«Stortingsferie» er kvalitetstid

I dag var siste møtedag i Stortinget før sommeren. Siste innspurt. Man føler seg som et levende lik, sandblåst, på vei mot nullpunktet.

Det har vært så mange frister og saker som skal behandles. Telefoner som skal ryddes unna og mailer som skal besvares.

Da taxien kom inn i gårdsrommet hjemme på Jæren så jeg at blomstringen var i full gang. Lukten av syriner slo mot meg da jeg åpnet døren.

Det er definitivt sommer på Jæren.

Gjensynet med mann og barn er alltid like gledelig. Ungene vokser stadig. Plutselig har jeg to ungdommer i hus. De minste kjemper om å ta plassen til de eldste. Hvor blir tiden av, tenker jeg. Mens jeg prøver å glede meg over nuet.

Det er godt å endelig kunne være på hjemmebane en stund. For det har sine bakdeler å pendle. Hverdagen forsvinner. Helgene brukes på å ta igjen det tapte.

Det siste året har 7-åringen begynt å spørre hvorfor jeg ikke kan jobbe med noe annet. Må du reise, nå igjen?

Jeg har sagt til henne at sommeren nærmer seg med stormskritt. I Stortinget er det møtefri i perioden juli til og med september. Noen kaller det sommerferie. De konstaterer syrlig at nå går vi på tidenes lengste ferie. Dem om det, tenker jeg.

Alternativet er at vi som er folkevalgte hadde vært omfattet av arbeidsmiljøloven og jobbet 37,5 timer i uken, med arbeidssted Oslo. Hvem ønsker egentlig det?

La oss heller slå et slag for møtefri periode i Stortinget. Det gir meg en anledning til å være mamma, samtidig som jeg kan engasjere meg i å skape et godt samfunn for barna mine.

Jeg tror det er viktig at folk fra alle samfunnslag og i alle livssituasjoner engasjerer seg i politikken. Da håpet jeg at vi kan gi hverandre en varm tanke når ferien nærmer seg.

Møtefri periode i Stortinget er ikke det samme som ferie, men det betyr at jeg kan tilbringe mer tid med familien. Det betyr mye for meg.

De er tross alt den viktigste heia-gjengen jeg har.

Vi trenger kvinnestemmene

Dette innlegget er myntet til deg som er kvinne. Til deg som balanserer jobb, familieliv og fritid. Stemmen din er viktig og vi trenger stemmer som din i politikken.

Da Bastholm trakk seg som partileder startet debatten om kvinner kan kombinere politikk og familieliv.

Vi er selv kvinner med verv på Stortinget. Hjemme har vi barn, mann, hund, hus og fritidsinteresser. Vi ønsker flere som oss i politikken, men vi vet at det ikke er lett. Mange steder er ikke politikken tilpasset liv med barn og forpliktelser, og vi møter mange fordommer. Som kommentarer om det virkelig går bra med barna våre som primært er hjemme med far – det stikker i mammahjertet.

For vi er klar over hva vi velger bort. Vi går glipp av skoleavslutninger og verdifulle hverdagsøyeblikk. Men vi håper det henter seg inn på veien. Vi er med på å bygge et bedre samfunn for barna våre og barna våre lærer seg at engasjement nytter.

Kvinner må fortsette å engasjere seg og skape endring. Kvinner har en viktig dimensjon å bringe med seg i politikken. Vi trenger et samfunn som favner alle, da må alle sitte rundt bordet når beslutninger tas.

Vår oppfordring til alle kommuner og fylker er å gå inn for rekordhøy kvinnerepresentasjon neste valg, men det krever at alle bidrar til å heie kvinnene frem.

Takk til Bastholm, et viktig forbilde for mange.

Først publisert i Aftenposten, 9.september under Kort sagt.

 

Mitt liv som politiker

For snart fem år siden jeg sto spent på Løvebakken. 37 år gammel, mor til fire små barn og med yrkestittel HR-leder i ASKO Rogaland. Livet var ganske så annerledes den gangen.

Som HR-leder i ASKO Rogaland var arbeidsdagen noenlunde fra åtte til fire, ungene gikk på skolen og i barnehagen, og kveldene ble tilbrakt med politikk og fritidssysler. Den gang hadde jeg rukket å være i lokalpolitikken i seks år. Fra ungene var 0, 1 og 2 år, til vi plutselig var blitt firebarnsforeldre.

