Denne uken leste jeg svart på hvitt i egen lokalavis at jeg var utdatert for en av de større bedriftene på Jæren. De satte grensen på 40 år for nye ansettelser.
Først trodde jeg at reaksjonen min kom av at jeg er på en helt annen tidssone, på andre siden av kloden. Mulig jeg overreagerte?
Heldigvis ikke.
Det er godt å se at Bjørn Risa sitt utspill har skapt et stort engasjement hjemme i Norge. For slike utspill trenger vi ikke dersom vi skal skape et inkluderende og mer mangfoldig arbeidsliv, som også er til det beste for produktiviteten i samfunnet og den enkelte.
Jeg trodde ærlig talt at vi hadde kommet lenger i 2023.
Folk var eldre før, og desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som vesentlig yngre enn det man egentlig er, uavhengig av faktisk alder. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, samtidig som tallet har krøpet over 40.
Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer og mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet.
Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må derfor være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder. At jeg har bikket 40 burde ikke være et hinder. Det vil være en fallitterklæring.
For vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over.
En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke sette en aldersgrense for dette.
Tall og aldersgrenser er normative. Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. I arbeidslivet er mange utdaterte når de bikker 50 år. På papiret. Dersom man ser den enkelte 50-åringen i øynene merker man at alder kun er et tall, og at hva vi anser som gammel stadig er i endring.
Vi trenger flere folk i arbeid og næringslivet skriker etter arbeidskraft. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet og vi bidrar alle til fellesskapet.
Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.
Hilsen kvinne, 42 år, som håper å være relevant for arbeidslivet den gang hun ikke skal være folkevalgt lenger. Og som vil jobbe så lenge hun selv vil og ikke basert på de rammene samfunnet setter.