AS Norge trenger flere medlemmer

Det var en ubeskrivelig følelse. To blå streker lyste mot oss. En svak fornemmelse var blitt bekreftet. Vi var gravide! Vi skulle bli foreldre. Fremtiden var plutselig endret.

Jubelen sto i taket da jeg fortalte det til sjefen. Tenk at jeg skulle sørge for at landet fikk seg enda en verdensborger. Ikke nok med at jeg skulle bidra med min kompetanse, nå skulle jeg også sikre fremtidens arbeidskraft. Det ble feiring med både kaker og ballonger. Sommerfuglene og frøet i magen kriblet om kapp med entusiastiske kollegaer som var over seg av glede. Tenk at AS Norge skulle få et nytt medlem!

Nå ventet trekant-samtaler med jordmor og nærmeste leder, og jeg fikk både støtte og gode råd om hva jeg burde tenke på i denne situasjonen. Det var mye jeg aldri hadde tenkt på før. Hormoner førte til kroppslige endringer. Følelsene ble sterkere. Vi skulle ta stilling til permisjonsfordeling, og tenke på pensjonsopptjening. Ingen fortalte at det skulle følge så mye med et svangerskap. Karriereplaner og familieforøkning skulle gå hånd i hånd. Heldigvis var vi to om oppgaven.

Etter første samtale med sjefen følte jeg meg trygg på fremtiden. Samtidig som jeg innså at det kom til å bli en stor omveltning i livet. Det krever visst sitt å bære frem et barn. Men jordmor hadde betrygget meg på at det meste på jobben var greit, så lenge jeg tok hensyn til kroppen og sørget for ekstra hvile på ettermiddagene. Fremtiden så ganske så lys ut.

Jeg våknet plutselig med et rykk.

Gleden satt enda i kroppen, og to klare, blå streker lyste fremdeles mot meg fra testen på nattbordet. Jeg kjente klumpen i magen knyte seg. Den gode følelsen jeg hadde hatt i drømmen ebbet sakte ut. For hvordan skulle jeg fortelle dette på jobben?

Jeg tror mange kvinner har kjent på denne følelsen. Den umiddelbare gleden ved å være gravid får raskt noen mørke skyer over seg, når man skal fortelle det på jobben. For hva er konsekvensene ved det budskapet? Dersom en kvinne i et intervju forteller at hun er gravid, kan det fort føre til et høflig avslag.

Så hvordan ser vi egentlig på gravide kvinner det i norske arbeidslivet? Vi feirer neppe nyheten om en ny verdensborger med udelt glede. Både den gravide og arbeidsgiver kjenner på utfordringer, samtidig som vi ofte feier disse under teppet og unnlater å snakke om det.

Jeg har sittet ved alle sider av bordet. Jeg har vært gravid arbeidstaker, jeg har vært arbeidsgiver. Felles for begge situasjonene er at dialog har vært avgjørende. Men har den vært god nok? Antagelig ikke. Da kan vi lure på hvorfor det ikke fødes flere barn i Norge.

Som arbeidsgiver er det utfordrende å tilrettelegge for fravær. Når man gjør en ansettelse er det fordi man ønsker kompetansen til vedkommende, og man har som regel behov for denne på jevnlig basis. Dette resulterer i at det også for menn kan være en terskel å komme på jobben og fortelle at man skal bli far. For sjefen begynner umiddelbart å tenke på hvordan vedkommende skal erstattes under fraværet, og det er ikke rent sjelden at det kolliderer med viktige hendelser på jobben.

Vi er mange som tror at vi er uunnværlige.

Jeg tror vi må snakke mer om disse tingene. For det er en belastning å bli gravid i dagens arbeidsliv. Spørsmålet er om denne belastningen blir for stor. Både for den gravide og for arbeidsgiveren. Mye ligger mellom linjene. Kanskje trengs det rett og slett en bedre personalpolitikk for gravide. Det er en kjensgjerning at mange gravide faller utenfor arbeidslivet. Man mister muligheten til forfremmelse, og man havner bakpå, sammenlignet med mange av kollegaene.

