Kjære medborgere!

Verden står ikke til påske.

Det hadde i alle fall jeg tenkt, når jeg hører mange av de uttalelsene jeg har hørt de siste ukene, om disse hadde kommet før mars måned. Verden har plutselig blitt et helt annerledes sted.

Det er vanskelig å fatte hva som har truffet oss.

Plutselig er det normalt å snakke med venninnegjengen digitalt, og ungene får, Gud forby, ikke gå ut og leke. I så tilfelle må de voksne følge med, og ikke minst følge godt med. Om ikke havner det på Facebook. En venninne av meg hadde vært på fotballbanen med guttene sine. Da kom en mann og fotograferte dem. «Guttene hadde fått beskjed om at de kunne sparke ballen til hverandre, men de fikk ikke lov til å ta på den med hendene», fortalte hun i venninneforeningen vår. Uttalelsen gav mening.

Det er rimelig absurd.

Verden endrer seg minutt for minutt. Sakte men sikkert blir tålegrensen vår annerledes. Samtidig blir terskelen for å reagere på andre lavere, når den egentlig burde være høyere. Vi kjenner på en angst for ikke å gjøre det riktige. Jeg kjenner på en angst for ikke å gjøre nok. Sist uke hadde jeg ungene med i ballbingen. Så snart det kom en annen gutt til ballbingen fikk ungene beskjed om at vi måtte gå hjem. Hvordan forklarer man til en 8 år gammel gutt at man ikke kan spille sammen? Det enkleste ble å holde seg hjemme. Der sårer man kun sine egne barn.

Vi reagerer alle forskjellig på denne situasjonen.

Selv om barna tilsynelatende synes at ting går greit, så er det mange tanker som svirrer rundt i hodene deres. Det krever at vi er rausere, både i våre reaksjoner og i våre krav. Det er enklere for de minste å forholde seg til det. 4-åringen fikk treffe oldemoren på 89 år, i gårdsrommet hennes. «Du kan ikke gå bort til Oma», sa jeg til henne. «Nei, Korona-virus», var beskjeden tilbake. Enkelt og forstått. Noen minutter sammen i et gårdsrom gav oss allikevel en følelse av samhold. For det er godt å se hverandre. Hva man har hatt blir tydeligere, når det tas fra oss. Det har plutselig blitt normalen at vi ikke skal komme borti hverandre.

Det er også rimelig absurd. Men, det har blitt normalt. På rimelig kort tid.

Heldigvis får vi også noen nye impulser, når situasjonen er som verst. Digital venninneforening gjør nå at også de som har flyttet fra Rogaland får delta. Vi snakker sammen på en annen måte enn før. For meg, min familie og mine venner har det faktisk blitt mer kontakt enn tidligere. Man slipper å være på samme sted, for å møtes. Det kan like gjerne tas etter barnas leggetid, eller mellom to runder klesvask. Jeg håper og tror at vi kommer til å holde fast ved noen av de gode tingene vi nå erfarer.

Samtidig må vi forberede oss på at noe blir tatt fra oss. Det er allerede noen som er døde, vi forbereder oss på flere. Å ta hensyn til andre har aldri vært viktigere. Våre valg kan ha fatale konsekvenser, kanskje mest, for andre enn oss selv.

Venner, naboer og bekjente har nå alle sine bekymringer. Banken og Nav har blitt noen av de viktigste aktørene i samfunnet. Det er mange som kjemper for å overleve, eller bare å holde hodet over vannet. Mange rundt oss opplever søvnløse netter.

Det er mange som trenger vår hjelp nå.

Jeg ber dere derfor om å finne frem rausheten. Situasjonen blir ikke bedre av at vi kjefter på hverandre og setter hverandre i båser. Vi må følge rådene som gis av myndighetene, og søke å bruke sunn fornuft, så godt det lar seg gjøre. Vi vil alle trå feil enkelte ganger, men det betyr ikke at vi ikke kan prøve igjen.

I disse tider må vi snakke med hverandre og til hverandre, og ikke om hverandre.

Hverdagen vår har blitt absurd.

Men vi er i dette sammen og vi må klare dette sammen.

Når man skulle klonet seg selv

Det går mot lysere tider ute. Samtidig som Norge er inne i en svært alvorlig situasjon. Det hele føles litt absurd. Det er vanskelig å fatte for egen del. Enda vanskeligere er det å forklare barna hva som skjer. Man har ingen referansepunkter å feste det på.

Barnehagene og skolene er plutselig stengt, og de som kan, har blitt beordret til å ha hjemmekontor. Vi har alltid møtefri på fredager, så det passet fint at jeg kunne ta første økt hjemme i dag. På vei hjem fra Oslo tenkte jeg på alt det jeg skulle få lese i løpet av tiden som kom. Jeg ville få vesentlig bedre tid, nå som alle besøk og møter er satt på vent.

Først i går kveld gikk det opp for meg at det antagelig ikke kom til å bli sånn. Ungene ser for seg at dette blir en ferie. Kanskje ikke så rart, når det popper opp med skibilder på nettet, og fjolls drar til fjells. Vi er mange som ikke helt vet hvordan vi skal oppføre oss enda. Men jeg klarer ikke å klone meg selv, fant jeg ut i går kveld, så hjemmekontor blir nok mer som et gjemmekontor. Først og fremst blir min oppgave i tiden fremover å aktivisere barna, og sørge for at de kommer seg gjennom dette på en god måte. Og at vi kommer oss gjennom dette uten å gå hverandre fullstendig på nervene. Oppgaven er krevende.

Det eneste jeg var sikker på når jeg la meg var at morgendagen måtte inneholde struktur. Jeg innkalte dermed til morgenmøte, umiddelbart etter frokost. Leonore, på snart 5 år, fikk høytidelig overbrakt rollen som dagens hjelper, og dermed var både frokosten og fruktpausen i boks. Hun gikk til oppgaven med ærefrykt. Vel vitende om at vi bare lot som. For dagens hjelpere, de er kun i barnehagen må vite.

På timeplanen ble det satt inn både frokost, lunsj og middag, mellom øktene. Det ble kjapt levert inn protest fra en av møtedeltakerne. Det manglet friminutt. «Vi har alle godt av litt luft», konstaterte han. Friminuttene havnet dermed inn på planen! Deretter var det fagplaner som skulle diskuteres. Lesing, matematikk, gym og forming ble sirlig ført ned på planen. Vi ble enige om at både fotball, turgåing og «Fisken i det røde hav» kunne inngå. Her var det viktig å treffe alle aldersgrupper, fra 4-11 år.

Verre var det å bli enige om hva vi skulle ha i musikktimene, men vi fant ut at dans måtte vi muligens bare lide oss gjennom. Vi tok også en spontan fremførelse av «Alle fugler», tostemt, selvsagt. Jeg foreslo at vi skulle synge for maten før frokost, så da var allerede en stor del av dagens pensum utført. Til glede for de to minste.

