Vi trenger et samspill hvor alle får delta

Ferdig med to dagers trontaledebatt i Stortinget! Hva skal man si? Er verden virkelig så kald og kynisk som det opposisjonen hevder? Det var til tider iskaldt i salen.

Det er tydelig at det nærmer seg stortingsvalg. De ideologiske skillelinjene skal vises frem. Neste års valg blir et ideologisk valg, har flere av representantene fra venstresiden sagt fra talerstolen. Det snakkes om de rike, som en motsetning til dem som har vanlige jobber. Vanlige folk, til forskjell fra de som sitter på toppen og skor seg. Det skapes et oss og et dem.

Rundt i hele landet sitter det partifeller, fra alle partiene langs aksen, som representerer mangfoldet i samfunnet. Mange blir puttet i båser de ikke føler seg hjemme i. Det er sjelden et enten eller.

Men det kan virke som om kampen står mellom det offentlige og det private. Mellom det varme og det kalde. Sannheten er at det ikke finnes motsetninger mellom disse to. Vi trenger begge.

Det forundrer meg at skillet mellom stat og privat skal være så skarpt hos venstresiden. Og det bekymrer meg at det snakkes mindre om tjenestene som skal leveres, og kvaliteten vi kan forvente å få.

Systemet blir viktigere enn menneskene.

Sannheten er at en sterk offentlig sektor skapes i samspill med det private. For når staten skal gjøre alt, så svekkes mangfold, innovasjon og entreprenørskap, som gjør det vanskeligere å skape de arbeidsplassene som finansierer vår felles velferd. Når staten og statlige selskaper skal ta all risikoen i markedet så risikerer de penger som kunne gått til sykepleiere, lærere og velferd. Da får vi mer stat og mer styring.

Og fortsatt snakker ikke venstresiden om kvaliteten i tjenestene, de er mest opptatt av hvem som skal gi dem, og hvilke penger som skal brukes.

Det samme ser vi i debatten om heltid og deltid. Det snakkes lite om kvalitetene i tjenestene, men det burde vi. For kvaliteten i tjenestene blir bedre av at ansatte har høyere stillingsprosenter. Det er til gode både for pasientene, arbeidstakerne og samfunnet. Dersom vi ønsker kvalitet, er heltid det gitte svaret. Men da må partene på arbeidsplassen finne de gode løsningene, sammen. De har lokal kunnskap og vet hvor skoen trykker. Med mer heltid vil kvalitet, kompetanse og trivsel bare være noen av gevinstene. Men da må vi ta debatten, både om kvalitet og kompetanse, men også om den store elefanten i rommet, nemlig arbeidstid. Der stopper det imidlertid opp for venstresiden.

Ja, det blir et ideologisk valg neste år. Et valg som kommer til å handle om ideologi versus pragmatisme. For Høyre er det viktigste at gode tjenester leveres, på en best mulig måte. Ideologi kan ikke styre samfunnet. Men vi bør være opptatt av kvaliteten på tjenestene vi skal skape.

Da trenger vi et samspill, hvor alle får delta.

En stille matrevolusjon

Det foregår en stille matrevolusjon i landet vårt. Råvarer i verdensklasse produseres på steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Disse løftes frem og ut i verden av kokker, som er med i innovasjonen og utviklingen av nye produkter. Fra fjord og jord til bord.

Den norske matkulturen bringer frem stolthet hos oss i Høyres landbruksnettverk.

Vi har gjennom de siste årene besøkt utallige bønder og produsenter, og vi imponeres av det som møter oss. Det er en optimisme og et pågangsmot, som sjelden gjenspeiles i avisene. Dessverre, drukner gladsakene.

Det gjør at bøndene har en viktig tilleggsjobb. De må selv vise omverdenen hva de driver med og lære oss om matproduksjonen. Norsk matproduksjon er helt avhengig av tillit, innsikt og forståelse.

I disse dager lages valgprogrammer for neste stortingsvalg. Jordbrukspolitikken er oppe til debatt i partiene, og vi skal stake ut kursen for kommende år.

Høyres landbruksnettverk har erfart at norsk matproduksjon omhandler så mye mer enn bare jordbrukspolitikken. Den er kun en liten, men helt vesentlig del, av det vi videre ønsker å omtale som matpolitikk.

Matpolitikk handler om den jobben bøndene gjør, hver dag, året rundt, for å produsere mest mulig ren, trygg og sikker mat. Norske bønder er i verdensklasse, og produserer mat med lite antibiotika og sprøytemidler. Det betyr noe når en står i butikken og skal velge.

Matpolitikk handler om helse. Å ha kunnskap om mat og måltid som fremmer gode matvaner. Vaner barn legger seg til blir ofte med inn i voksenlivet, så kunnskap fra tidlig alder er viktig. Tidligere hadde vi Ingrid Espelid. Hun har oppdratt flere generasjoner om norsk mat og dens fortreffeligheter. Vi trenger forbilder som går foran.

