Endelig handler det om politikk igjen

Jeg er inne i min åttende måned på Stortinget, og til tider har følelsen vært den samme som i svangerskapet. Det har vært noen tunge dager, og jeg har enkelte ganger lurt på hva jeg har lurt meg bort i. Heldigvis fikk jeg selvmedisinering ved å høre på siste episode av «Stortingsrestauranten», som er en podcast med Tina og Henrik. Har du ikke hørt på denne er den definitivt verdt å sjekke ut! Jeg anser disse to som særdeles kompetente og erfarne på Stortinget, og det hjelper en ferskings selvfølelse å høre at også de har opplevd den siste tiden som spesiell. Metoo, regjeringskrise og tekstmeldinger på avveie har satt sine spor. Tina og Henrik har også slitt med motivasjon, men nå er de i gang igjen med sendingene sine. Jeg må følge etter. På tide å fungere igjen nå.

Det har ikke vært vanskelig å komme i gang de siste ukene. Vi har en hel haug med «dok 8-forslag» som er fremmet i Stortinget, og nå skal behandles frem mot sommeren. Det ryktes om lange dager. Da er det ekstra kjekt at sommeren har kommet for fullt i Oslo. Fikk formelig Syden-stemning når jeg gikk fra kontoret i dag, og da var klokken over 20.00.

Dagen i dag har vært en sånn typisk «gruer meg til å ta fatt dag», da kalenderen har vært tett, og jeg har mye på agendaen som skulle vært gjort. Dagen startet 05.45 på Kverneland. Etter en kjapp dusj spratt jeg ut og satte retning mot flyplassen. Planen var å reise til Oslo på søndagen, men landstreff på Ålgård fører til fulle avganger på flyene. Note to self! Jeg var rimelig trett på flyet, så jeg klarte faktisk å duppe av noen runder. Våknet innimellom av at gapet åpnet seg, men klarte like lett å sove videre. Herlig! På flytoget satt jeg i telefonen og avtalte innholdet rundt et foredrag jeg skal holde i morgen for Econa, om bærekraftig velferd og hvordan vi skal beholde flest mulig i arbeidslivet. Denne presentasjonen må sendes innen kl 12.00 i morgen og skal holdes 17.30. Det begynner å haste med å få det klart.

På Stortinget var det høring om fortrinnsrett for havnearbeidere. Det var en heftig start på dagen å diskutere ILO-konvensjoner og EØS-avtale, og partene var langt fra enige om hva som var de faktiske konsekvensene og ikke. Når høringen var avsluttet ringte jeg opp en freelancer jeg hadde avtale med, som ville snakke om teknologiseringen og fremtidens arbeidsliv. Jeg snakket med henne på veien mot stortingssalen og avsluttet intervjuet sekundet før dagens møte startet.

Gule lapper fra Daniel 🙂

I salen var det klart for debatt om aktivitetsplikten for de under 30 år og opptrappingsplan for arbeidslivskriminalitetssentrene. Rett før høringen hadde jeg funnet ut at jeg hadde 3-minutters innlegg og ikke 5. Da er det godt å ha en god rådgiver som kommer løpende, med et rimelig slanket innlegg som holder seg innen grensen. Daniel kom inn i salen mens møtet var i gang for å levere meg notatet, med egen kopi til referenten som sitter og skriver referat fra alt vi sier. Han fikk kjeft av vakten som satt på utsiden, stakkars. Det var tydeligvis ikke lov å bevege seg inn i salen. Stakkaren var så vidt innenfor, da jeg møtte ham i døra. Glad for at han tok en for laget og hjalp meg ut av nøden. Daniel har vært en ener den siste tiden og virkelig levert på relativt korte tidsfrister. Man er heldig som har flinke og engasjerte personer rundt seg. Takk, Daniel!

Så, debatt. Det var to debatter med høy temperatur og kamp om historiefortellingen. De lærde strides om hvem som gjorde hva, jeg er heldigvis historieløs og har ikke lenger horisont enn tilbake til 2017, når aktivitetsplikten ble innført av Høyre, Frp, Venstre og Krf. Jeg synes det var et supert tiltak, og jeg er overbevist om at mange ungdom har fått en ny sjanse som følge av dette. I Sandnes kommune har tiltak som Ung Kompetent Arbeidssøker ført til at 89 % av ungdommene er ute i jobb, skole eller annen aktivitet. Det er fantastisk, noe jeg også formidlet fra talerstolen.

Etter debattene var det en kjapp tur innom kontoret for å forberede foredraget til i morgen. Jeg kom et stykke på vei, men måtte videre i møte i prinsippkomiteen. Der diskuterer vi hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for Høyres politikk de neste 10-20 årene. Spennende arbeid. Tenk at jeg får være med på det!

Etter møte i prinsippkomiteen bar det tilbake til Stortinget for votering. Det var antatt votering ca 20.00, og vi ble kalt inn 19.40. Imponerende hvordan de klarer å forutse hvor taletrengte vi er. Etter votering pakket jeg sekken og gikk hjemover til leiligheten. Har nå ligget på sofaen og lest «Bølgebryteren», som handler om seniorpolitikken de siste 50 årene. Der er det mange gode tema å ta med seg på foredraget i morgen. Visste dere at vi allerede på 90-tallet snakket om at velferden ville få vanskeligere kår på grunn av økt levealder og tidlig pensjonering? Det er jammen meg på tide å gå fra ord til handling.

