Ingen pulled pork for Pollestad

Da jeg ble valgt inn som politiker, ble jeg fortalt at å være stortingsrepresentant var et av de fremste tillitsverv man kunne få. Man var én av 169 representanter som skulle representere over fem millioner innbyggere. En formidabel oppgave. En oppgave man må gå til med ydmykhet og respekt.

Men det er ikke alltid enkelt. Man er avhengig av å hente kunnskap ute hos folk. Det er mye vi ikke vet. Men vi vet at vi ikke trenger å snakke ned andre for å få frem eget poeng. Og billige retoriske poeng ødelegger for en ellers god debatt. Senterpartiets Geir Pollestad gjorde i så måte en innsats som står til karakteren stryk i går ettermiddag, da Michelin var i Norge for første gang, for å kaste sine stjerner over norske kokker. Istedenfor å heie frem norske produkter og fremragende kokkekunst, valgte Pollestad å kritisere det hele for å være elitistisk snobberi.

Pollestads intensjoner var nok ikke onde. Men han viste gjennom sin formidling at han er villig til å kaste norske næringer under bussen for å score billige politiske poeng. Det kler lederen av næringskomiteen dårlig. Og dette provoserer meg.

Historien om norsk matkultur er viktig. Jobben kokkene våre gjør er viktig. Jobben matprodusentene gjør er viktig. Det er rett og slett svært umusikalsk at en prominent politiker bidrar til å svekke norske bønder og kokkers integritet på denne måten, og samtidig harselerer med de som har vært gjennom blod, svette og tårer for en anerkjennelse av Michelin.

Han burde vite bedre.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med norsk matbransje de siste to årene. Det begynte etter jeg fikk ansvaret for Rogaland Høyres landbrukspolitikk. Etter hvert ble mitt snevre syn utvidet, og jeg fikk en ny respekt for bøndene. Jeg forstår rett og slett mer av den jobben de gjør. På samme måte har jeg fått ny respekt for sveiserne og kokkene, som er andre yrkesgrupper jeg ikke kjente så godt tidligere.

Jeg var en av dem som ikke ante at vi bruker så lite antibiotika i norsk matproduksjon, men jeg har alltid vært takknemlig for maten. Vi kommer lengst ved å løfte andre. Jeg har de siste årene også prøvd å løfte kokkene frem.

Jeg ble vekket da jeg forstod hva Bocuse d`Or gjør for norsk matkultur. Norge har flere medaljer enn Frankrike. Vi hevder oss i internasjonale konkurranser. Miljøet i Norge er lite, ja, miljøet i Norden er også lite. Kokkene lærer av hverandre, og de besøker hverandre, for å bidra med ny inspirasjon. De løfter norske råvarer med respekt og ydmykhet.

Går man på restaurant i dag, det være seg i Bryne eller i Oslo, får vi vite hvor kjøttet kommer fra. Vi får historier om skitne gulrøtter og purrestokk fra Jæren. Mat har blitt til en større del av norsk historiefortelling. Vi har fått en fornyet stolthet for tradisjonen vår. Innovasjon og tradisjon går hånd i hånd. Hver dag foredler restauranter norske råvarer og kortreist mat, i godt samarbeid med norske bønder, fiskere og lokale produsenter. Det er mildt sagt overraskende at dette kan provosere et selvtitulert distriktsparti som SP så mye at de drar næringen gjennom gjørma i forsøk på å score billige politiske poeng.

Hva skjedde med å backe norsk landbruk? Norske produsenter? Skaperkraft og matglede? Alt dette blir nedprioritert av Pollestad, i et forsøk på å fremstille seg som en motpol til det urbane snobberiet. Det Pollestad ikke forstår er at matkunsten som ble heiet frem i går, går hånd i hånd med lokal verdiskaping i distriktene. Renaa, som lager mat basert på lokale råvarer fra Rogaland, får to Michelin-stjerner som et resultat av sitt engasjement og sin kjærlighet for norske råvarer. Norske restauranter markerer seg i verdenstoppen! Det gir uante verdier.

Jeg gleder meg over den stille matrevolusjonen som skjer i landet vårt. Vi må vise respekt for de som skaper verdiene i landet vårt. Man skulle tro det var førsteprioritet for lederen av næringskomiteen.

Fabrikken – Jærens svar på Aker brygge?

