Kaffepauser løser ingenting, Vedum

Det farer en elendighetsberetning over landet. Det er ikke lenger bare by mot land. Det er nå også politikerne som drikker kaffe med folket, mot de som sentraliserer i hovedstaden.

Vi skal ikke lenger enn til Storbritannia for å se hva slike tanker kan føre til. «Look to Norway, de klarer seg godt uten EU, ble det sagt. De skulle bare visst.  I dag kan Storbritannia bare drømme om en like god avtale som oss. Allikevel tror Sp fremdeles på et alternativ til EØS-avtalen. Da bliver visst alt så meget bedre..

Retorikken

Vedum har latt det gå sport i å ta med kaffekoppen på Norges-turne og advare mot sentralisering. Blir spørsmålene for vanskelige ler han dem bare bort. For Senterpartiet er det blitt en strategi å bygge motsetninger, gjennom enkel retorikk som frir til følelsene våre.

Senterpartiet ser ut til å ha glemt at den globale urbaniseringstrenden også pågikk under deres vakt. De unnlater helt å nevne at det i perioden 2005-2013 forsvant 9000 gårdsbruk, ble 336 færre skoler i distriktene, færre sykehus med akuttfunksjon og en kraftig reduksjon i jordbruksareal. Det passer ikke inn i historiefortellingen. Senterpartiet vil nødig forflate en god debatt med fakta.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. Nå ser vi at nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %.

Senterpartiet kalte Nye Veier for et luftslott. I dag ser vi at det har spart staten for 59 milliarder, og det bygges mer vei og bane enn noen gang. Lukten av asfalt er godt nytt for distriktene. Og, ja, det går godt i distriktene.

Skremsler

Allikevel fortsetter Senterpartiet å komme med halvsannheter og skremsler. For Senterpartiet skal stoppe den globale sentraliseringen. Da er det mindre viktig at budskapet ikke er sannferdig. Så lenge det fremføres på norsk. For når følelser skal vekkes, må alle kaffekopper tas i bruk.

Det er verdt å merke seg at Senterpartiet vil ut av EØS-avtalen. En avtale som sikrer norske bedrifter tilgang til sitt viktigste marked. Det setter jobber i fare. I det scenarioet vil sentralisering være vår minste utfordring.

Jobb skaper bygdeliv

Vi politikere kan ikke bestemme hvor folk skal bo. Men vi kan legge til rette for vekst, attraktivitet og økt bolyst i distriktene. Det har vi gjort gjennom å sørge for gode rammevilkår for bedriftene og en historisk satsing på vei og bane. For det er jobber som skaper liv i bygdene, og videre grunnlag for velferdstjenester og kulturtilbud. Distriktene trenger ikke flere kaffepauser og enkelt retorikk fra Senterpartiet, de trenger en aktiv politikk som skaper vekst og flere jobber.

Først publisert i Vårt Land, 3. desember 2020.

 

Med kraft for å bevare

Det var den rene kraften vår som startet industrieventyret på Frøyland, for over 100 år siden, og gjorde Kvernaland til det stedet det er i dag. Snart går startskuddet for etablering av kraftintensiv industri i regionen. Vi har den rene kraften, spørsmålet er om vi fortsatt har tro på industrien.

Kvernaland ble bygget rundt industri og jordbruk, takket være vannkraft som gjorde dette mulig. Interesse for smedeyrket skulle føre til at bondesønn, Ole Gabriel Kverneland, i 1879 etablerte en smie på Kvernaland. Hans sønner ble tidlig involvert, og flere av dem reiste til Tyskland og utdannet seg.  Med seg på hjemturen hadde de tyske smeder. Den ypperste kompetanse innen smedeyrket ble dermed hentet til ei lita bygd på Jæren. Driftige jærbuer, i kombinasjon med kompetanse fra den store verden, ble til landbruksredskaper i verdensklasse. Det skulle vise seg å bli et industrieventyr og det vi i dag kjenner som Kverneland fabrikk. En institusjon for mange som bor i bygda.

I fabrikkens tidlige fase fikk fabrikkarbeiderne kjøpe billige boligtomter vi i dag bare kan drømme om. Størrelsen var i begynnelsen opp mot ti mål, men ble redusert til to, da store tomter førte til mye skoft i onnetider og ledelsen så at tomtene ikke ville rekke til mange. Derfor begynte de å selge tomåls tomter, som var tilstrekkelig til litt grønnsaker, bærbusker, frukt-trær og blomster.