Er det prisen vi betaler for å få barn? Og har AS Norge råd til at vi har denne kulturen i arbeidslivet?  Det er på tide å løfte frem den jobben det er å bære frem nye verdensborgere. Vi bør rett og slett bli flinkere til å feire graviditeten. Det er en tilstand, ikke en sykdom, og det finnes ingen grunn til at vi skal sakke akterut på grunn av en graviditet. Men det fordrer at vi snakker sammen.

For denne klumpen i magen er ikke alltid til det gode. Men det burde den være.

Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?

At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.

Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.

Men hadde det blitt bedre? Neppe.

Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.

Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.

For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Vi må surfe på eldrebølgen

Det er over 50 år siden folketrygdloven kom. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde. De som fikk pensjon fikk det i en kortere periode, og flere var pleietrengende. Mye har skjedd siden den gang, men det henger fremdeles mange oppfatninger om alderdom igjen.

Vi føler oss gjerne vesentlig yngre enn det vi faktisk er. Jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på niende året, og føler meg egentlig ikke en dag over 25.

Det har fått meg til å fundere på pensjonsalder og aldersgrenser i arbeidslivet.

«Pensjonismen»
Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak.

Alderdommen har endret seg
Avsnittet ovenfor kunne helt klart vært skrevet av meg. Sannheten er at det sto på trykk i Aftenposten 31. oktober 1989. Da var jeg ni år gammel. Mine oldeforeldre bodde den gang på sykehjem, hvor det var faste besøkstider og aktiviteter. Mine barns oldemor er i dag vår nærmeste nabo, og i en alder av 89 år bor hun fremdeles hjemme og byr på hjemmelagde pannekaker titt og ofte..

Selv om sysselsettingen blant seniorer har økt betydelig siden 2001, avtar andelen mennesker i arbeid ganske mye etter fylte 62 år. Blant 60-åringer er den nesten 70 prosent, mens ved 65 år er knapt 40 prosent i arbeid. Det er med andre ord fremdeles et stort potensiale for økt yrkesaktivitet blant seniorer.

Mer heltid og økt avgangsalder
Når jeg runder 50 år i 2030 vil det mangle arbeidskraft i mange ulike næringer, særlig innen helse og omsorg. Det krever at flere fortsetter lenger i arbeid. Senter for seniorpolitikk har vist at 12 måneder forlenget yrkesaktivitet etter 50 år anslås å ha en samfunnsøkonomisk gevinst på 35-40 milliarder kroner. Vi kan ikke stenge kvinner og seniorer utenfor arbeidslivet. Det er en sløsing med ressurser vi ikke har råd til. Mangelen på helsefagarbeidere og sykepleiere kan løses ved at kvinner jobber mer heltid og at avgangsalder økes med noen år.

Alder er ikke en egenskap i seg selv
Vi må slutte å snakke om at kompetanse er knyttet til alder. Altfor mange ser i dag på 67 år som sluttpunktet i arbeidslivet, flere også enda tidligere. Som samfunn har vi ikke råd til å sette store grupper utenfor.

Alder er ingen god indikator på funksjon. Allikevel forleder vi oss selv til å tro det. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det er forunderlig at vi ikke kan fjerne de øvre aldersgrensene i arbeidslivet, slik Høyre tar til orde for. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller til å komme seg videre. Man trenger ikke aldersgrenser for å lede.

Vi må endre tankesett
Pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget slik at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke bra for den enkelte som skyves ut av arbeidslivet. Skal vi sørge for at de som er syke og ikke kan delta i arbeidslivet skal få en verdig alderdom, er vi avhengige av at de friske mellom 60 og 80 år bidrar mer.

Vi må skape et aldersvennlig samfunn, der alle kan bidra med sine ressurser, gjennom hele livet. Det nye pensjonsregelverket har vært viktig for å styrke arbeidslinjen og motivere den enkelte til å stå lenger i jobb. Et lengre arbeidsliv for den enkelte skjer med tilgang til god kompetanseutvikling og et godt arbeidsmiljø.

Ingen skal gå ut på dato
Staten har tatt flere initiativer til ulike utdanningsløp hvor virksomheter bidrar med ressurser, mens den enkelte investerer tid og innsats. Lånekassen er modernisert, slik at også godt voksne nå kan benytte seg av fordelene og oppdatere sin kunnskap gjennom et langt yrkesliv. På den måten vil man kunne beholde arbeidskraft, og videreutvikle denne i tråd med samfunnets behov.

