Mitt liv uten frisør

Er det egentlig mulig å klare seg uten frisør? Tydeligvis. Jeg har lenge tenkt at jeg burde spart ut til min egen hårfarge, for å slippe å gå til frisøren så ofte. Det har blitt med tanken. I disse tider priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke lenger er blond. Tenk dere den etterveksten. Antagelig sitter det flere og tenker på akkurat dette. Den etterveksten. Skrekk og gru. Hvem hadde trodd at hår skulle bety så mye, plutselig. Kriser bringer med seg mange perspektiver. Håret er en kilde til frustrasjon, men også et fellesskap, hvor vi kan være med hverandre, med humor og humør om de uviktige tingene i livet. Man akk, så viktige allikevel. Ettervekst har blitt et hett tema. Både i tale og på sosiale medier.

Fornøyd, enten jeg er blond eller mørk

I dag morges hørte jeg på radioen at enkelte frisører åpner for salg av ulike hårprodukter. Det finnes visst spray for å behandle ettervekst. Utviklingen innen hårbransjen har vært rivende de siste årene. Mye har skjedd siden permanentruller var det hotteste på hårmarkedet. Når jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne den skarpe lukten av ny permanent. Det var en fantastisk følelse. Man følte seg fin som få.

I voksen alder har jeg begynt å legge hårets skjebne i frisørens hender. De har mer kompetanse innen området enn meg. «Hvordan skal klippen være?», spør frisøren. «Du er eksperten, så kjør på», har alltid vært svaret mitt. Jeg elsker forandring, og skulle gjerne ha skiftet hårsveis daglig. Utfordringen er at det koster både tid og penger. Penger vokser ikke på trær og hår vokser dessverre ikke så fort som jeg skulle ønske.

Akkurat nå sparer jeg til kort bob. Med tanker om en permanent med tid og stunder. Hvis frisøren anbefaler det, så klart. Marerittet over ørene har allerede pågått over flere måneder. Millimeter for millimeter kryper håret nedover. Min time hos frisøren var uken etter korona-shut down. Timen flyttes stadig fremover i tid. Samtidig kryper håret stadig lenger ned over ørene. Sjelden har håret fått mindre pleie. Jeg kjenner at jeg savner frisørtimene. Et friminutt i den normale hverdagen. En anledning til å drikke kaffe og lese ukeblader. Et lykkelig friminutt.

Det blir travle tider for frisørbransjen når disse tider er forbi.

Mange sveiser har vokst ut, både av farge og ut av fasong. Hva kan vel da være bedre enn å gi frisøren fritt spillerom? Det kan fort gi en ny sveis! Det er de små gleder i livet som betyr noe nå. Jeg gleder meg over min voksende bob, og kan formelig se den når jeg myser inn i speilet. Fordelen med mysingen er at de grå hårene også forsvinner.

Kanskje ender jeg opp med å være tilbake til start, etter denne perioden. Er det kanskje korona som skal gjøre at jeg får tilbake min naturlige hårfarge?

I så fall, kommuneblondt hår. Here I come!

Eller var det kommunegrått?

Nei, det blir nok heller frisøren neste. Jeg gleder meg til vi møtes igjen.

Corona blir aldri det samme

I går ble det innført hjemmekontor for mange av de ansatte på Stortinget. Hadde noen fortalt oss dette når vi debatterte bompenger og vindkraft under valgkampen i 2019, tror jeg neppe noen hadde trodd på det. Verden kan plutselig endre seg drastisk. Og den endres time for time, minutt for minutt. Alvoret har gradvis sunket inn hos de fleste av oss, og de færreste tar hverandre i hånden nå. Antibac har blitt den nye normalen. Bevisstheten har økt drastisk. Dette er ikke tiden for klemmer.

Og det er faktisk bra.

For en uke siden spøkte vi fortsatt om Corona, og næringslivet var urolige, men trengte ingen krisepakker. En uke senere er pakken på bordet. Vi er inne i en alvorlig situasjon. Flere tiltak vil komme, etter hvert som situasjonen utvikler seg. Men de må komme til sin tid. Og de må være et resultat av en faglig vurdering.

Nå må alle ta del i en dugnad, og være seg sitt ansvar bevisst, samtidig som man holder hodet kaldt. Det blir den vanskeligste øvelsen vi nå skal gjennom. For vi tror enda ikke at dette rammer oss. Det føles for mange uvirkelig. Jeg handlet fire doble pakker med knekkebrød i dag og to bokser nugatti. Egentlig har jeg lyst å fylle opp kjelleren med boksemat og dopapir. Enn så lenge holder jeg på impulsene.

Men det er vanskelig å unngå paniske tilstander. Man leser mye på nettet, og det deles flittig informasjon fra inn- og utland. Mer eller mindre ukritisk deles budskapet videre. Facebook er konstruert for å leve på følelser. Saker som vekker sterke reaksjoner deles raskere. Panikken brer seg. Det er vanskelig å holde seg rolig i den situasjonen vi er i nå.
Samtidig har det aldri vært viktigere at vi klarer nettopp det.

