Hvordan har du det, egentlig?

I dag feires verdensdagen for psykisk helse, hvor temaet er ensomhet og utenforskap. Dette er viktige tema for samfunnsdebatten.

Det meldes om at flere sliter med psykisk uhelse i samfunnet i dag, og fravær som følge av psykiske lidelser stiger. Kanskje snakkes det også mer om dette temaet i dag, enn det ble gjort tidligere? Tidligere var det ikke så uvanlig å ha en tante «som lå». I dag snakkes det i større grad om depresjoner og psykiske diagnoser.

I et samfunn med større grad av åpenhet er det viktig å være tydelig på at jobb kan være friskliv. Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi i vårt samfunn, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til arbeid. Arbeidsdeltakelse har betydning for den enkeltes identitet og stilling i samfunnet.

Det er mange som opplever skilsmisse, sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer i løpet av livet. I slike stunder kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å fokusere på noe annet og være del av et fellesskap.

Men det er ikke alltid så enkelt.

Man kan også ha tunge dager som ikke skyldes store kriser i livet. Som politiker opplever jeg dem gjerne oftere enn tidligere. Man skal prestere på så mange arenaer. Man skal vite litt om mye, og svaret forventes å ligge klart når spørsmålet kommer. Det hender at jeg ligger søvnløs om natten, både før og etter en debatt. Man kverner på hva en skal si, og kanskje verre, på hva en aldri burde ha sagt. Noen dager kunne jeg tenkt meg å ligge i sengen. Men jeg velger å stå opp.

Det finnes mange tegn som kan vise at folk sliter. Vi må bli flinkere til å se disse, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte hvordan det går med folk vi møter, men det er sjeldnere vi er klare for et ærlig svar.

Hvordan går det med deg, egentlig?

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å ta det som ofte omtales som den vanskelige samtalen. Det er så mange temaer i et menneskes liv som kan være vanskelig å berøre. Jeg har tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også snakker om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig. Da må vi åpne opp for den type samtaler som sørger for at vi har det godt, også i arbeidslivet.

Som stortingsrepresentant treffer jeg mange som har vært gjennom tunge tider. De føler seg ofte utenfor, og føler ikke at de kan måle seg mot de andre som går rundt og fungerer i det daglige. De kjenner ofte på den samme redselen jeg kjenner på. Hva tenker folk egentlig om det jeg sa nå? Burde jeg ha gjort det på en annen måte. Å grue seg og kjenne på usikkerhet er en del av det å leve og være en del av samfunnet. De færreste av oss går gjennom livet uten å kjenne på dette. Vi må bli rausere med hverandre og dele mer av egne nedturer. For livet er ikke rett frem for noen av oss.

Selv om jeg som oftest opplever solskinn, kommer det tunge perioder med skyer, regn og tåke innimellom. Heldigvis vet jeg at det går over. Det er viktig at vi forteller hverandre dette. For gjennom samtalen kan vi finne fellesskap, og plutselig innse vi at vi ikke er helt alene i verden.

Ensomhet har dessverre blitt en større utfordring for mange, og noen er mer utsatt for ensomhet enn andre. Mens 1 av 10 i befolkningen for øvrig sier de er mye plaget av ensomhet, sier 4 av 10 eldre over 80 år at de føler seg ensomme, og det er 3 av 10 unge som opplever ensomhet. Selv har jeg min bestemor på 92 år som nærmeste nabo. For henne kan en dag være uendelig. Mens vi løper i hamsterhjulet for å kombinere jobb- og familieliv, teller hun timer til neste besøk. Nylig innførte vi lørdagsfrokost hos henne. Et høydepunkt i uken hvor vi kan spise i fellesskap. Nystekte rundstykker smaker bedre sammen med andre.

I anledning verdensdagen for psykisk helse er det verdt å tenke på hvordan vi kan sørge for at enda flere inkluderes i fellesskapet. Enten det er med varme rundstykker på en lørdag, eller at vi åpner opp arbeidsfellesskapet for flere.

Det beste for et menneske er ofte et annet menneske.

Vi trenger kvinnestemmene

Dette innlegget er myntet til deg som er kvinne. Til deg som balanserer jobb, familieliv og fritid. Stemmen din er viktig og vi trenger stemmer som din i politikken.

Da Bastholm trakk seg som partileder startet debatten om kvinner kan kombinere politikk og familieliv.

Vi er selv kvinner med verv på Stortinget. Hjemme har vi barn, mann, hund, hus og fritidsinteresser. Vi ønsker flere som oss i politikken, men vi vet at det ikke er lett. Mange steder er ikke politikken tilpasset liv med barn og forpliktelser, og vi møter mange fordommer. Som kommentarer om det virkelig går bra med barna våre som primært er hjemme med far – det stikker i mammahjertet.