Det er på tide å surfe på eldrebølgen – den skal bringe oss inn i fremtidens velferdssamfunn.

Verdien av arbeid

Verdien av arbeid var tema for årskonferansen til NHO. Et viktig tema, som rommer mye.

Erna Solberg oppsummerte det bra når hun i sin innledning sa «arbeid er velferd». Velferd for den enkelte, velferd for fellesskapet. Bærekraftig velferd for fremtiden. Da er det viktig at regjeringen nå tar til orde for at en skal invitere til en inkluderingsdugnad, hvor det offentlige skal ta mer ansvar, men det trengs mer. Derfor var det viktig at flere på konferansen snakket om inkludering og mangfold, og gevinsten dette har for kulturen i bedriften og ikke minst verdiskapingen. Bonusen er at flere får jobb. Verdien av arbeid.

Petter Stordalen har lenge jobbet målrettet med inkludering, og har fått se hva dette faktisk kan gi. Han innledet med å si at noen arbeidsgivere tror de gjør folk en tjeneste når de tar dem inn på arbeidsmarkedstiltak eller praksisplasser, for så å avlive dette som en myte. Det er jeg som er den heldige, konstaterte Stordalen entusiastisk, og han har helt rett. Han er heldig som er omgitt av så mange flinke folk. Både de som kommer inn via ulike arbeidsmarkedstiltak, men også de som fungerer som faddere for disse. De gjør en viktig jobb i den praktiske hverdagen, og er en viktig del av suksesshistorien.

Nettopp dette samspillet, mellom eksisterende ansatte og de som inkluderes inn, er viktig. Bedrifter som får til dette arbeidet preges av engasjerte ledere og ansatte, med et positivt syn på inkludering. De vet at det koster å investere tid og de vet antagelig også at det noen ganger koster for mye. Allikevel har de sett verdien av arbeid, og hva den kan gjøre for enkeltmennesker. Det er motivasjon nok til å fortsette denne jobben. Det jobber mange personer rundt omkring på våre arbeidsplasser, som har fått en ny sjanse i livet, og grepet denne. De blir til verdifulle medarbeidere og kollegaer, og bidrar ofte svært positivt til arbeidsmiljøet. De har fått en ny sjanse, og grepet denne med begge hender. De er rundt oss i hverdagslivet, men vi vet ikke alltid om reisen de har hatt.

Gjennom en lang yrkeskarriere innen rekruttering og inkludering har jeg selv sett mange eksempler på dette. Personer som har sonet en dom, hatt utfordringer med rus, eller ikke funnet veien ut av gutterommet. Alle har fått en ny sjanse, mange har grepet denne.

NHO sitt prosjekt, «Ringer i vannet», er et godt eksempel på arbeidet som gjøres på dette området. På konferansen fikk vi se en video av Michaelsen, som hadde fått jobb som budbilsjåfør, etter 8 år som arbeidsledig. Han var en trofast medarbeider, pålitelig og sosial. «Michaelsen kan faktisk, selv om han har hatt mange utfordringer», sa han, før han satte seg i bilen på vei mot nytt oppdrag. Det har han virkelig bevist. Jeg vet at det finnes flere som ham.

I 2018 håper jeg at vi kan få flere bedrifter med på en inkluderingsdugnad. Verdien av arbeid er velferd, en velferd flest mulig bør få ta del i.

 

Kompetanse Norge (underlagt Kunnskapsdepartementet) har siden 2006 gitt midler til bedrifter, som i samarbeid med opplæringsinstitusjoner gir grunnleggende opplæring i lesing, skriving, regning, muntlig, IKT, norsk og samisk, gjennom ordningen Kompetansepluss. Målet er å stimulere til økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv og sørge for at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Gode ordninger for læring gjennom hele livet er en betingelse for et inkluderende arbeids- og samfunnsliv. Det legger grunnlaget for et produktivt arbeidsliv og for velferdsstaten. Kompetanse Norge er opprettet for å samordne, styrke og videreutvikle kompetansepolitikken slik at dette oppnås. For å få til dette, samarbeider Kompetanse Norge med partene i arbeidslivet, flere departementer, regionale og kommunale aktører, frivilligheten og alle opplærings- og undervisningsinstitusjoner.