Matpolitikk handler om Magnhild Dyrdal, som gjennom et langt liv har spredd stolthet for mattradisjonene i Nordhordland. Hun fikk sin første slaktekniv da hun var 7 år. Siden den gang har hun produsert utallige kjøttpølser etter mors oppskrift, og hun deler raust med andre av det hun har lært fra livet på en liten gård på Vestlandet.

Matpolitikk handler om Inger Lise og Anders, som driver Klostergarden som 11. generasjon. De lover trygg og god mat bygget på generasjoner av kunnskap og ektefølt engasjement for jordbruket og dyreholdet. Som de selv sier: En gard eies ikke, den forvaltes, fra en generasjon til en annen. Kulturlandskapet rundt middelalderklosteret på Utstein er en viktig del av den norske kulturarven. Takket være sau og storfe har dette blitt pleid gjennom generasjoner.

Matpolitikk handler om Geno, som jobber for å redusere utslipp av metan fra kyr. Kyrne produserer melk og kjøtt, og utnytter gras og grovfor som ikke kan benyttes til menneskemat. Geno sitt mål er å avle ei ku med stor produksjonskapasitet, god helse og fruktbarhet, god fòrutnytting og lavt utslipp av metangass. Norsk rødt storfe er ei grønn ku.

Matpolitikk handler om Den Gyldne Omvei i Trøndelag, hvor vi kan reise innom Kirsti og Svein på Berg Gård. De driver allsidig produksjon hvor de prøver å utnytte alle gårdens ressurser som hus, innmark, utmark, beite og kulturminner. Målet er å utnytte hele kulturlandskapet i en næringsmessig sammenheng. Her ales og etes lam, frilandsgris og honning så det er en fryd. Inspirert av cider-makerne i Hardanger lages det også egen akevitt. Gamle tradisjoner og oppskrifter får nytt liv, sammen med innovasjon og eksperimentering mot nye og spennende smaksopplevelser.

Matpolitikk handler også om Georg-Fredrik på Røysland Gaard, som har hentet frem gamle oppskrifter på pinnasteik, en metode hvor en bruker hele dyret og får mer kjøtt. For ham er historie og tradisjon noe bonden stolt fletter inn i produktet. Han har tro på at norsk lokalmat kan ta verdensmarkedet. I godt samarbeid med reiselivet og kokkene ser han mange muligheter.

Matpolitikk handler om Bo Jensen, som hver dag kjører ut til ei lita bygd og bærer geitemelk ned til det lille produksjonslokalet sitt. Senere setter han seg på flyet og tar med seg ostene sine til London og Paris. Lille Aske har vunnet flere internasjonale priser. Det har også Kraftkar, som så dagens lys hos Tingvollost, et lite familieeid gårdsmeieri, som lager ost av melk fra egen gård. Kraftkar ble kåret til verdens beste ost blant 3000 oster fra hele verden. En bekreftelse på at norske produkter er i verdensklasse. Norsk osteproduksjon setter Norge på kartet.

Smaken av Norge.

Matpolitikk handler om smaksopplevelser, om den norske kulturarven, om oppskrifter som holdes ved hevd og mye mye mer. Det har skjedd en revolusjon innen ciderproduksjon, som gjør at dyktige produsenter fra Hardanger inspirerer fruktbønder på Hjelmeland. Norske produkter, av norske råvarer, som konkurrerer i den store verden. Norsk øl har også fått sin renessanse. Det er fokus på smak og kvalitet, foran kvantitet. Kombinasjonen øl og mat må prøves. Eller cider. Eller Eplejuice.

Matpolitikk handler om mangfoldet.

Matpolitikk handler også om et yrke du kan ha med deg over alt i verden. Nemlig kokkeyrket. Det er matpolitikk på sitt beste når Christian Andre Pettersen konkurrerer i Bocuse D`Or, og løfter frem overvintret purrestokk fra Jæren og trøffeltang fra Lofoten. Norge har flere medaljer enn vertslandet Frankrike, i en knallhard konkurranse, hvor verdens beste kokker knives. Vår rike mattradisjon løftes.

Norske kokker viser oss at verden vil ha den.

Det er også matpolitikk på sitt beste når Kristian Vangen, kjøkkensjef hos Michelin-restauranten Bare, har et unikt samarbeid med Maya på Nordre Solend Gård. Hun produserer «rampete mat» og forteller hvilke råvarer som er i sesong, Vangen viser hvordan disse kan brukes. Dette blir til kurs om hvordan du kan lage bærekraftig Michelin-mat hjemme.

For matpolitikk handler også om disse måltidene, og fellesskapet rundt bordet, hvor vi samles og snakker om dagen som er gått. På 50-tallet brukte man vesentlig lenger tid rundt middagsbordet enn det man gjør i dag. Det er tankevekkende. Folk flest visste også mer om hvordan maten ble produsert.

Heldigvis skjer det nå en stille matrevolusjon.

