Drømmen og livet

Hun hadde alltid visst at dette øyeblikket ville komme. Hun visste bare ikke når og hvordan. Det hadde ligget i bakodet. En hviskende stemme. En drøm. For det var jo egentlig forfatter hun skulle bli. Hun skulle bare leve litt først. Gjøre det som var forventet. Fullføre skolen. Så kom behovene for penger. Jobb. Noe å leve av. Diktbøkene ble liggende i esker på loftet. Sammen med de gamle pinsene fra OL på Lillehammer og markeringer av at hun hadde gått i korpset.

Mens diktbøkene støvet ned på loftet beveget hun seg stadig lenger bort fra barndommens gater. Det ble fjerne minner og tanker om fortiden. Hun kunne enda kjenne på øyeblikk av fordums tider. Når solen varmet henne i ansiktet, og hun tenkte tilbake.

Hun ble ofte sentimental når hun husket det som en gang var. Hun drømte seg tilbake, samtidig som hun holdt stø kurs fremover. Alltid var det noe som skulle gjøres, mål som skulle fullføres. Drømmen ble stadig skjøvet til siden. Det ble viktigere å sørge for det praktiske. Det ene tok det andre. Det var behovet for et hus. Det var å skape en familie. Så måtte hun ta ansvar for det hun hadde skapt.

Det var en oppgave man ikke kunne legge fra seg.

Hun fikk et annet syn på livet etter hvert som årene gikk. Hun erkjente at bak alle disse rollene er vi bare mennesker. Hun var blitt mor, men hun var fremdeles den samme jenta som drømte om å skrive bøker. De voksne hadde også vært som henne. Mennesker med egne drømmer, mål og tanker. Hun undret seg over hva de andre drømte om, og hva de tenkte på der de hastet forbi.

Hun kjente seg underlig tilfreds når hun forsto at andre hadde det som henne. Følelsen av å ikke være alene og samtidig være menneskelig. Hun satte pris på ærligheten hos andre. Hun fryktet det som skulle komme, og det som skulle være tilbake. Hun lurte på hva som ville skje når hun nådde endestasjonen. Hva som ville fortsette.

Mest av alt ville hun leve. Hun fryktet å gå glipp av noe. Samtidig levde hun for hastig til å nyte det som var her og nå. For det var alltid noe som kom. Noe som skulle skje. Mye som skulle ha vært gjort. Hun kjente ofte på glede og forventninger, men det var ventetiden som var den beste. For når øyeblikket kom ble det hastig revet bort.

Hun ønsket at hun kunne stoppe tiden. Oppleve livet gjennom barndommens urskive. Den gangen somrene opplevdes som år. Hun hadde all verdens tid den gangen, og hele livet lå foran henne. Det var ingen valg som skulle tas. Det var nok å bare være.

Hun undret seg over lydene i huset. Plutselig var det helt stille. I det fjerne hørte hun barna som lekte. De var opptatt med livet. Trampoliner som skulle hoppes på. Venner som skulle møtes. Det var håp om varmere årstider utenfor døra. Sola tittet lystig frem og gav håp om bedre tider.

Ved siden av henne lå et brukt munnbind. Et sterkt symbol på nåtiden. Hun husket knapt hvordan livet var før pandemien. Selv om det knapt hadde gått et år. For henne føltes det som om det var i går. Hun hadde fått de voksnes tidsramme nå.

Hun undret seg over hvordan det måtte oppleves for barna. De som hadde hele livet foran seg. Hun var også bekymret for hvordan det skulle gå. Hvordan de ville klare seg i livet. Hvilke retninger de ville ta. Hun visste at det ikke fantes noen fasit. Livet var brolagt med gode råd. Men det var den enkelte som måtte ta valgene.

Hun hadde enda ikke valgt retningen. Samtidig var hun midtveis i selve livet. Hun drømte fremdeles om å bli forfatter. Heldigvis hadde hun enda halve livet foran seg, og nok av tid til dagdrømmer. For først var det flere rom som skulle males og biler som burde vaskes. Og hun hadde enda ikke begynt på middagen.  Hun drømte om det som skulle komme, samtidig som timene løp av gårde.

