Heldigvis har Teddy lang ferie!

Før jeg fikk barn i skolealder hadde jeg et kjært og godt forhold til begrepet Teddy. Det var noe jeg forbant med myke, gode bamser, det var sågar kallenavnet til en kamerat av min onkel. Jeg husker alltid jeg syntes det var et veldig rart navn, for man kunne vel ikke hete Teddy og være voksen mann? Etter hvert som jeg ble eldre og klokere forsto jeg at det var et kallenavn, noe som også var veldig vanlig.

Men Teddy var noe kjært og godt i hele oppveksten og som mor har jeg kjøpt mitt antall teddybjørner til ungene. Det var ikke før den eldste begynte i første klasse at synet mitt på Teddy endret seg. Gutten kom løpende inn i huset fredag ettermiddag og kunne glad utbasunere at han hadde fått Teddy med seg hjem! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut. Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med barnet i løpet av helgen. Jeg så også til min forskrekkelse at det var flere som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir!

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøver å ha litt fri sammen. Søndag kveld måtte jeg sette meg ned sammen med gutten og prøve å skrive en oppsummering av helgen. Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen. Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken. Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Det blir fort til en bok som viser alle sider ved en familie. Hvem som har fotoprinter, hvem som er i Kongeparken i helgene og hvem som kan kunsten å skrive, både godt og riktig. Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne Teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene. Jeg husker enda når jeg selv gikk i første klasse, da hadde læreren vår strikket to dukker som hun kalte Fiffi og Foffo. De var med oss i tykt og tynt i skolehverdagen og vi var alle glade i disse to figurene. Men de ble heldigvis aldri med oss hjem, og det tror jeg mine foreldre kan være glade for. Sånn sett var det noe som var bedre før.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette. En far sa til meg: «Tenk på alle som har tatt på den bamsen og alt den har vært borte i. Jeg får helt angst når jeg ser ungene kose med denne bamsen.» Før han avsluttet med, «men så er kanskje jeg også over gjennomsnittet opptatt av renslighet og vasking av hender.» Renslighet eller ei, han har et poeng, jeg får også angst av Teddy, på min egen måte.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna. Det er der læringen skal skje.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav, prestasjonsangst og bakteriebomber.

 

Politiske ambisjoner sommeren 2015

Sommeren for tre år siden hadde jeg nettopp fått Leonore. På den tiden søkte jeg Høyres lederskole og ventet i spenning på svaret. Til min store sorg og forskrekkelse fikk jeg avslag på søknaden etter noen uker. Det var tungt for selvbildet og en strek i regningen ettersom Høyre hadde oppfordret folk om å søke på grunn av mangel på søkere. Jeg trodde nesten at lederskolen ville være bankers med denne «engasjerte» søknaden, men lite visste jeg. Lite visste jeg også om at jeg heller tre år senere skulle sitte som stortingsrepresentant for Rogaland Høyre. I min opprydning på Dropbox fant jeg plutselig søknaden fra den gang. Et morsomt gjensyn, også med tanke på hvordan jeg fremla mine motiver og begrunnet hvorfor jeg burde få delta på Lederskolen.

Søknaden kan dere lese her:

Søknad

Jeg er en kvinne på 35 år fra Kverneland, i Rogaland. Jeg er nylig valgt inn i min andre periode i lokalpolitikken i Time Kommune, og skal også denne perioden sitte i kommunestyret og formannskapet. Jeg har med meg erfaring fra et variert yrkesliv og har også en bred utdannelse fra Universitetet i Stavanger. Jeg har de 10 siste årene jobbet med ledelse og personal i ASKO Rogaland, som er en grossistbedrift med 240 ansatte.

Jeg har fire barn, hvorav to er født rett rundt forrige kommunestyreperiode. Jeg mener at det er viktig at småbarnsmødre også engasjerer seg politisk, og ivrer for å kunne viske ut skillelinjene mellom å være enten det ene eller det andre. I min verden er det fullt mulig å kombinere en yrkeskarriere, med småbarnslivet og politikken. Man blir ikke nødvendigvis en dårlig mor av den grunn.

Jeg bør få delta på Høyres lederskole 2016 på grunn av mine politiske ambisjoner og mitt ønske om å påvirke dagens og fremtidens samfunn. Jeg har stor kapasitet og et ønske om å påvirke den politiske agendaen i Norge og har mye å lære

Jeg ser på Høyre sin lederskole som en god arena for læring og videreutvikling. Med tanke på mine oppvoksende barn, egen alderdom og en generell interesse for å påvirke beslutninger vil jeg ha interesser i politikken i flere tiår fremover. Vi går en spennende tid i møte med tanke på kommunereformen og jeg ønsker å være en ressurs i dette arbeidet i forhold til omstilling og endringsledelse

Ved å få delta på Høyres lederskole 2016 håper jeg å kunne være en betydelig ressurs i lokalpolitikken, og kanskje også senere på nasjonalt plan.

Håper på positivt svar.

Mvh Margret Hagerup

Søknad slutt.

Kan melde om at jeg så langt trives svært godt i rollen. Dere skal ikke se vekk i fra at jeg prøver å selge meg inn ved flere anledninger i fremtiden. Politikk gir mersmak, og jeg mener fremdeles at vi bør ha flere kvinner og menn inn i politikken som kombinerer småbarnsfasen med politikk.

Det er faktisk fullt mulig. Man må bare prioritere.

Røde hummere og grå mus

Det har vært en hektisk innspurt på Stortinget og mye som skulle ferdigstilles før debattslutt. Denne uken hadde komiteen vår debattdag med de siste sakene og det endte opp med at vi satt nesten syv timer i salen. Da har man virkelig medfølelse med statsråden, som må sitte i salen under hele debatten. Hun nådde ut på en kjapp luftetur, men var tilbake før taleren på talerstolen hadde avsluttet sitt treminutters innlegg. Det er disiplin.

Sommertid innebærer også sommeravslutninger. En hel haug av dem, har jeg oppdaget. Her må man avslå med høflig tone, for det gjelder å spare på den siste energien som er igjen. Det har vært et hektisk halvår i Stortinget, også de mer garvede representantene sier det. Det gleder en ferskings hjerte. Alt er bedre når man ikke er alene.