400.000 voksne skårer på nivå 1 eller lavere i lesing. Det tilsvarer nivået til en fjerdeklassing i norsk skole. 500.000 skårer like dårlig i regning. Av alle disse er fire av ti innvandrere, og seks av ti norskfødte nordmenn.  Det betyr at vi har en stor utfordring med tanke på nødvendig kompetanse, for å unngå at flere hundre tusen mennesker ikke klarer å delta i fremtidig arbeidsliv.  Konsekvensene av dette drøftes denne uken på en konferanse i regi av Nordisk råd, der tema er opplæring og inkludering for voksne. Et av studiebesøkene gikk til Folkeuniversitetet, som kunne fortelle om sitt samarbeid med Kompetanse Norge, og hvordan de bruker Kompetansepluss aktivt, for å heve kompetansen hos ansatte i bedrifter.

Vestkanten Storsenter i Bergen har sammen med Folkeuniversitetet satset på å tilby kompetanseheving til ansatte og ledere i sine butikker. Skobutikken Mani har tre personer på opplæring, og også butikksjefen går gjennom kompetanseheving. Butikksjefen sier at kompetanse pluss har bidratt til at voksne kan følge med i tiden og føle seg tryggere. Hun har vært leder i 17 år, men verdsetter en videre opplæring i lederskap. Hun ser også verdien av å sende medarbeidere på kurs, selv om det innebærer at en må klare seg med færre ansatte i perioder. Å investere i medarbeiderne er å investere i fremtiden, og entusiasmen og læringen smitter over på de andre som er på jobb. En medarbeider, som har jobbet i skobransjen siden 1979, har opplevd mange endringer. Hun forteller engasjert og spennende om opplæring, i et felt som er i stadig endring. Hun og to kolleger gleder seg nå til å ta fagbrevet. Det gir inspirasjon og viktig kunnskap for fremtiden.

Tillitsvalgt fra Bakerhuset Martens hadde også innlegg, og fortalte om prosessen hvor 12 medarbeidere tok fagbrevet innen industriell matproduksjon. Hun ble inspirert gjennom en tillitsvalgtkonferanse, hvor tema var at flere burde få tilbud om å ta fagbrev. Gjennom et stort engasjement og dialog, både med ledelse og kolleger klarte hun å få et kull på 12 personer til å starte opp med å ta fagbrevet. Da denne gjengen jobbet natt ble de enige om å gjennomføre opplæringen på lørdagene. De møtte opp hver lørdag i 10 måneder, før 10 av 12 sto med fagbrevet i hånden. Det er imponerende. På ferden lærte de mye, fant igjen gleden ved å lære og være på skolen. Bedriften får igjen motiverte medarbeidere, med viktig basiskunnskap, og er styrket til å møte fremtiden. Høyre vil jobbe for å finne de gode løsningene, slik at flere kan beholde sine jobber ved kompetanseheving gjennom hele arbeidslivet. Dersom din bedrift er opptatt av å møte fremtiden godt rustet, gjerne få ned svinn, sykefravær, eller bedre kvaliteten, er det kanskje på tide å tilby kompetanseheving til dine ansatte? For mange kan det være en ide å sjekke Kompetanse Norges nettsider, og se hvordan nettopp din bedrift kan bygge videre kompetanse.

Fremtidens arbeidsliv trenger at du bygger kompetanse i bedriften, og dine ansatte vil nyte godt av dette. Start samtalene i din bedrift i dag. Kompetanse Pluss kan gi dere en verdifull reise.

Finner gullet i hvert menneske

Jeg deltok på Egersundkonferansen 2017 og ble gledelig overrasket over at AKS var invitert inn som foredragsholdere. Konferansen handlet om mulighetsrommet fremover, og hvordan en kunne skape vekst i regionen. Da var det flott å se at en hadde satt utenforskap høyt på agendaen. Jeg har som tidligere HR-leder i ASKO Rogaland hatt et godt samarbeid med AKS opp gjennom årene, og har virkelig fått sett betydningen, den type bedrift har for enkeltmennesker.

