Mitt liv i et politikerskall

Det nærmer seg slutten av stortingsperioden. Fire år av livet er blåst av gårde. Ungene har blitt ungdommer, minstejenta har snart sin siste dag i barnehagen. Jeg har gått inn i 40-årene.

For et liv! Som løper fra meg!

På bildet som er tatt for over 10 år siden er jeg høygravid, og i ferd med å avslutte mine siste oppdrag før permisjonen. En permisjon Rune og jeg delte broderlig. Og flaks var det, når det skulle følge to gutter til tett i tett. Det valget har gitt oss som familie flere muligheter, og det har senere vært lettere for meg å ukependle bort fra mann og barn.

I disse tider feirer jeg 10 år i Høyre.

En ren tilfeldighet fikk meg inn i politikken. Engasjementet for Høyre har dog bare vokst seg sterkere. Det er viktig med et parti som har tro på den enkelte, hvor vi stiller krav, samtidig som vi bryr oss. Det nærmer seg valgkamp. Verden har vært stengt ned. Vi ser lysglimtene. Men vet at det enda er et stykke igjen.

Jeg savner andre mennesker. Energien tappes raskt når jeg ikke får være med andre. Tålegrensen blir lavere. Irritasjonen vokser. Kommentarfelt på facebook har blitt et minefelt.

Et liv som politiker.

Jeg savner tidvis det private næringslivet. Diskusjonene og samtalene om hvordan vi skaper bedre løsninger. Som politiker skal man ha alle svarene, hvis ikke blir man svar skyldig. Debattene blir stadig mer polariserte, og det forventes et ja, eller et nei.

Det er rart hvordan man forsvinner som person når man blir politiker. Man får en merkelapp, med alt det som følger med det. Man kan bli varmere, kaldere, vanlig, eller som folk flest. Kompetansen forsvinner visst et sted på veien. Vi har blitt til politikere. Du vet, de der politikerne..

Og nå skal vi i gang med valgkamp.

Da håper jeg at vi kan snakke mer sammen. Ha de åpne diskusjonene. Snakke om utfordringene og tenke høyt om løsningene. Velgerne er våre viktigste kunder, og jeg håper at vi får snakket  mer sammen i tiden som kommer. For vi trenger hverandre nå. Det er i samspillet med hverandre at de gode løsningene vokser frem, og at et bærekraftig velferdssamfunn skapes.

Vi har gjort mye, men det gjenstår enda mer.

Sist valg gikk vi til valg på tidlig innsats i skolen, en av mine store hjertesaker. Nå tar vi tak i ungdomskolen, som er helt avgjørende på veien mot at flere skal fullføre og bestå videregående skole. Vi må sikre at ungene våre kommer seg gjennom skole og utdannelse, slik at de er best mulig rustet for voksenlivet.

Et inkluderende arbeids- og samfunnsliv starter i mors liv og fortsetter gjennom livsløpet. Vår viktigste oppgave i årene som kommer er å skape mer og inkludere flere. Som firebarnsmamma er jeg overbevist om at Høyre har den beste politikken, som vil sikre de kommende generasjoners fremtid.

Jeg gleder meg til å snakke mer om våre løsninger i månedene som kommer!

Veien ut av pandemien

Daglig snakker jeg med folk som har fått vaksine, stemningen letter og folk ser fremover. Flere og flere håper nå på lysere tider. Enda flere ser at det nærmer seg.

Vi er mange som drømmer om å kunne sitte tett på restauranter og barer. Kjenne boblene bruse i blodet og ikke tenke på alle restriksjonene vi har blitt så vant til.

Det kommer allikevel til å bli tøffe tak for mange.

Enkelte har knapt sett mennesker det siste året. Hjemmekontor har fått en helt ny betydning. For enkelte har det vært en ekstra frihet, for andre har det vært pålagt tvang. Veien fra soverom til kjøkken og kontorplass har vært kort. Fysiske møter har blitt dramatisk redusert. Savnet av menneskelig kontakt er påtagelig.

I starten av mars i fjor hadde jeg mange medlemsmøter med lokale Høyre-kollegaer. Det gav meg energi og pågangsmot i et viktig arbeid med å utforme Høyres stortingsprogram. Jeg husker jeg gikk hjem etter et av disse møtene, lykkelig og glad over å være i et parti som skulle utvikle enda mer politikk for fremtiden.

Nedstengingen ble brutal.

Denne helgen vedtar vi stortingsprogrammet vårt på Høyres landsmøte. Målet er at vi skal skape mer og inkludere flere. Sjelden har så mange stått utenfor arbeidslivet, og vår viktigste oppgave er å sørge for at ledigheten ikke biter seg fast. I tiden fremover må vi imidlertid også snakke mer om hvordan vi ivaretar den enkelte, både i skole, arbeidsliv og i helsevesenet.

Det er rekordmange som nå har hatt en lang periode borte fra det sosiale livet. Sannsynligheten for å komme tilbake i jobb reduseres jo lenger man er borte fra jobb. Det kan være tungt for de fleste av oss å komme tilbake til normalen etter en lang ferie. Sjelden har vi hatt en så lang «ferie» som nå.