Hun løp hastig etter og prøvde å fange øyeblikket.

 

Er det utilgivelig å være menneskelig?

Det har vært flere saker om politikere som har tråkket i salaten i det siste, på begge sider. Nervene er tynnslitte nå. Jeg orker knapt bevege meg inn på sosiale medier. Jeg er så lei! Den eneste trøsten er at ungene ikke sitter like klistret til sosiale medier, nyhetsbildet og samfunnsdebatten som det jeg gjør. De slipper moralpolitiet.

Ungene er opptatt med gaming, av å kunne besøke venner og kunne gjøre det de pleier å gjøre. Det har til tider vært vanskelig å forklare dem alle reglene, og om alle forbudene og påbudene. Det har vært et krevende år. Bare det å være redd for hvor ungene beveger seg, og om de overholder reglene, har gjort oss mer på tuppa. Vi har diskutert kohorter, definisjoner og kommunegrenser. Det har ikke vært enkelt. For hvor mange kan vi egentlig være sammen nå?

Som rollemodell har man et ekstra ansvar. Jeg merker det spesielt som politiker. Og sånn skal det også være. Vi er valgt til å representere folket, og da skal vi også representere på den beste måten. Det enkle har vært å begrense det mest mulig. Men gudene skal vite at jeg nok har feilet.

Statsministeren vår har også feilet. En feil hun aldri kommer til å glemme. Det som kanskje der og da virket riktig, var ikke riktig. Man burde begrenset seg mer. Mye er annerledes i etterpåklokskapens lys. Mye skulle vært ugjort. Mye kunne vært annerledes. Men det går en grense.

Sosiale medier har flommet over av kritikk, støttemeldinger og syrlige kommentarer om politikere som har tråkket feil de siste ukene. Jeg har også kjent på oppgittheten. Tenkt at politikere burde vite bedre. Sukket høylytt over nyhetsbildet. Det er menneskelige reaksjoner. Men det går en grense.

Det toppet seg virkelig for meg da jeg leste Stavanger Aftenblads leder, hvor jeg kunne lese; «Erna, det er utilgivelig.»

Det er sterke ord. Hva betyr utilgivelig, egentlig?

Og hvilke rollemodeller er vi for barna våre, når vi bruker så sterke virkemidler gjennom språket? Mange av dem er fremtidens politikere. De skal en gang frem på det samme podiet. Rundt middagsbordet spurte jeg ungene hva de mente om ordet utilgivelig, og hva det betydde for dem. Det var sterke følelser rundt det ordet. Da jeg fortalte at det var brukt i sammenheng med at Erna hadde vært i et selskap med 14 personer, var det unison enighet rundt bordet om at ordet ikke passet. Noen av dem hadde fått med seg saken, men som den ene sa: «Jeg regner med at de overholdt meteren».

Det må være rom for å feile i samfunnet. Også for politikere, fra topp, til bunn. Stupid is what stupid does, sier Forrest Gump. Det er mange som gjør dumme ting nå. Vi balanserer på kanten av det vi orker. Vi har allerede hatt ettårsdagen for noe vi trodde skulle være en kort unntakstilstand. Vi ser enda ikke lyset i enden av tunnelen. VI er så usigelig trette.

Vi har vasket hender, holdt meteren og begrenset oss. Jeg er en av mange som nok har tråkket feil i løpet av det siste året. Glemt munnbind i brøkdelen av et sekund. Vært for tett på andre mennesker. Men jeg har ikke gjort dette med vilje og overlegg. Det har heller ikke statsministeren.

Evnen til å kunne si unnskyld er en viktig egenskap vi lærer barna våre. Det samme er evnen til å tilgi. Det er begge viktige aspekter av det å være et menneske. Vi trenger et samfunn hvor det er rom for å feile, og hvor det også finnes tilgivelse.