Vi baker og fermenterer, det blir flere andelsbønder og flere vil lære seg å lage lefser og spekepølse. For vi vil ha den norske maten og vi er stolte av mattradisjonene våre. Da må vi gjøre det vi kan for å løfte den frem og ta vare på den.

Bøndene spiller en viktig rolle i norsk matkultur. Det er derfor jordbrukspolitikken er så viktig. Det er selve livsnerven i matpolitikken. Vi trenger bøndene våre, både til å produsere mat, men også til å ivareta det langstrakte landet vi har. De forvalter vår felles kulturarv. Bonden tar utgangspunkt i de ressursene som er gitt, med mål om å skape enda bedre forutsetninger for de som kommer etter. De er en del av noe større. Kulturarven – det vi har, og det vi er!

Det handler om matpolitikk.

Historien om Norge skal ut i verden, men også inn i våre hjerter!

 

Ingen pulled pork for Pollestad

Da jeg ble valgt inn som politiker, ble jeg fortalt at å være stortingsrepresentant var et av de fremste tillitsverv man kunne få. Man var én av 169 representanter som skulle representere over fem millioner innbyggere. En formidabel oppgave. En oppgave man må gå til med ydmykhet og respekt.

Men det er ikke alltid enkelt. Man er avhengig av å hente kunnskap ute hos folk. Det er mye vi ikke vet. Men vi vet at vi ikke trenger å snakke ned andre for å få frem eget poeng. Og billige retoriske poeng ødelegger for en ellers god debatt. Senterpartiets Geir Pollestad gjorde i så måte en innsats som står til karakteren stryk i går ettermiddag, da Michelin var i Norge for første gang, for å kaste sine stjerner over norske kokker. Istedenfor å heie frem norske produkter og fremragende kokkekunst, valgte Pollestad å kritisere det hele for å være elitistisk snobberi.

Pollestads intensjoner var nok ikke onde. Men han viste gjennom sin formidling at han er villig til å kaste norske næringer under bussen for å score billige politiske poeng. Det kler lederen av næringskomiteen dårlig. Og dette provoserer meg.

Historien om norsk matkultur er viktig. Jobben kokkene våre gjør er viktig. Jobben matprodusentene gjør er viktig. Det er rett og slett svært umusikalsk at en prominent politiker bidrar til å svekke norske bønder og kokkers integritet på denne måten, og samtidig harselerer med de som har vært gjennom blod, svette og tårer for en anerkjennelse av Michelin.

Han burde vite bedre.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med norsk matbransje de siste to årene. Det begynte etter jeg fikk ansvaret for Rogaland Høyres landbrukspolitikk. Etter hvert ble mitt snevre syn utvidet, og jeg fikk en ny respekt for bøndene. Jeg forstår rett og slett mer av den jobben de gjør. På samme måte har jeg fått ny respekt for sveiserne og kokkene, som er andre yrkesgrupper jeg ikke kjente så godt tidligere.

Jeg var en av dem som ikke ante at vi bruker så lite antibiotika i norsk matproduksjon, men jeg har alltid vært takknemlig for maten. Vi kommer lengst ved å løfte andre. Jeg har de siste årene også prøvd å løfte kokkene frem.

Jeg ble vekket da jeg forstod hva Bocuse d`Or gjør for norsk matkultur. Norge har flere medaljer enn Frankrike. Vi hevder oss i internasjonale konkurranser. Miljøet i Norge er lite, ja, miljøet i Norden er også lite. Kokkene lærer av hverandre, og de besøker hverandre, for å bidra med ny inspirasjon. De løfter norske råvarer med respekt og ydmykhet.

Går man på restaurant i dag, det være seg i Bryne eller i Oslo, får vi vite hvor kjøttet kommer fra. Vi får historier om skitne gulrøtter og purrestokk fra Jæren. Mat har blitt til en større del av norsk historiefortelling. Vi har fått en fornyet stolthet for tradisjonen vår. Innovasjon og tradisjon går hånd i hånd. Hver dag foredler restauranter norske råvarer og kortreist mat, i godt samarbeid med norske bønder, fiskere og lokale produsenter. Det er mildt sagt overraskende at dette kan provosere et selvtitulert distriktsparti som SP så mye at de drar næringen gjennom gjørma i forsøk på å score billige politiske poeng.

Hva skjedde med å backe norsk landbruk? Norske produsenter? Skaperkraft og matglede? Alt dette blir nedprioritert av Pollestad, i et forsøk på å fremstille seg som en motpol til det urbane snobberiet. Det Pollestad ikke forstår er at matkunsten som ble heiet frem i går, går hånd i hånd med lokal verdiskaping i distriktene. Renaa, som lager mat basert på lokale råvarer fra Rogaland, får to Michelin-stjerner som et resultat av sitt engasjement og sin kjærlighet for norske råvarer. Norske restauranter markerer seg i verdenstoppen! Det gir uante verdier.

Jeg gleder meg over den stille matrevolusjonen som skjer i landet vårt. Vi må vise respekt for de som skaper verdiene i landet vårt. Man skulle tro det var førsteprioritet for lederen av næringskomiteen.

