeidsplassen. Det er også der en jobber med arbeidsmiljøet, som er et av de mest helsefremmende tiltak en bedrift kan investere i.

Leder før lege.

Gjennom mange års erfaring i arbeidslivet har jeg sett at leger ofte er til hinder for godt nærværsarbeid. Det handler om deres kunnskap om arbeidsplassen til den enkelte, og det handler om deres kapasitet og tid. Ofte får man som arbeidsgiver ikke dialog med lege før ved et eventuelt dialogmøte. Man kan skrive en tilbakemelding til lege på sykemeldingen, men ofte får ikke legen sett på denne. Resultatet er at en mister verdifull tid, hvor mange kunne vært i arbeid, og antagelig fått en bedre helse. Man trenger ikke nødvendigvis være sykemeldt når man har en brukket en fot, men det er ikke legen som er best skikket til å vurdere dette. Denne dialogen hører hjemme på arbeidsplassen. Legen kan rådgi og komme med en anbefaling om aktivitet og arbeid, og også peke på hvordan man eventuelt kan tilrettelegge. Men arbeidsplassen er stedet hvor man eventuelt kan få til disse tilretteleggingene. Da trenger man en god dialog på arbeidsplassen. De som er gode på sykefraværsoppfølging i dag, gjør allerede mye av dette.

Mange har kritisert forslaget mitt, og konkludert med at legen er den som skal sykemelde. Ferdig snakket.

Mitt spørsmål er fremdeles, hvorfor skal legen sykemelde? Man kan  trenge gips og behandling hos lege når man har brukket beinet, men man trenger ikke nødvendigvis en sykemelding. Mange kan da komme på jobb med det som er friskt, så lenge de kan få transport til jobben.

Det er faktisk også mulig å være borte fra jobben, også i dag, uten en sykemelding. Allikevel er det mange som går til lege for å få sykemelding. De forklarer dette ofte med at det legitimerer fraværet, når en lege har satt sin signatur på det. Jeg mener at i de aller fleste tilfeller er dette helt unødvendig. Man skal gå til lege når man trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å legitimere fraværet sitt.

Hvorfor trenger man sykemelding egentlig?

Selvfølgelig skal vi ha EØS-avtalen!

De negative strømningene med skepsis rundt EØS-avtalen, gjør meg dypt bekymret, her jeg sitter godt plantet i landbasert industri i Nord-Norges industrihovedstad sa en industrileder i juli dette året. Debatten i dag gir grunn til bekymring.

Fellesforbundet er i ferd med å gå i front for å gå ut av EØS-avtalen. Flere partier vil ut av EØS-avtalen.

NorDan er en familiedrevet dør- og vindusprodusent i Lund, med over 600 ansatte i Norge. Hjørnestensbedriften er viktig for lokalsamfunnet. Halvparten av produksjonen går fremdeles til Norge, og framover ser bedriften muligheter for å utvide. Bedriften omsatte for over 2 milliarder kroner i 2016, og Europa er deres hjemmemarked. For NorDan er EØS-avtalen en av deres viktigste avtale, ja, nesten viktigere enn avtalene om å levere vinduer og dører. EØS er bokstavelig talt døråpneren til Europa.

Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske jobber. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 60 prosent av det vi kjøper kommer derfra og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

I den sammenheng er Norge en liten og sårbar aktør. Vi er avhengig av velfungerende handel både for å få importert de varene og tjenestene vi trenger men ikke minst for å få eksportert det vi produserer. Vårt nærmeste og viktigste marked er Europa og vår tilknytning til EU og EUs marked er livsviktig for å trygge norske jobber og avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre.

Handelsavtaler fungerer ikke slik at man kan velge det det som er viktig for en selv og se bort fra andres interesser. Det handler om kompromisser. Ja, det er flere ting som ikke fungerer optimalt med EØS-avtalen, men det betyr ikke at vi skal se bort fra alt som fungerer. EØS-avtalen sikrer Norge essensiell markedsadgang.