I disse dager sitter jeg i nominasjonskomiteen i Time Høyre. Jeg ringer rundt til kvinner og menn og oppdager at det jammen meg ikke er enkelt å finne folk som vil stå på partilistene. Spesielt ikke dem som er som meg; Kvinne, småbarnsmor og ikke så dypt inne i politikken fra før av. For egen del kan jeg gjerne tilføye at jeg heller ikke hadde et enormt politisk engasjement, før jeg erkjente at poltikken ikke er noe som foregår i et vakuum. Politikk handler om samfunnet vi lever i, et samfunn hvor vi alle får bidra og hvor flere bør delta i beslutningsprosessene.

Jeg kan forstå at folk er skeptiske til å stille til valg for et parti. Jeg skal innrømme at jeg er skeptisk selv i perioder. Noen ganger spør jeg meg selv om det er verdt det. Å reise fra mann og barn for å utforme lovverk. Hver uke, stort sett gjennom hele året, også om sommeren. Folk utenfor tenker at jeg har ferie, men stort sett er vi alltid på jobb, morgen, kveld, helg og helligdager.

Få tenker på at vi er folkevalgte for fylkene vi er innvalgt fra. For meg innebærer det at jeg prøver å være så mye som mulig hjemme i Rogaland. Møtefri periode om sommeren gjør at jeg i større grad kan representere fylket, samtidig som jeg får verdifull tid sammen med familien.

Det er en kostnad å pendle til hovedstaden ukentlig. Minstejenta har gått gjennom hele barnehagetiden og entret skoletilværelsen i løpet av årene mine her. Guttene har spilt fotballkamper, sunget på skoleavslutninger og mistet et titalls tenner mens jeg har vært på “jobb” i Oslo som politiker.

For det er politiker jeg har blitt. En slik en som bor i pendlerbolig. Tidligere hadde jeg en kompetanse i jobben jeg hadde. Samtidig var jeg også bare Margret. Jeg ble sjelden satt i en bås og parkert.

Politikermerkelappen er privilegert og selvvalgt, men den er tidvis tung å bære. Hvordan ville det vært å bare være Margret igjen, undrer jeg. Det er til tider fristende å gå tilbake til privat næringsliv. I arbeidslivet var det ingen som harselerte om at kantineprisene var hyggelige for de ansatte, eller at en kunne bli tilbudt ekstra bistand fra bedriftshelsetjenesten.

Få står opp for de ordningene politikere har i dag. Vi må snakke mer om disse tingene tenker jeg. Før jeg ser for meg hvordan kommentarfeltene vil se ut. For hvilken rett har en politiker til å klage over tilværelsen?

Men hvem der ute skal bli fristet til å gjøre det samme? Faren er at vi mister folk som kunne bidratt i det politiske ordskiftet.

Det bekymrer meg at det er slik, og jeg må dessverre si at mine første fem år som stortingsrepresentant ikke har gitt meg en lysere tro på fremtiden. Min iver som nyvalgt kommunestyrerepresentant for 10 år siden har blitt blassere. For det har skjedd noe i løpet av disse årene. Synet på politikerne har endret seg sakte. Debattklimaet er mer og mer preget av polarisering og harde fronter.

Jeg er bekymret for hvordan vi skal rekruttere flere til politikken i fremtiden.

Vi trenger at flere av dere som er der ute engasjerer dere, og vi trenger flere folk med ulike bakgrunner og fra ulike steder i landet. De som allerede er med i politikken vet hvor kjekt det er. Det er nok også grunnen til at mange velger å fortsette. Dersom jeg ikke skal engasjere meg nå, når skal jeg da være med å påvirke det samfunnet vi lever i, tenker jeg? Nei, det gir mer enn det koster, konkluderer jeg nok en gang i mitt stille sinn.

Det er på ingen måte synd på oss som er folkevalgte, men vi må bli bedre på å snakke om hva det innebærer og hva det vil si å være folkevalgt. De fleste av oss er helt vanlige folk, som har fått en ny merkelapp. La oss sammen sørge for at den merkelappen ikke blir et stempel, men en mulighet til å engasjere seg i samfunnet en lever i. For det trenger vi at flere gjør og tør, eller kanskje jeg burde si orker.

Når du skal i KK!

Da jeg kom inn i rikspolitikken for fire år siden var det mange mye begrep og forkortelser som skulle læres.

Jeg lurte lenge på hva SMK var, helt til jeg forsto at det var statsministerens kontor. I disse dager løper jeg rundt og prøver å forstå hva alt betyr innenfor fagfeltet som nå er blitt utdanning og forskning.

Man lærer så lenge man lever.