Strengere innleieregler raserer næringslivet

Arbeiderpartiet varsler igjen en kamp mot bemanningsbransjen. «Vi ser og hører historier», skriver de i en rekke kronikker som går land og strand. De ønsker igjen en debatt om innleie, under ett år etter at Stortinget gjorde vesentlige innstramminger.

Om vi nå skulle gjort det enda vanskeligere å leie inn folk, er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende.

La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, med bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen. De jobber hver dag for at folk skal komme seg inn i arbeidslivet, samtidig som næringslivet har nødvendig fleksibilitet til å kunne drive lønnsomt.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste ansettelser. Det gir forutsigbarhet for arbeid og inntekt. Høyre og regjeringen har fått gjennomslag for en bedre definisjon av faste ansettelser – som nettopp sikrer bedre forutsigbarhet for arbeid og lønn.

Norge har et trygt og godt arbeidsliv. De aller fleste overholder lover og regler, men det finnes de som utnytter systemet og menneskene rundt seg. Det er uakseptabelt. Vi har derfor jobbet kontinuerlig med å slå ned på arbeidslivkriminalitet og useriøse aktører siden regjeringsskiftet i 2013.

Aps forslag går utover arbeidssøkerne

Mange bedrifter og arbeidsplasser er imidlertid avhengige av innleid arbeidskraft for å få det til å gå rundt. Vi ønsker alle å slå ned på useriøse aktører som bryter regelverket, men vi må ikke bruke dårlige virkemidler. Aps forslag vil straffe alle bedrifter landet rundt, selv om problemet stort sett er begrenset til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området. Det er uansvarlig, urettferdig og usosialt. Ekstra ille blir det når tiltakene rammer de som sitter aller nederst ved bordet – de som strever med å finne seg en jobb.

Jeg har selv jobbet med rekruttering i mange år, og kjenner meg ikke igjen i den historiefortellingen venstresiden har om bemanningsbransjen. Denne bransjen hjalp meg med rekrutteringer, samtidig som de ga rask hjelp ved produksjonstopper. De ga også sjansen til mange av dem som var lengst unna en jobb. For dem betyr jobben alt. En ny sjanse til å forsørge seg selv.

Det skremmer meg at venstresiden ikke ser dette. Arbeidslivet er ikke svart/hvitt, og trenger ikke reguleringer kun basert på ytterpunkter. De aller fleste forholder seg til regelverket og har ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Det er også gjort betydelige endringer i bransjen, i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Vi bør derfor slutte å svartmale denne bransjen, som definitivt har livets rett.

Uten bemanningsselskaper blir det færre ansatte til å ta unna de store produksjonstoppene enkelte bedrifter har. Det vil både de som sliter med å finne seg en jobb, og norske arbeidsplasser tape på.  

Det er ingen selvfølge at alle får delta

I mandagens leder i DA kunne man lese at å få flere ut i jobb er viktig, men at det ikke gjøres ved å skape et mindre trygt arbeidsliv. Lederen skriver: «Andelen midlertidig ansatte i Norge fikk en brå oppgang fra 2015-2016, etter at regjeringen ga generell adgang til å ansette folk midlertidig i ett år». Lederen omtaler det videre som et farlig arbeidslivsforsøk.

I den pågående debatten skulle man tro at midlertidighet var den nye normalen, og at det har skjedd en radikal endring i andelen. Det har det altså ikke. Tall fra SSB viser at andel midlertidige ansettelser var 8,3 % i 4.kvartal 2013, mens den var 8,1 % i 4.kvartal 2017. I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese følgende: «Sett i et lengre tidsspenn er andelen midlertidig ansatte per 2016 lavere enn i perioden før 2008 men høyere enn i 2014 og 2015. Endringene i andel midlertidig ansatte er størst blant de deltidsansatte som ikke regner seg som hovedsakelig yrkesaktive (studenter, skoleelever mm) og blant yngre arbeidstakere. Vi ser ingen økning i andel midlertidig ansatte blant heltidsansatte arbeidstakere.»

Det er virkeligheten.

Mandag var det høring på Stortinget om forslag fra Ap om å skrote den generelle adgangen til å ansette midlertidig. Det er delte meninger om dette er et gode, eller et onde.

NHO fremhevet i sine høringsinnspill at den generelle adgangen gir bedriftene nødvendig fleksibilitet. De erfarer at bedriftene lettere tør å ta ansettelsesrisiko når de kan tilsette i midlertidig stilling i et usikkert marked. Og er det noe Norge virkelig trenger, så er det bedrifter som tør å ta sjansen, for da skapes det arbeidsplasser.