I dag snakker vi i kommuneplaner om fortetting for å verne matjord.

Den gang var det ikke bare enkelt å bygge industri i ei lita bygd. Ole Gabriel Jr skrev på 60-tallet noen betraktninger rundt fordeler og ulemper ved å drive industri. Han skrev om en bedrift som kunne vokse, takket være strøm fra de lokale kraftverkene i regionen. Boligtomter, produksjonsvennlig klima og driftige medarbeidere var andre momenter som ble trukket frem. På den utfordrende siden trakk han frem skattenivået, som var høyere i forhold til sammenlignende land, og en svakt utbygd yrkesopplæring. Stadig mer komplisert produksjonsutstyr krevde mer og mer av kunnskaper. Til slutt trakk han frem liten industriell tradisjon og erfaring som en minusfaktor.

Nesten to generasjoner senere er vi i den samme debatten. Det handler om kraft, strøm og kompetanse for fremtiden, mens digitaliseringen foregår for fullt, og vi forbruker stadig mer data.

På Kverneland fabrikk er det fortsatt full aktivitet. Tyske smeder er byttet ut med maskiner og teknikk fra alle verdens hjørner. For dagens ungdom vil ikke sveise, slik man gjorde i gamle dager. De vil betjene styrekonsoller og drive med automasjon. Gamle tegninger av jordbruksredskaper er i ferd med å forvitre, og Kverneland fabrikk er i full gang med en omfattende digitalisering og automatisering.

Vi er mer enn noen gang avhengige av kraften vår. Den må vi bruke til å lagre data. Det kan skape nye industrieventyr for jærbuen. For fremtiden vår kan ligge i en sky.

Dette innlegget sto først på trykk i Jærbladet, 2.desember 2020

Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

I morgen kommer ungene mine til å stå og stirre på en tom vegg, samtidig som utallige unger i alle aldre åpner sin første gave i desember. Det er sirlig innpakkede sokker, tannbørster, og alskens duppeditter. Det er øl og akevitt til far, hudkremer og duftlys til mor. Alle skal få. Hver dag. Frem til julaften.

Sånn har det blitt.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over kalenderjaget som er i gang. Når ble liksom pakkekalender en standard? Nå har vi sågar kommet dit hen at man søker etter alternativer til pakkekalenderen.. Verden står ikke til påske.

I min barndom fikk vi alltid julekalender med små sjokoladebiter. Jeg husker enda den gangen jeg fikk en kalender som var formet som et lite hus. Jeg gledet meg til hver en luke, og det var alltid like spennende å se hvilken sjokoladefigur man fikk.

Men jeg skal innrømme at mamma faktisk laget pakkekalender til oss ungene, en gang. Vi var fire i tallet, så det var litt av en oppgave! Hun løste det ved at vi barna fikk åpne hver vår luke i firedagerssykluser. Det var spennende nok. Endelig skulle vi også få.

Men det ble aldri pakkekalender etter dette.

Den gang var jeg litt snurt da jeg besøkte venner, og kunne se gaver som hang sirlig innpakket på en vegg. Lengtende øyne kunne bare drømme. I dag setter jeg pris på mine foreldres valg.

For jeg har aldri lidd noen nød. Og det har ført til at jeg ikke har denne tradisjonen tett på livet. Takk og pris for det. Pakkefri desember har sine fordeler.

Jeg vil faktisk påstå at pakkekalender har blitt et hysteri, som nå også har forflyttet seg til den voksne verden. For den eldste generasjonen må det hele virke ganske absurd. Enkelte kan enda huske tilbake til den tid hvor appelsiner var et eksotisk innslag i julefeiringen..

Til og med i Aftenpodden var det nyttige råd for pakkekalenderen. Har man 3-4 barn, løser man enkelt strevet ved å pakke alle gaver inn i samme pakke. Vips, så ble 96 pakker til 24.

Heldiggriser! Jeg snakker stadig med godt voksne mødre, som enda sender pakkekalender til sine håpefulle små. Langt inn i 30-årene.

Det er på tide å stoppe hysteriet.