Det stiller krav til oss som samfunn om å sørge for at vi bygger en så god bro som mulig, tilbake til et samfunn som ligner mer på det vi forlot i mars.

Elever har tapt læring, vært isolerte og mange har opplevd vanskelige ting i hjemmet. I næringslivet har mange mistet jobben, andre har mistet livsverket sitt, og alle kjenner noen som har havnet utenfor. I helsevesenet ser vi at enkelte, gammel som ung, har blitt svært syke. Ettervirkningene vet vi enda for lite om. Men det er grunn til å være bekymret over senvirkningene.

Pandemien har hatt mange konsekvenser. Vi vil rammes ulikt. Det vil også ramme oss i lang tid fremover.

Noen har sett livsverket sitt svinne mellom hendene, andre har kjempet for å få endene til å møtes. Rekordmange står nå utenfor arbeidslivet, og er bekymret for fremtiden.

Samtidig er det flere bransjer som opplever bedre tider enn på lenge. Vi handler mat og planter som aldri før i Norge, og det kan virke som om store deler av befolkningen pusser opp og investerer i boblebad og trampoline.

Det er store forskjeller i den enkeltes situasjon nå. Rett og slett avhengig av om en har en jobb å gå til, eller ikke. Eller om en har et miljø rundt seg, i skole, eller på jobb. Også hvordan helsetilstanden er har rammet ulikt. Noen har hatt korona uten å merke det, andre har blitt veldig syke og sliter enda med ettervirkninger.

Noen vil stå igjen med konsekvenser lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.

I tiden fremover må vi sørge for flere tiltak som bedrer situasjonen til sårbare barn og unge. Vi må jobbe for å sikre de som har mistet opplæring nødvendig støtte. Vi må også gjennomføre tiltak mot fra fall og forsinkelser hos studentene.

Det vil være behov for mer kunnskap om langtidseffektene av den pågående pandemien. Da trenger vi mer forskning. Det vil også være behov for å se på ekspertgruppens anbefalinger for å adressere hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk.

Målet er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer etter pandemien. Da vi må sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små som mulig.  Både på skolen, i arbeidslivet og i helsevesenet.

Vi er mange som skal lære oss å mestre livet igjen.

Kjære rogalending!

Denne uken tok jeg til orde for at jeg kanskje ville røre ved kommunegrensen din. Noen oppfattet det som at jeg skulle tegne opp kartet på nytt. Det vekker følelser. Noen av dere satte kanskje kaffen i halsen når dere leste det. Andre ble opprømte. Andre igjen har sikkert ikke fått det med seg.

Historien begynte egentlig for over fem år siden, da debatten om kommunestruktur raste som verst, og jeg gikk til stemmeurnene og stemte for en Jæren kommune. Den gang stemte jeg som Time-bu og lokalpolitiker i Time kommune. Jeg var rimelig fersk som politiker, og vegret meg, både for å snakke med presse og debattere med andre politikere i den offentlige debatten. Men jeg syntes tanken om å snakke med naboene var fornuftig. Jeg var en av dem som ivret for at vi skulle få til færre kommuner i Rogaland.

I kulissene prøvde jeg å bidra, og var fortvilet over mange av argumentene som ble fremsatt. Det ble truet med sykehjemsplasser på Sirevåg, og at barna våre skulle måtte bytte både barnehage og skole. I dag håper jeg at jeg skal kunne sitte i Sirevåg og stirre ut over havet på mine eldre dager. Og det er fremdeles ikke snakk om at verken sykehjem, skoler, eller barnehager skal forsvinne fra nabolaget selv om en diskuterer kommunegrenser.

Men det rokker ved følelsene våre. Identiteten vår. Bostedet vårt.

Siden den gang har jeg gått fra å være Time-bu til å bli jærbu, og er så heldig å få representere Jæren på Stortinget. Hjertet mitt vil dog alltid tilhøre Kvernaland. Selv om en del av det ligger på Stangeland, på Ganddal, og i Bergen. Utrolig nok har også Oslo fått et varmere sted i hjertet mitt. Steder jeg har bodd i livet. En del av det nære. Hvem vi er og hvem vi har vært. Jeg er først og fremst jærbu, men også stolt rogalending, fra Energi- og matfylket Rogaland.

I Høyres programarbeid har jeg sittet i programkomiteen og vært med å utforme programmet vi skal gå til valg på. Der har jeg ment at vi som folkevalgte må ta ansvar og sørge for at flere kommuner slås sammen for å sikre gode tjenester. Det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner på landsbasis. Et flertall i Rogaland Høyre støtter meg i dette. Det tilsier at noen også er uenige. Nå skal landsmøtet til Høyre ta en avgjørelse i midten av mai. Uenigheten vil gjelde både tempoet og virkemidlene i den videre gjennomføringen av kommunereformen.