Nå er tiden inne for å være kildekritisk, puste med magen og vurdere hva man debatterer på sosiale medier. Det innføres stadig nye tiltak, etter faglige råd og kunnskap om situasjonen. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kommer fortløpende med oppdaterte råd, og lokale myndigheter vurderer fortløpende situasjonen, ut fra lokale forhold. Det som ikke var nødvendig i går, er plutselig nødvendig i dag. Og sånn vil det være i tiden fremover.

På Facebook deles mange innlegg om stenging av skoler. En mor skrev følgende i går kveld: «Litt vanskelig å la barna være hjemme alene når en selv har viktig jobb og er uunværlig på jobb og sykehus i disse tider.» Svar hun får er av typen «Så jobben din er viktigere enn ungene dine??» og «Snakk om prioritering, ditt eget kjøtt og blod». Det er skammelig. Hun står i en svært vanskelig situasjon. Sammen med mange andre. Det vil komme til et punkt hvor vi må vurdere hvordan vi kan hjelpe andre som er i hennes situasjon. Men alt til sin tid. Nå er vi avhengige av et samfunn som viser samhold, og ikke skyver hverandre bort.

Arrangementer avlyses, bedrifter rammes og det er mange som er bekymret. Det beste vi kan gjøre i denne situasjonen er å følge rådene som gis. Det vil bli tøffe tider. Det vil påvirke mennesker i stor grad. Det vil være vanskelig å vurdere selv, innenfor rammene som gis. Men det har aldri vært viktigere å holde hodet kaldt og humøret oppe. Det er vanskelig, men vi må klare det.

Nå er tiden inne for å vaske hendene og begrense kontakten med andre via håndtrykk og klemmer. Det anbefales at man har hjemmekontor om mulig, og vi må hjelpe dem som ikke har den muligheten.

Corona er for alvorlig til at vi kan la sosiale medier styre hvordan vi håndterer dette. Jeg anbefaler derfor at en holder seg oppdatert via: Helsenorge.no og Fhi.no, selv om jeg forstår at også det kan være frustrerende. Når det uforutsette rammer oss ligger ikke fasiten klar. Vi må ta skrittene sammen. Da må vi være tålmodige, gjøre enkelte vurderinger selv og søke støtte i hverandre. Også må vi søke informasjon i de rette kanalene.

Senere i dag varsler regjeringen de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Det er alvorlige tider. Nå må vi holde sammen.

Mitt veivalg i politikken

Snart tre år er gått siden jeg begynte å snuse på livet som stortingspolitiker. Jeg var da i gang med HR-analyser, og søkte ytterligere fart og spenning i en ellers forutsigbar og god hverdag. Jeg husker enda hjemmeeksamen, som ble utført en helg oppe på ASKO Rogaland. Da tenkte jeg at det skulle være siste gang jeg hadde en eksamen noen gang. Jeg følte meg rådløs og håpløs. Men det gikk greit og jeg kom inn på Stortinget. Hverdagen ble plutselig fylt med betydelig mer spenning enn jeg hadde søkt. Mestringskurven var bratt.

Godt halvveis inn i perioden har jeg gjort meg noen refleksjoner. Når jeg ble med i lokalpolitikken i 2011 fant jeg ut at politikk handler om selve livet. Det handler om veiene vi kjører på, skolen vi går på og omsorgen vi får. Nå har jeg også funnet ut at politikk handler om så mye mer enn politikk. Det handler om hva avisene skriver om, det handler om hvilke historier som får gjennomslag og det handler mye om personer. En ny tilsynelatende krise avløser den andre, mens vi som er på Stortinget prøver å ha en hverdag så godt som vi kan. Akkurat nå venter vi på Frp sitt veivalg. Tidligere har det vært Krf sitt veivalg.

Selv tenker jeg på egne veivalg. Det nærmer seg tid for nominasjon til neste periode. En periode hvor barna mine vil vokse, og eldstemann faktisk vil være 16 år når perioden er slutt. Tiden flyr. Det er litt skremmende. Hva man bruker tiden på er viktig.

Det snakkes om netthets og nettroll, noe jeg heldigvis har sett lite av. Selv om det hender at jeg kan lese i kommentarfeltene at jeg er en ubrukelig politiker og at jeg burde fått meg arbeidserfaring. En smak av det virkelige liv kunne visst gjort susen, både for meg og mine kollegaer. Til tider savner jeg det som kalles det virkelige livet. Det var et bekymringsløst liv. Ingen spøkte med reiseregningene mine. Det var faktisk ingen som snakket om disse. Og jeg var bare Margret Hagerup.

Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er ikke lenger bare bare. Når man i tillegg tilføyer at jeg er Høyre-politiker kan man anta at jeg er et kaldt menneske som antagelig ikke vil det beste for andre. Man får nesten inntrykk av at jeg prøver å gjøre det verst mulig for folk. Det skapes avstander mellom oss og dem. En avstand som skapes i debatten. En avstand som fremmedgjør og karikerer.