Enkelte tar sågar til orde for alternative pakkekalendere. Det snakkes om aktiviteter og kos, og mer tid med hverandre. Pakket sirlig inn, i små lukelapper på en vegg. Jeg tilbringer tid med familien rett som det er. Det er faktisk noe av det kjæreste jeg gjør. Men trenger vi virkelig en lapp for dette?

Hva skjedde med den gode gamle sjokoladekalenderen? Spiser vi virkelig så mye snop i løpet av året, at denne har mistet sin sjarm og sin plass i juletradisjonene?

Det er ikke så farlig, så lenge du ikke bryr deg. Men søren heller, dette bryr jeg meg om. Sjokoladekalenderen trenger en renessanse. Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

Han er arbeidskar. Jeg er politiker.

I over tre år har jeg fått pendle til Oslo og delta i debattene på Stortinget. En surrealistisk opplevelse. Lærerikt, inspirerende, og engasjerende. Utrolig gøy, men også frustrerende.

Debatten på Stortinget er annerledes enn det jeg hadde trodd. Det skapes et oss og et dem. Man settes i bås. Motivene mistros. Målene likeså.

Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er med og brutaliserer arbeidslivet, og jobber for de få, ikke for de mange.

Svartmalingen vil ingen enda ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn. Lykkelig gift på 13 året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene må vi le litt av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er enda lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Men nå jobber vi også for å forsørge en stadig økende familie, og samtidig sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en stor oppgave.

Vervet som politiker må definitivt skjøttes med respekt.

Jeg blir skremt av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Men fakta taper dessverre oftere og oftere. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har kommet dit hen.

Velferdsprofitører og kapitalister står mot vanlige arbeidsfolk.

Det fører til at private aktører taper i kampen mot ideologi. Det fører til en teoretisk debatt om formueskatt. Begge deler er en trussel for verdiskapingen. Vi burde snakke mer om kvaliteten i tjenestetilbudet og hvordan norske bedrifter kan videreutvikle seg. Da trengs det ingen favorisering av offentlige aktører og særnorske skatter som gir norske bedrifter et handikap i møte med utenlandske eiere.

Allikevel tegnes det opp et karikert bilde av rike folk mot arbeidsfolk, hvor de rike tjener penger på vår felles velferd og vegrer seg for å betale til fellesskapet.

I det bildet blir vi alle tapere.

 

 

 

Med lys skal mørket fordrives

I dagene før samfunnet ble stengt ned i mars hadde jeg flere møter med ulike Høyre-lag, om både programarbeid og Høyres politikk. Jeg husker at jeg formelig svevde nedover gata etter et av møtene og tenkte, så heldig jeg er som får gjøre dette. Det fyller meg med energi å møte folk.

Så ble det slutt på de fysiske møtene. Sakte men sikkert.

Jeg merker at lunta er kortere enn den pleier å være nå. Det er blitt mørketid. Vi er midt i en pandemi. Innestengt i en digital virkelighet. Alt vi ser er masker på gata og fjes på skjermen. Det er ganske så trist.

Mange jobber for å holde samfunnet i gang, samtidig som de er redde for smitte. For hvem vil havne i en situasjon som Belgia, hvor helsepersonell må gå på jobb med korona. Det er mye som står på spill. Mange står i fare for å miste livsverket, andre har mistet inntekten. Det er tunge tider.

Den siste tiden har det vært et stemningsskifte. Jeg møter stadig flere oppgitte mennesker. Vi nikker til hverandre. Kommer med oppmuntrende kommentarer. Prøver å smile. Leter etter galgenhumoren. Men det er nok nå. For det begynner å røyne på.

Jeg er så dritt lei av å lese meninger på Facebook, om det ene og det andre. Jeg er faktisk så dritt lei, at jeg selv havner i fella og kaster meg ut i et eget sorgens kapittel. Men ærlig talt. Skal lenker av lys plutselig gjøre meg lykkeligere nå? Det sies så i avisa. Har jeg ikke fått julelysene opp hittil, i en alder av 40 år, klarer jeg det nok ikke denne julen heller. Jeg er også usikker på om det gjør meg lykkeligere. Lys schmys..

