Et nytt år truer

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var møkk lei av 2020. Det startet faktisk allerede rett etter at året var begynt. Det opplevdes absurd og skremmende i mars/april. Hva var det som hadde truffet oss? Det kom brått, men sakte men sikkert ble vi vant med å være begrenset. Ungene fikk formaninger om å vaske hendene. Vi unngikk hverandre. Skulte på hverandre i butikken. Noterte oss hvem som brukte munnbind og hvem som kom hverandre for nær.

Det var allikevel glimt av morsomme stunder. Frisører som var dypt savnet. Antall centimeter med ettervekst. Aldri har vel frisører vært mer verdsatt enn i 2020. Og mange flere med dem. Men søringene skulle ikke komme nordover. De skulle ha søringkarantene.

Men vi var i dette sammen. I den dugnaden vi alle er så lei av.

Vi har opplevd en ny farsott, og møtes nå på nettmøter, hvor hender henger igjen, eller mikrofoner ikke er mutet. Etter hvert kjente jeg at jeg logget litt av alle disse møtene. Det krever sin oppmerksomhet å følge med. Japp, det skal være snickers og twist. Sjokolade! Det fristet oftere i året som gikk.

Jeg savnet de fysiske møtene. Møtene som dras ut av dem med de unødvendige spørsmålene og av dem som elsker å høre på sin egen stemme. Jeg savner min egen stemme. Jeg vil ut blant folk igjen! For det er i møtene med hver enkelt at ny politikk skapes. Ideer formes, og språket gjør politikken levende.

I begynnelsen av året lovpriset jeg digitale fester. Det var gøy i ganske nøyaktig et par timer. Det var lettere å finne sofaen. Kartongen med vin. Lete etter serier på Netflix. Jeg tok meg i å savne å bli spyttet i øret der jeg lå.. For hvem husker vel ikke de tidene vi kunne sitte tett i en bar, og lene oss over mot sidemannen for å overdøve musikken? Det var tider, det!

For sånn har det blitt. Vi savner hverandre nå. Enkelte savner også klemmene.. Hvilken verden har vi fått?

Jeg har egentlig hatt det ganske godt i den klemmefrie tilværelsen, hvor jeg slipper å finte unna all denne kroppskontakten som stadig kommer vår vei. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært glad for at jeg har stor familie hjemme. De nære ting har blitt nærere.

Juleferien har vært herlig. Og nødvendig. Familien på seks har hatt måltider sammen, vi har lekt mimeleker og gjemsel. Vi har gledet oss til hverdagen og sett frem mot nye tider. Og 2021 kom med lovnader om fint vær. Sjelden har jeg sett så mange folk utenfor som de første dagene av det nye året. Vi sniker til oss hvert glimt av sollys. Jeg kjenner at den friske luften gjør meg godt. Den er nesten livsnødvendig i disse dager.

Men et nytt år truer.

I dag har regjeringen igjen strammet inn på retningslinjene. For smitten øker ut i det nye året. Jeg får litt av den samme følelsen som Bill Murray må ha hatt i Groundhog Day, hvor han hver morgen våkner opp til den samme dagen. Det blir til slutt utmattende. Skal det aldri ta slutt?

Håpet er at vi kommer styrket ut av dette.

Så budskapet i 2021 blir som i 2020. Hold ut. Hold avstand. Vask hender. For det er i de små tingene vi gjør vi kan redde liv og skjerme hverandre. Det blir tidsnok tid for klemming og festival. Og det er faktisk godt mulig at jeg er blitt en klemmer innen den tid. For nå trenger vi hverandre mer enn noen gang.

Arbeiderpartiets brutalisering av arbeidslivet

Det har vært heftig debatt om reglene i arbeidsmiljøloven de siste årene. Det var til og med generalstreik i 2014, da regjeringen la frem forslag om å tillatte mer midlertidig ansettelse.

Arbeiderpartiet har siden vært tydelige på at dette er en endring de vil reversere.