Det er likeså rimelig hektisk på Stortinget i disse dager, med budsjett som skal behandles og nye kontorplasser som skal finnes. Helt ærlig så er det litt armer og bein.

Hjemme i helgen var det klesvask, vasking av bad og hjemmelagde kanelsnurrer. Jeg følte virkelig at jeg leverte. På alle fronter.

Tårnfrid, gå hjem og legg deg.

I dag skulle jeg treffe Nora, i Klassekampen, som ville skrive mer om foreldrerollen og en kronikk jeg hadde i ytring om helikopterforeldre.

Jeg møtte henne og en fotograf i Slottsparken, mens jeg spiste dagens første måltid mellom stegene.

Å posere er ikke min sterke side, men jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg er som jeg er, sa jeg kjekt til fotografen, og avsluttet med at her finnes det lite selvhøytidelighet.

Da vi var ferdige med bildene gikk Nora og jeg inn på Litteraturhuset. Jeg spurte henne interessert hvor lenge hun hadde jobbet i Klassekampen. Hun ble spørrende, før hun svarte, «jeg jobber i KK..»

Da hadde jeg nok ikke kledd meg sånn som dette, sa jeg, mens jeg stille erkjente at det hadde jeg nok. Det er som det er, og det blir som det blir.

Vi fikk gjennomført en god samtale om foreldrerollen og mine erfaringer, og jeg gikk småhumrende gjennom Karl Johans gater og lo høyt av misforståelsen.

Man kan nesten si at ringen er sluttet.

Det har seg nemlig slik at i et av de første møtene, etter at jeg kom inn på Stortinget, snakket vi om medieplan og aktuelle medier som skulle kontaktes. Da var det en sak som ble omtalt hvor jeg syntes det var snodig at den skulle til KK. Kvinner og Klær liksom. Da ble jeg høflig opplyst om at KK, det er Klassekampen. Velkommen til politikkens verden.

Men nå er verden der den skal være. KK er igjen blitt Kvinner og Klær. Og jeg har fått meg en god historie.

Gleder meg til å lese saken, og er godt fornøyd med at det var KK, og ikke Klassekampen, som vil være med og ta kampen for at vi foreldre skal ta grep om foreldrerollen.

Smil, du har gjort en god deal!

Mora di fortjener bedre

Gratulerer med morsdagen!

Vi setter så utrolig stor pris på deg. Du er verdens beste mamma. I wish. Da jeg vokste opp innså jeg plutselig en dag at morsdagen, det er en dag vi ikke feirer hos oss. Jeg var sammen med mamma på handletur, når ekspeditøren spurte om hun ville ha med noe ekstra i anledning farsdagen. «Nei, vet du hva, det er bare noe dere i denne bransjen har funnet på fordi dere skal tjene enda mer penger», fikk vedkommende som kontant svar. Tenåringen i meg smeltet sakte ned i gulvet.

Det har imidlertid gjort at jeg har fått et humoristisk bilde på morsdagen. Denne historien fortelles alltid i festlig lag i disse tider, og vi minnes fordums dager. Tenk å feire morsdagen, da?

Siden den gang har jeg blitt desto mer opptatt av at vi må feire farsdagen. Farsrollen trenger enda feiring i dagens samfunn. Ikke fordi det er så fantastisk at en mann kan vise omsorg, det er tross alt også hans avkom. Men fordi vi enda må gå et stykke før samfunnet kan erkjenne at også en far kan ta en foreldrerolle. Ha permisjon. Være hjemme med syke barn. Være foreldrekontakt.

Det er ingen grunn til å feire morsdagen i så måte. Mødre henger etter både når det gjelder inntekt og formue. De jobber mer deltid, og lavere pensjon får de også.

Mødre blir i mindre grad selvstendig næringsdrivende. I yrkene der mødre er overrepresentert kan man fort bli stemplet som velferdsprofitør hvis man prøver å skape noe.

Perspektivmeldingen er nettopp sluppet. Den viser oss at vi trenger langt flere i offentlig helsetjeneste innen relativt kort tid. Den viser oss også det vi har visst lenge, at oljeformuen går ned og at vi må omstille oss betydelig.

Vi må gjerne feire mor i morgen, med kake og festivas. Men det er et paradoks at vi samtidig ikke vil at mødre, døtre og kvinner i det ganske land skal kunne skape sin egen arbeidsplass. Det settes stor pris på omsorgsjobben vi gjør, men vi må for all del ikke bidra til velferdssamfunnet og samtidig tjene penger på det. Det skal forbeholdes til menn, som bidrar med asfalt, olje og betong til folket.