Per nå finnes det dessverre ingen raske løsninger. Det hjelper ikke med forening på Teams. Det var gøy de første ukene. Helt til lyset på skjermen sluknet. Nå sliter jeg med å følge tråden i alle disse møtene. Det ene møtet avløser det andre. Jeg tar meg stadig i å glemme å legge inn pusterom mellom møtene. Det tar tross alt noen minutter å logge seg av, og komme seg på neste møte. Tidsklemma har fått en annen dimensjon.

Nå er det snart helg. Jeg skal ha lunsj på en restaurant i morgen. En liten glede i hverdagen, og så viktig for dem som prøver å holde maskinen i gang. Det er mange som sliter nå. På så mange ulike nivåer. Det beste vi kan gjøre er egentlig å logge av det digitale livet en periode. Ta opp telefonen og ringe en venn. Jeg tror jeg er kommet til det punktet der jeg savner en klem. Og jeg er IKKE en klemmer. Men jeg savner å kunne skråle med venner, og lene meg litt for langt over for å rope noe inn i øret til sidemannen. Hvem hadde trodd at man skulle savne å bli spyttet i øret?

Korona gjør noe med oss.

Jeg håper vi finner noe å glede oss over i tiden fremover. At vi handler i de lokale butikkene. At vi støtter de lokale spisestedene. Og at vi prøver å hjelpe hverandre med å holde hodet over vannet. For vi trenger hverandre nå.

Det sies at vaksinen er på vei. Det er lys i enden av tunnelen. La oss håpe at tunnelen ikke er lengre, enn at vi klarer å holde pusten til vi ser lyset.

Og at julen ikke varer helt til påske.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Pensjonsran, eller generasjonskløfta?

I august kom Nav med nye framskrivninger som viser hvor mye mer vi må jobbe når levealderen øker. Kort tid etter kom pensjonsoppgjøret, eller snarere, pensjonsopprøret. Sosiale medier strømmer over av pensjonister som er misfornøyde.

Det er på høy tid at den yngre generasjonen tar til motmæle.

Debatten om pensjon kan ikke snevres inn til kun å omhandle dagens pensjonister. For samtidig, i en fremtid, langt, langt borte, skal de som i dag er et stykke unna pensjonsalder, jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister. Dagens pensjonister er inne i gullalderen. Det visste vi allerede i 2011, da Stoltenberg II-regjeringen fikk gjennom pensjonsreformen.

Den gang ble levealdersjustering innført, som en viktig del av pensjonsreformen. Det betyr at pensjonen blir justert ut fra den forventede levealder for alle årskull ved den alderen du tar ut pensjon. Levealdersjusteringen skal sikre at pensjonssystemet forblir økonomisk bærekraftig i framtida selv om vi får flere eldre og lever lenger. Når levealderen øker, må pensjonen ved en gitt uttaksalder fordeles utover flere år som pensjonist.

Nå ser vi at levealderen vil øke raskere enn tidligere antatt, ifølge nye befolkningsframskrivinger som Statistisk sentralbyrå la fram i juni.

Det er gode nyheter, særlig når vi vet at antall år med god helse også ser ut til å øke i samme takt. For kommende pensjonister betyr det at en i større grad må bruke den økte levealderen til å jobbe lenger, dersom en vil sikre en like god pensjon relativt til lønnen som eldre generasjoner.

Vi har i praksis to valg når levealderen øker. Vi kan jobbe noe lenger for å oppnå samme årlige pensjon som eldre generasjoner, eller vi kan godta at vi vil få noe lavere årlig pensjon. Til gjengjeld kan vi vente flere år som pensjonist sammenliknet med eldre generasjoner. Noe midt imellom er også et alternativ.

Dersom levealderen ikke øker, ser vi at de som er født fra 70-tallet og utover skal jobbe til de er minst 70 år. Tidene vil forandre seg. Men det er dagens pensjonister som protesterer. Selv står jeg midt mellom den yngste og den eldste generasjon. Jeg ser problemene til begge generasjonene.

Da pensjonene skulle reguleres, lå det i år an til tapt kjøpekraft for pensjonistene. Men regjeringens skattegrep gjør at ingen pensjonister taper kjøpekraft i år. Vi står samtidig i en krise hvor utallige jobber står i fare, rekordmange er permitterte og flere taper livsverket.

Pensjonistene bør skue, både til fortid og til fremtid, før de beskriver årets oppgjør.