Nå har jeg avsluttet kvelden med et spontaninnlegg på bloggen. I morgen er det trening i naboparken kl 07.00 med spreke kollegaer, og nok en ny dag med politikk i høysetet i morgen. Må få laget den presentasjonen i morgen tidlig, det begynner å haste nå.

Politikk, takk. Men først litt søvn!

Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke å ringe opp.

I dag la regjeringen frem proposisjon om tredeling av svangerskapspermisjonen. Trine Skei Grande og Linda H. Helleland ber mødre skjerpe seg, og gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet. Det har jeg gjort for lenge siden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg blitt revet fra hverandre av bekymringer om hvorvidt barna fikk nok mat, riktig mat og om de ble ivaretatt i alle de tilfellene jeg ikke var tilstede.

Foreldrerollen er et lagarbeid. Å lage barna er et lagarbeid. Å ta del i dette er et lagarbeid. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre lag, selv om jeg enkelte dager skulle ønske at jeg ikke hadde permisjon fra laget. Det skjedde i helgen. Da var jeg på landsmøte med Høyre, og Rune var hjemme med ungene.

Høyres landsmøte er hektisk. Det er journalister og politikere i store mengder, og et blitsregn rundt de mest profilerte. Ingen tvil om at Erna er stjerna. Men vi andre må virkelig vokte oss for både holdninger, mobilbruk og grimaser. Det er raskt gjort å komme i linsa og jeg fikk kjeft hjemmefra for at jeg satt for mye på mobilen. «Du kan i det minste legge den fra deg når du klapper», skrev Rune syrlig.

Jeg hadde en rekke oppgaver denne helgen og var opptatt med disse til alle døgnets tider. Når man skal i duell om assistert befruktning er det ikke lett å sove. Det er nok å tenke på. Jeg slipper heldigvis å bekymre meg over det som skjer på hjemmebane. Der har Rune full kontroll, og jeg skrur av bryteren til hjemmet når jeg er på jobb. Det er en egenskap som gjør at jeg kan fokusere på oppgavene som ligger like foran meg. Det går som regel greit, men jeg må innrømme at jeg hadde et hjerte som banket ekstra raskt noen minutter på lørdagen.

Etter en samtale med en journalist hadde jeg et ubesvart anrop. Når jeg søkte opp nummeret fikk jeg opp: «Sør Vest politidistrikt». Jeg hadde vært i kontakt med dem noen uker tidligere, i anledning arbeidslivskriminalitet, og tenkte om det kanskje kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde imidlertid mine tvil, da det var lørdag.. Like etter får jeg melding fra Rune:

«Hei. Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke ringe opp. Alt i orden. Tommel opp.»

Tommel opp? Ingen nærmere forklaring? Jeg spurte «Hva var det?». Det gikk noen minutter før svaret kom, Rune kunne med fordel vært raskere! Jeg var en smule bekymret, men tenkte at han hadde mistet sertifikatet, selv om det ville vært ulikt Rune. Så kom meldingen:

«Politiet. Leonore stakk av når jeg var på butikken. Satt i kjelleren og så film med Eilert, så lurte hun seg ut. Hun var vekke i ca ti min».

En sliten eventyrer, trygt hjemme

Leonore blir tre år i sommer, og er ikke akkurat klar for å ferdes på egen hånd. Veien ned til butikken er godt trafikkert og det er mye som kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det godt denne gangen. I slike situasjoner er det godt å vite at jeg har en likestilt mann. Rune fikser dette, antagelig på en roligere måte enn det jeg ville gjort. Tilløp til panikk ville vært tilstede, og det var nok også en dramatisk opplevelse for brødrene, som var med på letingen. Faren hadde nok vært bekymret han også, selv om han tok det på en god måte.

Godt at vi har Facetime

Dagen etterpå snakket jeg med Leonore på Facetime. Hun fortalte smilende om sin tur til Kiwi, og fortalte at pappa ikke hadde gitt henne penger. Jeg var bare glad for å se henne, høre stemmen, og vite at hun var trygt hjemme hos pappaen sin. Søndag kom jeg hjem til familien. Jeg måtte ha et døgn sammen med mine kjære, før en ny arbeidsuke. Rune og jeg er enige om en ting etter denne helgen:

Neste gang blir hun med ham til butikken.

 

 

Om å leve i nuet

For to uker siden var jeg hos tannlegen og brukte 12.000,- på tenner, eller man kan vel heller si betalte for dårlig vedlikehold av tenner. Det er straffen for at man ikke drakk melk som barn. Som man reder ligger man. Heldigvis var det sykt vondt i tillegg, da nervene lå lagelig til for hogg. Jeg lå i tannlegestolen og besvarte mailer og prøvde å selge inn saker innimellom, så den intense smerten, når selve verket skulle limes var jeg ikke forberedt på. Det føltes som om kjeven vrengte seg, men dobbel Ibux gjorde susen. Smerte er kulturelt betinget som jeg liker å si. Jeg overlevde, smilet er tilbake. Håper etter denne opplevelsen at ungene mine drikker mer melk. De var rimelig forferdet over den råtne tanna som falt ut (provisorisk bro). Nok om tenner, mer om venner.

Dentistmoment

Når jeg kom hjem skulle jeg videre til Stavanger for å møte unge Stokkebø, som også sitter på Stortinget. Vi skulle planlegge sommerkampanjen vår, som jeg ikke kan si mer om på inneværende tidspunkt. Alt jeg kan si er at det er i Rogaland det skjer, så følg med i en kommune nær deg.

