Hva skjedde egentlig?

Jeg får stadig spørsmål om hva som brakte meg inn i politikken, og svarer som regel at det skyldes tilfeldigheter og flaks. For det handler egentlig bare om at jeg har takket ja til de anledninger som har bydd seg, og at jeg har ønsket å lære mer. Selv om jeg til tider kaldsvetter over valgene mine, har jeg god erfaring med å kle meg i litt for store frakker. Det går som regel godt, og dersom det ikke gjør det, ligger det mye læring i fallene.

Min politiske karriere begynte ved at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned. Det var i 2010. Jeg var på den tiden flittig gjest med de to eldste guttene på 0 og 1 år. Jeg har flere ganger sagt at den åpne barnehagen var avgjørende for min psykiske helse. Som nybakt mor har man mange spørsmål og kvaler, og det er godt å ha et miljø hvor man kan lufte disse bekymringene, men ikke minst, se at man ikke er unormal. Man er bare en del av en hektisk, men kjekk, småbarnstilværelse. Enda i dag, snart 10 år etter, erfarer jeg at jeg ikke er alene i verden. Det krangles tidvis i de fleste hjem, og det er sjelden man er helt ajour med klesvasken. Det er heller ikke i haugen med vask man finner lykken. Den ligger i de små øyeblikkene.

Noen av mødrene i barnehagen ba meg om å skrive et brev til kommunen, siden jeg var så skrivekyndig. Man blir tydeligvis det av å jobbe på kontor. Videre ble det spørsmål om jeg ville være med på gruppemøtene i kommunen, og snakke med lokalpolitikerne. Jeg gjorde gjerne det, men visste egentlig svært lite om hva et gruppemøte var. Jeg kan skamfullt erkjenne at frem til 2010 så var mitt politiske engasjement svært begrenset. Jeg hadde ingen anelse om hva et formannskap var, og syntes det var mer spennende å snakke om motivasjonsteorier, omdømmebygging og rekruttering. Det var det hverdagen min på ASKO handlet om, i tillegg til å balansere familielivet så godt det lot seg gjøre.

Dette engasjementet gjorde at jeg fikk en telefon fra Frp, de ville ha meg på listen. Etter en «grundig» prosess havnet jeg på Høyre sin liste til kommunevalget i 2011. Prosessen var en samtale med Høyres ordførerkandidat, som også var min gamle butikksjef på Rimi, og en test om partitilhørighet på TV2, eller kanskje det var NRK. Uansett, den stemte med preferansene jeg hadde hatt ved tidligere valg, så valget var enkelt. Høyre i mitt hjerte. En politikerspire var sådd.

Valgkamp var spennende og nytt. Jeg møtte mange engasjerte folk, og det var da jeg innså at politikk handler om selve livet. Hvem kan unngå å engasjere seg i dette? Skoleveier, skoletilbud, eldreomsorg, inkludering, temaene er mange. Det handler om fremtiden.

Jeg har aldri angret på at jeg havnet i politikken, snarere tvert imot.

I 2011 havnet jeg både i formannskapet og kommunestyret. Det ble en bratt læringskurve, men fy søren så kjekt det var! Jeg ble kjent med en kommune og en administrasjon som sto på for å gi innbyggerne best mulige tjenester. Tonen mellom politikerne var god, og vi jobbet alle mot samme mål. Sakte men sikkert ble jeg mer og mer engasjert av det jeg holdt på med, samtidig som ungene fortsatte å komme.

En søndag i januar 2012, knapt et halvt år inn i min politiske karriere, satt jeg på trappen hjemme med barn nummer tre på armen. Han var knapt en måned gammel, og jeg satt og ammet han, mens jeg så rundt meg og konstaterte at trappen burde vaskes. Nesen min kunne også konstatere at minst en av storebrødrene trengte et bleieskift, muligens to. Jeg husker at jeg tenkte, hvordan skal jeg overleve dette? Løsningen var å slippe løs noen barseltårer, og gyve løs på oppgavene. Det var ikke lenger bare de huslige gjøremålene som ventet, nå var det også sakspapirer. Fast tradisjon med gruppemøter på mandagene, slik hadde hverdagene blitt.

I 2016 ble mitt politiske engasjement for alvor vekket. Da sto kommunesammenslåing på agendaen, og jeg kjempet iherdig for Jæren kommune. I løpet av prosessen ble jeg utrolig engasjert i arbeidet, og jobbet mye i kulissene med arrangementer og sosiale medier. På den tiden var jeg fortsatt livredd journalister, og debatter turte jeg i hvert fall ikke å delta i. Jeg var nå en engasjert firebarnsmor, men hadde mer enn nok med å fremføre mitt budskap fra talerstolen i Time kommune og min daglige jobb på ASKO.

Jeg tror det var mitt engasjement i denne saken som gjorde at jeg ble innstilt som stortingskandidat. Det var litt av en jobb å bli anerkjent som Jærens kandidat i resten av Rogaland Høyre. Mange ville nok heller ha ordføreren i Time kommune, som hadde vært i politikken siden lenge før jeg ble født. Det var en tøff prosess å måtte selge seg selv inn. Jeg måtte overtale aktører for de ulike fylkeslagene, og deretter eksponere meg via medier og sosiale medier. Heldigvis hadde jeg mange gode aktører som framsnakket meg og jobbet min sak. De som kjente meg var ikke i tvil om at dette kunne gå, selv var jeg ikke like sikker. Det gikk unna i et forrykende tempo.

Rett før nominasjonsmøtet fikk jeg telefon om at jeg var innstilt som Rogaland Høyres 4. kandidat. Sikker plass! Den følelsen. Etter den tid har det vært mange berg og dalbaneturer, hvor angst, glede, søvnløse netter og gode samtaler har preget tilværelsen. To fantastiske år på Stortinget er snart lagt bak meg. De har vært preget av gode historier og praktisk politikk for en bedre hverdag. Mye går den rette veien i samfunnet. Men, gjennom mine to år på Stortinget har jeg også kjent på en økende politikerforakt. Reiseregninger står nå i sentrum for diskusjonene, tidligere har Metoo rystet oss. Jeg skal ærlig innrømme at innimellom så frister det å gå tilbake til privat sektor. Der er jeg ikke politikeren Margret Hagerup, der er jeg bare Margret Hagerup.