Gjennom utallige besøk de siste årene har jeg sett gjentatte eksempler på kommunegrenser som begrenser, og resulterer i dårlige tjenester til folk og løsninger som ikke er de beste. Det handler om tjenester nær folk. Det handler om kommuner som ikke har råd til å ha en hel stilling i viktige funksjoner. Det handler om tjenester som barnevernet, pedagogisk-psykologisk-tjeneste, rus og psykiatri. Det handler om folk som trenger hjelp og kommuner som ikke er i stand til å gi det.

Når en barnevernsleder i et interkommunalt samarbeid, problematiserer hvor mye arbeid det er, og hvor krevende det er å styre ulike kulturer, må vi lytte. Ekstra nøye må vi lytte når vedkommende mener at det går ut over barnevernets primære oppgaver. Det er vårt ansvar som folkevalgte å sikre sårbare barn og familier gode tjenester.

En rapport fra NORCE har pekt på at kommuner rundt byområder i Norge konkurrerer om både innbyggere og bedrifter. Konsekvensen er byspredning, overforbruk av arealressurser og planleggingsressurser. Noe de mener vil øke fremover. Det planlegges for mer utbygging enn det som er behovet i hver kommune.

Alt dette gjør at jeg mener vi må snakke mer om kommunestrukturene og antall kommuner i Norge. Jeg stiller spørsmål ved om vi ivaretar samfunnsoppdraget vårt godt nok om vi lar være, og om vi da sørger for å levere samfunnet videre til den neste generasjonen, i best mulige stand.

La det ikke være tvil. Det finnes veldig mange kommuner i Norge som leverer gode tjenester i dag. Og større er ikke nødvendigvis bedre. Men det kan ikke hindre debatten. Jeg ønsker en bred og grundig debatt om dette, heller enn pisk og tvang. Mitt poeng er at vi folkevalgte må ta ansvar, og slutte å skylde på andre. For dette gjelder vårt felles ønske, om gode tjenester nær oss. Noe alle partier er opptatt av, uavhengig av partifarge.

Rapporten fra NORCE viser at interkommunalt samarbeid (IKS) ikke er den beste løsningen for å få til en god og effektiv samfunnsutvikling i sammenvokste byområder. Den sier videre at det mangler en demokratisk instans med nok legitimitet til å fatte beslutninger for hele byområdet. Jeg har sagt at antall IKS`er bør være en god syretest på hvorvidt kommunene bør se på muligheten til å inngå partnerskap med andre. Ved å ha mange interkommunale samarbeid fjernes makten fra kommunestyrene. Man kan diskutere hva som er demokratisk ved det.

Dersom vi hadde begynt med blanke ark hadde neppe kartet sett ut som i dag. Nå mener jeg at vi må snakke med våre innbyggere, og sammen bygge kommunene forfra. Gjennom innovasjon og samhandling kan vi snakke med innbyggerne om hvilke tjenester de forventer å få i fremtiden. Så må de folkevalgte se om egen kommune er rustet til å kunne gi dette, eller om en bør slå seg sammen med naboen. Dersom dette arbeidet går i stå, eller tar for lang tid, mener jeg at vi som sitter på Stortinget må ta vårt ansvar. For det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner i Norge. Da må politikere slutte å skylde på andre, ta ansvar, og se fremover.

 

 

Drømmen og livet

Hun hadde alltid visst at dette øyeblikket ville komme. Hun visste bare ikke når og hvordan. Det hadde ligget i bakodet. En hviskende stemme. En drøm. For det var jo egentlig forfatter hun skulle bli. Hun skulle bare leve litt først. Gjøre det som var forventet. Fullføre skolen. Så kom behovene for penger. Jobb. Noe å leve av. Diktbøkene ble liggende i esker på loftet. Sammen med de gamle pinsene fra OL på Lillehammer og markeringer av at hun hadde gått i korpset.

Mens diktbøkene støvet ned på loftet beveget hun seg stadig lenger bort fra barndommens gater. Det ble fjerne minner og tanker om fortiden. Hun kunne enda kjenne på øyeblikk av fordums tider. Når solen varmet henne i ansiktet, og hun tenkte tilbake.

Hun ble ofte sentimental når hun husket det som en gang var. Hun drømte seg tilbake, samtidig som hun holdt stø kurs fremover. Alltid var det noe som skulle gjøres, mål som skulle fullføres. Drømmen ble stadig skjøvet til siden. Det ble viktigere å sørge for det praktiske. Det ene tok det andre. Det var behovet for et hus. Det var å skape en familie. Så måtte hun ta ansvar for det hun hadde skapt.

Det var en oppgave man ikke kunne legge fra seg.

Hun fikk et annet syn på livet etter hvert som årene gikk. Hun erkjente at bak alle disse rollene er vi bare mennesker. Hun var blitt mor, men hun var fremdeles den samme jenta som drømte om å skrive bøker. De voksne hadde også vært som henne. Mennesker med egne drømmer, mål og tanker. Hun undret seg over hva de andre drømte om, og hva de tenkte på der de hastet forbi.

