Gull og grønne skoger med Senterpartiet?

Publisert i Jærbladet 21. august 2021

Før valget i 2013 kom SP med en rekke dommedagsprofetier for norsk landbruk – nå er det langt bedre enn det var under SP sitt styre

Det er utrolig at Vedum og Pollestad påstår i Jærbladet at de har den beste politikken for norske bønder. Tallenes tale sier noe helt annet.

Sektorer med markedsmulighet

Her kommer noen kommentarer og fakta:

Regjeringens politikk legger til rette for et aktivt og framtidsretta landbruk i hele landet. Det er god ressursforvaltning, skaper aktivitet og arbeidsplasser i små og store lokalsamfunn, og gir oss sunn og trygg mat med høy kvalitet.

Vi har aldri produsert så mye mat i Norge som de siste årene. Vi har prioritert sektorer med markedsmuligheter, som korn, frukt og grønnsaker. I 2020 økte kornarealet med over 60 000 dekar, og antall foretak som dyrker frukt og grønnsaker økte.

Før valget i 2013 kom Senterpartiet med en rekke dommedagsprofetier på vegne av norsk landbruk. I dag er norsk landbruk langt bedre enn det var under Senterpartiets styre.

Nedleggelsen av jordbruksbedrifter er bremset kraftig opp, snittveksten i landbruksproduksjonen er mer enn tredoblet og gjennomsnittlig omdisponering av jordbruksareal er gått ned med over 30 %. De fire siste årene har årlig omdisponering av dyrka jord i snitt vært 45 prosent lavere enn snittet under de rødgrønne.

Snudd utviklingen
De rødgrønne ynder stadig å skape et inntrykk av at denne regjeringen ønsker «sentralisering», mens småbrukene blomstret under deres regjeringstid. Det er rett og slett ikke riktig. Regjeringen har nå lagt til rette for en mangfoldig bruksstruktur, der det er rom for både små, mellomstore og store bruk som er tilpasset ressursgrunnlaget.

Vi har videre forsterket kanaliseringspolitikken og snudd utviklingen vi så under de rødgrønne da grasarealene i kornområdene økte. Ser vi hele perioden til regjeringen Solberg under ett har budsjettstøtten per ku økt 2-3 ganger mer for bruk med 15 kyr enn bruk med 60 kyr eller mer.

Matproduksjonen i Norge aldri har vært høyere enn nå, og omsetningen av lokalmat har økt mer enn resten av dagligvaremarkedet. Siderprodusentene har nå fått mulighet til å drive direktesalg, noe de har kjempet for i 10–15 år, men som de som styrte før oss aldri klarte å ordne opp i.

Med dette bakteppet tar nå Vedum til orde for et retningsskifte. Da kan det kan være lurt å se på tallenes tale. Gresset er sjelden grønnere på den andre siden, men det er nok av de som prøver å lokke og drive med overbudspolitikk.

Alt var rett og slett ikke bedre før.

Inntektsgapet redusert
Men så litt spesifikt om årets jordbruksoppgjør og bondeopprøret:

Allerede i statens åpningstilbud lå det inne kronemessig lik inntektsutvikling for jordbruket som for andre yrkesgrupper. Det har skjedd én gang tidligere de siste 40 årene. Vanligvis har staten lagt til grunn prosentvis lik utvikling.

Alle midler jordbruket ville klart å forhandle inn utover det som lå i tilbudet ville bidratt til å redusere inntektsgapet til andre yrkesgrupper. Dette takket jordbruket nei til. For eksempel ville en økning i rammen på 413 mill. kroner tilsvart en tetting av inntektsgap på 10 000 kr per årsverk.

Samlet sett for hele Solberg-regjeringen – fra og med oppgjøret i 2014 – har inntektsgapet mellom jordbruket og andre yrkesgrupper blitt redusert, både prosentvis og i kroner og øre.

