Selvfølgelig skal vi ha EØS-avtalen!

De negative strømningene med skepsis rundt EØS-avtalen, gjør meg dypt bekymret, her jeg sitter godt plantet i landbasert industri i Nord-Norges industrihovedstad sa en industrileder i juli dette året. Debatten i dag gir grunn til bekymring.

Fellesforbundet er i ferd med å gå i front for å gå ut av EØS-avtalen. Flere partier vil ut av EØS-avtalen.

NorDan er en familiedrevet dør- og vindusprodusent i Lund, med over 600 ansatte i Norge. Hjørnestensbedriften er viktig for lokalsamfunnet. Halvparten av produksjonen går fremdeles til Norge, og framover ser bedriften muligheter for å utvide. Bedriften omsatte for over 2 milliarder kroner i 2016, og Europa er deres hjemmemarked. For NorDan er EØS-avtalen en av deres viktigste avtale, ja, nesten viktigere enn avtalene om å levere vinduer og dører. EØS er bokstavelig talt døråpneren til Europa.

Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske jobber. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 60 prosent av det vi kjøper kommer derfra og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

I den sammenheng er Norge en liten og sårbar aktør. Vi er avhengig av velfungerende handel både for å få importert de varene og tjenestene vi trenger men ikke minst for å få eksportert det vi produserer. Vårt nærmeste og viktigste marked er Europa og vår tilknytning til EU og EUs marked er livsviktig for å trygge norske jobber og avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre.

Handelsavtaler fungerer ikke slik at man kan velge det det som er viktig for en selv og se bort fra andres interesser. Det handler om kompromisser. Ja, det er flere ting som ikke fungerer optimalt med EØS-avtalen, men det betyr ikke at vi skal se bort fra alt som fungerer. EØS-avtalen sikrer Norge essensiell markedsadgang.

EØS-avtalen innebærer også felles arbeidslivsregler på en rekke områder. Det er en fordel for arbeidstakere og arbeidsgivere at det settes felles standarder. Det er ironisk at når representanten Moxnes viser til Sørlandsbanen, så er det faktisk EUs regelverk som har sikret arbeidstakeres rettigheter i forbindelse med virksomhetsoverdragelse.

Dét er rett og slett uansvarlig arbeidslivspolitikk å skrote EØS-avtalen. Den er Norges viktigste avtale.

Politikk, takk!

Politikken har levd i et vakuum de siste ukene. Alt har handlet om personer. Det skulle ha handlet om parti og partipolitikk. Virkelige løsninger for virkelige mennesker. Det er det lenge siden det har gjort.

Mitt første år på Stortinget har vært et spesielt år på mange måter. Jeg har ikledd meg en stor frakk, som til tider har kjentes alt for stor, men det har også vært en frakk jeg til tider har likt svært godt. Utfordringen gjennom året har vært at alt for mye har handlet om personer. Politikken har havnet i bakgrunnen. Vi har brukt tid på små saker, når vi egentlig burde løftet blikket.

Vi krangler enda med venstresiden om hvorvidt adgangen til midlertidige ansettelser har vært et gode eller ikke. Når Jonas Gahr Støre ble utfordret på Virkekonferansen i går, på hva som var den verste endringen regjeringen hadde gjort i arbeidslivspolitikken, svarte han nettopp midlertidighet. Det er slett ikke så verst, for midlertidigheten har ikke økt de siste årene.

Vi har brukt lang tid på å gjeninnføre pensjonsslippen på papir, etter en massiv Facebook-aksjon og tilhørende møteaktivitet på Stortinget. Alt dette koster penger og tid. Vi krangler om små ting. Vi risikerer å gå fremtiden i møte, uforberedt på det som skal komme. Om pensjonsslippen skal komme på papir, eller digitalt, blir min minste utfordring når den tid kommer. Enda mindre vil det bety for mine barn.

Vi bruker også alt for mye tid på å diskutere hvem som er varme i dette samfunnet, og vi bruker enkeltpersoner for å fremme vårt syn i denne diskusjonen. Det burde handle om partipolitikk, verdier og hvilken politikk vi vil ha for samfunnet vårt. Det samfunnet, mine og dine barn skal vokse opp i.

Jeg ble med i politikken når guttene mine var 1 og 2 år, og nummer tre var på vei. Vi var den gang bekymret for fremtiden til guttene våre, en bekymring jeg ennå har. Men jeg registrerer at vi stadig gjør grep for å bedre dette. Det er innført krav til tidlig innsats, vi har satset på skolen, vi har satset på lærerne og vi har satset på tilstedeværelse. Dette gir resultater. Videre satses det nå massivt på kompetanse, både i skolen og i tiden etter. Det er en kjensgjerning at vi må jobbe lenger enn våre foreldre, da trenger vi også stadig å oppdatere oss for å være beredt, i møte med fremtidens arbeidsliv.

Jeg har denne uken vært på YS-konferansen og Virkekonferansen. Teknologi, digitalisering og endring var sentrale momenter, men begge dagene var preget av fremtidsoptimisme. Grunnen til dette er den essensielle faktoren, menneskene. Teknologien vil gi oss nye muligheter, den vil kunne gi frihet og fjerne rutineoppgaver. Tenk bare på hvor enkelt vi i dag tar et tog, en buss, eller en taxi. Tidligere var det både sjekkhefte, kontanter og billettluker som skulle håndtere dette. De færreste savner dette, selv om jeg gjerne skulle opplevd å skrive noen sjekker før de forsvant. Det så alltid så spennende ut.

Torbjørn Røe Isaksen sa på Virkekonferansen at det handlet om mennesker og teknologi, og relasjonen mellom disse. Dette limet er kompetanse. Gjennom økt kompetanse øker vi produktiviteten. Samtidig skal det skapes 1 million nye jobber innen 2060, og 2 av 3 skal være innen privat sektor. Dette skal vi gjøre uten å koke kloden. En formidabel oppgave. Men den må gjøres nå. Bård Vegar Solhjell i WWF sa det så enkelt: klima og miljø skjer nå! Men vi kommer til å klare det bra. For det handler om mennesker, og de valgene som gjøres nå, for fremtiden.

Mye har skjedd i Norge siden jeg ble født. Norge har blitt et rikt land. Men velferdsstaten blir stadig tyngre å bære. Det krever reformer. Det krever inkludering. Det krever økonomisk bærekraft, for å sikre den sosiale bærekraften.

Omstilling er et nøkkelord.

Det er en kjensgjerning at det er en forskjell mellom offentlig og privat sektor når det kommer til omstilling og tempo. I Norge har vi levd godt av tre store aktører innen privat sektor, nemlig olje, sjømat og kompetanse innen den maritime sektoren. Vi har sett ut over Norges grenser og skapt verdier for landet. Offentlig sektor er en fjerde aktør, som vil kunne ha mye å bidra med for fremtiden.