Som nybakt lærer fikk jeg det strålende innfall at vi skulle gjeninnføre litt godt gammeldags husstell. Vaskefillene ble tatt frem og støvsugeren gikk på høygir. Det var jevnlige protester gjennom dagen. «Friminutt, det har vi på skolen.» «Vi skal bare gjøre lekser hjemme.» «Det har lærerne ikke sagt noe om.» Jeg pustet med  magen så godt det lot seg gjøre.

Det kan være vanskelig å forklare barna hvorfor ting er som de er, og at lærerne ikke visste mer om dette enn oss andre. Vi går stadig opp veien mens vi går. Nettet har kokt i dag, så det har vært vanskelig å gjøre lekser online. Det ble dermed lesing som sto på planen, etter husstell.

Men først trengte vi et friminutt.

Alternativet hadde vært at læreren hadde mistet besinnelsen.

Men solskinnet traff meg godt i fjeset når jeg kom utenfor. Guttene koste seg i ballbingen, mens minstebarnet fikk være på en rutsjebane. Det var rett og slett en strålende vårdag. Det går mot lysere tider. Samtidig ligger alvoret under. Det var ikke et yrende folkeliv ute. Regjeringen har i dag presentert krisepakker for næringslivet. Vi er alle i en ekstraordinær situasjon.

Mange står på, for å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi må alle gjøre noe ekstra. Vi er heldigvis mange som går opp veien etter hvert. Trøsten er at vi famler sammen.

I dag kom Utdanningsmyndighetene med rammeplanen for ukene som kommer. Skole fra 9-14, med frister å innfri innen den tid. Takk og pris at jeg fikk en struktur ovenfra. Det kan kanskje være håp for at lærerkarrieren min holder en stund til.

Men først er det heldigvis helg!

Pjusk mann og nytt år

Akk du januar, du januar. Plutselig var du her. Det er noe spesielt med den første dagen av det nye året. Man vil starte på nytt. Man vil få bort det gamle. Da haster det virkelig å få bort julepynten. Rune var blitt dårlig på nyttårsaften, så han hadde ligget på sofaen hele natten. I et hektisk småbarnsliv er det ikke uvanlig at mannen havner på sofaen, så jeg lot meg ikke ense nevneverdig av det. Sant og si så er det til tider greit å ha bedre plass i sengen. Selv om den er overfylt av unger.

Med liv og lyst gikk jeg i gang med å rydde vekk julen og fylle huset med grønnsåpevann og gode intensjoner. Det var en herlig følelse. Juletreet ble stående ribbet på kjøkkenet. Det er Rune sin jobb, og jeg var klok nok til ikke å mase om å få det opp på loftet. Fordelen med plasttre er at lite haster der i gården. Og jeg hadde tross alt en pjusk mann på sofaen.

Det er noe eget med pjuske menn. De er virkelig syke. Da er det best å la dem være i fred.

Torsdag 2. januar skulle jeg være med i NRK Rogaland sin Svaretime, og hadde Leonore hjemme fra barnehagen. Rune kunne meddele meg fra sofaen at han hadde fått time hos legen kl 13.00. Kan da det være nødvendig, tenkte jeg for meg selv, mens jeg snakket om dagens bruk av antibiotika og kroppens behov for å lege seg selv, i bilen på vei til legen. For hvem vil vel dø av influensa.

Besøket hos legen ble kort. Transporten gikk videre til akutten på sentralsykehuset. Legen hadde ikke klart å måle CRP-verdien, som jeg for øvrig har lært meget om de siste dagene. På akutten satte jeg av min nå syke mann, mens jeg dro videre til NRK Rogaland sammen med Leonore. Jeg reiste deretter hjemover for å vente på nytt fra pasienten. Etter noen timer fikk jeg beskjed om at han skulle legges inn. Hvor lenge var uvisst, men de trodde det var lungebetennelse og ventet på røntgen.

Skrekk og gru. Jeg skulle til Molde og holde foredrag på lørdagen. På grunn av begredelig flytilbud var planen å dra opp fredag og hjem søndag. Nå hadde jeg imidlertid en kabal som skulle ordnes. Jeg ringte rundt til venner og familie og prøvde å ordne meg slik at hund og barn kunne plasseres rundt. Fredagen hadde jeg også noen møter jeg måtte ta, så tiden var særs knapp. Jeg måtte også få inn tid til et sykebesøk. Rune hadde verken klær eller elektronikk på sykehuset, og strøm til mobilen var prekært.

På sykehuset lå Rune på femmannsrom og hadde det riktig så sosialt. Det var mye hosting og harking på den avdelingen, og Rune møtte meg med medisinstativet som gav medisin intravenøst. Hallo, sykdom. En sykepleier kom og lurte på om jeg visste alt jeg trengte å vite. Jeg visste lite. Når forventer dere at han kan reise hjem, hva er planen videre, kan jeg dra til Molde om noen timer?!

Med så høy CRP kunne hun informere om at de ikke ville slippe ham hjem før tidligst mandag. Først måtte de få behandlet ham og få ned verdiene. CRP`en hadde vært 400 når han kom inn dagen før, nå var den oppe i 500. Var dette høyt? Hjernen min gikk løpsk. Hvordan skulle jeg gjøre dette. Jeg kunne ikke avlyse. Jeg kunne ikke reise. Jeg følte meg ikke som et ansvarlig menneske. Jeg klarte ikke å avgjøre hvordan jeg skulle løse dette. Gode Høyre-kollegaer rådet meg til å være hjemme.

Lang historie kort endte det med at jeg avlyste Molde-turen. Selvfølgelig. Det satt dessverre langt inne, men familie kommer alltid først. Jeg er tross alt en ansvarlig mor, med et snev av omsorg for min pjuske mann, som viste seg å være alt annet enn pjusk. Så denne helgen har gått med til sykebesøk, vasking og rydding i heimen. Matplanen for hele uken er lagt, jeg har brukt opp alt av rester i kjøleskapet og vaskerommet er tomt. I skrivende stund steker bunnen til to dajm-iskaker. Det ble visst litt mye grøt og fløterester etter juleferien, men alt skal brukes. Alltid gode intensjoner i et nytt år.

Rune kom hjem fra sykehuset i dag. Endelig. Dypt savnet av kone og barn. CRP er nå nede på 50. Han begynner å nærme seg pjusk mann.

Rune gledet seg til å se hunden igjen. «Det er mange dager siden vi så hverandre nå», sa han i bilen. Sånn er det blitt her i heimen.

I morgen går turen til hovedstaden. Et nytt år er i gang.

God bedring, Rune!