Allikevel så gir politikken meg mersmak og kampvilje. Politikerlivet og småbarnslivet går overraskende godt å kombinere. Det hjelper selvsagt å ha en god mann som alltid heier på deg, og passer barna sammen med deg.

Jeg gleder meg nå over alle de flotte kandidatene som stiller til lokalvalget til høsten. Jeg har møtt mange av dem rundt omkring i landet, det er så mange spennende historier, så mange tilfeldigheter, så mange veier inn. Jeg kjenner igjen den bunnløse frykten mange av dem føler på, samtidig som jeg husker igjen spenningen. Åtte år etter at jeg for første gang kjente på disse følelsene kan jeg bare konstatere, det har vært et eventyr. Frykten har i de aller fleste tilfeller vært grunnløs, og jeg har erkjent en viktig lærdom; ingen sitter på hele vettet. Den enkelte stemme bringer med seg nye perspektiver, og vi må bruke stemmen vår. Det er lyden av demokratiet.

Bak fasaden

Halvveis i påsken. Jeg har allerede postet mange bilder ute i friluft. Flotte bilder for å vise hvor usannsynlig sprek jeg er, som tross alt kommer meg ut, og nyter påskeværet. Jeg har ikke lagt ut bilder av alle maskinene med klær jeg har vasket. Alle timene jeg har kastet bort på å se episoder av Game of Thrones, eller alle sko, jakker og sykler jeg har ryddet.

Familielivet har mange gleder, men det har jammen meg mange skyggesider også. De kommer oftest frem når det er ferietid. Vi har så mange forventninger og drømmer om hvordan det skal være. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om påskeferie på fjellet, eller hjemme, er best. Sannheten er vel at det er hva vi gjør det til selv.
Vi har hatt noen fine turdager denne påsken. De starter som regel alltid like kaotisk, med pakking og unger som prøver å slippe unna. Til gjengjeld slutter de alltid like idyllisk, med glade unger og voksne, som sjelden angrer på at de tok turen ut. Friluftsliv er virkelig balsam for kropp og sjel. Man glemmer klesvask, skitne gulv og klesskap som må ryddes. Helt til hus og hjem innhenter oss.

I går hadde vi en liten katastrofe i kjelleren. En av ungene hadde latt vasken stå og renne, og når eldstemann kom ned etter middagen hørte jeg bare et brøl. Nede på badet var det en centimeter med vann over hele gulvet, og en dorull lå neddynket på gulvet. Jeg ba, under snittet sindig, mine kjære barn om å begynne å vri opp håndkleder i dusjen. Jeg gikk deretter opp på kjøkkenet for å prøve å finne den sindige versjonen av meg selv.
Når jeg ankom badet igjen fant jeg tre kliss nakne unger som var helt i ekstase. De hadde funnet ut at å ligge på gulvet og prøve å sklitakle vannet inn i dusjen, var den beste løsningen. Heldigvis kom Rune tilbake fra tur med hunden akkurat da. Delt smerte smerter mindre. Jeg kommanderte ungene ut på gangen for å tørke seg, mens jeg begynte å samle opp litervis med vann. En krise hadde blitt avverget, og man kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet av barns små gleder i hverdagen. «Ja, ja, så er det i det minste rent her inne,» sa jeg til Rune. Vi var begge i relativt godt humør. På tross av at vi begge visste at det var flere rom som burde rengjøres.

Vi fikk vaskehjelp for en god tid tilbake, men kun annenhver uke. På grunn av påsken går vi dermed en måned på selvstyr. Hardt for en travel familie, så påskekosen må tas i doser. I går kveld toppet gleden seg ved at kjøkkenvasken gikk tett. Plumbo gjorde ikke susen, så i dag kjøpte jeg en ny dose plumbo, mens Rune var på jobb. Siste dag før ferie! Den gjorde heller ikke susen. Kjøkkenet så dermed ut som det rene katastrofeområde etter frokost, smoothie, laks med cornflakes og baking av kanelsnurrer. Heldigvis fikset handy-Rune dette når han kom hjem fra jobben. Kjøkkenet skinner, enn så lenge, og gjærdeigen står til heving.

Om en times tid dufter det av kanel i huset og ferien har virkelig begynt. Det er fremdeles alt for mye som skulle ha vært ryddet, men jeg skal prøve å lukke øynene. Klesvasken er tatt og vaskerommet er tomt for skittent tøy i det minste. Enn så lenge. Kjøleskapet er fullt av mat og vi har bestemt oss for at vi ikke kommer til å beise terrassen dette året. Nedslitt tre skal visst være in i år. Den følelsen.

Nå kan påsken bare komme, så se opp for blendende bilder i strålende solskinn! Men husk, bak fasaden er vi bare en familie som prøver å få kabalen til å gå opp. Det skjer sjelden, men vi koser oss med øyeblikkene av friluft og fritid. Delt glede er bedre enn delt smerte. Det kan holde hvem som helst oppe i et hektisk småbarnsliv.
God påske!

Et hundeliv!

Vi har fått oss hund, og hunden skal hete Bruno. Vårt nye familiemedlem er elsket av hele familien, og han har brakt både turglede og harmoni inn i hjemmet. Jeg snakket med Rune på telefonen en måned etter at det nye «barnet» hadde ankommet, og beskjeden var tydelig: «Det er fantastisk kjekt med hund. Og for å være helt ærlig, jeg tror nesten ikke jeg hadde klart meg uten nå. Det er så mye kjærlighet i den hunden».

Jeg har altså blitt erstattet av en hund.

Det kunne strengt tatt vært verre, så jeg deler så absolutt gleden med resten av familien. Det er kjekt med en ekstra turkompis, som alltid vil ut, uansett. For jeg er opptatt av folkehelse, bevegelse, og det å komme seg ut i frisk luft, men det er ikke alltid kabalen går opp.

La meg fortelle om gårsdagen.