I debatten har vi gjentatte ganger kommet med fakta om innleie og midlertidighet. Faktum er at det er mellom 1-2 prosent innleide i norsk arbeidsliv. Et tall som har ligget stabilt over flere år. Nylig kom også Institutt for samfunnsforskning (ISF) med en ny rapport som sier at arbeidslivet i Norge lever godt med litt mykere regler: Midlertidige ansettelser har ikke økt på 25 år. På toppen av alt har andelen fast ansatte økt. Analysene deres viser også at midlertidige ansettelser i større grad fungerer som «springbrett» mot fast jobb nå enn før, særlig for yngre aldersgrupper.

Dette kommer i tillegg til at flere kvinner nå jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har blitt redusert, flere unge velger yrkesfag, en rekordlav arbeidsledighet før korona-krisen og ikke minst: 9 av 10 trives på jobb.

Med dog.

I løpet av mine tre år på Stortinget tror jeg neppe det har vært en eneste debatt uten at Arbeiderpartiet har snakket om Høyre-regjeringens brutalisering av arbeidslivet. Det tegnes et bilde av et arbeidsliv hvor arbeidsfolk står med luen i hånden, og kjemper mot bedriftseiere som gjør det de kan for å holde folk utenfor arbeidslivet, samtidig som de utnytter arbeidstakere grovt.

Gjennom mine mange år som butikkmedarbeider, butikksjef, lagermedarbeider, teamleder og HR-leder har jeg ikke kjent meg igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen. Det blir som det vi i arbeidslivet kaller KMM – kos med misnøye. Det kan være greit å påpeke at alt ikke er greit, men det blir farlig dersom det er det som skal definere normalen.

I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene.

Som HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte. Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet.

Jeg kunne også skrevet langt og lenge om de dårlige erfaringene. Om bemanningsbyrå som lovet gull og grønne skoger, men som ikke leverte i det hele tatt. Aller minst til de som skulle jobbe for dem. Slike samarbeid ble raskt avsluttet. I en hektisk hverdag har man ikke råd til å handle med de som ikke følger spillereglene. Enhver seriøs bedrift vil ha dedikerte medarbeidere som leverer et godt produkt, enten de er fast ansatte, eller innleide for å ta arbeidstopper og dekke inn for fravær.

Heldigvis var flertallet av bemanningsbyråene også seriøse bedrifter. De ville levere et godt produkt til kundene, og da var de også avhengige av å tiltrekke til seg flinke medarbeidere. Gjennom de siste årene har det imidlertid vært gjentatte forsøk fra venstresiden om å forby bemanningsbransjen. Det begynte med et forslag om å forby innleie i bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Det endte opp med betydelige innstramminger, som det nå viser seg at ikke er nok. For nå vil venstresiden ha kommunal arbeidsformidling. Bemanningsbyråene har visst ikke livets rett. Brutaliseringen av arbeidslivet fortsetter..

Faste, hele stillinger er normalen i norsk arbeidsliv. Sånn er det, og sånn skal det også være. Verken høyresiden eller venstresiden er uenige om dette. Det er virkelighetsbeskrivelsen vi ikke er enige om. Men man må erkjenne at den store brutaliseringen av arbeidslivet ikke helt har slått til, selv etter flere år med borgerlig regjering.

Mykere regler har ikke rasert arbeidslivet.

Kaffepauser løser ingenting, Vedum

Det farer en elendighetsberetning over landet. Det er ikke lenger bare by mot land. Det er nå også politikerne som drikker kaffe med folket, mot de som sentraliserer i hovedstaden.

Vi skal ikke lenger enn til Storbritannia for å se hva slike tanker kan føre til. «Look to Norway, de klarer seg godt uten EU, ble det sagt. De skulle bare visst.  I dag kan Storbritannia bare drømme om en like god avtale som oss. Allikevel tror Sp fremdeles på et alternativ til EØS-avtalen. Da bliver visst alt så meget bedre..

