Kjære sambygdinger, kjære unger, kjære alle sammen

Ja, så var det endelig 17. mai igjen. Vi har alle kommet oss ut av huset og inn i finstasen. I utallige timer har vi stått på for at denne dagen skal bli helt perfekt. Alle foreninger, fra idrettslaget til korpset, er med og organiserer dugnaden. Speiderne sørger for at flagget heises. 17 mai-komiteen planlegger det hele, og vi er alle spente. Blir det sol? Trenger jeg paraply? Rekker vi barnetoget? Og blir vi egentlig kvitt de siste skrukkene på bunadsskjorta?

Et av mine sterkeste minner som barn, er fra den tiden jeg var i Stangeland skolekorps og gikk i mitt første 17. mai- tog, som aspirant. Som aspiranter hadde vi ikke fått egne instrumenter enda, men vi gikk bakerst, og jeg fikk holde hanskene til den kjekkeste gutten i korpset, solen skinte og verden lå for våre føtter.

Korpsmusikk gjør enda at jeg får denne gode følelsen, og jeg husker med barnslig glede tilbake på alle årene vi sto opp tidlig, for å marsjere i nabolaget, før vi spiste frokost på skolen og gjorde oss klare for barnetoget. Det er kult å spille i korpset, står det i 17. mai programmet. Ingen tvil om det, og det blir ikke 17. mai uten korps!

I dag er jeg også i kategorien stolt småbarnsforelder. Det er noe rørende med å se barns glede, og mimre om egen barndom. Vi hadde forventninger om flagg, 17-mai-tog, is, pølser og fisking i fiskedammen. Som barn er 17. mai definitivt en festdag.

I dag er dagen hvor vi tar bilde av ungene i finstasen og legger ut på Facebook. Mange har allerede tatt en selfie, og gjerne hashtagget den med 17. mai. Sosiale medier har blitt en del av hverdagen. Tidligere gikk vi på besøk til hverandre og hadde felles middager. Nå viser vi hva vi spiser på Instagram, og tagger hvor vi er på Facebook. Vi liker og deler det meste og er riktig så sosiale. På sosiale medier.

Kanskje vi kan bli flinkere til å gi tommel opp i det virkelige livet? Jeg vil benytte anledningen og gi tommel opp til alle dere foreldre og omsorgspersoner som er her. Jeg vet at dere har stått på for denne dagen. Det går ikke av seg selv at hele familien skal komme seg ut noenlunde samtidig, i noenlunde fine klær. Gled dere over denne dagen, dere står her, vi har gått i barnetog, vi har gått i folketog. Om noen timer kan dere strekke dere ut på sofaen, og smile for dere selv, mens dere blar dere gjennom alle bildene på Facebook, og fordeler hjerter og likes. Jammen gikk det ikke godt, også dette året. Og kjekt var det og.

I dag feirer vi grunnloven. Og det var litt av en grunnlov. Den norske grunnloven fra 1814 var på den tiden den mest radikale i Europa. Den gav stemmerett til mange og mer frihet til enda flere.

17. mai har vært en viktig merkedag i Norge i tiden etter 1814. Kong Carl Johan likte ikke denne feiringen, og i 1828 forbød han feiring av 17. Mai. Stortinget satte en stopper for dette året etterpå, og siden den gang har vi feiret 17. mai hvert år, kun med unntak av årene mellom 1940 og 1944. Da var landet i krig og flaggstengene sto nakne. Helt frem til frigjøringsdagen, 8. mai 1945.

Faster Åse, som vokste opp i huset der jeg bor i dag, har fortalt meg om frigjøringsdagen her på Kverneland. Det var tidlig vårdag, og hun satt og sydde lommetørklær av gamle dynetrekk, ute i hagen. Hun hadde fått en stygg forbrenning på foten, etter et uheldig møte med en gryte kokende vann og hadde fått streng beskjed om å holde seg i ro.

Åse fikk med seg at forbruksbestyrer Espeland delte ut gratis flagg til ungene. Disse hadde han hatt gjemt i kjelleren på Buå, eller Coopen, som vi kaller den i dag. Åse på nesten 12 år, snek seg dermed ned bakken og fikk seg et flagg, som hun lykkelig kunne bære med seg hjem og stolt feire at landet endelig var fritt igjen.

I dag feirer vi også grunnloven og friheten den gav oss – en frihet vi ikke kan ta for gitt:

Frihet til å vokse opp i et trygt og fritt land.

Frihet til å si, tro og mene det vi vil.

Frihet til å være den vi vil, bli den vi vil og elske den vi vil.

Og hva er det beste med friheten vi har?

En ting er i alle fall sikkert. Det er mye som er bra med Norge og vi har mye å ta vare på.

I dag feirer vi friheten sammen i verdens beste og lykkeligste land.

Gratulerer med dagen!

 

En kioskmammas erkjennelser

Denne helgen var det igjen duket for Grønt Gras på Kverneland. Vårens vakreste eventyr, en fotballturnering med over 600 lag og 4000 unge fotballspillere. Jeg vil påstå at dette er regionens beste fotballturnering, med et dugnadsapparat man bare må ta av seg hatten for. Idrettslaget sine folk legger ned timevis av arbeid i planlegging, og mange engasjerte foreldre bruker ytterligere timer som parkeringsvakter, renholdere, dommere og kioskmedarbeidere. Stort sett er det godt vær, og dette året var vi ekstra heldige.