Muligheten til å ansette midlertidig gir flere en mulighet til å få seg en jobb. Ønsker vi virkelig å stenge denne viktige døren inn i arbeidslivet? Arbeid i ordinære virksomheter, helst private, er det som gir størst sannsynlighet for en fast jobb i den andre enden. Det er derfor viktig at vi har prosjekter som NHO sine Ringer i vannet og Eddie Eidsvåg sitt pøbelprosjekt. I høringen spurte jeg både LO, Fagforbundet og Parat hvordan de ville senke terskelen inn i arbeidslivet, og blant annet sørge for at de med hull i CV-en kom seg ut i jobb. De hadde ingen gode svar på dette, men Fagforbundet var tydelige på at arbeidslivet ikke var et pøbelprosjekt. De med hull i CV-en får ikke jobb uansett, var konklusjonen deres.

Det er et dårlig utgangspunkt for den inkluderingsdugnaden som nå er satt i gang. Jeg har selv ansatt flere, og vet at midlertidige stillinger er en inngangsport for mange.  Har man hatt utfordringer trenger man noen som strekker ut en hånd. For mange av disse er ikke Nav den riktige armen, de trenger bare en sjanse til å komme seg inn et sted og vise hva de er gode for. Jeg har sett personer som er dømt nedenom og hjem blomstre når de endelig fikk muligheten. De har kommet i et miljø og fått et arbeid som gir dem mestring, verdighet og fellesskap.

Vi har mange virkemidler for å få flere ut i arbeid, og målet må være fast ansettelse. For noen går veien til fast jobb gjennom en midlertidig stilling. Vi har dessuten tiltaksplasser gjennom Nav og andre arbeidsmarkedsbedrifter, vi har rådgivere på skolen, vi har læreplasser og vi har vikariater – for å nevne noen eksempler. La oss anerkjenne at vi har et mangfoldig arbeidsliv, der den samme løsningen ikke nødvendigvis er den beste for alle.

En av våre største utfordringer er at alt for mange står utenfor. De er ikke del av arbeidslivet, de får ikke delta i fellesskapet, mange er ikke organiserte. En forutsetning for å bli en del av dette fellesskapet, er nettopp å få en fot innenfor arbeidslivet.

La oss ikke gi opp de med hull i CV-en, og si at de ikke får jobb uansett. La oss heller samarbeide om et inkluderende arbeidsliv, hvor faste ansettelser er hovedregelen og midlertidighet kan være med på å gi muligheter.

For til syvende og sist, så trenger vi også pøblene inn i norsk arbeidsliv.

 

Kompetanse Norge (underlagt Kunnskapsdepartementet) har siden 2006 gitt midler til bedrifter, som i samarbeid med opplæringsinstitusjoner gir grunnleggende opplæring i lesing, skriving, regning, muntlig, IKT, norsk og samisk, gjennom ordningen Kompetansepluss. Målet er å stimulere til økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv og sørge for at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Gode ordninger for læring gjennom hele livet er en betingelse for et inkluderende arbeids- og samfunnsliv. Det legger grunnlaget for et produktivt arbeidsliv og for velferdsstaten. Kompetanse Norge er opprettet for å samordne, styrke og videreutvikle kompetansepolitikken slik at dette oppnås. For å få til dette, samarbeider Kompetanse Norge med partene i arbeidslivet, flere departementer, regionale og kommunale aktører, frivilligheten og alle opplærings- og undervisningsinstitusjoner.

400.000 voksne skårer på nivå 1 eller lavere i lesing. Det tilsvarer nivået til en fjerdeklassing i norsk skole. 500.000 skårer like dårlig i regning. Av alle disse er fire av ti innvandrere, og seks av ti norskfødte nordmenn.  Det betyr at vi har en stor utfordring med tanke på nødvendig kompetanse, for å unngå at flere hundre tusen mennesker ikke klarer å delta i fremtidig arbeidsliv.  Konsekvensene av dette drøftes denne uken på en konferanse i regi av Nordisk råd, der tema er opplæring og inkludering for voksne. Et av studiebesøkene gikk til Folkeuniversitetet, som kunne fortelle om sitt samarbeid med Kompetanse Norge, og hvordan de bruker Kompetansepluss aktivt, for å heve kompetansen hos ansatte i bedrifter.

Vestkanten Storsenter i Bergen har sammen med Folkeuniversitetet satset på å tilby kompetanseheving til ansatte og ledere i sine butikker. Skobutikken Mani har tre personer på opplæring, og også butikksjefen går gjennom kompetanseheving. Butikksjefen sier at kompetanse pluss har bidratt til at voksne kan følge med i tiden og føle seg tryggere. Hun har vært leder i 17 år, men verdsetter en videre opplæring i lederskap. Hun ser også verdien av å sende medarbeidere på kurs, selv om det innebærer at en må klare seg med færre ansatte i perioder. Å investere i medarbeiderne er å investere i fremtiden, og entusiasmen og læringen smitter over på de andre som er på jobb. En medarbeider, som har jobbet i skobransjen siden 1979, har opplevd mange endringer. Hun forteller engasjert og spennende om opplæring, i et felt som er i stadig endring. Hun og to kolleger gleder seg nå til å ta fagbrevet. Det gir inspirasjon og viktig kunnskap for fremtiden.