Det er visst stuerent å tjene penger på sånt.

Jeg gremmes over dette, der jeg går og vasker kjøkkengulvet. På benken ligger et rosa kort med hjerter på, fra min datter på 5 år. «Jeg elsker deg mamma og jeg liker deg og jeg galelsker deg». Jeg blir varm om hjertet og like overveldet av følelser, som kun en 5-åring kan være.

Morsdagen er ikke så verst allikevel.

Men jeg håper at hun en dag kan feire morsdagen, i visshet om at hun får respekt for den arbeidsplassen hun skaper, uavhengig om det dreier seg om kald infrastruktur, eller varm omsorg. Samfunnet trenger begge deler og det skulle bare mangle at vi ikke skulle verdsette dette på samme vilkår.

Gratulerer oss gjerne med dagen! Men respekter oss samtidig for den jobben vi gjør, også utenfor hjemmets fire vegger.

Kjære medborgere!

Verden står ikke til påske.

Det hadde i alle fall jeg tenkt, når jeg hører mange av de uttalelsene jeg har hørt de siste ukene, om disse hadde kommet før mars måned. Verden har plutselig blitt et helt annerledes sted.

Det er vanskelig å fatte hva som har truffet oss.

Plutselig er det normalt å snakke med venninnegjengen digitalt, og ungene får, Gud forby, ikke gå ut og leke. I så tilfelle må de voksne følge med, og ikke minst følge godt med. Om ikke havner det på Facebook. En venninne av meg hadde vært på fotballbanen med guttene sine. Da kom en mann og fotograferte dem. «Guttene hadde fått beskjed om at de kunne sparke ballen til hverandre, men de fikk ikke lov til å ta på den med hendene», fortalte hun i venninneforeningen vår. Uttalelsen gav mening.

Det er rimelig absurd.

Verden endrer seg minutt for minutt. Sakte men sikkert blir tålegrensen vår annerledes. Samtidig blir terskelen for å reagere på andre lavere, når den egentlig burde være høyere. Vi kjenner på en angst for ikke å gjøre det riktige. Jeg kjenner på en angst for ikke å gjøre nok. Sist uke hadde jeg ungene med i ballbingen. Så snart det kom en annen gutt til ballbingen fikk ungene beskjed om at vi måtte gå hjem. Hvordan forklarer man til en 8 år gammel gutt at man ikke kan spille sammen? Det enkleste ble å holde seg hjemme. Der sårer man kun sine egne barn.

Vi reagerer alle forskjellig på denne situasjonen.

Selv om barna tilsynelatende synes at ting går greit, så er det mange tanker som svirrer rundt i hodene deres. Det krever at vi er rausere, både i våre reaksjoner og i våre krav. Det er enklere for de minste å forholde seg til det. 4-åringen fikk treffe oldemoren på 89 år, i gårdsrommet hennes. «Du kan ikke gå bort til Oma», sa jeg til henne. «Nei, Korona-virus», var beskjeden tilbake. Enkelt og forstått. Noen minutter sammen i et gårdsrom gav oss allikevel en følelse av samhold. For det er godt å se hverandre. Hva man har hatt blir tydeligere, når det tas fra oss. Det har plutselig blitt normalen at vi ikke skal komme borti hverandre.

Det er også rimelig absurd. Men, det har blitt normalt. På rimelig kort tid.

Heldigvis får vi også noen nye impulser, når situasjonen er som verst. Digital venninneforening gjør nå at også de som har flyttet fra Rogaland får delta. Vi snakker sammen på en annen måte enn før. For meg, min familie og mine venner har det faktisk blitt mer kontakt enn tidligere. Man slipper å være på samme sted, for å møtes. Det kan like gjerne tas etter barnas leggetid, eller mellom to runder klesvask. Jeg håper og tror at vi kommer til å holde fast ved noen av de gode tingene vi nå erfarer.

Samtidig må vi forberede oss på at noe blir tatt fra oss. Det er allerede noen som er døde, vi forbereder oss på flere. Å ta hensyn til andre har aldri vært viktigere. Våre valg kan ha fatale konsekvenser, kanskje mest, for andre enn oss selv.

Venner, naboer og bekjente har nå alle sine bekymringer. Banken og Nav har blitt noen av de viktigste aktørene i samfunnet. Det er mange som kjemper for å overleve, eller bare å holde hodet over vannet. Mange rundt oss opplever søvnløse netter.

Det er mange som trenger vår hjelp nå.