Lyder spilte sine kamper på lørdagen. Det var god stemning og høy sigarføring over feiringen, som var inspirert av fjorårets «dabbing». Den var til tider viktigere enn selve kampen, og heldigvis kom det inn noen mål etter hvert slik at han fikk feiret mest mulig. Gregers ble plutselig dårlig og ville hjem. En stund senere ringte han til Rune og klaget over at han var så dårlig og at vi måtte komme hjem. Stakkaren hadde vondt i magen, noe som ble verre og verre utover kvelden. Lang historie kort endte det opp med at vi tok turen inn på sykehuset, for å sjekke at det ikke var en betennelse på gang. På veien til sykehuset satt Gregers med bøtte i fanget, og jeg fikk assosiasjoner til de gangene Rune og jeg har reist inn på føden. Det var magesmerter og småprat for å få tankene over på noe annet.

Vel fremme på akutten måtte Gregers akutt på do.

Når han en stund senere kom ut fra toalettet hadde han et lettet smil om munnen. «Mamma, nå har jeg faktisk ikke vondt lenger». Utrolig hva et dobesøk kan gjøre! Jeg var lettet, men fullt klar over at var man først skrevet inn så måtte man innom legen for en sjekk. Vi endte opp med å vente tre timer før han fikk seg en sjekk. Sykepleier Stian var et hyggelig besøk når overtrøttheten begynte å overmanne både Gregers og meg rundt 02.00. Guttene snakket om fotball og sykling, og hvem som var best innenfor de ulike aktivitetene. Til alt hell var Stian sitt favorittlag også Liverpool. Gregers strålte når han oppfattet dette. You newer walk alone.

Gregers var selskapssyk og pratet i vei, og til slutt måtte Stian forklare at nå måtte han gå videre til neste pasient. Jeg hadde småhumret med meg selv over praten mellom Gregers og Stian, og når Stian forlot rommet så Gregers smilende på meg og sa: «Han var en løyen kar». Jeg måtte le høyt.

Nattevakt på sykehuset

Klokken 03.00 var vi hjemme, trette og fine i formen. Vi stupte i seng, vel vitende om at det var kioskdugnad og turnering om kun få timer.

Kl 08.30 stilte jeg i kiosken. Der var jeg i fem timer med arbeid non stop. For en glede! Jeg elsker å jobbe i hektiske omgivelser, og intet gleder meg mer enn å treffe folk og få vekk køer. En skal ikke se vekk fra at jeg begynner i serviceyrket igjen, når jeg en gang forsvinner ut av politikken.

Mine tre gutter kom hyppig innom kiosken og ville ha is og snop. Nytt av året var at man kunne vippse, og det gjorde at jeg hadde flere vippse-transaksjoner enn man kan telle på en hånd. Vanskelig å holde regnskap når det er telefonen som går bananas, mens man prøver å håndtere køen. Sånn har foreldrerollen blitt.

Solbriller og cap gjør susen ved lite søvn

Etter årets kjekkeste dugnad var det kamper på to forskjellige baner. Jeg løp i skytteltrafikk mellom disse to og fikk med meg både Eilert og Gregers i full aktivitet. Etter åtte kamper, mange mål og flere øyeblikk av moderlig stolthet og engasjement var det premieutdeling. En flott helg i strålende vær var overstått. Glade gutter, som hadde opplevd idrettsglede, iskrem og sol i en herlig symfoni, gikk hjem sammen med to trette og fornøyde foreldre.

På veien hjem gikk vi forbi søppelsekk etter søppelsekk, fulle av søppel og tomme flasker. Tomflaskene lå også strødd rundt på fotballbanene. Dette gjorde at tankene mine fløy tilbake til min barndom, og mitt salige forhold til tomflasker. Hver gang Sandnes Ulf hadde hjemmekamp var vi ungene i nabolaget trofaste på plass for å samle flasker. Dette var virkelig et av høydepunktene i barndommen, og vi formelig sloss for å være første barn ut til å sette fingrene rundt en tomflaske. Det kunne fort omsettes til noe annet.

Jeg fortalte mine unger om dette på veien. De så rart på meg og forsto ikke helt hvorfor de skulle begynne å plukke oppi søppelet. De som jobber her rydder jo opp og tar flaskene. Så hva er problemet?

Ja, hva skal man si? Mamma og pappa betaler.

Det er på tide å begynne å pante igjen.

Heia Frøyland!

Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke å ringe opp.

I dag la regjeringen frem proposisjon om tredeling av svangerskapspermisjonen. Trine Skei Grande og Linda H. Helleland ber mødre skjerpe seg, og gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet. Det har jeg gjort for lenge siden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg blitt revet fra hverandre av bekymringer om hvorvidt barna fikk nok mat, riktig mat og om de ble ivaretatt i alle de tilfellene jeg ikke var tilstede.

Foreldrerollen er et lagarbeid. Å lage barna er et lagarbeid. Å ta del i dette er et lagarbeid. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre lag, selv om jeg enkelte dager skulle ønske at jeg ikke hadde permisjon fra laget. Det skjedde i helgen. Da var jeg på landsmøte med Høyre, og Rune var hjemme med ungene.