Leonore på 2,5 år begynte å gråte når jeg skulle dra avgårde og var allerede i gang med å ta på seg skoene. Dermed ble det til at jeg fant klær og bleier i en fart, og tok henne med til Stavanger på en liten bytur.

Det er slike øyeblikk som gjør at man stopper opp.

Opplevelsen blir en helt annen.

Leonore ventet spent på perrongen. Hun kikket og pekte, og snakket om dette toget som skulle komme. Når toget kom insisterte hun på å gå inn selv. Store jente må vite. Hun var begeistret over alt som beveget seg raskt utenfor vinduet. Det var store biler, det var hus, det var vann og det var underholdning hele veien. Morskjærligheten boblet inni meg, og jeg var så glad for at jeg fikk dele dette øyeblikket med henne. Hun klemte seg inntil meg og sa «mamma, dette er kjempekjekt», før hun startet å tulle med de andre som satt på toget. Øyeblikket er flyktig.

Fremme i Stavanger tok jeg omveien om Breiavatnet. Et av mine kjæreste barndomsminner er togturene vi hadde til Stavanger for å mate fuglene. For Leonore virket det like kjært. Hun kom ikke lenger enn til begynnelsen av vannet før hun skulle snakke med to duer som satt på kanten. I god øyehøyde sa hun kjekt: Hallo!». Det kom ingen svar, men Leonore fortsatte standhaftig. Jeg fikk henne kun med meg videre fordi det var enda flere fugler lenger fremme. Jeg er ikke alltid like god til å leve i nuet for lenge, vi må videre. Her må det øves! Framme ved paviljongen satte hun seg ned mellom fuglebæsjen. Hvorfor skulle hun ikke gjøre det? Ingen har lært henne enda at det skal man ikke gjøre, og hvorfor skal man ikke kunne gjøre det?

Breiavannet i Stavanger

Vi dro videre på bakeri for å kjøpe bolle og melk, og Leonore fortalte alle på på bakeriet at hun skulle kjøpe bolle. Når hun hadde fått bollen skulle hun også vise den, før hun ropte hadet til de som satt nærmest. Fremme på Høyres hus var hun i ivrig dialog med Terje og Aleksander, det tok i underkant av 10 sekunder før hun var husvarm også der. Magen skulle vises og det meste skulle fortelles. Barnlig iver er ubetalelig, men jeg er nok ikke habil i rolle av å være moren. Stolthet og varme over egne barn er en mammas privilegier.

Tre generasjoner på tur

Gleden var stor når mormor kom og møtte oss i Stavanger. Vi tok toget hjem sammen, og Leonore fikk gå av toget selv. Trøtt og full av inntrykk.

Om kvelden gav hun meg en god klem og sa «Mamma, eg e kjempemasse gla i deg».

Slike øyeblikk skulle vart evig.

 

Gratulerer med dagen, Eilert!

Denne uken holdt jeg på å hisse meg opp over egen politikk. Det var snakk om at regjeringen skulle sende nybakte mødre hjem etter 6 timer. Dette vekket virkelig mammainstinktet i meg.

For ni år siden ble jeg mor for første gang. Det er en følelse som ikke kan beskrives, og det var med skrekkblandet fryd at Rune og jeg sto på sykehuset med et nytt liv i armene. Fødselen var en enorm påkjenning. Eilert kom 14 dager over tiden, og fødselen varte og rakk. Vi kom inn om morgenen, med beskjed om at her var det nesten full åpning. Jeg innstilte meg på at nå skulle det gjøres, men etter noen timer fant vi ut at det var null åpning. Null!

Det endte opp med igangsetting, epidural og til slutt sugekopp. Rune holdt den nyfødte i armene den første timen, mens jeg måtte sys. Jeg var helt slått ut og ble liggende på føderommet, ute av stand til å bevege meg. Irriterte meg enormt over jordmødrene som ikke ville åpne vinduet. Jeg var så varm, men fikk beskjed om at det var feber. Slik ble jeg liggende i et halvt døgn, før jeg klarte å reise meg fra senga. Rune hadde reist hjem kvelden før, så jeg var alene når jeg ble flyttet til barselavdelingen og havnet ute på gangen, på grunn av at jeg ikke hadde klart å tisse selv. En lege satte kateter på meg, etter flere forsøk på å treffe. Gi meg fred, tenkte jeg. Til slutt klarte jeg å tisse for egen maskin.

Babyen, som fikk navnet Eilert, og jeg ble dermed raskt flyttet på barselhotellet. Det var jeg svært takknemlig for. Jeg trengte virkelig denne tiden, for jeg var fullstendig nedkjørt etter fødsel og overveldet av den nye morsrollen. Rune og jeg ringte stadig vekk etter jordmødre som skulle hjelpe med ammingen. Det var håndmelking, pumpe, hormonnesespray og tårer. Etter fire dager reiste vi hjem, stolte og spente på vår nye tilværelse. Vi hadde hatt enestående service på sykehuset.

Jeg brukte de første seks ukene på å komme meg fysisk og mentalt. Jeg klarte ikke å sitte før etter en uke, og når jeg endelig klarte dette måtte jeg spenne foten under bordet for å komme meg opp. Det var smertefullt og jeg husker jeg tenkte at verden aldri ville bli den samme. Første trilleturen var Eilert 6 uker, det var den magiske grensen for barseltiden og tiden som var forbeholdt mor. Det ble ikke lange trilleturen, men sakte men sikkert kom formen seg.

