O jul med din vrede

På mandag var jeg kjapt innom kjøpesenteret, før jeg dro mot hovedstaden. Med munnbindet på var restriksjonene plutselig tilbake. Det føltes litt uvant, for friheten hadde vært så god. Og som vi savnet å være sammen. Tilbake var den klamme munnmaska, som gav hint om dagens middag og et desperat behov for luft.

Men det var gleden over juleferien som fikk meg til å ikle meg masken. For plutselig ville de to eldste guttene ha dress til julefeiringen. De gledet seg sånn til å treffe familie og venner. Etter mer enn et år i unntakstilstand. Det ble handel hos både Dressmann og Cubus. De ville bli godt brukt, trøstet jeg meg for kjøpet, både dette året og kommende år. Fordelen ved å ha unger tett som hagl er de kan arve klær, noe som rettferdiggjør mang et kjøp.

Hjemme brant det livlig i peisen, og veden var godt plassert i garasjen. I et hus som nærmer seg 100 år, kan man trygt si at det er styggelig kaldt i disse dager. Det var derfor kjærkomment da vi endelig fikk installert peisovnen tilbake i stuen, etter å ha stått uten i to måneder. Det er visst ventetider hos peismontørene for tiden. Og mangel på ved.

Strøm er et hett tema for tiden. Og utfordrende for mange. Med rette.

Da jeg kom til Oslo var det kaldt i leiligheten, og jeg kunne lese i avisa at vi stortingsrepresentanter tok til oss av goder, nå også gratis strøm.

Det har skjedd flere ganger i løpet av de siste fem årene at jeg har drømt meg tilbake til privat næringsliv. Til en tilværelse preget av pragmatisme, ikke polarisering. En tilværelse hvor det at vi blir mistrodd ikke er en normal. Til en hverdag hvor jeg kan sitte rundt middagsbordet med familien, og snakke om dagens små og store hendelser.

Jeg savner normalen. Dager uten korona. Dager uten politikerforakt. Et samfunn hvor vi gir som for hverandre. Nå får vi meteren tilbake. Det er bra. Men det har også mange konsekvenser.

Samtidig har vi politikere en tillit vi må gjenvinne. Dersom vi ikke klarer det frykter jeg for rekrutteringen i politikken i fremtiden. For vi trenger politikere som har levde liv, og som også lever sine liv. Vi skal kunne være folkevalgte, i nasjonalforsamlingen og i eget fylke. Og vi må ha tillit.

Nå skal vi samtidig bekjempe en pandemi.

Sjelden har jeg savnet trygg ledelse og stødig styring mer enn nå.

Bent Høie, jeg orker ikke mer!