Høyres landsmøte er hektisk. Det er journalister og politikere i store mengder, og et blitsregn rundt de mest profilerte. Ingen tvil om at Erna er stjerna. Men vi andre må virkelig vokte oss for både holdninger, mobilbruk og grimaser. Det er raskt gjort å komme i linsa og jeg fikk kjeft hjemmefra for at jeg satt for mye på mobilen. «Du kan i det minste legge den fra deg når du klapper», skrev Rune syrlig.

Jeg hadde en rekke oppgaver denne helgen og var opptatt med disse til alle døgnets tider. Når man skal i duell om assistert befruktning er det ikke lett å sove. Det er nok å tenke på. Jeg slipper heldigvis å bekymre meg over det som skjer på hjemmebane. Der har Rune full kontroll, og jeg skrur av bryteren til hjemmet når jeg er på jobb. Det er en egenskap som gjør at jeg kan fokusere på oppgavene som ligger like foran meg. Det går som regel greit, men jeg må innrømme at jeg hadde et hjerte som banket ekstra raskt noen minutter på lørdagen.

Etter en samtale med en journalist hadde jeg et ubesvart anrop. Når jeg søkte opp nummeret fikk jeg opp: «Sør Vest politidistrikt». Jeg hadde vært i kontakt med dem noen uker tidligere, i anledning arbeidslivskriminalitet, og tenkte om det kanskje kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde imidlertid mine tvil, da det var lørdag.. Like etter får jeg melding fra Rune:

«Hei. Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke ringe opp. Alt i orden. Tommel opp.»

Tommel opp? Ingen nærmere forklaring? Jeg spurte «Hva var det?». Det gikk noen minutter før svaret kom, Rune kunne med fordel vært raskere! Jeg var en smule bekymret, men tenkte at han hadde mistet sertifikatet, selv om det ville vært ulikt Rune. Så kom meldingen:

«Politiet. Leonore stakk av når jeg var på butikken. Satt i kjelleren og så film med Eilert, så lurte hun seg ut. Hun var vekke i ca ti min».

En sliten eventyrer, trygt hjemme

Leonore blir tre år i sommer, og er ikke akkurat klar for å ferdes på egen hånd. Veien ned til butikken er godt trafikkert og det er mye som kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det godt denne gangen. I slike situasjoner er det godt å vite at jeg har en likestilt mann. Rune fikser dette, antagelig på en roligere måte enn det jeg ville gjort. Tilløp til panikk ville vært tilstede, og det var nok også en dramatisk opplevelse for brødrene, som var med på letingen. Faren hadde nok vært bekymret han også, selv om han tok det på en god måte.

Godt at vi har Facetime

Dagen etterpå snakket jeg med Leonore på Facetime. Hun fortalte smilende om sin tur til Kiwi, og fortalte at pappa ikke hadde gitt henne penger. Jeg var bare glad for å se henne, høre stemmen, og vite at hun var trygt hjemme hos pappaen sin. Søndag kom jeg hjem til familien. Jeg måtte ha et døgn sammen med mine kjære, før en ny arbeidsuke. Rune og jeg er enige om en ting etter denne helgen:

Neste gang blir hun med ham til butikken.

 

 

Som mine helger er

I dag fikk jeg med meg Norges første gullmedalje live, via NRK radio!

Jeg ble først vekket av minstejenta som ikke ville sove lenger. Jeg hadde prøvd med ipad, men forsto til slutt at badet ble snudd på hodet hvis jeg ikke sto opp. Da var det frem med vaskebøtta og på med radioen. Vanligvis er det podcast, politisk kvarter eller Dax18 jeg lytter til under husvask, for å lette på dårlig samvittighet, men i dag hadde Facebook gjort meg oppmerksom på at det var medaljelukt i Sør-Korea. Jeg fikk frysninger når Klæbo tok stafettlaget inn til gull, og tenkte at jeg antagelig burde engasjere meg mer i idrett.

Norge har gjort en solid innsats i de Olympiske leker dette året, det har sosiale medier oppdatert meg på. Det er typisk norsk å være god. Kanskje jeg skal engasjere meg mer i idretten? Vokser nok til etter hvert har jeg alltid tenkt. Per nå husker jeg enda tilbake på slike ting som VM og OL som usedvanlig kjedelig og langtekkelig. Mamma og pappa satt klistret til tv-skjermen i flere uker, men det føltes som flere år.

Mitt engasjement under OL har hittil vært forbeholdt å like ekstatiske oppdateringer på sosiale medier. Det er kjekt å se så mye idrettsglede, og man blir stolt over å være norsk.

Siden jeg ikke bruker tiden på OL blir det desto mer tid til å jobbe i ukedagene og pleie kjærligheten til familien når helgene kommer. En følelse som kan sammenlignes med å høre Norge ta gull, er den følelsen man får når man er hjemme etter en lang arbeidsuke og får klem fra ungene. Det har blitt et av de kjæreste øyeblikkene i løpet av en uke. Gjensynsglede!

Fredagslunsj på Jordbærpikene

Fredagen begynner ofte med et besøk til Jordbærpikene. Da tar vi med verdens beste nabo på 87 år, min bestemor og barnas oldemor. Denne uken har det vært vinterferie hjemme, så guttene fikk være med på denne seansen. Lillesøster var i barnehagen og eldstemann var med slekt på tur til Sirdalen hele uken. Jeg startet fredags morgen med ansiktsbehandling og fikk tidenes liggesveis. Den gikk jeg rundt med resten av dagen, og fikk dermed en sjelden anledning til å fore Jærbladet med bilder. Man har blitt leder av Stortingets ølklubb, og slikt må jo dokumenteres. De hadde lite bilder av meg i arkivet, så når først sjansen bød seg, benyttet de denne. Selvsagt!