EØS-avtalen innebærer også felles arbeidslivsregler på en rekke områder. Det er en fordel for arbeidstakere og arbeidsgivere at det settes felles standarder. Det er ironisk at når representanten Moxnes viser til Sørlandsbanen, så er det faktisk EUs regelverk som har sikret arbeidstakeres rettigheter i forbindelse med virksomhetsoverdragelse.

Dét er rett og slett uansvarlig arbeidslivspolitikk å skrote EØS-avtalen. Den er Norges viktigste avtale.

Politikk, takk!

Politikken har levd i et vakuum de siste ukene. Alt har handlet om personer. Det skulle ha handlet om parti og partipolitikk. Virkelige løsninger for virkelige mennesker. Det er det lenge siden det har gjort.

Mitt første år på Stortinget har vært et spesielt år på mange måter. Jeg har ikledd meg en stor frakk, som til tider har kjentes alt for stor, men det har også vært en frakk jeg til tider har likt svært godt. Utfordringen gjennom året har vært at alt for mye har handlet om personer. Politikken har havnet i bakgrunnen. Vi har brukt tid på små saker, når vi egentlig burde løftet blikket.

Vi krangler enda med venstresiden om hvorvidt adgangen til midlertidige ansettelser har vært et gode eller ikke. Når Jonas Gahr Støre ble utfordret på Virkekonferansen i går, på hva som var den verste endringen regjeringen hadde gjort i arbeidslivspolitikken, svarte han nettopp midlertidighet. Det er slett ikke så verst, for midlertidigheten har ikke økt de siste årene.

Vi har brukt lang tid på å gjeninnføre pensjonsslippen på papir, etter en massiv Facebook-aksjon og tilhørende møteaktivitet på Stortinget. Alt dette koster penger og tid. Vi krangler om små ting. Vi risikerer å gå fremtiden i møte, uforberedt på det som skal komme. Om pensjonsslippen skal komme på papir, eller digitalt, blir min minste utfordring når den tid kommer. Enda mindre vil det bety for mine barn.

Vi bruker også alt for mye tid på å diskutere hvem som er varme i dette samfunnet, og vi bruker enkeltpersoner for å fremme vårt syn i denne diskusjonen. Det burde handle om partipolitikk, verdier og hvilken politikk vi vil ha for samfunnet vårt. Det samfunnet, mine og dine barn skal vokse opp i.

Jeg ble med i politikken når guttene mine var 1 og 2 år, og nummer tre var på vei. Vi var den gang bekymret for fremtiden til guttene våre, en bekymring jeg ennå har. Men jeg registrerer at vi stadig gjør grep for å bedre dette. Det er innført krav til tidlig innsats, vi har satset på skolen, vi har satset på lærerne og vi har satset på tilstedeværelse. Dette gir resultater. Videre satses det nå massivt på kompetanse, både i skolen og i tiden etter. Det er en kjensgjerning at vi må jobbe lenger enn våre foreldre, da trenger vi også stadig å oppdatere oss for å være beredt, i møte med fremtidens arbeidsliv.

Jeg har denne uken vært på YS-konferansen og Virkekonferansen. Teknologi, digitalisering og endring var sentrale momenter, men begge dagene var preget av fremtidsoptimisme. Grunnen til dette er den essensielle faktoren, menneskene. Teknologien vil gi oss nye muligheter, den vil kunne gi frihet og fjerne rutineoppgaver. Tenk bare på hvor enkelt vi i dag tar et tog, en buss, eller en taxi. Tidligere var det både sjekkhefte, kontanter og billettluker som skulle håndtere dette. De færreste savner dette, selv om jeg gjerne skulle opplevd å skrive noen sjekker før de forsvant. Det så alltid så spennende ut.

Torbjørn Røe Isaksen sa på Virkekonferansen at det handlet om mennesker og teknologi, og relasjonen mellom disse. Dette limet er kompetanse. Gjennom økt kompetanse øker vi produktiviteten. Samtidig skal det skapes 1 million nye jobber innen 2060, og 2 av 3 skal være innen privat sektor. Dette skal vi gjøre uten å koke kloden. En formidabel oppgave. Men den må gjøres nå. Bård Vegar Solhjell i WWF sa det så enkelt: klima og miljø skjer nå! Men vi kommer til å klare det bra. For det handler om mennesker, og de valgene som gjøres nå, for fremtiden.