Det har vært mye snakk om kroppspress i det siste. Spesielt rettet mot ungdommen, for det er de som nok kjenner på det mest. Jeg legger stadig ut klagende «snapper» hvor jeg lettere oppgitt viser at jeg er rammet av såkalte voksenkviser. Ingen fortalte meg at det fantes, når jeg sloss mot dette i ungdomstiden. Hver alder har sin sjarm og sine kvaler, alltid, viser det seg.

Jeg har heldigvis fått et avslappet forhold til meg selv med årene, men må innrømme at det ikke alltid er enkelt. Når jeg deler bilder på Facebook og Instagram vil jeg gjerne fremstå slik jeg til tider føler meg, altså, strålende. Det er imidlertid ikke alltid mitt indre bilde stemmer overens med det som møter meg på papiret. Men akkurat det har jeg begynt å ta med et smil, og jeg legger det gjerne ut på sosiale medier selv om jeg skulle ha sett at nesen var litt mindre, eller at dobbelhaka ikke dukket opp. Trodde faktisk ikke at jeg hadde det, men bilder lyver ikke. Eller gjør de det?

Jeg tror kanskje de gjør det. De lurer oss i alle fall. For det er alt som skjer mellom disse kodak-moments som gjør oss til den vi er. Det er gjerne øyeblikkene hvor vi ler uhemmet av noe vi synes er gøy, eller bryter ut i full jubel over at laget vårt har scoret mål. Personene vi elsker og setter pris på er de vi deler disse sorgene og gledene med. Disse øyeblikkene blir sjelden Insta-moments. Men det er i disse øyeblikkene at andre ser oss som den vi er. Det er ikke hva som møter oss i speilet, eller på et oppstilt bilde som viser hvem vi er. Det viser vi hverandre når vi er sammen.

«Du trenger filter», fikk jeg beskjed om en gang jeg hadde tatt et bilde sammen med en venninne.

Jeg liker å se på livet uten filter.

Også liker jeg farger. Det gir mangfold og liv i hverdagen.

Jeg har begynt å kle meg mer i farger. For når jeg går på konferanser ser jeg at vi ofte er en gråsvart masse med mennesker, som gjerne snakker om inkludering og mangfold. Konferanseutsatt sektor, som enkelte liker å kalle det. Jeg har derfor kjøpt meg en rød buksedress. Den hadde jeg aldri gått med som 16- åring. Det tror jeg ikke jeg hadde turt.

Fargerik AKA rød hummer

Sist helg hadde jeg denne på meg på sommeravslutningen til Rogaland Høyre. En kollega kalte meg en rød hummer og sa videre at han fikk lyst på tørr hvitvin når han så meg. Jeg svarte ham umiddelbart at dette må jeg skrive blogg om. For hvorfor er det slik at vi snakker om mangfold, men så fort noe skiller seg ut så kommenterer vi det? Det er sjelden vi sier til noen i grå dress at du ser ut som en grå mus, eller at jeg tenker på betong når jeg ser deg.

Nei, fri oss fra betongen og slipp regnbuen løs.

Mine svarte dressjakker skal i alle fall henge i skapet resten av sommeren.

 

Innleiedebatten og keiserens nye klær

I dag ble en stor sak om innleie og bemanningsbransjen avgitt i komiteen jeg sitter i. Denne saken har engasjert meg lenge, og jeg er umåtelig trist over at historien har blitt som den har blitt. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange av beskrivelsene som er gitt av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange av disse gjennom en lang yrkeskarriere, og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere.

Dersom man hører enkelthistorier fra bransjen kan man bli våt i øyet og varm i sjelen, men man kan også bli oppgitt på vegne av dem som ikke får det til. Slik verden også er. Den er sjelden sort/hvitt. Men dersom man jobber med rekruttering, og videre begynner å bli engasjert i inkludering, får man noen mellommenneskelige møter som gjør at man forstår verdien av arbeid.

Man får se gleden i øynene på en tidligere rusmisbruker som har fått en ny sjanse. Eller ungdommen som har blitt dømt nedenom og hjem, av både lærere og foreldre. I møte med Manpower denne uken sa en medarbeider: «Ingenting er som gleden ved å ringe en person uten jobb og si, hei, jeg har en jobb til deg». Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige liv, for å forstå verdien. Jeg kjenner denne gleden igjen hver gang jeg hører historiene om de som har fått hjelp. Det betyr enormt mye for hver enkelt. De er alle vanlige mennesker, som du og jeg.

Det er veteranen på 28 år, som har fått hjelp til å oversette kompetansen sin og har kommet seg ut i jobb. Det er læreren som ikke ville jobbe på skole lenger, som gjennom sin kontakt med bemanningsbyrå fant ut at det var personalarbeid som var drømmen og fikk fast jobb i et oljeselskap. Det er sykepleieren fra Sverige, som tar oppdrag i Norge når det passer vedkommende og samtidig avhjelper oss med et kritisk behov. Det er alle ulike personer som får en håndsrekning.

Den hånden blir nå trukket tilbake, ved at Krf går med på å stramme inn innleie ytterligere i forhold til hva regjeringen har foreslått.

Man kan til dels forstå hvorfor Krf tenker i den retning. For det er også mørke sider ved deler av innleiebransjen, på samme måte som det er mørke sider ved alle typer virksomheter som ikke forholder seg til regelverket. Og vi har et alvorlig problem i bygg- og anleggsbransjen, det er alle enige om. Nettopp derfor har regjeringen satt i verk tiltak og foreslått en rekke innstramminger.

Men det skal ikke stå på organisasjonsgraden.

Selv om det virker som om det har vært et tungtveiende argument i de siste dagers debatt om temaet. Hadia Tajik stemplet i gårsdagens VG alle som ikke har landsomfattende tariffavtaler med fagbevegelsen som useriøse. Det vitner om manglende kunnskap og erfaring fra arbeidslivet. Det er også å ikke anerkjenne store deler av det norsk arbeidslivet, samtidig som man tar i bruk virkemidler som tvangsorganisering. Det vil hemme norsk konkurransekraft. Det vil heve terskelen inn i arbeidslivet.

I dagens VG fortsetter Steinar Reiten i Krf med samme type argumentasjon. Han viser til at innstrammingen av innleie er et familiepolitisk virkemiddel, for å sikre norske familier rett til sikker inntekt, og at det kan bidra til at flere organiserer seg i LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Er det mulig har jeg tenkt hele dagen?