Når jeg etter hvert fikk Gregers, Lyder og Leonore var formen betraktelig bedre. Gregers hadde jeg med meg på kontoret når han var kun seks dager. Formen var strålende! Med sistemann opplevde jeg imidlertid ammeproblemer, og hadde den verste melkesprengen noen gang. Det endte opp med at vi måtte innom helsestasjonen minst en gang til dagen, og jordmødrene så med bekymret mine på fjellet av pupp som møtte dem. Til slutt endte det opp med at jeg låste meg inn hjemme og prioriterte amming. Morgen, middag, kveld, natt. Full pupp, døgnet rundt. Det ordnet seg. Heldigvis.

Torsdag var jeg i radiodebatt rundt temaet om liggetid på sykehuset etter fødsel. Det eksisterer en antagelse om at vi har foreslått at det skal være en ny standard. Det stemmer ikke, og det fører til unødig frykt blant mange der ute. Faktum er at det er få steder i verden det er så trygt å føde som i Norge, og vi har et godt barseltilbud. Det skal vi også ha i fremtiden.

Regjeringen har satset på å styrke jordmortjenesten ut i kommunene, og det er øremerkede midler til dette i 2018. Norge er et av de beste landene å bli mor i, og det har skjedd parallelt med at liggedøgn har gått ned. Det er ikke nødvendigvis kvantitet det står på, men kvalitet, og det er individuelt hvilken grad av støtte og hjelp man trenger. Ut av debatten som går nå høres det ut som om alle er førstegangsfødende og at alle har de samme behovene. Det er ikke virkeligheten. Jeg kjenner flere førstegangsfødende som har reist hjem kort tid etter fødsel, for meg var det ikke aktuelt. Det er også forskjell på å være førstegangsfødende og flergangsfødende. Alle fødselsopplevelser er ulike, barselopphold likeså. Det har variert hvor lenge jeg har ligget inne etter de ulike fødslene.

Lykken er disse fire

For meg er det viktig med faglig støtte, både på og utenfor sykehuset.

Jeg er ikke så sint lenger, for jeg fikk heldigvis nyansert «nyheten». Det er ikke satt fram noen nye forslag om å sende barselkvinner hjem, og det skal være trygt og godt å føde i Norge også i fremtiden. Da må vi styrke barselomsorgen ute i kommunene, slik at vi i fremtiden vil ha et bedre tilbud i alle kommunene. Dette vil gjøre det enklere å ta valget om å dra hjem, dersom noen ønsker det.

Hjemreise skal alltid skje etter en faglig vurdering, i dialog med foreldrene. Det er ikke noe vi politikere skal bestemme. Heller ikke vi supermammaer, som jeg ble kalt av produsenten i NRK før debatten, siden jeg hadde fire barn og satt på Stortinget. Da kan det tilsynelatende være lett å sende alle mødre hjem med kaldt hjerte. Funker det for meg så funker det for deg!

Det er rart med alle disse rollene. De brukes ulikt, avhengig av sak, men de stemmer sjelden. Vi er alle en blanding av alt, og jeg er langt fra en supermamma. Jeg har opplevd oppturer, jeg har opplevd nedturer, og verden er sjelden sort hvitt, men vi velger hvilke sider vi viser.

I dag er jeg stolt mor til en av de flotteste guttene jeg kjenner.

Gratulerer med dagen, kjære Eilert!

Takknemlig for at du kom inn i livet vårt for ni år siden 🙂

God spjol og godt med nytt år!

Etter en hektisk budsjettinnspurt bar det hjemover til juleferie 20. desember. Jeg gledet meg til ferie og hadde planene klare, men først skulle vi feire bursdagen til Lyder. Han kom til oss som en førjulsgave, 22. desember, for 6 år siden. Vi startet feiringen 21. desember med hele klassen på kalas. For en fest det var! Jeg lurte på om huset ville overleve de to timene selskapet varte, men det er utrolig hvordan ting går seg til.

Lyder er endelig 6 år

22.desember hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg tilskrev dette kraftig gangsperr, etter at jeg to dager før hadde hatt min første treningsøkt på to måneder. Det var full innsats, med den tanke at jeg var like godt trent som ved forrige økt. Det kjentes på kroppen i flere dager, men denne gangen var det nok andre ting som også spilte inn. Etter at gjestene hadde gått, måtte jeg finne toalettet. Omgangssyken hadde tatt bolig i meg. Den hadde jeg ikke hatt siden barndommen. For en fest!

Senere begynte eldstemann og ektemann å spy, og midt på natten våknet jeg av gråting på gangen. Da kom bursdagsbarnet, full i oppkast. Flaks som vi hadde, hadde han fetteren sin på overnatting, og de hadde sovet i samme seng. Jeg måtte spa ut oppkast fra senga og få begge guttene i dusjen. Den heldige fetteren hadde fått litt oppkast på skulderen, men slapp mirakuløst fra styggedommen. Takk og pris for håndvask.

Julaften var formen vår stigende, men matlysten var ikke på topp. Det var dermed ikke krise når vi under middagen oppdaget at vi hadde glemt rødkålen til kalkunen. Bedre lykke neste år, tenker nå jeg. Vi hadde rød saus til riskremen i det minste, den glemte vi 1. juledag.

Takk til renovasjonen!

Tredje juledag ringte jeg renovasjonen og bestilte en container. Romjulen ble dermed brukt til full opprydning. Det var herlig! Endelig ble vi kvitt alle tingene som skaper rot i familielivet. Det eneste som mangler nå er at klementinskrell og snopepapir finner veien til søppelspannet. Det er lov å håpe på bedre forsetter i 2018. Familielivet er til tider frustrerende, og da er det godt å høre at andre foreldre også plukker over snittet mye søppel og skitne klær opp fra gulvet.