Jeg er politiker, men også kone, mor, søster, datter, venn og så mye mer. En viktig rollemodell på de ulike arenaene. Det er menneskelig å feile. Og dersom det er utilgivelig å være menneskelig når man er politiker, vet jeg faktisk ikke om jeg er rollen verdig. Det er heller ingen fremtid jeg vil anbefale for mine barn.

Sentralisering er også et gode

Under koronaen har jeg hatt mer hjemmekontor enn vanlig. Det har resultert i et større behov for frisk luft, og at jeg har blitt enda bedre kjent i hjembygda mi. Det har også gitt meg mer tid til tankevirksomhet. Om politikk, retorikk og bekymringer for fremtiden.

Mens jeg gikk nedover Grensevegen funderte jeg over det fjerne og det nære. Gjennom funderingen bevegde jeg meg inn på ukjent terreng. Jeg passerte nabolag jeg ikke kjente igjen. Nye hus og hager dukket opp. Jeg var plutselig i en annen kommune.

Time og Klepp er to relativt like store kommuner, som er vokst sammen i begge ender. Det har ført til to nabolag som er delt på midten. Oss og dem. Bryne og Tu. Kvernaland og Orstad. Kommunene Time og Klepp.

Tilhørighet og hjemsted er en følelse som sitter dypt i oss. Debatten om kommunesammenslåing har vært, og er fremdeles, opprivende. Sårene fra forrige reform, tilbake til 60-tallet, har enda ikke grodd hos flere.

I rikspolitikken snakker Trygve Slagsvold Vedum på inn- og utpust om at regjeringen sentraliserer for mye. Sentralisering har blitt et negativt begrep i samfunnsdebatten. Kommunesammenslåinger skal reverseres, hvis Vedum får det som han vil. Det bekymrer meg, der jeg beveger meg nedover Grensevegen.

Og; «til tross for en aktiv distriktspolitikk har det i de senere årene foregått en sterk sentralisering i Norge. Livet i byene og på landsbygda arter seg forskjellig, og mange unge mennesker føler seg tiltrukket av en urban livsstil.», kunne man lese på SSB i 2007.

Og sentraliseringen har fortsatt, både i Norge og ute i verden. Men er det så galt da?

For kan man forvente at dagens mennesker ønsker å leve på samme måte som for 50 år siden? Det urbane livet får betydelig oppmerksomhet i media og i populærkulturen, og appellerer ofte til ungdom. Og få av oss vil vel tilbake til den gangen vi hadde postkontor?

Samtidig står hyttekulturen sterkt i Norge, noe korona-pandemien har vist oss. Den sterke økningen i hyttebygging i senere år, samtidig med sentralisering, kan antyde at folk sier «ja, takk, begge deler».

Vi vil ha både det nære og det fjerne.

Korona-pandemien har skutt fart på digitaliseringen, og den teknologiske utviklingen gjør at flere nå kan jobbe og bo hvor som helst i landet. Trenden kan være at arbeidsstedet spiller mindre rolle enn før fordi kommunikasjonen i stor grad foregår elektronisk. Allikevel har krisen også vist oss at personlig og daglig kontakt med kolleger og forretningsforbindelser er verdifullt. Det vil antagelig bli behov for en blanding av dette i tiden fremover. Men kanskje gir det større åpning for at flere kan bo utenfor de mest sentrale strøk?

Jeg drømmer fremdeles om flere kommunesammenslåinger, der jeg går. Jeg mener det er et skritt i riktig retning. For vi er inne i kunnskapssamfunnet nå, og kompetanse vil bety mye for fremtiden. Vi trenger flere kompetansemiljøer og vi trenger å støtte oss på hverandre.

I debatten om en eventuell Jæren Kommune husker jeg ei dame som jobbet innen IT. Hun sa i et debattmøte at til og med Stavanger Kommune var for liten til at kompetansemiljøet innen hennes fagfelt var attraktivt nok. Hun var opptatt av kompetanseutvikling.