Mye har skjedd i Norge siden jeg ble født. Norge har blitt et rikt land. Men velferdsstaten blir stadig tyngre å bære. Det krever reformer. Det krever inkludering. Det krever økonomisk bærekraft, for å sikre den sosiale bærekraften.

Omstilling er et nøkkelord.

Det er en kjensgjerning at det er en forskjell mellom offentlig og privat sektor når det kommer til omstilling og tempo. I Norge har vi levd godt av tre store aktører innen privat sektor, nemlig olje, sjømat og kompetanse innen den maritime sektoren. Vi har sett ut over Norges grenser og skapt verdier for landet. Offentlig sektor er en fjerde aktør, som vil kunne ha mye å bidra med for fremtiden.

Vi vet at vi vil trenge flere hender og flere kloke hoder. Vi antar at vi antagelig vil bli mer krevende kunder enn vi er i dag. Da må vi søke innovasjon og forbedring i alle tjenester. Jeg bryr meg lite om jeg bruker offentlig eller privat barnehage, men jeg tror barnehagen jeg velger blir bedre av at det finnes begge deler. På samme måte tror jeg på bedre velferd for de syke, de eldre og de som trenger hjelp, dersom vi har et mangfoldig tjenestetilbud. Velferdsinnovatører er en vesentlig del av vår løsning for fremtiden. Vi trenger dem med på laget. Vi må se utover, og vi må se fremover. Vi må sørge for at folk kan klare seg selv gjennom livsløpet, og at vi gir dem hjelp i de perioder av livet hvor de trenger ekstra støtte.

For å skape dette samfunnet må vi løfte de store diskusjonene. Arbeid er friskliv. Det er et moment vi må ta med inn i en diskusjon om IA-avtalen og sykelønnsordningen. Jeg sier ikke dette for at jeg vil være et kaldt menneske. Jeg sier det fordi jeg vil at alle skal kunne delta i et fellesskap. Kunne mestre og være en del av et lag. Jeg sier det fordi det ikke er bærekraftig for samfunnet at så mange står utenfor. Det er heller ikke godt for den enkelte.

Vi må slutte å krangle om hvem som er gode og hvem som er onde. For vi vil alle det beste for samfunnet, men vi er ikke alltid enige om virkemidlene. Vi må slutte å karikere hverandre og sette hverandre i bås.

Vi må rett og slett slutte å snakke om politikere, og heller snakke om politikk.

Vi må snakke om saker, og ikke retorikk.

Hvis ikke vet jeg ikke hvor lenge jeg orker å engasjere meg i rikspolitikken.

 

God aften, deres majestetiske høyhet!

Eller var det deres kongelige høyelighet det skulle være? Det er mye som skal være på plass når H.M Kongens hoffsjef ifølge befaling har den ære å innby til middag på det kongelige slott. Først og fremst må man huske å svare på innbydelsen, men heldigvis kommer det en hyggelig purring via mail dersom man glemmer det.

Jeg var i de tider mest opptatt av at jeg måtte finne meg en ledsager, som kunne geleide meg forbi de kongelige, og sørge for at jeg husket de rette tiltaleformene, og førte meg som folk. Det korrekte skal være «God aften, deres majestet», når man hilser på kongeparet. Dersom man hilser på kronprinsparet skal man si «God kveld, deres kongelige høyhet», og dersom det er prinsesse Märtha Louise eller prinsesse Astrid, sier man «God kveld, prinsesse ……». Her gjelder det å holde tunga beint i munnen. I fjor gikk det helt i surr. Da endte jeg opp med å takke dronningen for invitasjonen, etter et kjapt god kveld. Dette året hadde jeg lagt meg i selen og øvd hjemme med ungene. God aften, deres majestetiske høyhet! Rett skal være rett, og det kommer ofte fra barns munn.