Nyttårsaften gikk vi friske og fine inn i det nye året. Ingen julekrise i kjærligheten, da vi hadde brukt tiden på å skape rom for hverandre. Da blir det lite tid til irritasjon og krangling. Lenge leve kjærligheten og fred i familien. Takk og pris for container-service. Mitt nyttårsforsett var å tilbringe mer tid på sofaen i 2018. Det hadde jeg gledet meg til å gjøre i juleferien. Det ble ikke sånn i 2017. Nytt år, nye sjanser!

4. januar hadde jeg ansiktsbehandling. En av få ganger jeg ligger så lenge, uten at det er natt og jeg sover. Følte meg herlig uthvilt etterpå, og fikk smålig sjokk når jeg så meg selv i speilet. Jeg har blitt en vaskebjørn denne julen, og fått pizzafjes. Hva skjedde?

No filter

Måtte 2018 bringe nok søvn, plettfri hud og lydige barn, i tillegg til mengder av trening, supplert med inntak av sunn mat. Gode intensjoner, lenge leve!

Oppsummert har likevel 2017 vært et fantastisk år. Man kan ikke klage. Juleferien har vært familietid. Verdifull tid sammen med mine kjære. Mye av tiden går med til rot og irritasjon, men det veies opp av de små øyeblikkene av intens kjærlighet. Man kan ikke annet enn å smelte når minstejenta stolt holder sitt ferskeste søskenbarn, født 23. desember. Barna er det kjæreste vi har. De fyller julen med glede, og gir oss voksne et herlig gløtt gjennom sin barnlig glede. Da kan omgangssyke være omgangssyke. Velkommen til oss, lille Vincent. Du var julens fineste gave.

Stolt søskenbarn får holde Vincent

Til dere andre; takk for 2017, velkommen 2018!

Gleder meg allerede til neste juleferie, da skal jeg ligge på sofaen.

 

Bemanningsbransjen er samfunnsnyttig

Forbud er eneste alternativ, svarer Per Jo Jenseg, Arvid Erga og Geir Over Bernhoff i et innlegg i RA 27.november, til mitt tidligere innlegg om bemanningsbransjen. De viser videre til at de har liten tro på å sikre stillingsvernet, ved å sette en kvote på antall innleide, og tror ikke på noen særlig effekt av en lovendring.

Jeg viser til prosessen som er startet, hvor dette er et av flere forslag, som nå skal drøftes mellom partene. Det er en prosess jeg fortsatt mener at man ikke skal hoppe bukk over. Samtidig mener jeg at det er helt feil vei å gå, når man nå vil bemanningsbransjen til livs.

Hvert år er det over 80.000 personer som får en fot innenfor arbeidslivet gjennom bemanningsbransjen. De fleste bruker bransjen som en inngangsport til arbeidslivet, og gjennomsnittlig tid i bemanningsbransjen er 4 måneder. Bemanningsbransjen fyller en viktig rolle i samfunnet vårt, de er med på å styrke arbeidslinjen, samtidig som de gir næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Jeg har selv ansatt mange personer, i løpet av en lang karriere som HR-leder i ASKO Rogaland. Det har vært faste ansettelser, det har vært vikariater, det har vært midlertidige stillinger og det har vært innleie. I mine første år fantes det ikke gode nok systemer for rekruttering internt, og vi brukte da vikarbyråer, som gav oss den manglende kapasiteten og kompetansen. Mange av de som ble innleid har fast jobb i ASKO i dag, andre dro videre, tok studier eller gikk til andre bransjer. Det gav oss som bedrift verdifull fleksibilitet, i et marked sterkt preget av sesongsvingninger, og det gav ikke falske håp, til personer på jakt etter fast jobb. At det er konjunktursvingninger og variasjoner i etterspørselen etter arbeidskraft er selve grunnlaget for at bemanningsbransjen er etterspurt.

For den enkelte som får jobb gjennom et bemanningsbyrå betyr det mye å få jobb, selv om 80 000 personer er relativt få sammenlignet med det totale antall sysselsatte i Norge. Men, tallet tilsvarer omtrent like mange som er arbeidsledige. Ledigheten i Norge kunne med andre ord vært vesentlig høyere.

Det er et uklokt og lite gjennomtenkt forslag å forby bemanningsbransjen. Det er ikke bemanningsbransjen som er verstingen, det er aktører innen denne bransjen, og andre, som ikke forholder seg til regelverket.

Bemanningsbransjen er også en viktig aktør i inkluderingen. Enkelte grupper i samfunnet har større utfordringer med å komme seg i jobb, eks. innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Ved å få innpass i en bemanningsbedrift, får en mulighet til å vise seg fram og dermed senke barrierene mot ansettelse. Kristine von Simson, ved Institutt for samfunnsforskning, har skrevet artikkelen «Kan vikarbyrå være et springbrett til arbeidsmarkedet for ikke-vestlige innvandrere». Konklusjonen var at arbeid gjennom bemanningsbransjen «øker sannsynligheten for å få seg en ordinær jobb for arbeidsledige, ikke-vestlige innvandrere». Andre studier understøtter også dette, jeg har sett at det fungerer. Det gjelder også de unge som skal inn i arbeidslivet.

En spørreundersøkelse, utført av Ipsos, for Bemanningsbransjen i NHO Service, viser at 78 % er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. Nesten halvparten har vært ute i jobb under en uke etter at de har kontaktet bemanningsbedriften.