Jeg lurer på hvem velgerne egentlig vil at skal representere dem? Jeg ønsker å representere, men det finnes stunder hvor jeg spør meg selv om hvorfor jeg skal gjøre det. Det er til tider fristende å bryte ut av båsen.

Samtidig er jeg overbevist om at politikken trenger et større mangfold. Jeg har nå erfart at familieliv enkelt lar seg kombinere med livet som heltidspolitiker, selv om pendling er en del av hverdagen. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere enn å jobbe kveldsvakter på et sykehus, eller jobbe offshore. Jeg er også overbevist om at vi trenger flere som engasjerer seg i politikk. Det skaper kunnskap og forståelse. Livet er ikke svart/hvitt. Ei heller politikken. Jeg har bestemt meg for å prøve å få en periode til på Stortinget. Fordelene overskygger bakdelene. Man har plutselig fått en unik plattform, for å dele meningene sine og være med å påvirke beslutninger som tas.

Dersom jeg ikke engasjerer meg må jeg bare godta at verden er som den er. Det er ikke et alternativ. Til det er fremtiden til mine barn for viktig. Vi har store oppgaver foran oss. Sareptas krukke er ikke utømmelig. Vi har alle en formidabel jobb foran oss. Vi skal forvalte det vi har fått til beste for de neste generasjonene. Da må vi ta en del tøffe valg i årene som kommer. Den debatten vil jeg engasjere meg i, og jeg håper enda flere vil ta del i den frem mot stortingsvalget. Vi trenger åpne debatter med ulike meninger. Det vi ikke trenger er karikering og mistenkeliggjøring av motiver. Det skaper kun forakt.

Så mange retningsvalg. Hva vil 2020 bringe? Jeg klorer meg fast og holder min plass på karusellen. Så lenge det varer er jeg klar for litt fart og spenning!

Levde liv og historien om oss

På bildet er min mormor (i midten) 6 år gammel. Hun er på ferietur med kusinen og Oma Ella, som i dag bare omtales som engelen hennes. De to hadde et sjeldent nært forhold. «Historien om oss» er et prosjekt jeg begynte på for mange år siden, i en av de første svangerskapspermisjonene. Eldstemann er nå 10 år.. Jeg har enda ambisjoner om å fullføre historien jeg begynte på, som handler om mormoren min, og hennes oppvekst og liv. En historie som gir oss muligheten til å skue tilbake. Forstå tradisjonene, og kjenne henne litt bedre. Hun er et menneske, som alle oss andre. Men jeg måtte faktisk selv bli voksen, for å fullt ut erkjenne at mødre, fedre og besteforeldre også er mennesker. Levde liv. Erfaringer, sorg og glede. Slik livet også er. Vi har alle en historie.

Året 2019 går mot slutten. Vi har nettopp lagt bak oss julefeiringen, nå venter vi spent på nyttårsfeiringen. Hva vil det nye året bringe? Vi tenker på det som har vært, og vi skuer fremover.

Juledagene har vært preget av samvær med familien, god mat og sene morgener i pyjamasen. Det har vært et herlig avbrekk fra et hektisk småbarnsliv. Jeg har fått puslet, mens jeg har hørt på programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er en historie om generasjoners kamp for tilværelsen. En historie om de små tingene i livet. En historie om mennesker. Det var rørende å se en gammel mann som bodde alene langt oppi fjellene i Hordaland. Han hadde bøker tilbake til 1600-tallet liggende på biblioteket sitt. Familiens eget, som strakk seg helt tilbake til oldefaren sin tid. Han hadde pyntet sparsommelig til jul. Han likte egentlig ikke juledagen. Det kom så mange minner frem. Det beste var når han endelig kunne legge seg, og den dagen var over.

Levde liv. Erfaringer, sorg og glede.

De samme juledagene valgte Ari Behn å avslutte livet sitt. Første juledag. Plutselig ble vi vekket. For det skjer noe med oss når tragedier rammer. Vi har behov for å finne fellesskap. Vi har behov for å uttrykke følelser. Jeg har brukt dagene på å reflektere over hva det har gjort med meg. Jeg har kjent på det håpløse i at tre jenter nå har mistet sin far, men jeg har også kjent på skammen ved å være så lite raus. Det er så lett å latterliggjøre dem som er annerledes enn oss. Spesielt når man selv ikke føler seg som en lysfontene. Like barn leker best. Vi har fått en vond påminnelse.

Tredje dag jul ble avsluttet med Love Actually. Mens jeg så filmen innså jeg at jeg må få avsluttet «Historien om oss». Historier om levde liv må ikke bli liggende i søppelkassen, eller i dagens samfunn, bortgjemt i en fil på en pc. Det har gitt meg så mye glede å skrive denne historien. En historie jeg ønsker å overbringe til egne barn og barnebarn.

Oma sparer på alt. Også fødselsnotisen fra 1930.