For målet med pensjonsreformen i 2011 var klar. Den skulle fordele byrden mellom pensjonistene og de yrkesaktive. Det er et faktum at yrkesaktive må jobbe betydelig lengre for å oppnå samme pensjon som dagens pensjonister.

Men det er kanskje den tid, den sorg? I en fremtid, langt, langt der fremme. En tid hvor gullalderen er lagt bak oss, og vi er tvunget til å prioritere hardere.

Da kan vi snakke om pensjonsran, men da for dagens unge.

PS: Publisert i DN, 26. september 2020.

Vi trenger et samspill hvor alle får delta

Ferdig med to dagers trontaledebatt i Stortinget! Hva skal man si? Er verden virkelig så kald og kynisk som det opposisjonen hevder? Det var til tider iskaldt i salen.

Det er tydelig at det nærmer seg stortingsvalg. De ideologiske skillelinjene skal vises frem. Neste års valg blir et ideologisk valg, har flere av representantene fra venstresiden sagt fra talerstolen. Det snakkes om de rike, som en motsetning til dem som har vanlige jobber. Vanlige folk, til forskjell fra de som sitter på toppen og skor seg. Det skapes et oss og et dem.

Rundt i hele landet sitter det partifeller, fra alle partiene langs aksen, som representerer mangfoldet i samfunnet. Mange blir puttet i båser de ikke føler seg hjemme i. Det er sjelden et enten eller.

Men det kan virke som om kampen står mellom det offentlige og det private. Mellom det varme og det kalde. Sannheten er at det ikke finnes motsetninger mellom disse to. Vi trenger begge.

Det forundrer meg at skillet mellom stat og privat skal være så skarpt hos venstresiden. Og det bekymrer meg at det snakkes mindre om tjenestene som skal leveres, og kvaliteten vi kan forvente å få.

Systemet blir viktigere enn menneskene.

Sannheten er at en sterk offentlig sektor skapes i samspill med det private. For når staten skal gjøre alt, så svekkes mangfold, innovasjon og entreprenørskap, som gjør det vanskeligere å skape de arbeidsplassene som finansierer vår felles velferd. Når staten og statlige selskaper skal ta all risikoen i markedet så risikerer de penger som kunne gått til sykepleiere, lærere og velferd. Da får vi mer stat og mer styring.

Og fortsatt snakker ikke venstresiden om kvaliteten i tjenestene, de er mest opptatt av hvem som skal gi dem, og hvilke penger som skal brukes.

Det samme ser vi i debatten om heltid og deltid. Det snakkes lite om kvalitetene i tjenestene, men det burde vi. For kvaliteten i tjenestene blir bedre av at ansatte har høyere stillingsprosenter. Det er til gode både for pasientene, arbeidstakerne og samfunnet. Dersom vi ønsker kvalitet, er heltid det gitte svaret. Men da må partene på arbeidsplassen finne de gode løsningene, sammen. De har lokal kunnskap og vet hvor skoen trykker. Med mer heltid vil kvalitet, kompetanse og trivsel bare være noen av gevinstene. Men da må vi ta debatten, både om kvalitet og kompetanse, men også om den store elefanten i rommet, nemlig arbeidstid. Der stopper det imidlertid opp for venstresiden.

Ja, det blir et ideologisk valg neste år. Et valg som kommer til å handle om ideologi versus pragmatisme. For Høyre er det viktigste at gode tjenester leveres, på en best mulig måte. Ideologi kan ikke styre samfunnet. Men vi bør være opptatt av kvaliteten på tjenestene vi skal skape.

Da trenger vi et samspill, hvor alle får delta.

Mitt møte med en ekstraordinær bransje

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av rekruttering, og potensialet som ligger i det enkelte menneske. Gjennom samtaler har jeg erfart at hver og en av oss har et potensiale for mestring, men vi er alle avhengige av en sjanse, en fot innenfor, for å vise at vi kan. RIMI gav meg den sjansen, da jeg droppet ut av tysk grunnfag, som 19-åring. Senere skulle både ASKO og Høyre gi meg sjanser i livet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne være stortingsrepresentant. Foten innenfor hos Høyre var viktig. Den gav meg sjansen.

Som stortingsrepresentant har jeg tatt med meg engasjementet for rekruttering og inkludering, og det har vært mange fantastiske møter med aktører som jobber for å inkludere flere. På min vei har jeg fått stifte bekjentskap med de som jobber i vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter. Hvert møte med denne bransjen har imponert meg. Det finnes så mye kunnskap, så mye erfaring og så mange opplevelser, som har ført bransjen der den er i dag. Mye har skjedd de siste ti årene.

