Strengere innleieregler raserer næringslivet

Arbeiderpartiet varsler igjen en kamp mot bemanningsbransjen. «Vi ser og hører historier», skriver de i en rekke kronikker som går land og strand. De ønsker igjen en debatt om innleie, under ett år etter at Stortinget gjorde vesentlige innstramminger.

Om vi nå skulle gjort det enda vanskeligere å leie inn folk, er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende.

La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, med bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen. De jobber hver dag for at folk skal komme seg inn i arbeidslivet, samtidig som næringslivet har nødvendig fleksibilitet til å kunne drive lønnsomt.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste ansettelser. Det gir forutsigbarhet for arbeid og inntekt. Høyre og regjeringen har fått gjennomslag for en bedre definisjon av faste ansettelser – som nettopp sikrer bedre forutsigbarhet for arbeid og lønn.

Norge har et trygt og godt arbeidsliv. De aller fleste overholder lover og regler, men det finnes de som utnytter systemet og menneskene rundt seg. Det er uakseptabelt. Vi har derfor jobbet kontinuerlig med å slå ned på arbeidslivkriminalitet og useriøse aktører siden regjeringsskiftet i 2013.

Aps forslag går utover arbeidssøkerne

Mange bedrifter og arbeidsplasser er imidlertid avhengige av innleid arbeidskraft for å få det til å gå rundt. Vi ønsker alle å slå ned på useriøse aktører som bryter regelverket, men vi må ikke bruke dårlige virkemidler. Aps forslag vil straffe alle bedrifter landet rundt, selv om problemet stort sett er begrenset til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området. Det er uansvarlig, urettferdig og usosialt. Ekstra ille blir det når tiltakene rammer de som sitter aller nederst ved bordet – de som strever med å finne seg en jobb.

Jeg har selv jobbet med rekruttering i mange år, og kjenner meg ikke igjen i den historiefortellingen venstresiden har om bemanningsbransjen. Denne bransjen hjalp meg med rekrutteringer, samtidig som de ga rask hjelp ved produksjonstopper. De ga også sjansen til mange av dem som var lengst unna en jobb. For dem betyr jobben alt. En ny sjanse til å forsørge seg selv.

Det skremmer meg at venstresiden ikke ser dette. Arbeidslivet er ikke svart/hvitt, og trenger ikke reguleringer kun basert på ytterpunkter. De aller fleste forholder seg til regelverket og har ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Det er også gjort betydelige endringer i bransjen, i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Vi bør derfor slutte å svartmale denne bransjen, som definitivt har livets rett.

Uten bemanningsselskaper blir det færre ansatte til å ta unna de store produksjonstoppene enkelte bedrifter har. Det vil både de som sliter med å finne seg en jobb, og norske arbeidsplasser tape på.  

Vi må surfe på eldrebølgen

Det er over 50 år siden folketrygdloven kom. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde. De som fikk pensjon fikk det i en kortere periode, og flere var pleietrengende. Mye har skjedd siden den gang, men det henger fremdeles mange oppfatninger om alderdom igjen.

Vi føler oss gjerne vesentlig yngre enn det vi faktisk er. Jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på niende året, og føler meg egentlig ikke en dag over 25.

Det har fått meg til å fundere på pensjonsalder og aldersgrenser i arbeidslivet.

«Pensjonismen»
Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak.

Alderdommen har endret seg
Avsnittet ovenfor kunne helt klart vært skrevet av meg. Sannheten er at det sto på trykk i Aftenposten 31. oktober 1989. Da var jeg ni år gammel. Mine oldeforeldre bodde den gang på sykehjem, hvor det var faste besøkstider og aktiviteter. Mine barns oldemor er i dag vår nærmeste nabo, og i en alder av 89 år bor hun fremdeles hjemme og byr på hjemmelagde pannekaker titt og ofte..

Selv om sysselsettingen blant seniorer har økt betydelig siden 2001, avtar andelen mennesker i arbeid ganske mye etter fylte 62 år. Blant 60-åringer er den nesten 70 prosent, mens ved 65 år er knapt 40 prosent i arbeid. Det er med andre ord fremdeles et stort potensiale for økt yrkesaktivitet blant seniorer.

Mer heltid og økt avgangsalder
Når jeg runder 50 år i 2030 vil det mangle arbeidskraft i mange ulike næringer, særlig innen helse og omsorg. Det krever at flere fortsetter lenger i arbeid. Senter for seniorpolitikk har vist at 12 måneder forlenget yrkesaktivitet etter 50 år anslås å ha en samfunnsøkonomisk gevinst på 35-40 milliarder kroner. Vi kan ikke stenge kvinner og seniorer utenfor arbeidslivet. Det er en sløsing med ressurser vi ikke har råd til. Mangelen på helsefagarbeidere og sykepleiere kan løses ved at kvinner jobber mer heltid og at avgangsalder økes med noen år.

Alder er ikke en egenskap i seg selv
Vi må slutte å snakke om at kompetanse er knyttet til alder. Altfor mange ser i dag på 67 år som sluttpunktet i arbeidslivet, flere også enda tidligere. Som samfunn har vi ikke råd til å sette store grupper utenfor.

