Å vera, eller å være? Første debatt

I min aller første debatt vart eg tvungen til å møta ein av mine store utfordringar i livet, forholdet mitt til nynorsk. Eit heller anstrengt forhold, som har vore meir prega av angst og motstand, enn glede over språket. Eg skalv i armen når eg skulle halda mikrofonen og gje mitt fyrste svar. Det var ikkje av skrekk for nynorsken, men heller av frykt for målfolket og korleis dei ville reagere på det eg sa. Det kan og ha noko å gjera med at det var min første gong i debatt, men det blir ei anna historie.

Eg undrar meg om eg er eit dårlegare menneske fordi eg ikkje nyttar nynorsk som mi målform. Ville det eg sa hatt større tyngde, og ville du trudd meir på det eg skreiv dersom eg skreiv på nynorsk? Ville verda vore vakrare, og tennene mine kvitare dersom eg hadde skreve nynorsk? Eg trur ikkje det. 

Mitt vanskelege forhold til nynorsken kjem av personleg erfaring. Eg er oppvaksen på Stangeland i Sandnes kommune. Heilt fram til slutten av 5. klasse gjekk eg i B-klassen i ein av to bokmålsklasser. I 1992 flytta eg med familien min til Kverneland, kor mor mi vaks opp. Eg kom til eit nytt miljø, ein ny klasse og ei ny målform. Det var spanande med ny skule og nye vener, men og mykje som opplevdes framand. Språket var ein av dei tinga, og språkleg glede blei til frustrasjon over manglande mestring.

Eg hadde alltid vore glad i å lesa og skriva, og skreiv mi første «bok» når eg gjekk i 2. klasse. Eg var stolt som ein hane over resultatet. Når eg no nyleg fann denne att såg eg at det ikkje var eit einaste punktum i heile teksten, ein heil del stavefeil var det og. Det som likevel var der var gleda over å fortelja ei historie og formidla den ved hjelp av det skrivne ord.

I mi verd må det vera det viktigaste, sjølve bodskapet. Kva ein ønskjer å seie og korleis ein seier det, men ikkje kva slags mål en seier det på. I vaksen alder har eg fått eit mindre anstrenga forhold til nynorsken. I Time kommune står nynorsk sterkt og som folkevald har eg har lese meir nynorsk dei siste 5 åra enn eg gjorde tidlegare. Eg ser ikkje på det som noko negativt. Eg ser det heller ikkje som negativt at eg nyttar bokmål som mi naturlege målform. Det kjennes naturleg for meg, og eg skjemmest ikkje over dette. Burde eg kanskje gjera det? Eg skjemmest heller ikkje over å bu i ein nynorskkommune, og synes det er flott at dei er så flinke til å ta vare på språket. Burde eg ikkje tykkja det?

Høgre foreslår i nytt program at dei vil redusera norskkarakterane frå tre til to. Ein for norsk skriftleg og ein for norsk munnleg. Det synes eg er eit godt forslag. 190 vidaregåande skuler gjer det allereie som ei forsøksordning ved halvårlege vurderingar, og erfaringane er gode. Lærarane meiner at dei får betre tid til å rettleie og komma med gode, faglege innspel. Elevane tykkjer at dei lærer meir, og at dei får fleire nyttige tilbakemeldingar undervegs. Forsøket syner og at ordninga gjev elevane meir mengdetrening i å skriva, både på hovudmål og sidemål. Øving gjer meister.

To standpunktkarakterar bør vera tilstrekkeleg i norsk, og eg trur me framleis vil ha to levande skriftspråk i Noreg dersom me fylgjer Høgre sitt forslag. Forandre noko, for å bevara noko. Gjera begge målforma relevante, gjennom måten me lærar dei på. Høgre føreslår og at ein innfører tekstar på begge målforma fra første klasse av. Dette gjer elevane tidligare kjennskap til sidemålet sitt, og ein lærar på ein ny måte. Kven hugsar ikkje dialektlæra i norsktimane? Ikkje noko ein fekk karakter på, men ein situasjon kor ein lærte gjennom interesse og nysgjerrigheit.

Språkleg glede og mangfald. Eg meiner at me har plass til begge målforma i norskundervisninga i tillegg til den munnlege delen, men me treng ikkje tre karakterar for å vektlegga viktigheten av kvar enkelt.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

PS: Avslutningsvis må eg få seie at min første debatt gjekk betre enn forventa. Eg hadde grua meg ein heil del, men fann fort ut at målfolket er ganske like folk flest. Dei hadde ikkje kvitare tenner, men meinte kanskje at verda blei litt vakrare på nynorsk.

Eg vonar og trur at me likevel kan leva lenge og godt saman i landet, for me er alle ein del av det som gjer Noreg identitet.

Heilheta bør telja meir enn dei enkelte delane.

En dag skal vi alle dø, men alle de andre skal vi leve

I helgen har jeg vært i Tallinn sammen med min mor og feiret 60-årsdagen hennes. Tilfeldigheter ville ha det til at hennes bursdag falt sammen med årets markering av kreftsaken,  en sykdom vi dessverre har stiftet så alt for godt bekjentskap med de siste årene. Det var egentlig Gabriel, hennes ektemann, som skulle vært ved hennes side på denne store begivenheten. Det var de to som hadde snakket om denne dagen, og sammen lagt planer for resten av livet.

