Måned: mars 2021

Er det utilgivelig å være menneskelig?

Det har vært flere saker om politikere som har tråkket i salaten i det siste, på begge sider. Nervene er tynnslitte nå. Jeg orker knapt bevege meg inn på sosiale medier. Jeg er så lei! Den eneste trøsten er at ungene ikke sitter like klistret til sosiale medier, nyhetsbildet og samfunnsdebatten som det jeg gjør. De slipper moralpolitiet.

Ungene er opptatt med gaming, av å kunne besøke venner og kunne gjøre det de pleier å gjøre. Det har til tider vært vanskelig å forklare dem alle reglene, og om alle forbudene og påbudene. Det har vært et krevende år. Bare det å være redd for hvor ungene beveger seg, og om de overholder reglene, har gjort oss mer på tuppa. Vi har diskutert kohorter, definisjoner og kommunegrenser. Det har ikke vært enkelt. For hvor mange kan vi egentlig være sammen nå?

Som rollemodell har man et ekstra ansvar. Jeg merker det spesielt som politiker. Og sånn skal det også være. Vi er valgt til å representere folket, og da skal vi også representere på den beste måten. Det enkle har vært å begrense det mest mulig. Men gudene skal vite at jeg nok har feilet.

Statsministeren vår har også feilet. En feil hun aldri kommer til å glemme. Det som kanskje der og da virket riktig, var ikke riktig. Man burde begrenset seg mer. Mye er annerledes i etterpåklokskapens lys. Mye skulle vært ugjort. Mye kunne vært annerledes. Men det går en grense.

Sosiale medier har flommet over av kritikk, støttemeldinger og syrlige kommentarer om politikere som har tråkket feil de siste ukene. Jeg har også kjent på oppgittheten. Tenkt at politikere burde vite bedre. Sukket høylytt over nyhetsbildet. Det er menneskelige reaksjoner. Men det går en grense.

Det toppet seg virkelig for meg da jeg leste Stavanger Aftenblads leder, hvor jeg kunne lese; «Erna, det er utilgivelig.»

Det er sterke ord. Hva betyr utilgivelig, egentlig?

Og hvilke rollemodeller er vi for barna våre, når vi bruker så sterke virkemidler gjennom språket? Mange av dem er fremtidens politikere. De skal en gang frem på det samme podiet. Rundt middagsbordet spurte jeg ungene hva de mente om ordet utilgivelig, og hva det betydde for dem. Det var sterke følelser rundt det ordet. Da jeg fortalte at det var brukt i sammenheng med at Erna hadde vært i et selskap med 14 personer, var det unison enighet rundt bordet om at ordet ikke passet. Noen av dem hadde fått med seg saken, men som den ene sa: «Jeg regner med at de overholdt meteren».

Det må være rom for å feile i samfunnet. Også for politikere, fra topp, til bunn. Stupid is what stupid does, sier Forrest Gump. Det er mange som gjør dumme ting nå. Vi balanserer på kanten av det vi orker. Vi har allerede hatt ettårsdagen for noe vi trodde skulle være en kort unntakstilstand. Vi ser enda ikke lyset i enden av tunnelen. VI er så usigelig trette.

Vi har vasket hender, holdt meteren og begrenset oss. Jeg er en av mange som nok har tråkket feil i løpet av det siste året. Glemt munnbind i brøkdelen av et sekund. Vært for tett på andre mennesker. Men jeg har ikke gjort dette med vilje og overlegg. Det har heller ikke statsministeren.

Evnen til å kunne si unnskyld er en viktig egenskap vi lærer barna våre. Det samme er evnen til å tilgi. Det er begge viktige aspekter av det å være et menneske. Vi trenger et samfunn hvor det er rom for å feile, og hvor det også finnes tilgivelse.

Jeg er politiker, men også kone, mor, søster, datter, venn og så mye mer. En viktig rollemodell på de ulike arenaene. Det er menneskelig å feile. Og dersom det er utilgivelig å være menneskelig når man er politiker, vet jeg faktisk ikke om jeg er rollen verdig. Det er heller ingen fremtid jeg vil anbefale for mine barn.

AS Norge trenger flere medlemmer

Det var en ubeskrivelig følelse. To blå streker lyste mot oss. En svak fornemmelse var blitt bekreftet. Vi var gravide! Vi skulle bli foreldre. Fremtiden var plutselig endret.