Guttene var med på Mellombels ølstove for å snakke med Jærbladet, men de syntes det var svært kjedelig. At jeg i tillegg måtte innom Kverneland, for å ringe til en journalist, før vi reiste videre til Klepp, var nesten mer enn de kunne bære. De ville helst ha reist direkte og sluppet å hente faren som var hjemme.

På vei hjem fra Bryne snakket vi derfor om jobben min og hva den egentlig går ut på. Det ble en morsom samtale, og det er tydelig at enkelte ting har festet seg mer enn andre. Kort oppsummert jobber jeg en del med papirer og pc, jeg står ofte ved siden av Bent Høie som holder en blomsterbukett, og jeg snakker på tv. Guttene var enige om at det var en viktig jobb jeg hadde, men at det definitivt var kjekkest når jeg hadde fri.

Fyr i peisen og sofakos

Og fri, det har vi virkelig hatt denne helgen. Ingen planer, fyr i peisen og boller med krem. Jeg har knapt løftet hodet fra sofaen, uten om de få gangene vi har spilt på pianoet, for vi fikk nytt piano forrige uke, fra 1870!

Å for en glede det har vært! Mine gamle pianobøker av Salve Kallevig fungerer fremdeles, og «Bjørnen sover», «Kråkevisa» og andre sangskatter har gått for full guffe. Spille mer, som Leonore sier, og vi fortsetter med perlene:

Hvem kan seile foruten vind
Hvem kan ro uten årer
Hvem kan skilles fra vennen sin
uten å felle tårer?

Jeg kan seile foruten vind
Jeg kan ro uten årer
men ei skilles fra vennen min
uten å felle tårer!

En helg uten planer er gull verdt!

Fraksjonsleder Hagerup

Denne uken har virkelig gått unna. Jeg dro tidlig inn til flyplassen på mandag og satt på en kafe og gikk gjennom planen for uken. Jeg visste at Heidi, som er leder for Høyre sin fraksjon i Arbeids- og sosialkomiteen, skulle til Brussel. Det ville dermed være mitt ansvar å styre skuta i uken som kom. Jeg fant raskt ut at dette skulle bli travelt, og langt travlere enn jeg hadde sett for meg når jeg fikk den fullstendig oversikten over kalenderen. Jeg dro dermed til Oslo med litt tyngre bagasje enn forventet. Her følger en status over uken:

Mandag: Brukte dagen på kontoret til å forberede to saker som skulle opp til debatt på tirsdagen. Jeg jobbet på med dette og prøvde innimellom å se på merknader til en annen viktig sak. (Merknader er kommentarer fra partiet eller regjeringspartiene på de ulike sakene vi behandler. Det er her vi skriver historien vår og får inn politikken.) Kl 15.00 kom Daniel, en rådgiver, forbi og lurte på om jeg kunne stille i Dagsnytt 18. Jeg svarte kjapt ja, har man egentlig noe valg? Dermed hadde jeg rimelig mange baller i luften, og kjente at nå var det bare å lande en etter en. Pust med magen. Kl 17.00 bar det av gårde til møte i prinsippkomiteen, hvor vi diskuterte eggdonasjon og forskning på befruktede egg. Jeg måtte avbryte kl 18 for å dra til NRK. Hoppet av på radiobyggget og måtte løpe småstresset til TV-studioet, jeg hadde visst havnet feil. Rakk akkurat frem i tide og fikk min andre opptreden på Dax18.

Tirsdag: Eli og Mats kom inn som vararepresentanter i komiteen vår. De skulle begge debutere på talerstolen, og hoppet rett inn på dagen hvor vi hadde to saker som skulle opp i salen. Jeg forsikret dem om at vi alle var i godt selskap. Jeg anser meg selv enda som rimelig fersk, selv om man plutselig opplever seg selv gjøre ting man ikke trodde man kunne. Dagen gikk i et bankende kjør. Eli og jeg nådde så vidt debatten vår i salen, da vi kom løpende fra et komitemøte. Stakkars Eli småløp opp til talerstolen og fikk en hektisk debut. Det gikk allikevel helt strålende. Vi fikk begge hatt flere innlegg til debatten, og jeg hadde til og med mitt første freestyler-innlegg. Man kan ikke la Ap kjefte oss huden full uten å ta til motsvar. Om kvelden kom pappa på besøk, og vi feiret min første dag som fraksjonsleder med thaimat og et glass vin. Kjekt å ha noen å opplevelser med på de mest hektiske dagene.

Når katten er borte.. Eli, Mats og jeg er klar for innsats!

Onsdag: Den store dagen for debatt rundt ny regjeringserklæring. Jeg hadde min første replikk, mot Bjørnar Moxnes i Rødt. Klarte meg greit, men mistet litt tråden i tredje spørsmålsrunde, da jeg var mer opptatt av om jeg fikk ordet eller ikke enn å være fokusert på spørsmålet. Hadde et svakt øyeblikk av at nå går det i svart, men fant papiret mitt og tankene tilbake. Heldigvis. Både Eli og Mats hadde gode innlegg i salen, og jeg var godt fornøyd med fraksjonens innsats. Debatten begynte kl 10.00 og var avsluttet en gang over midnatt. Jeg tok taxi hjem og var i seng rett før 01.00. For en dag, for et maraton!