Med forbud er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende. La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, og at vi fremdeles har bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen, og alle de som jobber i og utenfor den.

Målet er å styrke arbeidslinjen, for et bærekraftig velferdssamfunn. Da kan vi ikke sette bemanningsbransjen på sidelinjen. De jobber hver dag for at personer skal komme seg inn i arbeidslivet, og gir samtidig næringslivet nødvendig fleksibilitet.

Forbud er ikke et alternativ

Det males i disse dager et bilde om at det seriøse arbeidslivet står i fare, og at en av de store truslene er bemanningsbyråene og arbeidslivskriminalitet. SV har lagt frem et forslag hvor de ønsker å forby bemanningsbyråer, som er med og skaper det de kaller et B-lag. Ap vil forby innleie i byggbransjen. Det er helt feil spor å gå.

Vi er alle enige om at vi trenger et seriøst arbeidsliv, hvor fast ansettelse skal være hovedregelen. Et generelt forbud, om det så er i Oslo, eller Stavanger, er en dårlig ide. Et forbud vil ramme legitime behov for å leie inn arbeidskraft for å tilpasse arbeidsstokken til variasjonene i oppdragsmengden, slik som ved sesongvariasjoner. Man kan heller ikke ta for gitt at forbud vil være den beste løsningen for arbeidstakerne. Krav om faste ansettelser for å ta midlertidige topper, kan føre til permitteringer eller oppsigelser når oppdragsmengden normaliseres.

Vi er enige om at det er store utfordringer i bygg- og anleggsbransjen, både når det gjelder nivå av innleie og arbeidslivskriminalitet. Denne regjeringen har derfor tatt et krafttak mot de useriøse aktørene. Det offentlige skal gå foran og regelverket for offentlige anskaffelser er endret fra 1.januar 2017, slik at det nå er satt krav om maksimalt to nivå av underleverandører i bygg- og renholdskontrakter, og det er satt krav om andel lærlinger i offentlige anbud. På Høyres vakt er det opprettet sju samlokaliserte sentre mot arbeidslivskriminalitet. Det betyr forsterket innsats og mer samordnede kontroller. Tidligere LO-leder Gerd Kristiansen roste i sin tid strategien, som vektlegger økt samarbeid mellom politiet, Skatteetaten, NAV og Arbeidstilsynet.

Jeg kan betrygge dere om at etatenes felles innsats mot arbeidslivskriminalitet gir resultater. I 2016 ble det gjort felles kontroller i 3 200 virksomheter. Dette var over dobbelt så mange som året før. Etatene regner med at om lag 94 kriminelle aktører er satt ut av spill som følge av disse felles kontrollene.

Før sommeren foreslo Høyre ytterligere grep for å slå ned på de useriøse aktørene. Det ble foreslått en presisering av fast ansettelse, for å sikre forutsigbarhet for arbeid og et fullt stillingsvern. Vi ba også om innspill for å ha en form for kvote på antall innleide i virksomheten. I tillegg ble det foreslått en hjemmel for midlertidige ansatte i bemanningsbyrå når arbeidstakere skal leies ut til reelle vikariater.

Høringen er akkurat ferdig, og innspillene er nå til vurdering av regjeringen. Partene skal i løpet av november sette seg ned og diskutere disse innspillene. Da blir det å hoppe bukk over trepartssamarbeidet, at en nå foreslår et forbud mot innleie, og at en vil gå til kamp mot bemanningsbransjen.

Høyre tar utfordringene seriøst. Jobben er godt i gang, og den fortsetter. Det er ingen grunn til å stemple en regjering, som har gjort mer for arbeidslivskriminaliteten enn den forrige gjorde. La nå partene sette seg ned rundt bordet, og sammen diskutere disse utfordringene.

Trontale, bunad og pendlertilværelsen

Da er første pendlerreise hjem gjennomført. Helgen ble tilbrakt sammen med familien, og jeg kunne glede meg over en splitter ny garasje. Prosessen har vel tatt sånn ca 2-3 år, så man kan trygt si at det var gledelig at den omsider var på plass. Nå kan endelig den sedvanlige lørdagsaktiviteten, rydde i garasjen, starte opp igjen. Lørdag begynte jo også nettopp med denne aktiviteten, å rydde ut alt bygningsmateriell og gjøre garasjen klar for bruk, med en klar ambisjon om at det i hovedsak skal være et oppbevaringssted for bilene. Det var herlig å være i aktivitet igjen, og drive med klesvask og rydding i heimen. Hvem hadde trodd det? Vi får se hvor lenge det varer.

Jeg var spent på hjemreisen, da det var hele to uker siden jeg hadde vært hjemme og sett de to minste. Det var rart første halvtimen, men jeg havnet fort tilbake i vante omgivelser. Det var godt å bare være mamma for noen dager og kose seg sammen med familien. Det ble også tre turer i badekaret, for å løse opp alle spenninger som har satt seg den siste tiden. Det er mye på tapetet, og tidvis vanskelig å lande mellom slagene, men himmel og hav så gøy det er.