 

PS: På bildet har Rune besøk av en kollega. Godt at noen viste omsorg 🙂

Mine røtter til Høyre går langt tilbake i tid

I dag fant jeg et hefte med gamle taler, som ble holdt av min oldefar, Ole Gabriel Kverneland, som  var leder for Kverneland fabrikk. Han var sønn av gründer, Ole Gabriel Kverneland, som startet fabrikken i 1879. På bildet ser dere ham sammen med konen, Bergljot Pedersen, foran huset deres på Kverneland. I dag bor jeg her sammen med familien min.

Heftet inneholder fantastiske tidsbilder fra en svunnen tid, men også mange relevante poenger for den tid vi lever i. Det viser seg at han var en svoren Høyre-mann, og her følger en av talene han holdt en gang på 1940-tallet:

Godtfolk!

For mange år siden skulle jeg sammen med noen kamerater gå fra Ådneram i Sirdal til Lyse. Veien var oppvardet, men på fjellet ble vi overfalt av tåke. Vi gikk da med så stort mellomrom at vi kunne rope til hverandre, og siste mann ikke hadde lov til å forlate den kjente varde før neste varde var funnet. Denne tur symboliserer Høyres politikk.

Konservatismen er en livsinnstilling forankret i dype, opprinnelige menneskelige instinkter, i kjærlighet til det gode som er nær og kjent, og med ærbødighet for det som fedrene har bygget opp.

Vår respekt for tradisjonene er en anerkjennelse av den åndsmakt, den den tenkning og det arbeide som danner grunnlaget for vår egen kultur. Vi står også med hatten i hånden for de forfedre som har lagt grunnlaget for vår levestandard, de som ryddet vår jord, de som bygget opp vår handel og skipsfarm, og de som bygget vår industri.

Våre motstandere sier at vi ingenting vil, at vi ikke vil fremover. Intet er mer uriktig enn det. Tusener av Høyrefolk beviser hver dag i sitt yrke det motsatte. Men vi vil at all fremgang skal være forankret i vår tradisjon, at vi skal lære av våre fedre, både av det byggende arbeide de har utført, og av de feil de har begått.

Konservatismen betrakter ikke samfunnet som en maskin som en oppfinnsom mann kan plukke fra hverandre og omdanne eller erstatte med en ny, moderne maskin. Etter konservativ livsoppfatning er samfunnet en levende organisme hvis vekst og utvikling bestemmes av menneskets anlegg, vår historie og erfaring og av landets naturlige muligheter.

Konservativ tenkning og politikk er i utpreget grad knyttet til hjem og slekt. Det er derfor naturlig at vi hevder eiendomsretten, arverett og odelsrett. Vår kjærlighet til land og folk gjør det naturlig for oss å kreve et sterkt forsvar. Vi krever også respekt for kristendommen.

Et system kan operere med menneskene som arbeidsceller, som økonomiske enheter. En kan regne ut deres materielle behov og anvise deres plass i en effektivt arbeidende maskin. Men vesentlige trekk i den menneskelige psyke trosser alle systemer. Den religiøse trang, følelseslivet, den forskjellige åndelige og fysiske utrustning, den naturlige egoisme, er størrelser som ikke kan figurere som gitte, matematiske verdier.

Som eksempel kan jeg nevne at opplegget for vår politikk i etterkrigen var at vi i 1946 skulle få omslag i verdenskonjunkturen, slik at prissubsidiene kunne bortfalle. Videre skulle alle sosiale goder og økningen i arbeidslønnen føre til en økning i produksjonen som skulle løse alle vansker. I 1947 var vår store beholdninger av valuta, over 3 milliarder brukt opp. Prisene på verdensmarkedet var steget i stedet for å falle, og arbeidstempoet var like lavt.

Der var utstedt importlisenser for ca. 1 milliard uten at der var valuta til dekning av denne import. Myndighetene hadde mistet enhver oversikt over lisenser som var utstedt. Næringslivets folk måtte sende inn oppgaver over de lisenser en satt inne med for å skaffe oversikt. Vi fikk klar beskjed om at vi måtte være forberedt på at det ikke kunne skaffes valuta til kjøp av råvarer til industrien. Vi stod faktisk foran en krise av ukjente dimensjoner, med muligheter for arbeidsledighet verre enn noen gang før.

Så kom Marshallhjelpen som den reddende engel.

Ja dette var et sidespring. Jeg var ikke ferdig med den historiske forutsetning for dagens politikk.

I eldre tider hadde det brede lag av folket ikke stort å si politisk. Først hadde den herskende klasse slaver. Siden ble det livegne, arbeidere og bønder i den største fattigdom, uten politisk innflytelse. Enkelte steder dannet bønderne en unntakelse. Men kampen om makten stod oftest mellom kongedømmet og adelen.

Selv om det hadde vært liberalistiske røster før, kan en vel si at liberalismen først hadde sitt gjennombrudd i det forrige århundre. Kravet om frihet ble så sterkt at mange stengsler ble ryddet bort. Kjøpestedenes monopol på all handel ble opphevet her i landet for om lag 100 år siden. Der oppstod en landhandel-stand som kunne besørge bøndernes behov for byttehandel. Laugsvesenet ble brutt ned. Adelen ble delvis opphevd, delvis mistet den sin makt.

De frigjorte krefter førte til økonomisk fremgang som verden ikke har sett maken til. Nye oppfinnelser gjorde det mulig å anlegge industri, og det oppstod en klasse, industriarbeideren. Karl Marx spådde at denne klasse ville bli mer og mer utbyttet og synke hen i uendelig fattigdom og nød. Men liberalismens krav om frihet gjorde det mulig for arbeiderne å danne fagforeninger som reiste sine krav. Og industriarbeideren fikk etter hvert sin andel i de store verdier som ble skapt av den nye tid.

Denne utvikling har fortsatt opp til vår tid. Folkets levestandard er gått fremover med kjempeskritt. Bare fra min barndom er det en framgang som er utrolig.

Den rommelige økonomi gjorde det mulig å bygge ut skolevesenet. Alle lærte å lese og skrive og grunnlaget for den høye folkeopplysningen vi har i dag ble lagt.

Så kom mellomkrigstiden. Tross den betydelige fremgang i denne tid er mellomkrigstiden litt av et mørklagt kapittel i vår historie. De tekniske fremskritt var meget store og på grunn av politisk evneløshet fikk vi stor og varig arbeidsløshet, et spøkelse vi i fremtiden må bekjempe med alle midler. At arbeidsløsheten like etter forrige krig ble så voldsom skyldes ikke bare den internasjonale krise vi fikk. Den bunner også i indre politiske forhold.