Når Kverneland sentrum vokste frem som tettsted var det i stor grad Kverneland Fabrikk som fordelte store, romslige tomter til sine arbeidere. Dette er årsaken til at deler av Kverneland ofte blir omtalt som Hagebyen, og at man enda finner en del store eiendommer i sentrumkjernen.  Årsaken den gang var enkel, Kverneland Fabrikk kunne ikke holde arbeiderne i arbeid gjennom hele året, og de måtte da ha andre kilder å leve av. Dette gjorde at arbeiderne i stor grad var selvforsynte i form av egne grønnsaksåkrer og noen få husdyr.

Fabrikken anno 1912 – Fotograf Hakon Johannesen for Stavanger kommune

I dag snakker vi om fortetting i politikken, hvordan få mest mulig ut av det arealet vi har tilgjengelig. Vi må verne om den matjorden vi har, bygge i høyden og utnytte arealene bedre. Maten får vi i stor grad fra den lokale butikken, hvor vi ofte går etter pris. Det er faktisk ikke alle som vet at maten må produseres før den kommer i butikken, derfor er det viktig å lære opp den oppvoksende generasjonen. De tror ofte at alt kan kjøpes for penger, og at dette er en utømmelig kilde. Daglig får vi brosjyrer i postkassen med en rekke tilbud, tre for prisen av to er blitt den nye normalen. Mat kommer fra butikken.

Landbruket har alltid vært og vil alltid være viktig for et samfunn. Det skjer mye bra i landbruket for tiden og jærske bønder skiller seg ut som mer fornøyde enn bøndene i resten av landet. Investeringsviljen er stor, omstillingsevnen likeså. Jeg vil være med og forme landbrukspolitikken for de kommende generasjonene. Vi må verne om norskprodusert mat, sikre god matsikkerhet og sørge for god tilgang. Fremtidens bønder trenger forutsigbarhet og gode rammebetingelser som stimulerer til økt produksjon og kvalitet i produktene. Da er politikken viktig.

I landbruket gjelder det å ha flere tanker i hodet samtidig. Jordvern, teknologi, etterspørsel og svinn er alle elementer som må være med i det totale regnestykket. Et regnestykke som i stor grad påvirkes av et ustabilt klima, og gjør at rammevilkårene og avlingene endres, sakte men sikkert. Bonden er selvstendig næringsdrivende, og må ha mulighet til å investere og vokse. Høyre vil bidra til et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk i hele landet, gjennom å redusere avhengigheten av offentlig støtte. Vi tror på bonden og den rivende utviklingen som er i landbruket.

På landbrukspolitisk konferanse ble det snakket om nye måter å luke ugress på. Der jeg trodde arbeidsfolkene satt på huk og lukte, var det nå maskiner hvor de lå på bånd og kun beveget armene for å fjerne ugresset. Det siste nye er droner, roboter og objektgjenkjennelse, hvor en med ny teknologi kan se hva som er ugress, og sprøyte presist der ugresset er.

Thorvald – Bondens agent ute i felten

Der Kverneland Fabrikk tidligere var en profesjonell og sosial aktør, er de i dag i mye større grad en profesjonell aktør, som er med og finner morgendagens løsninger for landbruket. Visjonen deres er passende nok: THE FUTURE OF FARMING. De skal være en global, ledende leverandør av landbruksredskaper for bruk over hele verden. Det gjelder å henge med i svingene.

Nå skal Kverneland sentrum fortettes ytterligere, og Kverneland fabrikk skal legge den gamle fabrikken ut for salg. Hele 300 nye boliger kan komme i sentrumkjernen av Kverneland, et prosjekt som har blitt omtalt som Jærens svar på Aker Brygge. Det betyr at vi på Kverneland vil se et helt annet sentrum enn det vi så for 100 år siden. Andre hensyn har vokst frem, samfunnet tilpasses tiden. Fortetting og jordvern er viktig for fremtiden, disse to går hånd i hånd.

Utsikt mot Frøylandsvatnet. Her har mang en fabrikkarbeider skimtet ut i løpet av årene

Det blir spennende å se hva fremtiden vil bringe. En av innlederne på landbrukspolitisk konferanse trodde at fremtidens bonde var kvinne, som et resultat av teknologien. Kanskje har hun rett, og kanskje får Jæren en ny landbrukspolitisk talskvinne på tinget i september?

Time will show.

Før den tid, en kort sommerferie 🙂