Dagen startet med å møte elever fra Øygard skole, som hadde vunnet fylkesfinalen i klassequizen. Jeg snakket om Stortingets oppgaver, friheten vi hadde, og fortalte at slike som meg ikke var så presset i hverdagen med tanke på å stille opp i Politisk kvarter, Dagsnytt 18, og alle de andre foraene politikerne skal være på. Mens jeg snakket så jeg at telefonen ringte flere ganger fra ukjent nummer. Jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle være andre steder, så pulsen var lav. Det var helt til jeg så meldingen og koblet Norsk industri. Det hadde vært snakk om et møte, men det hadde jeg aldri fått inn i kalenderen. Det møtet foregikk nå!

Plutselig ble jeg en «viktig» politiker. Jeg hastet meg inn i en taxi og ankom to politiske kvarter for sent. Jeg innledet med at det ikke bare er reiseregninger som kan være vanskelig å holde styr på, men også kalenderen. Alltid flaut å komme for sent til et møte. Strategien var å ta det med godt humør. Flaksen var at jeg kunne stille, og at jeg ikke var på andre siden av landet. Det hadde vært flauere.
På vei til neste avtale kom jeg på at jeg skulle på helseundersøkelse. Smoothie-flasken jeg kjøpte kvelden før var ikke drukket opp, den var ikke kokt, og den var heller ikke full av urin. Jeg hastet derfor innom et apotek, kjøpte et urinprøveglass og var ferdig urinert fem minutter før neste avtale.

Det var lunsj med Line Spiten, som er ny kandidat for Kongsberg Høyre. En av mange nye strålende Høyre-kvinner, som tar kontakt og ønsker å jobbe for et bedre samfunn. Man blir glad av sånt.

Etter hyggelig lunsj var det av gårde til bedriftshelsetjenesten. Blodtrykket var visst høyt. Det trengtes flere målinger. Mellom tiden hos sykepleieren og legen hadde jeg litt tid for meg selv. Den brukte jeg til å google høyt blodtrykk, røyking, overvekt, fet mat, alder. Var jeg virkelig der? Tiltakene begynte å svirre i hodet mitt.
«Jeg pleier å undersøke brystene», hørte jeg plutselig. «Men bare dersom du vil». Så har man også gjort dette. «Jeg nærmer meg vel kanskje alderen for å sjekke dette», sa jeg spørrende. «Det er vanligvis ikke før man blir 50», var svaret. Jeg følte meg gammel. Jeg kjente formelig at eggstokkene skrumpet inni meg. Takk og pris for at vi har fått oss hund, det er så mye kjærlighet i den.

Hos legen snakket vi om folkehelse, trappegåing, kosthold og søvn. Jeg anser meg selv som relativt aktiv, og kunne stolt fortelle at jeg både trente og gikk konsekvent i trapper. Når det var snakk om grønnsaker og farger på tallerkenen var det hakket verre, nok fisk, D-vitamin og grønnsaker? Ikke helt der. «Men tilskudd tar du vel»? «Ikke det heller? Det kan nok være lurt», sa legen. Jeg har definitivt en vei å gå med tanke på kosthold i hverdagen. Knekkebrød, ost og byggrynslunsj duger ikke for en som skal holde ut med lange dager.

Tiltak ble selvsagt iverksatt umiddelbart.

Nå er lyset på telefon og nettbrett innstilt på nattmodus om kvelden. Det blå lyset stimulerer visst hormonene og gjør meg mer våken, når jeg egentlig skal ligge på lading og sove. Dette vet jeg egentlig, elementær lære på psykologi grunnfag. Neste skritt er å prøve å tømme hodet når det nærmer seg kveld, slik at jeg slipper å våkne tidlig, for å prosessere alt som kverner rundt. Jeg googlet meditasjon om kvelden, og tenkte på om jeg skulle finne et kurs. Det får bli etter påske.

Jeg avsluttet kvelden etter legens anbefaling, med hjemmelaget wok, full av grønnsaker, mens jeg så noen episoder av Game of Thrones. Må være oppdatert til ny sesong slippes. Det var selvfølgelig uten blålys på skjermen. Våknet allikevel tidlig i dag, mon tro om meditasjon kan hjelpe? Får google videre i påskeferien.

PS: blodtrykket normaliserte seg i løpet av helseundersøkelsen.

Purre fra Jæren og trøffel fra Lofoten

Et norsk mateventyr startet i Lyon i 1987. Arne Brimi deltok i den første utgaven av Bocuse d`Or, det uoffisielle verdensmesterskapet i kokkekunst. Norge har siden den gang vært en viktig nasjon i konkurransen, og vi har faktisk vunnet flere medaljer enn vertslandet Frankrike. Det har blitt fem gull, tre sølv og tre bronse. Dette betyr mye for norsk matkultur, for rekrutteringen og for Norge som salgsvare. Norske kokker er definitivt hotte.

Nylig tok Christian André Pettersen bronsemedalje i Lyon, og stod sammen med Sverige og Danmark på pallen. Råvarene forklarer mye av den skandinaviske suksessen, sa Pettersen. Skandinavia har utsøkte råvarer og en fantastisk tradisjon for matlaging. Han brukte purrestokk fra Jæren og trøffeltang fra Lofoten. Det skjedde i Frankrike. Vi har både eksotiske og flotte råvarer, og vi har kokker i verdensklasse. Dette betyr enormt mye for norsk matkultur og rekrutteringen til kokkefaget.

Bocuse d`Or er en omfattende konkurranse som starter med uttaket av Årets kokk. Nylig ble fem nye kokker presentert. Det er disse som skal konkurrere om å bli årets kokk 2019, og videre konkurrere i Bocuse d’Or Europe som arrangeres i Tallin i 2020. Der samles 20 av Europas beste kokker, hvorav de tolv best plasserte kokkene blir direkte kvalifisert til selve Bocuse d’Or, i Lyon i 2021.

I den store verdensfinalen konkurrerer så 24 av verdens beste kokker over to dager. Kandidatene har vært gjennom et nasjonalt uttak, og har alle gått videre fra mesterskapene i sin verdensdel – Europa, Asia eller Latin-Amerika. Vinneren får en Bocuse-statuett, en plass i det prestisjefylte Bocuse d’Or vinnerakademiet, samt en pengepremie. Med seg får de også verdifull erfaring som brukes til å hjelpe andre kokker, som har en drøm om å hevde seg i internasjonal kokkekunst.