Jeg ble enda mer bekymret etter å ha hørt Dagsnytt 18-debatten i kveld, mellom Reiten og kollega Nordby Lunde, sammen med LO og NHO. For hva er det egentlig vi diskuterer her?

Det kan være vanskelig å forstå hva som er argumentasjonen til Krf, og på hvilket grunnlag de har stilt diagnosen. Steinar Reiten innleder debatten med å vise til Krf sitt kristendemokratiske ståsted og deres kristne etikk, som et grunnlag for deres verdisyn og omsorg for de svake. Veien derfra, til å gjøre de grep mot næringslivet og de som står utenfor som de nå gjør, er vanskelig å se.  Det føyer seg fint inn i rekken av svak argumentasjon tidligere i dag.

Denne diskusjonen handler ikke om hvem som er kristne og hvem som støtter LO, eller ikke.

Det handler om at innleienivået i bygg- og anleggsbransjen, er for høyt, spesielt i Oslo-området.

Og nettopp den utfordringen har regjeringen svart på. En har satt strengere krav til fast ansettelse og fjernet nulltimerskontrakter, og en har foreslått å heve avtalenivået innen bygg- og anleggsbransjen. Regjeringen har utredet og foreslått de nødvendige innstramminger, men enkelte vil gå betydelig lenger..

Krf vil, sammen med Ap, at dette skal gjelde for alle bransjer, for som LO så fint sier det: «dette brer om seg i flere og flere bransjer».

På direkte spørsmål fra programlederen, om hvor utbredt Krf mener misbruket av innleie er i andre bransjer enn bygg- og anlegg, svarer Reiten: « Du har bransjer som renhold.. og reiselivsbransjen, hvor en ser antydninger..»

Med det kunnskapsgrunnlaget går de altså nå inn for å heve avtalenivået for alle bedrifter som avtaler innleie. Det betyr i praksis at en tvinger bedrifter og deres ansatte til å organisere seg for å få lov til å leie inn personell. Det innskrenker organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer.

Jeg tør å driste meg til å antyde at Krf har blitt lurt av keiserens nye klær.

Norsk arbeidsliv, og de som står utenfor, står igjen som de store taperne.

Jeg er stortingsrepresentant

Etter at jeg begynte livet som pendlermamma har jeg prøvd å kombinere politikk og familieliv. Det er greit at ungene får en forståelse av hva jeg holder på med. I fjor hadde jeg derfor med meg Eilert på Høyre-samling i Bergen. Det var en suksess! Derfor var det nå på tide å la Gregers også få være med på kampanjesamling i Oslo, sammen med storebror, for å lade opp til valgkampen i 2019.

For en helg det har vært!

Dag Terje Klarp Solvang er den mest suverene kampanjeleder man kan ønske seg, og han har et solid lag med seg. De byr på seg selv, lager faglig gode programbolker og pakker det hele inn i høy stjernefaktor. Det er en fryd å bruke en solfylt helg sammen med denne gjengen, og jeg tror alle de over 400 som var tilstede følte at de fikk full valuta for prioriteringene.

Jeg har vært satt ut av kjendis-bonanza opptil flere ganger i løpet av helgen. Starstrucked kalles det vel på engelsk.

Ungene fikk sin første opptur når de så hotellrommet. Det var vill jubel. «Se, en seng! En til!» Klimakset kom når de så badet; «Åhhh, et badekar!» Stemningen var elektrisk og jeg koste meg over barnslig iver. Vi spiste middag på restauranten og ungene var særdeles fornøyde. Hamburger og pommes frites er aldri feil. «Og så lekkert servert», påpekte den eldste.

Klar for samling, med egne navneskilt

Lørdag startet selve kampanjesamlingen. Guttene gikk i Liverpool-draktene sine og ladet opp til Champions League finale mot Real Madrid. Det var mange som hadde sterkere sympatier mot Man U og Real Madrid, så det ble en del heftige diskusjoner. Antiklimakset kom sent om kvelden, og det var en nedbrutt gjeng som måtte innse at det ikke hadde gått veien. Heldigvis er slike nedturer kortvarige, og det hjelper når vakten, som er Man U supporter, klapper Eilert på skulderen og sier «De fortjente ikke å tape».

Guttene fløy ellers rundt på hotellet og hilste høflig på Høyre-kollegaer, slik moren hadde lært dem i forkant. Litt dannelse innimellom er bra. Når jeg satt på konferansen fikk jeg plutselig inn mail fra Fotobaren. Du har tatt et nytt bilde som kan ses her. Der dukket Eilert opp i sydlige omgivelser, smilende og glad. Det kom mange av disse mailene i løpet av helgen. Jeg smilte for meg selv hver gang. Det viste seg at Eilert hadde vært en særdeles god assistent i Fotobaren, og han hadde hjulpet mange godt voksne med å vise dem hvordan de fikk bildene tilsendt på mailen sin. Jeg er sikker på at han allerede kan flere navn enn meg. Godt å se at digital kompetanse kan overføres fra den yngre generasjonen til den eldre.

Eilert kom løpende til meg på hotellrommet i en pause. «Mamma, jeg har sett han der i Tidsbonanza!» Å herre jemini! Jeg var klar for selfie! Vi stormet ut av rommet og traff Hanne i kampanjeteamet, som bekreftet at det var Thomas Feldman og lovet oss at hun skulle fikse en selfie i løpet av kvelden. Jeg var henrykt. Jeg er en håpløs nostalgiker og elsker 80-tallet. Utrolig hvor avleggs hårsveiser, kassetter og telefoner har blitt i løpet av kort tid. Hvor blir tiden av? Jeg forer denne nostalgien med å se Tidsbonanza på NRK, og Thomas Feldman er en herlig uhøytidelig programleder.

Etter en kort pause i solsteken gikk jeg plutselig rett på selveste Thomas Feldman når jeg kom inn døra. «Kan jeg få en selfie?», nesten ropte jeg ut, før jeg hoppet mot ham. Du er min favorittprogramleder, pep jeg frem, før jeg innså at dette var hakket for klamt. For å forklare min oppførsel en smule hørte jeg meg selv si «Jeg er stortingsrepresentant for Rogaland  Høyre». Flauhetsnivået hadde sprengt skalaen. Med den setningen prøvde jeg å forklare min ublue atferd og vise til at selfie-sjenansen min hadde forsvunnet for ca et år siden. Gal kvinne fra Rogaland, tenkte nok han.