Samtidig finnes det enda så mange fordommer og så mye uvitenhet.

Begrepet vernet bedrift forsvant fra ordboken i 1974. Allikevel kjenner jeg godt til begrepet. Jeg er født i 1980. Bransjen er beheftet med så mange fordommer.

Jeg brenner for at vi skal fjerne V`en i varig tilrettelagt arbeid (VTA). For hvem kan vel si at man er varig et sted? Det kommer helt an på den enkelte og mulighetene som gis. Kampanjen for å fjerne den burde stå i alle landets aviser! En liten bokstav, men med så stor betydning.

Vekst, og arbeids- og inkluderingsbedrifter utvikler mennesker og gir samtidig tilrettelegging for de som trenger det. Det er ingen oppbevaringsplass. Det er produksjonsbedrifter, med ansatte som finnes rundt hver og en av oss i samfunnet. Noen klipper plener, andre lager lys, noen makulerer, mens andre spoler ledninger. Noen steder merkes fotgjengerfeltene, mens andre selger pizza og driver bowling. Noen jobber på Kiwien, mens andre er på sykehjemmet. Mangfoldet trenger muligheter. De ansatte er like forskjellige som deg og meg. Og de har alle fått en ansettelse i bedriften de jobber. Verdien av arbeid.

Felles for oss alle er at vi vil tilhøre et sted. Vi vil oppleve mestring og kjenne at det er bruk for oss. Følelsen av helg kjenner man først når man har vært i jobb. Gleden ved å kunne ønske hverandre god helg, samtidig som man gleder seg til å møtes igjen på mandagen. Det er godt å være litt sliten. Man kan slenge seg ned i sofaen og vite at man har vært til nytte.

Flere må få kjenne på følelsen av helg.

I Høyres programarbeid har jeg jobbet for at bransjen må få verktøyene de trenger, for å kunne gi plass til enda flere ekstraordinære ansatte. Bransjen har en unik kompetanse, og gjennom en større fleksibilitet må det jobbes for at de kan samhandle mer med ordinært arbeidsliv. Samtidig må vi sikre at bransjen kan drive livslang oppfølging, for de som trenger det, slik at det skapes mestring.

Vi skal sørge for at det skapes flere tilrettelagte arbeidsplasser, samtidig må vi skrote varig fra begrepsbruken vår. Mennesker skal ikke settes i bås og farges av våre fordommer. Det skaper begrensninger.

De som jobber med inkludering forstår dette, og ser verdien mangfold og inkludering gir til virksomhetene. De inkluderer ikke for å være snille, men fordi det lønner seg.

De vet at de kan stille krav, for det viser bare at de tror på den enkelte. For de har sett gullet som skinner under overflaten hos sine ekstraordinære ansatte, og de vet hvordan de skal få det frem.

Takk for den fantastiske jobben dere gjør!

Det er ekstraordinært, og fortjener å løftes frem i lyset.

For eller imot jordvern?

Det foregår i disse dager heftig kampanje for at Time Kommune skal snu i reguleringen av området Re/Svertingstad. Det kan i debatten virke som om man enten er for jordvern, eller imot. Jeg tilhører tydeligvis den kategorien som er imot jordvern, for jeg mener at en ikke skal stoppe reguleringen som er gjort. Reguleringen er et resultat av flere prosesser i kommunen, som strekker seg helt tilbake til 2011, hvorav de fleste vedtakene har vært enstemmige.

Som politiker har jeg erfart at helheten er viktig. Politikk kan ikke utvikles stykkevis og delt. Ikke rent sjelden står interessegrupper mot hverandre. Det er tidvis tøft å være lokalpolitiker, hvor man driver politikk ved siden av jobben, og ofte kombinerer det med et hektisk familieliv. Men det betyr ikke at jobben er mindre viktig av den grunn. Lokalpolitikere gjør et viktig arbeid for å sikre jobber og gode lokalsamfunn, hvor vi kan leve våre liv og få det vi trenger. Da trenger vi mat, helsetjenester, jobb, idrettslag, kultur og så mye mer. Alt dette skal balanseres opp mot hverandre.