Vi vet at vi vil trenge flere hender og flere kloke hoder. Vi antar at vi antagelig vil bli mer krevende kunder enn vi er i dag. Da må vi søke innovasjon og forbedring i alle tjenester. Jeg bryr meg lite om jeg bruker offentlig eller privat barnehage, men jeg tror barnehagen jeg velger blir bedre av at det finnes begge deler. På samme måte tror jeg på bedre velferd for de syke, de eldre og de som trenger hjelp, dersom vi har et mangfoldig tjenestetilbud. Velferdsinnovatører er en vesentlig del av vår løsning for fremtiden. Vi trenger dem med på laget. Vi må se utover, og vi må se fremover. Vi må sørge for at folk kan klare seg selv gjennom livsløpet, og at vi gir dem hjelp i de perioder av livet hvor de trenger ekstra støtte.

For å skape dette samfunnet må vi løfte de store diskusjonene. Arbeid er friskliv. Det er et moment vi må ta med inn i en diskusjon om IA-avtalen og sykelønnsordningen. Jeg sier ikke dette for at jeg vil være et kaldt menneske. Jeg sier det fordi jeg vil at alle skal kunne delta i et fellesskap. Kunne mestre og være en del av et lag. Jeg sier det fordi det ikke er bærekraftig for samfunnet at så mange står utenfor. Det er heller ikke godt for den enkelte.

Vi må slutte å krangle om hvem som er gode og hvem som er onde. For vi vil alle det beste for samfunnet, men vi er ikke alltid enige om virkemidlene. Vi må slutte å karikere hverandre og sette hverandre i bås.

Vi må rett og slett slutte å snakke om politikere, og heller snakke om politikk.

Vi må snakke om saker, og ikke retorikk.

Hvis ikke vet jeg ikke hvor lenge jeg orker å engasjere meg i rikspolitikken.

 

God aften, deres majestetiske høyhet!

Eller var det deres kongelige høyelighet det skulle være? Det er mye som skal være på plass når H.M Kongens hoffsjef ifølge befaling har den ære å innby til middag på det kongelige slott. Først og fremst må man huske å svare på innbydelsen, men heldigvis kommer det en hyggelig purring via mail dersom man glemmer det.

Jeg var i de tider mest opptatt av at jeg måtte finne meg en ledsager, som kunne geleide meg forbi de kongelige, og sørge for at jeg husket de rette tiltaleformene, og førte meg som folk. Det korrekte skal være «God aften, deres majestet», når man hilser på kongeparet. Dersom man hilser på kronprinsparet skal man si «God kveld, deres kongelige høyhet», og dersom det er prinsesse Märtha Louise eller prinsesse Astrid, sier man «God kveld, prinsesse ……». Her gjelder det å holde tunga beint i munnen. I fjor gikk det helt i surr. Da endte jeg opp med å takke dronningen for invitasjonen, etter et kjapt god kveld. Dette året hadde jeg lagt meg i selen og øvd hjemme med ungene. God aften, deres majestetiske høyhet! Rett skal være rett, og det kommer ofte fra barns munn.

Jeg startet som sagt planleggingen av slottsmiddagen allerede 26. september. Da sendte jeg følgende tekstmelding til landbruksminister Bård Hoksrud: «God aften! Jærens landbrukspolitiske talsperson søker landbruksminister for slottsmiddag. Hva tror du om det?». Jeg fikk raskt positivt svar, så da var den i boks! Faktisk så enkelt. Send melding. Få svar. Det var det skjemmevettet mitt som forsvant i fjor..

Neste bekymring var kjole, og etter å ha prøvd flere fant jeg ut at det beste alternativet var den gamle 70-tallskjolen til min mor. Kjøpt i en ukjent butikk i London for nesten et halvt århundre siden. Gjenbruk er jo så populært nå. Jeg er ikke noe god på å style meg opp til festligheter, så der kom «Adam og Eva» meg i møte. De fikk frie hender, men et stramt budsjett. Klok av skade etter fjoråret, hvor jeg satt i timevis og ble fikset, lykkelig uvitende om prisen å betale.

Rimelig fornøyd snappet jeg bilde av meg selv til mine venner på sosiale medier, og fikk følgende svar: Cruella de Ville! Ikke den mest straighte looken altså. Det får gå som det går.

Høyre sin gruppe samlet seg tradisjonen tro for å ha det som kalles en vordrink. Rundt 18.30 ankom vi slottsplassen. Der var NRK på plass, og som vanlig i disse tider var det kun Krf som var i kameralinsen. Aleksander og jeg tok selfie på sidelinjen, godt opplyst av NRK sin kameramann like ved. Hva gjør man ikke for å forevige slike øyeblikk? Vi måtte benytte muligheten, for på slottet er det totalt fotoforbud.

Inne på slottet er det nesten som å entre en annen tidsalder. Bortsett fra at vakter og ansatte er over alt, og man skal sjekke både legitimasjon og få anvisning til bordplassering. Jeg traff på Bård Hoksrud, og håpet på et bilde av oss i hallen, det var flere som tok bilder, men det var visst ikke lov. Seansen ble raskt stoppet av en ansatt som minnet om forbudet. Slik kunne det ha gått, at Jæren sin landbrukspolitiske talsperson ikke fikk bilde med selveste landbruksministeren. Etikette og regler er til for å følges.

Men heldigvis skjedde ikke det. Tidlig lørdag morgen kom Håkon Mosvold Larsen meg i møte. Jeg hadde sett et bilde på Instagram som han hadde tatt på slottet, og jeg sendte dermed melding og spurte om han mot formodning skulle ha et bilde av landbruksministeren og meg. Lørdag morgen tikket det inn i mailboksen. Prosjektet mitt var reddet. Landbruksministeren og landbrukspolitisk talsperson, foreviget på papiret for evigheten. Nå gleder jeg meg til å ta med landbruksministeren til Jæren og matfylket Rogaland. Kan love minst like god mat som på slottet og selskapet er selvsagt upåklagelig.

Å møte kongefamilien gikk betydelig bedre dette året. Jeg klarte ordrett å hilse fint, tror jammen meg at jeg kneiste lett for kongen også. Det er noe storslagent over at en firebarnsmamma fra Jæren får håndhilse på kongen, og attpåtil sitte ved kongens bord. Jeg satt helt på hjørnet av hovedbordet, noe som gjorde at jeg nesten kunne kjenne parfymelukten når de kongelige gikk forbi. Undres om jeg kommet til å huske dette når jeg blir voksen? Det var øyeblikk under denne kvelden at jeg tenkte med meg selv, opplever jeg virkelig dette? Detaljene var klarere dette året, fargene sterkere og opplevelsen tydeligere. Det hjelper å ha et års erfaring på baken, og det hjelper å kjenne mange av gjestene man omgås. Man slapper mer av i kjente kretser. Sånn har det blitt.