Christian André Pettersen har hatt en drøm om å vinne konkurransen siden han var ni år. Han har jobbet målrettet i mange år og deltatt flere ganger i Årets kokk – og lært mye av andre. I 2018 la han ned over 2000 treningstimer! Bak ham står et team med hjelpere som er helt avgjørende i konkurransen, pluss samarbeidspartnere og sponsorer som også betyr veldig mye. Det er en lagseier gjennom mange års arbeid, men det krever kokker med det lille ekstra. Man skal tåle å stå i det. Lenge.

Verdensmesterskapet i kokkekunst er en studie i kreativitet, smak, detaljrikdom og design. Å hevde seg i eliten av verdens mest ambisiøse konkurrerende kokker er utrolig krevende. Hver kokk har 5 timer og 35 minutter på seg til å tilberede og presentere én kjøttrett og én fiskerett for et kresent internasjonalt dommerpanel. Rettene skal tilberedes for 14 personer og hovedingrediensene velges av arrangøren.

Christian André Pettersen har med seg gull fra europamesterskapet og bronse fra verdensmesterskapet, og er nå en av fem deltakere som igjen skal kjempe i Mathallen i Oslo 24.september om å bli Årets kokk. Det norske eventyret fortsetter.

Norsk kokkekunst er i verdensklasse.

Bak alle de 13 medaljevinnerne finnes en underskog av kokketalenter. Det gjør at vi kan nyte flotte råvarer, lekkert tilberedt, på mange gode restauranter rundt omkring i landet vårt. Mat er definitivt hot, og få har bedre forutsetninger for å løfte norsk matkultur ut til verden enn de norske kokkene.

Ambisjonen til Stiftelsen Bocuse d`Or i Norge er å utvikle norske kokker til de beste i verden, og dermed bidra til utvikling av norsk gastronomi i mat- og reiselivsnæringer, samt kokkeyrkets rolle og status. Reisen så langt lover godt for fremtidens håndverksmat.

Uten mat og drikke, duger helten ikke.

Takk for maten!

 

En kvinnes stemme

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati. Og det er en plikt. Det er en plikt å delta.

Jeg kom inn i politikken ved en tilfeldighet ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Lite visste jeg. Takk og pris for åpen barnehage. Det var kampen for den som gjorde at jeg tilfeldigvis ble bedt om å stå på en liste til kommunevalget i 2011. For et hell. For nå vet jeg at politikk, det handler om selve livet.

Og dette har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke superpolitikere som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme.

Den norske likestillingsloven fylte 40 år i fjor. Den var et resultat av en bølge av kvinneoppgjør som skyllet over landet på slutten av 60-tallet. Kvinnebevegelsen demonstrerte for muligheten til å kombinere arbeid og familie, for retten til selv å styre om og når de skulle ha barn, for like muligheter til politisk representasjon og ledende stillinger.

Det har skjedd mye i løpet av disse årene, men allikevel har vi fremdeles en del holdninger som truer disse rettighetene. Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Heldigvis har vi flere rollemodeller som går foran, men vi må fortsatt være bevisste.

I følge SSB er 1 av 3 ledere kvinner, mens under en fjerdedel er toppledere. Ved forrige kommunevalg var det 28,3 % kvinnelige ordførere og 39 % kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Hvorfor skal det være sånn?

Jeg vil oppfordre kvinner til å heie hverandre frem, både i arbeidslivet og i samfunnslivet. Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati, men det fordrer at vi deltar og tar vår plass.

La oss bruke 2019 til å løfte hverandre frem, med mål om rekordhøy kvinnerepresentasjon i kommunestyrene til høsten.

Det krever tydelige kvinnestemmer og det krever kvinner som gir dem sin stemme på valgdagen.

Bruk stemmen din.

Gratulerer med dagen!

 

Når skiglede går foran søvn

En gang per år går det busser fra Stortinget, opp i skauen, med et mål, skiglede. Jeg snakker om Stortingets skidag. I fjor passet det dessverre ikke for meg, så jeg var glad for at jeg endelig skulle få være med på dette. Det krevde en del planlegging, for man må tross alt ha med seg ski, men nattoget til Oslo funket fint. Hvis man ser vekk fra søvnen. Jeg følte meg mer død, enn levende, når jeg våknet tidlig tirsdag morgen, men skiene hadde jeg fått med meg.

Trenger ikke sove når man tar nattoget..

Torsdag var den store dagen. Da pakket vi sammen skiklær og ski, og satte retning mot snøen. Alle var hoppende glade på vei inn i bussen, man var på hei med alle, og stemningen var god. Det var snakk om at vi var rundt 100 personer som skulle være med på denne dagen, hvorav 7 av oss var stortingsrepresentanter.

Jeg hadde avtale om å være med på Svaretimen hos NRK Rogaland, og testet derfor dekningen på vei opp til fjells. Så nok rimelig lite skivandt ut, der jeg gikk med Bose-headsett på fjellet. Hva gjør ikke politikere for oppmerksomhet? Vel oppe var det utdeling av startnummer og servering av Markajentenes sagnomsuste lapper. De står høyt oppe på listen over de beste jeg har smakt! Hemmeligheten var visstnok kefir, og masse smør. Det var rett og slett nydelig. Jeg måtte ha to på rappen.

14.30 koblet jeg meg opp på radionettet og reklamerte det jeg kunne for Stortingets skidag. Jeg utfordret rogalandsbenken til å stille mannsterke neste år, sammen med NRK Rogaland, som jeg anbefalte å ha livesending neste år. Både Dagbladet og TV 2 var faktisk tilstede, og jeg tror de kunne rapportere om svært god stemning.