Arbeiderne opprettet i 1920 et «kontor for sosialisering og arbeiderutvalg». Leder ble Alfred Madsen som hadde gjort seg kjent ved at han forsøkte å smugle inn russisk gull, ¼ million, som antagelig skulle brukes til støtte for revolusjonært arbeide hos oss.

Arbeiderpartiets landsmøte i 1920 ble holdt i en ilter stemning. Det ble krevet ubetinget diktatur. Dette krav ble understøttet av Trygve Lie som den gang var leder for ungdomsbevegelsen.

Alfred Madsen fikk i oppdrag å møte på den røde internasjonale hvor de bekjente 21 moskvateser ble vedtatt.

Det norske arbeiderparti fjernet seg mer og mer fra våre nabolands sosialister, og selv om en formelt ble stående i Amsterdam-internasjonalen, ble det sendt delegerte til Moskva-internasjonalen.  Alt dette skjedde samtidig som høykonjunkturen ebbet ut.

Under disse forhold våget ikke regjeringen å slippe løs en arbeidskonflikt, og tvungen voldsgift ble vedtatt. De Thinnske voldgifsdommer fra dette året kom til å sette dype merker i norsk industri. Alle lønninger ble voldsomt forhøyet og ferien ble økt fra 8 til 14 dager. Samtidig var lønningene synkende i andre land. Men den seier som var vunnet viste seg ikke å være noen seier. Bakgrunnen for disse voldgiftsdommer var den truende tone fra arbeiderhold. Det ble den gang snakket nokså åpent om revolusjon. Men dommene første til at vårt lands industri ikke hadde noen mulighet for å konkurrere med utlandet.

Det sier seg selv at tidspunktet til å heve reallønningene med ca 40 % var så dårlig valgt som mulig. Etter stor ledighet og en serie konkurser i industrien fikk vi snart igjen harde arbeidskamper for å bringe lønningene ned på et nivå som industrien kunne bære.

Jeg nevner dette for å vise at det ikke bare var de borgerliges udugelighet som var årsak til mellomkrigstidens vansker, uten at jeg på noen måte vil unnskylde alle de feil som ble begått.

Arbeidsledighet i et sådant omfang var et ukjent fenomen, og en manglet historiske paralleller som en kunne lære av. Jeg tror derfor det vil være naturlig å dele ansvaret mellom alle partier.

Arbeiderpartiets måte å utnytte arbeidsledigheten i mellomkrigsårene i sin propaganda i dag, minner om demagogi, særlig sett på bakgrunn av at ledigheten i årene 1935/40, da partiet hadde regjeringsmakten, var like stor i perioden 1920/35, og dette tross bedringen i verdenskonjunkturen de siste 5 år før krigen.

Og så var det litt om dagens politikk.

Jeg vil begynne med å sitere litt fra Lex Thagård eller Lex Brofors som loven mest kalles i dag:

(Her står det om § 5, Om reguleringsvirksomheten)

Som en vil se er det ordene forby, fastsette, pålegge og kreve som dominerer. Og det er en nokså vidtgående myndighet som gis.

Hva innebærer så denne lov. Jo, at vi starter om lag der hvor vi var for ca 100 år siden. Vi bygger opp igjen de privilegier, det laugsvesen og de monopoler som liberalismen rev ned. Jeg viser til den fjelltur jeg fortalte om. I skodde har en lett for å gå i ring.

Jeg kan bare nevne drosjeeierne. De fleste tjener vel minst 2-3 ganger så mye som en lektor ved denne skole. På sitt landsmøte vedtok de å kreve av myndighetene at de privilegiene skal gå i arv.  En tenker ivilkårlig på adelens arverettigheter.

Det blir ikke tid til å omtale Høyres program. Vi vil om lag det samme som alle de andre partier i sosialt henseende. Vi er alle enige om at arbeidsledighet må bekjempes med alle midler og at det må skapes trygge og sosiale kår for folket.

Men når det gjelder midlene for å nå dette mål er vi høyst uenige. Arbeiderpartiet vil nå målet ved dirigering og sosialisering, men vi vil nå målet ved å oppelske eiergleden og egeninteressen i den utstrekning den tjener samfunnets interesser. Vi mener at vårt land ikke er så rikt at vi har råd til å kaste bort den mektige spire til innsats som ligger i disse egenskaper. Vi tror sosialisering vil føre til hele folkets fattigdom.

Jeg vil bare spør Arbeiderpartiets folk hvordan de tror det hadde ligget an med jordbruksproduksjonen om en hadde erstattet eiergleden og egeninteressen med kollektivt sinnelag og et kommunalt arbeidstempo. Blir svaret slik jeg mener, så er det helt innlysende, at jo mer sosialisering, jo mindre får vi å leve av.

Vårt land bruker mer enn vi tjener i dag. Selv ikke Marshallhjelpen dekker underskuddet. Riktignok får en av arbeiderpressen inntrykk av at det står verre til i Norge enn noen gang før, men av og til kommer sannheten frem også fra den kant. Jeg vil gjerne få sitere utenriksminister Lange, fra et foredrag i Lørenskog. Etter Arbeiderpartiets referat :

Utenriksministeren setter skrytet på plass

Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står.

«Selvsagt skal amerikansk kapital ikke få dårligere vilkår her i landet enn annen utenlandsk kapital, men det er ikke aktuelt for amerikanerne å investere i Norge for øyeblikket. Det ville være en lykke for oss om vi kunne få amerikansk kapital på vanlige forretningsmessige vilkår, men vi kan det altså ikke nå. Amerikanerne vil først se hvordan det økonomiske samarbeid i Europa går. Til 1953 må vi greie å øke det vi tjener på utlandet med 50 prosent – fra 2000 mill. kroner til 3000 mill. etter gammel kurs. Og under anstrengelsene for å klare det kan Marshall-hjelpen være en fare for oss – ved at den luller oss inn i falske forestillinger om at alt er bedre her i landet enn det virkelig er. Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står, og det trenges en voldsom konsentrasjon om vi skal klare å gjennomføre de foreliggende oppgavene til 1953, da det er slutt på Marshallhjelpen.»

Sannheten er nok at vårt land er i fare. Vår stilling som fri nasjon er truet.

Skal vi ri krisen over, må vi med alle midler stimulere viljen til innsats og spareviljen i folket. Vår statsadministrasjon må forenkles og det må igjen vises respekt for offentlige midler.

Jeg vil tilslutt sitere et vers jeg leste engang, jeg tror det er Wergeland som har skrevet det:

Hvor trives noe stort og godt i tvang,

Bind ørnen, dør den på sin pynt,

Stans kilden som med sang begyndt har raskt sin gang

Og den en giftig sump vil bli,

Naturen hater sterk og fri, all tvang.

Stem Høyre.

Nå kan julen bare komme!