Alltid noen som sniker seg til et bilde på slottet. Da kan man låne 😉

Bordene var nydelig dekket med hvite duker og stivede servietter. Vaser i ulike størrelser fra Hadeland glassverk fylte bordet, kun ispedd kandelabre i ulike størrelser. På vårt bord sto kandelabre med en liten kongekrone i midten. Visstnok en gave fra Stortinget, kunne man lese på dem. Et rom fylt med festkledde personer, lysekroner, levende lys, kammermusikk på galleriet og en konge og stortingspresident som holder taler satte definitivt stemningen. Det er faktisk sjelden gode taler på slottsmiddagen. Det er en anledning til å sende noen stikk, samtidig som det er en anledning til å løfte frem det vi setter pris på. Dette gjorde at Metoo ble nevnt, til øredøvende stillhet i salen. Vi husker enda så alt for godt rystelsene. Det endret vår verdensbilde.

Og vi nikket gjenkjennende når stortingspresidenten snakket om våre folkelige konger, som benyttet seg av kollektivtilbudet og fremdeles var ute blant folk. Vi lo høyt når stortingspresidenten pekte på de få skandalene som løp ut fra slottet. Den biten tar de folkevalgte seg av må vite. Det var varme og humorisitiske taler, som pekte på fellesskap og samhørighet, men også inneholdt grad av alvor. Til gullbryllupet fikk kongeparet en benk fra Stortinget. Den skal stå på slottsplassen. «Kanskje vil dere se dronningen og meg sitte der en ettermiddag, og holde øye med dere der nede på Stortinget», sa kongen. En viktig og god påminnelse om forholdet som er mellom Stortinget og slottet. Vi ser mot hverandre og passer på hverandre.

Lekker fireretters meny!

Maten og serveringen var upåklagelig. Glassene var, i følge min bordmann, en gave til Kong Haakon i sin tid, men det er ubekreftede rykter. Sølvbestikket var hentet frem, og det var lagt opp til fire retter, som alle ble servert rimelig nøyaktig på samme tid. Kongen spiser ganske fort, så en av utfordringene for de som sitter lengst unna er å klare å nyte måltidet i tide. For når kongen er ferdig med desserten, da er bordsettingen avsluttet, og man forlater spisesalen. Heldigvis er jeg en av dem som spiser fort, litt fordeler skal man ha. For desserten var nydelig! Lun epledessert, lekkert dandert, med smaker som av en annen verden. Jeg lukket øynene og nøt øyeblikket. Herfra til evigheten.

Etter middagen ble vi vist ut til speilsalen hvor det var servering av kaffe, te, longdrinks og mineralvann. Der ble jeg stående med en av representantene fra høyesterett og snakke om politikk og snikksnakk. Jeg måtte fortelle om den gangen farmor lærte meg at det lengste ordet i Norge, det var høyesterettsjustitiarius. Lærdom man enda husker, selv 30 år senere.

Tusen takk for bilder, @h_mosvold og @ntb_scanpix!

Stortingsmiddagen har lange tradisjoner og går helt tilbake til Kong Haakon sin tid, men har røtter helt tilbake til unionstiden. I tidligere tider var det nok dans på slottet, men det har de ikke lenger. Kanskje er det en tradisjon man skulle innføre igjen. Det kunne tilført en helt ny dimensjon til opplevelsen. Høyre-folk elsker å danse kan det virke som. Jeg er ikke helt der, så for meg er opplevelsen av en slottsmiddag enestående. Jeg trenger ingen dansekort å fylle. Jeg fikk en landbruksminister ved min side. En av guttene spurte meg i uken om hvem jeg skulle gå på slottet med. Da fortalte jeg ham at jeg skulle gå med en mann, som jeg skulle holde i armen på vei inn. «Det skal du ikke», fikk jeg kontant beskjed om. «Du er gift med pappa». Jeg fortalte at det var vanlig at man gikk arm i arm med noen på vei inn, og da fikk jeg beskjed om at jeg kunne holde ham i hånden, ikke noe annet.

Det gikk ikke helt som lovet, men jeg er fremdeles gift med pappa. Selv om det kan se ut som om jeg har et godt øye til kavaleren ved min side. Jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for landbruksministre. Man kan tross alt ikke være fra Jæren og ikke ha et godt øye til landbruket.

Takk for en strålende aften, deres kongelige høyelighet!

 

Jobb for friskliv

Det er mange som sliter i samfunnet, og fravær som følge av psykiske lidelser stiger. Da er det viktig å ha fokus på at jobb kan være friskliv. Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi i vårt samfunn, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til arbeid. Arbeidsdeltakelse har betydning for den enkeltes identitet og stilling i samfunnet. Det er mange som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer i løpet av livet. I slike stunder kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å fokusere på noe annet og være del av et fellesskap. Jobb kan altså være friskliv, men det krever dialog og tilrettelegging.

En periode jeg jobbet mye og ikke følte at jeg ble verdsatt på jobben, trivdes jeg dårlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå møter jeg veggen. Heldigvis ble dagen lysere, og det gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det små justeringer, og gjerne også misforståelser som ligger bak mange av våre kvaler i hverdagen. Gråten var for meg forløsende, men det var også sårbart. Jeg hadde vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte. Jeg var bekymret for at jeg hadde vist svakhet.

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt. Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med følelseslivet. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis. Det er en enkel sak i de tilfeller man har med en brekt fot å gjøre, men med et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi som medmenneske skal oppføre oss. Jeg mener at vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å åpne fellesskapet, også når vi har det tøft. Det kan gi oss styrke, slik at vi lettere kommer gjennom hverdagen.

Jeg har tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også snakker om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig. Da må vi åpne opp for den type samtaler i arbeidslivet. Det finnes mange tegn som tyder på at folk sliter. Vi må bli flinkere til å se disse, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte hvordan går det med deg, men det er sjelden vi er klare for et ærlig svar.

Som stortingsrepresentant treffer jeg mange som har vært gjennom tunge tider. De har hatt perioder hvor det er tryggest å være i sengen, for der kan ingen ta dem for eventuelle feil de gjør. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror de fleste politikere har tenkt samme tanke. De fleste folk har tenkt samme tanke, for vi er alle innimellom redde for å gjøre feil. Å si noe galt, eller bli hengt ut i aviser og sosiale medier. Det finnes dager hvor søvnen er dårlig og jeg er irritert. Og det finnes dager jeg helst kunne holdt sengen.