Jeg ber dere derfor om å finne frem rausheten. Situasjonen blir ikke bedre av at vi kjefter på hverandre og setter hverandre i båser. Vi må følge rådene som gis av myndighetene, og søke å bruke sunn fornuft, så godt det lar seg gjøre. Vi vil alle trå feil enkelte ganger, men det betyr ikke at vi ikke kan prøve igjen.

I disse tider må vi snakke med hverandre og til hverandre, og ikke om hverandre.

Hverdagen vår har blitt absurd.

Men vi er i dette sammen og vi må klare dette sammen.

Når man skulle klonet seg selv

Det går mot lysere tider ute. Samtidig som Norge er inne i en svært alvorlig situasjon. Det hele føles litt absurd. Det er vanskelig å fatte for egen del. Enda vanskeligere er det å forklare barna hva som skjer. Man har ingen referansepunkter å feste det på.

Barnehagene og skolene er plutselig stengt, og de som kan, har blitt beordret til å ha hjemmekontor. Vi har alltid møtefri på fredager, så det passet fint at jeg kunne ta første økt hjemme i dag. På vei hjem fra Oslo tenkte jeg på alt det jeg skulle få lese i løpet av tiden som kom. Jeg ville få vesentlig bedre tid, nå som alle besøk og møter er satt på vent.

Først i går kveld gikk det opp for meg at det antagelig ikke kom til å bli sånn. Ungene ser for seg at dette blir en ferie. Kanskje ikke så rart, når det popper opp med skibilder på nettet, og fjolls drar til fjells. Vi er mange som ikke helt vet hvordan vi skal oppføre oss enda. Men jeg klarer ikke å klone meg selv, fant jeg ut i går kveld, så hjemmekontor blir nok mer som et gjemmekontor. Først og fremst blir min oppgave i tiden fremover å aktivisere barna, og sørge for at de kommer seg gjennom dette på en god måte. Og at vi kommer oss gjennom dette uten å gå hverandre fullstendig på nervene. Oppgaven er krevende.

Det eneste jeg var sikker på når jeg la meg var at morgendagen måtte inneholde struktur. Jeg innkalte dermed til morgenmøte, umiddelbart etter frokost. Leonore, på snart 5 år, fikk høytidelig overbrakt rollen som dagens hjelper, og dermed var både frokosten og fruktpausen i boks. Hun gikk til oppgaven med ærefrykt. Vel vitende om at vi bare lot som. For dagens hjelpere, de er kun i barnehagen må vite.

På timeplanen ble det satt inn både frokost, lunsj og middag, mellom øktene. Det ble kjapt levert inn protest fra en av møtedeltakerne. Det manglet friminutt. «Vi har alle godt av litt luft», konstaterte han. Friminuttene havnet dermed inn på planen! Deretter var det fagplaner som skulle diskuteres. Lesing, matematikk, gym og forming ble sirlig ført ned på planen. Vi ble enige om at både fotball, turgåing og «Fisken i det røde hav» kunne inngå. Her var det viktig å treffe alle aldersgrupper, fra 4-11 år.

Verre var det å bli enige om hva vi skulle ha i musikktimene, men vi fant ut at dans måtte vi muligens bare lide oss gjennom. Vi tok også en spontan fremførelse av «Alle fugler», tostemt, selvsagt. Jeg foreslo at vi skulle synge for maten før frokost, så da var allerede en stor del av dagens pensum utført. Til glede for de to minste.

Som nybakt lærer fikk jeg det strålende innfall at vi skulle gjeninnføre litt godt gammeldags husstell. Vaskefillene ble tatt frem og støvsugeren gikk på høygir. Det var jevnlige protester gjennom dagen. «Friminutt, det har vi på skolen.» «Vi skal bare gjøre lekser hjemme.» «Det har lærerne ikke sagt noe om.» Jeg pustet med  magen så godt det lot seg gjøre.

Det kan være vanskelig å forklare barna hvorfor ting er som de er, og at lærerne ikke visste mer om dette enn oss andre. Vi går stadig opp veien mens vi går. Nettet har kokt i dag, så det har vært vanskelig å gjøre lekser online. Det ble dermed lesing som sto på planen, etter husstell.

Men først trengte vi et friminutt.

Alternativet hadde vært at læreren hadde mistet besinnelsen.

Men solskinnet traff meg godt i fjeset når jeg kom utenfor. Guttene koste seg i ballbingen, mens minstebarnet fikk være på en rutsjebane. Det var rett og slett en strålende vårdag. Det går mot lysere tider. Samtidig ligger alvoret under. Det var ikke et yrende folkeliv ute. Regjeringen har i dag presentert krisepakker for næringslivet. Vi er alle i en ekstraordinær situasjon.