Jeg gleder meg alltid til jul. Det er noe med luktene, tradisjonene, fellesskapet. Jeg koser meg like mye hver gang juleferien kommer, selv om jeg alltid tenker at neste år, da skal jeg gjøre ting annerledes. Jeg skal bake tidlig, presangene skal kjøpes allerede på salget i januar, og julekortene skal sendes ut tidlig i desember.

Dette året er jeg imidlertid rimelig godt i rute. Julekortene er sendt ut, og jeg har hatt en hyggelig formiddag med ungene, hvor vi bakte og pyntet pepperkaker. Det endte opp med at jeg sto og kjevlet ut store deler av deigen alene, men jeg er overbevist om at dette vil gi ungene gode minner. For det er øyeblikk som dette som har lurt meg til å videreføre tradisjonene. Akk, den sentimentaliteten.

Og peppernøtter har jeg bakt! Og de er vel nesten spist opp også. Men dette året skal jeg for første gang senke ambisjonene litt. Allerede i dag, 10. desember, sa jeg til taxi-sjåføren at jeg antagelig var ferdig med å bake julekaker. Det får bli med peppernøttene. Men nå tenker jeg at det er mulig jeg innfører en ny tradisjon dette året, og lager en porsjon med riskaker. For Nrk la ut ny oppskrift i går, med ekte smør! Jeg har aldri laget dette til ungene, men mulig jeg skal gi det en sjanse i år? Jeg elsket tross alt disse risbollene når jeg var liten. For ikke å snakke om krumkaker. Jeg husker enda når jeg snek meg opp til kakeboksen, som sto farlig høyt, på toppen av kjøkkenskapet. Bare en til, bare en til. Utrolig hvor fort de forsvant. Mulig jeg må bake en porsjon med krumkaker også?!

Jeg har alltid likt julaften, og husker med glede barndommens julekvelder, som regel bare med oss i familien. Det var leven nok, med tanke på at vi var fire søsken. Mulig foreldrene mine også ville skjerme omgivelsene. En følelse jeg kan stå inne for i dag, når jeg selv har fått fire unger. Her blir det fort liv!

Det skal bli minst mulig styr denne julaften. Det skal være sofatid, klementiner, juleunderholdning på TV og julesokker. Den perfekte julaften, som jeg enda ikke har aldri opplevd i voksen alder enda. Det er så mye som skal ordnes på slutten. Siste julegaver skal i hus. Riskremen skal lages. Og har vi husket pinnene til pinnekjøttet?

Dette året er målet å finne sofaen. Være sammen med Rune og ungene.

To nybakte storebrødre, klare for julenissen!

Jeg er nok et utpreget ja-menneske, som alltid tenker at jeg fikser alt. Julaften for 7 år siden kom jeg hjem med Lyder på to dager. Hjemme ventet to ivrige gutter på 1,5 og 3 år. I tillegg hadde vi invitert broren min og svigerinnen, med to gutter på samme alder, samt min mor og hennes mann. Jeg kom hjem akkurat tidsnok til å rekke å støvsuge litt før julemiddagen. Melkesprengen var på topp, og jeg endte opp med å sitte i sofaen hele kvelden, etter middagen. Når gjestene hadde dratt klarte jeg nesten ikke å gå opp trappene. Det verket i hele kroppen. Like over midnatt sto jeg under en varm dusj og gråt, mens jeg prøvde å massere ut melk fra sprengte pupper. Aldri mer fødsel rett før julaften. Det var o jul med din vrede. Tenk, nå fyller Lyder snart 7 år allerede. Tiden flyr i godt selskap.

Dette året har jeg for første gang på flere år ingen bleiebarn! Det er en milepæl. Vi skal heller ikke ha noen gjester, så dette året skal jeg virkelig gjøre mitt ytterste for å holde sofaen, og få med meg mest mulig juleunderholdningen. Jeg gleder meg til å være med familien, samtidig som jeg gruer meg til krangling. Men det kommer også til å bli gode stunder, og det flotte er, at begge deler er en del av livet. Det som gjør at man holder ut, er at man vet at andre har det på samme måte. Det er ikke bare mine barn som krangler, og det er ikke bare jeg som kjefter.

Heldigvis er det jul uten melkespreng. Det er en god begynnelse. Så tror jeg, som evig optimist, at litt svartmaling i forkant fører til at man blir positivt overrasket. Så skal jeg prøve å begrense bakingen dette året. Muligens det bare blir to sorter. Eller var det tre? Marsipan, det må jeg i alle fall ha. Blir ikke jul uten hjemmelaget marsipan, må vite!

Men jeg gleder meg! Jeg har enda aldri opplevd en jul hvor jeg ikke kjenner det, både i magen og i hjertet.

O jul med din glede!

PS: Må bare gjøre unna noen lange dager på Stortinget først. I disse dager går vi til nærmere midnatt enkelte dager. O søte førjulstid.

Øyeblikk fra en sommer

Denne sommeren har vært full av varme møter, møtende varme og ettertenksomhet. Jeg sto på Stortingets talerstol i landbruksdebatten og snakket om regnet vi hadde i fjor, som vi enda hadde friskt i minne. Uken etter kom tørken.

Sommeren har også vært full av familietid, strevsomme øyeblikk, nære opplevelser og glede over å høre sammen. Ungene fikk være med til Oslo og vi gikk langs Akerselva og så på all grafittien. Diskusjonen gikk interessert på om det kaltes tagging eller kunst. «Det kalles kultur», skjøt Gregers på 8 inn, før vi vandret videre i den varme sommerdagen.

Senere på sommeren snakket vi om opphavet. Hvorfor jeg er meg og du er deg. Jeg fortalte ungene at de ikke hadde vært med meg i bilen, dersom det ikke var for at jeg møtte faren deres og tok meg sommerjobb på ASKO. Advokaten Hagerup hadde fått annet avkom. Da sa Gregers: «Pappa er den beste mannen du kunne ha hatt! Du kunne ikke ha valgt en rik mann, selv om du hadde møtt ham.» Jeg smilte for meg selv over ytringen, vel vitende om at han hadde helt rett.

Jeg kunne ikke valgt en bedre tilværelse. Stunder med familien minner meg på dette. Øyeblikk av undring, nærhet, nysgjerrighet.

Selvfølgelig ikke uten en god dose frustrasjon, irritasjon og utålmodighet. Sommeren er alle disse tingene. Endelig skal vi ha litt fri sammen. Men det er ikke alltid lett å vite hvordan vi skal bruke denne tiden. En vil spille fotball, en vil lese bok, en annen vil til Kongeparken, mens andre bare vil være. Sommeren er full av øyeblikk.

Sommeren har også vært full av menneskelige møter. Sammenhenger. Refleksjon. Oppturer og nedturer. Hvorfor deler vi ikke mer av disse opplevelsene? Oftest prøver vi å opprettholde en fasade, en historie, om hvordan vi egentlig vil fremstå. Spørsmålet er, hvordan har du det, egentlig?

