Siste dag i denne stortingssesjonen

I dag hadde jeg siste offisielle dag på Stortinget i denne perioden, før neste periode starter i neste uke. 

Jeg skulle egentlig vært hjemme i Rogaland på et møte og hadde det som kalles utbytting. Det vil si at man ikke trenger å være tilstede i møtet på grunn av en enighet mellom alle partiene på Stortinget om at en viss andel alltid kan være fritatt fra å møte på grunn av annen virksomhet. Dette er noe av grunnen til at salen alltid ser så tom ut. 

På grunn av ekstra oppgaver i Oslo måtte jeg avlyse møtet i Rogaland, men jeg benyttet meg allikevel av utbyttingen. Det resulterte i at jeg ikke fikk signert protokollen, noe jeg ser at mange av mine kollegaer fikk delt behørlig på sosiale medier. Signaturen blir stående for evigheten. Så når spørsmålet kommer om hvor var jeg når protokollen ble signert kan jeg svare, jeg tok selfie med rådgiveren i trappa utenfor salen. 

Nok et eksempel på at det stadig er noe å lære i stortingslivet. Videre hadde vi møte med Virke i dag. Der fungerte jeg som teknisk ansvarlig for første gang i mitt liv. Jeg klarte både å koble meg til fremvisningssystemet og få inn en presentasjon via minnepinne. Bør kanskje vurdere å skifte navn på sosiale medier. N00binnen er ikke lenger noobie. Ikke alltid, og det finnes håp ser det ut som. 

På grunn av høstferie var det fullt av folk på flytoget og flyplassen. Årets mest spennende pressekonferanse gikk mens jeg satt på flytoget. Jeg løp opp mot sikkerhetskontrollen for å komme meg gjennom og kjøpe headsett. Ble stoppet for rutinekontroll, befølt, sjekket ut og kunne løpe videre. Sto og ventet på veske og jakke som aldri kom gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg ryddet tomme kurver og fikk skryt fra en mann som sa at jeg virkelig tok mammarollen. «Her rydder du godt og står ikke rolig i det hele tatt.» Jeg fortsatte frenetisk ryddingen en stund til, men begynte å bli utålmodig. Fant plutselig ut at jeg sto på feil side! Det var det rene kaos på den andre siden, hvor mine fire kurver laget kø i systemet. Typisk meg, dessverre. Retningssans, hva er det?

Vel inne på flyplassen løp jeg mot avdelingen for tekniske hjelpemidler. Bestillingen var klar: jeg trenger headsett for å høre noe nå! Men jeg trenger også et med mikrofon, som kan brukes til å spille dataspill. Pragmatisk som jeg er benyttet jeg anledningen til å kjøpe headsett til eldstemann, og kombinerte det med et sterkt behov for å høre Hareide på ørene. 

Du trenger et headsett for gaming sa den unge butikkmedarbeideren. Men da kommer du til å se helt tulling ut, sa hans kvinnelige kollega med et smil. Det gjør ingenting parerte jeg, jeg bryr meg ikke om sånt. Lang historie kort, jeg fikk headsett. Jeg fikk høre stemmen til Knut Arild. Jeg logget inn akkurat i det han snakket om sitt forhold til Senterpartiet. 

Det var et varmt og nært forhold forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Geir Pollestad som også sto med headsett, dog en mindre utgave enn min. 

Senere begynte Hareide å snakke om FrP. Det var betydelig kjøligere forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Roy Steffensen. 

På fullt fly havnet jeg på sete B. Min sidemann var tett som en potte, hadde enda større headsett enn meg og så på tegneserier på iPaden. Han fniste frenetisk, mens jeg var redd for at nesen ville eksplodere i en kaskade av snørr og gørr. Pust med munnen, eller var det pust med magen?! 

Nå skal jeg hjem til familien. For man er faktisk ganske så familiekjær, også i Høyre. 