Thomas Feldman i Tidsbonanza

Men, jeg fikk selfien! Life is gydd, som vi sier på Jæren. Litt beskjemmet sa jeg etterpå til Eilert at jeg faktisk ble litt flau. «Det ble ikke jeg», sa Eilert. Han var strålende fornøyd!

I dag avsluttet vi nok en strålende kampanjesamling. Den startet magisk med Espen Lind, som hadde foredrag om mestring, pågangsmot og arbeidsglede. Telefonen min lå under bordet, i hendene på Gregers, som så på youtube. Jeg fikk derfor ikke snappet når Espen Lind startet å synge «When Susanna cries». Det var et magisk øyeblikk. Nå begynner jeg å gråte tenkte jeg, og følte meg noen sekunder som en 17-åring igjen. Å som jeg elsket den sangen!

Jeg dro hjem i ettermiddag med en solid porsjon motivasjon og er klar for valgkamp frem mot kommunevalget 2019. Stolt over å være i Høyre-familien og få være sammen med så mange flinke og humørfylte mennesker.

«Er det ikke mange kjekke folk i politikken», spurte jeg Eilert før vi skulle dra. «Jo, men det er sikkert enda flere i fotballen», repliserte han.

Tiden vil vise om han blir fotballspiller eller politiker. Han har fremtiden foran seg og den må vi sørge for at blir så lys som mulig. Det er min motivasjon for å engasjere meg i politikken. Forandre for å bevare.

Takk for magi i Oslo denne helgen.

Vi har storkost oss 🙂

Kjære sambygdinger, kjære unger, kjære alle sammen

Ja, så var det endelig 17. mai igjen. Vi har alle kommet oss ut av huset og inn i finstasen. I utallige timer har vi stått på for at denne dagen skal bli helt perfekt. Alle foreninger, fra idrettslaget til korpset, er med og organiserer dugnaden. Speiderne sørger for at flagget heises. 17 mai-komiteen planlegger det hele, og vi er alle spente. Blir det sol? Trenger jeg paraply? Rekker vi barnetoget? Og blir vi egentlig kvitt de siste skrukkene på bunadsskjorta?

Et av mine sterkeste minner som barn, er fra den tiden jeg var i Stangeland skolekorps og gikk i mitt første 17. mai- tog, som aspirant. Som aspiranter hadde vi ikke fått egne instrumenter enda, men vi gikk bakerst, og jeg fikk holde hanskene til den kjekkeste gutten i korpset, solen skinte og verden lå for våre føtter.

Korpsmusikk gjør enda at jeg får denne gode følelsen, og jeg husker med barnslig glede tilbake på alle årene vi sto opp tidlig, for å marsjere i nabolaget, før vi spiste frokost på skolen og gjorde oss klare for barnetoget. Det er kult å spille i korpset, står det i 17. mai programmet. Ingen tvil om det, og det blir ikke 17. mai uten korps!

I dag er jeg også i kategorien stolt småbarnsforelder. Det er noe rørende med å se barns glede, og mimre om egen barndom. Vi hadde forventninger om flagg, 17-mai-tog, is, pølser og fisking i fiskedammen. Som barn er 17. mai definitivt en festdag.

I dag er dagen hvor vi tar bilde av ungene i finstasen og legger ut på Facebook. Mange har allerede tatt en selfie, og gjerne hashtagget den med 17. mai. Sosiale medier har blitt en del av hverdagen. Tidligere gikk vi på besøk til hverandre og hadde felles middager. Nå viser vi hva vi spiser på Instagram, og tagger hvor vi er på Facebook. Vi liker og deler det meste og er riktig så sosiale. På sosiale medier.

Kanskje vi kan bli flinkere til å gi tommel opp i det virkelige livet? Jeg vil benytte anledningen og gi tommel opp til alle dere foreldre og omsorgspersoner som er her. Jeg vet at dere har stått på for denne dagen. Det går ikke av seg selv at hele familien skal komme seg ut noenlunde samtidig, i noenlunde fine klær. Gled dere over denne dagen, dere står her, vi har gått i barnetog, vi har gått i folketog. Om noen timer kan dere strekke dere ut på sofaen, og smile for dere selv, mens dere blar dere gjennom alle bildene på Facebook, og fordeler hjerter og likes. Jammen gikk det ikke godt, også dette året. Og kjekt var det og.

I dag feirer vi grunnloven. Og det var litt av en grunnlov. Den norske grunnloven fra 1814 var på den tiden den mest radikale i Europa. Den gav stemmerett til mange og mer frihet til enda flere.

17. mai har vært en viktig merkedag i Norge i tiden etter 1814. Kong Carl Johan likte ikke denne feiringen, og i 1828 forbød han feiring av 17. Mai. Stortinget satte en stopper for dette året etterpå, og siden den gang har vi feiret 17. mai hvert år, kun med unntak av årene mellom 1940 og 1944. Da var landet i krig og flaggstengene sto nakne. Helt frem til frigjøringsdagen, 8. mai 1945.

Faster Åse, som vokste opp i huset der jeg bor i dag, har fortalt meg om frigjøringsdagen her på Kverneland. Det var tidlig vårdag, og hun satt og sydde lommetørklær av gamle dynetrekk, ute i hagen. Hun hadde fått en stygg forbrenning på foten, etter et uheldig møte med en gryte kokende vann og hadde fått streng beskjed om å holde seg i ro.

Åse fikk med seg at forbruksbestyrer Espeland delte ut gratis flagg til ungene. Disse hadde han hatt gjemt i kjelleren på Buå, eller Coopen, som vi kaller den i dag. Åse på nesten 12 år, snek seg dermed ned bakken og fikk seg et flagg, som hun lykkelig kunne bære med seg hjem og stolt feire at landet endelig var fritt igjen.

I dag feirer vi også grunnloven og friheten den gav oss – en frihet vi ikke kan ta for gitt:

Frihet til å vokse opp i et trygt og fritt land.

Frihet til å si, tro og mene det vi vil.