Vil bli lyttet til
Ett av kravene fra jordbruket har vært å vurdere endringer i prinsippene for det tallgrunnlaget som forhandlingene baserer seg på. Staten foreslo i tilbudet at det settes ned et utvalg som ser på prinsipper og metoder for beregning av inntekt i jordbruket. Dette er nå vedtatt av Stortinget.

Organisasjonene forlot imidlertid forhandlingene dette året, noe som nok dessverre ikke har gavnet bøndene. For Høyre er det viktig at vi har et tallgrunnlag som partene har tillit til, og jordbruksforhandlingene skal være en viktig del av dialogen med bøndene.

Det har gjort inntrykk å høre historier fra Sven Martin Håland og andre bekymrede bønder. Men bondeopprøret har vært tydelige i dialogen om at dette ikke er et resultat av denne regjeringens politikk. Det er et resultat av landbrukets utvikling gjennom flere tiår. De ber om å bli lyttet til, og det tar Høyre på alvor.

Vi skal fortsette å jobbe for den norske bonden.

Ekteskapets kvaler

For femten år siden møttes vi på et lager. En av oss hadde sommerjobb, den andre var fast ansatt. Vi ble begge værende.

Vi flørtet på røykerommet, hadde konkurranser om å produsere mest mulig, og koste oss stort på en arbeidsplass som handlet om å forsyne Norge med mat.

Vi fikk vår månedslønn, brukte alt for mye penger og levde i nuet. Så kom ekteskapet. Fornuften og hverdagen. Barna kom tett som hagl. Vi betalte ned på lånet. Pusset opp. Ryddet. Levde og jobbet.

Etter noen år havnet en av oss i politikken. Først i lokalpolitikken. Deretter rikspolitikken. Vi husker enda øyeblikket da vi sammen valgte å satse. En hverdagslig prat på kjøkkenet. Etter et av utallige politiske møter. Da sjansen var der måtte den gripes.

Ingen av oss har siden angret. 

Under valgkampen i 2017 måtte en av oss melde seg ut av Fagforbundet. Det passet seg rett og slett ikke å støtte en forening som stadig sendte SMS om å gjøre det vanskeligst mulig for den andre i heimen.

Nå skulle styggedommen bort.

Denne valgkampen er det visst vanlige folks tur. En av oss kan gå inn under den snevre definisjonen. Den andre antagelig ikke. Vi kommer begge til å stemme Høyre.

Nå må det snart være slutt på alt snakket om å ta de rike. Vi må heller snakke om hvordan vi skal hjelpe dem som har minst. De med mest klarer seg uansett, og det er dem revnende likegyldig hvor mye skatt de skal betale. De vil fortsatt bidra i lokalsamfunnet. Men de ber om at skattene skal være rettferdige og treffsikre.

Under pandemien har vi vært bekymret for hvordan det vil gå. En av oss trygg i forvissing om at lønnen kommer hver måned. Den andre har gått i tanker om mulige permitteringer. Vi har heldigvis vært heldige og sluppet godt fra dette.

Men nå må vi snart begynne å snakke om hvordan vi kan løfte dem som trenger det mest. Om hvordan vi kan sørge for at ungene våre kommer seg gjennom skoleløpet. At de får seg en jobb når de blir store, og at vi inkluderer dem som står utenfor arbeidslivet.

Vi må snakke mer om de som skaper arbeidsplasser i privat sektor. Der flertallet av oss skal jobbe. Jobber som gir oss den velferden vi nyter så godt av i dag. Barnehage, skole og helsevesen.

Mens vi nyter de siste restene av sol snakker vi om hvordan samfunnet kommer til å bli. Om hvordan vi kan sørge for at vi overlater samfunnet i best mulig stand til de kommende generasjonene.

Sjelden har vi vært i en situasjon hvor det har vært viktigere å prioritere riktig. Slippe alle gode krefter til. Staten skal være mye for dem som trenger det mest, da må den være litt mindre for alle oss andre, sier vi i Høyre. Da er det på tide at vi tar et felles ansvar for å løfte alle. For dersom vi skal basere politikken på motsetninger og polarisering kommer vi alle til å tape på det.

