Innleiedebatten og keiserens nye klær

I dag ble en stor sak om innleie og bemanningsbransjen avgitt i komiteen jeg sitter i. Denne saken har engasjert meg lenge, og jeg er umåtelig trist over at historien har blitt som den har blitt. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange av beskrivelsene som er gitt av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange av disse gjennom en lang yrkeskarriere, og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere.

Dersom man hører enkelthistorier fra bransjen kan man bli våt i øyet og varm i sjelen, men man kan også bli oppgitt på vegne av dem som ikke får det til. Slik verden også er. Den er sjelden sort/hvitt. Men dersom man jobber med rekruttering, og videre begynner å bli engasjert i inkludering, får man noen mellommenneskelige møter som gjør at man forstår verdien av arbeid.

Man får se gleden i øynene på en tidligere rusmisbruker som har fått en ny sjanse. Eller ungdommen som har blitt dømt nedenom og hjem, av både lærere og foreldre. I møte med Manpower denne uken sa en medarbeider: «Ingenting er som gleden ved å ringe en person uten jobb og si, hei, jeg har en jobb til deg». Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige liv, for å forstå verdien. Jeg kjenner denne gleden igjen hver gang jeg hører historiene om de som har fått hjelp. Det betyr enormt mye for hver enkelt. De er alle vanlige mennesker, som du og jeg.

Det er veteranen på 28 år, som har fått hjelp til å oversette kompetansen sin og har kommet seg ut i jobb. Det er læreren som ikke ville jobbe på skole lenger, som gjennom sin kontakt med bemanningsbyrå fant ut at det var personalarbeid som var drømmen og fikk fast jobb i et oljeselskap. Det er sykepleieren fra Sverige, som tar oppdrag i Norge når det passer vedkommende og samtidig avhjelper oss med et kritisk behov. Det er alle ulike personer som får en håndsrekning.

Den hånden blir nå trukket tilbake, ved at Krf går med på å stramme inn innleie ytterligere i forhold til hva regjeringen har foreslått.

Man kan til dels forstå hvorfor Krf tenker i den retning. For det er også mørke sider ved deler av innleiebransjen, på samme måte som det er mørke sider ved alle typer virksomheter som ikke forholder seg til regelverket. Og vi har et alvorlig problem i bygg- og anleggsbransjen, det er alle enige om. Nettopp derfor har regjeringen satt i verk tiltak og foreslått en rekke innstramminger.

Men det skal ikke stå på organisasjonsgraden.

Selv om det virker som om det har vært et tungtveiende argument i de siste dagers debatt om temaet. Hadia Tajik stemplet i gårsdagens VG alle som ikke har landsomfattende tariffavtaler med fagbevegelsen som useriøse. Det vitner om manglende kunnskap og erfaring fra arbeidslivet. Det er også å ikke anerkjenne store deler av det norsk arbeidslivet, samtidig som man tar i bruk virkemidler som tvangsorganisering. Det vil hemme norsk konkurransekraft. Det vil heve terskelen inn i arbeidslivet.

I dagens VG fortsetter Steinar Reiten i Krf med samme type argumentasjon. Han viser til at innstrammingen av innleie er et familiepolitisk virkemiddel, for å sikre norske familier rett til sikker inntekt, og at det kan bidra til at flere organiserer seg i LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Er det mulig har jeg tenkt hele dagen?

Jeg ble enda mer bekymret etter å ha hørt Dagsnytt 18-debatten i kveld, mellom Reiten og kollega Nordby Lunde, sammen med LO og NHO. For hva er det egentlig vi diskuterer her?

Det kan være vanskelig å forstå hva som er argumentasjonen til Krf, og på hvilket grunnlag de har stilt diagnosen. Steinar Reiten innleder debatten med å vise til Krf sitt kristendemokratiske ståsted og deres kristne etikk, som et grunnlag for deres verdisyn og omsorg for de svake. Veien derfra, til å gjøre de grep mot næringslivet og de som står utenfor som de nå gjør, er vanskelig å se.  Det føyer seg fint inn i rekken av svak argumentasjon tidligere i dag.

Denne diskusjonen handler ikke om hvem som er kristne og hvem som støtter LO, eller ikke.

Det handler om at innleienivået i bygg- og anleggsbransjen, er for høyt, spesielt i Oslo-området.