Jeg startet som sagt planleggingen av slottsmiddagen allerede 26. september. Da sendte jeg følgende tekstmelding til landbruksminister Bård Hoksrud: «God aften! Jærens landbrukspolitiske talsperson søker landbruksminister for slottsmiddag. Hva tror du om det?». Jeg fikk raskt positivt svar, så da var den i boks! Faktisk så enkelt. Send melding. Få svar. Det var det skjemmevettet mitt som forsvant i fjor..

Neste bekymring var kjole, og etter å ha prøvd flere fant jeg ut at det beste alternativet var den gamle 70-tallskjolen til min mor. Kjøpt i en ukjent butikk i London for nesten et halvt århundre siden. Gjenbruk er jo så populært nå. Jeg er ikke noe god på å style meg opp til festligheter, så der kom «Adam og Eva» meg i møte. De fikk frie hender, men et stramt budsjett. Klok av skade etter fjoråret, hvor jeg satt i timevis og ble fikset, lykkelig uvitende om prisen å betale.

Rimelig fornøyd snappet jeg bilde av meg selv til mine venner på sosiale medier, og fikk følgende svar: Cruella de Ville! Ikke den mest straighte looken altså. Det får gå som det går.

Høyre sin gruppe samlet seg tradisjonen tro for å ha det som kalles en vordrink. Rundt 18.30 ankom vi slottsplassen. Der var NRK på plass, og som vanlig i disse tider var det kun Krf som var i kameralinsen. Aleksander og jeg tok selfie på sidelinjen, godt opplyst av NRK sin kameramann like ved. Hva gjør man ikke for å forevige slike øyeblikk? Vi måtte benytte muligheten, for på slottet er det totalt fotoforbud.

Inne på slottet er det nesten som å entre en annen tidsalder. Bortsett fra at vakter og ansatte er over alt, og man skal sjekke både legitimasjon og få anvisning til bordplassering. Jeg traff på Bård Hoksrud, og håpet på et bilde av oss i hallen, det var flere som tok bilder, men det var visst ikke lov. Seansen ble raskt stoppet av en ansatt som minnet om forbudet. Slik kunne det ha gått, at Jæren sin landbrukspolitiske talsperson ikke fikk bilde med selveste landbruksministeren. Etikette og regler er til for å følges.

Men heldigvis skjedde ikke det. Tidlig lørdag morgen kom Håkon Mosvold Larsen meg i møte. Jeg hadde sett et bilde på Instagram som han hadde tatt på slottet, og jeg sendte dermed melding og spurte om han mot formodning skulle ha et bilde av landbruksministeren og meg. Lørdag morgen tikket det inn i mailboksen. Prosjektet mitt var reddet. Landbruksministeren og landbrukspolitisk talsperson, foreviget på papiret for evigheten. Nå gleder jeg meg til å ta med landbruksministeren til Jæren og matfylket Rogaland. Kan love minst like god mat som på slottet og selskapet er selvsagt upåklagelig.

Å møte kongefamilien gikk betydelig bedre dette året. Jeg klarte ordrett å hilse fint, tror jammen meg at jeg kneiste lett for kongen også. Det er noe storslagent over at en firebarnsmamma fra Jæren får håndhilse på kongen, og attpåtil sitte ved kongens bord. Jeg satt helt på hjørnet av hovedbordet, noe som gjorde at jeg nesten kunne kjenne parfymelukten når de kongelige gikk forbi. Undres om jeg kommet til å huske dette når jeg blir voksen? Det var øyeblikk under denne kvelden at jeg tenkte med meg selv, opplever jeg virkelig dette? Detaljene var klarere dette året, fargene sterkere og opplevelsen tydeligere. Det hjelper å ha et års erfaring på baken, og det hjelper å kjenne mange av gjestene man omgås. Man slapper mer av i kjente kretser. Sånn har det blitt.