Frihet til å være den vi vil, bli den vi vil og elske den vi vil.

Og hva er det beste med friheten vi har?

En ting er i alle fall sikkert. Det er mye som er bra med Norge og vi har mye å ta vare på.

I dag feirer vi friheten sammen i verdens beste og lykkeligste land.

Gratulerer med dagen!

 

Endelig handler det om politikk igjen

Jeg er inne i min åttende måned på Stortinget, og til tider har følelsen vært den samme som i svangerskapet. Det har vært noen tunge dager, og jeg har enkelte ganger lurt på hva jeg har lurt meg bort i. Heldigvis fikk jeg selvmedisinering ved å høre på siste episode av «Stortingsrestauranten», som er en podcast med Tina og Henrik. Har du ikke hørt på denne er den definitivt verdt å sjekke ut! Jeg anser disse to som særdeles kompetente og erfarne på Stortinget, og det hjelper en ferskings selvfølelse å høre at også de har opplevd den siste tiden som spesiell. Metoo, regjeringskrise og tekstmeldinger på avveie har satt sine spor. Tina og Henrik har også slitt med motivasjon, men nå er de i gang igjen med sendingene sine. Jeg må følge etter. På tide å fungere igjen nå.

Det har ikke vært vanskelig å komme i gang de siste ukene. Vi har en hel haug med «dok 8-forslag» som er fremmet i Stortinget, og nå skal behandles frem mot sommeren. Det ryktes om lange dager. Da er det ekstra kjekt at sommeren har kommet for fullt i Oslo. Fikk formelig Syden-stemning når jeg gikk fra kontoret i dag, og da var klokken over 20.00.

Dagen i dag har vært en sånn typisk «gruer meg til å ta fatt dag», da kalenderen har vært tett, og jeg har mye på agendaen som skulle vært gjort. Dagen startet 05.45 på Kverneland. Etter en kjapp dusj spratt jeg ut og satte retning mot flyplassen. Planen var å reise til Oslo på søndagen, men landstreff på Ålgård fører til fulle avganger på flyene. Note to self! Jeg var rimelig trett på flyet, så jeg klarte faktisk å duppe av noen runder. Våknet innimellom av at gapet åpnet seg, men klarte like lett å sove videre. Herlig! På flytoget satt jeg i telefonen og avtalte innholdet rundt et foredrag jeg skal holde i morgen for Econa, om bærekraftig velferd og hvordan vi skal beholde flest mulig i arbeidslivet. Denne presentasjonen må sendes innen kl 12.00 i morgen og skal holdes 17.30. Det begynner å haste med å få det klart.

På Stortinget var det høring om fortrinnsrett for havnearbeidere. Det var en heftig start på dagen å diskutere ILO-konvensjoner og EØS-avtale, og partene var langt fra enige om hva som var de faktiske konsekvensene og ikke. Når høringen var avsluttet ringte jeg opp en freelancer jeg hadde avtale med, som ville snakke om teknologiseringen og fremtidens arbeidsliv. Jeg snakket med henne på veien mot stortingssalen og avsluttet intervjuet sekundet før dagens møte startet.

Gule lapper fra Daniel 🙂

I salen var det klart for debatt om aktivitetsplikten for de under 30 år og opptrappingsplan for arbeidslivskriminalitetssentrene. Rett før høringen hadde jeg funnet ut at jeg hadde 3-minutters innlegg og ikke 5. Da er det godt å ha en god rådgiver som kommer løpende, med et rimelig slanket innlegg som holder seg innen grensen. Daniel kom inn i salen mens møtet var i gang for å levere meg notatet, med egen kopi til referenten som sitter og skriver referat fra alt vi sier. Han fikk kjeft av vakten som satt på utsiden, stakkars. Det var tydeligvis ikke lov å bevege seg inn i salen. Stakkaren var så vidt innenfor, da jeg møtte ham i døra. Glad for at han tok en for laget og hjalp meg ut av nøden. Daniel har vært en ener den siste tiden og virkelig levert på relativt korte tidsfrister. Man er heldig som har flinke og engasjerte personer rundt seg. Takk, Daniel!

Så, debatt. Det var to debatter med høy temperatur og kamp om historiefortellingen. De lærde strides om hvem som gjorde hva, jeg er heldigvis historieløs og har ikke lenger horisont enn tilbake til 2017, når aktivitetsplikten ble innført av Høyre, Frp, Venstre og Krf. Jeg synes det var et supert tiltak, og jeg er overbevist om at mange ungdom har fått en ny sjanse som følge av dette. I Sandnes kommune har tiltak som Ung Kompetent Arbeidssøker ført til at 89 % av ungdommene er ute i jobb, skole eller annen aktivitet. Det er fantastisk, noe jeg også formidlet fra talerstolen.

Etter debattene var det en kjapp tur innom kontoret for å forberede foredraget til i morgen. Jeg kom et stykke på vei, men måtte videre i møte i prinsippkomiteen. Der diskuterer vi hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for Høyres politikk de neste 10-20 årene. Spennende arbeid. Tenk at jeg får være med på det!

Etter møte i prinsippkomiteen bar det tilbake til Stortinget for votering. Det var antatt votering ca 20.00, og vi ble kalt inn 19.40. Imponerende hvordan de klarer å forutse hvor taletrengte vi er. Etter votering pakket jeg sekken og gikk hjemover til leiligheten. Har nå ligget på sofaen og lest «Bølgebryteren», som handler om seniorpolitikken de siste 50 årene. Der er det mange gode tema å ta med seg på foredraget i morgen. Visste dere at vi allerede på 90-tallet snakket om at velferden ville få vanskeligere kår på grunn av økt levealder og tidlig pensjonering? Det er jammen meg på tide å gå fra ord til handling.

Nå har jeg avsluttet kvelden med et spontaninnlegg på bloggen. I morgen er det trening i naboparken kl 07.00 med spreke kollegaer, og nok en ny dag med politikk i høysetet i morgen. Må få laget den presentasjonen i morgen tidlig, det begynner å haste nå.

Politikk, takk. Men først litt søvn!