Spenningen på Stortinget fortsetter

Gjesteland gjester bloggen

Notert i notater på telefonen min, i fri flyt fra Rune Gjesteland:

Jeg må ha noe å snakke om, en retning. Skulle hatt noe. Hva vil jeg ha med i bloggen. Jeg har jo mange gode støttespillere i folk rundt meg når Margret er på tinget. Kanskje jeg skulle tatt med dem? Men først må jeg finne et navn.  Jeg kunne tenke meg å flette inn noe om at jeg blir omtalt som tøffelhelt. I dette samfunnet hvor vi skal ha likestilling. 

Det er til tider travle dager. Jeg er jo gift med politikken, men man får mange fine stunder også. Mer innsyn om hva partneren holder på med. Jeg har blitt mer interessert i politikk de siste årene enn det jeg har vært noen gang. Det er litt stas. Å vite hva Margret holder på med. 

Jeg har fått med meg åpning av Stortinget og Nobels fredspris. Det er ikke den vanlige mannen i gata forunt. 

(Margret: Det funker veldig bra når du bare snakker. Rune: Jeg vet jo det, men jeg må jo tenke også. Ikke bare snakke.) 

Etter at Stortinget inntraff har jeg fått et bedre syn på Oslo. Fått en positiv opplevelse rett og slett. 

Men jeg må ikke glemme å nevne de som hjelper meg. For alle hjelper jo, hvis det skulle være noe. Enten det er foreldrene mine som kommer når jeg ringer, eller svoger og svigerinne som tar med guttene på fotballkamper. Det er bra. 

Jeg begynner å bli vant med denne livsstilen nå. Så jeg håper jo at Margret får en periode og to til. 

Og så er det fint med slike øyeblikk som dette i en travel hverdag. At vi kan ta oss en voksenferie. Man kan leve en stund på disse øyeblikkene. 

Hverdagen går i lekser, fotball og foreldremøter. 

Men jeg husker godt kjøkkensamtalen, når Margret spurte om hun kunne stå på listen til stortingsvalget. Jeg sa nesten umiddelbart ja til det, selv om det var uventet. Da kunne det komme inn i faste former. Lokalpolitikken var nesten vel så vanskelig å hanskes med. Margret var nesten like mye vekke der. Det var aldri noe problem å si ja til dette. Det var spennende. 

Så, hvordan har livet vært etter dette? Det har vært travelt, men veldig kjekt. FaceTime med moren mellom trening og lekser må til. Men livet er rimelig bra. 

Ungene er storveis. De er til god hjelp i hverdagen. Eilert har vært på matkurs i sommer, hjelper til med lekser, passer Leonore hvis det trengs. De begynner å bli store. Gregers har alltid gjort leksene med en gang han kommer hjem fra skolen. Nå begynner han å hjelpe Lyder med leksene , slik at alle er ferdige til jeg kommer hjem. Det obligatoriske spørsmålet fra Lyder er alltid om SFO’en er slutt. For da kan han løpe ut og besøke en av de mange vennene han har. 

Jeg føler meg ikke som en tøffelhelt. Men det irriterer meg at jeg kan omtales som det. Vi trenger fedre som tar ansvar hjemme. I helgene er vi sammen. Da er det krangling, klesvask, taco og gullrekka. Man er som regel fornøyd med de valgene man tar. Selv om jeg gjerne skulle ha golfet mer. Reist mer. Opplevd mer. 

Men hvis man har en litt dårlig dag, hvor man helst skulle vært på Sola golf, er det bare å hente hun lille. Hun lyser opp hverdagen med sitt store smil og positive innstilling. Alt har sin sjarm. Jeg er glad for å kunne ta del i alt dette. 

Gleder meg til fortsettelsen 😀 

Øyeblikk fra en sommer

Denne sommeren har vært full av varme møter, møtende varme og ettertenksomhet. Jeg sto på Stortingets talerstol i landbruksdebatten og snakket om regnet vi hadde i fjor, som vi enda hadde friskt i minne. Uken etter kom tørken.

Sommeren har også vært full av familietid, strevsomme øyeblikk, nære opplevelser og glede over å høre sammen. Ungene fikk være med til Oslo og vi gikk langs Akerselva og så på all grafittien. Diskusjonen gikk interessert på om det kaltes tagging eller kunst. «Det kalles kultur», skjøt Gregers på 8 inn, før vi vandret videre i den varme sommerdagen.