Alltid noen som sniker seg til et bilde på slottet. Da kan man låne 😉

Bordene var nydelig dekket med hvite duker og stivede servietter. Vaser i ulike størrelser fra Hadeland glassverk fylte bordet, kun ispedd kandelabre i ulike størrelser. På vårt bord sto kandelabre med en liten kongekrone i midten. Visstnok en gave fra Stortinget, kunne man lese på dem. Et rom fylt med festkledde personer, lysekroner, levende lys, kammermusikk på galleriet og en konge og stortingspresident som holder taler satte definitivt stemningen. Det er faktisk sjelden gode taler på slottsmiddagen. Det er en anledning til å sende noen stikk, samtidig som det er en anledning til å løfte frem det vi setter pris på. Dette gjorde at Metoo ble nevnt, til øredøvende stillhet i salen. Vi husker enda så alt for godt rystelsene. Det endret vår verdensbilde.

Og vi nikket gjenkjennende når stortingspresidenten snakket om våre folkelige konger, som benyttet seg av kollektivtilbudet og fremdeles var ute blant folk. Vi lo høyt når stortingspresidenten pekte på de få skandalene som løp ut fra slottet. Den biten tar de folkevalgte seg av må vite. Det var varme og humorisitiske taler, som pekte på fellesskap og samhørighet, men også inneholdt grad av alvor. Til gullbryllupet fikk kongeparet en benk fra Stortinget. Den skal stå på slottsplassen. «Kanskje vil dere se dronningen og meg sitte der en ettermiddag, og holde øye med dere der nede på Stortinget», sa kongen. En viktig og god påminnelse om forholdet som er mellom Stortinget og slottet. Vi ser mot hverandre og passer på hverandre.

Lekker fireretters meny!

Maten og serveringen var upåklagelig. Glassene var, i følge min bordmann, en gave til Kong Haakon i sin tid, men det er ubekreftede rykter. Sølvbestikket var hentet frem, og det var lagt opp til fire retter, som alle ble servert rimelig nøyaktig på samme tid. Kongen spiser ganske fort, så en av utfordringene for de som sitter lengst unna er å klare å nyte måltidet i tide. For når kongen er ferdig med desserten, da er bordsettingen avsluttet, og man forlater spisesalen. Heldigvis er jeg en av dem som spiser fort, litt fordeler skal man ha. For desserten var nydelig! Lun epledessert, lekkert dandert, med smaker som av en annen verden. Jeg lukket øynene og nøt øyeblikket. Herfra til evigheten.

Etter middagen ble vi vist ut til speilsalen hvor det var servering av kaffe, te, longdrinks og mineralvann. Der ble jeg stående med en av representantene fra høyesterett og snakke om politikk og snikksnakk. Jeg måtte fortelle om den gangen farmor lærte meg at det lengste ordet i Norge, det var høyesterettsjustitiarius. Lærdom man enda husker, selv 30 år senere.

Tusen takk for bilder, @h_mosvold og @ntb_scanpix!

Stortingsmiddagen har lange tradisjoner og går helt tilbake til Kong Haakon sin tid, men har røtter helt tilbake til unionstiden. I tidligere tider var det nok dans på slottet, men det har de ikke lenger. Kanskje er det en tradisjon man skulle innføre igjen. Det kunne tilført en helt ny dimensjon til opplevelsen. Høyre-folk elsker å danse kan det virke som. Jeg er ikke helt der, så for meg er opplevelsen av en slottsmiddag enestående. Jeg trenger ingen dansekort å fylle. Jeg fikk en landbruksminister ved min side. En av guttene spurte meg i uken om hvem jeg skulle gå på slottet med. Da fortalte jeg ham at jeg skulle gå med en mann, som jeg skulle holde i armen på vei inn. «Det skal du ikke», fikk jeg kontant beskjed om. «Du er gift med pappa». Jeg fortalte at det var vanlig at man gikk arm i arm med noen på vei inn, og da fikk jeg beskjed om at jeg kunne holde ham i hånden, ikke noe annet.

Det gikk ikke helt som lovet, men jeg er fremdeles gift med pappa. Selv om det kan se ut som om jeg har et godt øye til kavaleren ved min side. Jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for landbruksministre. Man kan tross alt ikke være fra Jæren og ikke ha et godt øye til landbruket.