Torsdag: Fly til Bergen kl 08.00. Dro trøtt i fjeset til flyplassen, bare for å bli sittende over en time inne i flyet. For mye snø på rullebanen. Jeg ankom Bergen i strålende solskinn. Kunne nesten ikke huske sist jeg hadde sett sola, så det føltes enormt deilig. Jeg hadde noen timer på Solstrand, sammen med ledere for vekstbedrifter i NHO Arbeid og inkludering, hvor jeg fikk holde foredrag om inkludering. Stiftet mange nye bekjentskaper, fikk mange gode innspill og har med meg flere avtaler om bedriftsbesøk. Dro hjem til Stavanger med ettermiddagsflyet og nådde akkurat frem til lysfest i barnehagen. Alltid en fest å komme hjem til familien.

Lysfest i Kverneland barnehage med Leonore

Fredag: Startet dagen med å besøke Rygr Brygghus. De skal fremme lokal mat og drikke og skulle ha åpning samme kveld. Imponerende å høre om deres reise frem til åpning, og jeg følger spent med på det videre arbeidet. Etter besøket var det ut til Jordbærpikene med Oma (mormor fra Tyskland). Kjekt å ha en rolig fredag med henne. Vi fikk handlet litt klær, og jeg fikk meg noen nye kjoler. Ikke alle jeg prøvde var like fine på, og jeg sa til ekspeditrisen og Oma at det nok skyldtes at jeg ikke hadde så mye midje. «Ikke mye? du har ikke midje!» repliserte Oma. Ingen tvil om hvor jeg har fått min klare tale fra.

Lørdag: Innebandyturnering med alle tre guttene. Full rulle og god gang i den lokale idrettshallen. Jeg var med på dugnaden og ryddet. Kjekt å møte andre i bygda og gjøre noe sammen. Guttene hadde en topp dag med innebandy og is. Hadde store ambisjoner om lammecarre til middag, og godt drikke dertil. Det ble Date Night, med svenske kjøttboller og potetstappe, og soving på sofaen i stedet. Neste helg, Rune!

Julemiddag i 87. Tiden flyr!

Søndag: Bursdagsmiddag for mamma som blir 61! Tiden flyr i godt selskap, men den flyr så alt for fort. Utrolig at jeg nærmer meg 40 år. Hvor blir tiden av?! En kjekk helg nærmer seg slutten.

Ny uke, nye sjanser, snart helg!

 

PS: Fredag klarte jeg endelig å se meg selv ha replikk på Bjørnar Moxnes i opptak. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle la være, og la det bli med den dårlige følelsen. Erfarte under seansen at det alltid kjennes verre ut enn det er.

Det går helste godt, som vi sier på Jæren 😉

Selvstendig stortingsrepresentant og mamma

Denne uken har det vært møtefri på Stortinget, og i den anledning laget jeg en video hvor jeg inviterte bedrifter til å invitere meg på bedriftsbesøk. Det var definitivt en suksess, og det var mange som var raskt ute og tok initiativ til dialog. Jeg var innom revisjon, bemanningsbransjen, attføringsbransjen, frivillig arbeid og digitalisering. Det ble mange gode samtaler, og jeg fikk med meg mye læring og inspirasjon.

Det er flott å kjenne på så mye yrkesstolthet og se hvordan verdien av arbeid fungerer i praksis. Det er ingen tvil om at arbeid er viktig for den enkelte, og at det gir mening, selvtillit, verdighet, mestring og glede for den enkelte. Flere ganger i løpet av uken kjente jeg meg berørt av den gode energien som omgav meg.

Gregers og meg er klar for Billy Elliot

Etter bedriftsbesøk på dagtid var det foredrag hos Rotary på Bryne og fylkesstyremøte med Høyre på kveldstid, men jeg klarte å snike inn premieren på Billy Elliot, på Sandnes kulturhus. Det var magisk! Jeg storkoste meg, og hadde gledet meg til å ta med meg Gregers på 7,5 år. Han ble imidlertid smålig rystet på grunn av den grove språkbruken. Et par ganger ropte han opp mot scenen at de måtte slutte å banne. Noen damer som satt foran oss spurte ham etter forestillingen om han hadde kost seg. Han svarte kontant: «Nei, det var for mye banning. Dette kaller jeg et bannespill, ikke et skuespill.» Før han avsluttet: «Det var til og med en mann som viste bannefingeren». Moren var nok mer engasjert enn sjokkert, hun tåler hakket mer. Når vi kom hjem sa Eilert, på snart 9 år, at «Jeg burde nok heller vært med, for jeg hadde ikke brydd meg om banning. Jeg har vært med på krolfturneringen* så mange ganger.» Man tåler visst mer røff språkbruk med alderen.

Når uken gikk mot slutten fikk jeg være med fylkessekretær Harald til okka by, eller Egersund, for de som ikke er lommekjent. Der hadde Egersund Høyre invitert til årsfest hjemme hos et medlem, hvor de hadde disket opp med herlig treretters middag og gode historier rundt bordet. Huset var nesten 200 år gammelt, og fullt av gamle skatter og sjel. Jeg storkoste meg. Dette var et flott avbrekk, hvor jeg også ble kjent med enda flere kjekke personer som engasjerer seg i lokalpolitikken. Dette er nesten samme type folk som de som engasjerer seg i idrettslagene. Personer med iver og glede, som alltid har tid til en ekstra oppgave, eller to.

