Kjære rogalending!

Denne uken tok jeg til orde for at jeg kanskje ville røre ved kommunegrensen din. Noen oppfattet det som at jeg skulle tegne opp kartet på nytt. Det vekker følelser. Noen av dere satte kanskje kaffen i halsen når dere leste det. Andre ble opprømte. Andre igjen har sikkert ikke fått det med seg.

Historien begynte egentlig for over fem år siden, da debatten om kommunestruktur raste som verst, og jeg gikk til stemmeurnene og stemte for en Jæren kommune. Den gang stemte jeg som Time-bu og lokalpolitiker i Time kommune. Jeg var rimelig fersk som politiker, og vegret meg, både for å snakke med presse og debattere med andre politikere i den offentlige debatten. Men jeg syntes tanken om å snakke med naboene var fornuftig. Jeg var en av dem som ivret for at vi skulle få til færre kommuner i Rogaland.

I kulissene prøvde jeg å bidra, og var fortvilet over mange av argumentene som ble fremsatt. Det ble truet med sykehjemsplasser på Sirevåg, og at barna våre skulle måtte bytte både barnehage og skole. I dag håper jeg at jeg skal kunne sitte i Sirevåg og stirre ut over havet på mine eldre dager. Og det er fremdeles ikke snakk om at verken sykehjem, skoler, eller barnehager skal forsvinne fra nabolaget selv om en diskuterer kommunegrenser.

Men det rokker ved følelsene våre. Identiteten vår. Bostedet vårt.

Siden den gang har jeg gått fra å være Time-bu til å bli jærbu, og er så heldig å få representere Jæren på Stortinget. Hjertet mitt vil dog alltid tilhøre Kvernaland. Selv om en del av det ligger på Stangeland, på Ganddal, og i Bergen. Utrolig nok har også Oslo fått et varmere sted i hjertet mitt. Steder jeg har bodd i livet. En del av det nære. Hvem vi er og hvem vi har vært. Jeg er først og fremst jærbu, men også stolt rogalending, fra Energi- og matfylket Rogaland.

I Høyres programarbeid har jeg sittet i programkomiteen og vært med å utforme programmet vi skal gå til valg på. Der har jeg ment at vi som folkevalgte må ta ansvar og sørge for at flere kommuner slås sammen for å sikre gode tjenester. Det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner på landsbasis. Et flertall i Rogaland Høyre støtter meg i dette. Det tilsier at noen også er uenige. Nå skal landsmøtet til Høyre ta en avgjørelse i midten av mai. Uenigheten vil gjelde både tempoet og virkemidlene i den videre gjennomføringen av kommunereformen.

Gjennom utallige besøk de siste årene har jeg sett gjentatte eksempler på kommunegrenser som begrenser, og resulterer i dårlige tjenester til folk og løsninger som ikke er de beste. Det handler om tjenester nær folk. Det handler om kommuner som ikke har råd til å ha en hel stilling i viktige funksjoner. Det handler om tjenester som barnevernet, pedagogisk-psykologisk-tjeneste, rus og psykiatri. Det handler om folk som trenger hjelp og kommuner som ikke er i stand til å gi det.

Når en barnevernsleder i et interkommunalt samarbeid, problematiserer hvor mye arbeid det er, og hvor krevende det er å styre ulike kulturer, må vi lytte. Ekstra nøye må vi lytte når vedkommende mener at det går ut over barnevernets primære oppgaver. Det er vårt ansvar som folkevalgte å sikre sårbare barn og familier gode tjenester.

En rapport fra NORCE har pekt på at kommuner rundt byområder i Norge konkurrerer om både innbyggere og bedrifter. Konsekvensen er byspredning, overforbruk av arealressurser og planleggingsressurser. Noe de mener vil øke fremover. Det planlegges for mer utbygging enn det som er behovet i hver kommune.

Alt dette gjør at jeg mener vi må snakke mer om kommunestrukturene og antall kommuner i Norge. Jeg stiller spørsmål ved om vi ivaretar samfunnsoppdraget vårt godt nok om vi lar være, og om vi da sørger for å levere samfunnet videre til den neste generasjonen, i best mulige stand.

La det ikke være tvil. Det finnes veldig mange kommuner i Norge som leverer gode tjenester i dag. Og større er ikke nødvendigvis bedre. Men det kan ikke hindre debatten. Jeg ønsker en bred og grundig debatt om dette, heller enn pisk og tvang. Mitt poeng er at vi folkevalgte må ta ansvar, og slutte å skylde på andre. For dette gjelder vårt felles ønske, om gode tjenester nær oss. Noe alle partier er opptatt av, uavhengig av partifarge.

Rapporten fra NORCE viser at interkommunalt samarbeid (IKS) ikke er den beste løsningen for å få til en god og effektiv samfunnsutvikling i sammenvokste byområder. Den sier videre at det mangler en demokratisk instans med nok legitimitet til å fatte beslutninger for hele byområdet. Jeg har sagt at antall IKS`er bør være en god syretest på hvorvidt kommunene bør se på muligheten til å inngå partnerskap med andre. Ved å ha mange interkommunale samarbeid fjernes makten fra kommunestyrene. Man kan diskutere hva som er demokratisk ved det.