I kommunesammenslåingsdebatten var mange opptatt av nærhet. Utfordringen var at mye dreide seg om lokalisering, ikke sentralisering. Men det rokket ved følelsene våre, og identiteten vår.

Da NAV Time og NAV Klepp slo seg sammen var det kvaliteten i tjenestene som var utgangspunktet for de to NAV-lederne. Spørsmålet om lokalisering kom til slutt, for kompetansen var viktigst. I sitt alternative statsbudsjett vil Sp bruke 300 millioner på Nav, og de vil at det skal være minst et NAV-kontor i hver kommune.

Men nærhet er ikke det samme som kvalitet.

Vi trenger kommuner som kan gi gode tjenester i fremtiden. Da trenger vi kommuner med attraktive arbeidsmiljøer og muligheter for kompetansepåfyll. Større og mer robuste kommuner kan gi større fagmiljøer som gjør det lettere å tiltrekke og holde på kvalifisert arbeidskraft, samtidig som smådriftsulempene i tjenesteytingen blir redusert. Kanskje kan dette bidra til å bedre tjenestetilbudet og rekrutteringen av arbeidskraft, slik at landsbygda framstår som mer attraktiv?

Det er arbeidsplasser som bygger lokalsamfunn.

Nå har vi beveget oss godt inn i kunnskapssamfunnet, og sentralisering står sentralt i kunnskapsøkonomien. Mens jordbruksøkonomien krevde spredt bosetting og industriøkonomien kunne blomstre med mange små byer, vil kunnskapsøkonomien innebære større samlinger av kompetanse.

Da må vi sørge for at kompetanse og kvalitet havner i høysetet. Følelsene våre er sterke. Men de skaper ikke fremtidens velferdssamfunn. Det skaper vi sammen, når vi snakker om de tjenestene vi vil ha i fremtiden.

By og land, hand i hand. Sammen mot kunnskapssamfunnet.

Jeg undres over hvor lenge Grensevegen skal representere et skille, der jeg går. Både fysisk og psykisk. Før jeg raskt beveger meg tilbake til Kvernaland. Trygt tilbake til det nære og det kjente. Til bygda i mitt hjerte. 

Endringer kan vel de andre ta seg av? 

Et nytt år truer

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var møkk lei av 2020. Det startet faktisk allerede rett etter at året var begynt. Det opplevdes absurd og skremmende i mars/april. Hva var det som hadde truffet oss? Det kom brått, men sakte men sikkert ble vi vant med å være begrenset. Ungene fikk formaninger om å vaske hendene. Vi unngikk hverandre. Skulte på hverandre i butikken. Noterte oss hvem som brukte munnbind og hvem som kom hverandre for nær.

Det var allikevel glimt av morsomme stunder. Frisører som var dypt savnet. Antall centimeter med ettervekst. Aldri har vel frisører vært mer verdsatt enn i 2020. Og mange flere med dem. Men søringene skulle ikke komme nordover. De skulle ha søringkarantene.

Men vi var i dette sammen. I den dugnaden vi alle er så lei av.

Vi har opplevd en ny farsott, og møtes nå på nettmøter, hvor hender henger igjen, eller mikrofoner ikke er mutet. Etter hvert kjente jeg at jeg logget litt av alle disse møtene. Det krever sin oppmerksomhet å følge med. Japp, det skal være snickers og twist. Sjokolade! Det fristet oftere i året som gikk.

Jeg savnet de fysiske møtene. Møtene som dras ut av dem med de unødvendige spørsmålene og av dem som elsker å høre på sin egen stemme. Jeg savner min egen stemme. Jeg vil ut blant folk igjen! For det er i møtene med hver enkelt at ny politikk skapes. Ideer formes, og språket gjør politikken levende.

I begynnelsen av året lovpriset jeg digitale fester. Det var gøy i ganske nøyaktig et par timer. Det var lettere å finne sofaen. Kartongen med vin. Lete etter serier på Netflix. Jeg tok meg i å savne å bli spyttet i øret der jeg lå.. For hvem husker vel ikke de tidene vi kunne sitte tett i en bar, og lene oss over mot sidemannen for å overdøve musikken? Det var tider, det!