Retorikken

Vedum har latt det gå sport i å ta med kaffekoppen på Norges-turne og advare mot sentralisering. Blir spørsmålene for vanskelige ler han dem bare bort. For Senterpartiet er det blitt en strategi å bygge motsetninger, gjennom enkel retorikk som frir til følelsene våre.

Senterpartiet ser ut til å ha glemt at den globale urbaniseringstrenden også pågikk under deres vakt. De unnlater helt å nevne at det i perioden 2005-2013 forsvant 9000 gårdsbruk, ble 336 færre skoler i distriktene, færre sykehus med akuttfunksjon og en kraftig reduksjon i jordbruksareal. Det passer ikke inn i historiefortellingen. Senterpartiet vil nødig forflate en god debatt med fakta.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. Nå ser vi at nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %.

Senterpartiet kalte Nye Veier for et luftslott. I dag ser vi at det har spart staten for 59 milliarder, og det bygges mer vei og bane enn noen gang. Lukten av asfalt er godt nytt for distriktene. Og, ja, det går godt i distriktene.

Skremsler

Allikevel fortsetter Senterpartiet å komme med halvsannheter og skremsler. For Senterpartiet skal stoppe den globale sentraliseringen. Da er det mindre viktig at budskapet ikke er sannferdig. Så lenge det fremføres på norsk. For når følelser skal vekkes, må alle kaffekopper tas i bruk.

Det er verdt å merke seg at Senterpartiet vil ut av EØS-avtalen. En avtale som sikrer norske bedrifter tilgang til sitt viktigste marked. Det setter jobber i fare. I det scenarioet vil sentralisering være vår minste utfordring.

Jobb skaper bygdeliv

Vi politikere kan ikke bestemme hvor folk skal bo. Men vi kan legge til rette for vekst, attraktivitet og økt bolyst i distriktene. Det har vi gjort gjennom å sørge for gode rammevilkår for bedriftene og en historisk satsing på vei og bane. For det er jobber som skaper liv i bygdene, og videre grunnlag for velferdstjenester og kulturtilbud. Distriktene trenger ikke flere kaffepauser og enkelt retorikk fra Senterpartiet, de trenger en aktiv politikk som skaper vekst og flere jobber.

Først publisert i Vårt Land, 3. desember 2020.

 

Med kraft for å bevare

Det var den rene kraften vår som startet industrieventyret på Frøyland, for over 100 år siden, og gjorde Kvernaland til det stedet det er i dag. Snart går startskuddet for etablering av kraftintensiv industri i regionen. Vi har den rene kraften, spørsmålet er om vi fortsatt har tro på industrien.

Kvernaland ble bygget rundt industri og jordbruk, takket være vannkraft som gjorde dette mulig. Interesse for smedeyrket skulle føre til at bondesønn, Ole Gabriel Kverneland, i 1879 etablerte en smie på Kvernaland. Hans sønner ble tidlig involvert, og flere av dem reiste til Tyskland og utdannet seg.  Med seg på hjemturen hadde de tyske smeder. Den ypperste kompetanse innen smedeyrket ble dermed hentet til ei lita bygd på Jæren. Driftige jærbuer, i kombinasjon med kompetanse fra den store verden, ble til landbruksredskaper i verdensklasse. Det skulle vise seg å bli et industrieventyr og det vi i dag kjenner som Kverneland fabrikk. En institusjon for mange som bor i bygda.

I fabrikkens tidlige fase fikk fabrikkarbeiderne kjøpe billige boligtomter vi i dag bare kan drømme om. Størrelsen var i begynnelsen opp mot ti mål, men ble redusert til to, da store tomter førte til mye skoft i onnetider og ledelsen så at tomtene ikke ville rekke til mange. Derfor begynte de å selge tomåls tomter, som var tilstrekkelig til litt grønnsaker, bærbusker, frukt-trær og blomster.

I dag snakker vi i kommuneplaner om fortetting for å verne matjord.