Hun kjente seg underlig tilfreds når hun forsto at andre hadde det som henne. Følelsen av å ikke være alene og samtidig være menneskelig. Hun satte pris på ærligheten hos andre. Hun fryktet det som skulle komme, og det som skulle være tilbake. Hun lurte på hva som ville skje når hun nådde endestasjonen. Hva som ville fortsette.

Mest av alt ville hun leve. Hun fryktet å gå glipp av noe. Samtidig levde hun for hastig til å nyte det som var her og nå. For det var alltid noe som kom. Noe som skulle skje. Mye som skulle ha vært gjort. Hun kjente ofte på glede og forventninger, men det var ventetiden som var den beste. For når øyeblikket kom ble det hastig revet bort.

Hun ønsket at hun kunne stoppe tiden. Oppleve livet gjennom barndommens urskive. Den gangen somrene opplevdes som år. Hun hadde all verdens tid den gangen, og hele livet lå foran henne. Det var ingen valg som skulle tas. Det var nok å bare være.

Hun undret seg over lydene i huset. Plutselig var det helt stille. I det fjerne hørte hun barna som lekte. De var opptatt med livet. Trampoliner som skulle hoppes på. Venner som skulle møtes. Det var håp om varmere årstider utenfor døra. Sola tittet lystig frem og gav håp om bedre tider.

Ved siden av henne lå et brukt munnbind. Et sterkt symbol på nåtiden. Hun husket knapt hvordan livet var før pandemien. Selv om det knapt hadde gått et år. For henne føltes det som om det var i går. Hun hadde fått de voksnes tidsramme nå.

Hun undret seg over hvordan det måtte oppleves for barna. De som hadde hele livet foran seg. Hun var også bekymret for hvordan det skulle gå. Hvordan de ville klare seg i livet. Hvilke retninger de ville ta. Hun visste at det ikke fantes noen fasit. Livet var brolagt med gode råd. Men det var den enkelte som måtte ta valgene.

Hun hadde enda ikke valgt retningen. Samtidig var hun midtveis i selve livet. Hun drømte fremdeles om å bli forfatter. Heldigvis hadde hun enda halve livet foran seg, og nok av tid til dagdrømmer. For først var det flere rom som skulle males og biler som burde vaskes. Og hun hadde enda ikke begynt på middagen.  Hun drømte om det som skulle komme, samtidig som timene løp av gårde.

Hun løp hastig etter og prøvde å fange øyeblikket.

 

Er det utilgivelig å være menneskelig?

Det har vært flere saker om politikere som har tråkket i salaten i det siste, på begge sider. Nervene er tynnslitte nå. Jeg orker knapt bevege meg inn på sosiale medier. Jeg er så lei! Den eneste trøsten er at ungene ikke sitter like klistret til sosiale medier, nyhetsbildet og samfunnsdebatten som det jeg gjør. De slipper moralpolitiet.

Ungene er opptatt med gaming, av å kunne besøke venner og kunne gjøre det de pleier å gjøre. Det har til tider vært vanskelig å forklare dem alle reglene, og om alle forbudene og påbudene. Det har vært et krevende år. Bare det å være redd for hvor ungene beveger seg, og om de overholder reglene, har gjort oss mer på tuppa. Vi har diskutert kohorter, definisjoner og kommunegrenser. Det har ikke vært enkelt. For hvor mange kan vi egentlig være sammen nå?

Som rollemodell har man et ekstra ansvar. Jeg merker det spesielt som politiker. Og sånn skal det også være. Vi er valgt til å representere folket, og da skal vi også representere på den beste måten. Det enkle har vært å begrense det mest mulig. Men gudene skal vite at jeg nok har feilet.

Statsministeren vår har også feilet. En feil hun aldri kommer til å glemme. Det som kanskje der og da virket riktig, var ikke riktig. Man burde begrenset seg mer. Mye er annerledes i etterpåklokskapens lys. Mye skulle vært ugjort. Mye kunne vært annerledes. Men det går en grense.

Sosiale medier har flommet over av kritikk, støttemeldinger og syrlige kommentarer om politikere som har tråkket feil de siste ukene. Jeg har også kjent på oppgittheten. Tenkt at politikere burde vite bedre. Sukket høylytt over nyhetsbildet. Det er menneskelige reaksjoner. Men det går en grense.

Det toppet seg virkelig for meg da jeg leste Stavanger Aftenblads leder, hvor jeg kunne lese; «Erna, det er utilgivelig.»

Det er sterke ord. Hva betyr utilgivelig, egentlig?

Og hvilke rollemodeller er vi for barna våre, når vi bruker så sterke virkemidler gjennom språket? Mange av dem er fremtidens politikere. De skal en gang frem på det samme podiet. Rundt middagsbordet spurte jeg ungene hva de mente om ordet utilgivelig, og hva det betydde for dem. Det var sterke følelser rundt det ordet. Da jeg fortalte at det var brukt i sammenheng med at Erna hadde vært i et selskap med 14 personer, var det unison enighet rundt bordet om at ordet ikke passet. Noen av dem hadde fått med seg saken, men som den ene sa: «Jeg regner med at de overholdt meteren».