For sånn har det blitt. Vi savner hverandre nå. Enkelte savner også klemmene.. Hvilken verden har vi fått?

Jeg har egentlig hatt det ganske godt i den klemmefrie tilværelsen, hvor jeg slipper å finte unna all denne kroppskontakten som stadig kommer vår vei. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært glad for at jeg har stor familie hjemme. De nære ting har blitt nærere.

Juleferien har vært herlig. Og nødvendig. Familien på seks har hatt måltider sammen, vi har lekt mimeleker og gjemsel. Vi har gledet oss til hverdagen og sett frem mot nye tider. Og 2021 kom med lovnader om fint vær. Sjelden har jeg sett så mange folk utenfor som de første dagene av det nye året. Vi sniker til oss hvert glimt av sollys. Jeg kjenner at den friske luften gjør meg godt. Den er nesten livsnødvendig i disse dager.

Men et nytt år truer.

I dag har regjeringen igjen strammet inn på retningslinjene. For smitten øker ut i det nye året. Jeg får litt av den samme følelsen som Bill Murray må ha hatt i Groundhog Day, hvor han hver morgen våkner opp til den samme dagen. Det blir til slutt utmattende. Skal det aldri ta slutt?

Håpet er at vi kommer styrket ut av dette.

Så budskapet i 2021 blir som i 2020. Hold ut. Hold avstand. Vask hender. For det er i de små tingene vi gjør vi kan redde liv og skjerme hverandre. Det blir tidsnok tid for klemming og festival. Og det er faktisk godt mulig at jeg er blitt en klemmer innen den tid. For nå trenger vi hverandre mer enn noen gang.

Kaffepauser løser ingenting, Vedum

Det farer en elendighetsberetning over landet. Det er ikke lenger bare by mot land. Det er nå også politikerne som drikker kaffe med folket, mot de som sentraliserer i hovedstaden.

Vi skal ikke lenger enn til Storbritannia for å se hva slike tanker kan føre til. «Look to Norway, de klarer seg godt uten EU, ble det sagt. De skulle bare visst.  I dag kan Storbritannia bare drømme om en like god avtale som oss. Allikevel tror Sp fremdeles på et alternativ til EØS-avtalen. Da bliver visst alt så meget bedre..

Retorikken

Vedum har latt det gå sport i å ta med kaffekoppen på Norges-turne og advare mot sentralisering. Blir spørsmålene for vanskelige ler han dem bare bort. For Senterpartiet er det blitt en strategi å bygge motsetninger, gjennom enkel retorikk som frir til følelsene våre.

Senterpartiet ser ut til å ha glemt at den globale urbaniseringstrenden også pågikk under deres vakt. De unnlater helt å nevne at det i perioden 2005-2013 forsvant 9000 gårdsbruk, ble 336 færre skoler i distriktene, færre sykehus med akuttfunksjon og en kraftig reduksjon i jordbruksareal. Det passer ikke inn i historiefortellingen. Senterpartiet vil nødig forflate en god debatt med fakta.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. Nå ser vi at nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %.

Senterpartiet kalte Nye Veier for et luftslott. I dag ser vi at det har spart staten for 59 milliarder, og det bygges mer vei og bane enn noen gang. Lukten av asfalt er godt nytt for distriktene. Og, ja, det går godt i distriktene.

Skremsler

Allikevel fortsetter Senterpartiet å komme med halvsannheter og skremsler. For Senterpartiet skal stoppe den globale sentraliseringen. Da er det mindre viktig at budskapet ikke er sannferdig. Så lenge det fremføres på norsk. For når følelser skal vekkes, må alle kaffekopper tas i bruk.

Det er verdt å merke seg at Senterpartiet vil ut av EØS-avtalen. En avtale som sikrer norske bedrifter tilgang til sitt viktigste marked. Det setter jobber i fare. I det scenarioet vil sentralisering være vår minste utfordring.