Og nettopp den utfordringen har regjeringen svart på. En har satt strengere krav til fast ansettelse og fjernet nulltimerskontrakter, og en har foreslått å heve avtalenivået innen bygg- og anleggsbransjen. Regjeringen har utredet og foreslått de nødvendige innstramminger, men enkelte vil gå betydelig lenger..

Krf vil, sammen med Ap, at dette skal gjelde for alle bransjer, for som LO så fint sier det: «dette brer om seg i flere og flere bransjer».

På direkte spørsmål fra programlederen, om hvor utbredt Krf mener misbruket av innleie er i andre bransjer enn bygg- og anlegg, svarer Reiten: « Du har bransjer som renhold.. og reiselivsbransjen, hvor en ser antydninger..»

Med det kunnskapsgrunnlaget går de altså nå inn for å heve avtalenivået for alle bedrifter som avtaler innleie. Det betyr i praksis at en tvinger bedrifter og deres ansatte til å organisere seg for å få lov til å leie inn personell. Det innskrenker organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer.

Jeg tør å driste meg til å antyde at Krf har blitt lurt av keiserens nye klær.

Norsk arbeidsliv, og de som står utenfor, står igjen som de store taperne.

Jeg er stortingsrepresentant

Etter at jeg begynte livet som pendlermamma har jeg prøvd å kombinere politikk og familieliv. Det er greit at ungene får en forståelse av hva jeg holder på med. I fjor hadde jeg derfor med meg Eilert på Høyre-samling i Bergen. Det var en suksess! Derfor var det nå på tide å la Gregers også få være med på kampanjesamling i Oslo, sammen med storebror, for å lade opp til valgkampen i 2019.

For en helg det har vært!

Dag Terje Klarp Solvang er den mest suverene kampanjeleder man kan ønske seg, og han har et solid lag med seg. De byr på seg selv, lager faglig gode programbolker og pakker det hele inn i høy stjernefaktor. Det er en fryd å bruke en solfylt helg sammen med denne gjengen, og jeg tror alle de over 400 som var tilstede følte at de fikk full valuta for prioriteringene.

Jeg har vært satt ut av kjendis-bonanza opptil flere ganger i løpet av helgen. Starstrucked kalles det vel på engelsk.

Ungene fikk sin første opptur når de så hotellrommet. Det var vill jubel. «Se, en seng! En til!» Klimakset kom når de så badet; «Åhhh, et badekar!» Stemningen var elektrisk og jeg koste meg over barnslig iver. Vi spiste middag på restauranten og ungene var særdeles fornøyde. Hamburger og pommes frites er aldri feil. «Og så lekkert servert», påpekte den eldste.

Klar for samling, med egne navneskilt

Lørdag startet selve kampanjesamlingen. Guttene gikk i Liverpool-draktene sine og ladet opp til Champions League finale mot Real Madrid. Det var mange som hadde sterkere sympatier mot Man U og Real Madrid, så det ble en del heftige diskusjoner. Antiklimakset kom sent om kvelden, og det var en nedbrutt gjeng som måtte innse at det ikke hadde gått veien. Heldigvis er slike nedturer kortvarige, og det hjelper når vakten, som er Man U supporter, klapper Eilert på skulderen og sier «De fortjente ikke å tape».

Guttene fløy ellers rundt på hotellet og hilste høflig på Høyre-kollegaer, slik moren hadde lært dem i forkant. Litt dannelse innimellom er bra. Når jeg satt på konferansen fikk jeg plutselig inn mail fra Fotobaren. Du har tatt et nytt bilde som kan ses her. Der dukket Eilert opp i sydlige omgivelser, smilende og glad. Det kom mange av disse mailene i løpet av helgen. Jeg smilte for meg selv hver gang. Det viste seg at Eilert hadde vært en særdeles god assistent i Fotobaren, og han hadde hjulpet mange godt voksne med å vise dem hvordan de fikk bildene tilsendt på mailen sin. Jeg er sikker på at han allerede kan flere navn enn meg. Godt å se at digital kompetanse kan overføres fra den yngre generasjonen til den eldre.

Eilert kom løpende til meg på hotellrommet i en pause. «Mamma, jeg har sett han der i Tidsbonanza!» Å herre jemini! Jeg var klar for selfie! Vi stormet ut av rommet og traff Hanne i kampanjeteamet, som bekreftet at det var Thomas Feldman og lovet oss at hun skulle fikse en selfie i løpet av kvelden. Jeg var henrykt. Jeg er en håpløs nostalgiker og elsker 80-tallet. Utrolig hvor avleggs hårsveiser, kassetter og telefoner har blitt i løpet av kort tid. Hvor blir tiden av? Jeg forer denne nostalgien med å se Tidsbonanza på NRK, og Thomas Feldman er en herlig uhøytidelig programleder.