For vi er klar over hva vi velger bort. Vi går glipp av skoleavslutninger og verdifulle hverdagsøyeblikk. Men vi håper det henter seg inn på veien. Vi er med på å bygge et bedre samfunn for barna våre og barna våre lærer seg at engasjement nytter.

Kvinner må fortsette å engasjere seg og skape endring. Kvinner har en viktig dimensjon å bringe med seg i politikken. Vi trenger et samfunn som favner alle, da må alle sitte rundt bordet når beslutninger tas.

Vår oppfordring til alle kommuner og fylker er å gå inn for rekordhøy kvinnerepresentasjon neste valg, men det krever at alle bidrar til å heie kvinnene frem.

Takk til Bastholm, et viktig forbilde for mange.

Først publisert i Aftenposten, 9.september under Kort sagt.

 

En skolestart for gutta

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner i skolen legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. I disse dager starter de opp igjen med den viktige jobben sin. Lærerne er den avgjørende faktoren for at både jenter og gutter skal lykkes i skolen.

Denne uken går også mange elever inn skoleporten for aller første gang. Noen har gledet seg lenge, andre gruer seg kanskje litt. Selv er jeg spent. Min eldste sønn har sitt første dag på ungdomskolen. De neste årene vil brødrene hans følge etter, og i 2024 vil alle guttene gå på ungdomskolen. Et nytt kapittel i livet er i ferd med å starte.

Jeg må ærlig innrømme at jeg også er bekymret. Som mamma til gutter blir man fort det. For nesten 70 prosent av dem som får spesialundervisning i grunnskolen er gutter, og gutter er videre overrepresentert i andel unge uføre mellom 20-29 år og vi vet at skolemotivasjonen synker hos guttene på ungdomskolen.

Skolen skal være utjevnende, både for faglige og sosiale forskjeller. Vi ser derimot at jentene gjør det bedre enn guttene på skolen. De får bedre karakterer, er flinkere til å lese og flere fullfører videregående opplæring enn gutter.

Litt bekymret, men mest forventningsfull sender jeg allikevel ungene av gårde mot et nytt skoleår mens jeg tenker, hva er det egentlig som skjer med gutta?

De siste årene har jeg gjort meg noen anekdotiske tanker rundt dette.

Det startet da jeg var på 20 års-reunion etter barneskolen hvor jeg traff igjen mange av de urolige guttene som stadig fikk kjeft i timene. De ble tidlig stemplet som lite interesserte, og ble uro-momenter for mange av oss. Selv var jeg nok med å bidra til uro i perioder, men fikk aldri det stemplet på meg. En av disse gutta, som i dag har en svært respektabel jobb, følte de ble stemplet som «problemelever» og sa til meg «utfordringen min var at læreren så problemer der det ikke var problemer.» Det er en setning som har festet seg hos meg, og som jeg har tenkt mye på etterpå.

For det gikk helst godt med de fleste jeg gikk i klasse med, både guttene og jentene. Flere av de andre såkalte urolige gutta driver i dag egne firmaer og har funnet sin vei ved å bruke energien til noe de brant for. Men det er ingen selvfølge at det er slik det går og det er ikke noe vi som samfunn bare kan akseptere.

Som mor til tre gutter har jeg noen ganger bitt meg merke i kommentarer fra dem om at jentene får lov til å holde på, mens guttene får kjeft. Kan det være slik at gutter og jenter behandles ulikt på skolen. Som mor til også en jente, tar jeg meg i at det antagelig stemmer. Dessverre. For vi har nok alle litt ulike forventninger til gutter og jenter, og det kan skape varige utfordringer senere. Dette problemet er på ingen måte isolert til skolen, vi som foreldre, besteforeldre og naboer forsterker det, og vi må alle gjøre vårt. Det handler også om større bevissthet.

Som politiker gjør dette meg engasjert. Vi må ta flere grep.

Mye har gått i riktig retning i norsk skole de siste åtte årene. En god lærer er den viktigste faktoren for elevenes læring, og Høyre i regjering ga lærerne et faglig løft og et statusløft. Da Høyre overtok regjeringskontorene innførte vi videre en fraværsgrense, reformerte læreplanene og gjorde det mulig og ønskelig for flere å ta yrkesutdannelse. Nå lærer elevene mer, fraværet i videregående skole har gått ned, yrkesfag har fått et oppsving og rekordmange fullfører skolen.

Men det er utfordringer ved dagens ungdomsskole. Skolen klarer ikke i tilstrekkelig grad å tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Alt for mange elever går ut av ungdomsskolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og det er som sagt betydelige forskjeller mellom gutter og jenter. Elevenes motivasjon og opplevelse av mestring synker på ungdomsskolen og fraværet er høyt blant mange. I tillegg blir ikke elevene godt nok forberedt til videre utdanning, særlig med tanke på yrkesfagene.