Neste år blir jeg 40 år. Oma blir 90 år. Mye har skjedd gjennom disse årene. En del er allerede nedskrevet. Generasjonene følger på hverandre. Når vi hadde juleselskap med alle onkler, tanter, søskenbarn og oldebarn innså jeg at jeg har blitt voksen. Det var over 20 oldebarn i selskapet, i alderen 0-10 år. Oma satt med sine unger rundt seg. To allerede over 60 år, den tredje runder 60 neste år. Der og da innså jeg at jeg tilhørte den voksne generasjonen. Ungene som løp rundt på gulvet hadde en gang vært meg og mine søsken og søskenbarn. Nå var gulvet overtatt.

Jeg kikket på Leonore, på fire år, og undret meg over hva hennes fremtid ville bringe. Vil hun også alltid kjenne seg evig ung? Vil hun noen gang føle seg som noe annet enn et barn? Slekt skal følge slekters gang, synger vi. Så mange levde liv. Generasjonene lærer stadig av hverandre. Toleransen utvides.

Måtte 2020 være året hvor vi tar med oss denne rausheten gjennom vinterdagene, sprer det når vårsola treffer oss i fjeset. Verner om det gjennom høstmånedene, og har det friskt i minne når julemørket igjen treffer oss.

Mens vi fortsetter med våre små historiefortellinger. Selve livet.

Juleinnspurt og N00binne

Denne uken har vært travlere enn vanlig. Tirsdag dro jeg hjem fra Oslo en snartur for å være med på møte og juleavslutning med Rogaland Høyre. Det ble fem kjærkomne timer hjemme i egen seng, før turen gikk videre til hovedstaden igjen. I løpet av de timene kom Leonore inn i sengen, så mammaen sin, og sa med glede i stemmen: «Så fin du er, mamma!» Deretter sov hun delvis oppå meg noen timer, før hun fant ut at det var kalendertid. Skal du tilbake til Oslo spurte hun meg. Når jeg svarte henne at jeg skulle tilbake noen timer senere var replikken: «Det går fint, mamma.»

Slike øyeblikk gjør at et hektisk hverdagsliv blir fylt av små lysglimt. Det er alltid noe å glede seg over. Dagen etter var det julelunsj med Høyres fraksjon i arbeids- og sosialkomiteen, før det var julebord med Høyre om kvelden. Stuptrøtt og med full møtekalender prøvde jeg å rydde kontoret innimellom slagene. Det sto på planen å lage en julepoddcast, med oppsummering av 2019. Ingen av de andre jeg spurte på Stortinget var klar for dette, etter gruppemøtet vårt. De skulle få seg en time fri, eller noen minutters hvile, før vi møttes til vorspiel. Det er ikke noe hvilehjem, tenkte jeg, og fikk dermed med meg Daniel, som er fungerende leder i Unge Høyre frem til over nyåret. Vi snakket om året som er gått, og så frem mot 2020. Etter 30 minutter var jeg riktig så fornøyd med episoden. Det var skikkelig godstemning. Alt var klart for julefeiring. Podden var reddet.

Torsdag morgen var jeg sliten. Etter en kjapp tur innom kontoret bar det hjem til Rogaland for en kjapp visitt hos NRK Rogaland. Deretter var det hjem for så å ta seg en tur på handel, etter at jeg hadde bakt syv kakebunner til regnbuekaken! Bursdagsfeiring ventet dagen etterpå. Lite julepresanger i hus var det også, så det måtte til.

I dag har det vært et rotterace fra morgen til kveld. Først kaffe hos Ambio for å diskutere arbeidsliv. Nesten som jeg savner litt av min gamle tilværelse. Det er kjekt å diskutere fag med andre som brenner for det samme! Deretter bar det ut på lunsj med Oma på 89 år. 15.00 fikk jeg hentet i barnehagen, og 17.00 var vi klar for barnebursdag for Lyder som blir 8 år om to dager. Det kan oppsummeres med to ord: Bånn gass. Fikk melding rett før bursdagen braket løs, fra kommunikasjonsavdelingen på Stortinget, om at podcast-episoden sikkert var fin, men de hørte ingenting av det jeg hadde sagt. Mikrofonen min hadde ikke stått på. God natt, og takk for meg!

Nå tar jeg juleferie. Eitrende irritert. Det er andre gang jeg går på den smellen. Navnet mitt er N00binnen på sosiale medier. Det er på grunn av min håpløse innsikt i tekniske hjelpemidler. Jeg trøster meg med at jeg er bedre på å bake kake. Regnbuekaken ble smashing!

Visuelt er jeg god, men helst uten lyd.

Får se om jeg får med meg Rune på en julepodd-spesial i løpet av romjulen. Uansett går vi snart det nye året i møte. Jeg skal kose meg så godt det lar seg gjøre, og sove masse. I følge en kollega var jeg over snittet mørk under øynene nå. Kan trøste meg med sirkelen er sluttet. For nå går ringene helt rundt. Det er på tide å logge av. Men først skal jeg på nissefest, med gjengen som har vært samlet de siste tiårene. Sove kan man visst gjøre når man blir gammel.

På gjensyn! Eller blir det gjenhør?

Uansett, bånn gass!

Når marerittet er virkeligheten

Skjær meg laust var det en jærbu som sa for mange år siden. En annen jærbu ville sagt gje meg styrke. Det er hektiske tider. Det er frustrerende tider. Det er juletider.