Det må være rom for å feile i samfunnet. Også for politikere, fra topp, til bunn. Stupid is what stupid does, sier Forrest Gump. Det er mange som gjør dumme ting nå. Vi balanserer på kanten av det vi orker. Vi har allerede hatt ettårsdagen for noe vi trodde skulle være en kort unntakstilstand. Vi ser enda ikke lyset i enden av tunnelen. VI er så usigelig trette.

Vi har vasket hender, holdt meteren og begrenset oss. Jeg er en av mange som nok har tråkket feil i løpet av det siste året. Glemt munnbind i brøkdelen av et sekund. Vært for tett på andre mennesker. Men jeg har ikke gjort dette med vilje og overlegg. Det har heller ikke statsministeren.

Evnen til å kunne si unnskyld er en viktig egenskap vi lærer barna våre. Det samme er evnen til å tilgi. Det er begge viktige aspekter av det å være et menneske. Vi trenger et samfunn hvor det er rom for å feile, og hvor det også finnes tilgivelse.

Jeg er politiker, men også kone, mor, søster, datter, venn og så mye mer. En viktig rollemodell på de ulike arenaene. Det er menneskelig å feile. Og dersom det er utilgivelig å være menneskelig når man er politiker, vet jeg faktisk ikke om jeg er rollen verdig. Det er heller ingen fremtid jeg vil anbefale for mine barn.

Sentralisering er også et gode

Under koronaen har jeg hatt mer hjemmekontor enn vanlig. Det har resultert i et større behov for frisk luft, og at jeg har blitt enda bedre kjent i hjembygda mi. Det har også gitt meg mer tid til tankevirksomhet. Om politikk, retorikk og bekymringer for fremtiden.

Mens jeg gikk nedover Grensevegen funderte jeg over det fjerne og det nære. Gjennom funderingen bevegde jeg meg inn på ukjent terreng. Jeg passerte nabolag jeg ikke kjente igjen. Nye hus og hager dukket opp. Jeg var plutselig i en annen kommune.

Time og Klepp er to relativt like store kommuner, som er vokst sammen i begge ender. Det har ført til to nabolag som er delt på midten. Oss og dem. Bryne og Tu. Kvernaland og Orstad. Kommunene Time og Klepp.

Tilhørighet og hjemsted er en følelse som sitter dypt i oss. Debatten om kommunesammenslåing har vært, og er fremdeles, opprivende. Sårene fra forrige reform, tilbake til 60-tallet, har enda ikke grodd hos flere.

I rikspolitikken snakker Trygve Slagsvold Vedum på inn- og utpust om at regjeringen sentraliserer for mye. Sentralisering har blitt et negativt begrep i samfunnsdebatten. Kommunesammenslåinger skal reverseres, hvis Vedum får det som han vil. Det bekymrer meg, der jeg beveger meg nedover Grensevegen.

Og; «til tross for en aktiv distriktspolitikk har det i de senere årene foregått en sterk sentralisering i Norge. Livet i byene og på landsbygda arter seg forskjellig, og mange unge mennesker føler seg tiltrukket av en urban livsstil.», kunne man lese på SSB i 2007.

Og sentraliseringen har fortsatt, både i Norge og ute i verden. Men er det så galt da?

For kan man forvente at dagens mennesker ønsker å leve på samme måte som for 50 år siden? Det urbane livet får betydelig oppmerksomhet i media og i populærkulturen, og appellerer ofte til ungdom. Og få av oss vil vel tilbake til den gangen vi hadde postkontor?

Samtidig står hyttekulturen sterkt i Norge, noe korona-pandemien har vist oss. Den sterke økningen i hyttebygging i senere år, samtidig med sentralisering, kan antyde at folk sier «ja, takk, begge deler».

Vi vil ha både det nære og det fjerne.

Korona-pandemien har skutt fart på digitaliseringen, og den teknologiske utviklingen gjør at flere nå kan jobbe og bo hvor som helst i landet. Trenden kan være at arbeidsstedet spiller mindre rolle enn før fordi kommunikasjonen i stor grad foregår elektronisk. Allikevel har krisen også vist oss at personlig og daglig kontakt med kolleger og forretningsforbindelser er verdifullt. Det vil antagelig bli behov for en blanding av dette i tiden fremover. Men kanskje gir det større åpning for at flere kan bo utenfor de mest sentrale strøk?

Jeg drømmer fremdeles om flere kommunesammenslåinger, der jeg går. Jeg mener det er et skritt i riktig retning. For vi er inne i kunnskapssamfunnet nå, og kompetanse vil bety mye for fremtiden. Vi trenger flere kompetansemiljøer og vi trenger å støtte oss på hverandre.

I debatten om en eventuell Jæren Kommune husker jeg ei dame som jobbet innen IT. Hun sa i et debattmøte at til og med Stavanger Kommune var for liten til at kompetansemiljøet innen hennes fagfelt var attraktivt nok. Hun var opptatt av kompetanseutvikling.