Dette er problemer Høyre vil ta tak i gjennom en ny og helhetlig ungdomsskolereform. De grunnleggende ferdighetene må styrkes, samtidig som vi sørger for mer variert undervisning og legger grunnlaget for at flere kan velge yrkesfag.

Det gjøres heldigvis allerede veldig mye bra i Skole-Norge. Et eksempel er Vardheia ungdomsskole som er bygget som en yrkesfaglig skole med verksteder, storkjøkken og restaurant. Skolen er et strålende eksempel på hva som allerede er mulig innenfor dagens handlingsrom. Målet er å hindre fall i elevenes motivasjon, og her er det hentet mye inspirasjon fra hvordan videregående er organisert og hvilket utstyr som er tilgjengelig. I tillegg til to timer arbeidslivfag kan elevene velge ytterligere tre timer i uken med praktiske fag. Praktisk og variert undervisning er et viktig grep for å øke motivasjonen.

Ungdomsskolen har lenge vært et oversett kapittel i norsk skolepolitikk, men er helt avgjørende på veien mot Høyres mål om at ni av ti skal fullføre videregående.

Jeg håper vi i tiden fremover kan snakke mer om hvordan vi kan gi jenter og gutter de samme mulighetene, også i skolen.

Lykke til med et nytt skoleår!

Mitt liv som politiker

For snart fem år siden jeg sto spent på Løvebakken. 37 år gammel, mor til fire små barn og med yrkestittel HR-leder i ASKO Rogaland. Livet var ganske så annerledes den gangen.

Som HR-leder i ASKO Rogaland var arbeidsdagen noenlunde fra åtte til fire, ungene gikk på skolen og i barnehagen, og kveldene ble tilbrakt med politikk og fritidssysler. Den gang hadde jeg rukket å være i lokalpolitikken i seks år. Fra ungene var 0, 1 og 2 år, til vi plutselig var blitt firebarnsforeldre.

I disse dager sitter jeg i nominasjonskomiteen i Time Høyre. Jeg ringer rundt til kvinner og menn og oppdager at det jammen meg ikke er enkelt å finne folk som vil stå på partilistene. Spesielt ikke dem som er som meg; Kvinne, småbarnsmor og ikke så dypt inne i politikken fra før av. For egen del kan jeg gjerne tilføye at jeg heller ikke hadde et enormt politisk engasjement, før jeg erkjente at poltikken ikke er noe som foregår i et vakuum. Politikk handler om samfunnet vi lever i, et samfunn hvor vi alle får bidra og hvor flere bør delta i beslutningsprosessene.

Jeg kan forstå at folk er skeptiske til å stille til valg for et parti. Jeg skal innrømme at jeg er skeptisk selv i perioder. Noen ganger spør jeg meg selv om det er verdt det. Å reise fra mann og barn for å utforme lovverk. Hver uke, stort sett gjennom hele året, også om sommeren. Folk utenfor tenker at jeg har ferie, men stort sett er vi alltid på jobb, morgen, kveld, helg og helligdager.

Få tenker på at vi er folkevalgte for fylkene vi er innvalgt fra. For meg innebærer det at jeg prøver å være så mye som mulig hjemme i Rogaland. Møtefri periode om sommeren gjør at jeg i større grad kan representere fylket, samtidig som jeg får verdifull tid sammen med familien.

Det er en kostnad å pendle til hovedstaden ukentlig. Minstejenta har gått gjennom hele barnehagetiden og entret skoletilværelsen i løpet av årene mine her. Guttene har spilt fotballkamper, sunget på skoleavslutninger og mistet et titalls tenner mens jeg har vært på “jobb” i Oslo som politiker.

For det er politiker jeg har blitt. En slik en som bor i pendlerbolig. Tidligere hadde jeg en kompetanse i jobben jeg hadde. Samtidig var jeg også bare Margret. Jeg ble sjelden satt i en bås og parkert.

Politikermerkelappen er privilegert og selvvalgt, men den er tidvis tung å bære. Hvordan ville det vært å bare være Margret igjen, undrer jeg. Det er til tider fristende å gå tilbake til privat næringsliv. I arbeidslivet var det ingen som harselerte om at kantineprisene var hyggelige for de ansatte, eller at en kunne bli tilbudt ekstra bistand fra bedriftshelsetjenesten.

Få står opp for de ordningene politikere har i dag. Vi må snakke mer om disse tingene tenker jeg. Før jeg ser for meg hvordan kommentarfeltene vil se ut. For hvilken rett har en politiker til å klage over tilværelsen?

Men hvem der ute skal bli fristet til å gjøre det samme? Faren er at vi mister folk som kunne bidratt i det politiske ordskiftet.