Den gang var det ikke bare enkelt å bygge industri i ei lita bygd. Ole Gabriel Jr skrev på 60-tallet noen betraktninger rundt fordeler og ulemper ved å drive industri. Han skrev om en bedrift som kunne vokse, takket være strøm fra de lokale kraftverkene i regionen. Boligtomter, produksjonsvennlig klima og driftige medarbeidere var andre momenter som ble trukket frem. På den utfordrende siden trakk han frem skattenivået, som var høyere i forhold til sammenlignende land, og en svakt utbygd yrkesopplæring. Stadig mer komplisert produksjonsutstyr krevde mer og mer av kunnskaper. Til slutt trakk han frem liten industriell tradisjon og erfaring som en minusfaktor.

Nesten to generasjoner senere er vi i den samme debatten. Det handler om kraft, strøm og kompetanse for fremtiden, mens digitaliseringen foregår for fullt, og vi forbruker stadig mer data.

På Kverneland fabrikk er det fortsatt full aktivitet. Tyske smeder er byttet ut med maskiner og teknikk fra alle verdens hjørner. For dagens ungdom vil ikke sveise, slik man gjorde i gamle dager. De vil betjene styrekonsoller og drive med automasjon. Gamle tegninger av jordbruksredskaper er i ferd med å forvitre, og Kverneland fabrikk er i full gang med en omfattende digitalisering og automatisering.

Vi er mer enn noen gang avhengige av kraften vår. Den må vi bruke til å lagre data. Det kan skape nye industrieventyr for jærbuen. For fremtiden vår kan ligge i en sky.

Dette innlegget sto først på trykk i Jærbladet, 2.desember 2020

Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

I morgen kommer ungene mine til å stå og stirre på en tom vegg, samtidig som utallige unger i alle aldre åpner sin første gave i desember. Det er sirlig innpakkede sokker, tannbørster, og alskens duppeditter. Det er øl og akevitt til far, hudkremer og duftlys til mor. Alle skal få. Hver dag. Frem til julaften.

Sånn har det blitt.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over kalenderjaget som er i gang. Når ble liksom pakkekalender en standard? Nå har vi sågar kommet dit hen at man søker etter alternativer til pakkekalenderen.. Verden står ikke til påske.

I min barndom fikk vi alltid julekalender med små sjokoladebiter. Jeg husker enda den gangen jeg fikk en kalender som var formet som et lite hus. Jeg gledet meg til hver en luke, og det var alltid like spennende å se hvilken sjokoladefigur man fikk.

Men jeg skal innrømme at mamma faktisk laget pakkekalender til oss ungene, en gang. Vi var fire i tallet, så det var litt av en oppgave! Hun løste det ved at vi barna fikk åpne hver vår luke i firedagerssykluser. Det var spennende nok. Endelig skulle vi også få.

Men det ble aldri pakkekalender etter dette.

Den gang var jeg litt snurt da jeg besøkte venner, og kunne se gaver som hang sirlig innpakket på en vegg. Lengtende øyne kunne bare drømme. I dag setter jeg pris på mine foreldres valg.

For jeg har aldri lidd noen nød. Og det har ført til at jeg ikke har denne tradisjonen tett på livet. Takk og pris for det. Pakkefri desember har sine fordeler.

Jeg vil faktisk påstå at pakkekalender har blitt et hysteri, som nå også har forflyttet seg til den voksne verden. For den eldste generasjonen må det hele virke ganske absurd. Enkelte kan enda huske tilbake til den tid hvor appelsiner var et eksotisk innslag i julefeiringen..

Til og med i Aftenpodden var det nyttige råd for pakkekalenderen. Har man 3-4 barn, løser man enkelt strevet ved å pakke alle gaver inn i samme pakke. Vips, så ble 96 pakker til 24.

Heldiggriser! Jeg snakker stadig med godt voksne mødre, som enda sender pakkekalender til sine håpefulle små. Langt inn i 30-årene.

Det er på tide å stoppe hysteriet.

Enkelte tar sågar til orde for alternative pakkekalendere. Det snakkes om aktiviteter og kos, og mer tid med hverandre. Pakket sirlig inn, i små lukelapper på en vegg. Jeg tilbringer tid med familien rett som det er. Det er faktisk noe av det kjæreste jeg gjør. Men trenger vi virkelig en lapp for dette?