I kommunesammenslåingsdebatten var mange opptatt av nærhet. Utfordringen var at mye dreide seg om lokalisering, ikke sentralisering. Men det rokket ved følelsene våre, og identiteten vår.

Da NAV Time og NAV Klepp slo seg sammen var det kvaliteten i tjenestene som var utgangspunktet for de to NAV-lederne. Spørsmålet om lokalisering kom til slutt, for kompetansen var viktigst. I sitt alternative statsbudsjett vil Sp bruke 300 millioner på Nav, og de vil at det skal være minst et NAV-kontor i hver kommune.

Men nærhet er ikke det samme som kvalitet.

Vi trenger kommuner som kan gi gode tjenester i fremtiden. Da trenger vi kommuner med attraktive arbeidsmiljøer og muligheter for kompetansepåfyll. Større og mer robuste kommuner kan gi større fagmiljøer som gjør det lettere å tiltrekke og holde på kvalifisert arbeidskraft, samtidig som smådriftsulempene i tjenesteytingen blir redusert. Kanskje kan dette bidra til å bedre tjenestetilbudet og rekrutteringen av arbeidskraft, slik at landsbygda framstår som mer attraktiv?

Det er arbeidsplasser som bygger lokalsamfunn.

Nå har vi beveget oss godt inn i kunnskapssamfunnet, og sentralisering står sentralt i kunnskapsøkonomien. Mens jordbruksøkonomien krevde spredt bosetting og industriøkonomien kunne blomstre med mange små byer, vil kunnskapsøkonomien innebære større samlinger av kompetanse.

Da må vi sørge for at kompetanse og kvalitet havner i høysetet. Følelsene våre er sterke. Men de skaper ikke fremtidens velferdssamfunn. Det skaper vi sammen, når vi snakker om de tjenestene vi vil ha i fremtiden.

By og land, hand i hand. Sammen mot kunnskapssamfunnet.

Jeg undres over hvor lenge Grensevegen skal representere et skille, der jeg går. Både fysisk og psykisk. Før jeg raskt beveger meg tilbake til Kvernaland. Trygt tilbake til det nære og det kjente. Til bygda i mitt hjerte. 

Endringer kan vel de andre ta seg av? 

Et nytt år truer

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var møkk lei av 2020. Det startet faktisk allerede rett etter at året var begynt. Det opplevdes absurd og skremmende i mars/april. Hva var det som hadde truffet oss? Det kom brått, men sakte men sikkert ble vi vant med å være begrenset. Ungene fikk formaninger om å vaske hendene. Vi unngikk hverandre. Skulte på hverandre i butikken. Noterte oss hvem som brukte munnbind og hvem som kom hverandre for nær.

Det var allikevel glimt av morsomme stunder. Frisører som var dypt savnet. Antall centimeter med ettervekst. Aldri har vel frisører vært mer verdsatt enn i 2020. Og mange flere med dem. Men søringene skulle ikke komme nordover. De skulle ha søringkarantene.

Men vi var i dette sammen. I den dugnaden vi alle er så lei av.

Vi har opplevd en ny farsott, og møtes nå på nettmøter, hvor hender henger igjen, eller mikrofoner ikke er mutet. Etter hvert kjente jeg at jeg logget litt av alle disse møtene. Det krever sin oppmerksomhet å følge med. Japp, det skal være snickers og twist. Sjokolade! Det fristet oftere i året som gikk.

Jeg savnet de fysiske møtene. Møtene som dras ut av dem med de unødvendige spørsmålene og av dem som elsker å høre på sin egen stemme. Jeg savner min egen stemme. Jeg vil ut blant folk igjen! For det er i møtene med hver enkelt at ny politikk skapes. Ideer formes, og språket gjør politikken levende.

I begynnelsen av året lovpriset jeg digitale fester. Det var gøy i ganske nøyaktig et par timer. Det var lettere å finne sofaen. Kartongen med vin. Lete etter serier på Netflix. Jeg tok meg i å savne å bli spyttet i øret der jeg lå.. For hvem husker vel ikke de tidene vi kunne sitte tett i en bar, og lene oss over mot sidemannen for å overdøve musikken? Det var tider, det!

For sånn har det blitt. Vi savner hverandre nå. Enkelte savner også klemmene.. Hvilken verden har vi fått?

Jeg har egentlig hatt det ganske godt i den klemmefrie tilværelsen, hvor jeg slipper å finte unna all denne kroppskontakten som stadig kommer vår vei. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært glad for at jeg har stor familie hjemme. De nære ting har blitt nærere.

Juleferien har vært herlig. Og nødvendig. Familien på seks har hatt måltider sammen, vi har lekt mimeleker og gjemsel. Vi har gledet oss til hverdagen og sett frem mot nye tider. Og 2021 kom med lovnader om fint vær. Sjelden har jeg sett så mange folk utenfor som de første dagene av det nye året. Vi sniker til oss hvert glimt av sollys. Jeg kjenner at den friske luften gjør meg godt. Den er nesten livsnødvendig i disse dager.