Etter en kort pause i solsteken gikk jeg plutselig rett på selveste Thomas Feldman når jeg kom inn døra. «Kan jeg få en selfie?», nesten ropte jeg ut, før jeg hoppet mot ham. Du er min favorittprogramleder, pep jeg frem, før jeg innså at dette var hakket for klamt. For å forklare min oppførsel en smule hørte jeg meg selv si «Jeg er stortingsrepresentant for Rogaland  Høyre». Flauhetsnivået hadde sprengt skalaen. Med den setningen prøvde jeg å forklare min ublue atferd og vise til at selfie-sjenansen min hadde forsvunnet for ca et år siden. Gal kvinne fra Rogaland, tenkte nok han.

Thomas Feldman i Tidsbonanza

Men, jeg fikk selfien! Life is gydd, som vi sier på Jæren. Litt beskjemmet sa jeg etterpå til Eilert at jeg faktisk ble litt flau. «Det ble ikke jeg», sa Eilert. Han var strålende fornøyd!

I dag avsluttet vi nok en strålende kampanjesamling. Den startet magisk med Espen Lind, som hadde foredrag om mestring, pågangsmot og arbeidsglede. Telefonen min lå under bordet, i hendene på Gregers, som så på youtube. Jeg fikk derfor ikke snappet når Espen Lind startet å synge «When Susanna cries». Det var et magisk øyeblikk. Nå begynner jeg å gråte tenkte jeg, og følte meg noen sekunder som en 17-åring igjen. Å som jeg elsket den sangen!

Jeg dro hjem i ettermiddag med en solid porsjon motivasjon og er klar for valgkamp frem mot kommunevalget 2019. Stolt over å være i Høyre-familien og få være sammen med så mange flinke og humørfylte mennesker.

«Er det ikke mange kjekke folk i politikken», spurte jeg Eilert før vi skulle dra. «Jo, men det er sikkert enda flere i fotballen», repliserte han.

Tiden vil vise om han blir fotballspiller eller politiker. Han har fremtiden foran seg og den må vi sørge for at blir så lys som mulig. Det er min motivasjon for å engasjere meg i politikken. Forandre for å bevare.

Takk for magi i Oslo denne helgen.

Vi har storkost oss 🙂

Kjære sambygdinger, kjære unger, kjære alle sammen

Ja, så var det endelig 17. mai igjen. Vi har alle kommet oss ut av huset og inn i finstasen. I utallige timer har vi stått på for at denne dagen skal bli helt perfekt. Alle foreninger, fra idrettslaget til korpset, er med og organiserer dugnaden. Speiderne sørger for at flagget heises. 17 mai-komiteen planlegger det hele, og vi er alle spente. Blir det sol? Trenger jeg paraply? Rekker vi barnetoget? Og blir vi egentlig kvitt de siste skrukkene på bunadsskjorta?

Et av mine sterkeste minner som barn, er fra den tiden jeg var i Stangeland skolekorps og gikk i mitt første 17. mai- tog, som aspirant. Som aspiranter hadde vi ikke fått egne instrumenter enda, men vi gikk bakerst, og jeg fikk holde hanskene til den kjekkeste gutten i korpset, solen skinte og verden lå for våre føtter.

Korpsmusikk gjør enda at jeg får denne gode følelsen, og jeg husker med barnslig glede tilbake på alle årene vi sto opp tidlig, for å marsjere i nabolaget, før vi spiste frokost på skolen og gjorde oss klare for barnetoget. Det er kult å spille i korpset, står det i 17. mai programmet. Ingen tvil om det, og det blir ikke 17. mai uten korps!

I dag er jeg også i kategorien stolt småbarnsforelder. Det er noe rørende med å se barns glede, og mimre om egen barndom. Vi hadde forventninger om flagg, 17-mai-tog, is, pølser og fisking i fiskedammen. Som barn er 17. mai definitivt en festdag.