Det bekymrer meg at det er slik, og jeg må dessverre si at mine første fem år som stortingsrepresentant ikke har gitt meg en lysere tro på fremtiden. Min iver som nyvalgt kommunestyrerepresentant for 10 år siden har blitt blassere. For det har skjedd noe i løpet av disse årene. Synet på politikerne har endret seg sakte. Debattklimaet er mer og mer preget av polarisering og harde fronter.

Jeg er bekymret for hvordan vi skal rekruttere flere til politikken i fremtiden.

Vi trenger at flere av dere som er der ute engasjerer dere, og vi trenger flere folk med ulike bakgrunner og fra ulike steder i landet. De som allerede er med i politikken vet hvor kjekt det er. Det er nok også grunnen til at mange velger å fortsette. Dersom jeg ikke skal engasjere meg nå, når skal jeg da være med å påvirke det samfunnet vi lever i, tenker jeg? Nei, det gir mer enn det koster, konkluderer jeg nok en gang i mitt stille sinn.

Det er på ingen måte synd på oss som er folkevalgte, men vi må bli bedre på å snakke om hva det innebærer og hva det vil si å være folkevalgt. De fleste av oss er helt vanlige folk, som har fått en ny merkelapp. La oss sammen sørge for at den merkelappen ikke blir et stempel, men en mulighet til å engasjere seg i samfunnet en lever i. For det trenger vi at flere gjør og tør, eller kanskje jeg burde si orker.

Foreldre har gått av skaftet

I mange måneder har jeg hatt Sør Cup avmerket i kalenderen. Fredag til tirsdag. Siden min mann ikke har startet ferien enda, ble det jeg som skulle reise med ungene.

Luftmadrasser ble lånt inn og vi fikk tak i en ekstra sovepose. Fotballtøy, leggskinn, håndkleder, T-skjorter, bukser, genser, regnjakke. Pakkelisten var lang.

Fire unger, stappfullt bagasjerom og musikken på full guffe. Av gårde til Sørlandet. Jeg hadde vært så heldig å få overnatte på hytta til ei venninne sammen med de to barna som ikke skulle delta på fotballturnering. Ferie for alle. Uten at det kostet skjorta.

Noen timer senere sto jeg på en skole sammen med en hel haug med unger og foreldre. En hel hærskare med foreldre. Noen blåste opp madrasser. Andre lette etter bager. Ungene var klare for festival og fotballglede. Den enes madrass var større enn den andre. Pumpene gikk varme.

Det var der og da det gikk opp for meg. Hva i huleste var det jeg holdt på med? Jeg kjente egen pumpe slå.

Jeg spolte livet tilbake til tidlig på 90-tallet, til den gang jeg selv dro på håndballtur til Kristiansand. Det var som regel tog eller buss som transporterte oss, sammen med trenerne og noen få foreldre. Alene med liggeunderlaget og soveposen. Ansvar for å holde orden i tingene, fylle vannflasken og holde oss til reglementet.

Vi glemte hverdagen den helgen. En smak av frihet. Og ansvar. Kjærligheten og idrettsgleden vibrerte i lufta. Det ble mange korte og intense romanser i løpet av en helg. I tillegg til et utall kamper. Så mange egne lag vi skulle heie frem. Så mange sanger vi hørte og minner vi skapte! På søndagen reiste vi hjem til mor og far og kunne leve lenge på den ene helgen.

Plutselig var jeg tilbake i nåtiden.

I en sovesal på en skole anno 2022. Mor til fire. Jeg sjekket Spond og diverse meldingsgrupper. Målet var å få sett flest mulig kamper, og ikke minst lære seg hvor de ulike banene var. Noen av lagene skulle ha en kamp per dag. Søndag, mandag, tirsdag.

Rundt middagsbordet på hytta skulle morgendagen planlegges. Det ene laget hadde hatt første kamp kl 10.00 om morgenen, de skulle ha neste kamp dagen etter «kl 08.00.» Det blir tidlig morgen for dere, kommenterte jeg. Neida, det er i morgen kveld kl 20.00!

God dag mann økseskaft. Hva skjedde med logistikk og respekt for andres tid? En turnering som går fra fredag ettermiddag til tirsdag formiddag tærer på både barn, foreldre og lommeboka. Her gir jeg en svart kamel til arrangørene. Som for det meste hadde et flott opplegg for ungene. Det meste gikk på skinner.

Men det må være mulig å arrangere en turnering uten å tenke at ungene skal ha tid til Dyreparken, badeland, strandliv og hva en måtte ønske. Det blir både dyrt og ensformig å leve på turneringsmat i dagesvis. Spesielt når kampene spilles så sjelden.

Heldigvis skinner som regel sola på Sørlandet.

Ungene og vi foreldre koser oss i hjel. Heia Frøyland, heia Frøyland! En enorm glede når guttene lykkes på banen. Skuffelse som legges bak oss når det ikke går veien.