Takk for en strålende aften, deres kongelige høyelighet!

 

Jobb for friskliv

Det er mange som sliter i samfunnet, og fravær som følge av psykiske lidelser stiger. Da er det viktig å ha fokus på at jobb kan være friskliv. Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi i vårt samfunn, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til arbeid. Arbeidsdeltakelse har betydning for den enkeltes identitet og stilling i samfunnet. Det er mange som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer i løpet av livet. I slike stunder kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å fokusere på noe annet og være del av et fellesskap. Jobb kan altså være friskliv, men det krever dialog og tilrettelegging.

En periode jeg jobbet mye og ikke følte at jeg ble verdsatt på jobben, trivdes jeg dårlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå møter jeg veggen. Heldigvis ble dagen lysere, og det gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det små justeringer, og gjerne også misforståelser som ligger bak mange av våre kvaler i hverdagen. Gråten var for meg forløsende, men det var også sårbart. Jeg hadde vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte. Jeg var bekymret for at jeg hadde vist svakhet.

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt. Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med følelseslivet. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis. Det er en enkel sak i de tilfeller man har med en brekt fot å gjøre, men med et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi som medmenneske skal oppføre oss. Jeg mener at vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å åpne fellesskapet, også når vi har det tøft. Det kan gi oss styrke, slik at vi lettere kommer gjennom hverdagen.

Jeg har tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også snakker om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig. Da må vi åpne opp for den type samtaler i arbeidslivet. Det finnes mange tegn som tyder på at folk sliter. Vi må bli flinkere til å se disse, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte hvordan går det med deg, men det er sjelden vi er klare for et ærlig svar.

Som stortingsrepresentant treffer jeg mange som har vært gjennom tunge tider. De har hatt perioder hvor det er tryggest å være i sengen, for der kan ingen ta dem for eventuelle feil de gjør. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror de fleste politikere har tenkt samme tanke. De fleste folk har tenkt samme tanke, for vi er alle innimellom redde for å gjøre feil. Å si noe galt, eller bli hengt ut i aviser og sosiale medier. Det finnes dager hvor søvnen er dårlig og jeg er irritert. Og det finnes dager jeg helst kunne holdt sengen.

Vi må bli rausere med hverandre og dele mer av nedturene. Det er tankevekkende når folk tror at de er alene om sine tunge tanker, og at alle andre går rundt som supermennesker og aldri trenger en seng å gjemme seg i. For etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg fått en viktig erkjennelse. Livet er ikke flatt.

Selv om jeg ofte opplever solskinn, kommer det tunge perioder med skyer, regn og tåke innimellom. Heldigvis vet jeg at det som regel går over.

Det er viktig at vi forteller hverandre dette.

For gjennom samtalen kan vi finne fellesskap, og plutselig innse vi at vi ikke er helt alene i verden.

Det skinner en sol over landet

I går var dagen for fremlegging av statsbudsjettet. På radioen ble personen på gata intervjuet, men det var ikke mange som hadde fått med seg hva som skulle skje denne dagen. Det var mange gjetninger i retning av at Krf skulle ha møte, beslutte videre samarbeid eller avklare standpunkt. Det er ikke mange år siden jeg var like lite oppdatert på viktige saker for rikets tilstand. Men det hjelper å ha det i kalenderen sin.

Dagen begynte med at Siv Jensen la frem budsjettet for regjeringspartiene, før finanstalen i Stortinget. Budsjettet legges frem i en tid hvor vi opplever vekst i økonomien, hvor bedrifter ansetter flere og hvor de investerer mer. Det ble oppfordret til at vi i disse gode tidene må klare å inkludere flere, og at vi fortsatt skal satse på kompetanse og utdannelse for å hindre frafall. Miljø, klima, bistand og forsvar var også viktige temaer.