AKS fremhevet det å være en del av et fellesskap og deltakelse som viktig. Høyre er opptatt av å senke terskelen inn i arbeidslivet, og vi er også opptatt av å hjelpe dem med huller i CV`en ut i arbeidslivet. Da er det viktig at vi har aktører som AKS, som er med og bidrar til å omsette ord til handling. De sa så korrekt til forsamlingen på konferansen: «Det nytter ikke at vi ser muligheter hos folk, dersom dere ikke gjør det». Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er viktig at bedriftsledere og næringslivet spiller på lag , og tar del i dette arbeidet. Bedrifter som AKS gjør at 159 jobbsøkere, daglig, får et arbeidsrettet tilbud, i samarbeid med det lokale næringslivet. I løpet av året har hele 63 personer kommet ut i fast arbeid, i samarbeidet som er mellom AKS, Nav og bedriftene. Dette fordi medarbeiderne i AKS vet at alle mennesker har muligheter og potensiale, og de jobber hver dag for å finne dette.

Regionen har vært inne i en svært krevende periode, preget av høy arbeidsløshet. Da er det kjekt å høre at samspillet mellom AKS, Nav og næringslivet har vært en viktig nøkkel i arbeidet med å inkludere flere. De kartlegger ferdigheter, bygger på mestring og finner det gullet som finnes i hvert menneske. De vet at det finnes, for de har sett dette. Jeg har også sett dette, gjennom mange år i det private næringslivet: personer som har falt ut av arbeidslivet, eller aldri kommet inn, som har blomstret. Blomstret fordi noen trodde på dem og gav dem muligheten. Disse personene blir gode kollegaer, og er ute blant oss, hver dag. De er en viktig del av et bærekraftig velferdssamfunn, hvor arbeid er en viktig bidragsyter til både velferd, trivsel og folkehelse.

AKS viste oss et eksempel med Daniel, en arbeidsledig medflytter, fra England, som hadde blitt arbeidsledig etter en arbeidsulykke i Norge. To år gikk han uten jobb, før AKS kom inn i bildet og klarte å hjelpe ham å finne drømmen. Den skulle det vise seg, var på Dalane VGS. Han beskrev i filmsnutten vi fikk se arbeidsmiljøet som «amazing», og kunne ikke vært mer fornøyd med hjelpen AKS hadde gitt. Noen samtaler, tre måneder i praksis, og så plutselig tilbud om læreplass! Slike eksempler gir håp for fremtiden, og vi kan kjenne gleden, sammen med ham.

Høyre vil fortsette å føre en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. For å utvikle velferdssamfunnet er økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsmarked avgjørende. Da er det viktig at en fortsatt satser på arbeidsmarkedstiltak, slik at AKS kan fortsette det gode arbeidet, på lag med det lokale næringslivet.

Som man sier i Eigersund kommune: sammen for alle!

 

Et bærekraftig velferdssamfunn

Aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år begynner å gi gode resultater. NAV Time, i Rogaland, hadde i februar et prosjekt på dette, hvorav 21 av 25 sosialhjelpsmottakere var ute i jobb etter 8 uker. Ansatte i NAV sier at gjennom å snakke om utfordringene settes det i gang en prosess. De aller fleste vil jobbe, de vet bare ikke alltid helt hvordan de skal komme ut i arbeid. Da må vi som politikere være oss vårt ansvar bevisst og hjelpe bedriftene og NAV på veien, slik at flere kommer ut av trygd og inn i jobb.

Høyre har satset tungt på arbeidsmarkedstiltak og praksisplasser for å få flere ut i jobb. Vi skal fortsette denne satsingen, og vi skal gi bedriftene insentivene til å være med på denne dugnaden.  Erfaringer fra NAV viser at det er praksisplasser i det private næringsliv som gir best resultater, fordi der er det størst sannsynlighet for en faktisk jobb i den andre enden. En jobb å gå til skaper et bærekraftig velferdssamfunn. En jobb gir oss verdighet. En jobb gir oss frihet og muligheten til å velge.