Mange står på, for å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi må alle gjøre noe ekstra. Vi er heldigvis mange som går opp veien etter hvert. Trøsten er at vi famler sammen.

I dag kom Utdanningsmyndighetene med rammeplanen for ukene som kommer. Skole fra 9-14, med frister å innfri innen den tid. Takk og pris at jeg fikk en struktur ovenfra. Det kan kanskje være håp for at lærerkarrieren min holder en stund til.

Men først er det heldigvis helg!

Pjusk mann og nytt år

Akk du januar, du januar. Plutselig var du her. Det er noe spesielt med den første dagen av det nye året. Man vil starte på nytt. Man vil få bort det gamle. Da haster det virkelig å få bort julepynten. Rune var blitt dårlig på nyttårsaften, så han hadde ligget på sofaen hele natten. I et hektisk småbarnsliv er det ikke uvanlig at mannen havner på sofaen, så jeg lot meg ikke ense nevneverdig av det. Sant og si så er det til tider greit å ha bedre plass i sengen. Selv om den er overfylt av unger.

Med liv og lyst gikk jeg i gang med å rydde vekk julen og fylle huset med grønnsåpevann og gode intensjoner. Det var en herlig følelse. Juletreet ble stående ribbet på kjøkkenet. Det er Rune sin jobb, og jeg var klok nok til ikke å mase om å få det opp på loftet. Fordelen med plasttre er at lite haster der i gården. Og jeg hadde tross alt en pjusk mann på sofaen.

Det er noe eget med pjuske menn. De er virkelig syke. Da er det best å la dem være i fred.

Torsdag 2. januar skulle jeg være med i NRK Rogaland sin Svaretime, og hadde Leonore hjemme fra barnehagen. Rune kunne meddele meg fra sofaen at han hadde fått time hos legen kl 13.00. Kan da det være nødvendig, tenkte jeg for meg selv, mens jeg snakket om dagens bruk av antibiotika og kroppens behov for å lege seg selv, i bilen på vei til legen. For hvem vil vel dø av influensa.

Besøket hos legen ble kort. Transporten gikk videre til akutten på sentralsykehuset. Legen hadde ikke klart å måle CRP-verdien, som jeg for øvrig har lært meget om de siste dagene. På akutten satte jeg av min nå syke mann, mens jeg dro videre til NRK Rogaland sammen med Leonore. Jeg reiste deretter hjemover for å vente på nytt fra pasienten. Etter noen timer fikk jeg beskjed om at han skulle legges inn. Hvor lenge var uvisst, men de trodde det var lungebetennelse og ventet på røntgen.

Skrekk og gru. Jeg skulle til Molde og holde foredrag på lørdagen. På grunn av begredelig flytilbud var planen å dra opp fredag og hjem søndag. Nå hadde jeg imidlertid en kabal som skulle ordnes. Jeg ringte rundt til venner og familie og prøvde å ordne meg slik at hund og barn kunne plasseres rundt. Fredagen hadde jeg også noen møter jeg måtte ta, så tiden var særs knapp. Jeg måtte også få inn tid til et sykebesøk. Rune hadde verken klær eller elektronikk på sykehuset, og strøm til mobilen var prekært.

På sykehuset lå Rune på femmannsrom og hadde det riktig så sosialt. Det var mye hosting og harking på den avdelingen, og Rune møtte meg med medisinstativet som gav medisin intravenøst. Hallo, sykdom. En sykepleier kom og lurte på om jeg visste alt jeg trengte å vite. Jeg visste lite. Når forventer dere at han kan reise hjem, hva er planen videre, kan jeg dra til Molde om noen timer?!

Med så høy CRP kunne hun informere om at de ikke ville slippe ham hjem før tidligst mandag. Først måtte de få behandlet ham og få ned verdiene. CRP`en hadde vært 400 når han kom inn dagen før, nå var den oppe i 500. Var dette høyt? Hjernen min gikk løpsk. Hvordan skulle jeg gjøre dette. Jeg kunne ikke avlyse. Jeg kunne ikke reise. Jeg følte meg ikke som et ansvarlig menneske. Jeg klarte ikke å avgjøre hvordan jeg skulle løse dette. Gode Høyre-kollegaer rådet meg til å være hjemme.