Denne sommeren har jeg vært sliten. «Stortingsferien» lurte meg til å tro at jeg hadde så mye tid. Avtaler skulle lages, besøk skulle gjennomføres. Det har til tider vært hektisk, enkelte dager har jeg hatt utfordringer med søvnen. Det var den debatten som gikk så dårlig. Alle opplevelsene som skulle fordøyes.

Men mest av alt har denne sommeren handlet om erkjennelse og undring, stolthet og glede. De små samtalene på veien. På besøk i Smiå i Gjesdal, et sted de som har psykiske utfordringer kan møtes, møtte jeg en tørrlagt alkoholiker med stor arbeidsiver og engasjement. Tidligere hadde han ofte tenkt at det ville være bedre å ligge i sengen. Der kunne han ikke gjøre noe feil. Ingen kunne ta ham for noe.

Jeg fortalte om mine egne opplevelser denne sommeren, og erkjente at livet som politiker også kan innebære at senga kan være det tryggeste stedet. Ja, vi opplever alle dette innimellom, men vi snakker så sjelden om det. Møter som på Smia gir meg håp for fremtiden. De er sterke. De er nødvendige. De viser betydningen av fellesskap og mestring.

Vi må fortelle barna våre dette. For hvordan skal barna gå fremtiden i møte dersom de tror at de omgås med supermennesker. Mennesker som alltid står opp og møter en ny dag, med et smil om munnen. Livet er ikke flatt, det leves nå, og det må oppleves. Med alle farger, smaker og erfaringer dette gir. Vi må støtte hverandre. Være der for hverandre.

Nå trenger jeg å ligge strekk ut en periode. Det har jeg heldigvis planlagt godt. På lørdag skal jeg på en ukes lading til Skiathos, sammen med Rune. Takknemlig og glad for alt denne sommeren gav, at jeg har en mor som tar en uke med ungene, og at ferien enda ikke er helt over for min del. Det blir en uke med nye opplevelser og historier for oss alle. Ungene gleder seg stort til at mormor skal bo hjemme hos oss. Hun har lovet pannekaker hver dag!

Å mestre, eller ikke mestre..

Jeg gikk inn i sommerferien med den tanken at jeg hadde «lang ferie», som det jo ofte også fremstilles i ulike medier. Derfor hadde jeg spart opp en del aktiviteter som jeg hadde tenkt å få unna i løpet av ferieperioden. Det være seg bedriftsbesøk i Rogaland, følge opp bloggen min, skrive innlegg om minst to av temaene som engasjerer meg, i tillegg til at jeg selvfølgelig gledet meg til hjemmetid sammen med familien.

Klok av skade ser jeg at bekymring for å ha for mye fritid kan jeg bare legge vekk.. Sommeren har flydd avgårde i en salig blanding av stekende sol, byferie i Oslo, luking i hagen, maling av garasje, yatzy-spill, bedriftsbesøk og politiske møter land og strand. Det har til tider vært krevende å være sammen som familie, på samme tid som det har vært krevende å være politiker. Alltid noe man skal prestere, alltid nye hindringer man skal forsere. Det er nesten litt sånn som barndommen har jeg funnet ut av. Som barn prøver man også å finne sin plass her i verden, og man er avhengig av støtte og hjelp rundt seg, for å kunne finne den gode retningen i livet. Krangling, mestring og varme øyeblikk går hånd i hånd.

Mestring er noe som har truffet meg flere ganger i løpet av sommermånedene. Jeg har besøkt institusjoner for de som sliter med rus, jeg har hatt sommerpraksis hos Nav og jeg har besøkt et utall bedrifter. Felles for dem alle er at de ønsker å inkludere flere i arbeidslivet, de ønsker å skape muligheter for folk i lokalmiljøet. La folk kjenne på mestring og kanskje bli en del av et fellesskap, være elev, eller kollega. Mange møter hindringer på denne veien, og mange får seg noen slag på trynet. Det kan være vanskelig å reise seg opp igjen etter disse slagene, men ofte tvingende nødvendig at man raskt setter seg opp på hesten igjen. Følelsen av mestring betyr enormt mye, for alle aldersgrupper.

Kjekt med ny sykkel!

Leonore ble 3 år 26. juli, og den dagen tok jeg henne med til sportsbutikken og kjøpte sykkel til henne. Hun syklet lenge rundt inne i butikken, uten helt å knekke koden. Jeg prøvde å forklare henne, og jeg dyttet for å få henne i gang. Hun var ivrig og ville ikke gi seg. Hjemme ventet kaker og selskap, før hun satte seg på sykkelen og ville viser familie og venner at hun mestret det å kunne sykle. Og jammen meg gjorde hun ikke det. Hun syklet som om hun aldri hadde syklet før, og smilte fornøyd og vinket når hun passerte publikum. Stolt og rørt var jeg, der jeg satt og kikket på henne. Det slo meg at dette var et øyeblikk av mestring, et av mange øyeblikk i livet vårt hvor vi plutselig klarer å knekke en kode. Som voksen opplever man dette, men det er kanskje ikke så ofte vi dveler ved dette.

Jeg hadde denne følelsen onsdag morgen under Arendalsuka. Jeg hadde hatt en grei start på uken med to debatter som gikk tålig bra dagen før. Det var derfor godt å kunne være i debatter om aldersgrenser i arbeidslivet og mangfoldsledelse. To viktige temaer som engasjerer og motiverer til innsats. Etter debattene besøkte jeg flere av standene og snakket med så mange flinke og engasjerte mennesker at jeg formelig svevde bortover «pollen», som området i sentrum av Arendal kalles. Jeg var virkelig i storform og tenkte at dette var livet. Politiker for life!

Fallhøyden var enorm, og debatten om kvelden gikk skikkelig dårlig. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg innså at dette temaet er så stort og omfattende, at jeg klarer ikke å gå inn i det nå. Temaet var egentlig elektroniske ID-kort som de fleste er enige om at vi trenger. På slutten av debatten ble det imidlertid satt fokus på politireformen, ressursbruk og hvor feil denne ressursbruken var i følge representanten fra Ap. Da kjente jeg det skarpe lyset i øynene, jeg hørte stillheten, og jeg innså at dette klarer jeg ikke å vri meg ut av på stående fot. «Jeg er definitivt uenig, men har dessverre ikke lest meg opp på temaet», var vel det eneste noenlunde fornuftige som kom ut av munnen min.

Slukøret gikk jeg hjemover etter debatten. Kjente tårene presse på. Det hadde vært en hektisk uke, jeg savnet familien min, jeg angret på valg av ord, jeg analyserte debatten i løpet av natten. Fikk selvfølgelig ikke sove, der jeg lå på Skoleskipet Gand.