Tillitsvalgt fra Bakerhuset Martens hadde også innlegg, og fortalte om prosessen hvor 12 medarbeidere tok fagbrevet innen industriell matproduksjon. Hun ble inspirert gjennom en tillitsvalgtkonferanse, hvor tema var at flere burde få tilbud om å ta fagbrev. Gjennom et stort engasjement og dialog, både med ledelse og kolleger klarte hun å få et kull på 12 personer til å starte opp med å ta fagbrevet. Da denne gjengen jobbet natt ble de enige om å gjennomføre opplæringen på lørdagene. De møtte opp hver lørdag i 10 måneder, før 10 av 12 sto med fagbrevet i hånden. Det er imponerende. På ferden lærte de mye, fant igjen gleden ved å lære og være på skolen. Bedriften får igjen motiverte medarbeidere, med viktig basiskunnskap, og er styrket til å møte fremtiden. Høyre vil jobbe for å finne de gode løsningene, slik at flere kan beholde sine jobber ved kompetanseheving gjennom hele arbeidslivet. Dersom din bedrift er opptatt av å møte fremtiden godt rustet, gjerne få ned svinn, sykefravær, eller bedre kvaliteten, er det kanskje på tide å tilby kompetanseheving til dine ansatte? For mange kan det være en ide å sjekke Kompetanse Norges nettsider, og se hvordan nettopp din bedrift kan bygge videre kompetanse.

Fremtidens arbeidsliv trenger at du bygger kompetanse i bedriften, og dine ansatte vil nyte godt av dette. Start samtalene i din bedrift i dag. Kompetanse Pluss kan gi dere en verdifull reise.

For et konstruktivt arbeidsliv

I forrige ukes trontaledebatt i Stortinget var det stor enighet om at Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Det virket også som om det var stor enighet om at dette var verdier som alle var enige om å bevare. For å sikre at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i vet vi at et lønnsomt privat næringsliv og arbeid til alle er viktig for velferden vår. Det er også arbeid som gir oss verdighet og muligheten til å forsørge oss selv og familien. Å ha en jobb å gå til er folkehelse, og gir oss frihet og muligheten til å velge.

Arbeidsmiljøloven ble laget i en tid hvor mange av de som var i arbeidslivet jobbet i industrien. Arbeidslivet er i sterk endring, og vi har beveget oss inn i et kunnskapssamfunn, hvor kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Da må vi kunne diskutere fleksibilitet i arbeidsmiljøloven, som eksempelvis adgangen til midlertidige stillinger og fremdeles oppfattes som konstruktive. Det er alltid fordeler og ulemper, vår jobb er å balansere disse og finne den beste løsningen. Vi kommer imidlertid ikke fremover dersom vi utformer regelverk i en dialog hvor den ene parten alltid skal mistro den andre parten for å ha uredelige hensikter. Høyre er for et organisert og ryddig arbeidsliv, det er ingen motsetninger mellom dette og det næringslivet ønsker.

Vi trenger derfor god dialog for å forme morgendagens arbeidsliv. Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor LO sin ledelse jobbet tungt for at vi skulle få et regjeringsskifte. Velgerne valgte noe annet. Høyre og FrP er fortsatt i regjering, og vi trenger fortsatt reformer for å endre for å bevare det som gjør Norge til verdens beste land å bo i også i fremtiden.

Det er bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned. Denne trenden vil bli vanskelig å snu så lenge ledelsen i LO ikke anerkjenner at andre også kan ha løsningene for nåtidens og fremtidens arbeidsliv. Lavere organisasjonsgrad kan ha noe med den sterke partiavhengigheten å gjøre. Da er det uheldig av LO sin ledelse å kjøre den taktikken de kjører. Vi trenger alle stemmene, for å finne løsningene, sammen, ikke bare de som står på Arbeiderpartiets medlemsliste.

Et bærekraftig velferdssamfunn

Aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år begynner å gi gode resultater. NAV Time, i Rogaland, hadde i februar et prosjekt på dette, hvorav 21 av 25 sosialhjelpsmottakere var ute i jobb etter 8 uker. Ansatte i NAV sier at gjennom å snakke om utfordringene settes det i gang en prosess. De aller fleste vil jobbe, de vet bare ikke alltid helt hvordan de skal komme ut i arbeid. Da må vi som politikere være oss vårt ansvar bevisst og hjelpe bedriftene og NAV på veien, slik at flere kommer ut av trygd og inn i jobb.

Høyre har satset tungt på arbeidsmarkedstiltak og praksisplasser for å få flere ut i jobb. Vi skal fortsette denne satsingen, og vi skal gi bedriftene insentivene til å være med på denne dugnaden.  Erfaringer fra NAV viser at det er praksisplasser i det private næringsliv som gir best resultater, fordi der er det størst sannsynlighet for en faktisk jobb i den andre enden. En jobb å gå til skaper et bærekraftig velferdssamfunn. En jobb gir oss verdighet. En jobb gir oss frihet og muligheten til å velge.