Det er den norske modellen som har vært grunnleggende for hvor vi er i dag. Høy tillit og godt samarbeid. Her hjemme strever vi nok med å oppdra fire barn og en hund, og få hverdagen til å gå opp. Vi trenger ingen konstruerte motsetninger i tillegg. Det er vårt ansvar å se fremover nå. Det må vi gjøre sammen.

For alle skal få.

Forfattet av Rune Gjesteland og Margret Hagerup

 

Skolestart med muligheter for alle

Denne uken går mange elever inn skoleporten for aller første gang. Noen har gledet seg lenge, andre gruer seg kanskje litt. Vi er nok alle lettet over at vi nå går et mer normalt skoleår i møte.

Bekymret og forventningsfull sender vi ungene av gårde mot et nytt skoleår. For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter. Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen. Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta flere grep.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig.

Høyre ønsker en kunnskapsskole som gir muligheter for alle, hvor elevene opplever mestring og læringsglede. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn. Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer. For ingen skal gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid, og kanskje den som så oss for den vi var.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv satsing på lærere, og siden 2014 har 47 000 lærere fått tilbud om videreutdanning og vi har innført masterutdanning for lærere. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne.

Vi har videre gjennomført et løft for tidlig innsats i skolen. Nå vil vi innføre en forsterket plikt til oppfølging og intensiv opplæring i lesing, skriving og regning i 1.-4. klasse, sikre et løft for spesialundervisningen og sikre at alle skoler har tilgang til lærerspesialist i begynneropplæring innen 2025.

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Høyre innførte i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse. Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, flere fullfører og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Vi ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og vi ser resultatene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Høyre går nå til valg på at 9 av 10 skal fullføre videregående opplæring innen 2030, og at 5000 flere elever skal fullføre hvert år innen 2025. For å nå disse målene må vi starte så fort årets skolestartere har satt sine forventningsfulle ben inn i klasserommet for første gang.

Pandemien vil mange huske for fraværet av nærhet til venner, familie og sosiale arenaer. Nå kommer en tid vi skal huske for gleden over å ta tilbake friheten og hverdagsgledene. Ikke minst skal vi ta tilbake klasserommet, læringsgleden og mestringen.

Lykke til med et nytt skoleår!

 

Publisert i Jærbladet, 20. august 2021

Et innleieforbud vil ta knekken på mange industribedrifter


I løpet av de fire siste årene har Arbeiderpartiet og Senterpartiet gått etter Rødt sin retorikk i arbeidslivspolitikken og begge partiene vil nå forby innleie.

Det er dramatisk av flere grunner: Næringslivet og økonomien vår er avhengig av en viss fleksibilitet. Dette gjør at man kan ta unna arbeidstopper og dekke bemanningsbehov hvis andre ansatte blir syke. Mange bedrifter i Norge er styrt etter sesongvariasjoner. Hvis man da ikke kan leie inn arbeidskraft når det trengs, vil det gå utover dem som allerede jobber der – fordi man rett og slett ikke kan ta påta seg større oppdrag. Resultatet vil bli kroken på døra for store deler av norsk næringsliv.  

Bemanningsbransjen gjør en viktig jobb, både for samfunnet, næringslivet og den enkelte.

ASKO og Manpower har nylig inngått samarbeid om å utdanne flere yrkessjåfører. 14 unge personer, mange av dem kvinner, kjører i disse dager ut varer for ASKO. Etter sommeren vil disse personene være gode tilskudd til en bransje som skriker etter arbeidskraft, som nyutdannede yrkessjåfører i Manpower. Vi trenger mer av denne type kobling mellom behov, kompetanse og næringsliv.

En bransje hvor selve forretningsmodellen er å hjelpe folk i jobb, bør ha en viktig rolle når en skal få arbeidslivet på fote igjen etter krisen. Mange vil måtte skifte retning i karrieren. Det finnes allerede flere eksempler på folk som har gått permitterte nå har fått jobb innen matvarehandel og logistikk.