Man kan forstå prioriteringer i et statsbudsjett, og man kan forstå at det ikke er alt som nødvendigvis treffer den enkelte like godt. Det er også sånn livet er i min hverdag, i Familien AS. Jeg skulle for eksempel gjerne sett at vi gjorde grep for å kutte ut planleggingsdagene i skole og barnehage. Det hadde hjulpet oss i en hektisk hverdag, og gjort at konsekvensene ved å få fire barn var litt mindre. Det snakkes mye om hvordan vi skal få flere barn i fremtiden. Enkelte vil heve barnetrygden, jeg vil heller ha hjelp i den hektiske hverdagen. Det er utfordrende når man har høstferie, vinterferie, påskeferie, juleferie, sommerferie og attpåtil skal ha en uke til planleggingsdager.

Men tilbake til statsbudsjettet. Det var en sedvanlig forestilling i stortingssalen. Siv Jensen startet med å si at i dag skinner solen på hele landet, samtidig som hun minnet om skyene som truer i horisonten. Hun snakket om morgendagens arbeidsliv og viktigheten av å inkludere og integrere, flere og bedre. Hun nevnte det faktum at samferdselsbudsjettet har økt med hele 75 % etter at vi kom inn i regjering. Lukten av asfalt, som det snakkes om i store deler av landet. Siv snakket om barnefattigdom og gratis kjernetid i barnehagene. Hun snakket om psykisk helse, rus, forsvar, politi, pakkeforløp, sukkeravgift, selskapsskatt, bostøtte og så mye annet. Et helhetlig budsjett, med klare prioriteringer innenfor rammene.

Fra talerstolen kunne vi etterpå høre at venstresiden selvfølgelig ikke var enige. De brukte ord og vendinger som alltid brukes i omtalen av oss som kommer fra høyresiden. For de få, ikke for de mange. Eliten. Champagne. Økte forskjeller. Og så videre.

Jeg blir så lei.

Jeg ble rett og slett så mettet av retorikk og svartmaling at jeg gikk hjem og la meg på sofaen. Der leste jeg aviser, kikket på Facebook og fulgte live-sendinger. Det var ikke oppløftende. Ordbruken var den samme. Man trakk ut enkeltsaker og enkeltutsagn og brukte det for det det var verdt. Solen skinner, sa Siv. Fy skamme seg! Det er visst ikke lov å si at ting går bedre i den politiske debatten.

Småbarnsfamiliene vil tape på dette budsjettet, sa noen. Andre sa at vi var vinnerne. Jeg synes det var et godt budsjett. Selv om jeg gjerne skulle ha sett at vi fjernet 350-kronersgrensen og brukte enda mer på varig tilrettelagte arbeidsplasser. Men vi gjør gode grep for veksthusnæringen og vi viderefører et prosjekt som hjelper førstegangsmødre, som gjerne har hatt en trøblete oppvekst, med å takle morsrollen. Et prosjekt som virkelig gir resultater og handler om tidlig innsats. Og slik kunne jeg fortsatt ut i det uendelige.

Etter en god natts søvn gleder jeg meg til å følge opp statsbudsjettet og være i dialog med alle dem som har meninger rundt dette. Det er viktig å høre hvor skoen trykker, men det er også viktig å understreke at en av politikkens oppgaver er å prioritere. Det gjør jobben vår så viktig, men akk så vanskelig.

Jeg håper at vi politikere kan bruke tiden vår på Stortingets talerstol til å snakke sannferdig om tilstanden i landet og den enkeltes motiver. Når man i går kunne lese i VG at en stortingsrepresentant hadde skrevet ferdig sin kritikk av statsbudsjettet, før statsbudsjettet ble fremlagt, blir man oppgitt. Det er synd at det er slik, og dessverre kunne det antagelig skjedd mange flere politikere. En er mer opptatt av spillet enn av de faktiske løsningene som legges frem.

Bjørnar Moxnes refererte til Sivs solskinn, og konstaterte at det heller var blygrått og søkkvått, akkurat idet solen tittet frem. Han er ikke akkurat en meteorolog, men han hadde gjort seg godt i avdelingen for overdrivelser og svartmaling.

Jeg blir så lei.

Bjørnar Moxnes, ta telefonen. Virkeligheten kaller!