Sprinteren Hagerup

Kl 15.00 brakte det løs med kvinnenes sprint. Vi var 11 kvinner som sto på startstreken, med mål om to runder før målpassering. Hele fem av oss var fra Høyre! Når startskuddet gikk satte jeg av gårde, og jeg merket fort at dette kom til å bli tungt. I den første bakken kjente jeg at sushien jeg hadde til lunsj ikke var tilstrekkelig, og det pep i brystet og verket i armene. Målet var bare å holde seg i bevegelse og ikke slippe noen forbi meg. Jeg så at de som lå foran holdt avstanden, innså min begrensning, og konstaterte at jeg ikke hadde god nok kondisjon til noe rykk. Det endte opp med en hederlig, men dog sur, fjerdeplass. Det betyr med andre ord at jeg må ligge i hardtrening frem mot neste år.

Vi gjennomførte deretter både stafett og herresprint, før det var Quiz og servering i fjellstua. Elggryte sto på menyen, Røde Kors serverte, og stemningen var på topp. Jeg havnet på bord med ansatte på Stortinget, som jobbet både i utredningsseksjonen og referentavdelingen. Disse jobber med å finne frem statistikk og fakta om saker vi melder inn, og skriver nesten ordrette referat fra alle stortingsmøtene. De kjenner alle lyder, ord og vendinger som kommer fra oss politikere, og noen av dem er bedre eksperter på enkelte dialekter enn andre. Jeg var visstnok ikke av dem som var vanskeligst å forstå. Det var rett og slett lærerikt og interessant å høre nærmere om deres arbeidsdag. I hverdagen møtes vi i gangene, eller i salen, men det er sjelden vi sier noe mer enn hei til hverandre. Denne kvelden bygde vi relasjoner og lagkultur. Slike stunder er viktige, og de gir motivasjon i en hektisk hverdag. Man blir rett og slett takknemlig over hverandres bidrag, og innser at vi alle er en del av et viktig lag.

De ansatte på Stortinget har virkelig imponert meg siden første dag jeg begynte der. Det er et utrolig servicenivå, og man får hjelp til det meste. Det er alltid et smil på lur, og man føler sjelden at man er til bry. De lever like uforutsigbare liv som oss politikere, og får et innblikk i norsk politikk som man burde skrevet bøker om. Denne dagen var iscenesatt av Stortinget idrettslag. All ære til dem for å arrangere slike dager. Frisk luft, hvit snø og godt selskap er balsam for sjelen. Jeg smilte fra øre til øre hele dagen, ja, jeg smiler faktisk fremdeles når jeg tenker på det.

Smak av seier!

Under premieutdelingen fikk Solfrid Lerbrekk og undertegnede vandrepokalen for beste komite. Gleden var enorm! Høyre vant vandrepokalen for beste parti tilstede, for andre år på rad, og den skal vi beholde også neste år! Jeg merket at jeg simpelthen elsker å være på pallen, og det var et særdeles godt plaster på såret etter fjerdeplassen, noe jeg antagelig ikke greide å skjule når utmerkelsene kom. Smilet gikk om mulig enda bredere.

Quizen vant mine bordkavalerer fra referentseksjonen og utredningsseksjonen, med oss på en god andreplass. Sigrun, som er rådgiver for Høyre i transportkomiteen vant for bredeste smil i løypa. Det kunne ikke vært noen andre som vant den. Ingen er blidere enn Sigrun, og det smitter. Blir rett og slett bedre stemning med slike folk. Jeg lovte alle som var på skidagen at jeg skulle invitere til ølsmaking i regi av Stortingets ølklubb i løpet av året. Norsk mat- og drikkekultur i fokus, for fortsatt kulturbygging. Gleder meg! Dager som dette kan med fordel gjentas.

Takk til alle som bidro til at skidagen ble magisk! Jeg gleder meg allerede til neste år, da skal jeg definitivt gjøre dette til en tradisjon. Anbefaler alle mine kollegaer om å melde seg på. Det kan fort bli gøy.

Hvorfor være inne, når alt håp er ute?

Hater DU barnet ditt?

Hvorfor valgte du å klikke deg inn på dette innlegget? Hadde du klikket deg inn på det dersom overskriften var, «Tidlig innsats» eller «Det er viktig å snakke med barnet sitt». Det er usikkert. Vi trigges av ulike ting, og i en verden hvor vi får enorme mengder informasjon via telefon, mail, sosiale medier, TV og andre kanaler er det vanskelig å bryte gjennom lydmuren. Gode innlegg med dårlige overskrifter kan lett drukne i massen.

I fjor arrangerte Høyre-foreningene på Jæren et arrangement med tittelen: «Barnet DITT ruser seg».
Det startet med at jeg ble engasjert og bekymret over det jeg kunne lese om i avisene. Det sto om ungdom og rusbruk, og vi hadde flere diskusjoner hvor jeg opplevde at folk mente at Høyre ville legalisere cannabis. Jeg tok dette opp i et møte med Høyres lokalforeninger på Jæren, hvor jeg mente at vi burde løfte temaet. I samtaler med folk som jobbet med ungdom kom det også frem at de var bekymret over foreldrenes rolle, og de ønsket et sterkere engasjement fra foreldrenes side.

I politikken tar ting tid. Det var min første advarsel før jeg kom inn i politikken. Er du tålmodig nok til det, Margret? Og det stemmer, selv om jeg har lært meg å leve med det.  Da jeg tok opp temaet med kollegaer, var alle enige om at det var et viktig tema, men på grunn av budsjett og travle tider foreslo de at vi skulle planlegge dette over nyåret. I mitt hode tenkte jeg at dette må vi få til raskt, senest i løpet av oktober. Temaet er relevant her og nå, og det er viktig.

Jeg tok kontakt med Oddgeir Høyekvam, daværende styreleder i Norsk narkotikapolitiforening (NNPF). Vi ble kjent på foreldrekurs i regi av Time kommune for mange år siden. Vi var begge der fordi vi hadde små barn, og var opptatt av å være trygge og gode foreldre. Når jeg kom inn på Stortinget tok jeg opp kontakten med Oddgeir, som gjorde meg oppmerksom på temaer innen rusfeltet. Før jul var vi begge blitt bekymrede foreldre, som både leste og hørte om det som kunne se ut som en holdningsendring i samfunnet. I møte med Oddgeir møtte jeg min likesinnede, som var like utålmodig. Engasjerte foreldre er gjerne det. Jeg fikk dermed med meg en representant fra Time, Klepp og Hå Høyre i arrangementskomiteen, og hadde planleggingsmøte kun noen dager etter samtalen med Oddgeir.