I dag er dagen hvor vi tar bilde av ungene i finstasen og legger ut på Facebook. Mange har allerede tatt en selfie, og gjerne hashtagget den med 17. mai. Sosiale medier har blitt en del av hverdagen. Tidligere gikk vi på besøk til hverandre og hadde felles middager. Nå viser vi hva vi spiser på Instagram, og tagger hvor vi er på Facebook. Vi liker og deler det meste og er riktig så sosiale. På sosiale medier.

Kanskje vi kan bli flinkere til å gi tommel opp i det virkelige livet? Jeg vil benytte anledningen og gi tommel opp til alle dere foreldre og omsorgspersoner som er her. Jeg vet at dere har stått på for denne dagen. Det går ikke av seg selv at hele familien skal komme seg ut noenlunde samtidig, i noenlunde fine klær. Gled dere over denne dagen, dere står her, vi har gått i barnetog, vi har gått i folketog. Om noen timer kan dere strekke dere ut på sofaen, og smile for dere selv, mens dere blar dere gjennom alle bildene på Facebook, og fordeler hjerter og likes. Jammen gikk det ikke godt, også dette året. Og kjekt var det og.

I dag feirer vi grunnloven. Og det var litt av en grunnlov. Den norske grunnloven fra 1814 var på den tiden den mest radikale i Europa. Den gav stemmerett til mange og mer frihet til enda flere.

17. mai har vært en viktig merkedag i Norge i tiden etter 1814. Kong Carl Johan likte ikke denne feiringen, og i 1828 forbød han feiring av 17. Mai. Stortinget satte en stopper for dette året etterpå, og siden den gang har vi feiret 17. mai hvert år, kun med unntak av årene mellom 1940 og 1944. Da var landet i krig og flaggstengene sto nakne. Helt frem til frigjøringsdagen, 8. mai 1945.

Faster Åse, som vokste opp i huset der jeg bor i dag, har fortalt meg om frigjøringsdagen her på Kverneland. Det var tidlig vårdag, og hun satt og sydde lommetørklær av gamle dynetrekk, ute i hagen. Hun hadde fått en stygg forbrenning på foten, etter et uheldig møte med en gryte kokende vann og hadde fått streng beskjed om å holde seg i ro.

Åse fikk med seg at forbruksbestyrer Espeland delte ut gratis flagg til ungene. Disse hadde han hatt gjemt i kjelleren på Buå, eller Coopen, som vi kaller den i dag. Åse på nesten 12 år, snek seg dermed ned bakken og fikk seg et flagg, som hun lykkelig kunne bære med seg hjem og stolt feire at landet endelig var fritt igjen.

I dag feirer vi også grunnloven og friheten den gav oss – en frihet vi ikke kan ta for gitt:

Frihet til å vokse opp i et trygt og fritt land.

Frihet til å si, tro og mene det vi vil.

Frihet til å være den vi vil, bli den vi vil og elske den vi vil.

Og hva er det beste med friheten vi har?

En ting er i alle fall sikkert. Det er mye som er bra med Norge og vi har mye å ta vare på.

I dag feirer vi friheten sammen i verdens beste og lykkeligste land.

Gratulerer med dagen!

 

Endelig handler det om politikk igjen

Jeg er inne i min åttende måned på Stortinget, og til tider har følelsen vært den samme som i svangerskapet. Det har vært noen tunge dager, og jeg har enkelte ganger lurt på hva jeg har lurt meg bort i. Heldigvis fikk jeg selvmedisinering ved å høre på siste episode av «Stortingsrestauranten», som er en podcast med Tina og Henrik. Har du ikke hørt på denne er den definitivt verdt å sjekke ut! Jeg anser disse to som særdeles kompetente og erfarne på Stortinget, og det hjelper en ferskings selvfølelse å høre at også de har opplevd den siste tiden som spesiell. Metoo, regjeringskrise og tekstmeldinger på avveie har satt sine spor. Tina og Henrik har også slitt med motivasjon, men nå er de i gang igjen med sendingene sine. Jeg må følge etter. På tide å fungere igjen nå.

Det har ikke vært vanskelig å komme i gang de siste ukene. Vi har en hel haug med «dok 8-forslag» som er fremmet i Stortinget, og nå skal behandles frem mot sommeren. Det ryktes om lange dager. Da er det ekstra kjekt at sommeren har kommet for fullt i Oslo. Fikk formelig Syden-stemning når jeg gikk fra kontoret i dag, og da var klokken over 20.00.