Alder er ingen god indikator på funksjon. Allikevel forleder vi oss selv til å tro det. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det er forunderlig at vi ikke kan fjerne de øvre aldersgrensene i arbeidslivet, slik Høyre tar til orde for. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller til å komme seg videre. Man trenger ikke aldersgrenser for å lede.

Vi må endre tankesett
Pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget slik at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke bra for den enkelte som skyves ut av arbeidslivet. Skal vi sørge for at de som er syke og ikke kan delta i arbeidslivet skal få en verdig alderdom, er vi avhengige av at de friske mellom 60 og 80 år bidrar mer.

Vi må skape et aldersvennlig samfunn, der alle kan bidra med sine ressurser, gjennom hele livet. Det nye pensjonsregelverket har vært viktig for å styrke arbeidslinjen og motivere den enkelte til å stå lenger i jobb. Et lengre arbeidsliv for den enkelte skjer med tilgang til god kompetanseutvikling og et godt arbeidsmiljø.

Ingen skal gå ut på dato
Staten har tatt flere initiativer til ulike utdanningsløp hvor virksomheter bidrar med ressurser, mens den enkelte investerer tid og innsats. Lånekassen er modernisert, slik at også godt voksne nå kan benytte seg av fordelene og oppdatere sin kunnskap gjennom et langt yrkesliv. På den måten vil man kunne beholde arbeidskraft, og videreutvikle denne i tråd med samfunnets behov.

Det er på tide å surfe på eldrebølgen – den skal bringe oss inn i fremtidens velferdssamfunn.

Når marerittet er virkeligheten

Skjær meg laust var det en jærbu som sa for mange år siden. En annen jærbu ville sagt gje meg styrke. Det er hektiske tider. Det er frustrerende tider. Det er juletider.

Jeg får stadig en følelse av at historien gjentar seg. Det er høysesong i konferanseutsatt sektor. Det er stadig en middag, en dessert og muligheten for et glass. Man kjenner at man må tråkke på bremsen innimellom. Man kan fort bli slukt i dette livet. Det er alltid en anledning til å være sosial. Men det kan gå på helsen løs. Men jeg klarer ikke å la være å engasjere meg i debatten.

Jeg burde ha tatt bilde av familien og fått bestilt julekort er en tanke som dukker opp stadig oftere. Hvor mange julekort skal jeg bestille, hvem skal få, og hva skal vi ha til julemiddagen?! Min mor har sagt at jeg ser for langt frem. Du må være flinkere å leve i nuet, Margret. Hun har nok et poeng. Men så innser jeg at det kun er et halvt år til juni. Det betyr at jeg snart er 40. Skrekk og gru. Hvordan kan man ta avstand til fremtiden. Den innhenter meg jo uansett. Den tid, den sorg, prøver jeg å trøste meg med. Mens jeg tar en trippel sjokolademousse og skyller den ned med et glass rødvin. Det farlige magefettet er visst enda farligere når man nærmer seg 40. Skitt la gå. Jeg har alltid ligget flere centimeter over anbefalt livvidde. Magefølelsen min sier meg at den umulig kan stemme, mens fakta kanskje sier noe annet.

Men hvem bryr seg vel om fakta lenger? Så lenge man føler at det er sant.

Da Ronald Reagan innrømmet sin delaktighet i Iran-Contas-skandalen, var det med følgende utsagn: «Jeg fortalte det amerikanske folket at jeg ikke byttet våpen mot gisler. Mitt hjerte og min overbevisning forteller meg at det er sant, men fakta og bevis forteller at det ikke er det.» Han hadde i det minste et snev av forståelse for at fakta finnes. I dag snakker Trump om alternative fakta, og sikter konstant mot mannen, og ikke ballen.

I arbeidslivspolitikken har bemanningsbransjen stått lagelig til for hugg. Det brer om seg i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området fikk vi høre for noen år siden. Gjennom flere runder har vi behandlet saken om innleie. Nå ligger det et nytt forslag til behandling i komiteen, fra Arbeiderpartiet. De vil på nytt forby og innskrenke deler av bemanningsbransjen. Rødt, Senterpartiet og SV vil gå enda lenger. Nå brer det visst om seg i Bergen også. Innleie. Den store stygge ulven. Fakta viser oss at innleienivået i Norge er lavt, men følelsene våre forteller oss noe annet. Tabloide overskrifter selger må vite.

Tragedien rundt bemanningsbransjens eventuelle fall vil ikke være synlige før i et lengre perspektiv. Det er først når skjebnene som faller utenfor arbeidslivet kommer frem. Når bedriftene ikke lenger kan ansette. Når produksjonene flyttes ut av landet. En bedriftsleder sa nylig til meg at debatten rundt innleie var mer skremmende enn debatten rundt markedsadgang og Brexit.

Jeg er også skremt.

Jeg føler at jeg gjenopplever en vond drøm. Stadig vekk treffer jeg folk som skaper verdier rundt omkring i landet. Jeg advarer mot hva som er i ferd med å skje i innleiedebatten. De blir bekymret. De ser behovet for å stå på barrikadene. Men jeg tror ingen forstår hva som egentlig står i fare. Jeg er redd for at følelser taper i møtet mot fakta. Det er verdiskaperne i samfunnet som står igjen som den store stygge ulven. I en tid hvor vi aldri har vært mer avhengige av et næringsliv, i stor omstilling.