Jeg hadde tre debatter dagen etterpå. Disse hadde jeg gruet for hele natten. Kjente at formen definitivt ikke var tilstede. Hvordan skulle det gå?

Det gikk heldigvis bra!

Det kunne egentlig bare gå en vei etter forrige fadese. Trett, inspirert, belært og utmattet satte jeg meg i bilen og satte kursen for Kverneland. Det var tre uker siden jeg hadde sett ungene. Gleden ved å komme hjem var stor. Ungene hadde vokst, de hadde mestret, og de var klare for høsten. Det samme var jeg.

Å være politiker kan være fryktelig ensomt og tomt i perioder, men heldigvis er man omringet av utrolig mange gode kollegaer og personer som gir motivasjon til å fortsette. De fleste av oss kjenner på følelsen av mestring, men vi kjenner også godt følelsen av ikke alltid å lykkes. Livet er så absolutt ikke bestandig 100 %. Noen av mine beste dager er de hvor jeg kjenner på ytterpunktene, og i etterkant kan lære av disse. Det gjør at jeg føler at jeg lever, og at til syvende og sist så er jeg bare et menneske. Med alt det bringer med seg av følelser, og oppturer og nedturer.

Nå er jeg klar for å møte høsten. Har noen gode dager sammen med familien før det virkelig braker løs. Mange viktige debatter som skal komme i tiden fremover. Jeg har definitivt ikke tenkt å slutte å engasjere meg i disse. Selv om jeg til tider viser en total mangel på kunnskap..

Heldigvis har Teddy lang ferie!

Før jeg fikk barn i skolealder hadde jeg et kjært og godt forhold til begrepet Teddy. Det var noe jeg forbant med myke, gode bamser, det var sågar kallenavnet til en kamerat av min onkel. Jeg husker alltid jeg syntes det var et veldig rart navn, for man kunne vel ikke hete Teddy og være voksen mann? Etter hvert som jeg ble eldre og klokere forsto jeg at det var et kallenavn, noe som også var veldig vanlig.

Men Teddy var noe kjært og godt i hele oppveksten og som mor har jeg kjøpt mitt antall teddybjørner til ungene. Det var ikke før den eldste begynte i første klasse at synet mitt på Teddy endret seg. Gutten kom løpende inn i huset fredag ettermiddag og kunne glad utbasunere at han hadde fått Teddy med seg hjem! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut. Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med barnet i løpet av helgen. Jeg så også til min forskrekkelse at det var flere som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir!

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøver å ha litt fri sammen. Søndag kveld måtte jeg sette meg ned sammen med gutten og prøve å skrive en oppsummering av helgen. Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen. Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken. Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Det blir fort til en bok som viser alle sider ved en familie. Hvem som har fotoprinter, hvem som er i Kongeparken i helgene og hvem som kan kunsten å skrive, både godt og riktig. Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne Teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene. Jeg husker enda når jeg selv gikk i første klasse, da hadde læreren vår strikket to dukker som hun kalte Fiffi og Foffo. De var med oss i tykt og tynt i skolehverdagen og vi var alle glade i disse to figurene. Men de ble heldigvis aldri med oss hjem, og det tror jeg mine foreldre kan være glade for. Sånn sett var det noe som var bedre før.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette. En far sa til meg: «Tenk på alle som har tatt på den bamsen og alt den har vært borte i. Jeg får helt angst når jeg ser ungene kose med denne bamsen.» Før han avsluttet med, «men så er kanskje jeg også over gjennomsnittet opptatt av renslighet og vasking av hender.» Renslighet eller ei, han har et poeng, jeg får også angst av Teddy, på min egen måte.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna. Det er der læringen skal skje.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav, prestasjonsangst og bakteriebomber.

 

Røde hummere og grå mus

Det har vært en hektisk innspurt på Stortinget og mye som skulle ferdigstilles før debattslutt. Denne uken hadde komiteen vår debattdag med de siste sakene og det endte opp med at vi satt nesten syv timer i salen. Da har man virkelig medfølelse med statsråden, som må sitte i salen under hele debatten. Hun nådde ut på en kjapp luftetur, men var tilbake før taleren på talerstolen hadde avsluttet sitt treminutters innlegg. Det er disiplin.

Sommertid innebærer også sommeravslutninger. En hel haug av dem, har jeg oppdaget. Her må man avslå med høflig tone, for det gjelder å spare på den siste energien som er igjen. Det har vært et hektisk halvår i Stortinget, også de mer garvede representantene sier det. Det gleder en ferskings hjerte. Alt er bedre når man ikke er alene.

Det har vært mye snakk om kroppspress i det siste. Spesielt rettet mot ungdommen, for det er de som nok kjenner på det mest. Jeg legger stadig ut klagende «snapper» hvor jeg lettere oppgitt viser at jeg er rammet av såkalte voksenkviser. Ingen fortalte meg at det fantes, når jeg sloss mot dette i ungdomstiden. Hver alder har sin sjarm og sine kvaler, alltid, viser det seg.

Jeg har heldigvis fått et avslappet forhold til meg selv med årene, men må innrømme at det ikke alltid er enkelt. Når jeg deler bilder på Facebook og Instagram vil jeg gjerne fremstå slik jeg til tider føler meg, altså, strålende. Det er imidlertid ikke alltid mitt indre bilde stemmer overens med det som møter meg på papiret. Men akkurat det har jeg begynt å ta med et smil, og jeg legger det gjerne ut på sosiale medier selv om jeg skulle ha sett at nesen var litt mindre, eller at dobbelhaka ikke dukket opp. Trodde faktisk ikke at jeg hadde det, men bilder lyver ikke. Eller gjør de det?

Jeg tror kanskje de gjør det. De lurer oss i alle fall. For det er alt som skjer mellom disse kodak-moments som gjør oss til den vi er. Det er gjerne øyeblikkene hvor vi ler uhemmet av noe vi synes er gøy, eller bryter ut i full jubel over at laget vårt har scoret mål. Personene vi elsker og setter pris på er de vi deler disse sorgene og gledene med. Disse øyeblikkene blir sjelden Insta-moments. Men det er i disse øyeblikkene at andre ser oss som den vi er. Det er ikke hva som møter oss i speilet, eller på et oppstilt bilde som viser hvem vi er. Det viser vi hverandre når vi er sammen.

«Du trenger filter», fikk jeg beskjed om en gang jeg hadde tatt et bilde sammen med en venninne.

Jeg liker å se på livet uten filter.

Også liker jeg farger. Det gir mangfold og liv i hverdagen.