Vi må bli rausere med hverandre og dele mer av nedturene. Det er tankevekkende når folk tror at de er alene om sine tunge tanker, og at alle andre går rundt som supermennesker og aldri trenger en seng å gjemme seg i. For etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg fått en viktig erkjennelse. Livet er ikke flatt.

Selv om jeg ofte opplever solskinn, kommer det tunge perioder med skyer, regn og tåke innimellom. Heldigvis vet jeg at det som regel går over.

Det er viktig at vi forteller hverandre dette.

For gjennom samtalen kan vi finne fellesskap, og plutselig innse vi at vi ikke er helt alene i verden.

Det skinner en sol over landet

I går var dagen for fremlegging av statsbudsjettet. På radioen ble personen på gata intervjuet, men det var ikke mange som hadde fått med seg hva som skulle skje denne dagen. Det var mange gjetninger i retning av at Krf skulle ha møte, beslutte videre samarbeid eller avklare standpunkt. Det er ikke mange år siden jeg var like lite oppdatert på viktige saker for rikets tilstand. Men det hjelper å ha det i kalenderen sin.

Dagen begynte med at Siv Jensen la frem budsjettet for regjeringspartiene, før finanstalen i Stortinget. Budsjettet legges frem i en tid hvor vi opplever vekst i økonomien, hvor bedrifter ansetter flere og hvor de investerer mer. Det ble oppfordret til at vi i disse gode tidene må klare å inkludere flere, og at vi fortsatt skal satse på kompetanse og utdannelse for å hindre frafall. Miljø, klima, bistand og forsvar var også viktige temaer.

Man kan forstå prioriteringer i et statsbudsjett, og man kan forstå at det ikke er alt som nødvendigvis treffer den enkelte like godt. Det er også sånn livet er i min hverdag, i Familien AS. Jeg skulle for eksempel gjerne sett at vi gjorde grep for å kutte ut planleggingsdagene i skole og barnehage. Det hadde hjulpet oss i en hektisk hverdag, og gjort at konsekvensene ved å få fire barn var litt mindre. Det snakkes mye om hvordan vi skal få flere barn i fremtiden. Enkelte vil heve barnetrygden, jeg vil heller ha hjelp i den hektiske hverdagen. Det er utfordrende når man har høstferie, vinterferie, påskeferie, juleferie, sommerferie og attpåtil skal ha en uke til planleggingsdager.

Men tilbake til statsbudsjettet. Det var en sedvanlig forestilling i stortingssalen. Siv Jensen startet med å si at i dag skinner solen på hele landet, samtidig som hun minnet om skyene som truer i horisonten. Hun snakket om morgendagens arbeidsliv og viktigheten av å inkludere og integrere, flere og bedre. Hun nevnte det faktum at samferdselsbudsjettet har økt med hele 75 % etter at vi kom inn i regjering. Lukten av asfalt, som det snakkes om i store deler av landet. Siv snakket om barnefattigdom og gratis kjernetid i barnehagene. Hun snakket om psykisk helse, rus, forsvar, politi, pakkeforløp, sukkeravgift, selskapsskatt, bostøtte og så mye annet. Et helhetlig budsjett, med klare prioriteringer innenfor rammene.

Fra talerstolen kunne vi etterpå høre at venstresiden selvfølgelig ikke var enige. De brukte ord og vendinger som alltid brukes i omtalen av oss som kommer fra høyresiden. For de få, ikke for de mange. Eliten. Champagne. Økte forskjeller. Og så videre.

Jeg blir så lei.

Jeg ble rett og slett så mettet av retorikk og svartmaling at jeg gikk hjem og la meg på sofaen. Der leste jeg aviser, kikket på Facebook og fulgte live-sendinger. Det var ikke oppløftende. Ordbruken var den samme. Man trakk ut enkeltsaker og enkeltutsagn og brukte det for det det var verdt. Solen skinner, sa Siv. Fy skamme seg! Det er visst ikke lov å si at ting går bedre i den politiske debatten.

Småbarnsfamiliene vil tape på dette budsjettet, sa noen. Andre sa at vi var vinnerne. Jeg synes det var et godt budsjett. Selv om jeg gjerne skulle ha sett at vi fjernet 350-kronersgrensen og brukte enda mer på varig tilrettelagte arbeidsplasser. Men vi gjør gode grep for veksthusnæringen og vi viderefører et prosjekt som hjelper førstegangsmødre, som gjerne har hatt en trøblete oppvekst, med å takle morsrollen. Et prosjekt som virkelig gir resultater og handler om tidlig innsats. Og slik kunne jeg fortsatt ut i det uendelige.

Etter en god natts søvn gleder jeg meg til å følge opp statsbudsjettet og være i dialog med alle dem som har meninger rundt dette. Det er viktig å høre hvor skoen trykker, men det er også viktig å understreke at en av politikkens oppgaver er å prioritere. Det gjør jobben vår så viktig, men akk så vanskelig.

Jeg håper at vi politikere kan bruke tiden vår på Stortingets talerstol til å snakke sannferdig om tilstanden i landet og den enkeltes motiver. Når man i går kunne lese i VG at en stortingsrepresentant hadde skrevet ferdig sin kritikk av statsbudsjettet, før statsbudsjettet ble fremlagt, blir man oppgitt. Det er synd at det er slik, og dessverre kunne det antagelig skjedd mange flere politikere. En er mer opptatt av spillet enn av de faktiske løsningene som legges frem.

Bjørnar Moxnes refererte til Sivs solskinn, og konstaterte at det heller var blygrått og søkkvått, akkurat idet solen tittet frem. Han er ikke akkurat en meteorolog, men han hadde gjort seg godt i avdelingen for overdrivelser og svartmaling.

Jeg blir så lei.

Bjørnar Moxnes, ta telefonen. Virkeligheten kaller!

Gratulerer med dagen, Kåre Willoch!

Som stortingsrepresentant er man noen ganger med på opplevelser som er historiske og viktige. Et av disse var å kunne være med å markere Kåre Willoch sin 90-årsdag sist søndag. Jeg er født i 1980 så jeg har gått glipp av de legendariske debattene mellom Kåre og Gro. Men jeg har alltid hatt stor respekt for Willoch. En mann med glimt i øyet, opptatt av fakta og en solid ambassadør for Høyre. 

Det var en ære å bli nærmere kjent med ham gjennom å høre alle fine ord han fikk fra tidligere kollegaer, venner og familie. Her kommer et utdrag. 