Senere på sommeren snakket vi om opphavet. Hvorfor jeg er meg og du er deg. Jeg fortalte ungene at de ikke hadde vært med meg i bilen, dersom det ikke var for at jeg møtte faren deres og tok meg sommerjobb på ASKO. Advokaten Hagerup hadde fått annet avkom. Da sa Gregers: «Pappa er den beste mannen du kunne ha hatt! Du kunne ikke ha valgt en rik mann, selv om du hadde møtt ham.» Jeg smilte for meg selv over ytringen, vel vitende om at han hadde helt rett.

Jeg kunne ikke valgt en bedre tilværelse. Stunder med familien minner meg på dette. Øyeblikk av undring, nærhet, nysgjerrighet.

Selvfølgelig ikke uten en god dose frustrasjon, irritasjon og utålmodighet. Sommeren er alle disse tingene. Endelig skal vi ha litt fri sammen. Men det er ikke alltid lett å vite hvordan vi skal bruke denne tiden. En vil spille fotball, en vil lese bok, en annen vil til Kongeparken, mens andre bare vil være. Sommeren er full av øyeblikk.

Sommeren har også vært full av menneskelige møter. Sammenhenger. Refleksjon. Oppturer og nedturer. Hvorfor deler vi ikke mer av disse opplevelsene? Oftest prøver vi å opprettholde en fasade, en historie, om hvordan vi egentlig vil fremstå. Spørsmålet er, hvordan har du det, egentlig?

Denne sommeren har jeg vært sliten. «Stortingsferien» lurte meg til å tro at jeg hadde så mye tid. Avtaler skulle lages, besøk skulle gjennomføres. Det har til tider vært hektisk, enkelte dager har jeg hatt utfordringer med søvnen. Det var den debatten som gikk så dårlig. Alle opplevelsene som skulle fordøyes.

Men mest av alt har denne sommeren handlet om erkjennelse og undring, stolthet og glede. De små samtalene på veien. På besøk i Smiå i Gjesdal, et sted de som har psykiske utfordringer kan møtes, møtte jeg en tørrlagt alkoholiker med stor arbeidsiver og engasjement. Tidligere hadde han ofte tenkt at det ville være bedre å ligge i sengen. Der kunne han ikke gjøre noe feil. Ingen kunne ta ham for noe.

Jeg fortalte om mine egne opplevelser denne sommeren, og erkjente at livet som politiker også kan innebære at senga kan være det tryggeste stedet. Ja, vi opplever alle dette innimellom, men vi snakker så sjelden om det. Møter som på Smia gir meg håp for fremtiden. De er sterke. De er nødvendige. De viser betydningen av fellesskap og mestring.

Vi må fortelle barna våre dette. For hvordan skal barna gå fremtiden i møte dersom de tror at de omgås med supermennesker. Mennesker som alltid står opp og møter en ny dag, med et smil om munnen. Livet er ikke flatt, det leves nå, og det må oppleves. Med alle farger, smaker og erfaringer dette gir. Vi må støtte hverandre. Være der for hverandre.

Nå trenger jeg å ligge strekk ut en periode. Det har jeg heldigvis planlagt godt. På lørdag skal jeg på en ukes lading til Skiathos, sammen med Rune. Takknemlig og glad for alt denne sommeren gav, at jeg har en mor som tar en uke med ungene, og at ferien enda ikke er helt over for min del. Det blir en uke med nye opplevelser og historier for oss alle. Ungene gleder seg stort til at mormor skal bo hjemme hos oss. Hun har lovet pannekaker hver dag!

Vi bør alle hedre oljearbeiderne!

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping og inntekter til staten, og den er verdensledende innen helse, miljø og sikkerhet. Dessverre har vi en lei tendens til å skamme oss over denne industrien. Det har vi ingen grunn til, i følge Dr Fatih Birol, lederen av IEA (det internasjonale energiselskapet). Norsk olje- og gassindustri bidrar positivt i den globale energimiksen, en verden hvor to av tre i Afrika fremdeles ikke har strøm. ONS i Stavanger satte igjen fokus på en viktig bransje sist uke. En bransje som har vært gjennom en stor omstilling og som stadig fornyer seg for å kunne levere konkurransedyktig energi til verden.