Neste år må vi lage en skikkelig heiagjeng, tenker jeg. Vi kan virkelig gjøre det meste ut av denne turen. Tankerekken avbrytes av at treneren til en av guttene kommer meg i møte og spør meg hvor poden har blitt av. Oppvarmingen har vart i 10 minutter allerede. Jeg løper perpleks rundt på området for å finne ham. Mister 7-åringen i et tegnetelt på veien. Fant henne heldigvis igjen.

Ah! Festivallivet!

Hva skulle laget gjort uten meg, tenker jeg, der jeg fornøyd har funnet sønnen min. Kampen er i gang. Heia Frøyland, heia Frøyland! Hele nabolaget fra hjembygda er tilstede. Det er nesten som å gå i lokalbutikken.

I skrivende stund får jeg telefon fra venninna mi. Verken hennes sønn eller min svarer på mobilen. Oppvarmingen er snart i gang. Jeg ringer rundt. Ingen svar. Melding tikker inn; nå kom de. Krisen avverget.

Heia Frøyland, Heia Frøyland!

Lettere solblåst sitter jeg nå på hytta med to av ungene. I morgen venter siste kamp, før bilen skal pakkes og Rogaland venter. Jeg har vært tankefull denne helgen. Ruget på dette innlegget. Hva vil skje med neste generasjon?

Jeg har lenge vært bekymret for at vi pakker ungene inn i bomull. Smører matpakker for dem, kjører dem rundt og sørger for at dopapiret til dugnaden selges.

Nå har visst galskapen nådd sommercupene også. Vi voksne har offisielt inntatt alle arenaene ungene våre har. Antagelig livredde for at de ikke skal mestre livet. En flat madrass. Vannflasken som ble liggende igjen hjemme. Tanken på at de ikke møter forberedt.

Hvem skal passe på oss når vi havner på gamlehjemmet, spør en venninne jeg treffer mellom kampene. Vi syr puter under armene på ungene, sier hun. Før vi begge haster avgårde på hver vår kamp.

Vi er begge smertelig klar over at vi kjemper en felles kamp. Kampen om foreldreskapet og foreldrerollen. Behovet for å slippe. Samtidig en følelse av å ha kontroll. Ønsket om å være en ansvarlig forelder. Tilstedeværende.

Ungene bør gå mer for lut og kaldt vann.

For unger som aldri har tatt ansvar for eget liv vil få et brutalt møte med voksenlivet. Kanskje kommer det noen som tar ansvar for oss når den tid kommer, trøster jeg meg med.

Men det beste hadde kanskje vært at vi slipper ungene våre fri før den tid. For de trenger å erfare livet. Uten at vi foreldre henger rundt dem som smånevrotiske og euforiske festivaldeltakere.

Vi har hatt vår tid på turneringer. Nå er det ungene sin tur.

Heia oss foreldre! Klarer vi det, mon tro?!

PS: jeg stiller gjerne som ekstra foreldrekontakt og lagleder på neste turnering. 

Når regjeringen utestenger dem som lykkes

Å skape et bærekraftig velferdssamfunn handler om å ta i bruk den mest verdifulle ressursen vår – verdien av arbeidsinnsats. Klarer vi å få flere inn i arbeidslivet vil det ha stor verdi for den enkelte. Det gjør noe med oss å kunne delta i et fellesskap, tjene egne penger, kjenne følelsen av fritid og å få lov å mestre. For regjeringen Solberg var inkluderingsdugnaden vårt viktigste prosjekt. En dugnad der Høyre inviterte alle krefter med på laget fordi vi visste at det var avgjørende for å lykkes.

Den tiden er dessverre forbi.

Nå har vi en regjering som bestemmer hvem som kan delta i dugnaden, samtidig som de bekjemper krefter som allerede inkluderer flere. Dessverre styrer ideologien regjeringens politikk.

Det rammer inkluderingen.

Regjeringen vil at det offentlige skal tilby alle tjenester så sant de kan. Erfaring tilsier at det offentlige ikke fikser alt alene. Vi så det da vi manglet barnehageplasser på 2000-tallet, når flyktningkrisen kom i 2014 og når pandemien rammet i 2020. Samfunnet er helt avhengig av private initiativ. Sånn er det på mange områder i samfunnet.

Vårt offentlige tilbud blir bedre ved at de private bidrar. Det skaper sunn konkurranse, skjerper alle, og det bidrar til utvikling og nyskaping.

I skolepolitikken frykter kunnskapsministeren konkurranse og begrenser private initiativ for å styrke fellesskolen. Samtidig har vi friskoler som Akademiet norsk restaurantskole, Campus Blå og Maritim VGS Sørlandet som gir mange ungdommer en ny sjanse i yrker hvor næringslivet skriker etter kompetanse og der det offentlige ikke har gode nok tilbud. Flertallet av elevene fullfører og får læreplass. I en tid det blir stadig viktigere å koble næringsliv og skole tettere velger regjeringen å straffe slike initiativ.