Jeg får stadig en følelse av at historien gjentar seg. Det er høysesong i konferanseutsatt sektor. Det er stadig en middag, en dessert og muligheten for et glass. Man kjenner at man må tråkke på bremsen innimellom. Man kan fort bli slukt i dette livet. Det er alltid en anledning til å være sosial. Men det kan gå på helsen løs. Men jeg klarer ikke å la være å engasjere meg i debatten.

Jeg burde ha tatt bilde av familien og fått bestilt julekort er en tanke som dukker opp stadig oftere. Hvor mange julekort skal jeg bestille, hvem skal få, og hva skal vi ha til julemiddagen?! Min mor har sagt at jeg ser for langt frem. Du må være flinkere å leve i nuet, Margret. Hun har nok et poeng. Men så innser jeg at det kun er et halvt år til juni. Det betyr at jeg snart er 40. Skrekk og gru. Hvordan kan man ta avstand til fremtiden. Den innhenter meg jo uansett. Den tid, den sorg, prøver jeg å trøste meg med. Mens jeg tar en trippel sjokolademousse og skyller den ned med et glass rødvin. Det farlige magefettet er visst enda farligere når man nærmer seg 40. Skitt la gå. Jeg har alltid ligget flere centimeter over anbefalt livvidde. Magefølelsen min sier meg at den umulig kan stemme, mens fakta kanskje sier noe annet.

Men hvem bryr seg vel om fakta lenger? Så lenge man føler at det er sant.

Da Ronald Reagan innrømmet sin delaktighet i Iran-Contas-skandalen, var det med følgende utsagn: «Jeg fortalte det amerikanske folket at jeg ikke byttet våpen mot gisler. Mitt hjerte og min overbevisning forteller meg at det er sant, men fakta og bevis forteller at det ikke er det.» Han hadde i det minste et snev av forståelse for at fakta finnes. I dag snakker Trump om alternative fakta, og sikter konstant mot mannen, og ikke ballen.

I arbeidslivspolitikken har bemanningsbransjen stått lagelig til for hugg. Det brer om seg i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området fikk vi høre for noen år siden. Gjennom flere runder har vi behandlet saken om innleie. Nå ligger det et nytt forslag til behandling i komiteen, fra Arbeiderpartiet. De vil på nytt forby og innskrenke deler av bemanningsbransjen. Rødt, Senterpartiet og SV vil gå enda lenger. Nå brer det visst om seg i Bergen også. Innleie. Den store stygge ulven. Fakta viser oss at innleienivået i Norge er lavt, men følelsene våre forteller oss noe annet. Tabloide overskrifter selger må vite.

Tragedien rundt bemanningsbransjens eventuelle fall vil ikke være synlige før i et lengre perspektiv. Det er først når skjebnene som faller utenfor arbeidslivet kommer frem. Når bedriftene ikke lenger kan ansette. Når produksjonene flyttes ut av landet. En bedriftsleder sa nylig til meg at debatten rundt innleie var mer skremmende enn debatten rundt markedsadgang og Brexit.

Jeg er også skremt.

Jeg føler at jeg gjenopplever en vond drøm. Stadig vekk treffer jeg folk som skaper verdier rundt omkring i landet. Jeg advarer mot hva som er i ferd med å skje i innleiedebatten. De blir bekymret. De ser behovet for å stå på barrikadene. Men jeg tror ingen forstår hva som egentlig står i fare. Jeg er redd for at følelser taper i møtet mot fakta. Det er verdiskaperne i samfunnet som står igjen som den store stygge ulven. I en tid hvor vi aldri har vært mer avhengige av et næringsliv, i stor omstilling.

Jeg håper noen snart vekker meg fra drømmen, og at jeg kan legge bekymringen bak meg.

Hvis ikke må noen skjære meg laust, eller i det minste gi meg styrke!

Olje til folket gjennom 50 år

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping og inntekter til staten, og den er verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Dessverre har vi en lei tendens til å skamme oss over denne industrien. Det har vi ingen grunn til, i følge Dr Fatih Birol, lederen av det internasjonale energiselskapet. For norsk olje- og gassindustri bidrar positivt i den globale energimiksen, i en verden hvor to av tre i Afrika fremdeles ikke har strøm.

Oljebransjen har vært gjennom en stor omstilling og fornyer seg stadig for å kunne levere konkurransedyktig energi til verden. Selv om mange reagerte på Statoil sitt navnebytte, var det et viktig symbol på selskapets videre strategi. De skal være et bredt energiselskap, og verden trenger energi.

I dag er det 50 år siden Ekofisk-funnet, som markerte starten på det norske oljeeventyret. Totalt har Ekofisk skapt verdier for over 2 500 milliarder kroner. Det tilsvarer en halv million kroner på hver og en av oss, i hele landet.

I dag står oljeplattformene der som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Betydningen av denne virksomheten for oss som nasjon, kan vanskelig overdrives. Enorme verdier, og arbeidsplasser rundt omkring i landet som hele Norge nyter godt av.