Dagen i dag har vært en sånn typisk «gruer meg til å ta fatt dag», da kalenderen har vært tett, og jeg har mye på agendaen som skulle vært gjort. Dagen startet 05.45 på Kverneland. Etter en kjapp dusj spratt jeg ut og satte retning mot flyplassen. Planen var å reise til Oslo på søndagen, men landstreff på Ålgård fører til fulle avganger på flyene. Note to self! Jeg var rimelig trett på flyet, så jeg klarte faktisk å duppe av noen runder. Våknet innimellom av at gapet åpnet seg, men klarte like lett å sove videre. Herlig! På flytoget satt jeg i telefonen og avtalte innholdet rundt et foredrag jeg skal holde i morgen for Econa, om bærekraftig velferd og hvordan vi skal beholde flest mulig i arbeidslivet. Denne presentasjonen må sendes innen kl 12.00 i morgen og skal holdes 17.30. Det begynner å haste med å få det klart.

På Stortinget var det høring om fortrinnsrett for havnearbeidere. Det var en heftig start på dagen å diskutere ILO-konvensjoner og EØS-avtale, og partene var langt fra enige om hva som var de faktiske konsekvensene og ikke. Når høringen var avsluttet ringte jeg opp en freelancer jeg hadde avtale med, som ville snakke om teknologiseringen og fremtidens arbeidsliv. Jeg snakket med henne på veien mot stortingssalen og avsluttet intervjuet sekundet før dagens møte startet.

Gule lapper fra Daniel 🙂

I salen var det klart for debatt om aktivitetsplikten for de under 30 år og opptrappingsplan for arbeidslivskriminalitetssentrene. Rett før høringen hadde jeg funnet ut at jeg hadde 3-minutters innlegg og ikke 5. Da er det godt å ha en god rådgiver som kommer løpende, med et rimelig slanket innlegg som holder seg innen grensen. Daniel kom inn i salen mens møtet var i gang for å levere meg notatet, med egen kopi til referenten som sitter og skriver referat fra alt vi sier. Han fikk kjeft av vakten som satt på utsiden, stakkars. Det var tydeligvis ikke lov å bevege seg inn i salen. Stakkaren var så vidt innenfor, da jeg møtte ham i døra. Glad for at han tok en for laget og hjalp meg ut av nøden. Daniel har vært en ener den siste tiden og virkelig levert på relativt korte tidsfrister. Man er heldig som har flinke og engasjerte personer rundt seg. Takk, Daniel!

Så, debatt. Det var to debatter med høy temperatur og kamp om historiefortellingen. De lærde strides om hvem som gjorde hva, jeg er heldigvis historieløs og har ikke lenger horisont enn tilbake til 2017, når aktivitetsplikten ble innført av Høyre, Frp, Venstre og Krf. Jeg synes det var et supert tiltak, og jeg er overbevist om at mange ungdom har fått en ny sjanse som følge av dette. I Sandnes kommune har tiltak som Ung Kompetent Arbeidssøker ført til at 89 % av ungdommene er ute i jobb, skole eller annen aktivitet. Det er fantastisk, noe jeg også formidlet fra talerstolen.

Etter debattene var det en kjapp tur innom kontoret for å forberede foredraget til i morgen. Jeg kom et stykke på vei, men måtte videre i møte i prinsippkomiteen. Der diskuterer vi hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for Høyres politikk de neste 10-20 årene. Spennende arbeid. Tenk at jeg får være med på det!

Etter møte i prinsippkomiteen bar det tilbake til Stortinget for votering. Det var antatt votering ca 20.00, og vi ble kalt inn 19.40. Imponerende hvordan de klarer å forutse hvor taletrengte vi er. Etter votering pakket jeg sekken og gikk hjemover til leiligheten. Har nå ligget på sofaen og lest «Bølgebryteren», som handler om seniorpolitikken de siste 50 årene. Der er det mange gode tema å ta med seg på foredraget i morgen. Visste dere at vi allerede på 90-tallet snakket om at velferden ville få vanskeligere kår på grunn av økt levealder og tidlig pensjonering? Det er jammen meg på tide å gå fra ord til handling.

Nå har jeg avsluttet kvelden med et spontaninnlegg på bloggen. I morgen er det trening i naboparken kl 07.00 med spreke kollegaer, og nok en ny dag med politikk i høysetet i morgen. Må få laget den presentasjonen i morgen tidlig, det begynner å haste nå.

Politikk, takk. Men først litt søvn!