Stortingssal-selfie

Den første uken på Stortinget var i hovedsak forberedelser til trontaledebatten. Jeg var så heldig å få tildelt hele fem minutters taletid, og brukte disse til å snakke om et tema jeg brenner ekstra for, nemlig inkluderende arbeidsliv. Det var en spesiell opplevelse å få stå på talerstolen i Stortinget. Jeg kjente på hele meg at dette var noe jeg kunne fortsette med, og jeg kjenner på en enorm glede og entusiasme for det jeg har begitt meg ut på. Jeg har også vært så heldig å havne i Arbeids- og sosialkomiteen! Det var stor glede når jeg fikk vite dette. Jeg hadde mest lyst til å hoppe og sprette, men var klar over at det nok ikke var alle i gruppen som var like henrykte over komiteplassering. Jeg sparte dermed mesteparten av feiringen til jeg kom hjem. De første dagene etter fordelingen tenkte jeg Arbeids- og sosialkomiteen med det samme jeg våknet om morgenen. En smule nerdete, men jeg har fort for å bli inspirert og engasjert.

Storting-selfie

Rune, Eilert, Gregers og mamma kom på besøk i forbindelse med den høytidelige åpningen av Stortinget. Det var stor stats å få vise dem mitt nye arbeidssted, og de syntes det var spennende å få se Stortinget og slottet. Vi hadde noen fine dager sammen, hvor den sedvanlige kranglingen var der, innimellom øyeblikk av glede. På vei ut fra leiligheten en av dagene hadde Gregers hatt «ring på spring» i oppgangen, like før vi andre kom. Jeg kjeftet på ham for dette og sa at det ikke passet seg å drive med slikt, og spurte hvor han hadde ringt på. «Det sto Giske på døren, svarte Gregers.» Flaks, tenkte jeg, og gikk hastig forbi døren.

Det var hektisk å kombinere besøk, trontaledebatt og nytt arbeidssted, så jeg kjente på at det skulle bli godt å være alene igjen. Det kom dermed som en overraskelse hvor emosjonell jeg ble, når jeg sendte guttene avgårde med toget, mot flyplassen. Med tårer i øynene sto jeg alene på Oslo S, vel vitende om at det var flere slike øyeblikk i vente.

Søndags kveld dro jeg tilbake til Oslo. Når jeg gikk ut på perrongen kjente jeg på en forventningsfull glede, og visste at eventyret jeg hadde begitt meg ut på, det kom til å bli spennende!

Kort vei mellom oppturer og nedturer altså, som dine dager er. Vi må bare leve i nuet og nyte de øyeblikkene vi har.

Carpe futurum, eller var det Carpe diem?!

 

Et moderne Norge i omstilling

Norge har de siste fire årene vært gjennom en stor omstilling. Det har lenge vært tydelig at oljefesten er over, og at Norge trenger flere ben å stå på. Høyre snakket om omstilling allerede før vi kom i regjering i 2013, og brukte forrige periode på å ruste Norge for fremtiden, samtidig som man håndterte et oljeprisfall som resulterte i 50 000 færre jobber. Nå ser vi endelig lys i tunnelen, der det skapes nye jobber hver dag og økonomien er i vekst. Men det har kostet for de mange som har vært berørt. For å unngå et lignende fall i den norske velferden når vi nå ser at oljeøkonomien er over, så må vi være i forkant og ikke bare fortsette de reformene regjeringen har satt i gang, men også se på nye. Når oljeindustrien på så kort tid klarer å omstille seg til å bli mer økonomisk bærekraftig, kan vi klare dette i andre sektorer også. Nå må vi være i forkant og modernisere Norge for den fremtiden som møter oss.

God ledelse og stødig kurs er helt nødvendig for å styre Norge godt fremover og samtidig være trygge og fremtidsrettede. Vi trenger politikere som tør å prioritere og tør å stå på disse. Med ny teknologi og smartere organisering er det fullt mulig å få mer og bedre tjenester uten å bruke mer ressurser. Skatteøkninger kan ikke være svaret på utfordringene, dette er etter min mening politisk latskap.

I Time kommune har det periodevis vært en debatt om innføring av eiendomsskatt. Kommunen er nå inne i en tøff omstillingsperiode hvor besparelser er i fokus. Eiendomsskatt er en kortsiktig løsning som ofte fort spises opp fordi man ikke gjør de nødvendige endringer for å få mer ut av ressursene og redusere utgiftene. Administrasjonen i Time kommune har, med sin evne til innovasjon og nytenkning, vist at det er mulig å opprettholde et godt velferdstilbud uten å bruke mer penger.

Vi må jobbe smartere og bruke ressursene bedre. Da må man først spørre hva oppgaven skal være, og deretter hvordan denne skal kunne leveres. I Danmark har Århus kommune et innovasjonsprosjekt som heter «Kommune forfra», hvor de har tatt utgangspunkt i brukernes behov, og ikke hvilke tjenester kommunen allerede leverer. Diskusjonene handler om hvor stor rolle det offentlige kan – og skal – spille i fremtidens velferdssamfunn og hvordan innbyggerne kan bidra. I Århus har politikerne sagt at velferd ikke er en kommunal oppgave, fordi fremtidens velferd ikke kun kan løftes av det offentlige. Det handler om å dele, og om å spre de gode eksemplene. I det offentlige skal man bruke sine ressurser på å gjøre folks hverdager bedre. Da trenger man bedre samspill internt i kommunen, og mellom kommunen og private.

Denne delingskulturen bør også gå på tvers av kommuner. Digitalisering gir nye måter å organisere ressursene på, og vi trenger hverandre for å komme frem med bedre løsninger. Høyre skal fortsette å modernisere og effektivisere de neste fire årene. Dette gjør vi ikke for å forandre Norge, men fordi Norge er forandret. Vår fremtidige velferd er avhengig av at vi bruker hver krone effektivt.

Da oljeprisen falt ble problemet med for høye kostnader svært synlig i oljeindustrien. Næringslivet kan ikke finansiere unødvendig høye kostnader i offentlig sektor fordi politikere ikke vil omstille eller prioritere.