Men et nytt år truer.

I dag har regjeringen igjen strammet inn på retningslinjene. For smitten øker ut i det nye året. Jeg får litt av den samme følelsen som Bill Murray må ha hatt i Groundhog Day, hvor han hver morgen våkner opp til den samme dagen. Det blir til slutt utmattende. Skal det aldri ta slutt?

Håpet er at vi kommer styrket ut av dette.

Så budskapet i 2021 blir som i 2020. Hold ut. Hold avstand. Vask hender. For det er i de små tingene vi gjør vi kan redde liv og skjerme hverandre. Det blir tidsnok tid for klemming og festival. Og det er faktisk godt mulig at jeg er blitt en klemmer innen den tid. For nå trenger vi hverandre mer enn noen gang.

Kaffepauser løser ingenting, Vedum

Det farer en elendighetsberetning over landet. Det er ikke lenger bare by mot land. Det er nå også politikerne som drikker kaffe med folket, mot de som sentraliserer i hovedstaden.

Vi skal ikke lenger enn til Storbritannia for å se hva slike tanker kan føre til. «Look to Norway, de klarer seg godt uten EU, ble det sagt. De skulle bare visst.  I dag kan Storbritannia bare drømme om en like god avtale som oss. Allikevel tror Sp fremdeles på et alternativ til EØS-avtalen. Da bliver visst alt så meget bedre..

Retorikken

Vedum har latt det gå sport i å ta med kaffekoppen på Norges-turne og advare mot sentralisering. Blir spørsmålene for vanskelige ler han dem bare bort. For Senterpartiet er det blitt en strategi å bygge motsetninger, gjennom enkel retorikk som frir til følelsene våre.

Senterpartiet ser ut til å ha glemt at den globale urbaniseringstrenden også pågikk under deres vakt. De unnlater helt å nevne at det i perioden 2005-2013 forsvant 9000 gårdsbruk, ble 336 færre skoler i distriktene, færre sykehus med akuttfunksjon og en kraftig reduksjon i jordbruksareal. Det passer ikke inn i historiefortellingen. Senterpartiet vil nødig forflate en god debatt med fakta.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. Nå ser vi at nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %.

Senterpartiet kalte Nye Veier for et luftslott. I dag ser vi at det har spart staten for 59 milliarder, og det bygges mer vei og bane enn noen gang. Lukten av asfalt er godt nytt for distriktene. Og, ja, det går godt i distriktene.

Skremsler

Allikevel fortsetter Senterpartiet å komme med halvsannheter og skremsler. For Senterpartiet skal stoppe den globale sentraliseringen. Da er det mindre viktig at budskapet ikke er sannferdig. Så lenge det fremføres på norsk. For når følelser skal vekkes, må alle kaffekopper tas i bruk.

Det er verdt å merke seg at Senterpartiet vil ut av EØS-avtalen. En avtale som sikrer norske bedrifter tilgang til sitt viktigste marked. Det setter jobber i fare. I det scenarioet vil sentralisering være vår minste utfordring.

Jobb skaper bygdeliv

Vi politikere kan ikke bestemme hvor folk skal bo. Men vi kan legge til rette for vekst, attraktivitet og økt bolyst i distriktene. Det har vi gjort gjennom å sørge for gode rammevilkår for bedriftene og en historisk satsing på vei og bane. For det er jobber som skaper liv i bygdene, og videre grunnlag for velferdstjenester og kulturtilbud. Distriktene trenger ikke flere kaffepauser og enkelt retorikk fra Senterpartiet, de trenger en aktiv politikk som skaper vekst og flere jobber.

Først publisert i Vårt Land, 3. desember 2020.

 

Med kraft for å bevare

Det var den rene kraften vår som startet industrieventyret på Frøyland, for over 100 år siden, og gjorde Kvernaland til det stedet det er i dag. Snart går startskuddet for etablering av kraftintensiv industri i regionen. Vi har den rene kraften, spørsmålet er om vi fortsatt har tro på industrien.

Kvernaland ble bygget rundt industri og jordbruk, takket være vannkraft som gjorde dette mulig. Interesse for smedeyrket skulle føre til at bondesønn, Ole Gabriel Kverneland, i 1879 etablerte en smie på Kvernaland. Hans sønner ble tidlig involvert, og flere av dem reiste til Tyskland og utdannet seg.  Med seg på hjemturen hadde de tyske smeder. Den ypperste kompetanse innen smedeyrket ble dermed hentet til ei lita bygd på Jæren. Driftige jærbuer, i kombinasjon med kompetanse fra den store verden, ble til landbruksredskaper i verdensklasse. Det skulle vise seg å bli et industrieventyr og det vi i dag kjenner som Kverneland fabrikk. En institusjon for mange som bor i bygda.

I fabrikkens tidlige fase fikk fabrikkarbeiderne kjøpe billige boligtomter vi i dag bare kan drømme om. Størrelsen var i begynnelsen opp mot ti mål, men ble redusert til to, da store tomter førte til mye skoft i onnetider og ledelsen så at tomtene ikke ville rekke til mange. Derfor begynte de å selge tomåls tomter, som var tilstrekkelig til litt grønnsaker, bærbusker, frukt-trær og blomster.