Jeg håper noen snart vekker meg fra drømmen, og at jeg kan legge bekymringen bak meg.

Hvis ikke må noen skjære meg laust, eller i det minste gi meg styrke!

Olje til folket gjennom 50 år

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping og inntekter til staten, og den er verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Dessverre har vi en lei tendens til å skamme oss over denne industrien. Det har vi ingen grunn til, i følge Dr Fatih Birol, lederen av det internasjonale energiselskapet. For norsk olje- og gassindustri bidrar positivt i den globale energimiksen, i en verden hvor to av tre i Afrika fremdeles ikke har strøm.

Oljebransjen har vært gjennom en stor omstilling og fornyer seg stadig for å kunne levere konkurransedyktig energi til verden. Selv om mange reagerte på Statoil sitt navnebytte, var det et viktig symbol på selskapets videre strategi. De skal være et bredt energiselskap, og verden trenger energi.

I dag er det 50 år siden Ekofisk-funnet, som markerte starten på det norske oljeeventyret. Totalt har Ekofisk skapt verdier for over 2 500 milliarder kroner. Det tilsvarer en halv million kroner på hver og en av oss, i hele landet.

I dag står oljeplattformene der som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Betydningen av denne virksomheten for oss som nasjon, kan vanskelig overdrives. Enorme verdier, og arbeidsplasser rundt omkring i landet som hele Norge nyter godt av.

Det at Norge produserer olje og gass gjør at land som Storbritannia og Tyskland kan kutte sine klimagassutslipp betydelig. Dette har stor betydning i et globalt perspektiv, og klimakrisen må løses globalt.
For vi må se vår rolle i verden.

Vi skal verdsette oljearbeiderne og være stolte over hva den norske oljeindustrien har gjort, og fremdeles gjør for oss. Det er de samme folkene, som har bygd plattformer som Aasta Hansteen, som nå bygger ut havvind og realiserer prosjekter som Hywind Tampen. Kompetanse fra dyktige fagfolk i olje- og gassindustrien tar oss nå over og inn i det fornybare. Teknologi og geologi vil være førende for tiden fremover, og norsk gass er en viktig brobygger.

Vi trenger derfor at ungdommen fremdeles utdanner seg for å jobbe i denne bransjen. Energibransjen er voksende, og den brer seg utover stadig flere felter. Felles for dem alle er at de trenger flere med kompetanse innen grunnfagene. Fysikk og kjemi går aldri av moten.
Norge skal produsere olje og gass, både for klimaet, energisikkerheten og forsyningssikkerheten i Europa. Samtidig skal vi bygge ut det fornybare. Det er ikke snakk om enten, eller. Det er både og.

Steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangelen på stein. Vi må stole på at teknologien tar oss fremover, ved hjelp av bred kompetanse, som er bygget opp gjennom de siste 50 årene. Teknologien og geologien vil være førende for det grønne skiftet. Det skal gjøre energinæringen bærekraftig for de neste 50 årene. Alt takket være oljearbeiderne.

Gratulerer med dagen!

Nattlige aktiviteter og Dagsnytt 18

De siste ukene har vært hektiske. Dagene går i ett, og jeg prøver å kaste innpå et knekkebrød og noen nøtter innimellom. Glemt er formaninger fra bedriftslegen om å spise mer grønnsaker. Kolesterolnivået får vente, nå er det chips til middag som gjelder. Satser på å komme inn i bedre rutiner snart. Har forresten glemt å løpe også de siste ukene. Trening har rett og slett ikke gitt mening. Jeg må skjerpe meg. Får ta det til helgen!

For nå er det sedvanlige politikerstresset tilbake. Med det så mener jeg at man stadig går og gruer seg litt for noe. Man har sagt ja til en debatt, man skal være med i en høring, man har en vanskelig sak, eller man skal holde et foredrag. Det er stadig nye utfordringer som møter meg. Det er konsekvensen av å være et ja-menneske. Et liv jeg ikke ville vært foruten, men du verden så stressende det kan være i perioder. Man går med konstant dårlig samvittighet over at mailboksen vokser, samtidig som man aldri blir ferdig med sakspapirer. Heldigvis er jeg heltidspolitiker. Så jeg kan rett og slett ikke klage. Mange lokalpolitikere har langt verre tidsklemme enn meg.

Denne uken startet med to dagers møte i Høyres programkomite. Vi hadde samling på Lysebu, et konferansesenter som ligger i idylliske høyfjellsområder, like utenfor Oslo sentrum. Det var spennende foredrag og møter hvor vi løftet oss opp til fugleperspektivet. Hvilken retning skal vi ta politikken, og hva vil bli de viktige temaene fremover. Store spørsmål, vanskelig å finne alle svarene.

Når jeg har det travelt sover jeg lettere. Tirsdag morgen hoppet jeg derfor opp når vekkerklokken ringte, for å unngå at jeg ble liggende og slumre. I dusjen kjente jeg sterkt på mangelen på søvn. Burde definitivt hatt noen timer til, før en lang møtedag. I bakgrunnen hadde jeg også Dagsnytt18 i tankene. Der hadde jeg fått invitasjon allerede fredag. God tid til å gruglede seg, med andre ord. Ferdig dusjet og klar for innsats hentet jeg telefonen på nattbordet, men frokosten ble brått avlyst.

Klokken var 03.00.