Overskriften på arrangementet ble til etter at min bror kom med et stikk til arrangementskomiteen om plakaten vi hadde laget, hvor alle gode intensjoner skulle være med. Jeg skal ærlig innrømme at det var for mye tekst på den, og den var preget av mange gode budskap som måtte med. Min bror mente at plakaten var for utydelig, og det var vanskelig å se hvem som var målgruppen. «Hvem er målgruppen deres egentlig», spurte han. «Vi ønsker å nå foreldre», svarte vi, «for vi har et viktig tema på agendaen». Vi var bekymret over endrede holdninger til rusmidler, og vi ville ta opp dette lokalt. Da må dere bruke «Barnet DITT ruser seg», var svaret. Da klarer dere å røske tak i travle foreldre.

Og jammen klarte vi ikke det. Til gangs.

I løpet av to uker hadde vi organisert hele arrangementet, og vi hadde en viktig og tankevekkende dag. Det var så mange påmeldte at vi fylte opp Storstova på Bryne og streamet til enda flere i Klepp rådhus. På dagtid fikk elever fra Bryne vgs oppleve foredraget fra ekteparet Bratland, og på kvelden fikk foreldre høre dem, snakke om tapet av sin sønn som døde av overdose, kun 21 år gammel. I tillegg var det på kveldstid et foredrag i regi av NNPF som heter «Bry deg», og lokalt politi fortalte om situasjonen på Jæren. Vi diskuterte at det kunne være et tverrpolitisk arrangement, men ble enige om at det ikke var så viktig. Det viktige var å få til et arrangement raskt, at Høyre skulle være med, profilerte vi lite. Ingen logo på plakatene, ingen innlegg fra Høyre-politikere, med unntak av at jeg ønsket velkommen og delte min bekymring. Vi var alle enige om at dette ville de fleste partier kunne stille seg bak.

Det første arrangementet på Jæren ble en sterk og tankevekkende opplevelse. Jeg er overbevist om at alle satt igjen med erkjennelsen av hvor viktig det er å engasjere seg i barna. Vi må være trygge og gode foreldre, som tar samtaler med barna våre på en opplyst og måte. Heldigvis er det slik at de fleste ikke ruser seg, men tilbudet og tilgjengeligheten er der. Ungdom ser og hører på oss voksne, og dersom vi ikke er tydelige tenker de, ja, men er det så farlig da? Mona og Arne Bratland fortalte oss at det kan være farlig, utfordringen er at man ikke vet når det kan være farlig. Skal man da ta sjansen?

I Stavanger Aftenblad har det de siste dagene vært skrevet om partipolitikk og valgkamp, og arrangementet for ungdom på dagtid har blitt avlyst. Stavanger Høyre sendte ut invitasjon på vegne av ekteparet Bratland, og har i ettertid beklaget at de gjorde det. Foredraget på dagtid skulle ikke ha noen relasjon til Høyre. Nå ser det ut til at ungdommen ikke får med seg foredraget. Det er synd.

I Sandnes gjennomførte man et arrangement denne uken, hvor skoleelever fikk eget foredrag på dagtid, som ikke var i regi av Høyre. Det har også vært gjennomført i Sola, Hå og snart i Egersund. Tilbakemeldinger fra alle steder vi har gjennomført er at dette burde vært kjørt hvert år. Dette er tidlig innsats og tankevekkende timer, for gammel som ung.

Det er synd at mistanke om onde hensikter skal skygge for et viktig budskap. Jeg kom inn i politikken for å jobbe for et bedre samfunn. Da burde det ikke bety noe hvem som inviterer til folkemøter på kveldstid. Høyre gjennomfører mange åpne møter om både psykisk helse, jobbskaping og oppvekst. Folkemøtene har kommet som et resultat av engasjerte foreldre i fylket vårt, som også er engasjerte i Høyre. Dette er tidlig innsats. Det er frivillig. Det er gratis. Det er fritatt for politikk. Dette handler om barna våre. Slike initiativ burde man ikke slått politisk mynt på. Vi trenger trygge og opplyste foreldre. Ikke voksne som dreper budskapet ved å henge seg opp i overskriften, og som forhåndsdømmer innhold og intensjoner.

Det har ikke ungdommen fortjent.

 

 

Jeg elsker fredager!

Fredag morgen leverte jeg 3-åringen i barnehagen og sa «vet du hvilken dag det er i dag?» «Ja, det er fredag», svarte hun, «jeg elsker fredager!».

Ja, hvem elsker ikke fredager? Når mandagen kommer sier vi til hverandre «snart fredag!». Vi motiverer oss gjennom uken for å komme oss til fredagen. Det betyr for mange fri. Det betyr tid med familien. Det betyr friminutt fra det daglige arbeidet.

Etter at jeg hadde levert i barnehagen dro jeg for å møte Linda Øye, som driver sosialt entreprenørskap innen helse- og arbeidsfeltet. Hun sier selv at hun jobber med å normalisere galskap. Bedriften hennes «Fra offer til kriger» har som ambisjon å skape en vei inn til samfunnet.

Linda ble tvangsinnlagt når hun var 20 år. Fra å være i starten av livet, med fremtiden for seg, gikk hun til et møte med psykiatrien. «Jeg har like lang skoleerfaring som jeg har erfaring med å være innlagt», sa hun. «Heldigvis har jeg bare 9 års skolegang!» Linda ble dømt nedenom og hjem av både helsevesen og Nav. Hun fikk beskjed om at hun aldri ville bli arbeidsfør. Nå har hun sagt fra seg uføretrygden og jobber for å skape arbeidsplasser for flere og inkludere folk! De som ansettes skal ha brukserfaring, men de får ikke jobb dersom de ikke også har overført dette til erfaringskompetanse.