Dersom vi hadde begynt med blanke ark hadde neppe kartet sett ut som i dag. Nå mener jeg at vi må snakke med våre innbyggere, og sammen bygge kommunene forfra. Gjennom innovasjon og samhandling kan vi snakke med innbyggerne om hvilke tjenester de forventer å få i fremtiden. Så må de folkevalgte se om egen kommune er rustet til å kunne gi dette, eller om en bør slå seg sammen med naboen. Dersom dette arbeidet går i stå, eller tar for lang tid, mener jeg at vi som sitter på Stortinget må ta vårt ansvar. For det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner i Norge. Da må politikere slutte å skylde på andre, ta ansvar, og se fremover.

 

 

Drømmen og livet

Hun hadde alltid visst at dette øyeblikket ville komme. Hun visste bare ikke når og hvordan. Det hadde ligget i bakodet. En hviskende stemme. En drøm. For det var jo egentlig forfatter hun skulle bli. Hun skulle bare leve litt først. Gjøre det som var forventet. Fullføre skolen. Så kom behovene for penger. Jobb. Noe å leve av. Diktbøkene ble liggende i esker på loftet. Sammen med de gamle pinsene fra OL på Lillehammer og markeringer av at hun hadde gått i korpset.

Mens diktbøkene støvet ned på loftet beveget hun seg stadig lenger bort fra barndommens gater. Det ble fjerne minner og tanker om fortiden. Hun kunne enda kjenne på øyeblikk av fordums tider. Når solen varmet henne i ansiktet, og hun tenkte tilbake.

Hun ble ofte sentimental når hun husket det som en gang var. Hun drømte seg tilbake, samtidig som hun holdt stø kurs fremover. Alltid var det noe som skulle gjøres, mål som skulle fullføres. Drømmen ble stadig skjøvet til siden. Det ble viktigere å sørge for det praktiske. Det ene tok det andre. Det var behovet for et hus. Det var å skape en familie. Så måtte hun ta ansvar for det hun hadde skapt.

Det var en oppgave man ikke kunne legge fra seg.

Hun fikk et annet syn på livet etter hvert som årene gikk. Hun erkjente at bak alle disse rollene er vi bare mennesker. Hun var blitt mor, men hun var fremdeles den samme jenta som drømte om å skrive bøker. De voksne hadde også vært som henne. Mennesker med egne drømmer, mål og tanker. Hun undret seg over hva de andre drømte om, og hva de tenkte på der de hastet forbi.

Hun kjente seg underlig tilfreds når hun forsto at andre hadde det som henne. Følelsen av å ikke være alene og samtidig være menneskelig. Hun satte pris på ærligheten hos andre. Hun fryktet det som skulle komme, og det som skulle være tilbake. Hun lurte på hva som ville skje når hun nådde endestasjonen. Hva som ville fortsette.

Mest av alt ville hun leve. Hun fryktet å gå glipp av noe. Samtidig levde hun for hastig til å nyte det som var her og nå. For det var alltid noe som kom. Noe som skulle skje. Mye som skulle ha vært gjort. Hun kjente ofte på glede og forventninger, men det var ventetiden som var den beste. For når øyeblikket kom ble det hastig revet bort.

Hun ønsket at hun kunne stoppe tiden. Oppleve livet gjennom barndommens urskive. Den gangen somrene opplevdes som år. Hun hadde all verdens tid den gangen, og hele livet lå foran henne. Det var ingen valg som skulle tas. Det var nok å bare være.

Hun undret seg over lydene i huset. Plutselig var det helt stille. I det fjerne hørte hun barna som lekte. De var opptatt med livet. Trampoliner som skulle hoppes på. Venner som skulle møtes. Det var håp om varmere årstider utenfor døra. Sola tittet lystig frem og gav håp om bedre tider.

Ved siden av henne lå et brukt munnbind. Et sterkt symbol på nåtiden. Hun husket knapt hvordan livet var før pandemien. Selv om det knapt hadde gått et år. For henne føltes det som om det var i går. Hun hadde fått de voksnes tidsramme nå.

Hun undret seg over hvordan det måtte oppleves for barna. De som hadde hele livet foran seg. Hun var også bekymret for hvordan det skulle gå. Hvordan de ville klare seg i livet. Hvilke retninger de ville ta. Hun visste at det ikke fantes noen fasit. Livet var brolagt med gode råd. Men det var den enkelte som måtte ta valgene.

Hun hadde enda ikke valgt retningen. Samtidig var hun midtveis i selve livet. Hun drømte fremdeles om å bli forfatter. Heldigvis hadde hun enda halve livet foran seg, og nok av tid til dagdrømmer. For først var det flere rom som skulle males og biler som burde vaskes. Og hun hadde enda ikke begynt på middagen.  Hun drømte om det som skulle komme, samtidig som timene løp av gårde.

Hun løp hastig etter og prøvde å fange øyeblikket.