En kioskmammas erkjennelser

Denne helgen var det igjen duket for Grønt Gras på Kverneland. Vårens vakreste eventyr, en fotballturnering med over 600 lag og 4000 unge fotballspillere. Jeg vil påstå at dette er regionens beste fotballturnering, med et dugnadsapparat man bare må ta av seg hatten for. Idrettslaget sine folk legger ned timevis av arbeid i planlegging, og mange engasjerte foreldre bruker ytterligere timer som parkeringsvakter, renholdere, dommere og kioskmedarbeidere. Stort sett er det godt vær, og dette året var vi ekstra heldige.

Lyder spilte sine kamper på lørdagen. Det var god stemning og høy sigarføring over feiringen, som var inspirert av fjorårets «dabbing». Den var til tider viktigere enn selve kampen, og heldigvis kom det inn noen mål etter hvert slik at han fikk feiret mest mulig. Gregers ble plutselig dårlig og ville hjem. En stund senere ringte han til Rune og klaget over at han var så dårlig og at vi måtte komme hjem. Stakkaren hadde vondt i magen, noe som ble verre og verre utover kvelden. Lang historie kort endte det opp med at vi tok turen inn på sykehuset, for å sjekke at det ikke var en betennelse på gang. På veien til sykehuset satt Gregers med bøtte i fanget, og jeg fikk assosiasjoner til de gangene Rune og jeg har reist inn på føden. Det var magesmerter og småprat for å få tankene over på noe annet.

Vel fremme på akutten måtte Gregers akutt på do.

Når han en stund senere kom ut fra toalettet hadde han et lettet smil om munnen. «Mamma, nå har jeg faktisk ikke vondt lenger». Utrolig hva et dobesøk kan gjøre! Jeg var lettet, men fullt klar over at var man først skrevet inn så måtte man innom legen for en sjekk. Vi endte opp med å vente tre timer før han fikk seg en sjekk. Sykepleier Stian var et hyggelig besøk når overtrøttheten begynte å overmanne både Gregers og meg rundt 02.00. Guttene snakket om fotball og sykling, og hvem som var best innenfor de ulike aktivitetene. Til alt hell var Stian sitt favorittlag også Liverpool. Gregers strålte når han oppfattet dette. You newer walk alone.

Gregers var selskapssyk og pratet i vei, og til slutt måtte Stian forklare at nå måtte han gå videre til neste pasient. Jeg hadde småhumret med meg selv over praten mellom Gregers og Stian, og når Stian forlot rommet så Gregers smilende på meg og sa: «Han var en løyen kar». Jeg måtte le høyt.

Nattevakt på sykehuset

Klokken 03.00 var vi hjemme, trette og fine i formen. Vi stupte i seng, vel vitende om at det var kioskdugnad og turnering om kun få timer.

Kl 08.30 stilte jeg i kiosken. Der var jeg i fem timer med arbeid non stop. For en glede! Jeg elsker å jobbe i hektiske omgivelser, og intet gleder meg mer enn å treffe folk og få vekk køer. En skal ikke se vekk fra at jeg begynner i serviceyrket igjen, når jeg en gang forsvinner ut av politikken.

Mine tre gutter kom hyppig innom kiosken og ville ha is og snop. Nytt av året var at man kunne vippse, og det gjorde at jeg hadde flere vippse-transaksjoner enn man kan telle på en hånd. Vanskelig å holde regnskap når det er telefonen som går bananas, mens man prøver å håndtere køen. Sånn har foreldrerollen blitt.

Solbriller og cap gjør susen ved lite søvn

Etter årets kjekkeste dugnad var det kamper på to forskjellige baner. Jeg løp i skytteltrafikk mellom disse to og fikk med meg både Eilert og Gregers i full aktivitet. Etter åtte kamper, mange mål og flere øyeblikk av moderlig stolthet og engasjement var det premieutdeling. En flott helg i strålende vær var overstått. Glade gutter, som hadde opplevd idrettsglede, iskrem og sol i en herlig symfoni, gikk hjem sammen med to trette og fornøyde foreldre.

På veien hjem gikk vi forbi søppelsekk etter søppelsekk, fulle av søppel og tomme flasker. Tomflaskene lå også strødd rundt på fotballbanene. Dette gjorde at tankene mine fløy tilbake til min barndom, og mitt salige forhold til tomflasker. Hver gang Sandnes Ulf hadde hjemmekamp var vi ungene i nabolaget trofaste på plass for å samle flasker. Dette var virkelig et av høydepunktene i barndommen, og vi formelig sloss for å være første barn ut til å sette fingrene rundt en tomflaske. Det kunne fort omsettes til noe annet.

Jeg fortalte mine unger om dette på veien. De så rart på meg og forsto ikke helt hvorfor de skulle begynne å plukke oppi søppelet. De som jobber her rydder jo opp og tar flaskene. Så hva er problemet?

Ja, hva skal man si? Mamma og pappa betaler.

Det er på tide å begynne å pante igjen.

Heia Frøyland!

Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke å ringe opp.

I dag la regjeringen frem proposisjon om tredeling av svangerskapspermisjonen. Trine Skei Grande og Linda H. Helleland ber mødre skjerpe seg, og gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet. Det har jeg gjort for lenge siden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg blitt revet fra hverandre av bekymringer om hvorvidt barna fikk nok mat, riktig mat og om de ble ivaretatt i alle de tilfellene jeg ikke var tilstede.

Foreldrerollen er et lagarbeid. Å lage barna er et lagarbeid. Å ta del i dette er et lagarbeid. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre lag, selv om jeg enkelte dager skulle ønske at jeg ikke hadde permisjon fra laget. Det skjedde i helgen. Da var jeg på landsmøte med Høyre, og Rune var hjemme med ungene.

Høyres landsmøte er hektisk. Det er journalister og politikere i store mengder, og et blitsregn rundt de mest profilerte. Ingen tvil om at Erna er stjerna. Men vi andre må virkelig vokte oss for både holdninger, mobilbruk og grimaser. Det er raskt gjort å komme i linsa og jeg fikk kjeft hjemmefra for at jeg satt for mye på mobilen. «Du kan i det minste legge den fra deg når du klapper», skrev Rune syrlig.

Jeg hadde en rekke oppgaver denne helgen og var opptatt med disse til alle døgnets tider. Når man skal i duell om assistert befruktning er det ikke lett å sove. Det er nok å tenke på. Jeg slipper heldigvis å bekymre meg over det som skjer på hjemmebane. Der har Rune full kontroll, og jeg skrur av bryteren til hjemmet når jeg er på jobb. Det er en egenskap som gjør at jeg kan fokusere på oppgavene som ligger like foran meg. Det går som regel greit, men jeg må innrømme at jeg hadde et hjerte som banket ekstra raskt noen minutter på lørdagen.