Møtet på fredag ble et flott møte i inkluderingsdugnadens ånd. Linda åpnet øynene mine enda mer for hvilke holdninger vi har. «Jeg er først og fremst Linda, men jeg har en diagnose som manisk depressiv. Jeg er ikke diagnosen», sa Linda. «Fra offer til kriger» handler om at en ikke skal identifisere seg selv som et offer. Man skal bli sjef i eget liv. Da må tankemønster endres, både hos den enkelte, og hos samfunnet. I tillegg trenger vi et samfunn hvor den enkelte får en fot innenfor.

Arbeid er viktig. Det er viktig for velferdssamfunnet, men først og fremst er det viktig for den enkelte. Verdien av arbeid er deltakelse i et fellesskap. Det er å kunne forsørge seg selv. Det er å kjenne gleden over ferier, og kanskje også kjenne litt på bøygen over å starte opp igjen etter ferien. Til jul kjøpte jeg pyjamasbukse til meg selv og pakket inn. Jeg gikk i denne pyjamasbuksen nesten hele juleferien. Det var ærlig talt litt tungt dagen før jeg skulle starte opp igjen. Men det gikk heldigvis fort over. Det er en forskjell på hva en velger å gjøre i slike øyeblikk. Dersom en har dårlige erfaringer er det lettere å utsette denne starten. Eller å bli værende i senga.

Heldigvis klarer de fleste denne overgangen ganske bra, men vi kjenner alle igjen følelsen. Vi snakker bare så sjelden om det. Det gjør at jeg frykter at vi produserer A- og B-lag i samfunnet. De som eksempelvis er psykisk syke, som Linda, og de som tilsynelatende er helt friske, slik som meg. Vi er egentlig ganske like.

Linda sier hun drives av begeistring. Jeg tror jeg drives av engasjement. Begge deler er to sider av samme sak. Linda har hatt mange samtaler med folk som har falt utenfor, i løpet av sitt virke. Nylig snakket hun med en 19-åring som ikke gjorde noen ting. Tidligere hadde han drevet med skating, nå gjorde han ikke det heller. Skating hadde han drevet med på fritiden. Nå hadde han ikke fritid.

Det var tankevekkende for meg å høre denne historien.

For man må faktisk ha en jobb, eller skole, å gå til for å ha fritid. Arbeid er det viktigste vi kan hjelpe den enkelte til, sa Linda. «Vi trenger hverdager for å ha helg». På sitt sykeste hadde hun melk i kaffen i helgene for å skille hverdag fra helg. Hun bruker sin brukererfaring i møte med andre.

Jeg heier på sosiale entreprenører som Linda. Hun ser den enkelte og åpner øynene våre. «Vi er jo egentlig ganske like», sa jeg til Linda. «Det er ikke alltid jeg heller har lyst til å møte mennesker og gå på møter». «Nei, men vi trenger også vi og dem», svarte Linda. «Vi må ha noen å identifisere oss med». Vi er alle en del av en gruppe, og plasseres gjerne i flere av disse. Selv ble jeg plassert i båsen blondine, med beskjed om at det var en av de mest stigmatiserte gruppene i samfunnet. Linda har helt rett, jeg har definitivt merket hva hårfarge kan bety i møte med mennesker, men det er et helt eget blogginnlegg!

Det gir håp for fremtiden å treffe mennesker som Linda. Hun får oss til å reflektere. Jeg tror på at hun kan hjelpe folk tilbake til samfunnet. Det gir motivasjon for videre arbeid.

På samme måte som min datter, så elsker jeg fredager. I dag er jeg klar for en ny uke, men jeg gleder meg til fredag! Det er verdien av arbeid.

 

Velkommen 2019!

Endelig i gang med et nytt år på Stortinget. Juleferien gikk rimelig fort, det skal sies. Heldigvis begynte jeg forholdsvis lett med å holde innlegg for listekandidater til kommunevalget i Klepp kommune. Lagbygging er gøy!

Jeg fikk snakke om min erfaring med lokalpolitikken. Det er rart å tenke tilbake på hvor redd jeg var, før jeg ble lokalpolitiker. Jeg fryktet å stå på stand, jeg hatet dørbank, og jeg syntes det var vanskelig å ta standpunkt til alle sakene jeg skulle mene noe om. Syv år etter har jeg ikke den samme bekymringen. For nå vet jeg at politikere ikke vet alt, kan alt, eller skal mene noe om alt. Det er kun på sosiale medier at man møter slike forventninger.

Man kan bli skremt av å være på sosiale medier. Virkelig skremt.

2018 var et år for jakt på enkeltpersoner. Listen over personer som har vært debattert i aviser og sosiale medier er lang, faktisk så lang at Hadia Tajik glemte å nevne et knippe, i sin erindring om det politiske året i Aftenposten. Jeg skal ærlig innrømme at man fortrenger litt underveis. Det må man for å overleve. Det kan bli for mye person og for lite sak i den offentlige debatten.

I fjor på denne tiden veltet MeToo over oss. På samme tid var det regjeringsforhandlinger på Jeløya. Spennende tider. Nå er det igjen spennende tider på Gran, i Hadeland, hvor jeg var i bryllup hos min bror og svigerinne i 2010. Lite visste jeg om hva som ventet av spenning i årene som skulle komme, og at politikk skulle bli en retning i livet mitt. Jeg må si at det er et eventyr å få være med på denne reisen. Selv om den til tider tar mye av energien og overskuddet.

Hele julen har jeg ligget til lading. Til og med telefonen har fått fred lenger enn vanlig. Det har vært herlig, og nødvendig. Takk og pris for møtefrie perioder, AKA, stortingsferie.

I helgen var jeg på idrettsgallen i Stavanger. På date med Rune. Det oversteg alle forventningene var tilbakemeldingen fra min kjære. Og det var virkelig et fint døgn, i kjærligheten, idrettens og frivillighetens navn. To av prisvinnerne, både Marit Bjørgen og Birgit Skarstein, har jeg vært så heldig å være på lag med flere ganger på Skarverennet, i regi av ASKO. To andre prisvinnere er fra Sandnes, mitt andre hjemsted. I mine barneår løp jeg utallige runder rundt Gisketjernet, før håndballtreningen. De siste årene har Ingebrigtsen-brødrene løpt rundt dette lille tjernet, og løpt seg rett inn i hjertene til det norske folk. Foreldrene likeså. Det var fantastisk å kunne hylle disse i DNB-arena. Man føler et lite eierskap, og  man kan ikke gjøre annet enn å bøye seg i støvet.