Med Høyre i regjering har vi modernisert arbeidsmiljøloven, tilpasset den dagens arbeidsliv, og vi har senket terskelen inn i arbeidslivet. De som har hull i CV-en stiller ikke fremst i køen når det lyses ut nye jobber. De må få hjelp til å komme inn i arbeidslivet. Jeg har selv ansatt mange personer i midlertidige stillinger, hvorav flere har fått fast ansettelse. Jeg gjorde ikke dette for at de skulle ha en utrygg hverdag. Jeg gjorde dette for at det kunne være en fot inn i arbeidslivet, eller jeg gjorde det for at jeg ikke ville gi folk falske forhåpninger. Bedrifter kan være i omstilling, og ha midlertidige behov, da er det også greit å være ærlige med de som står og håper på en jobb i den andre enden. Høyre sitt mål er å styrke arbeidslinjen. Fast ansettelse er alltid hovedregelen. La det ikke være tvil om det.

Jeg brenner for et inkluderende arbeidsliv, hvor alle som kan og vil jobbe skal få jobbe. Det er derfor viktig at vi satser videre på skole, for det er den viktigste faktoren for at en skal få seg en utdanning, komme seg i jobb og forsørge seg selv. I skolen har vi sett at det å stille krav er å bry seg, og vi så en reduksjon i fravær på hele 40 %, i den videregående skolen, forrige skoleår.

Høyre sitt viktigste arbeid de kommende fire årene vil være å sikre at de som kan jobbe, skal få jobb. Vår fremtidige velferd avhenger av dette.

 

Å leve kjendislivet

I dag sto jeg opp kl 05.30 for å reise til jobb og trene før jeg startet arbeidsdagen kl 07.00. De siste ukene har jeg hatt kombinert ferie og valgkampsturne i hele Rogaland, så det ble en travel dag på kontoret med mange saker som skulle behandles. Når klokken nærmet seg 15 måtte jeg komme meg hjem, til en avtale om å lage film om familien og politikken. Jeg hastet hjemover til ferdig taco-middag og barn som var i ekstase over å se moren. De var såpass viltre at et glass gikk i tusen knas like før film-teamet ankom det Hagerupske/Gjestelandske-hjem. Casa del kaos, eller en småbarnfamilies drømmetilværelse, som våre dager er. Når filming og mat var overstått fikk jeg lest meg opp på landsbrukspolitikk, mens jeg lå i badekaret. Etterpå var det klesvask, mathandel og legging som sto på gjøremålslisten.

Nå sitter jeg i stuen for å komme med siste status i en småbarnsmammas og aspirerende stortingspolitikers liv. En hverdag som består av alt mellom himmel og jord, hvor ingen dager er like. Jeg har nettopp kommet hjem fra Kiwien, hvor jeg spankulerte ned i slippers, shorts og kledelige sminke, som hadde forsvunnet delvis nedover ansiktet under badekarseansen. I pøsende regn. Noen ganger gidder man ikke å tenke på utseendet.

Dagen i dag står i kontrast til gårsdagen hvor jeg var så heldig å være med arbeidsminister, Anniken Hauglie, på besøk rundt omkring på Jæren. Fokus var viktigheten av lærlingplasser og hvordan vi kan redusere arbeidsledigheten ytterligere, særlig ledigheten og utenforskapet blant ungdom. For meg har dette lenge vært en hjertesak i arbeidssammenheng, og også et tema som engasjerer politisk.

Sammen med Anniken Hauglie på Hå gamle prestegård

Derfor var det kjekt å møte engasjerte NAV-medarbeidere i Time og Hå, som fortalte om sine erfaringer og hva de trodde var viktig i dette arbeidet. På begge stedene fremhevet de viktigheten av å få privat næringsliv til å tilby praksisplasser. Erfaringen viste dem at sannsynligheten for jobb i etterkant var større i det private næringslivet. Det sammenfaller med mine tanker de siste årene, om at en må ha en bedre dialog mellom tiltaksbedriftene og det private næringslivet, for å lykkes i dette viktige arbeidet. Det var gledelig å se at flere hadde kommet seg ut i aktivitet, som et resultat av dette samarbeidet, og at en hadde gode virkemidler, som eksempelvis aktivitetsplikt og ordninger med lønnstilskudd for å klare dette.