Det at Norge produserer olje og gass gjør at land som Storbritannia og Tyskland kan kutte sine klimagassutslipp betydelig. Dette har stor betydning i et globalt perspektiv, og klimakrisen må løses globalt.
For vi må se vår rolle i verden.

Vi skal verdsette oljearbeiderne og være stolte over hva den norske oljeindustrien har gjort, og fremdeles gjør for oss. Det er de samme folkene, som har bygd plattformer som Aasta Hansteen, som nå bygger ut havvind og realiserer prosjekter som Hywind Tampen. Kompetanse fra dyktige fagfolk i olje- og gassindustrien tar oss nå over og inn i det fornybare. Teknologi og geologi vil være førende for tiden fremover, og norsk gass er en viktig brobygger.

Vi trenger derfor at ungdommen fremdeles utdanner seg for å jobbe i denne bransjen. Energibransjen er voksende, og den brer seg utover stadig flere felter. Felles for dem alle er at de trenger flere med kompetanse innen grunnfagene. Fysikk og kjemi går aldri av moten.
Norge skal produsere olje og gass, både for klimaet, energisikkerheten og forsyningssikkerheten i Europa. Samtidig skal vi bygge ut det fornybare. Det er ikke snakk om enten, eller. Det er både og.

Steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangelen på stein. Vi må stole på at teknologien tar oss fremover, ved hjelp av bred kompetanse, som er bygget opp gjennom de siste 50 årene. Teknologien og geologien vil være førende for det grønne skiftet. Det skal gjøre energinæringen bærekraftig for de neste 50 årene. Alt takket være oljearbeiderne.

Gratulerer med dagen!

Nattlige aktiviteter og Dagsnytt 18

De siste ukene har vært hektiske. Dagene går i ett, og jeg prøver å kaste innpå et knekkebrød og noen nøtter innimellom. Glemt er formaninger fra bedriftslegen om å spise mer grønnsaker. Kolesterolnivået får vente, nå er det chips til middag som gjelder. Satser på å komme inn i bedre rutiner snart. Har forresten glemt å løpe også de siste ukene. Trening har rett og slett ikke gitt mening. Jeg må skjerpe meg. Får ta det til helgen!

For nå er det sedvanlige politikerstresset tilbake. Med det så mener jeg at man stadig går og gruer seg litt for noe. Man har sagt ja til en debatt, man skal være med i en høring, man har en vanskelig sak, eller man skal holde et foredrag. Det er stadig nye utfordringer som møter meg. Det er konsekvensen av å være et ja-menneske. Et liv jeg ikke ville vært foruten, men du verden så stressende det kan være i perioder. Man går med konstant dårlig samvittighet over at mailboksen vokser, samtidig som man aldri blir ferdig med sakspapirer. Heldigvis er jeg heltidspolitiker. Så jeg kan rett og slett ikke klage. Mange lokalpolitikere har langt verre tidsklemme enn meg.

Denne uken startet med to dagers møte i Høyres programkomite. Vi hadde samling på Lysebu, et konferansesenter som ligger i idylliske høyfjellsområder, like utenfor Oslo sentrum. Det var spennende foredrag og møter hvor vi løftet oss opp til fugleperspektivet. Hvilken retning skal vi ta politikken, og hva vil bli de viktige temaene fremover. Store spørsmål, vanskelig å finne alle svarene.

Når jeg har det travelt sover jeg lettere. Tirsdag morgen hoppet jeg derfor opp når vekkerklokken ringte, for å unngå at jeg ble liggende og slumre. I dusjen kjente jeg sterkt på mangelen på søvn. Burde definitivt hatt noen timer til, før en lang møtedag. I bakgrunnen hadde jeg også Dagsnytt18 i tankene. Der hadde jeg fått invitasjon allerede fredag. God tid til å gruglede seg, med andre ord. Ferdig dusjet og klar for innsats hentet jeg telefonen på nattbordet, men frokosten ble brått avlyst.

Klokken var 03.00.

Det må være en første gang for alt! Jeg nøt lykkelig noen timer med ekstra søvn, før møtene fortsatte. Det har nesten gått i et med møter hele dagene, og vi er midt i budsjettprosessen, så det er mye som skal på plass.

I går kveld debatterte jeg fattigdom og ulikhet på Dagsnytt18. Fikk blandede tilbakemeldinger i innboksen min på innsatsen, men alt i alt må jeg si meg fornøyd med tilbakemeldingene. Når man skriver om fattigdom, og selv er privilegert stiller man seg lagelig til for hogg. Håper allikevel at vi kan ha gode debatter, hvor vi kan snakke mer om hvordan vi løser utfordringene, og mindre om ytterpunkter.

Moren min ringte meg etter sendingen. Som politiker er det utrolig kjekt å få en tilbakemelding etter slike opptredener. Det hender ofte at man er steder hvor en aldri hører noe i etterkant. Hvordan gikk det egentlig? Hun var heldigvis fornøyd med innsatsen. «Men du har blitt voksen», sa hun, og lot det henge i luften. «Ser jeg gammel ut?», spurte jeg betuttet. «Nei, men man ser at du har blitt eldre. Du ligner på faren din, også har du blitt litt rundere i fjeset.»