Nå er jeg kommet i gang og er klar for et nytt år i folkets tjeneste. Det blir flere møter rundt i hele landet i 2019, og ikke minst valgkamp! Min kalender styrer jeg selv. Jeg ser på sosiale medier at dette misbrukes av late politikere som misbruker offentlige midler. Politikere er visst ikke som folk flest dersom man skal tro sosiale medier. Politikere er noe herk!

Debatten på sosiale medier er til tider hard. Jeg er derfor imponert av, og takknemlig ovenfor, alle de flinke og engasjerte folkene som er klare for valgkamp dette året. Å møte disse engasjerte menneskene gir meg tro på fremtiden, og heldigvis finnes det mange av dem i samfunnet. Du finner dem i idretten, politikken og frivilligheten. De er som folk flest. De er som deg og meg. Ja, det er faktisk folk. Så la oss behandle hverandre som nettopp det i 2019.

Folkeskikk går aldri av moten!

 

 

Kommer vi på jobb med det som er friskt?

Det har vært en forunderlig uke, etter at jeg fremmet forslag om å diskutere legenes rolle i sykemeldingsarbeidet. I løpet av et par artikler i Dagens Næringsliv, er jeg for mange som opererer i kommentarfeltene, blitt til en kunnskapsløs person, med manglende kontakt med arbeidslivet. Det har vært fascinerende å se hvor raskt folk begynner å angripe meg som person, kun med bakgrunn i det som er sagt. Jeg kan ikke huske når jeg sist gjorde det samme. Det har nok hendt, at jeg har kommet med en usaklig kommentar til noen, men det er som regel fulgt av at jeg kjenner på en dårlig samvittighet. For det er ikke greit å ta personen, når det er ballen som er i spill. Jeg har svært sjelden et behov for å gjøre dette, og burde vel strengt tatt aldri ha det. Her burde mange gå i seg selv. Hver dag. Minutt for minutt. Alt som skrives på sosiale medier er offentlig.

Men jeg angrer på ingen måte på at jeg kom med forslaget mitt. For jeg vet at det er mange som ønsker å ha denne debatten. Og heldigvis kommer det også gode ord på veien. Man må stå i det.

Jeg har lenge tenkt tanken, og luftet denne med bedrifter og arbeidstakere gjennom året, både i politiske sammenhenger og rundt middagsbordet. Meningene har vært delte, men mange har ment at det er en spennende debatt, men at den ikke har noen enkle løsninger. Det er en debatt som vekker følelser hos de fleste. Både på godt og vondt. For vi kjenner alle noen som sluntrer unna fra jobben, samtidig som vi også kjenner de som presser seg for hardt. Og vi kjenner alle til leger som sykemelder for kjapt, samtidig som vi kjenner til dårlige ledere, som driver dårlig oppfølging av sine medarbeidere. Vi tenker med skrekk på at begge disse kategoriene skal drive sykeoppfølging. Men er de representative for arbeidslivet vårt? Skal debatten vår stoppe opp, fordi det finnes aktører som ikke følger spillereglene? Jeg mener at vi må ta diskusjonen.

Men den handler ikke om at arbeidsgiver skal bli din gynekolog, eller at arbeidstakere skal stå med hatten i hånden og være prisgitt arbeidsgiver ved sykdom. Det handler om at arbeid og aktivitet er helsefremmende. I dag står for mange i fare for å sykemeldes ut av arbeidslivet. Det bekymrer meg. Derfor mener jeg at vi må se på de ulike rollene i sykefraværsarbeidet.

Legen skal fortsatt stille diagnose og behandle, og diagnose skal fortsatt være en privatsak. Men selve fraværet, og hvordan dette eventuelt skal håndteres, mener jeg er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den samtalen foregår best på arbeidsplassen. Det er også der en jobber med arbeidsmiljøet, som er et av de mest helsefremmende tiltak en bedrift kan investere i.

Leder før lege.

Gjennom mange års erfaring i arbeidslivet har jeg sett at leger ofte er til hinder for godt nærværsarbeid. Det handler om deres kunnskap om arbeidsplassen til den enkelte, og det handler om deres kapasitet og tid. Ofte får man som arbeidsgiver ikke dialog med lege før ved et eventuelt dialogmøte. Man kan skrive en tilbakemelding til lege på sykemeldingen, men ofte får ikke legen sett på denne. Resultatet er at en mister verdifull tid, hvor mange kunne vært i arbeid, og antagelig fått en bedre helse. Man trenger ikke nødvendigvis være sykemeldt når man har en brukket en fot, men det er ikke legen som er best skikket til å vurdere dette. Denne dialogen hører hjemme på arbeidsplassen. Legen kan rådgi og komme med en anbefaling om aktivitet og arbeid, og også peke på hvordan man eventuelt kan tilrettelegge. Men arbeidsplassen er stedet hvor man eventuelt kan få til disse tilretteleggingene. Da trenger man en god dialog på arbeidsplassen. De som er gode på sykefraværsoppfølging i dag, gjør allerede mye av dette.

Mange har kritisert forslaget mitt, og konkludert med at legen er den som skal sykemelde. Ferdig snakket.

Mitt spørsmål er fremdeles, hvorfor skal legen sykemelde? Man kan  trenge gips og behandling hos lege når man har brukket beinet, men man trenger ikke nødvendigvis en sykemelding. Mange kan da komme på jobb med det som er friskt, så lenge de kan få transport til jobben.

Det er faktisk også mulig å være borte fra jobben, også i dag, uten en sykemelding. Allikevel er det mange som går til lege for å få sykemelding. De forklarer dette ofte med at det legitimerer fraværet, når en lege har satt sin signatur på det. Jeg mener at i de aller fleste tilfeller er dette helt unødvendig. Man skal gå til lege når man trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å legitimere fraværet sitt.

Hvorfor trenger man sykemelding egentlig?