Etter en samtale med en journalist hadde jeg et ubesvart anrop. Når jeg søkte opp nummeret fikk jeg opp: «Sør Vest politidistrikt». Jeg hadde vært i kontakt med dem noen uker tidligere, i anledning arbeidslivskriminalitet, og tenkte om det kanskje kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde imidlertid mine tvil, da det var lørdag.. Like etter får jeg melding fra Rune:

«Hei. Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke ringe opp. Alt i orden. Tommel opp.»

Tommel opp? Ingen nærmere forklaring? Jeg spurte «Hva var det?». Det gikk noen minutter før svaret kom, Rune kunne med fordel vært raskere! Jeg var en smule bekymret, men tenkte at han hadde mistet sertifikatet, selv om det ville vært ulikt Rune. Så kom meldingen:

«Politiet. Leonore stakk av når jeg var på butikken. Satt i kjelleren og så film med Eilert, så lurte hun seg ut. Hun var vekke i ca ti min».

En sliten eventyrer, trygt hjemme

Leonore blir tre år i sommer, og er ikke akkurat klar for å ferdes på egen hånd. Veien ned til butikken er godt trafikkert og det er mye som kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det godt denne gangen. I slike situasjoner er det godt å vite at jeg har en likestilt mann. Rune fikser dette, antagelig på en roligere måte enn det jeg ville gjort. Tilløp til panikk ville vært tilstede, og det var nok også en dramatisk opplevelse for brødrene, som var med på letingen. Faren hadde nok vært bekymret han også, selv om han tok det på en god måte.

Godt at vi har Facetime

Dagen etterpå snakket jeg med Leonore på Facetime. Hun fortalte smilende om sin tur til Kiwi, og fortalte at pappa ikke hadde gitt henne penger. Jeg var bare glad for å se henne, høre stemmen, og vite at hun var trygt hjemme hos pappaen sin. Søndag kom jeg hjem til familien. Jeg måtte ha et døgn sammen med mine kjære, før en ny arbeidsuke. Rune og jeg er enige om en ting etter denne helgen:

Neste gang blir hun med ham til butikken.

 

 

Biologien er på vei tilbake

Ny bok: Det å få barn er for mange det største man kan oppnå. Men barnet som blir til, har også interesser og rettigheter.

Øyvind Håbrekke har skrevet et godt bidrag til den pågående debatten som går rundt bioteknologi og assistert befruktning. «Den liberale familien» handler om biologi, foreldreskap og rollen mellom staten og familien og er skrevet som en debattbok.

Forfatteren bruker sin erfaring som tidligere stortingsrepresentant til å reflektere over de store bevegelsene som skjer, i løpet av relativt kort tid, i vår tenkning om barn. Grunnleggende spørsmål kommer jevnlig opp til diskusjon i Stortinget, og det er stadig større sprik mellom partiene i det prinsipielle synet på foreldreskapet og familien.

Boken utfordrer de liberale når det kommer til å sette grenser for statens makt, samtidig som den utfordrer sosialdemokratene til ny refleksjon om fellesskap og ansvar. Den gir refleksjoner og nye perspektiver på en debatt som i liten grad har tatt utgangspunkt i barnet som blir til, og fokuserer på at dette barnet også har interesser og rettigheter.

Bokens hovedtema er hvordan vi i fremtiden bør lovregulere morskap og farskap i lys av moderne familieliv og samfunnsutvikling. I bunn og grunn mener forfatteren at politikere til slutt må besvare spørsmålet: Hvem er mamma og hvem er pappa?

Fra Castberg til surrogati

Som lesere oppdager vi raskt at beslutninger som er tatt i fortiden i stor grad preger beslutninger som tas i nåtiden, samtidig som disse vil ha uoverskuelig betydning i mange år fremover. Barneloven brukes i boken som en nøkkel til å forstå hvordan vi som samfunn definerer oss selv, menneskesynet vårt og statens rolle.

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle balansere interessemotsetninger, ansvarliggjøre far og derigjennom sikre barns rettigheter og ikke la mor stå igjen alene. Dette prinsippet lå fast helt til man åpnet opp for sæddonasjon og dermed fikk en ny § 9 hvor det heter: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far».

Biologisk far var ikke lenger nødvendigvis juridisk far, og man innførte det forfatteren omtaler som intensjonelt farskap.

Boken viser også til alfabetprinsippet, som gjør at har vi sagt ja til sæddonasjon til heterofile par, må vi si ja til det samme for lesbiske par. Har vi sagt ja til lesbiske par, må vi si ja til enslige kvinner. Har vi sagt ja til sæddonasjon, må vi si ja til eggdonasjon.

Dette prinsippet illustreres godt ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende: «Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at denne loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og sa følgende: «Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed hvor vi setter grensen.

Over 90 % av parene som benytter assistert befruktning kan bruke sine egne kjønnsceller, og mindre enn ett av ti par som får assistert befruktning benytter sæddonasjon. Det er tankevekkende at sæddonasjon har så stor betydning i denne debatten og den brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning. Forfatteren stiller seg undrende til at staten skal legge til rette, og kanskje også drive kampanje, for at folk skal gi fra seg arveanlegg.

Boken hviler som sagt på premisset om at sæddonasjon har åpnet for andre typer assistert befruktning. I boken tar forfatteren til orde for at en bør forby sæddonasjon, og kun tillate assistert befruktning i de tilfeller hvor en bruker parets egne kjønnsceller. Bare på den måten kan man ha et samfunn hvor familiene og foreldreskap formes, uavhengig av staten. Forfatteren erkjenner at dette er radikalt, men betoner at det er et smalt tilbud, og at det er nødvendig å reversere denne beslutningen for å unnslippe alfabetprinsippet og dens fangende logikk.

Myten om at biologien blir mindre viktig

Håbrekke skriver godt om tvetydigheten som ligger i behovet for å kjenne sitt opphav. Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav også har stor betydning for mange. Dette behovet for å vite kan også variere i forhold til hvilke livsfaser man er inne i.