I dag snakker vi i kommuneplaner om fortetting for å verne matjord.

Den gang var det ikke bare enkelt å bygge industri i ei lita bygd. Ole Gabriel Jr skrev på 60-tallet noen betraktninger rundt fordeler og ulemper ved å drive industri. Han skrev om en bedrift som kunne vokse, takket være strøm fra de lokale kraftverkene i regionen. Boligtomter, produksjonsvennlig klima og driftige medarbeidere var andre momenter som ble trukket frem. På den utfordrende siden trakk han frem skattenivået, som var høyere i forhold til sammenlignende land, og en svakt utbygd yrkesopplæring. Stadig mer komplisert produksjonsutstyr krevde mer og mer av kunnskaper. Til slutt trakk han frem liten industriell tradisjon og erfaring som en minusfaktor.

Nesten to generasjoner senere er vi i den samme debatten. Det handler om kraft, strøm og kompetanse for fremtiden, mens digitaliseringen foregår for fullt, og vi forbruker stadig mer data.

På Kverneland fabrikk er det fortsatt full aktivitet. Tyske smeder er byttet ut med maskiner og teknikk fra alle verdens hjørner. For dagens ungdom vil ikke sveise, slik man gjorde i gamle dager. De vil betjene styrekonsoller og drive med automasjon. Gamle tegninger av jordbruksredskaper er i ferd med å forvitre, og Kverneland fabrikk er i full gang med en omfattende digitalisering og automatisering.

Vi er mer enn noen gang avhengige av kraften vår. Den må vi bruke til å lagre data. Det kan skape nye industrieventyr for jærbuen. For fremtiden vår kan ligge i en sky.

Dette innlegget sto først på trykk i Jærbladet, 2.desember 2020

Det er på tide å skrote pakkekalenderen!

I morgen kommer ungene mine til å stå og stirre på en tom vegg, samtidig som utallige unger i alle aldre åpner sin første gave i desember. Det er sirlig innpakkede sokker, tannbørster, og alskens duppeditter. Det er øl og akevitt til far, hudkremer og duftlys til mor. Alle skal få. Hver dag. Frem til julaften.

Sånn har det blitt.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg over kalenderjaget som er i gang. Når ble liksom pakkekalender en standard? Nå har vi sågar kommet dit hen at man søker etter alternativer til pakkekalenderen.. Verden står ikke til påske.

I min barndom fikk vi alltid julekalender med små sjokoladebiter. Jeg husker enda den gangen jeg fikk en kalender som var formet som et lite hus. Jeg gledet meg til hver en luke, og det var alltid like spennende å se hvilken sjokoladefigur man fikk.

Men jeg skal innrømme at mamma faktisk laget pakkekalender til oss ungene, en gang. Vi var fire i tallet, så det var litt av en oppgave! Hun løste det ved at vi barna fikk åpne hver vår luke i firedagerssykluser. Det var spennende nok. Endelig skulle vi også få.

Men det ble aldri pakkekalender etter dette.

Den gang var jeg litt snurt da jeg besøkte venner, og kunne se gaver som hang sirlig innpakket på en vegg. Lengtende øyne kunne bare drømme. I dag setter jeg pris på mine foreldres valg.

For jeg har aldri lidd noen nød. Og det har ført til at jeg ikke har denne tradisjonen tett på livet. Takk og pris for det. Pakkefri desember har sine fordeler.

Jeg vil faktisk påstå at pakkekalender har blitt et hysteri, som nå også har forflyttet seg til den voksne verden. For den eldste generasjonen må det hele virke ganske absurd. Enkelte kan enda huske tilbake til den tid hvor appelsiner var et eksotisk innslag i julefeiringen..

Til og med i Aftenpodden var det nyttige råd for pakkekalenderen. Har man 3-4 barn, løser man enkelt strevet ved å pakke alle gaver inn i samme pakke. Vips, så ble 96 pakker til 24.

Heldiggriser! Jeg snakker stadig med godt voksne mødre, som enda sender pakkekalender til sine håpefulle små. Langt inn i 30-årene.

Det er på tide å stoppe hysteriet.

Enkelte tar sågar til orde for alternative pakkekalendere. Det snakkes om aktiviteter og kos, og mer tid med hverandre. Pakket sirlig inn, i små lukelapper på en vegg. Jeg tilbringer tid med familien rett som det er. Det er faktisk noe av det kjæreste jeg gjør. Men trenger vi virkelig en lapp for dette?

Hva skjedde med den gode gamle sjokoladekalenderen? Spiser vi virkelig så mye snop i løpet av året, at denne har mistet sin sjarm og sin plass i juletradisjonene?

Det er ikke så farlig, så lenge du ikke bryr deg. Men søren heller, dette bryr jeg meg om. Sjokoladekalenderen trenger en renessanse. Det er på tide å skrote pakkekalenderen!