Forstå det den som kan.

I Stortinget debatteres bemanningsbransjen heftig. Samtidig som arbeids- og inkluderingsministeren følger Rødts retorikk om bygg-og anleggsbransjen i Oslo jobber det hver dag dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper i hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med dem som står utenfor. Den delen av bemanningsbransjen snakkes det lite om. Men det er et faktum at de årlig gir over 70 000 en fot innenfor. De gjør det fordi de bryr seg. Det burde være rom for langt flere slike initiativ.

Regjeringen Solberg fremmet en stortingsmelding om inkludering som blant annet skulle gi Nav ryggdekning til å kunne samarbeide mer med sosiale entreprenører og andre private initiativ. Mange ildsjeler vet så alt for godt hvor vanskelig det er å bidra inn i systemet, men gudene skal vite at vi trenger dem. Linda i «Fra offer til kriger» og Grete i «No limitation» har i flere år kjempet for å kunne hjelpe ungdom og voksne som har falt utenfor på grunn av psykiske utfordringer eller rus. Å la disse kjempe mot systemet har vi som samfunn ikke råd til. Nå har Støre-regjeringen dessverre trukket stortingsmeldingen. De setter systemet foran mennesket. Vi risikerer å miste mye på veien. De gjør veien inn til skole og arbeid smalere.

Ferske Nav-tall viser en enorm etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig står mange utenfor arbeidslivet og håper å få en fot innenfor. Jeg frykter at regjeringens politikk vil gjøre det enda vanskeligere for disse. For regjeringen har lagt fra seg pragmatismen og lar ideologien styre.

 

Arbeiderpartiets nye friskolepolitikk kan bli spikeren i kisten for et mangfoldig skoletilbud

Det er synd at regjeringen setter ideologi og struktur foran den enkeltes elevs valgmuligheter og kvaliteten i tilbudet, når de nå varsler kraftige innstramminger for friskolene. Loven gir i dag et større mangfold i skoletilbudet, noe både elevene og den offentlige skolen har tjent på.

Det store flertallet av norske elever går i den offentlige skolen. Likevel er det mange familier som ønsker et alternativ. Da er det viktig at vi har et godt og mangfoldig friskoletilbud i Norge med et like godt undervisningsopplegg som i den offentlige skolen. Friskolene skal være et lite, men viktig, supplement til den offentlige skolen. Det er i dag i underkant av 5 % av elevene i grunnskolen som velger å gå på en friskole, og 9 % i den videregående skolen.

Høyre er opptatt av at det skal være et godt tilbud til det store flertallet av elevene som går i den offentlig skolen. Derfor har satsingene til Høyre gjennom de siste åtte årene vært å løfte kunnskapen i den offentlig skolen. Vi innfridde et stort lærerløfte – å gi tre ganger så mange lærere videreutdanning. Vi løftet videre tidlig innsats – innførte pedagognorm og bemanningsnorm i barnehagen og innførte intensiv opplæring til elever som sliter med lesing og regning. Vi reformerte videre spesialundervisningen, fikk over 4 500 flere lærere, og innførte 5-årig lærerutdanning.

Det er ingen motsetning mellom å sørge for et godt tilbud i den offentlige skolen samtidig som en legger til rette for friskolene.

Det er verdt å merke seg at regjeringspartiene konsekvent omtaler friskolene som privatskoler. Det er upresist og villedende. Privatskoler og friskoler er ikke det samme. Det er en liten andel som går på private skoler hvor eleven og familien må finansiere hele skolebeløpet. En litt større andel elever går derimot på en friskole, der staten tar 85 % av regningen. I motsetning til Arbeiderpartiet mener Høyre at muligheten til å velge en litt annerledes skole også bør gis til elever som ikke har foreldre med tykke lommebøker.

For faktum er at kunnskapsministeren ikke strammer inn på retten til å drive privatskoler. Privatskoler der elever og foreldre selv betaler hele beløpet, kan fortsatt etableres overalt. Det regjeringen strammer inn på er rett og slett muligheten for at en elev kan gå på en friskole der staten tar 85 % av regningen.

I debatten hevder kunnskapsministeren videre at regjeringen ikke ønsker en utvikling der elever betaler 300.000,- for å gå på grunnskolen. Det er snedig bruk av tall å bruke en sum som tilsvarer 10 års skolegang. Bryter man egenandelen for en friskoleplass opp på månedsnivå er det på nivå med en barnehageplass. Det er ikke usosialt. Det kunne være fristende å høre om kunnskapsministeren også mener at regjeringens politikk på barnehage er usosial og kun rettet mot velstående foreldre.