Handlinger er alltid viktigere enn ord, innledet Høyres generalsekretær, før han fortalte at Willoch hadde stått for viktige og nødvendige reformer på 80- og 90-tallet. Han er faktisk mannen bak Høyrebølgen, som til og med jeg har hørt om! Willoch var statsminister i 5 år, senere var han en profilert fylkesmann. 

Willoch gjorde comeback i politikken for 20 år siden og har fortsatt å argumentere med klokskap, skarpsindighet og sin evne til å se en sak fra flere sider. Hans popularitet kan være et tegn på at det er dette det norske samfunnet vil ha. For Willoch har en høy stjerne i befolkningen. I eget parti. Ja, det blir nærmest Justin Bieber-tilstander når Kåre entrer talerstolen. 

«Hvis alle 90-åringer var som deg trengte vi ikke å snakke om leve hele livet.», avsluttet generalsekretæren.

Takk, Kåre, du er mannen som viser at alder ikke er noen god indikator på funksjon!

Høyrebølgen begynte i 1970-årene og var en protest mot staten som fellesskap. Begrepet «for folk flest» ble introdusert, og man fikk redusert tro på staten som eneste problemløser. 

Dette gjorde Willoch til statsminister, men det pussige er at han ikke lignet på folk flest. Allerede da ble han akseptert som flinkere enn folk flest. Så hvorfor ble Willoch så populær? Ut fra talene som ble holdt sitter jeg igjen med et bilde av en mann med en optimistisk fremtidstro, en sterk konservatisme og en vilje til politisk styring. Dette koblet med en faktaorientert debattstil, gjorde ham til en naturlig og solid leder. 

Tidligere kollega, Arne Skauge, gav oss et innblikk i Willoch sitt lederskap. Nøktern, ryddig, streng og glad i marsipankake var noen av beskrivelsene. Timeplaner måtte holdes. En statsråd som kom for sent fikk høre: «Beklager, men vi er kommet forbi ditt punkt.» Respekt for andres tid var like viktig den gang som i dag. 

Marsipankaken ble etter hvert byttet ut med mer frukt og grønt takket være Astrid Gjertsen. Kost i balanse var et tema, også den gang da. 

Regjeringen Willoch ville ha mer åpenhet og mer konkurranse, innenfor en nøktern ramme. «Lavrentepolitikken til Ap i 85-86 var ikke noe Høyre-gruppen likte», sa Skauge, til samtykkende nikking ved nabobordene. «Vi var med på en nyskaping i norsk politikk», sa han videre. 

Jeg er takknemlig og beæret over at jeg fikk oppleve denne førstehåndsberetningen, hvor flere fra Willoch sin regjering var tilstede. De har alle hatt stor betydning for Høyre og for Norge. Syses pensjonsfond var eksempelvis et resultat av diskusjoner på statsminister Willochs kontor. En av mange morsomme anekdoter fra denne kvelden. 

Det ble sagt at Willoch styrte kalenderen for å ta hensyn til familien. Familien var alltid viktig. Sønnen Dag kunne fortelle at hos Willoch var mor alltid først. Deretter et fantastisk helsevesen. Han trakk frem farens ukuelige optimisme og hans aldri sviktende positivitet. Alt med måte, et slags varemerke. 

«Bitre piller skal man sluke, ikke tygge», sa Willoch. 

«Så heldig jeg er som blir gjenstand for denne fantastiske omsorg», sa han under sykdom. Alltid optimist. Med evne, vilje og glede til å stille opp for barnebarn. 

«Kjernen av din suksess er blandingen av arbeid og privatliv. Noe er ikke morsomt eller interessant. Det er subjektive størrelser. FMen noen finner gleden i det man har og dem man har rundt seg. Du har en herlig innstilling til livet, som også gjør livet ditt godt. Mange har noe å lære. Du er heldig, privilegert og takknemlig. Vi er veldig heldige som har deg.» 

Forlegger, Anders Heger, snakket om at Willoch gir ut ny bok til 90-årsdagen, i samtaler sammen med Torbjørn Røed Isaksen. Forlegger beskrev boken som klok og erfaringstung, men en politisk ungdommelighet i samtalene. «Det er påfallende at man må til en 90-åring for å få forfriskende ungdom. Det er godt å ha deg. Takk også for din litteratur.»

Jeg gleder meg til å lese boken og bli bedre kjent med Kåre Willoch. 

Leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, takket på vegne av ungdomspartiene for jobben Willoch hadde gjort. «Når vi ser på TV, da kan vi takke deg for at du opphevet NRK-monopolet. Når vi handler, kan vi takke deg for at vi kan handle etter kl 16. Vi takker deg for dereguleringer av boligmarkedet. For at du er en forkjemper for at det skal være enklere å få barn. Selv om vi er født for sent er du et av de største forbildene! Du er bildet på Høyre-bølgen.»

Bærekraft. Ansvarlig pengebruk. Føre-var prinsipp. Unge Høyre gav en donasjon i Kåres navn til SOS-barnebyer. 

Siv Jensen snakket i sin tale om dereguleringer og monopoler for fall. Det som var en lukkelov ble en åpnelov, og man kunne handle melk etter kl 16.00. 

Paradokset, sa Siv, er at man fortsatt har disse debattene. Velferdsprofitører og kommunalisering er dagsaktuelle tema. Det viser at man aldri kan lene seg tilbake og si at jobben er gjort. Siv Jensen takket Willoch for vennligheten, engasjementet, de gode samtalene og hans interesse. Hun berømmet Willoch for at han fremdeles klarer å utfordre etablerte politikere etter så mange år. 

Trine Skei Grande pekte på Willoch som en god miljøforkjemper. En forsvarer for barns og barnefattigdom. «Kulturdepartementet et produkt av dine regjeringer», sa Trine. «Å være borgerlig handler om å ta utgangspunkt i hver enkelt borger når man skaper politikk», sa hun videre. Alder gjør at man kan se tilbake og lære av dette. Willoch er en som har levd lenge, men som samtidig klarer å se fremover. 

«Skapte rom for å tenke annerledes. Klar tanke kan ikke skjule en varm tanke», hilste Jan Petersen, via SMS. 

«Skarpe debatter basert på fakta og respekt for de andre», sa Jagland gjennom en videohilsen. 

Stoltenberg ble politisk aktiv på 70-tallet. Han beskrev Willoch som en kunnskapsrik og dyktig leder. Han var stor beundrer av Willochs evne til å mene på tvers og gjøre Norge mer spennende, mer mangfoldig, og rikere. Også Stoltenberg hilste via film. 