Det må være en første gang for alt! Jeg nøt lykkelig noen timer med ekstra søvn, før møtene fortsatte. Det har nesten gått i et med møter hele dagene, og vi er midt i budsjettprosessen, så det er mye som skal på plass.

I går kveld debatterte jeg fattigdom og ulikhet på Dagsnytt18. Fikk blandede tilbakemeldinger i innboksen min på innsatsen, men alt i alt må jeg si meg fornøyd med tilbakemeldingene. Når man skriver om fattigdom, og selv er privilegert stiller man seg lagelig til for hogg. Håper allikevel at vi kan ha gode debatter, hvor vi kan snakke mer om hvordan vi løser utfordringene, og mindre om ytterpunkter.

Moren min ringte meg etter sendingen. Som politiker er det utrolig kjekt å få en tilbakemelding etter slike opptredener. Det hender ofte at man er steder hvor en aldri hører noe i etterkant. Hvordan gikk det egentlig? Hun var heldigvis fornøyd med innsatsen. «Men du har blitt voksen», sa hun, og lot det henge i luften. «Ser jeg gammel ut?», spurte jeg betuttet. «Nei, men man ser at du har blitt eldre. Du ligner på faren din, også har du blitt litt rundere i fjeset.»

Hva skulle man gjort uten mødre? Verden hadde ikke vært den samme.

Nå gleder jeg meg til helg! Da er det reunion med russkullet fra -99. Det er visst 20 år siden.

Mamma har rett. Jeg har blitt voksen.

Høstferie er noe herk

Denne uken har det visst vært høstferie. En ferie som har ligget og gnagd på meg i noen år nå. Det gikk helt fint så lenge ungene gikk i barnehagen, for der har man ikke høstferie, men det ble verre når guttene begynte på skolen. Det var et eller annet som ikke gikk helt opp i tidsklemma. Vi foreldre slet med å kunne være tilstede. De gangene vi har tatt vinterferie sammen med ungene er magiske, men det har også gjort det vanskeligere å ta høstferie. Når man skal legge opp ferieåret og sørge for at alle planleggingsdager er lagt inn i begges kalendre, er det ikke mange dagene igjen på pluss-siden.

Etter at jeg begynte å pendle til Oslo har tiden med ungene blitt ekstra verdifull. Jeg ser hvor fort de vokser, og jeg vet at jeg går glipp av mange av de små øyeblikkene. Hverdagene som er fylt av matpakker, lekser, fotballtrening og pokemonjakt. Jeg har ofte hatt behov for å ringe ungene innimellom, men da har jeg oppdaget at de er opptatt med sine ting. Hverdagen går sin vante gang, og de er sammen med venner. Til og med når jeg kommer hjem i helgene er ungene opptatt på hver sine kanter. Det er visst den veien det går. Tiden hvor de kryper opp på fanget er snart forbi. Jeg nyter derfor hvert øyeblikk vi har sammen, enten det er foran TV-skjermen, rundt middagsbordet, eller ute på tur.

Som yrkesaktiv har jeg opplevd det sårende med kommentarer som at jeg ikke bryr meg om ungene mine. De har blant annet kommet som en følge av at jeg er på jobb, mens min stakkars mann må «passe» ungene. Denne uken har jeg igjen fått kommentarer, med stikk om at jeg tydeligvis ikke vil være med barna mine. Det er frustrerende. Heldigvis er disse kommentarene i et mindretall, men vi burde vært dem foruten. Slike kommentarer skaper et dårligere debattklima, hvor man vegrer seg for å ytre sin mening.

Det var visst høstferien som skulle sette sinner i kok.

Torsdag morgen ble jeg intervjuet i forbindelse med en sak, og når intervjuet var ferdig spurte journalisten om jeg hadde høstferie. Heldigvis hadde vi møtefri på Stortinget torsdag og fredag, så jeg var hjemme med familien og fikk en kjærkommen langhelg. Den dårlige samvittigheten hadde gnaget meg hele uken, da jeg visste at Rune var hjemme med en 4-åring som hostet seg gjennom nettene, oppå brystet hans. Jeg sa derfor, litt oppgitt, til journalisten at det beste hadde vært å kutte ut hele høstferien. For en familie blir det en ekstra faktor, i en kabal som ikke går opp, rent tidsmessig. Den uttalelsen ble til flere saker. Både radioinnslag, nettsak, oppfølger i Jærbladet og debatt mot Utdanningsforbundet. Tydeligvis en sak som engasjerer. På begge sider.

Poenget mitt med å løfte debatten er at det er et misforhold mellom antall ferieuker tilgjengelig og antall skolefrie dager gjennom et skoleår. For oss fører det til at vi må prioritere hvem som skal være hjemme med ungene i høstferien, vinterferien, sommerferien, og så videre. Ungen har heldigvis blitt så store nå, at de i større grad kan være hjemme på egenhånd, men det kan være utfordrende. Etter at jeg begynte pendlertilværelsen har vi måttet bli enda flinkere på planlegging, og det endte opp med at vi hadde få uker ferie sammen, som familie i sommer. Hvis ikke hadde alternativet vært at ungene måtte gå på selvstyr i flere uker.