Omstilling er kanskje ikke den nye oljen. Men det er en god begynnelse for å legge til rette for hvordan vi skal leve etter oljen.

Førsteinntrykk kan bidra

Forrige helg var jeg i utflyttingsfest hos broren min og svigerinnen, og jeg bestemte meg da for at jeg skulle drive litt valgkamp. Jeg hadde med meg Erna-buttons, og var kledd som en typisk Høyrepolitiker i perler og blått. Jeg hadde mange gode samtaler om våre løsninger, og det var overraskende mange som ikke visste hva vår politikk faktisk er. Det var flere som mente at vi skapte for store ulikheter, og gjorde for lite for å motvirke dette. Jeg kunne ikke vært mer uenig, og måtte synliggjøre hva vi står for i politikken.

Statistikk viser at ulikhetene i Norge går svakt oppover, men dersom man korrigerer for økt innvandring har den vært noenlunde på et stabilt nivå. Norge er et land med relativt små forskjeller, og vi er heldige som har et fantastisk velferdssystem som tar vare på oss og gir oss de tjenestene vi trenger. Jeg tror alle partier er enige om at vi skal forhindre fattigdom og søke å ha minst mulig ulikheter. Det er virkemidlene vi er uenige om. For Høyre er det viktigste for vår velferd at vi har en jobb å gå til og at vi kan forsørge oss selv og familien. Det handler om verdighet.

I hele min yrkeskarriere har jeg jobbet for å inkludere flere inn i arbeidslivet, det er også en viktig sak politisk. I sommer leste jeg boken «Det vokser et tre i Brooklyn» som handler om fattigdom i New York tidlig på 1900-tallet. Morsfiguren i boken har et mål for datteren sin, uavhengig av hvordan det går med økonomien og livssituasjonen, og det er at hun skal få en utdannelse. Det er eneste måten å bryte mønsteret og komme seg et hakk videre på.

Eilert i 1. klasse. Han går nå i 3!

Høyre er opptatt av nettopp dette, å sørge for kunnskap. Vi ønsker at skolen skal utjevne forskjeller og lære alle å lese og skrive, uavhengig av bakgrunn og oppvekstsvilkår. Vi går til valg på et løft for tidlig innsats og vil gjøre mange grep for å snu innsatsen mot de første skoleårene. I dag er det slik at en bruker for mye sent i skoleløpet på det jeg kaller reparasjon, ikke forebygging.  Videre vil vi satse på lærerne og sørge for at flere elever består videregående, for en bedre inngang til arbeidslivet. Fraværsgrensen er et viktig virkemiddel for å nå dette, tilstedeværelse er faktisk en forutsetning for å lære. Det å stille krav er å bry seg.

Helsepolitikk er også viktig for meg. En av valgkampsakene våre ved dette valget er å fortsette å jobbe for pasientens helsetjeneste. Det er du som pasient som er viktig, ikke systemet. Derfor har vi åpnet for at du kan velge privat behandling, dersom du ønsker det, staten skal betale. Fritt behandlingsvalg gjør at helsekøene bekjempes mer effektivt, og det gir deg valgfrihet. Vi har redusert ventetidene med 12 dager. Arbeiderpartiet er tydelige på at de vil reversere fritt behandlingsvalg.

På Karmsund ABR-senter, som jobber med rusavhengige, sa lederen at det aldri hadde blitt gjort så mye for rusomsorgen som de fire siste årene, og han var spesielt glad for fritt behandlingsvalg. Eddi Eidsvåg har også ved flere anledninger delt sterke historier via Facebook, om betydningen dette har. Dette vil Høyre fortsatt jobbe for, ikke for at det er denne gruppen som roper høyest, men for at det er den gruppen som trenger det mest.

Jeg tror på valgfrihet og mener at sunn konkurranse gir mangfold og kvalitet i tjenestene. Dersom noen vil drive privat barnehage, eller privat sykehjem, tror jeg dette er et gode for oss som skal sende unger i barnehagen, eller har behov for hjelp til pleie av en gammel mor, bestemor, eller oldemor. Jeg er sikker på at de fleste som jobber innen private velferdstilbud er oppriktig opptatt av å skape gode tjenester og ta vare på virkelige mennesker. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å forbedre tilbudet, til deg og meg. Jeg valgte Høyre først og fremst fordi jeg tror på muligheter for alle. Jeg tror at du og jeg er de beste personene til å ta valgene, og at vi ikke trenger et system som sier hva vi skal gjøre.

Jeg sa til flere av gjestene i festen at jeg hadde kledd meg bevisst som en «Høyrepolitiker», for å spille litt på fordommer. Sannheten er at jeg sjelden går i perlesmykker. Jeg ville vise at det ofte er noe annet under innpakningen, og at synet kan bedra.

Høyre-Hagerup hjemme fra fest

Jeg representerer Høyre fordi jeg tror på våre løsninger og jeg tror på deg. Jeg vil at du skal få de beste forutsetningene for å lykkes, og at du skal slippe å stå i helsekø lenger enn nødvendig. Jeg vil at ungene skal fullføre skolen og få en fot inn i arbeidslivet, og videre at de som står utenfor skal få en sjanse, ved å inviteres inn. Da mener jeg at Høyre har vist til løsninger som virker, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter. Vi må modernisere, ikke reversere.

Høyredamer er faktisk opptatt av velferd. Vi er mødre, døtre, søstre, venninner, med de samme utfordringene som de fleste andre i samfunnet.