Bondevik var glad for å slippe inn i Høyres hus denne søndagen. Han beskrev Willoch som en sylskarp debattant som kunne drive andre til vanvidd. Han skulle alltid ha siste ordet, selv når møtene ble lange. Fra Willoch lærte Bondevik om ordenes valør. Nyanser og presisjon. Bondevik hadde hørt at Willoch var streng før han kom inn i regjering i 83. Og han var streng, men også god. «Jeg var trygg med deg som sjef», sa Bondevik, før han forlot selskapet for å rekke Dagsrevyen. 

Willoch avsluttet en flott feiring med sine velvalgte ord. Han takket først for dette festlige, overdrevent elskverdige arrangement. Før han trakk frem politiske kjemper han selv hadde lært mye av i sitt politiske virke. Norsk politikk hadde på den tiden vært preget av høvdinger som Hambro (forsvarspolitikk) og Einar Gerhardsen. «Lær alltid av motstandere», formante Willoch. Før han la til, «men jeg var ikke enig i politikken, den bremset fremgangen».

«Det nytter å argumentere med saklig sinnsro, sa han videre. Det har Erna forstått. Det var Sjur Lindebrekke som moderniserte Høyre. John Lyng forsto betydningen av at dersom man skulle få utløp for sine tanker måtte man jobbe aktivt for et borgerlig samarbeid. Borgerlig samarbeid har spilt en stor rolle i alle år etterpå, men unntak av i sist uke. Velgerne forstår ikke disse regnestykkene. De kamuflerer at det er kroner, men det er ofte det de tenker på. Erling Nordvik var en fremragende partileder og samarbeider. Han fikk ting gjennomført og bevarte samholdet. Det var ikke bare det vi fikk gjort, men det de andre også lærte. Kan se ut som om de svinger tilbake.«

«Bondevik var en fremragende samarbeider», sa Willoch. Håper folk lærer av det. Politikken er en varig følelse av samhold og samhørighet. Man skal ikke rive ned dette med regnestykker og politisk vurdering. 

«Statsministeren kan ikke styre en stat. Det er samholdet og samarbeidet som gjør at en kan dette. Man må bruke hverandres innsikt og kunnsskap. Man bygget den gang opp et fellesskap hvor alle var fornøyd med hva en fikk til i fellesskap. Evnen til å mobilisere kunnskap for å enes om felles løsninger. For foreldrelandet».

Formaninger fra Willoch for et bedre samfunn når vi blir gamle fikk vi også med: 

  1. Kvinner holder opp å få barn. Må ikke bli fattigere ved å få barn. Gjør noe med det, jeg skal følge nøye med.
  2. 100 år med vestlig dominans. Biller seg inn at en har styrt verden på en god måte ved å pumpe ut ressurser fra andre. Den neste generasjonen vil preges av at andre makter får mye mer innflytelse. Da nytter det ikke å være uvenner med resten. Vi må påvirke våre venner. Ikke la noen bygge opp fiendskapen. Bedre samhold mellom øst og vest. Vi (Norge) er syv promille av verdens befolkning, men du verden for en innflytelse. 
  3. Kan ikke klare å la være å være optimist. Fornøyd med situasjonen innenlands. Vi bruker en rolig og behersket stemme som forteller hva en skal gjøre. Håper dette skal fortsette å prege Høyre. Fortsett å bygge på den rolige fremtidsstyringen. 

«Jeg synes det var hyggelig! Hjertelig takk for en interessant, givende og oppløftende aften. Ikke aften, ettermiddag», avsluttet Willoch. 

Ja, hva skal man si? Takk selv! 

En stor glede å få ta del i markeringen. 

Gratulerer med dagen, Kåre Willoch. Nå forstår jeg enda mer om hvorfor jeg valgte Høyre! 

Siste dag i denne stortingssesjonen

I dag hadde jeg siste offisielle dag på Stortinget i denne perioden, før neste periode starter i neste uke. 

Jeg skulle egentlig vært hjemme i Rogaland på et møte og hadde det som kalles utbytting. Det vil si at man ikke trenger å være tilstede i møtet på grunn av en enighet mellom alle partiene på Stortinget om at en viss andel alltid kan være fritatt fra å møte på grunn av annen virksomhet. Dette er noe av grunnen til at salen alltid ser så tom ut. 

På grunn av ekstra oppgaver i Oslo måtte jeg avlyse møtet i Rogaland, men jeg benyttet meg allikevel av utbyttingen. Det resulterte i at jeg ikke fikk signert protokollen, noe jeg ser at mange av mine kollegaer fikk delt behørlig på sosiale medier. Signaturen blir stående for evigheten. Så når spørsmålet kommer om hvor var jeg når protokollen ble signert kan jeg svare, jeg tok selfie med rådgiveren i trappa utenfor salen. 

Nok et eksempel på at det stadig er noe å lære i stortingslivet. Videre hadde vi møte med Virke i dag. Der fungerte jeg som teknisk ansvarlig for første gang i mitt liv. Jeg klarte både å koble meg til fremvisningssystemet og få inn en presentasjon via minnepinne. Bør kanskje vurdere å skifte navn på sosiale medier. N00binnen er ikke lenger noobie. Ikke alltid, og det finnes håp ser det ut som. 

På grunn av høstferie var det fullt av folk på flytoget og flyplassen. Årets mest spennende pressekonferanse gikk mens jeg satt på flytoget. Jeg løp opp mot sikkerhetskontrollen for å komme meg gjennom og kjøpe headsett. Ble stoppet for rutinekontroll, befølt, sjekket ut og kunne løpe videre. Sto og ventet på veske og jakke som aldri kom gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg ryddet tomme kurver og fikk skryt fra en mann som sa at jeg virkelig tok mammarollen. «Her rydder du godt og står ikke rolig i det hele tatt.» Jeg fortsatte frenetisk ryddingen en stund til, men begynte å bli utålmodig. Fant plutselig ut at jeg sto på feil side! Det var det rene kaos på den andre siden, hvor mine fire kurver laget kø i systemet. Typisk meg, dessverre. Retningssans, hva er det?

Vel inne på flyplassen løp jeg mot avdelingen for tekniske hjelpemidler. Bestillingen var klar: jeg trenger headsett for å høre noe nå! Men jeg trenger også et med mikrofon, som kan brukes til å spille dataspill. Pragmatisk som jeg er benyttet jeg anledningen til å kjøpe headsett til eldstemann, og kombinerte det med et sterkt behov for å høre Hareide på ørene. 

Du trenger et headsett for gaming sa den unge butikkmedarbeideren. Men da kommer du til å se helt tulling ut, sa hans kvinnelige kollega med et smil. Det gjør ingenting parerte jeg, jeg bryr meg ikke om sånt. Lang historie kort, jeg fikk headsett. Jeg fikk høre stemmen til Knut Arild. Jeg logget inn akkurat i det han snakket om sitt forhold til Senterpartiet. 