Tidsklemma er reell, men den slår ulikt ut for den enkelte familie. Det håper jeg vi kan diskutere, uten at det skal oppleves som et angrep, verken på lærerne, eller familielivet. Oppløpet til debatten er min frustrasjon over et regnestykke som ikke går opp. Jeg tror ikke jeg er alene.

Høstferien var en gang potetferie. Kanskje har tiden kommet da vi trenger noe annet enn potetferie. Jeg har tidligere sagt at jeg mener det er vår generasjon som trenger den sjette ferieuka, men det er en helt annen debatt. Den kan vi kanskje ta senere.

Nå nyter jeg de siste timene av ferietid, sammen med familien. Ferieukene vi får sammen i løpet av et år er gull verdt. Jeg skulle bare ønske vi hadde flere av disse.
Nå gleder jeg meg stort til juleferien. Definitivt den beste tiden av året. Vi må bare komme oss gjennom en planleggingsdag først. Men den er lagt inn i kalenderen, så jeg skal prøve å puste med magen når den tid kommer.

Ønsker alle en strålende uke! Heldigvis snart mandag 😉

Vidunderlige York!

Enkelte ganger kommer man til steder hvor man kjenner sjelen og historien ligge lag på lag. York er et av disse stedene. Sammen med fire kollegaer har jeg denne uken vært hos York Associates, som driver språkopplæring for politikere og næringsliv. I løpet av en uke har vi fått 20 individuelle timer og 15 gruppetimer. Jeg har lært mye om det engelske språket, og har fått praktisert det i langt større grad enn normalt. Jeg har gitt presentasjoner på engelsk, drevet problemløsning, forhandlet og skrevet formelle mailer og leserbrev om ulike tema. En bonus ved hele uken er at jeg også har lært mye om teamarbeid, kommunikasjon og møteatferd. Inspirert og klar for et nytt semester på Stortinget.

Folkene som jobber på York Associate er fantastiske mennesker. Vi har blitt behandlet som en del av familien, og de har tatt godt vare på oss gjennom lunsjer, sightseeinger og kaffepauser med small talk. Jeg kommer ikke utenom oppholdet uten å gi dere en historietime om York. Martin, en av lærerne, gav oss en fantastisk historievandring gjennom York. Målet hans var å forklare at det meste kan vi «takke» York for, alt fra grusomheter som holocaust, til homofile ekteskap og kristendommen.

Ingen tvil om at vi har vært i en by som rommer mye historie.

Første stopp var Spend Lane, like ved språkskolen, en av få gater som faktisk er igjen fra riktig gamIe dager. I 1190 ble jødene i York utslettet ved denne gaten. Jødene kunne velge mellom å konvertere til kristendommen og la seg døpe, eller å drepes av mobben. Det endte med at mennene drepte sine koner og barn, for deretter å sette fyr på hele borgen de søkte dekning i. Begrepet holocaust har sitt opphav i denne hendelsen, og ordet holocaust kommer av gresk for fullstendig brent. Et begrep som dessverre rommer utallige ofre.

Lenger ned i veien kom vi til et hus som visstnok har huset mannen som gav sitt opphav til kommunismen. Han skrev flere bøker, og flyttet til slutt til Tyskland hvor han inspirerte Karl Marx. Jeg husker dessverre ikke navnet. Navn og hendelser kom nemlig på løpende bånd, gjennom vår vandring gjennom byen.

York har også gitt oss den første terroristen. Guy Fawkes prøvde å sprenge parlamentet, 5.november 1605. Han mislyktes, ble tatt og torturert til døde. I Storbritannia feirer man fremdeles 5.november, for å feire dødsdagen til Guy Fawkes. En populær tradisjon er at ungene lager dukkefigurer av Fawkes, som deretter blir brent på bålet. De har til og med et barnerim for å huske hendelsen:

Remember remember the Fifth of November
the gunpowder, treason and plot,
I know of no reason why the gunpowder treason
Should ever be forgot.

Lenger inne i byen fikk vi se ett av flere romerske bad. Byen hadde visstnok fem romerske bad i storhetstiden. De romerske badene hadde fire avdelinger, hvor man gikk fra kaldt til glohett. Målet var å drepe alle insekter som visstnok var inni kroppene, gjennom gradvis oppheting. Konstantin den store bodde også i York en periode. Han kom til England med faren sin i 305. Konstantins sterke støtte for kristendommen hadde en enorm påvirkning på Europeisk historie. Kanskje hadde vi sett et annet Europa hadde det ikke vært for Konstantin?

Men hold dere fast, York er visst også opphavet til renessansen! Alquin fra York dro til Roma i 781, hvor han møtte og inspirerte Karl den store. Karl den store inviterte ham til hoffet i Achen, hvor han satte sitt preg på det åndelige livet og den kulturelle utviklingen under renessansen. Alquin var også opphavet til verdens første logiske gåte.

Homofile finner også en stor del av sin historie tilbake i York. Anne Lister var en lesbisk kvinne som likte å kle seg som en mann, med et tilhørende herrenavn, nemlig Gentleman Jack. Historien sier at hun skrev et brev til presten, hvor hun ba om å bli ektet med sin kjæreste. Han bifalt dette, med den tanke at det var et ekteskap mellom mann og kvinne, og således fikk man det første homofile ekteskapet i 1834. Anne Lister skrev også mange erotiske tekster, som beskrev forholdene hennes. De ble først dechiffrert i 1930, da mye av teksten var i kodeform hvor hun brukte en kombinasjon av algebra og gammelgresk. Anne Lister ses på som den første moderne lesbiske kvinnen. Martin fortalte oss videre at også mannen som startet Pride-bevegelsen i London, ble født i York.