Jobb skaper bygdeliv

Vi politikere kan ikke bestemme hvor folk skal bo. Men vi kan legge til rette for vekst, attraktivitet og økt bolyst i distriktene. Det har vi gjort gjennom å sørge for gode rammevilkår for bedriftene og en historisk satsing på vei og bane. For det er jobber som skaper liv i bygdene, og videre grunnlag for velferdstjenester og kulturtilbud. Distriktene trenger ikke flere kaffepauser og enkelt retorikk fra Senterpartiet, de trenger en aktiv politikk som skaper vekst og flere jobber.

Først publisert i Vårt Land, 3. desember 2020.

 

Med kraft for å bevare

Det var den rene kraften vår som startet industrieventyret på Frøyland, for over 100 år siden, og gjorde Kvernaland til det stedet det er i dag. Snart går startskuddet for etablering av kraftintensiv industri i regionen. Vi har den rene kraften, spørsmålet er om vi fortsatt har tro på industrien.

Kvernaland ble bygget rundt industri og jordbruk, takket være vannkraft som gjorde dette mulig. Interesse for smedeyrket skulle føre til at bondesønn, Ole Gabriel Kverneland, i 1879 etablerte en smie på Kvernaland. Hans sønner ble tidlig involvert, og flere av dem reiste til Tyskland og utdannet seg.  Med seg på hjemturen hadde de tyske smeder. Den ypperste kompetanse innen smedeyrket ble dermed hentet til ei lita bygd på Jæren. Driftige jærbuer, i kombinasjon med kompetanse fra den store verden, ble til landbruksredskaper i verdensklasse. Det skulle vise seg å bli et industrieventyr og det vi i dag kjenner som Kverneland fabrikk. En institusjon for mange som bor i bygda.

I fabrikkens tidlige fase fikk fabrikkarbeiderne kjøpe billige boligtomter vi i dag bare kan drømme om. Størrelsen var i begynnelsen opp mot ti mål, men ble redusert til to, da store tomter førte til mye skoft i onnetider og ledelsen så at tomtene ikke ville rekke til mange. Derfor begynte de å selge tomåls tomter, som var tilstrekkelig til litt grønnsaker, bærbusker, frukt-trær og blomster.

I dag snakker vi i kommuneplaner om fortetting for å verne matjord.

Den gang var det ikke bare enkelt å bygge industri i ei lita bygd. Ole Gabriel Jr skrev på 60-tallet noen betraktninger rundt fordeler og ulemper ved å drive industri. Han skrev om en bedrift som kunne vokse, takket være strøm fra de lokale kraftverkene i regionen. Boligtomter, produksjonsvennlig klima og driftige medarbeidere var andre momenter som ble trukket frem. På den utfordrende siden trakk han frem skattenivået, som var høyere i forhold til sammenlignende land, og en svakt utbygd yrkesopplæring. Stadig mer komplisert produksjonsutstyr krevde mer og mer av kunnskaper. Til slutt trakk han frem liten industriell tradisjon og erfaring som en minusfaktor.

Nesten to generasjoner senere er vi i den samme debatten. Det handler om kraft, strøm og kompetanse for fremtiden, mens digitaliseringen foregår for fullt, og vi forbruker stadig mer data.

På Kverneland fabrikk er det fortsatt full aktivitet. Tyske smeder er byttet ut med maskiner og teknikk fra alle verdens hjørner. For dagens ungdom vil ikke sveise, slik man gjorde i gamle dager. De vil betjene styrekonsoller og drive med automasjon. Gamle tegninger av jordbruksredskaper er i ferd med å forvitre, og Kverneland fabrikk er i full gang med en omfattende digitalisering og automatisering.

Vi er mer enn noen gang avhengige av kraften vår. Den må vi bruke til å lagre data. Det kan skape nye industrieventyr for jærbuen. For fremtiden vår kan ligge i en sky.