Fars rolle er i stor endring i dagens samfunn. Særlig farskapet var tidligere mer sosialt betinget, det var avhengig av hvem som bodde med barnet. I den moderne oppfatningen av familie og foreldreskap har biologien fått økt betydning. Faktum at barneloven bygger på biologien er helt i tråd med denne trenden og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Det er ikke staten som definerer mennesket og familiene. Staten definerer ikke hvem du er, og hvem du er i familie med. Den fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Håbrekke mener det er et paradoks hvis diskusjonene om barnelov og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, om toleranse ovenfor homofile, om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn, eller om vi respekterer andres valg av familieform. Man må kunne diskutere dette, men samtidig være vare på at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange, mener forfatteren. Barnet kommer igjen i fokus.

Rettighetstenkning

Forfatteren setter i boken et tydelig skille mellom barnet som er født og barnet som ikke er født: Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Håbrekke stiller spørsmål om hvor langt ut i alfabetet vi er villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn, og videre om hvor vi setter grensen. Fosterhjem, adopsjon og assistert befruktning er ulike alternativer for ufrivillig barnløse. En av statens kjerneoppgave må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes og som lider av omsorgssvikt. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter. Håbrekke knytter donasjon og adopsjon sammen i samme debatt, noe jeg tror er en styrke. Det handler om barnets beste. Både det som allerede er der og det ufødte. Disse tingene kan ikke ses uavhengig av hverandre.

For sent

Hvilken betydning vil det ha at staten i større grad godkjenner foreldreskap og oppretter familier? Om slektskap og familier ikke lenger anses som institusjoner som eksisterer uavhengig av staten, men tvert imot i stadig større grad defineres av den samme staten, hva betyr det for maktforholdet mellom staten og individene? Skal den liberale staten bekrefte eksisterende familierelasjoner – eller skal den stifte familier? Dette er viktige spørsmål som går igjen i boken, og det sistnevnte vil være et resultat dersom vi lar bokstavprinsippet være det styrende.

Jeg synes boken gir et godt bidrag til diskusjonen om bioteknologi, men jeg tror den prinsipielle diskusjonen om foreldreskap og biologi kommer for sent når vi tenker på hvilke valg man allerede har tatt. I samfunnet ser man en klar bevegelse mot en større aksept for ulike former for assistert befruktning. Det eksisterer allerede en rekke ulike familiekonstellasjoner, og man anerkjenner langt flere samlivsformer i dag enn man gjorde tidligere.

Om vi sier ja til eggdonasjon

Boken gir et deterministisk syn på hvordan fremtiden kan bli om man tillater eggdonasjon, og det vises til at det kan være kort vei videre til surrogati og videre til mitokondriedonasjon, der et egg ikke bare er et egg, men en blanding av materiale fra to mødre. Videre kan en i fremtiden diskutere om en kan lage barn der sædcellene ikke kommer fra en mann, men er produsert av hudcellen til mors kvinnelige partner, eller kanskje fra henne selv slik at barnet bare har en genetisk forelder som både er mor og far. Teknologien har uante muligheter.

Sett i et historisk perspektiv kan vi kjenne igjen frykten tilbake ved årtusenskiftet etter at sauen Dolly ble klonet i 1996. Dette skapte store diskusjoner om etikk og moral, men man har ikke sett at man har gått videre med tanken om å klone mennesker, som man da fryktet. Det kan tenkes at teknologien ikke skaper de raske endringene vi frykter.

Det kan også tenkes at frykten mot å tillate eggdonasjon er ubegrunnet, og at det vil være et begrenset tilbud for noen få som vil ha behov for det. Et ja til eggdonasjon vil kunne stoppe diskusjonen om videre fordeling av arvestoff, ved at man sier at man likestiller eggdonasjon med sæddonasjon i barneloven, og sier klart fra om hit, men ikke lenger.

Liberale vil muligens fremheve troen på enkeltmennesket, og hevde at ethvert individ tar kloke beslutninger innenfor rammene som settes. Vi kan ikke forby alt vi vil unngå – og kan det ikke være bedre å tillate eggdonasjon, og videre surrogati, slik at dette utføres i lovlige former i Norge, hvor vi selv kan sette regelverket? Enkeltmennesker bør ha stor frihet til å forme sitt familieliv, og å ta valg for seg selv og sine egne. Mange hevder at det bør være rom for ulike samlivs- og familieformer, og mange vil være kritiske til at staten skal styre dette i for stor grad.

Prinsipielt kan man si at det er liten forskjell mellom sæddonasjon og eggdonasjon. I barneloven blir formuleringen i tilfelle at den som donerer egget frasier seg morskapet. Barnet vil ha rett til å kjenne sitt opphav, samtidig som de voksne av begge kjønn vil ha rett til å bestemme over egen kropp. Barnet har fremdeles rettighetene sine ivaretatt, på samme måte som de som er unnfanget ved sæddonasjon. Kan dette være det beste, både for barnet og de voksne? Legger man unødig vekt på genetikk, og underkjenner verdien av intensjonelt foreldreskap? De lærde strides om dette temaet.

Biologiens comeback?

Forfatteren hevder at etter hvert som staten, med bioteknologiens muligheter, får stadig nye dilemmaer i fanget, vil stadig flere liberale politikere vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. Kanskje vil man innse at det er disse klassiske verdikonservative posisjonene som best ivaretar enkeltmenneskets rettigheter og den liberale staten.

Boken er lettlest, underholdende og tankevekkende. Håbrekke gir en grundig innføring i betydningen av biologi og foreldreskap, med mange gode eksempler som utfordrer oss som lesere. Den trekker linjene bakover, samtidig som den peker fremover, og gir et godt grunnlag for en åpen og konstruktiv diskusjon, men med basis i biologien. Er man teknologioptimist bør man gå til andre kilder enn denne, for å utvide perspektivet også i den retningen.

Boken anerkjenner at det biologiske foreldreskapet ikke er svaret på alt, men at det er et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende, ifølge Håbrekke.

Spørsmålet vi sitter igjen med er hvorvidt vi skal løsrive foreldreskap og biologisk slektskap, eller om vi skal la biologien gå foran teknologien. For som Håbrekke selv skriver:

«Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen?

Les boken og avgjør selv.

Innlegget ble først publisert på Minerva.