Bakgrunnen for regjeringens innstramminger er at Høyre i regjering justerte friskoleloven og åpnet for et større mangfold av friskoler, slik at flere gode krefter kan bidra til innovasjon og utvikling av skolesektoren. Det har gjort at vi har fått et mer mangfoldig tilbud for de familiene som ønsker et annet tilbud enn det den offentlige skolen kan tilby. For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv og det er viktig at familier har muligheten til å velge mellom et godt offentlig skoletilbud og gode friskoler.

Det finnes mange gode eksempler på skoler som tilfører samfunnet og elevene noe vi trenger sårt. NRG-U i Asker er en av friskolene som har spesialisert seg innen realfag. De skårer høyt på nasjonale prøver og har 300 søkere til sine 60 studieplasser. I det grønne skiftet trenger vi flere med realfag, ikke færre. Næringslivet står klare for å ta imot dem. I Brønnøysund finner vi Campus Blå. En skole innen havutdanning med høye søkertall og null frafall frem til nå. Et samlet næringsliv står bak begge disse to skolene og kommunene lokalt heier dem frem. Det er et stort behov for denne type kompetanse, og det offentlige tilbyr ikke dette.

Allikevel stikker regjeringen ideologiske kjepphester i hjulene for disse skolene. Det er synd.

Friskoler utgjør en liten, men viktig del av skole-Norge. Dessverre kan Arbeiderpartiets nye friskolepolitikk bli spikeren i kisten for dette mangfoldige skoletilbudet.

Gir gass inn i det nye året!

Har du noen gang følt at du har så mye å fortelle at du ikke vet hvor du skal begynne, eller når du skal stoppe? Eller at du mens du snakker får så mange ideer at du aldri blir ferdig med det du skulle ha sagt, men du velger å avslutte der og da?

Det kunne vært kjekt å være oppmerksom på bruken av komma og punktum innimellom. Men det er ikke så lett når det bobler over. Alle bøkene jeg skulle skrevet ligger og murrer inni meg. Jeg googler stadig skrivekurs og skriver lapper til meg selv. Leser bøker og drømmer meg bort.

Venter på at inspirasjonen skal komme.

Elsker eventyr og magiske historier. Men også de fra det virkelige livet. Historien vår, og hvor vi kommer fra. Har blitt anbefalt å være mer oppmerksom på mine emosjoner og leve i nuet. Være mer med familie og venner. Prioritere samholdet.

Hvis ikke kan det visst være lett å miste veien av syne.

Men det er så mye som skjer. Og det er så gøy!

Per nå kaller jeg deg for Boka mi, mens jeg drømmer meg tilbake til Lille Lørdag og ungdommens morsomheter. Tenker på hvorfor det ikke lages gode filmer lengre? Før kom de som perler på en snor. Nå ser man tidvis en film man liker, mens vi overveldes av de dårlige. Hvem kan glemme Con Air eller The Rock? For ikke å snakke om Forrest Gump. The Mask. Dum og dummere. Mrs Doubtfire! Og Stekte grønne tomater..

Det var tider.

I barndommen måtte vi på videosenteret for å låne film. I perioder måtte vi også leie videospiller. Pappa jobbet med data og hadde ansvar for Videoverden i Sandnes. Det gjorde at vi fikk låne ubegrenset med filmer. Det hendte at vi lånte med oss fire filmer hjem. Tenk den luksusen! Gleden av å sette på en film, og irritasjonen over filmer som ikke var spolt tilbake.

Det var de tider hvor Fraggleberget lå på topp for de minste, mens de voksne så på Dynastiet. Krystle og Blake var de store heltene. Også Alexis da. Den gang visste vi hva vi skulle snakke om rundt lunsjbordet. Og vi visste hva vi burde spise og når.

Vi kunne lese artikler som «Den som sover spiser ikke», i Shape up, mens en drakk Tab og spiste magerost. Tab smakte rart, husker jeg. Jeg likte bedre Pink Panter, eller Love-brusen. Ekstra stas var det med boksen med de røde leppene. I starten av tenårene kunne det ikke bli mer hot.

Jeg elsker nostalgien, samtidig som jeg ikke kan få nok av selve livet. Jeg kan sitte i timesvis og høre gamle historier og se i fotoalbum, samtidig som jeg lengter til puslespillet, eller boka, som enda ikke er ferdig. På toppen av det hele er det så mange steder jeg skulle vært. Ting jeg skulle vært med på.

Er det rart man aldri har tid til å fullføre setningene?

O jul med din vrede

På mandag var jeg kjapt innom kjøpesenteret, før jeg dro mot hovedstaden. Med munnbindet på var restriksjonene plutselig tilbake. Det føltes litt uvant, for friheten hadde vært så god. Og som vi savnet å være sammen. Tilbake var den klamme munnmaska, som gav hint om dagens middag og et desperat behov for luft.