Hva skjedde med den gode gamle sjokoladekalenderen? Spiser vi virkelig så mye snop i løpet av året, at denne har mistet sin sjarm og sin plass i juletradisjonene?

Det er ikke så farlig, så lenge du ikke bryr deg. Men søren heller, dette bryr jeg meg om. Sjokoladekalenderen trenger en renessanse. Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

Han er arbeidskar. Jeg er politiker.

I over tre år har jeg fått pendle til Oslo og delta i debattene på Stortinget. En surrealistisk opplevelse. Lærerikt, inspirerende, og engasjerende. Utrolig gøy, men også frustrerende.

Debatten på Stortinget er annerledes enn det jeg hadde trodd. Det skapes et oss og et dem. Man settes i bås. Motivene mistros. Målene likeså.

Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er med og brutaliserer arbeidslivet, og jobber for de få, ikke for de mange.

Svartmalingen vil ingen enda ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn. Lykkelig gift på 13 året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene må vi le litt av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er enda lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Men nå jobber vi også for å forsørge en stadig økende familie, og samtidig sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en stor oppgave.

Vervet som politiker må definitivt skjøttes med respekt.

Jeg blir skremt av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Men fakta taper dessverre oftere og oftere. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har kommet dit hen.

Velferdsprofitører og kapitalister står mot vanlige arbeidsfolk.

Det fører til at private aktører taper i kampen mot ideologi. Det fører til en teoretisk debatt om formueskatt. Begge deler er en trussel for verdiskapingen. Vi burde snakke mer om kvaliteten i tjenestetilbudet og hvordan norske bedrifter kan videreutvikle seg. Da trengs det ingen favorisering av offentlige aktører og særnorske skatter som gir norske bedrifter et handikap i møte med utenlandske eiere.

Allikevel tegnes det opp et karikert bilde av rike folk mot arbeidsfolk, hvor de rike tjener penger på vår felles velferd og vegrer seg for å betale til fellesskapet.

I det bildet blir vi alle tapere.

 

 

 

Med lys skal mørket fordrives

I dagene før samfunnet ble stengt ned i mars hadde jeg flere møter med ulike Høyre-lag, om både programarbeid og Høyres politikk. Jeg husker at jeg formelig svevde nedover gata etter et av møtene og tenkte, så heldig jeg er som får gjøre dette. Det fyller meg med energi å møte folk.

Så ble det slutt på de fysiske møtene. Sakte men sikkert.

Jeg merker at lunta er kortere enn den pleier å være nå. Det er blitt mørketid. Vi er midt i en pandemi. Innestengt i en digital virkelighet. Alt vi ser er masker på gata og fjes på skjermen. Det er ganske så trist.

Mange jobber for å holde samfunnet i gang, samtidig som de er redde for smitte. For hvem vil havne i en situasjon som Belgia, hvor helsepersonell må gå på jobb med korona. Det er mye som står på spill. Mange står i fare for å miste livsverket, andre har mistet inntekten. Det er tunge tider.

Den siste tiden har det vært et stemningsskifte. Jeg møter stadig flere oppgitte mennesker. Vi nikker til hverandre. Kommer med oppmuntrende kommentarer. Prøver å smile. Leter etter galgenhumoren. Men det er nok nå. For det begynner å røyne på.

Jeg er så dritt lei av å lese meninger på Facebook, om det ene og det andre. Jeg er faktisk så dritt lei, at jeg selv havner i fella og kaster meg ut i et eget sorgens kapittel. Men ærlig talt. Skal lenker av lys plutselig gjøre meg lykkeligere nå? Det sies så i avisa. Har jeg ikke fått julelysene opp hittil, i en alder av 40 år, klarer jeg det nok ikke denne julen heller. Jeg er også usikker på om det gjør meg lykkeligere. Lys schmys..