Lørdag var det håndballturnering på Kverneland, med kamper og dugnad i skjønn forening. Rune bakte en kake, som enda var varm i det jeg ankom Frøyhallen. I det jeg hadde levert den i kiosken, kom guttene mine og ville ha penger for å kjøpe nettopp den kaken jeg akkurat hadde levert. Når de kom tilbake viste det seg at de hadde kjøpt snop, og jeg tenkte det var nå enda godt at pengene gikk til noe annet enn min egen kake. Min bror som er i arrangementskomiteen kommenterte kjapt: «Vi tjener bedre på at de kjøper hjemmelagde kaker enn at de kjøper snop». Så jeg skal herved slutte å tenke over ironien ved at jeg kjøper min egen kake.

Kaken går til idrettslaget

Pengene går til en særdeles god sak, og all ære til alle de som arrangerer og sørger for at ungene våre kan være med på fritidsaktiviteter. En av fedrene som var på dugnaden hadde laget seks liter lapperøre kvelden før. Han hadde brukt ganske lang tid, til ergrelse for kona som måtte høre på bråket fra miksmasteren. Men det forklarte seg ganske raskt når jeg selv fikk høre historien fra mannens side. Han kunne fortelle at den første overraskelsen, eller ergrelsen, var at det tok rimelig lang tid å lage eggedosis av så mange egg. Den siste, av mange overraskelser, var at det ble rimelig fullt i miksmasteren, når melet til slutt kom oppi. Jeg kjente hjertepumpa dunke bare av å tenke på det. Der har jeg selv vært utallige ganger, og kommer helt sikkert til å være der igjen. Småbarnlivets gleder.

Gratulerer, godt jobbet!

Alltid en kake å bake, en klesvask å ta, eller en turnering å dra på. Lyder på 6 år var heldigvis med som god hjelper under premieutdelingen. «Gratulerer, godt jobbet!»

Kjekt med familielørdag i idrettshallen 🙂

 

 

*har vært arrangert av tvillingbrødrene mine siden 18-årsdagen deres, og avholdes alltid på Kverneland. Krolf er en blanding av krokett og golf. Det er åpent for alle, så det er bare å melde seg på når juli nærmer seg. Følg med på Facebook, men husk at dere må tåle røff tale. Sportslige kvalifikasjoner er ingen krav.

Store forventninger

Skjorten måtte Rune fikse selv

Sist helg hadde jeg besøk av Rune og vi hadde vår første voksenhelg på det jeg kan huske. Forventningsfulle skålte vi med prosecco og koste oss i pendlerleiligheten, mens vi småfniste til «Truls â la Hellstrøm». Vi strammet oss opp for en kort middag i Mathallen, for så å entre sofaen igjen for å se håndballkamp. Et stykke ut i andre omgang våknet vi plutselig, vi trengte visst en hvil. Småbarnslivet er hardt, så helgen var et etterlengtet friminutt. Vi var sammen med slekt og hadde en fantastisk middag på lørdagen, og avsluttet helgen med seremoni i Oslo rådhus på søndagen. Det var en fin opplevelse, og vi følte oss ganske voksne der vi satt. På veien måtte vi innom Stortinget for å høre om de i vaktbua kunne hjelpe med slipset. Det er ikke den ting de ikke kan hjelpe med.

Kaldt og godt i Oslo

Etter utdelingen fulgte jeg Rune til toget. Avskjeder i Oslo er det verste, det er lettere å reise hjemmefra. Jeg sto alene på perrongen med klump i halsen, og følte meg ensom og tom etter at han hadde reist. Ambisjonen må være at vi må bli flinkere til å finne alenetid i 2018. Da skal vi også komme i gang med treningen igjen, og ungene skal aldri gå med hullete bukser. Leve tiltakslysten, leve kjærligheten!

Onsdag var det julebord med Høyregruppen. Stadig litt surrealistisk å være en del av dette fantastiske laget. Alltid god stemning og alltid kjekt å kunne snakkes utenfor kontorfløyene. Blir stadig forundret over hvor heldig jeg er. Hadde en full make over, takket være Marianne, fra Finnmark Høyre, som gav meg permanent. Det gav nostalgiske minner til den gang da, til en tid hvor permanent var utrolig hot. For en fest!

For en fest det er å være kollega med disse!

Å være Høyrepolitiker har sine fordeler, men også sine ulemper. Man er plutselig eksponert på en helt annen måte. Da er det ikke alltid så greit når man som menneske tar dårlige valg og glemmer sine medmennesker i en hektisk hverdag. Lørdag var en av disse. Jeg dro med meg de to minste til Bryne for å få juleklippen i havn. Hadde lite strøm på bilen og kjørte kontant inn og parkerte der det sto El-bil. For en service tenkte jeg. Når jeg skulle koble til strømmen så jeg at det ikke var mulig med min ladekabel, da det var vanlig stikkontakt. Lettere oppgitt tok jeg ungene på armen og tilbrakte 1,5 time på et stappfullt kjøpesenter. Varm i toppen kom vi oss omsider ut, og jeg kjørte hjemover. Da så jeg at det hang en lapp på frontruten og tenkte, søren, nå har jeg fått bot.