Med Høyre i regjering har vi modernisert arbeidsmiljøloven, tilpasset den dagens arbeidsliv, og vi har senket terskelen inn i arbeidslivet. De som har hull i CV-en stiller ikke fremst i køen når det lyses ut nye jobber. De må få hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Jeg har selv ansatt mange personer i midlertidige stillinger, hvorav flere har fått fast ansettelse. Jeg gjorde ikke dette for at de skulle ha en utrygg hverdag. Jeg gjorde dette for at det kunne være en fot inn i arbeidslivet, eller jeg gjorde det for at jeg ikke ville gi folk falske forhåpninger. Bedrifter kan være i omstilling, og ha midlertidige behov, da er det også greit å være ærlige med de som står og håper på en jobb i den andre enden. Høyre sitt mål er å styrke arbeidslinjen. Fast ansettelse er alltid hovedregelen. La det ikke være tvil om det.

Jeg brenner for et inkluderende arbeidsliv, hvor alle som kan og vil jobbe skal få jobbe. Det er derfor viktig at vi satser videre på skole, for det er den viktigste faktoren for at en skal få seg en utdanning, komme seg i jobb og forsørge seg selv. I skolen har vi sett at det å stille krav er å bry seg, og vi så en reduksjon i fravær på hele 40 %, i den videregående skolen, forrige skoleår.

Høyre sitt viktigste arbeid de kommende fire årene vil være å sikre at de som kan jobbe, skal få jobb. Vår fremtidige velferd avhenger av dette.

 

Å leve kjendislivet

I dag sto jeg opp kl 05.30 for å reise til jobb og trene før jeg startet arbeidsdagen kl 07.00. De siste ukene har jeg hatt kombinert ferie og valgkampsturne i hele Rogaland, så det ble en travel dag på kontoret med mange saker som skulle behandles. Når klokken nærmet seg 15 måtte jeg komme meg hjem, til en avtale om å lage film om familien og politikken. Jeg hastet hjemover til ferdig taco-middag og barn som var i ekstase over å se moren. De var såpass viltre at et glass gikk i tusen knas like før film-teamet ankom det Hagerupske/Gjestelandske-hjem. Casa del kaos, eller en småbarnfamilies drømmetilværelse, som våre dager er. Når filming og mat var overstått fikk jeg lest meg opp på landsbrukspolitikk, mens jeg lå i badekaret. Etterpå var det klesvask, mathandel og legging som sto på gjøremålslisten.

Nå sitter jeg i stuen for å komme med siste status i en småbarnsmammas og aspirerende stortingspolitikers liv. En hverdag som består av alt mellom himmel og jord, hvor ingen dager er like. Jeg har nettopp kommet hjem fra Kiwien, hvor jeg spankulerte ned i slippers, shorts og kledelige sminke, som hadde forsvunnet delvis nedover ansiktet under badekarseansen. I pøsende regn. Noen ganger gidder man ikke å tenke på utseendet.

Dagen i dag står i kontrast til gårsdagen hvor jeg var så heldig å være med arbeidsminister, Anniken Hauglie, på besøk rundt omkring på Jæren. Fokus var viktigheten av lærlingplasser og hvordan vi kan redusere arbeidsledigheten ytterligere, særlig ledigheten og utenforskapet blant ungdom. For meg har dette lenge vært en hjertesak i arbeidssammenheng, og også et tema som engasjerer politisk.

Sammen med Anniken Hauglie på Hå gamle prestegård

Derfor var det kjekt å møte engasjerte NAV-medarbeidere i Time og Hå, som fortalte om sine erfaringer og hva de trodde var viktig i dette arbeidet. På begge stedene fremhevet de viktigheten av å få privat næringsliv til å tilby praksisplasser. Erfaringen viste dem at sannsynligheten for jobb i etterkant var større i det private næringslivet. Det sammenfaller med mine tanker de siste årene, om at en må ha en bedre dialog mellom tiltaksbedriftene og det private næringslivet, for å lykkes i dette viktige arbeidet. Det var gledelig å se at flere hadde kommet seg ut i aktivitet, som et resultat av dette samarbeidet, og at en hadde gode virkemidler, som eksempelvis aktivitetsplikt og ordninger med lønnstilskudd for å klare dette.

Mandag var jeg så heldig å få være med Erna Solberg og hennes team på deler av Vestlandsturneen. Vi møtte på Orrestranden, hele familien, for å kunne ta bilder og møte Stjerna. Ungene vekslet mellom iver og surmuling over å måtte være med på dette, og det var tendenser til krangling og slåssing i perioder før hun kom. Når bussen med Erna kom til stranden roet det seg en smule, og følget gikk ned til stranden. Der var det et kobbel av journalister som skulle forevige alle bevegelsene og smilene som ble delt, og det var ikke få. Jeg var rimelig stresset med tanke på tre gutter som lekte i bølgene, sammen med unge surfere i våtdrakt. Våre unger var kledelig antrukket i langbukse og genser, hvor buksene gled stadig lenger opp på bena samtidig som vannstanden krøp stadig høyere.