Lang historie kort endte det med at jeg avlyste Molde-turen. Selvfølgelig. Det satt dessverre langt inne, men familie kommer alltid først. Jeg er tross alt en ansvarlig mor, med et snev av omsorg for min pjuske mann, som viste seg å være alt annet enn pjusk. Så denne helgen har gått med til sykebesøk, vasking og rydding i heimen. Matplanen for hele uken er lagt, jeg har brukt opp alt av rester i kjøleskapet og vaskerommet er tomt. I skrivende stund steker bunnen til to dajm-iskaker. Det ble visst litt mye grøt og fløterester etter juleferien, men alt skal brukes. Alltid gode intensjoner i et nytt år.

Rune kom hjem fra sykehuset i dag. Endelig. Dypt savnet av kone og barn. CRP er nå nede på 50. Han begynner å nærme seg pjusk mann.

Rune gledet seg til å se hunden igjen. «Det er mange dager siden vi så hverandre nå», sa han i bilen. Sånn er det blitt her i heimen.

I morgen går turen til hovedstaden. Et nytt år er i gang.

God bedring, Rune!

 

PS: På bildet har Rune besøk av en kollega. Godt at noen viste omsorg 🙂

Mine røtter til Høyre går langt tilbake i tid

I dag fant jeg et hefte med gamle taler, som ble holdt av min oldefar, Ole Gabriel Kverneland, som  var leder for Kverneland fabrikk. Han var sønn av gründer, Ole Gabriel Kverneland, som startet fabrikken i 1879. På bildet ser dere ham sammen med konen, Bergljot Pedersen, foran huset deres på Kverneland. I dag bor jeg her sammen med familien min.

Heftet inneholder fantastiske tidsbilder fra en svunnen tid, men også mange relevante poenger for den tid vi lever i. Det viser seg at han var en svoren Høyre-mann, og her følger en av talene han holdt en gang på 1940-tallet:

Godtfolk!

For mange år siden skulle jeg sammen med noen kamerater gå fra Ådneram i Sirdal til Lyse. Veien var oppvardet, men på fjellet ble vi overfalt av tåke. Vi gikk da med så stort mellomrom at vi kunne rope til hverandre, og siste mann ikke hadde lov til å forlate den kjente varde før neste varde var funnet. Denne tur symboliserer Høyres politikk.

Konservatismen er en livsinnstilling forankret i dype, opprinnelige menneskelige instinkter, i kjærlighet til det gode som er nær og kjent, og med ærbødighet for det som fedrene har bygget opp.

Vår respekt for tradisjonene er en anerkjennelse av den åndsmakt, den den tenkning og det arbeide som danner grunnlaget for vår egen kultur. Vi står også med hatten i hånden for de forfedre som har lagt grunnlaget for vår levestandard, de som ryddet vår jord, de som bygget opp vår handel og skipsfarm, og de som bygget vår industri.

Våre motstandere sier at vi ingenting vil, at vi ikke vil fremover. Intet er mer uriktig enn det. Tusener av Høyrefolk beviser hver dag i sitt yrke det motsatte. Men vi vil at all fremgang skal være forankret i vår tradisjon, at vi skal lære av våre fedre, både av det byggende arbeide de har utført, og av de feil de har begått.

Konservatismen betrakter ikke samfunnet som en maskin som en oppfinnsom mann kan plukke fra hverandre og omdanne eller erstatte med en ny, moderne maskin. Etter konservativ livsoppfatning er samfunnet en levende organisme hvis vekst og utvikling bestemmes av menneskets anlegg, vår historie og erfaring og av landets naturlige muligheter.

Konservativ tenkning og politikk er i utpreget grad knyttet til hjem og slekt. Det er derfor naturlig at vi hevder eiendomsretten, arverett og odelsrett. Vår kjærlighet til land og folk gjør det naturlig for oss å kreve et sterkt forsvar. Vi krever også respekt for kristendommen.

Et system kan operere med menneskene som arbeidsceller, som økonomiske enheter. En kan regne ut deres materielle behov og anvise deres plass i en effektivt arbeidende maskin. Men vesentlige trekk i den menneskelige psyke trosser alle systemer. Den religiøse trang, følelseslivet, den forskjellige åndelige og fysiske utrustning, den naturlige egoisme, er størrelser som ikke kan figurere som gitte, matematiske verdier.

Som eksempel kan jeg nevne at opplegget for vår politikk i etterkrigen var at vi i 1946 skulle få omslag i verdenskonjunkturen, slik at prissubsidiene kunne bortfalle. Videre skulle alle sosiale goder og økningen i arbeidslønnen føre til en økning i produksjonen som skulle løse alle vansker. I 1947 var vår store beholdninger av valuta, over 3 milliarder brukt opp. Prisene på verdensmarkedet var steget i stedet for å falle, og arbeidstempoet var like lavt.