Det var imidlertid en relativt hyggelig tilbakemelding, til en Høyrepolitiker, i kraft av de valgene jeg hadde tatt. Jeg fikk først velfortjent skryt for å kjøre EL-bil, og deretter velfortjent korreks for å ha stått på ladeplass uten å lade. Det er større forventninger når man stikker seg frem, men noen ganger er jeg dessverre bare et vanlig menneske, som går med skylappene på.

Til vedkommende som tok seg bryet verdt med å skrive en hilsen til meg; ja, jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å være mer hensynsfull, med håp om bedring for 2018. Så sant jeg ikke er stresset, ubetenksom eller glemmer å ta hensyn. Det er dog ingen unnskyldning.

De gode intensjonene lenge leve.

Med ønsker om et strålende og elektrisk 2018!

God jul 🙂

Endelig helg!

Ukedagene flyr avgårde, om mulig, enda raskere enn før. I helgene setter jeg meg på flyet hjemover, klar for kvalitetstid med familien. I realiteten blir det ofte klesvask, gulvvask, rydding og matlaging. Det er mye som skal svive rundt, for å holde unna alt som produseres av arbeid når man er en familie på seks.

Sist helg tok jeg derfor med meg guttene på mini-ferie til Oslo, der er det lite husarbeid som venter. Jeg dro forventningsfull til Sola og plukket opp tre spente gutter som virkelig gledet seg til å være med meg. Jeg gledet meg også. Flyturen gikk strålende, og vi ankom Oslo i godt humør og fulle av pågangsmot. Jeg hadde lært meg litt om kollektivtransporten i hovedstaden, så vil slapp å gå for mye. Det hjelper på motivasjonen.

Julepyntet i hele Oslo – også på flyplassen

Helgen ble brukt på tacofredag i leiligheten, «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret og julemarked. Vi hadde også flere timer på teknisk museum, som var en stor opplevelse, kanskje aller mest for meg. Der fikk jeg se min første walkman, mine første mobiltelefoner og jeg kunne mimre tilbake til gyllende tider. Det er utrolig hvor fort utviklingen går! Lyder prøvde å skaffe seg venner gjennom hele helgen. Han er usedvanlig sosial av seg, og liker godt å bli kjent med nye jenter. På bussen så jeg at han smilte godt til ei jente som satt ved siden av oss. Når de gikk av bussen spurte jeg ham hvem han smilte til, alle fem svarte han. Selvfølgelig. Å være med ungene gir konstant gode hverdagsopplevelser, som varmer et mammahjerte. På godtebutikken spurte Gregers hvorfor de hadde egen godtebutikk. Kassereren svarte: «Spørsmålet er vel heller hvorfor ikke alle butikker er godtebutikker». En del av meg er helt enig.

Denne helgen har jeg vært hjemme på Kverneland. Vi har sett «Frida med hjertet i hånden», hvorpå Eilert er forundret over hvordan ting var i gamle dager. Jeg er forundret over hans syn på min ungdomstid. Gamledager som han kaller det. Sånn kan det gå. Heldigvis er Frida sine utfordringer universelle, og guttene har vært like engasjert som jeg en gang var, i Frida sine hverdagslige opplevelser. Barndommen og ungdomstiden er en fin tid. Så mange utfordringer, så mange bekymringer. Så lite man vet, også om hvor lite det egentlig betyr.

Men, akk kvisekrise, det tuller man ikke med.

I den senere tid har jeg slitt med uren hud, noe som har gitt seg uttrykk i store betente kviser. De har heldigvis alltid kommet rett før jeg skal på TV, som ikke har vært så ofte, men betimelig, slik at man føler seg på topp. Jeg var til ansiktsbehandling på fredag og spurte hudpleieren hva jeg kunne gjøre de gangene dette skjedde, og ikke minst hvorfor jeg fikk dette. Det første hun påpekte var at det kunne være en overgang, i forhold til alderen min, men nå visste jo ikke hun hvor gammel jeg var?! Det kunne også være stress, og en fordel om jeg prøvde å slappe litt av når jeg hadde muligheten. Jeg er 37 år, svarte jeg, og tenkte at da må man vel konstatere at overgangsalderen ikke er i umiddelbart sikte. Hun var enig. Heldigvis! Jeg sa videre at det ikke var mulig å slappe mer av enn det jeg gjorde, det er det strengt tatt ikke rom for. Etterpå fikk jeg en herlig dyprens, og kjøpte en haug med kremer, som var på tilbud grunnet Black Friday. Satser på at det vil lønne seg. Kvisekrisetiden burde strengt tatt være forbi. Man er jo tross alt voksen.

Mormor og de 10 barnebarnene

I dag har vi vært på familielunsj på Ølbergstranden. Oma, mamma, fire søsken med følge og 10 unger i alderen 2,5-8 år. Slike stunder varmer i den mørke førjulstiden. Fredag hadde vi festkveld hjemme med ungene, hvor de fikk snop og film, mens jeg fikk sovne på sofaen. Å sovne på sofaen en fredagskveld. Den følelsen. Det er tid som gir meg verdifull ro og ladning. Fyr i peisen, skinnet fra levende lys og familie rundt meg.

Litt puslespill har vi også fått tid til. Innimellom all klesvasken og vask av gulv og vegger. Blir ikke ferdig med julevasken dette året heller. Sånn får det bli. I morgen er det avgårde til Oslo med 06.45 flyet.