I mitt stille sinn håpet jeg inderlig at ingen av ungene dukket under og at jeg måtte hoppe etter. Da hadde det ikke vært en utfordring å bli kjent i media! Det gikk heldigvis fint, det gjør som regel det, selv om jeg må innrømme at pulsen til tider kan være relativ høy.

Strike a pose!

Når jeg kom hjem, sent om kvelden, var ungene fremdeles våkne. Lyder på 5 var godt fornøyd og kunne stolt fortelle at han hadde stått ved siden av «henne». De to andre var også rimelig fornøyde med møtet, men også overrasket over mengden kamera, smarttelefoner og andre duppeditter som skulle forevige øyeblikkene. Jeg la ikke merke til dette, da jeg var travelt opptatt med å samle unger, holde hårsveisen i riktig retning og beskytte minstejenta mot vinden, som heldigvis var mild. Eilert hadde imidlertid fått dette med seg, og sa oppglødd når jeg kom hjem: Mamma, vi er jo kjendiser!

Glad og privilegert over å kunne være med på denne reisen. Småbarnslivet og politikken inspirerer, og utfyller hverandre, jeg ville aldri vært noen av dem foruten.

Nå starter valgkampen for fullt! Grugleder meg og vet at det vil bli travelt!

Akkurat som jeg liker det!

Da vet man virkelig at man lever 🙂

Invester i fremtiden, ta inn lærlinger!

I dagens kommunestyremøte stemte samtlige politikere for å øke antall lærlinger i Time kommune, for perioden 2017-2020. Høyre har fokus på dette, og vil heve yrkesfagenes status og trappe opp innsatsen for flere læreplasser. Vi trenger flere fagarbeidere, og må derfor gi rom for dette. I mange situasjoner merker jeg en viss frykt for dette med lærlinger, en følge av at dette er uprøvd, og at nødvendig kunnskap mangler. Jeg synes dette er feil tankegang, og sier som Nike: Just do it!

Det er mye læring ved å starte noe nytt, og en får god støtte fra opplæringskontoret underveis. Gevinsten kan være enorm, både for lærlingen, for bedriften og samfunnet ellers. Jeg mener vi trenger et arbeidsliv som fremsnakker lærlingeordningen, kun på den måten får vi flere fagarbeidere.

I ASKO Rogaland har vi jobbet langsiktig med lærlingeordningen, og dersom vi hadde evaluert etter første forsøk, ville konklusjonen blitt mye arbeid, for lite. Det kostet rett og slett mer enn det smakte. Utfordringene var at det var få søkere, og dertil dårlig kvalitet. Vi jobbet imidlertid målrettet sammen med opplæringskontoret, for at lærlingene skulle lykkes, og omsider kom de seg gjennom læreperioden og fikk fagbrev. Med på veien fikk de nyttig kunnskap om arbeidslivet og relevant arbeidserfaring.

I dag ser vi på lærlinger som et nyttig og nødvendig tilskudd til vår bedrift. De drar med seg nye impulser, og gir synergieffekter i form av at andre “unge” kollegaer velger å ta fagbrevet. Mange får også fast ansettelse i etterkant av læreperioden, et godt tilskudd til bedriftens humankapital. 

For å lykkes med lærlinger er det viktig at man selger bedriften sin som et laerling-500x500attraktivt arbeidssted. Omdømme betyr mye i dette arbeidet, og det skapes i kontakt med omgivelsene. Vi har sett en direkte sammenheng mellom antall bedriftsbesøk/utplasseringer, og antall søkere, med tilhørende kvalitet. Vi prioriterer dette, og sier sjelden nei til de som ønsker å være utplassert hos oss. Praksisperioden, eller Prosjekt til fordypning som det heter, er et viktig grunnlag for utprøving, kjennskap og vennskap mellom læreinstitusjoner og bedriftene.

Etterhvert som vi har hatt flere lærlinger inne, har vi blitt flinkere til å sette krav og forventninger på et tidlig stadium. Vi er tydelige på at vi forventer 100 % tilstedeværelse fra dag en, og at arbeidsreglementet gjelder for alle. Det er for mange en brå overgang, at man faktisk må komme på jobb, hver dag. Jeg heier dermed på den nye fraværsgrensen som er satt i videregående, og tror den er viktig for våre fremtidige arbeidstakeres overgang til arbeidslivet. Bevissthet rundt forventninger.

Erfaringer har vist meg at det som anses som dårlig kvalitet ved noen søkere, ikke alltid er det. Resultater kan endres, dersom forutsetningene og omgivelsene endres. I mitt arbeid har jeg sett elever som har blitt dømt nedenom og hjem, blomstre opp og bli særdeles gode arbeidstakere. Dette gir meg tro på at det vi holder på med er riktig. 

Med ønsker om flere lærlinger for det nye året!