Hva skulle man gjort uten mødre? Verden hadde ikke vært den samme.

Nå gleder jeg meg til helg! Da er det reunion med russkullet fra -99. Det er visst 20 år siden.

Mamma har rett. Jeg har blitt voksen.

Høstferie er noe herk

Denne uken har det visst vært høstferie. En ferie som har ligget og gnagd på meg i noen år nå. Det gikk helt fint så lenge ungene gikk i barnehagen, for der har man ikke høstferie, men det ble verre når guttene begynte på skolen. Det var et eller annet som ikke gikk helt opp i tidsklemma. Vi foreldre slet med å kunne være tilstede. De gangene vi har tatt vinterferie sammen med ungene er magiske, men det har også gjort det vanskeligere å ta høstferie. Når man skal legge opp ferieåret og sørge for at alle planleggingsdager er lagt inn i begges kalendre, er det ikke mange dagene igjen på pluss-siden.

Etter at jeg begynte å pendle til Oslo har tiden med ungene blitt ekstra verdifull. Jeg ser hvor fort de vokser, og jeg vet at jeg går glipp av mange av de små øyeblikkene. Hverdagene som er fylt av matpakker, lekser, fotballtrening og pokemonjakt. Jeg har ofte hatt behov for å ringe ungene innimellom, men da har jeg oppdaget at de er opptatt med sine ting. Hverdagen går sin vante gang, og de er sammen med venner. Til og med når jeg kommer hjem i helgene er ungene opptatt på hver sine kanter. Det er visst den veien det går. Tiden hvor de kryper opp på fanget er snart forbi. Jeg nyter derfor hvert øyeblikk vi har sammen, enten det er foran TV-skjermen, rundt middagsbordet, eller ute på tur.

Som yrkesaktiv har jeg opplevd det sårende med kommentarer som at jeg ikke bryr meg om ungene mine. De har blant annet kommet som en følge av at jeg er på jobb, mens min stakkars mann må «passe» ungene. Denne uken har jeg igjen fått kommentarer, med stikk om at jeg tydeligvis ikke vil være med barna mine. Det er frustrerende. Heldigvis er disse kommentarene i et mindretall, men vi burde vært dem foruten. Slike kommentarer skaper et dårligere debattklima, hvor man vegrer seg for å ytre sin mening.

Det var visst høstferien som skulle sette sinner i kok.

Torsdag morgen ble jeg intervjuet i forbindelse med en sak, og når intervjuet var ferdig spurte journalisten om jeg hadde høstferie. Heldigvis hadde vi møtefri på Stortinget torsdag og fredag, så jeg var hjemme med familien og fikk en kjærkommen langhelg. Den dårlige samvittigheten hadde gnaget meg hele uken, da jeg visste at Rune var hjemme med en 4-åring som hostet seg gjennom nettene, oppå brystet hans. Jeg sa derfor, litt oppgitt, til journalisten at det beste hadde vært å kutte ut hele høstferien. For en familie blir det en ekstra faktor, i en kabal som ikke går opp, rent tidsmessig. Den uttalelsen ble til flere saker. Både radioinnslag, nettsak, oppfølger i Jærbladet og debatt mot Utdanningsforbundet. Tydeligvis en sak som engasjerer. På begge sider.

Poenget mitt med å løfte debatten er at det er et misforhold mellom antall ferieuker tilgjengelig og antall skolefrie dager gjennom et skoleår. For oss fører det til at vi må prioritere hvem som skal være hjemme med ungene i høstferien, vinterferien, sommerferien, og så videre. Ungen har heldigvis blitt så store nå, at de i større grad kan være hjemme på egenhånd, men det kan være utfordrende. Etter at jeg begynte pendlertilværelsen har vi måttet bli enda flinkere på planlegging, og det endte opp med at vi hadde få uker ferie sammen, som familie i sommer. Hvis ikke hadde alternativet vært at ungene måtte gå på selvstyr i flere uker.

Tidsklemma er reell, men den slår ulikt ut for den enkelte familie. Det håper jeg vi kan diskutere, uten at det skal oppleves som et angrep, verken på lærerne, eller familielivet. Oppløpet til debatten er min frustrasjon over et regnestykke som ikke går opp. Jeg tror ikke jeg er alene.

Høstferien var en gang potetferie. Kanskje har tiden kommet da vi trenger noe annet enn potetferie. Jeg har tidligere sagt at jeg mener det er vår generasjon som trenger den sjette ferieuka, men det er en helt annen debatt. Den kan vi kanskje ta senere.

Nå nyter jeg de siste timene av ferietid, sammen med familien. Ferieukene vi får sammen i løpet av et år er gull verdt. Jeg skulle bare ønske vi hadde flere av disse.
Nå gleder jeg meg stort til juleferien. Definitivt den beste tiden av året. Vi må bare komme oss gjennom en planleggingsdag først. Men den er lagt inn i kalenderen, så jeg skal prøve å puste med magen når den tid kommer.