Jubelen sto i taket da jeg fortalte det til sjefen. Tenk at jeg skulle sørge for at landet fikk seg enda en verdensborger. Ikke nok med at jeg skulle bidra med min kompetanse, nå skulle jeg også sikre fremtidens arbeidskraft. Det ble feiring med både kaker og ballonger. Sommerfuglene og frøet i magen kriblet om kapp med entusiastiske kollegaer som var over seg av glede. Tenk at AS Norge skulle få et nytt medlem!

Nå ventet trekant-samtaler med jordmor og nærmeste leder, og jeg fikk både støtte og gode råd om hva jeg burde tenke på i denne situasjonen. Det var mye jeg aldri hadde tenkt på før. Hormoner førte til kroppslige endringer. Følelsene ble sterkere. Vi skulle ta stilling til permisjonsfordeling, og tenke på pensjonsopptjening. Ingen fortalte at det skulle følge så mye med et svangerskap. Karriereplaner og familieforøkning skulle gå hånd i hånd. Heldigvis var vi to om oppgaven.

Etter første samtale med sjefen følte jeg meg trygg på fremtiden. Samtidig som jeg innså at det kom til å bli en stor omveltning i livet. Det krever visst sitt å bære frem et barn. Men jordmor hadde betrygget meg på at det meste på jobben var greit, så lenge jeg tok hensyn til kroppen og sørget for ekstra hvile på ettermiddagene. Fremtiden så ganske så lys ut.

Jeg våknet plutselig med et rykk.

Gleden satt enda i kroppen, og to klare, blå streker lyste fremdeles mot meg fra testen på nattbordet. Jeg kjente klumpen i magen knyte seg. Den gode følelsen jeg hadde hatt i drømmen ebbet sakte ut. For hvordan skulle jeg fortelle dette på jobben?

Jeg tror mange kvinner har kjent på denne følelsen. Den umiddelbare gleden ved å være gravid får raskt noen mørke skyer over seg, når man skal fortelle det på jobben. For hva er konsekvensene ved det budskapet? Dersom en kvinne i et intervju forteller at hun er gravid, kan det fort føre til et høflig avslag.

Så hvordan ser vi egentlig på gravide kvinner det i norske arbeidslivet? Vi feirer neppe nyheten om en ny verdensborger med udelt glede. Både den gravide og arbeidsgiver kjenner på utfordringer, samtidig som vi ofte feier disse under teppet og unnlater å snakke om det.

Jeg har sittet ved alle sider av bordet. Jeg har vært gravid arbeidstaker, jeg har vært arbeidsgiver. Felles for begge situasjonene er at dialog har vært avgjørende. Men har den vært god nok? Antagelig ikke. Da kan vi lure på hvorfor det ikke fødes flere barn i Norge.

Som arbeidsgiver er det utfordrende å tilrettelegge for fravær. Når man gjør en ansettelse er det fordi man ønsker kompetansen til vedkommende, og man har som regel behov for denne på jevnlig basis. Dette resulterer i at det også for menn kan være en terskel å komme på jobben og fortelle at man skal bli far. For sjefen begynner umiddelbart å tenke på hvordan vedkommende skal erstattes under fraværet, og det er ikke rent sjelden at det kolliderer med viktige hendelser på jobben.

Vi er mange som tror at vi er uunnværlige.

Jeg tror vi må snakke mer om disse tingene. For det er en belastning å bli gravid i dagens arbeidsliv. Spørsmålet er om denne belastningen blir for stor. Både for den gravide og for arbeidsgiveren. Mye ligger mellom linjene. Kanskje trengs det rett og slett en bedre personalpolitikk for gravide. Det er en kjensgjerning at mange gravide faller utenfor arbeidslivet. Man mister muligheten til forfremmelse, og man havner bakpå, sammenlignet med mange av kollegaene.

Er det prisen vi betaler for å få barn? Og har AS Norge råd til at vi har denne kulturen i arbeidslivet?  Det er på tide å løfte frem den jobben det er å bære frem nye verdensborgere. Vi bør rett og slett bli flinkere til å feire graviditeten. Det er en tilstand, ikke en sykdom, og det finnes ingen grunn til at vi skal sakke akterut på grunn av en graviditet. Men det fordrer at vi snakker sammen.

For denne klumpen i magen er ikke alltid til det gode. Men det burde den være.