Det var et varmt og nært forhold forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Geir Pollestad som også sto med headsett, dog en mindre utgave enn min. 

Senere begynte Hareide å snakke om FrP. Det var betydelig kjøligere forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Roy Steffensen. 

På fullt fly havnet jeg på sete B. Min sidemann var tett som en potte, hadde enda større headsett enn meg og så på tegneserier på iPaden. Han fniste frenetisk, mens jeg var redd for at nesen ville eksplodere i en kaskade av snørr og gørr. Pust med munnen, eller var det pust med magen?! 

Nå skal jeg hjem til familien. For man er faktisk ganske så familiekjær, også i Høyre. 

Spenningen på Stortinget fortsetter

Gjesteland gjester bloggen

Notert i notater på telefonen min, i fri flyt fra Rune Gjesteland:

Jeg må ha noe å snakke om, en retning. Skulle hatt noe. Hva vil jeg ha med i bloggen. Jeg har jo mange gode støttespillere i folk rundt meg når Margret er på tinget. Kanskje jeg skulle tatt med dem? Men først må jeg finne et navn.  Jeg kunne tenke meg å flette inn noe om at jeg blir omtalt som tøffelhelt. I dette samfunnet hvor vi skal ha likestilling. 

Det er til tider travle dager. Jeg er jo gift med politikken, men man får mange fine stunder også. Mer innsyn om hva partneren holder på med. Jeg har blitt mer interessert i politikk de siste årene enn det jeg har vært noen gang. Det er litt stas. Å vite hva Margret holder på med. 

Jeg har fått med meg åpning av Stortinget og Nobels fredspris. Det er ikke den vanlige mannen i gata forunt. 

(Margret: Det funker veldig bra når du bare snakker. Rune: Jeg vet jo det, men jeg må jo tenke også. Ikke bare snakke.) 

Etter at Stortinget inntraff har jeg fått et bedre syn på Oslo. Fått en positiv opplevelse rett og slett. 

Men jeg må ikke glemme å nevne de som hjelper meg. For alle hjelper jo, hvis det skulle være noe. Enten det er foreldrene mine som kommer når jeg ringer, eller svoger og svigerinne som tar med guttene på fotballkamper. Det er bra. 

Jeg begynner å bli vant med denne livsstilen nå. Så jeg håper jo at Margret får en periode og to til. 

Og så er det fint med slike øyeblikk som dette i en travel hverdag. At vi kan ta oss en voksenferie. Man kan leve en stund på disse øyeblikkene. 

Hverdagen går i lekser, fotball og foreldremøter. 

Men jeg husker godt kjøkkensamtalen, når Margret spurte om hun kunne stå på listen til stortingsvalget. Jeg sa nesten umiddelbart ja til det, selv om det var uventet. Da kunne det komme inn i faste former. Lokalpolitikken var nesten vel så vanskelig å hanskes med. Margret var nesten like mye vekke der. Det var aldri noe problem å si ja til dette. Det var spennende. 

Så, hvordan har livet vært etter dette? Det har vært travelt, men veldig kjekt. FaceTime med moren mellom trening og lekser må til. Men livet er rimelig bra. 

Ungene er storveis. De er til god hjelp i hverdagen. Eilert har vært på matkurs i sommer, hjelper til med lekser, passer Leonore hvis det trengs. De begynner å bli store. Gregers har alltid gjort leksene med en gang han kommer hjem fra skolen. Nå begynner han å hjelpe Lyder med leksene , slik at alle er ferdige til jeg kommer hjem. Det obligatoriske spørsmålet fra Lyder er alltid om SFO’en er slutt. For da kan han løpe ut og besøke en av de mange vennene han har. 

Jeg føler meg ikke som en tøffelhelt. Men det irriterer meg at jeg kan omtales som det. Vi trenger fedre som tar ansvar hjemme. I helgene er vi sammen. Da er det krangling, klesvask, taco og gullrekka. Man er som regel fornøyd med de valgene man tar. Selv om jeg gjerne skulle ha golfet mer. Reist mer. Opplevd mer. 

Men hvis man har en litt dårlig dag, hvor man helst skulle vært på Sola golf, er det bare å hente hun lille. Hun lyser opp hverdagen med sitt store smil og positive innstilling. Alt har sin sjarm. Jeg er glad for å kunne ta del i alt dette. 

Gleder meg til fortsettelsen 😀 

Øyeblikk fra en sommer

Denne sommeren har vært full av varme møter, møtende varme og ettertenksomhet. Jeg sto på Stortingets talerstol i landbruksdebatten og snakket om regnet vi hadde i fjor, som vi enda hadde friskt i minne. Uken etter kom tørken.

Sommeren har også vært full av familietid, strevsomme øyeblikk, nære opplevelser og glede over å høre sammen. Ungene fikk være med til Oslo og vi gikk langs Akerselva og så på all grafittien. Diskusjonen gikk interessert på om det kaltes tagging eller kunst. «Det kalles kultur», skjøt Gregers på 8 inn, før vi vandret videre i den varme sommerdagen.

Senere på sommeren snakket vi om opphavet. Hvorfor jeg er meg og du er deg. Jeg fortalte ungene at de ikke hadde vært med meg i bilen, dersom det ikke var for at jeg møtte faren deres og tok meg sommerjobb på ASKO. Advokaten Hagerup hadde fått annet avkom. Da sa Gregers: «Pappa er den beste mannen du kunne ha hatt! Du kunne ikke ha valgt en rik mann, selv om du hadde møtt ham.» Jeg smilte for meg selv over ytringen, vel vitende om at han hadde helt rett.

Jeg kunne ikke valgt en bedre tilværelse. Stunder med familien minner meg på dette. Øyeblikk av undring, nærhet, nysgjerrighet.

Selvfølgelig ikke uten en god dose frustrasjon, irritasjon og utålmodighet. Sommeren er alle disse tingene. Endelig skal vi ha litt fri sammen. Men det er ikke alltid lett å vite hvordan vi skal bruke denne tiden. En vil spille fotball, en vil lese bok, en annen vil til Kongeparken, mens andre bare vil være. Sommeren er full av øyeblikk.

Sommeren har også vært full av menneskelige møter. Sammenhenger. Refleksjon. Oppturer og nedturer. Hvorfor deler vi ikke mer av disse opplevelsene? Oftest prøver vi å opprettholde en fasade, en historie, om hvordan vi egentlig vil fremstå. Spørsmålet er, hvordan har du det, egentlig?