Mandag var jeg så heldig å få være med Erna Solberg og hennes team på deler av Vestlandsturneen. Vi møtte på Orrestranden, hele familien, for å kunne ta bilder og møte Stjerna. Ungene vekslet mellom iver og surmuling over å måtte være med på dette, og det var tendenser til krangling og slåssing i perioder før hun kom. Når bussen med Erna kom til stranden roet det seg en smule, og følget gikk ned til stranden. Der var det et kobbel av journalister som skulle forevige alle bevegelsene og smilene som ble delt, og det var ikke få. Jeg var rimelig stresset med tanke på tre gutter som lekte i bølgene, sammen med unge surfere i våtdrakt. Våre unger var kledelig antrukket i langbukse og genser, hvor buksene gled stadig lenger opp på bena samtidig som vannstanden krøp stadig høyere.

I mitt stille sinn håpet jeg inderlig at ingen av ungene dukket under og at jeg måtte hoppe etter. Da hadde det ikke vært en utfordring å bli kjent i media! Det gikk heldigvis fint, det gjør som regel det, selv om jeg må innrømme at pulsen til tider kan være relativ høy.

Strike a pose!

Når jeg kom hjem, sent om kvelden, var ungene fremdeles våkne. Lyder på 5 var godt fornøyd og kunne stolt fortelle at han hadde stått ved siden av «henne». De to andre var også rimelig fornøyde med møtet, men også overrasket over mengden kamera, smarttelefoner og andre duppeditter som skulle forevige øyeblikkene. Jeg la ikke merke til dette, da jeg var travelt opptatt med å samle unger, holde hårsveisen i riktig retning og beskytte minstejenta mot vinden, som heldigvis var mild. Eilert hadde imidlertid fått dette med seg, og sa oppglødd når jeg kom hjem: Mamma, vi er jo kjendiser!

Glad og privilegert over å kunne være med på denne reisen. Småbarnslivet og politikken inspirerer, og utfyller hverandre, jeg ville aldri vært noen av dem foruten.

Nå starter valgkampen for fullt! Grugleder meg og vet at det vil bli travelt!

Akkurat som jeg liker det!

Da vet man virkelig at man lever 🙂

Kjære deg som ikke har bestemt deg ennå

Vet du ikke helt hva du skal tenke nå som Stortingsvalget står for døren i september. Jeg kan godt forstå deg. Jeg var i samme situasjon selv, før jeg tok valget om å melde meg inn i Høyre i 2011. Grunnen til at jeg valgte Høyre tenkte jeg derfor å dele med deg her.

Jeg tror på enkeltindividet og at muligheter for alle skaper motivasjon og vekst. Jeg tror også på at minst mulig forskjeller i et samfunn er viktig, og at det er viktig for selvbildet å kunne være i arbeid, eller en eller annen form for aktivitet. Da er det viktig at en fullfører utdanningsløpet sitt, og Høyres satsing på skole er dermed viktig for meg.

Jeg tror på et samfunn hvor barna våre vokser opp i trygge omgivelser, med voksne rundt seg, som vil den enkelte det beste. Et samfunn der mulighetene dine ikke skal være avhengig av hvor en kommer fra, eller hva en tar med seg, men at en blir sett, og hjulpet ut fra eget ståsted. Høyre ønsker å bruke ressursene på læreren, det faglige innholdet og tidlig innsats. Vi vil at alle skal lære seg å lese og skrive, slik at de ikke faller fra. På den måten sikrer vi en bedre inngang til arbeidslivet. Vi vil innføre en plikt for kommunene til å gi intensivopplæring til de som står i fare for å falle utenfor. Gjennom redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid skal barn fra lavinntektsfamilier få en reell mulighet til å gå i barnehage. Vi vil også prioritere flere fagtimer med faglærte lærere fremfor utvidet SFO og leksehjelp.

Jeg tror på en eldreomsorg hvor en skal få leve hele livet, med alt det innebærer. Vi skal gi rom for at de som vil jobbe lenger skal få stå i jobb, samtidig som vi skal sikre gode tilbud for de som går ut av arbeidslivet. Middagen på sykehjemmet skal ikke styres av systemet, men etter behovet og det som gir best mulig velferd for den enkelte. Det er her jeg finner mitt Høyre, som gir svar på utfordringene.