Jeg kunne skrevet mye mer om det som skjedde i York, men jeg tror jeg må avslutte med å si at jeg virkelig anbefaler denne byen. Visste dere at York også er en vikingby? Det er imidlertid en helt annen historie. Jeg kommer definitivt tilbake til denne byen! Men nå gleder jeg meg til å se Rune og ungene i morgen.

Borte bra, hjemme best.

Cheers!

Fra tidsoptimist til tidsrealist

Det er aldri for sent å få en lærepenge. Det har jeg opplevd denne uken. Som evig tidsoptimist har jeg hele livet levd på grensen av tidsfrister. Jeg leverer rett og slett best under press. I dag har jeg erkjent at dette fører til stress.

Det kan illustreres ved to høyst ulike reiser denne uken.

Torsdag skulle jeg fly til Berlin med Civita-akademiet, tidlig om morgenen. Jeg planla å fly til Oslo samme dag, men min bedre halvdel insisterte på at jeg skulle reise kvelden før. Du kan ikke risikere noen forsinkelser som gjør at du ikke når dette, var budskapet. Jeg ankom derfor Oslo sent onsdag kveld, pakket og sjekket buss og togtider. Jeg gjorde meg ekstra flid for å unngå å måtte sjekke inn bagasjen. Da kunne jeg spare unødig tid på flyplassen.

Lite visste jeg om at infrastrukturen skulle gi meg utfordringer. Torsdag morgen kjørte bussen forbi meg, i det jeg gikk over gata mot busstoppet. På Oslo S var annethvert flytog innstilt, noen som endte med ytterligere forsinkelser. Alt ble hektisk dokumentert på Snap Chat, men antagelig helt på automodus.Jeg hadde det vel ikke travelt?

Når jeg gikk mot innsjekkingsmaskinen kjente jeg på en begynnende uro. Ganske riktig, innsjekk var ikke mulig. Ta kontakt med personalet. Hjertet slo og jeg kjente at jeg ble kald om hjertet. Blikket flakket rundt for å finne hjelp. Jeg så ingen. Plutselig så jeg en Norwegian-skranke og løp bort for å drive krisearbeid. Det var lang kø. Jeg sto og trippet. Når det endelig ble min tur fikk jeg klar beskjed. Her var det ingen muligheter. Grensen var overskredet med fem minutter.

En medelev fra akademiet kom løpende, minst like stresset som meg. Hun hadde fått sjekket inn via PC kvelden før, men maskinen ville ikke gi henne boardingkortet. Jeg gav henne små håp om å bli med, men hun entret skranken for å snakke sin sak. Da det viste seg at hun fikk bli med, prøvde jeg meg igjen. Kan ikke jeg gå videre med henne? Jeg har ingen bagasje og skal bare gjennom sikkerhetskontrollen. Vi er i samme gruppe! Jeg var nå blitt desperat. Er det ikke mulig å betale noe ekstra for dette? Et slags krisegebyr for sen innsjekk?Jeg hadde flere ganger prøvd å sjekke meg inn via nettet. Der hadde jeg kun fått feilmeldinger. «Nei, beklager, du kommer ikke med dette flyet». Så der sto jeg, forlatt på flyplassen, mens de yngste kom seg på flyet til Berlin. Forbilde, tenkte jeg. Not so much. Den hersens infrastrukturen.

Tilbud om nytt fly havnet på 5.500,-. Mange som ville til Berlin denne dagen visst nok. Endte heldigvis på 4.500,-, en vesentlig reduksjon! Jeg kom meg til Berlin to timer forsinket og var evig stemplet i obs-klassen.

En hektisk reise var ved sin veis ende.

Hvem sin skyld var dette egentlig?

På tross av min utfyllende forklaring ovenfor så koker det ned til at jeg har meg selv å skylde på. Jeg beregnet rett og slett alt for dårlig tid. Som en ansatt i SAS en gang sa til meg når jeg også levde i grenseland; du er på en flyplass, ikke en togstasjon. Du må beregne mer tid!

Nå innser jeg at han hadde rett. Min bedre halvdel har prøvd å fortelle meg dette i flere år. Han er den første som står i kø inn til flyet, jeg er den siste. Unødig tidsbruk er det verste jeg vet. Når jeg ringte Rune for å fortelle om katastrofen var han ikke overrasket. Han ba meg for fremtiden huske at det er langt billigere å sitte på flyplassen og ta seg en øl, eller et glass vin, enn å miste flyet.

Så, her sitter jeg nå, på Gardermoen. Det er søndag, og jeg skal videre til York på språkskole for å finne min indre parlamentariske engelsk. Det er to timer til flyet går, og jeg sitter og skriver blogginnlegg mens jeg nipper til et glass vin. Fikk nettopp melding om at flyet er 15 minutter forsinket. Jeg har rett og slett all verdens tid og sitter her med hvilepuls. Det har gitt meg tid til å reflektere over min tidsoptimisme.