Jeg har begynt å kle meg mer i farger. For når jeg går på konferanser ser jeg at vi ofte er en gråsvart masse med mennesker, som gjerne snakker om inkludering og mangfold. Konferanseutsatt sektor, som enkelte liker å kalle det. Jeg har derfor kjøpt meg en rød buksedress. Den hadde jeg aldri gått med som 16- åring. Det tror jeg ikke jeg hadde turt.

Fargerik AKA rød hummer

Sist helg hadde jeg denne på meg på sommeravslutningen til Rogaland Høyre. En kollega kalte meg en rød hummer og sa videre at han fikk lyst på tørr hvitvin når han så meg. Jeg svarte ham umiddelbart at dette må jeg skrive blogg om. For hvorfor er det slik at vi snakker om mangfold, men så fort noe skiller seg ut så kommenterer vi det? Det er sjelden vi sier til noen i grå dress at du ser ut som en grå mus, eller at jeg tenker på betong når jeg ser deg.

Nei, fri oss fra betongen og slipp regnbuen løs.

Mine svarte dressjakker skal i alle fall henge i skapet resten av sommeren.

 

Jeg er stortingsrepresentant

Etter at jeg begynte livet som pendlermamma har jeg prøvd å kombinere politikk og familieliv. Det er greit at ungene får en forståelse av hva jeg holder på med. I fjor hadde jeg derfor med meg Eilert på Høyre-samling i Bergen. Det var en suksess! Derfor var det nå på tide å la Gregers også få være med på kampanjesamling i Oslo, sammen med storebror, for å lade opp til valgkampen i 2019.

For en helg det har vært!

Dag Terje Klarp Solvang er den mest suverene kampanjeleder man kan ønske seg, og han har et solid lag med seg. De byr på seg selv, lager faglig gode programbolker og pakker det hele inn i høy stjernefaktor. Det er en fryd å bruke en solfylt helg sammen med denne gjengen, og jeg tror alle de over 400 som var tilstede følte at de fikk full valuta for prioriteringene.

Jeg har vært satt ut av kjendis-bonanza opptil flere ganger i løpet av helgen. Starstrucked kalles det vel på engelsk.

Ungene fikk sin første opptur når de så hotellrommet. Det var vill jubel. «Se, en seng! En til!» Klimakset kom når de så badet; «Åhhh, et badekar!» Stemningen var elektrisk og jeg koste meg over barnslig iver. Vi spiste middag på restauranten og ungene var særdeles fornøyde. Hamburger og pommes frites er aldri feil. «Og så lekkert servert», påpekte den eldste.

Klar for samling, med egne navneskilt

Lørdag startet selve kampanjesamlingen. Guttene gikk i Liverpool-draktene sine og ladet opp til Champions League finale mot Real Madrid. Det var mange som hadde sterkere sympatier mot Man U og Real Madrid, så det ble en del heftige diskusjoner. Antiklimakset kom sent om kvelden, og det var en nedbrutt gjeng som måtte innse at det ikke hadde gått veien. Heldigvis er slike nedturer kortvarige, og det hjelper når vakten, som er Man U supporter, klapper Eilert på skulderen og sier «De fortjente ikke å tape».

Guttene fløy ellers rundt på hotellet og hilste høflig på Høyre-kollegaer, slik moren hadde lært dem i forkant. Litt dannelse innimellom er bra. Når jeg satt på konferansen fikk jeg plutselig inn mail fra Fotobaren. Du har tatt et nytt bilde som kan ses her. Der dukket Eilert opp i sydlige omgivelser, smilende og glad. Det kom mange av disse mailene i løpet av helgen. Jeg smilte for meg selv hver gang. Det viste seg at Eilert hadde vært en særdeles god assistent i Fotobaren, og han hadde hjulpet mange godt voksne med å vise dem hvordan de fikk bildene tilsendt på mailen sin. Jeg er sikker på at han allerede kan flere navn enn meg. Godt å se at digital kompetanse kan overføres fra den yngre generasjonen til den eldre.

Eilert kom løpende til meg på hotellrommet i en pause. «Mamma, jeg har sett han der i Tidsbonanza!» Å herre jemini! Jeg var klar for selfie! Vi stormet ut av rommet og traff Hanne i kampanjeteamet, som bekreftet at det var Thomas Feldman og lovet oss at hun skulle fikse en selfie i løpet av kvelden. Jeg var henrykt. Jeg er en håpløs nostalgiker og elsker 80-tallet. Utrolig hvor avleggs hårsveiser, kassetter og telefoner har blitt i løpet av kort tid. Hvor blir tiden av? Jeg forer denne nostalgien med å se Tidsbonanza på NRK, og Thomas Feldman er en herlig uhøytidelig programleder.

Etter en kort pause i solsteken gikk jeg plutselig rett på selveste Thomas Feldman når jeg kom inn døra. «Kan jeg få en selfie?», nesten ropte jeg ut, før jeg hoppet mot ham. Du er min favorittprogramleder, pep jeg frem, før jeg innså at dette var hakket for klamt. For å forklare min oppførsel en smule hørte jeg meg selv si «Jeg er stortingsrepresentant for Rogaland  Høyre». Flauhetsnivået hadde sprengt skalaen. Med den setningen prøvde jeg å forklare min ublue atferd og vise til at selfie-sjenansen min hadde forsvunnet for ca et år siden. Gal kvinne fra Rogaland, tenkte nok han.

Thomas Feldman i Tidsbonanza

Men, jeg fikk selfien! Life is gydd, som vi sier på Jæren. Litt beskjemmet sa jeg etterpå til Eilert at jeg faktisk ble litt flau. «Det ble ikke jeg», sa Eilert. Han var strålende fornøyd!

I dag avsluttet vi nok en strålende kampanjesamling. Den startet magisk med Espen Lind, som hadde foredrag om mestring, pågangsmot og arbeidsglede. Telefonen min lå under bordet, i hendene på Gregers, som så på youtube. Jeg fikk derfor ikke snappet når Espen Lind startet å synge «When Susanna cries». Det var et magisk øyeblikk. Nå begynner jeg å gråte tenkte jeg, og følte meg noen sekunder som en 17-åring igjen. Å som jeg elsket den sangen!

Jeg dro hjem i ettermiddag med en solid porsjon motivasjon og er klar for valgkamp frem mot kommunevalget 2019. Stolt over å være i Høyre-familien og få være sammen med så mange flinke og humørfylte mennesker.

«Er det ikke mange kjekke folk i politikken», spurte jeg Eilert før vi skulle dra. «Jo, men det er sikkert enda flere i fotballen», repliserte han.

Tiden vil vise om han blir fotballspiller eller politiker. Han har fremtiden foran seg og den må vi sørge for at blir så lys som mulig. Det er min motivasjon for å engasjere meg i politikken. Forandre for å bevare.

Takk for magi i Oslo denne helgen.

Vi har storkost oss 🙂