Jeg ser de private pleie- og omsorgstilbudene som et verdifullt supplement til de offentlige tjenestene. For meg er det verdifullt at en kan velge mellom ulike tilbud, i et mangfold hvor kvalitet og leveranse står i sentrum. Det løftet vi trenger i eldreomsorgen vil kreve et løft som langt overgår barnehageløftet. Å stenge ute tilbydere er neppe et klokt valg, for også i barnehagesektoren så vi at private aktører var nødvendige for å oppnå full barnehagedekning. I dag er de private barnehagene en naturlig del av tilbudet i hele Norge. For meg er det viktig med god velferd i alle stadier av livet, som følge av mine roller som mor, datter og barnebarn. Samspillet mellom private og offentlige aktører skaper mangfold, og løfter velferdstjenestene gjennom innovasjon og nytenkning.

De rødgrønne er tydelige på at de ønsker velferdsprofitørene til livs, og har gjort det til en sak å begrense og redusere private tilbydere. Dette setter private aktører i fare og truer store deler av tilbudet vi har i dag. Bare det, er en god grunn til å stemme Høyre.

Høyre tror på Norge fordi vi tror på deg. Vi ønsker et samfunn med muligheter for alle. Dette får vi ved å legge til rette for en skole som løfter de svake, gi hjelp til de som trenger det når de trenger det og ved å gi deg frihet til å foreta de viktige valgene i livet selv.

Hvis du ikke har bestemt deg enda, kan jeg anbefale deg å stemme Høyre!

En dag skal vi alle dø, men alle de andre skal vi leve

I helgen har jeg vært i Tallinn sammen med min mor og feiret 60-årsdagen hennes. Tilfeldigheter ville ha det til at hennes bursdag falt sammen med årets markering av kreftsaken,  en sykdom vi dessverre har stiftet så alt for godt bekjentskap med de siste årene. Det var egentlig Gabriel, hennes ektemann, som skulle vært ved hennes side på denne store begivenheten. Det var de to som hadde snakket om denne dagen, og sammen lagt planer for resten av livet.

Min mor og Gabriel giftet seg i Paris
Min mor og Gabriel giftet seg i Paris

Det skulle dessverre ikke bli sånn. Gabriel døde fra oss sommeren 2015, etter ett år med diagnosen lungekreft. En trist påminnelse om hvor skjørt livet er, og en viktig erkjennelse av at vi må nyte all den tid vi har sammen. Vi savner ham ofte, og jeg vet at 60- årsdagen var en markering min mor gruet for.

Hvert år får over 30.000 nordmenn kreft. Når man selv eller noen man er glad i får kreft, blir livet snudd på hodet. De fleste kjenner noen som har hatt, eller har kreft. Jeg har stått, og står på utsiden, og kan kjenne avmakten og smerten hos de som står nærmest. Hvordan det oppleves i full målestokk tror jeg ingen kan forestille seg. Det er en gradvis prosess, kjennetegnet av mange faser. Sjokk, fortvilelse, redsel, frykt, men også gløtt av solskinn de dagene som oppleves bra. En evig runddans.

En må fortsette å bekjempe denne sykdommen. Pakkeforløpet for kreft er et godt eksempel på hvordan vi skaper pasientens helsetjeneste. Målet med pakkeforløpene er at både pasient og pårørende får god informasjon, blir involvert og har god innflytelse og dialog med helsevesenet gjennom hele forløpet. Dette skaper trygghet for de som rammes.

Vi fikk, på tross, en flott langhelg i Tallinn, med rekreasjon og hvile i hovedsetet. Den første dagen gikk stort sett med til mat og hvile, dag to var satt av til spa, og dag tre var intim bursdagsfeiring på russisk restaurant. For en opplevelse! Det var en reise til fordums tider, med god mat og underholdning. Tallinn er kjent for sin flotte gamleby, som en av Europas best bevarte middelalderbyer, og den skuffet oss ikke.

Vi satt i flere timer og bare sugde inn atmosfæren og øyeblikket. Få ord ble utvekslet, det var fantastisk å bare være, og vite at vi var.