Per nå finnes det dessverre ingen raske løsninger. Det hjelper ikke med forening på Teams. Det var gøy de første ukene. Helt til lyset på skjermen sluknet. Nå sliter jeg med å følge tråden i alle disse møtene. Det ene møtet avløser det andre. Jeg tar meg stadig i å glemme å legge inn pusterom mellom møtene. Det tar tross alt noen minutter å logge seg av, og komme seg på neste møte. Tidsklemma har fått en annen dimensjon.

Nå er det snart helg. Jeg skal ha lunsj på en restaurant i morgen. En liten glede i hverdagen, og så viktig for dem som prøver å holde maskinen i gang. Det er mange som sliter nå. På så mange ulike nivåer. Det beste vi kan gjøre er egentlig å logge av det digitale livet en periode. Ta opp telefonen og ringe en venn. Jeg tror jeg er kommet til det punktet der jeg savner en klem. Og jeg er IKKE en klemmer. Men jeg savner å kunne skråle med venner, og lene meg litt for langt over for å rope noe inn i øret til sidemannen. Hvem hadde trodd at man skulle savne å bli spyttet i øret?

Korona gjør noe med oss.

Jeg håper vi finner noe å glede oss over i tiden fremover. At vi handler i de lokale butikkene. At vi støtter de lokale spisestedene. Og at vi prøver å hjelpe hverandre med å holde hodet over vannet. For vi trenger hverandre nå.

Det sies at vaksinen er på vei. Det er lys i enden av tunnelen. La oss håpe at tunnelen ikke er lengre, enn at vi klarer å holde pusten til vi ser lyset.

Og at julen ikke varer helt til påske.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Pensjonsran, eller generasjonskløfta?

I august kom Nav med nye framskrivninger som viser hvor mye mer vi må jobbe når levealderen øker. Kort tid etter kom pensjonsoppgjøret, eller snarere, pensjonsopprøret. Sosiale medier strømmer over av pensjonister som er misfornøyde.

Det er på høy tid at den yngre generasjonen tar til motmæle.

Debatten om pensjon kan ikke snevres inn til kun å omhandle dagens pensjonister. For samtidig, i en fremtid, langt, langt borte, skal de som i dag er et stykke unna pensjonsalder, jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister. Dagens pensjonister er inne i gullalderen. Det visste vi allerede i 2011, da Stoltenberg II-regjeringen fikk gjennom pensjonsreformen.

Den gang ble levealdersjustering innført, som en viktig del av pensjonsreformen. Det betyr at pensjonen blir justert ut fra den forventede levealder for alle årskull ved den alderen du tar ut pensjon. Levealdersjusteringen skal sikre at pensjonssystemet forblir økonomisk bærekraftig i framtida selv om vi får flere eldre og lever lenger. Når levealderen øker, må pensjonen ved en gitt uttaksalder fordeles utover flere år som pensjonist.

Nå ser vi at levealderen vil øke raskere enn tidligere antatt, ifølge nye befolkningsframskrivinger som Statistisk sentralbyrå la fram i juni.

Det er gode nyheter, særlig når vi vet at antall år med god helse også ser ut til å øke i samme takt. For kommende pensjonister betyr det at en i større grad må bruke den økte levealderen til å jobbe lenger, dersom en vil sikre en like god pensjon relativt til lønnen som eldre generasjoner.

Vi har i praksis to valg når levealderen øker. Vi kan jobbe noe lenger for å oppnå samme årlige pensjon som eldre generasjoner, eller vi kan godta at vi vil få noe lavere årlig pensjon. Til gjengjeld kan vi vente flere år som pensjonist sammenliknet med eldre generasjoner. Noe midt imellom er også et alternativ.

Dersom levealderen ikke øker, ser vi at de som er født fra 70-tallet og utover skal jobbe til de er minst 70 år. Tidene vil forandre seg. Men det er dagens pensjonister som protesterer. Selv står jeg midt mellom den yngste og den eldste generasjon. Jeg ser problemene til begge generasjonene.