Samtidig skal vi ta vare på matjorden vår. For den er dyrebar. I Norge har vi 3 %, til sammenligning med Danmark, som har hele 66 %. For å sikre matproduksjonen er det derfor viktig med et sterkt jordvern, kombinert med bedre utnyttelse av tilgjengelige jordbruksarealer. Samtidig må jordvern alltid balanseres mot andre samfunnsbehov, og ses i et helhetlig perspektiv.

Det er heldigvis nå større oppmerksomhet om verdien av matjorden, og kommunene legger større vekt på jordvern. KOSTRA-tall, fra kommunene, viser at omdisponeringen av dyrka jord var på 3 617 dekar i 2019, godt under det vedtatte jordvernmålet på 4 000 dekar som Stortinget har vedtatt. Dette er under jordvernmålet for tredje året på rad. Det viser at arbeidet gir resultater, og omdisponeringen er nå på det laveste nivået på 30 år. Til sammenligning ble det gjennomsnittlig omdisponert 7 600 dekar årlig i perioden med rød-grønn regjering.

For fjerde året på rad øker også tallet på godkjent areal for nydyrking. I 2019 ble så mye som ca. 28 100 dekar godkjent, noe som er ca. 3 300 dekar mer enn året før, og det høyeste tallet siden KOSTRA-rapporteringen startet i 2005.

Utnyttingsgrad er en viktig dimensjon i jordvernsdebatten. Siden de fleste byer og tettsteder er omgitt av en del dyrket jord og har et behov for å vokse, er det viktig at nye og eksisterende områder for utbygging blir utnyttet mest og best mulig. Arealstrategier der det blir lagt vekt på fortetting innenfor eksisterende byggesoner, vil i det lange løp også fremme jordvernet. Ved en konsentrert utvikling vil arealforbruket til utbygging bli mindre og presset på verdifulle områder utenfor tettstedsavgrensingen betydelig redusert.

Ut fra både jordvernhensyn og utbyggingsinteresser er det viktig at det blir lagt langsiktige rammer for utviklingen av tettstedene i en regional plan, slik at en ikke får stadige omkamper. Dette bidrar til at planleggingen blir mer forutsigbar og helhetlig, og det legger grunnlag for en langsiktig utbyggingsgrense, hvor en forenkler arbeidet med langsiktig forvaltning av verdifulle jordbruksarealer. Det gir også forutsigbart for drift og investeringer i jordbruket, samtidig som rammevilkårene for arealplanlegging og for eiendomsutviklere er forutsigbare.

Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor i arbeidet med å utvikle tettstedene, og området Re/Svertingstad ligger godt innenfor denne grensen. Det skal være et viktig skille mellom by- og tettstedsområdene og store sammenhengende landbruksområder. Det er videre et poeng at nye utbyggingsområder bør styres mot sentrumsnære områder, og at det legges særlig vekt på høy arealutnyttelse på disse områdene.

Lokalpolitikerne i Time kommunestyre gikk i møte 17.12.2019 enstemmig inn for å godkjenne «Kommuneplan Time kommune 2018-2030 – Arealdelen». Det gir forutsigbarhet i perioden frem mot 2030. Det er nødvendig å ta vare på god matjord, men jordvernet må balanseres mot behovet i storsamfunnet. I Time kommune har utviklingen av jordbruksjord gått fra 45 % til 46 %, siden 2011, samtidig som kommunen har hatt en enorm utvikling. Det forteller om en kommune som er trygg og fremtidsrettet.

Kommunepolitikerne gjør jobben sin og ivaretar helheten. Langsiktig grense for jordvern er en viktig rettesnor, og den følges, også i denne saken. Det viser, sammen med tallene fra KOSTRA, at å verne matjorden er en prioritert oppgave, både lokalt og nasjonalt.

Men hvis man virkelig ville verne om matjorden på Jæren, burde man gjøre noe med kommunegrensene. En justering av kommunestrukturen vil gjøre det lettere å drive en mer helhetlig planlegging og utvikling når det gjeld arealbruk, transport og tjenesteproduksjon. Men frem til vi eventuelt ser en Jæren kommune, støtter jeg mine kollegaer i Time kommunestyre.

De ivaretar helheten. Det bidrar til godt jordvern, også i et langsiktig perspektiv.