Det er få som kjenner seg igjen i Ap og Sps svartmaling av norsk arbeidsliv. Vi har det faktisk ganske godt her oppe i nord. Flere kvinner jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har stagnert, flere unge velger yrkesfag, arbeidsledigheten før korona-krisen var rekordlav og ikke minst: 9 av 10 sier de trives på jobb. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal alltid være faste, hele jobber. Slik er det også i dag. Fafo anslår at bruken av innleie er et sted mellom 1 og 2 prosent. Likevel ønsker venstresiden i norsk politikk å forby bemanningsbransjen.  

At Ap og Sp henger seg på Rødt sin retorikk, viser hvor liten forståelse de har for det arbeidslivet som finnes utenfor kontorene på Stortinget. Som tidligere HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte.  

Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet. 

I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene. Det betyr ikke at vi skal forby dem. Regjeringen tok tidlig initiativ til å rydde opp i bransjen ved å stramme inn på innleie, forby nulltimers-kontrakter og vedta en definisjon av fast ansettelse. Det har ført til en bedre regulering av bransjen. Men det er tydeligvis ikke nok.  

Venstresiden er ikke fornøyd før lyset er slukket i hver bemanningsbedrift i distrikt-Norge. Det vil være dramatisk for norsk næringsliv, og alle de som står utenfor arbeidslivet og skal inn.

God kommuneøkonomi sikrer gode tjenester

For Høyre har det vært viktig å gi kommunene og fylkeskommunene en vekst i frie inntekter, for å sikre kommunenes og fylkeskommunenes handlingsrom og gjøre dem i stand til å levere gode tjenester. Dette har gitt resultater.

Visste du for eksempel at det ved inngangen til juni 2021 kun var 14 kommuner registrert i ROBEK? Til sammenligning var tallet 46 når Regjeringen Solberg tok over i 2013. Hovedårsaken til at det er såpass få kommuner er den sterke inntektsutviklingen i kommunene de siste årene, som har ført til gode økonomiske resultater og oppbygging av store driftsreserver, som kalles disposisjonsfond.

Det er derfor ganske rart å lese at Ap gjentatte ganger i sine budskap fremmer en historie om at kommunene er sulteforet, og at bare de kommer til makten vil alt bli så meget bedre. Dersom kommunene i dag er sulteforet, kan man undre seg over at kommunene i det hele tatt klarte å levere tjenester under de rødgrønne.

Faktum er at kommunene og fylkeskommunene jevnt over har solide reserver. Ved utgangen av 2020 anslås disposisjonsfond til å utgjøre 11,6 pst. som andel av inntektene for sektoren samlet (om lag 68 mrd. kroner). Til sammenligning utgjorde disposisjonsfond 6,9 pst. av inntektene ved utgangen av 2013 (om lag 30 mrd. kroner).

Siden regjeringen tiltrådte i 2013 har kommunesektorens frie inntekter økt med anslagsvis rundt 35 milliarder kroner. Denne veksten sier noe om kommunenes mulighet til å levere gode tjenester. For Høyre har tillit til at lokalpolitikerne sitter nærmest de som trenger tjenestene.

For Høyre er det innbyggeren som skal stå i sentrum, og vi er ikke så opptatt av hvem som leverer tjenestene. Det trengs innovasjon i offentlig sektor, og det får vi gjennom et mangfoldig tjenestetilbud. Høyre vil ha en bærekraftig og innovativ offentlig sektor som tilpasser seg brukernes behov, hvor alle skal ha tilgang til gode tjenester, uavhengig av hvor i landet man bor.

Mens venstresiden er redde for å ta i bruk private aktører, mener vi at vi er helt avhengige av kompetansen, kapitalen og innovasjonsevnen som næringslivet besitter – enten det snakk om sosiale entreprenører, startups eller etablerte bedrifter. Vi må samarbeide mer med private aktører og la oss styre mindre av ideologiske skylapper – slik Arbeiderpartiet gjør når de tar til orde for å «fjerne eller kraftig redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten». Det er ikke tiden for å ri ideologiske kjepphester og drive valgkamp med å fare med usannheter.