Dette innlegget sto først på trykk i Jærbladet, 2.desember 2020

Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

I morgen kommer ungene mine til å stå og stirre på en tom vegg, samtidig som utallige unger i alle aldre åpner sin første gave i desember. Det er sirlig innpakkede sokker, tannbørster, og alskens duppeditter. Det er øl og akevitt til far, hudkremer og duftlys til mor. Alle skal få. Hver dag. Frem til julaften.

Sånn har det blitt.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over kalenderjaget som er i gang. Når ble liksom pakkekalender en standard? Nå har vi sågar kommet dit hen at man søker etter alternativer til pakkekalenderen.. Verden står ikke til påske.

I min barndom fikk vi alltid julekalender med små sjokoladebiter. Jeg husker enda den gangen jeg fikk en kalender som var formet som et lite hus. Jeg gledet meg til hver en luke, og det var alltid like spennende å se hvilken sjokoladefigur man fikk.

Men jeg skal innrømme at mamma faktisk laget pakkekalender til oss ungene, en gang. Vi var fire i tallet, så det var litt av en oppgave! Hun løste det ved at vi barna fikk åpne hver vår luke i firedagerssykluser. Det var spennende nok. Endelig skulle vi også få.

Men det ble aldri pakkekalender etter dette.

Den gang var jeg litt snurt da jeg besøkte venner, og kunne se gaver som hang sirlig innpakket på en vegg. Lengtende øyne kunne bare drømme. I dag setter jeg pris på mine foreldres valg.

For jeg har aldri lidd noen nød. Og det har ført til at jeg ikke har denne tradisjonen tett på livet. Takk og pris for det. Pakkefri desember har sine fordeler.

Jeg vil faktisk påstå at pakkekalender har blitt et hysteri, som nå også har forflyttet seg til den voksne verden. For den eldste generasjonen må det hele virke ganske absurd. Enkelte kan enda huske tilbake til den tid hvor appelsiner var et eksotisk innslag i julefeiringen..

Til og med i Aftenpodden var det nyttige råd for pakkekalenderen. Har man 3-4 barn, løser man enkelt strevet ved å pakke alle gaver inn i samme pakke. Vips, så ble 96 pakker til 24.

Heldiggriser! Jeg snakker stadig med godt voksne mødre, som enda sender pakkekalender til sine håpefulle små. Langt inn i 30-årene.

Det er på tide å stoppe hysteriet.

Enkelte tar sågar til orde for alternative pakkekalendere. Det snakkes om aktiviteter og kos, og mer tid med hverandre. Pakket sirlig inn, i små lukelapper på en vegg. Jeg tilbringer tid med familien rett som det er. Det er faktisk noe av det kjæreste jeg gjør. Men trenger vi virkelig en lapp for dette?

Hva skjedde med den gode gamle sjokoladekalenderen? Spiser vi virkelig så mye snop i løpet av året, at denne har mistet sin sjarm og sin plass i juletradisjonene?

Det er ikke så farlig, så lenge du ikke bryr deg. Men søren heller, dette bryr jeg meg om. Sjokoladekalenderen trenger en renessanse. Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

Han er arbeidskar. Jeg er politiker.

I over tre år har jeg fått pendle til Oslo og delta i debattene på Stortinget. En surrealistisk opplevelse. Lærerikt, inspirerende, og engasjerende. Utrolig gøy, men også frustrerende.

Debatten på Stortinget er annerledes enn det jeg hadde trodd. Det skapes et oss og et dem. Man settes i bås. Motivene mistros. Målene likeså.

Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er med og brutaliserer arbeidslivet, og jobber for de få, ikke for de mange.

Svartmalingen vil ingen enda ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn. Lykkelig gift på 13 året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene må vi le litt av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er enda lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Men nå jobber vi også for å forsørge en stadig økende familie, og samtidig sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en stor oppgave.

Vervet som politiker må definitivt skjøttes med respekt.

Jeg blir skremt av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Men fakta taper dessverre oftere og oftere. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har kommet dit hen.

Velferdsprofitører og kapitalister står mot vanlige arbeidsfolk.