Jeg må ærlig innrømme at dagen i dag har vært en herlig opplevelse. Jeg kan ikke huske sist jeg kjente meg roligere på en flyplass. I fremtiden skal jeg fortsette å være en tidspessimist. Jeg skal rett og slett være på flyplassen minst en time før avgang. Iallfall når jeg reiser til utlandet.

God tur!

I morgen er det valgdag..

Så i dag er det på sin plass med en stor takk til alle dere som er i familiene til oss partimennesker. Uten dere og deres tålmodighet hadde vi ikke klart å drive valgkamp. Rune, du har vært helt enestående, som vanlig. Tusen takk! Du gjør dette mulig, og jeg satser på å gi litt tilbake i løpet av årene som kommer. Til det braker løs med neste valgkamp i 2021. Den tid, det strev.

I år har jeg vært med på min tredje lokalvalgkamp, men har for første gang ikke stått på listen. Jeg husker enda hvor nervøs jeg var første gang jeg stilte i 2011. Jeg var livredd for å stå på stand, jeg hatet dørbank og jeg var helt sikker på at jeg kom til å få en haug med vanskelige spørsmål når jeg møtte folk. I løpet av valgkampen ble jeg gradvis varmere i trøya, og det var herlig å omgås andre som var i samme situasjon som meg. Jeg innså også raskt at alt jeg var så redd for ikke var så galt allikevel. Ja, det var faktisk gøy også. Det gav rett og slett mersmak.

Dette året er også mitt første lokalvalg hvor jeg er stortingsrepresentant. Det har ført med seg at jeg har fått reise rundt til andre lokale lag og foreninger. Jeg har møtt gamle kjente og nye politiske spirer, i alle aldre. Man blir varm om hjertet og optimistisk for fremtiden når man ser hvor mange som engasjerer seg for lokalsamfunnet. De har allerede brukt timer av sitt liv på den lokale dugnaden, og de aller fleste har et ønske om at det skal bli langt flere, etter morgendagen.

De gjør dette for at de tror det har noe å si hvem som er med og styrer. De har stått på for at de vil ha noe å si i, og om, beslutningene som tas. De har jobbet morgen, middag og kveld, fordi de tror på Høyres politikk. Jeg er stolt over å være en del av dette laget, og jeg er stolt over å representere Høyre.

Høyre er partiet som har gått til lokalvalg for mer kunnskap i skolen, kvalitet og valgfrihet i omsorgen, ren luft og JA-kommuner som bidrar til å skape trygge jobber. Høyres politikk bygger på prinsippet om frihet under ansvar. Denne friheten inspirerer mennesker til å strekke seg lenger, og utløser skaperkraft i samfunnet.

Høyre er partiet for deg som ser muligheter for alle.

Høyre har nå gått til valg på å skape en åpen og tilgjengelig kommune for hele befolkningen. Kommuner der innbyggerne skal kunne velge mellom ulike tjenester av høy kvalitet. Konkurranse og samspill mellom ulike aktører sikrer både høyest mulig kvalitet på tjenestene og valgfrihet til innbyggerne. Det offentlige kan ikke ha monopol på offentlige tjenester. Da mister vi verdifull innovasjon og nyskaping, og tilbudet blir dårligere.

Det bekymrer meg at venstresiden har brukt ideologi og prinsipper som begrunnelse i denne debatten, og ikke har snakket om kvalitet i tjenestene. Debatten kan føre til at enkeltindivider ikke tar sjansen på å skape arbeidsplasser, når trusler om rekommunalisering lurer i bakgrunnene.

Fremtidens velferdssamfunn er avhengige av et godt samspill mellom offentlige, ideelle og private aktører. Da må vi sette kvalitet og tjenestetilbud foran ideologi og prinsipper. For vi har arvet et samfunn preget av tillit, åpenhet og små forskjeller, med høy verdiskaping og velutbygde velferdsordninger. Da er det vår plikt å ivareta og videreutvikle dette for fremtidige generasjoner.

Jeg mener at Høyre har de beste løsningene for et bærekraftig velferdssamfunn, med plass for alle.
Jeg gleder meg nå til å samarbeide videre med alle de blide menneskene jeg har drevet valgkamp med de siste månedene. Dere har virkelig stått på, imponert og inspirert til videre arbeid. Det er ikke ubetydelige mengder planleggingstimer, møter, lapperører, bollepakkinger, solkremer, buttons og kaffekopper som har passert gjennom dagene. I morgen krysser jeg fingrene for at det blir full uttelling, og at flest mulig av dere blir med videre. Husk, det er alltid plass til blide og engasjerte Høyre-folk, både i og utenfor kommunestyrene.

Takk for alle flotte øyeblikk gjennom valgkampen. Jeg har virkelig kost meg gjennom alle dørbanker, morgenaksjoner og stander. Ja, jeg har faktisk begynt å like dørbank.

Husk, det er lov å stemme Høyre i morgen.

Da får dere politikere som ser fremover og finner gode løsninger.

Godt valg!

Ytringsfrihet og cannabis

For noen helger siden var jeg på kurs i regi av Civita. Der sto politisk filosofi på agendaen og vi diskuterte alt fra ulikhet og ytringsfrihet, til høyrepopulisme og propaganda. En svært lærerik helg, med mange høytsvevende diskusjoner som virkelig utfordret meg. Flere utfordringer skulle komme..