Denne våren har jeg vært på besøk på en plattform for første gang. Jeg er fra Rogaland og burde antagelig visst mye mer om denne viktige industrien. Jeg har definitivt mye å lære. Det er en fordel at norske politikere har et forhold til sektoren vi diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Oljeplattformen, Statfjord C, møtte oss i Nordsjøen, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

I det daglige kan vi fort glemme hva denne virksomheten faktisk bidrar med til samfunnet. Inntektene fra bransjen overskrider langt annen verdiskaping, og er også en betydelig positiv bidragsyter til det globale klimaregnskapet.

Statfjord C produserte i 2016 oljefat nummer fem milliard. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter, noe som tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eller nesten 20 % av oljefondet. Hovedverneombudet på Stafjord C innledet til oss politikere på følgende måte: «Kirkenes-Tana, Alta- Brønnøysund, Kristiansund-Molde, Bergen-Askøy, Bømlo-Stord, Stavanger-Sandnes, Kristiansand-Arendal. Selbu-Aure og slik kunne jeg fortsatt. Nei, jeg snakker ikke om kommunesammenslåinger som noen av dere har tatt til orde for. Jeg snakker om direkte skatteinntekter fra Statfjord C. Fordi akkurat nå har vi folk ombord fra disse kommunene. Og slik kunne jeg fortsatt. På lik linje med alle de andre plattformene som vi ser. Små hjørnesteinsbedrifter hver for seg.»

Verdiskaping ute i distriktene, tenker jeg som politiker, og det utvider horisonten min for hva denne bransjen egentlig betyr. De som jobber i bransjen, uansett om en er kontraktør eller operatør, skaper verdier for selskapet og nasjonen Norge hver eneste dag. Og de er stolte av jobben de gjør. Vi bør være takknemlige for bidraget de gir oss. De gjør en viktig jobb for Norge og for verden.

De som jobber i bransjen vet dette.

Men jeg er usikker på om alle andre er klar over dette, når man nå diskuterer bransjen og dens rammevilkår og videre rett til eksistens.

Vi må se vår rolle i verden.

Det at Norge produserer olje og gass gjør at land som Storbritannia og Tyskland kan kutte sine klimagassutslipp betydelig. Dette har en enorm betydning i et globalt perspektiv, både i forhold til klima, men også verdiskaping. Norske energiselskaper sin skatt til land utenfor Norge bidrar til verdiskaping, og bistand til land som ikke har kommet i nærheten av så langt som Norge er kommet i bruken av energi.

Selve grunnfjellet i norsk gassproduksjon, Troll-feltet, skal nå utvides. Dette er et olje- og gassfelt i særklasse i verden. «Det at vi i dag leverer plan for utbygging og drift for neste fase i Troll-utviklingen, er svært viktig både for fremtidig verdiskaping til det norske samfunnet, men også for å sikre fremtidige gassleveranser til Europa», sa Margareth Øvrum i Equinor i juli dette året.

Vi bør alle hedre oljearbeiderne og være stolte over hva den norske oljeindustrien har gjort og ikke minst gjør for oss. Norsk olje og gassindustri står for kun 2 % av den totale produksjonen i verden, internasjonalt er vi allikevel en betydelig aktør. Vi går foran og viser vei.

Som politikere må vi være tydelige og gi næringen langsiktige og forutsigbare rammevilkår, noe tildelingen av 24. konsesjonsrunde er et godt eksempel på. Vi trenger at ungdommen utdanner seg for å jobbe i denne bransjen. Da må vi være tydelige på at olje-og gassindustriens har en plass i samfunnet.

For norsk petroleumsvirksomhet skal fortsatt være verdensledende innen HMS, samtidig som den bidrar til det grønne skiftet, for en bærekraftig fremtid. For som Dr Fatih Birol så fint sa det på ONS: Norge må produsere all den gassen og oljen vi kan, både for klimaet, energisikkerheten og forsyningssikkerheten for våre gode venner i Europa.