Min mor og Gabriel giftet seg i Paris
Min mor og Gabriel giftet seg i Paris

Det skulle dessverre ikke bli sånn. Gabriel døde fra oss sommeren 2015, etter ett år med diagnosen lungekreft. En trist påminnelse om hvor skjørt livet er, og en viktig erkjennelse av at vi må nyte all den tid vi har sammen. Vi savner ham ofte, og jeg vet at 60- årsdagen var en markering min mor gruet for.

Hvert år får over 30.000 nordmenn kreft. Når man selv eller noen man er glad i får kreft, blir livet snudd på hodet. De fleste kjenner noen som har hatt, eller har kreft. Jeg har stått, og står på utsiden, og kan kjenne avmakten og smerten hos de som står nærmest. Hvordan det oppleves i full målestokk tror jeg ingen kan forestille seg. Det er en gradvis prosess, kjennetegnet av mange faser. Sjokk, fortvilelse, redsel, frykt, men også gløtt av solskinn de dagene som oppleves bra. En evig runddans.

En må fortsette å bekjempe denne sykdommen. Pakkeforløpet for kreft er et godt eksempel på hvordan vi skaper pasientens helsetjeneste. Målet med pakkeforløpene er at både pasient og pårørende får god informasjon, blir involvert og har god innflytelse og dialog med helsevesenet gjennom hele forløpet. Dette skaper trygghet for de som rammes.

Vi fikk, på tross, en flott langhelg i Tallinn, med rekreasjon og hvile i hovedsetet. Den første dagen gikk stort sett med til mat og hvile, dag to var satt av til spa, og dag tre var intim bursdagsfeiring på russisk restaurant. For en opplevelse! Det var en reise til fordums tider, med god mat og underholdning. Tallinn er kjent for sin flotte gamleby, som en av Europas best bevarte middelalderbyer, og den skuffet oss ikke.

Vi satt i flere timer og bare sugde inn atmosfæren og øyeblikket. Få ord ble utvekslet, det var fantastisk å bare være, og vite at vi var.

Fra særstilling til omstilling

Mandag 30. januar hadde jeg første offisielle dag på “jobben” som heltidspolitiker. Vi toppkandidater for Rogaland Høyre hadde et spennende program foran oss, med besøk hos Statoil, NRK, UIS og SUS.

Dagen kom tett etterfulgt av at Rogaland Høyre hadde hatt sitt årsmøte i Haugesund, hvor vi diskuterte programmet for stortingsvalget og ble enige om to viktige resolusjoner, eller felles uttalelser. Det ene var at dobbeltsporet på Jæren måtte prioriteres, og det andre var at vi måtte ha fokus på å få de unge inn i arbeidslivet. Viktige tiltak i en tid hvor vi trenger å satse på både kollektivtransporten og arbeidskraften, nå og for fremtiden.

Første politiker-selfie
Første politiker-selfie

Da var det gledelig å besøke en bransje som har gått fra særstilling til omstilling, og som på tross av dette prioriterte lærlinger. Statoil hadde økt antall lærlinger fra 2016! De jobbet langsiktig på flere områder, og hadde med visjonen “Shaping the future of energy” tatt inn over seg at næringen var i endring.  De jobbet videre mot at industrien i fremtiden kom til å inneholde også andre elementer, innenfor blant annet fornybar.

I samtale med universitetet og sykehuset kom vi inn på eldrebølgen som nærmer seg, en bølge som vil merkes ekstra godt i vårt fylke, som en følge av den store oljeboomen som var på 80-tallet og alle tilflytterne som kom til regionen. Dette stiller krav til oss i forhold til innovasjon og nytenkning. Jeg lo litt første gang jeg hørte om toaletter som vasket og tørket automatisk, men fikk et helt annet perspektiv på det når jeg hørte hvordan det har revolusjonert deler av hjemmetjenesten. Dette i forhold til arbeidsforhold, men også menneskeverdet og privatlivet.

Jeg avsluttet en innholdsrik dag med “Bondemøtet” på Varhaug, hvor landbruket sto i fokus. En politikk som omhandler et av våre basale behov, behovet for mat. En ny landbruksmelding er under behandling, og denne vil være viktig for rammevilkårene til bøndene. Da er det viktig at vi som politikere finner de riktige virkemidlene, og gir bonden de best egnede verktøy til å produsere maten. Matpolitikk på kartet, som seg hør og bør i matregionen Rogaland.

Vi går spennende tider i møte! Endelig program for valget 2017 vil bli endelig vedtatt på landsmøtet i mars. Jeg skal delta på dette for første gang og gleder meg enormt!

Høyre vil gå inn i denne valgkampen med fire hovedtema:

  • Skape flere jobber
  • Kunnskap i skolen
  • Trygg omsorg, raskere behandling
  • Styrke forsvar og beredskap

Viktige tema i en verden som preges av digitalisering og endring, i et stadig høyere tempo, i et samfunn med nye trusler og utfordringer. Da gjelder det å finne de gode løsningene og skape et samfunn som stimulerer til initiativ og innsats.

Vi trenger menneskene, vi trenger hendene, vi trenger hodene, vi trenger dere!

Vi tror på Rogaland!