Det fører til at private aktører taper i kampen mot ideologi. Det fører til en teoretisk debatt om formueskatt. Begge deler er en trussel for verdiskapingen. Vi burde snakke mer om kvaliteten i tjenestetilbudet og hvordan norske bedrifter kan videreutvikle seg. Da trengs det ingen favorisering av offentlige aktører og særnorske skatter som gir norske bedrifter et handikap i møte med utenlandske eiere.

Allikevel tegnes det opp et karikert bilde av rike folk mot arbeidsfolk, hvor de rike tjener penger på vår felles velferd og vegrer seg for å betale til fellesskapet.

I det bildet blir vi alle tapere.

 

 

 

Med lys skal mørket fordrives

I dagene før samfunnet ble stengt ned i mars hadde jeg flere møter med ulike Høyre-lag, om både programarbeid og Høyres politikk. Jeg husker at jeg formelig svevde nedover gata etter et av møtene og tenkte, så heldig jeg er som får gjøre dette. Det fyller meg med energi å møte folk.

Så ble det slutt på de fysiske møtene. Sakte men sikkert.

Jeg merker at lunta er kortere enn den pleier å være nå. Det er blitt mørketid. Vi er midt i en pandemi. Innestengt i en digital virkelighet. Alt vi ser er masker på gata og fjes på skjermen. Det er ganske så trist.

Mange jobber for å holde samfunnet i gang, samtidig som de er redde for smitte. For hvem vil havne i en situasjon som Belgia, hvor helsepersonell må gå på jobb med korona. Det er mye som står på spill. Mange står i fare for å miste livsverket, andre har mistet inntekten. Det er tunge tider.

Den siste tiden har det vært et stemningsskifte. Jeg møter stadig flere oppgitte mennesker. Vi nikker til hverandre. Kommer med oppmuntrende kommentarer. Prøver å smile. Leter etter galgenhumoren. Men det er nok nå. For det begynner å røyne på.

Jeg er så dritt lei av å lese meninger på Facebook, om det ene og det andre. Jeg er faktisk så dritt lei, at jeg selv havner i fella og kaster meg ut i et eget sorgens kapittel. Men ærlig talt. Skal lenker av lys plutselig gjøre meg lykkeligere nå? Det sies så i avisa. Har jeg ikke fått julelysene opp hittil, i en alder av 40 år, klarer jeg det nok ikke denne julen heller. Jeg er også usikker på om det gjør meg lykkeligere. Lys schmys..

Per nå finnes det dessverre ingen raske løsninger. Det hjelper ikke med forening på Teams. Det var gøy de første ukene. Helt til lyset på skjermen sluknet. Nå sliter jeg med å følge tråden i alle disse møtene. Det ene møtet avløser det andre. Jeg tar meg stadig i å glemme å legge inn pusterom mellom møtene. Det tar tross alt noen minutter å logge seg av, og komme seg på neste møte. Tidsklemma har fått en annen dimensjon.

Nå er det snart helg. Jeg skal ha lunsj på en restaurant i morgen. En liten glede i hverdagen, og så viktig for dem som prøver å holde maskinen i gang. Det er mange som sliter nå. På så mange ulike nivåer. Det beste vi kan gjøre er egentlig å logge av det digitale livet en periode. Ta opp telefonen og ringe en venn. Jeg tror jeg er kommet til det punktet der jeg savner en klem. Og jeg er IKKE en klemmer. Men jeg savner å kunne skråle med venner, og lene meg litt for langt over for å rope noe inn i øret til sidemannen. Hvem hadde trodd at man skulle savne å bli spyttet i øret?

Korona gjør noe med oss.

Jeg håper vi finner noe å glede oss over i tiden fremover. At vi handler i de lokale butikkene. At vi støtter de lokale spisestedene. Og at vi prøver å hjelpe hverandre med å holde hodet over vannet. For vi trenger hverandre nå.

Det sies at vaksinen er på vei. Det er lys i enden av tunnelen. La oss håpe at tunnelen ikke er lengre, enn at vi klarer å holde pusten til vi ser lyset.

Og at julen ikke varer helt til påske.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.