Tilbake i valgkampbobla ble jeg plutselig møtt med Unge Venstre sin kampanje for å legalisere cannabis. Debatten om cannabis har engasjert meg lenge, og jeg er bekymret over utviklingen vi ser. For et år siden arrangerte vi flere folkemøter på Jæren, hvor temaet var rusmidler og hvordan man kunne snakke med ungdommen for at de skulle være best mulig rustet til å møte dette. Grunnen til at vi satte i gang disse møtene var en bekymring over mye av det vi hørte om ungdomsmiljøene og tilgjengeligheten av rusmidler. Det var også en utfordring at mange ufarliggjorde cannabisen, og sammenlignet den med alkohol.

Etter å ha bedrevet såkalt svogerforskning siden ungdommen, kan jeg med enkelthet si at cannabis kan føre med seg mye elendighet. Men det kan også være harmløs moro, og noe man prøver ut. Men i alle tilfeller kan det være veien inn til et misbruk. Et misbruk som kan ramme hvem som helst. Det er umulig å peke ut potensielle rusmisbrukere i en barnehage, eller på en skole. Er man heldig klarer man det, men i enkelte tilfeller ikke. Det eneste vi kan gjøre som voksne er å være ansvarlige rollemodeller og snakke med ungene våre om dette, og forberede dem på det som en dag vil møte dem.

Hjerneforsker Svend Davanger har lenge advart mot cannabis:
«Det er en utbredt politisk myte at cannabis, det rusgivende stoffet i hasj og marihuana, ikke er farlig eller skadelig. Men skadene er av en annen type enn den som vanligvis fanges opp av den medisinske farlighetsradaren.

Cannabis truer sjelden livet, men måten vi lever det på.

Cannabis virker sterkest på unge mennesker, det forandrer strukturen og funksjonen til viktige hjerneområder. Brukerne presterer dårligere innen utdanning og tar dårligere veivalg på avgjørende punkter i livet.»

Det er nettopp dette som bekymrer meg. Cannabis har en effekt på ungdom. Det kan påvirke fremtiden deres.
Mange i den eldre garde blir sjokkert over den cannabisen vi har i dag. For mye har skjedd i løpet av 30 år, og det er en helt annen virkelighet som i dag møter våre barn. Cannabisen er sterkere og stoffer mikses i stadig nye cocktailer. Det er farlig å ha foreldre som rådgir ut fra egen barndom, og kunnskapsnivået må definitivt opp.

Tilbake til Unge Venstre sin kampanje.

Jeg hadde blitt forbannet dersom ungene mine kom hjem med buttons som proklamerte at man skulle legalisere cannabis, og jeg ble sint og skuffet når jeg så Unge Venstre sin kampanje. Deretter ble jeg forundret over den sterke debatten som fulgte. Ytringsfriheten ble det meningsbærende. Mens styrken og budskapet i valgkampeffektene og symbolbruk ble mindre. Det ble plutselig til en del av ytringsfriheten. Jeg forbannet meg plutselig også over politisk filosofi. Samtidig som jeg forsvarer ytringsfriheten.

Dette er vel et eksempel på at prinsipper møter moralske kompass. Jeg vil verne ytringsfriheten for alt den er verdt, men som vi sier på Jæren, «dæ æ lov å bruga ved». Jeg viser toleranse ovenfor dem som taler for å legalisere cannabis, og jeg mener at de er i sin fulle rett til å ytre seg. Jeg mener samtidig at det må være lov å stille spørsmålstegn ved deler av kampanjemateriellet Unge Venstre skulle ha med seg på skoler. Bilder og slagord kan ha tung symbolikk, og bilder tolkes gjerne ulikt.

Å ta med seg den type materiale på en skole synes jeg rett og slett er upassende. Det er mange år siden vi kunne skimte kule typer som røykte Marlboro på reklameplakatene. Ja, vi er faktisk flere generasjoner nå som aldri har opplevd dette. Det er ingen tvil om at både tobakk, alkohol og narkotika har skadevirkninger. Det burde være i samfunnets interesse at vi snakker om disse tingene, og at vi kan ha en åpen og opplyst debatt. Men jeg vil ikke at mine barn skal få buttons på skolen med budskap om å legalisere cannabis.

Det er på tide at vi tar et tydelig standpunkt mot narkotika og sier klart nei til legalisering. Verden ble ikke et dårligere sted etter at røykeloven ble innført, snarere tvert om. «Har vi som samfunn råd til å legalisere et tredje rusmiddel, når vi allerede betaler enorme kostnader i form av sykdom og død ved de to legale stoffene, nikotin og alkohol?» spør lege Nora Volkow.

Jeg mener nei.

Jeg tror på en fri debatt, men vil advare mot at vi ukritisk lar bildebruk og kampanjer gli inn i samfunnsdebatten og bli en del av det man møter på skolen. Det kan true måten vi lever livet på.

Ungdommen er fremtiden vår, og det er vårt ansvar å sørge for at de er best mulig rustet.

Nora Volkow beskriver brukere av marihuana på denne måten: «Livene deres er ofte miserable fordi cannabisstoffene faktisk ødelegger de hjernekretsene som gir dem evne til å føle, være bevisste og ha fri vilje.»

La oss kjempe mot legalisering. Det er å gi ungdommen en god fremtid.