Ønsker alle en strålende uke! Heldigvis snart mandag 😉

Vidunderlige York!

Enkelte ganger kommer man til steder hvor man kjenner sjelen og historien ligge lag på lag. York er et av disse stedene. Sammen med fire kollegaer har jeg denne uken vært hos York Associates, som driver språkopplæring for politikere og næringsliv. I løpet av en uke har vi fått 20 individuelle timer og 15 gruppetimer. Jeg har lært mye om det engelske språket, og har fått praktisert det i langt større grad enn normalt. Jeg har gitt presentasjoner på engelsk, drevet problemløsning, forhandlet og skrevet formelle mailer og leserbrev om ulike tema. En bonus ved hele uken er at jeg også har lært mye om teamarbeid, kommunikasjon og møteatferd. Inspirert og klar for et nytt semester på Stortinget.

Folkene som jobber på York Associate er fantastiske mennesker. Vi har blitt behandlet som en del av familien, og de har tatt godt vare på oss gjennom lunsjer, sightseeinger og kaffepauser med small talk. Jeg kommer ikke utenom oppholdet uten å gi dere en historietime om York. Martin, en av lærerne, gav oss en fantastisk historievandring gjennom York. Målet hans var å forklare at det meste kan vi «takke» York for, alt fra grusomheter som holocaust, til homofile ekteskap og kristendommen.

Ingen tvil om at vi har vært i en by som rommer mye historie.

Første stopp var Spend Lane, like ved språkskolen, en av få gater som faktisk er igjen fra riktig gamIe dager. I 1190 ble jødene i York utslettet ved denne gaten. Jødene kunne velge mellom å konvertere til kristendommen og la seg døpe, eller å drepes av mobben. Det endte med at mennene drepte sine koner og barn, for deretter å sette fyr på hele borgen de søkte dekning i. Begrepet holocaust har sitt opphav i denne hendelsen, og ordet holocaust kommer av gresk for fullstendig brent. Et begrep som dessverre rommer utallige ofre.

Lenger ned i veien kom vi til et hus som visstnok har huset mannen som gav sitt opphav til kommunismen. Han skrev flere bøker, og flyttet til slutt til Tyskland hvor han inspirerte Karl Marx. Jeg husker dessverre ikke navnet. Navn og hendelser kom nemlig på løpende bånd, gjennom vår vandring gjennom byen.

York har også gitt oss den første terroristen. Guy Fawkes prøvde å sprenge parlamentet, 5.november 1605. Han mislyktes, ble tatt og torturert til døde. I Storbritannia feirer man fremdeles 5.november, for å feire dødsdagen til Guy Fawkes. En populær tradisjon er at ungene lager dukkefigurer av Fawkes, som deretter blir brent på bålet. De har til og med et barnerim for å huske hendelsen:

Remember remember the Fifth of November
the gunpowder, treason and plot,
I know of no reason why the gunpowder treason
Should ever be forgot.

Lenger inne i byen fikk vi se ett av flere romerske bad. Byen hadde visstnok fem romerske bad i storhetstiden. De romerske badene hadde fire avdelinger, hvor man gikk fra kaldt til glohett. Målet var å drepe alle insekter som visstnok var inni kroppene, gjennom gradvis oppheting. Konstantin den store bodde også i York en periode. Han kom til England med faren sin i 305. Konstantins sterke støtte for kristendommen hadde en enorm påvirkning på Europeisk historie. Kanskje hadde vi sett et annet Europa hadde det ikke vært for Konstantin?

Men hold dere fast, York er visst også opphavet til renessansen! Alquin fra York dro til Roma i 781, hvor han møtte og inspirerte Karl den store. Karl den store inviterte ham til hoffet i Achen, hvor han satte sitt preg på det åndelige livet og den kulturelle utviklingen under renessansen. Alquin var også opphavet til verdens første logiske gåte.

Homofile finner også en stor del av sin historie tilbake i York. Anne Lister var en lesbisk kvinne som likte å kle seg som en mann, med et tilhørende herrenavn, nemlig Gentleman Jack. Historien sier at hun skrev et brev til presten, hvor hun ba om å bli ektet med sin kjæreste. Han bifalt dette, med den tanke at det var et ekteskap mellom mann og kvinne, og således fikk man det første homofile ekteskapet i 1834. Anne Lister skrev også mange erotiske tekster, som beskrev forholdene hennes. De ble først dechiffrert i 1930, da mye av teksten var i kodeform hvor hun brukte en kombinasjon av algebra og gammelgresk. Anne Lister ses på som den første moderne lesbiske kvinnen. Martin fortalte oss videre at også mannen som startet Pride-bevegelsen i London, ble født i York.

Jeg kunne skrevet mye mer om det som skjedde i York, men jeg tror jeg må avslutte med å si at jeg virkelig anbefaler denne byen. Visste dere at York også er en vikingby? Det er imidlertid en helt annen historie. Jeg kommer definitivt tilbake til denne byen! Men nå gleder jeg meg til å se Rune og ungene i morgen.

Borte bra, hjemme best.

Cheers!