God kommuneøkonomi? Valgfrihet i tjenestene? Tillitt til at lokalpolitikere kjenner sin kommunes behov? Det er Høyre det.

Min tur, eller din?

Valgkampen er i gang, og jeg har begynt å undre meg over identitet. Hvem er jeg, hva vil jeg og hva kan jeg bidra med? Spørsmål som ofte møter meg nå er: «hvorfor skal vi stemme på deg og Høyre?»

Jeg svarer fort at det viktigste er å skape mer og inkludere flere. For alle trenger en jobb å gå til. Hvis de kan og vil jobbe, legger jeg raskt til. For arbeid er ikke det eneste saliggjørende i livet. Men det er fortvilende dersom man ønsker seg inn i arbeidslivet, og ikke får en fot innenfor, må vite.

Man lærer seg raskt at det er mange fallgruver å gå i når man skal uttale seg som politiker. Det er en egen kunst, som jeg enda ikke mestrer. Kommunikasjon var langt enklere den gangen jeg var i arbeidslivet.

Livet som arbeidstaker.

Jeg var så heldig at jeg fikk jobb tidlig i livet. Vikar som avisbud for Stavanger Aftenblad, for senere å få min egen faste rute. Deretter ble jeg både jordbærplukker, lagermedarbeider og fikk mange andre oppgaver. Gjennom mine 40 år har jeg innsett at aktivitet og arbeid betyr mye for hvordan jeg ser på meg selv.

Erfaringer gjennom livet har preget meg, både på godt og på vondt.

Som ung butikksjef på 20 år hadde jeg enda en lang modningsprosess foran meg. Butikksjefen anno 2000 ville neppe ha gjort de samme valgene i dag. Men erfaringen har formet meg på veien, og butikkyrket er enda en jobb jeg ser tilbake på med glede. Kontakten med kundene, kollegaene og køene på lørdagene. Det var når det kokte som verst jeg trivdes best.

Gjennom mine 12 år i ASKO Rogaland fikk jeg prøve meg på alt fra truckkjøring til å jobbe med personal, sykefraværsarbeid og lederutvikling. I løpet av de årene modnet jeg og gikk fra tidlig 20-årene og inn i voksenlivet. Først da jeg var rundt 35 år innså jeg at jeg hadde en kompetanse jeg kunne ta med meg inn i diskusjonene, og at det faktisk var folk som både lyttet til, og også tok til seg det jeg sa.

Så gikk ferden over til politikertilværelsen. Det har påvirket hvem jeg er, eller mer presis, hvordan jeg blir oppfattet.

Som politiker har jeg blitt et splittet menneske. En av dem. Politikerne. Tidligere var jeg en velstudert person med mastergrad. På papiret. Den ble egentlig aldri brukt til så mye, men det var godt med kompetansepåfyll på veien i arbeidslivet. Jeg dro stor nytte av å kunne kombinere teori og praksis.

Som politiker er det blitt mer foretrukket å snakke om at jeg har vært lagermedarbeider og sittet i kassen på Rimi. Jeg kommer fra dem som er på gulvet, må vite.

Det er over 20 år siden jeg overtok som butikksjef på Rimi Kvernaland, fremdeles er det ikke akseptert å sitte i kassa. Mesterbrev er like bra som mastergrad, sier vi politikere. For hele tiden møter vi motsetninger. Vi skal plasseres og plassere, i båsene der vi hører hjemme.

Også i denne valgkampen.

Er du vanlig, slik som meg, kan du være heldig, for det er visst vår tur nå.

Men alle skal vel med?

Jeg vil slå et slag for et samfunn med muligheter for alle. Et samfunn hvor du er viktigere enn systemet, og det ikke betyr noe om du skaper arbeidsplasser eller er arbeidstaker. Vi trenger deg for å kunne opprettholde den velferdsstaten vi har i dag. Fremtiden vår avhenger av oss.