Da pensjonene skulle reguleres, lå det i år an til tapt kjøpekraft for pensjonistene. Men regjeringens skattegrep gjør at ingen pensjonister taper kjøpekraft i år. Vi står samtidig i en krise hvor utallige jobber står i fare, rekordmange er permitterte og flere taper livsverket.

Pensjonistene bør skue, både til fortid og til fremtid, før de beskriver årets oppgjør.

For målet med pensjonsreformen i 2011 var klar. Den skulle fordele byrden mellom pensjonistene og de yrkesaktive. Det er et faktum at yrkesaktive må jobbe betydelig lengre for å oppnå samme pensjon som dagens pensjonister.

Men det er kanskje den tid, den sorg? I en fremtid, langt, langt der fremme. En tid hvor gullalderen er lagt bak oss, og vi er tvunget til å prioritere hardere.

Da kan vi snakke om pensjonsran, men da for dagens unge.

PS: Publisert i DN, 26. september 2020.

Vi trenger et samspill hvor alle får delta

Ferdig med to dagers trontaledebatt i Stortinget! Hva skal man si? Er verden virkelig så kald og kynisk som det opposisjonen hevder? Det var til tider iskaldt i salen.

Det er tydelig at det nærmer seg stortingsvalg. De ideologiske skillelinjene skal vises frem. Neste års valg blir et ideologisk valg, har flere av representantene fra venstresiden sagt fra talerstolen. Det snakkes om de rike, som en motsetning til dem som har vanlige jobber. Vanlige folk, til forskjell fra de som sitter på toppen og skor seg. Det skapes et oss og et dem.

Rundt i hele landet sitter det partifeller, fra alle partiene langs aksen, som representerer mangfoldet i samfunnet. Mange blir puttet i båser de ikke føler seg hjemme i. Det er sjelden et enten eller.

Men det kan virke som om kampen står mellom det offentlige og det private. Mellom det varme og det kalde. Sannheten er at det ikke finnes motsetninger mellom disse to. Vi trenger begge.

Det forundrer meg at skillet mellom stat og privat skal være så skarpt hos venstresiden. Og det bekymrer meg at det snakkes mindre om tjenestene som skal leveres, og kvaliteten vi kan forvente å få.

Systemet blir viktigere enn menneskene.

Sannheten er at en sterk offentlig sektor skapes i samspill med det private. For når staten skal gjøre alt, så svekkes mangfold, innovasjon og entreprenørskap, som gjør det vanskeligere å skape de arbeidsplassene som finansierer vår felles velferd. Når staten og statlige selskaper skal ta all risikoen i markedet så risikerer de penger som kunne gått til sykepleiere, lærere og velferd. Da får vi mer stat og mer styring.

Og fortsatt snakker ikke venstresiden om kvaliteten i tjenestene, de er mest opptatt av hvem som skal gi dem, og hvilke penger som skal brukes.

Det samme ser vi i debatten om heltid og deltid. Det snakkes lite om kvalitetene i tjenestene, men det burde vi. For kvaliteten i tjenestene blir bedre av at ansatte har høyere stillingsprosenter. Det er til gode både for pasientene, arbeidstakerne og samfunnet. Dersom vi ønsker kvalitet, er heltid det gitte svaret. Men da må partene på arbeidsplassen finne de gode løsningene, sammen. De har lokal kunnskap og vet hvor skoen trykker. Med mer heltid vil kvalitet, kompetanse og trivsel bare være noen av gevinstene. Men da må vi ta debatten, både om kvalitet og kompetanse, men også om den store elefanten i rommet, nemlig arbeidstid. Der stopper det imidlertid opp for venstresiden.

Ja, det blir et ideologisk valg neste år. Et valg som kommer til å handle om ideologi versus pragmatisme. For Høyre er det viktigste at gode tjenester leveres, på en best mulig måte. Ideologi kan ikke styre samfunnet. Men vi bør være opptatt av kvaliteten på tjenestene vi skal skape.

Da trenger vi et samspill, hvor alle får delta.