Denne sommeren har jeg vært sliten. «Stortingsferien» lurte meg til å tro at jeg hadde så mye tid. Avtaler skulle lages, besøk skulle gjennomføres. Det har til tider vært hektisk, enkelte dager har jeg hatt utfordringer med søvnen. Det var den debatten som gikk så dårlig. Alle opplevelsene som skulle fordøyes.

Men mest av alt har denne sommeren handlet om erkjennelse og undring, stolthet og glede. De små samtalene på veien. På besøk i Smiå i Gjesdal, et sted de som har psykiske utfordringer kan møtes, møtte jeg en tørrlagt alkoholiker med stor arbeidsiver og engasjement. Tidligere hadde han ofte tenkt at det ville være bedre å ligge i sengen. Der kunne han ikke gjøre noe feil. Ingen kunne ta ham for noe.

Jeg fortalte om mine egne opplevelser denne sommeren, og erkjente at livet som politiker også kan innebære at senga kan være det tryggeste stedet. Ja, vi opplever alle dette innimellom, men vi snakker så sjelden om det. Møter som på Smia gir meg håp for fremtiden. De er sterke. De er nødvendige. De viser betydningen av fellesskap og mestring.

Vi må fortelle barna våre dette. For hvordan skal barna gå fremtiden i møte dersom de tror at de omgås med supermennesker. Mennesker som alltid står opp og møter en ny dag, med et smil om munnen. Livet er ikke flatt, det leves nå, og det må oppleves. Med alle farger, smaker og erfaringer dette gir. Vi må støtte hverandre. Være der for hverandre.

Nå trenger jeg å ligge strekk ut en periode. Det har jeg heldigvis planlagt godt. På lørdag skal jeg på en ukes lading til Skiathos, sammen med Rune. Takknemlig og glad for alt denne sommeren gav, at jeg har en mor som tar en uke med ungene, og at ferien enda ikke er helt over for min del. Det blir en uke med nye opplevelser og historier for oss alle. Ungene gleder seg stort til at mormor skal bo hjemme hos oss. Hun har lovet pannekaker hver dag!

Vi bør alle hedre oljearbeiderne!

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping og inntekter til staten, og den er verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Dessverre har vi en lei tendens til å skamme oss over denne industrien. Det har vi ingen grunn til, i følge Dr Fatih Birol, lederen av IEA (det internasjonale energiselskapet). Norsk olje- og gassindustri bidrar positivt i den globale energimiksen, en verden hvor to av tre i Afrika fremdeles ikke har strøm. ONS i Stavanger satte igjen fokus på en viktig bransje sist uke. En bransje som har vært gjennom en stor omstilling og som stadig fornyer seg for å kunne levere konkurransedyktig energi til verden.

Denne våren har jeg vært på besøk på en plattform for første gang. Jeg er fra Rogaland og burde antagelig visst mye mer om denne viktige industrien. Jeg har definitivt mye å lære. Det er en fordel at norske politikere har et forhold til sektoren vi diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Oljeplattformen, Statfjord C, møtte oss i Nordsjøen, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

I det daglige kan vi fort glemme hva denne virksomheten faktisk bidrar med til samfunnet. Inntektene fra bransjen overskrider langt annen verdiskaping, og er også en betydelig positiv bidragsyter til det globale klimaregnskapet.

Statfjord C produserte i 2016 oljefat nummer fem milliard. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter, noe som tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eller nesten 20 % av oljefondet. Hovedverneombudet på Stafjord C innledet til oss politikere på følgende måte: «Kirkenes-Tana, Alta- Brønnøysund, Kristiansund-Molde, Bergen-Askøy, Bømlo-Stord, Stavanger-Sandnes, Kristiansand-Arendal. Selbu-Aure og slik kunne jeg fortsatt. Nei, jeg snakker ikke om kommunesammenslåinger som noen av dere har tatt til orde for. Jeg snakker om direkte skatteinntekter fra Statfjord C. Fordi akkurat nå har vi folk ombord fra disse kommunene. Og slik kunne jeg fortsatt. På lik linje med alle de andre plattformene som vi ser. Små hjørnesteinsbedrifter hver for seg.»

Verdiskaping ute i distriktene, tenker jeg som politiker, og det utvider horisonten min for hva denne bransjen egentlig betyr. De som jobber i bransjen, uansett om en er kontraktør eller operatør, skaper verdier for selskapet og nasjonen Norge hver eneste dag. Og de er stolte av jobben de gjør. Vi bør være takknemlige for bidraget de gir oss. De gjør en viktig jobb for Norge og for verden.

De som jobber i bransjen vet dette.

Men jeg er usikker på om alle andre er klar over dette, når man nå diskuterer bransjen og dens rammevilkår og videre rett til eksistens.

Vi må se vår rolle i verden.

Det at Norge produserer olje og gass gjør at land som Storbritannia og Tyskland kan kutte sine klimagassutslipp betydelig. Dette har en enorm betydning i et globalt perspektiv, både i forhold til klima, men også verdiskaping. Norske energiselskaper sin skatt til land utenfor Norge bidrar til verdiskaping, og bistand til land som ikke har kommet i nærheten av så langt som Norge er kommet i bruken av energi.

Selve grunnfjellet i norsk gassproduksjon, Troll-feltet, skal nå utvides. Dette er et olje- og gassfelt i særklasse i verden. «Det at vi i dag leverer plan for utbygging og drift for neste fase i Troll-utviklingen, er svært viktig både for fremtidig verdiskaping til det norske samfunnet, men også for å sikre fremtidige gassleveranser til Europa», sa Margareth Øvrum i Equinor i juli dette året.

Vi bør alle hedre oljearbeiderne og være stolte over hva den norske oljeindustrien har gjort og ikke minst gjør for oss. Norsk olje og gassindustri står for kun 2 % av den totale produksjonen i verden, internasjonalt er vi allikevel en betydelig aktør. Vi går foran og viser vei.

Som politikere må vi være tydelige og gi næringen langsiktige og forutsigbare rammevilkår, noe tildelingen av 24. konsesjonsrunde er et godt eksempel på. Vi trenger at ungdommen utdanner seg for å jobbe i denne bransjen. Da må vi være tydelige på at olje-og gassindustriens har en plass i samfunnet.

For norsk petroleumsvirksomhet skal fortsatt være verdensledende innen HMS, samtidig som den bidrar til det grønne skiftet, for en bærekraftig fremtid. For som Dr Fatih Birol så fint sa det på ONS: Norge må produsere all den gassen og oljen vi kan, både for klimaet, energisikkerheten og forsyningssikkerheten for våre gode venner i Europa.