Måned: januar 2024

Legg vekk mobiltelefoner og alle skjermer, nå skal vi ha konsentrasjonen tilbake, fikk 300 deltakere på Solamøtet beskjed om. Foreldrene jublet på sidelinjen. Endelig noen som tar tak!

Tema for konferansen var teknologi og det grønne skiftet. Vi trenger flere med realfagskompetanse, sa flere. Hvordan skal vi få flere inn i arbeid, sa andre. Arbeidslinjen er svaret.

Jeg mener vi må snakke mer om tidlig innsats. Verdien av at flere mestrer skolehverdagen og fullfører videregående skole er stor.

Men først og fremst må vi kaste begrepet skjerm i søppelbøtta!

Skjerm er et ord som er egnet til å vekke følelser. Det kan være fordi vi tenker på tenåringen som ser på Netflix, eller 8-åringen som igjen har sneket seg inn på youtube. Eller kanskje på eleven som kommer hjem med leksene, hvor en har tatt et bilde av skoleboken hvor elevene skal svare i en kommentarboks, eller ved å skrive med fingeren.

Utfordringen med denne debatten er at den er upresis, for det er ikke noe som heter skjerm i skolen. Skjermene i seg selv er uten innhold, uten en pedagogikk og ikke minst uten et medium. Det er forskjell på når skjermen brukes til underholdning og når den for eksempel brukes til at flere personer kan jobbe i samme dokument, selv om de er geografisk langt unna hverandre. Papiret har helt klart sine kvaliteter og egenskaper, men det har også de digitale mediene.

Digitale læremidler er mangfoldige. En ser for eksempel at flere leser bedre på i-pad dersom det er korte tekster. Lengre tekster leses best i bok. Bruk av kunstig intelligens kan gi en mer individuelt tilpasset undervisning, men den kan også skape hodebry for lærere som skal vurdere elevenes arbeid.

Dersom vi skal ha tillit til lærerne må vi la dem bruke det læremiddelet som best fremmer læring. Da må vi som er politikere sørge for at lærere har en reell valgmulighet når de står i klasserommet, ikke gå inn og detaljregulere skolen etter innfallsmetoden.

For ti år siden snakket vi om gamere som satt i kjelleren og kastet bort livet sitt. I dag vet vi at mange bransjer rekrutterer disse gutta, uten at de har den formelle kompetansen i bunn. Den type kompetanse har blitt verdifull i arbeidslivet. Vinneren av Ferds innovasjonspris dette året var JobLoop, som har spesialisert seg på å bruke gaming til at flere skal fullføre skolen og oppleve mestring. De har erfart at mange av de unge har en tech-interesse, hvor de har lært seg koding, 3D-modellering og design. De kan mye, men vi er ikke gode nok til å oppdage dem.

Vi må bli bedre til å bygge mennesker.

Det grønne skiftet er avhengig av mennesker, kapital og teknologi. Vi må derfor satse mer på realfag, og sørge for at flere lærer seg å lese, skrive og regne. Kompetansebehovsutvalget løfter frem at en av truslene mot grønn omstilling er lave grunnleggende ferdigheter, noe som gjør at folk i arbeidslivet ikke kan omstille seg og få mer kunnskap. Det er viktige ferdigheter som må læres i skjæringspunktet mellom digitale og analoge læremidler.

Opplæringsloven åpner med at skolen skal åpne verden og fremtiden for elevene. Da er ikke svaret å slå av strømmen i klasserommet. Barna våre skal om kort til ut i et arbeidsliv hvor teknologien spiller en viktig rolle. Da må vi sørge for at de får den bagasjen de trenger for å håndtere et digitalt samfunn.

Det hadde vært mer banebrytende å be oss voksne om å legge bort mobiltelefonen når vi er hjemme.

Walk the talk, som man sier i arbeidslivet!

Året starter med en debatt jeg ikke visste var en debatt. Det er visst et problem at foreldre sender barn i barnehagen mens de selv driver med «fritidsaktiviteter og selvrealisering». Det kalles sågar feriedager, så kalt voksenfri.

Verden står knapt til påske.

Det er noen få år siden siste barnet gikk ut av portene i barnehagen, klar for neste kapittel i livet. Da var jeg trygg på at de hadde fått med seg god bagasje inn i skoletilværelsen. For barnehagetilbudet i Norge er til det beste for barna, og sikrer at alle får like muligheter. Det gjør at flere kan lykkes og få det beste utgangspunktet på vei mot voksenlivet.

Barnehagen er et gode for barna. Det er også en rettighet alle barn har.

Barnehagen har gjennom flere år vært viktig i min families liv. Det har vært et godt sted for barna. Et sted for vennskap, mestring, læring og relasjoner med trygge voksne. For hvert barn som går ut av porten siste dagen i barnehagen, er det følelser, både hos den lille, foreldrene og de som har støttet oss i oppdragerrollen. En viktig epoke i livet er over.

En periode jeg husker tilbake til med glede.

Det hendte nok at jeg sendte barna i barnehagen selv om jeg selv ikke skulle på jobb. Da hentet jeg dem gjerne tidlig, etter at huset var vasket og storhandelen gjennomført. Men jeg hadde neppe hatt dårlig samvittighet om jeg lå strekk ut på sofaen. På det mest hektiske hadde vi en 1-åring, 2-åring og 3-åring i barnehagen samtidig. Jeg tror det var avgjørende for foreldrenes psykiske helse at vi hadde et godt barnehagetilbud, og at det var tilgjengelig.

Jeg kan gjerne snakke mer om hvor lenge barn oppholder seg i barnehagen, og hvordan vi kan tilrettelegge for at enda flere kan benytte seg av barnehagen. Det handler om fleksibilitet og opptaksregler. For det er en utfordring at barn som er født i desember må vente flere måneder lenger enn andre barn før de får barnehageplass. Det gir en ulik startposisjon i de viktige barneårene. Jeg er derfor glad for at Høyre prioriterte at også desemberbarna skal få barnehageplass, i vårt alternative statsbudsjett. Det er politikk som faktisk betyr noe for barna.

Så tilbake til den hektiske småbarnstilværelsen.

Det har vært nok av år med dårlig samvittighet innimellom. For når møtet trekker ut og en sliter med å nå barnehagen i tide, er det krise. Det er rett og slett flaut å komme for sent til henting i barnehagen, det skal det også være. Men livet hender innimellom.

De som har blitt foreldre vet at dette ikke handler om at vi ikke ønsker å være med egne barn. For selv om det gir mye frustrasjon og usikkerhet er det også det fineste vi har opplevd. Vi får være med på en reise ingen vet hvor ender. Vi står på sidelinjen som en del av laget rundt barna, sammen med de som jobber i barnehagen, SFO, skolen og alle andre steder barna møter gjennom livet.

Vi har alle samme målet, å sørge for at ungene vokser opp til å bli dugende mennesker.

Men spar meg for at det skal skapes skam for det som er omtalt som voksenfri. Det blir forhåpentligvis neppe årets nyord i 2024. Tiden er verdifull, enten man er 4 år, eller 40 år, og tiden vi tilbringer sammen er den mest verdifulle.

Det trengs ingen lovgiver for å regulere denne tiden. Den jobben klarer vi foreldre fint på egenhånd, og vi setter stor pris på all den støtte vi får.

Voksentid er en verdi i seg selv. Det har gjort meg til en bedre forelder.