Snart helg! Får fortsette med julevasken da. Slappe av skal jeg gjøre når jeg blir gammel. På skikkelig.

 

Adrenalin og Otrivin

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen. Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles. Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Når jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRK sine lokaler og faktisk se det med egne øyne. Jeg satt i den legendariske sofaen utenfor studio og hilste på mange kjekke folk. På spørsmål om hva jeg skulle snakke om, svarte jeg som sant var at jeg kun var der oppe for å ta bilder og skrive et blogginnlegg om opplevelsen. Jeg hadde jo enda ikke vært så heldig at jeg var blitt invitert til Dagsnytt 18.

Lurte meg med som linselus på Dagsnytt 18

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer rundt tre om ettermiddagen: «Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?». Om jeg hadde?! Jeg hadde vært småpjusk hele helgen og vurderte egentlig sofaen, men det ble underordnet nå. Jeg tok et dypt drag av nesesprayen, kastet innpå to Paracet og nølte kun brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere, og at tiden frem mot oppmøte kl 18.00 var knapp. Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt, her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Et godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg i seg selv, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg, og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil. Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på turen med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vipset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang. Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbeltsjekke nummeret på taxien.

På Dagsnytt 18 ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Eilert på 8 år var på Facetime. «Hvor er du, mamma?». «Jeg er på NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Trine kan forvente seg at Eilert er på fornavn neste gang han ser henne på Stortinget. Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Mødre på tinget

Kjersti Toppe fra Sp var der og det viste seg at hun hadde 6 unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget. Plutselig kom Line, i Line fikser kroppen, som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette. I samme slengen fikk jeg tatt en selfie med Line også i anledning NRK sin kampanje «Siheiforfaen», som handler om det å si hei til ukjente mennesker og være sosial. Det havnet på Instagram og jeg fikk støttet en kampanje og en jente jeg heier på, i samme slengen.

Godt miljø på Dagsnytt 18

Til slutt dukket Rasmus Hanson i MDG opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben, og jeg har debutert i Dagsnytt 18. En god opplevelse, selv om det også var litt skummelt. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet, og spurte om han ville hente meg på NRK. Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen». Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Full av adrenalin! Takk og pris for Otrivin!

 

 

Kanskje kommer kongen

Nå har jeg lagt bak meg første måned på Stortinget. Tiden har gått unna med statsbudsjett, skriverier, forelesning og kvinneaften med Stavanger Høyre. I anledning kvinneaften ble kronikken min, «Når mamma går på møter», publisert. Det skapte stort engasjement og mange tilbakemeldinger fra fjern og nær. Det begynte med et radiointervju på lokalen, og endte faktisk helt frem til NRK sine 21-nyheter. I tiden etter at kronikken ble publisert fikk jeg mange gode tilbakemeldinger, og også flere eksempler, som gir meg troen på at det jeg publiserte var viktig. Vi har enda en vei å gå. Det er utfordrende og sårt at ens egenskaper som mor blir vurdert, ut fra valget om å være en del av samfunnslivet. Det bør også bekymre fedre, og kanskje også provosere, at en indirekte sier at menn ikke er gode omsorgspersoner, i all den tid de tilbringer tiden på jobb og ikke er hjemme med familien. Det er imidlertid en helt annen diskusjon, og kanskje kommer det en kronikk om det fra en forundret far?

Suvenirer fra besøket hos kongen

Det som er sikkert er at jeg har vært til middag på slottet! Undrenes tid er enda ikke forbi. Som stor fan av serier som Downton Abbey, og med en stor appetitt på historier om tidligere tider, var det en opplevelsesrik reise, inn i en annen tidsalder. Hvor ofte får man invitasjoner per post nå til dags? Det tilhører sjeldenhetene. Dette blir definitivt en invitasjon som vil bli liggende i erindringsesken min og på loftet, og forhåpentligvis bringe meg gode minner i min alderdom. Det var en opplevelse! Selv min bordkavaler, som var en del år eldre enn meg, tok med seg meny og musikkprogram, for å glede sin mor med et glimt av stortingslivet. Det er spennende å bli invitert på middag til kongen.

Rogaland Høyre klar for middag hos kongen

26. oktober var dagen for den høytidelige middagen. På kalenderen min sto NAV-konferansen, før jeg i all hast hadde fått bestilt tid hos frisør for vask, føn og sminke. Godt å slippe å tenke på slike ting før man skal på middag og tiden er knapp. Kjolen hadde jeg kjøpt, litt på spøk, under en ferie i Tyskland for noen år siden, og plutselig hadde jeg en passende anledning. Den hang på kontoret, klar til bruk. Hår og sminke ble en annen historie. Historien om luksussmellen. Hvem kunne ane at det var dyrere å ordne slikt i Oslo, enn det er å skifte hårfarge og frisyre på Sandnes?! Jeg legger det på kontoen for dyrekjøpte erfaringer, og merker meg at det kan være en fordel å sjekke pris før man kjøper en vare. En kollega kommenterte at det var vel verdt investeringen. «Utrolig hva litt sminke kan gjøre med en person» fikk jeg høre, når jeg som 20-åring ble sminket av en venninne, før vi skulle ut på byen. Jeg holdt maska, begge gangene.

Tiden i ny jobb flyr, og det er nesten som om hver dag fortjener et innlegg. Jeg prøver å dele bruddstykker, og håper dere fortsatt følger med på ferden.

Kongen kom til middag!