Men det var gleden over juleferien som fikk meg til å ikle meg masken. For plutselig ville de to eldste guttene ha dress til julefeiringen. De gledet seg sånn til å treffe familie og venner. Etter mer enn et år i unntakstilstand. Det ble handel hos både Dressmann og Cubus. De ville bli godt brukt, trøstet jeg meg for kjøpet, både dette året og kommende år. Fordelen ved å ha unger tett som hagl er de kan arve klær, noe som rettferdiggjør mang et kjøp.

Hjemme brant det livlig i peisen, og veden var godt plassert i garasjen. I et hus som nærmer seg 100 år, kan man trygt si at det er styggelig kaldt i disse dager. Det var derfor kjærkomment da vi endelig fikk installert peisovnen tilbake i stuen, etter å ha stått uten i to måneder. Det er visst ventetider hos peismontørene for tiden. Og mangel på ved.

Strøm er et hett tema for tiden. Og utfordrende for mange. Med rette.

Da jeg kom til Oslo var det kaldt i leiligheten, og jeg kunne lese i avisa at vi stortingsrepresentanter tok til oss av goder, nå også gratis strøm.

Det har skjedd flere ganger i løpet av de siste fem årene at jeg har drømt meg tilbake til privat næringsliv. Til en tilværelse preget av pragmatisme, ikke polarisering. En tilværelse hvor det at vi blir mistrodd ikke er en normal. Til en hverdag hvor jeg kan sitte rundt middagsbordet med familien, og snakke om dagens små og store hendelser.

Jeg savner normalen. Dager uten korona. Dager uten politikerforakt. Et samfunn hvor vi gir som for hverandre. Nå får vi meteren tilbake. Det er bra. Men det har også mange konsekvenser.

Samtidig har vi politikere en tillit vi må gjenvinne. Dersom vi ikke klarer det frykter jeg for rekrutteringen i politikken i fremtiden. For vi trenger politikere som har levde liv, og som også lever sine liv. Vi skal kunne være folkevalgte, i nasjonalforsamlingen og i eget fylke. Og vi må ha tillit.

Nå skal vi samtidig bekjempe en pandemi.

Sjelden har jeg savnet trygg ledelse og stødig styring mer enn nå.

Bent Høie, jeg orker ikke mer!

 

Gjesteinnlegg av Simen i Unge Høyre

Hei, jeg heter Simen og i dag, onsdag 17. november har jeg og min skole OD-dag, og jeg fikk muligheten til å følge Margret en hel arbeidsdag. Her er en kort oppsummering!

Dagen startet som alle andre dager, jeg står opp og setter meg på bussen. Men denne dagen tok jeg ikke bussen til skolen, men til stortinget. Jeg møtte Margret i resepsjonen og hun tok meg veldig godt imot. Etter at vi hadde hilst var jeg så heldig at jeg fikk en privat omvisning på stortinget. Jeg ble vist kontorer, talerstoler, matsaler og masse annet. Margret viste meg kontoret hennes, der jeg la fra meg bag og jakke.

Jeg sa at jeg var åpen for alt og kunne gjøre alt hun ba meg om. Jeg jobbet både i SoMe-teamet, men også på egenhånd. Margret hadde jo nesten en fullbooka dag foran seg, + meg slepende etter. Men jeg må si at det var KJEMPEGØY å få kjenne på politikerlivet. Møter og telefonsamtaler kan høres veldig kjedelig ut, men nei, når du jobber som politiker så jobber du jo med hvordan landet og samfunnet skal drives og bygges. Så du får muligheten til å påvirke din og min hverdag.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble starstrucked hver gang jeg så en kjent politiker, jeg gapte mens alle andre så rart på meg. Jeg syntes det var så kult av jeg fikk muligheten til å jobbe på stortinget en hel arbeidsdag. Jeg vil også gjerne takke alle i 4.etg på stortinget for en super gøy, inspirerende og morsom dag. Så hvis skolen din skal ha OD-dag, så ikke nøl med å spørre en av de flinke og snille folka i 4.etg!

Etterord av Margret:

Simen ble medlem i Høyre under valgkampen og har allerede engasjert seg i Bærum Unge Høyre. Dersom fremtidens ungdom er som Simen ser det lyst ut. Han var sporty og tok alle utfordringer. Alt fra å skrive statuser på sosiale medier til å skrive leserinnlegg, og delta i møter med Jan Tore Sanner. Kan røpe at jeg også var en smule starstrucked de første gangene jeg traff ham. Og flere med ham. Takk for super innsats, Simen, og at du også gjorde hjemmeleksen og skrev et blogginnlegg om dagen. Levert i tide.

Du er alltid velkommen tilbake for en prat!