Der var utstedt importlisenser for ca. 1 milliard uten at der var valuta til dekning av denne import. Myndighetene hadde mistet enhver oversikt over lisenser som var utstedt. Næringslivets folk måtte sende inn oppgaver over de lisenser en satt inne med for å skaffe oversikt. Vi fikk klar beskjed om at vi måtte være forberedt på at det ikke kunne skaffes valuta til kjøp av råvarer til industrien. Vi stod faktisk foran en krise av ukjente dimensjoner, med muligheter for arbeidsledighet verre enn noen gang før.

Så kom Marshallhjelpen som den reddende engel.

Ja dette var et sidespring. Jeg var ikke ferdig med den historiske forutsetning for dagens politikk.

I eldre tider hadde det brede lag av folket ikke stort å si politisk. Først hadde den herskende klasse slaver. Siden ble det livegne, arbeidere og bønder i den største fattigdom, uten politisk innflytelse. Enkelte steder dannet bønderne en unntakelse. Men kampen om makten stod oftest mellom kongedømmet og adelen.

Selv om det hadde vært liberalistiske røster før, kan en vel si at liberalismen først hadde sitt gjennombrudd i det forrige århundre. Kravet om frihet ble så sterkt at mange stengsler ble ryddet bort. Kjøpestedenes monopol på all handel ble opphevet her i landet for om lag 100 år siden. Der oppstod en landhandel-stand som kunne besørge bøndernes behov for byttehandel. Laugsvesenet ble brutt ned. Adelen ble delvis opphevd, delvis mistet den sin makt.

De frigjorte krefter førte til økonomisk fremgang som verden ikke har sett maken til. Nye oppfinnelser gjorde det mulig å anlegge industri, og det oppstod en klasse, industriarbeideren. Karl Marx spådde at denne klasse ville bli mer og mer utbyttet og synke hen i uendelig fattigdom og nød. Men liberalismens krav om frihet gjorde det mulig for arbeiderne å danne fagforeninger som reiste sine krav. Og industriarbeideren fikk etter hvert sin andel i de store verdier som ble skapt av den nye tid.

Denne utvikling har fortsatt opp til vår tid. Folkets levestandard er gått fremover med kjempeskritt. Bare fra min barndom er det en framgang som er utrolig.

Den rommelige økonomi gjorde det mulig å bygge ut skolevesenet. Alle lærte å lese og skrive og grunnlaget for den høye folkeopplysningen vi har i dag ble lagt.

Så kom mellomkrigstiden. Tross den betydelige fremgang i denne tid er mellomkrigstiden litt av et mørklagt kapittel i vår historie. De tekniske fremskritt var meget store og på grunn av politisk evneløshet fikk vi stor og varig arbeidsløshet, et spøkelse vi i fremtiden må bekjempe med alle midler. At arbeidsløsheten like etter forrige krig ble så voldsom skyldes ikke bare den internasjonale krise vi fikk. Den bunner også i indre politiske forhold.

Arbeiderne opprettet i 1920 et «kontor for sosialisering og arbeiderutvalg». Leder ble Alfred Madsen som hadde gjort seg kjent ved at han forsøkte å smugle inn russisk gull, ¼ million, som antagelig skulle brukes til støtte for revolusjonært arbeide hos oss.

Arbeiderpartiets landsmøte i 1920 ble holdt i en ilter stemning. Det ble krevet ubetinget diktatur. Dette krav ble understøttet av Trygve Lie som den gang var leder for ungdomsbevegelsen.

Alfred Madsen fikk i oppdrag å møte på den røde internasjonale hvor de bekjente 21 moskvateser ble vedtatt.

Det norske arbeiderparti fjernet seg mer og mer fra våre nabolands sosialister, og selv om en formelt ble stående i Amsterdam-internasjonalen, ble det sendt delegerte til Moskva-internasjonalen.  Alt dette skjedde samtidig som høykonjunkturen ebbet ut.

Under disse forhold våget ikke regjeringen å slippe løs en arbeidskonflikt, og tvungen voldsgift ble vedtatt. De Thinnske voldgifsdommer fra dette året kom til å sette dype merker i norsk industri. Alle lønninger ble voldsomt forhøyet og ferien ble økt fra 8 til 14 dager. Samtidig var lønningene synkende i andre land. Men den seier som var vunnet viste seg ikke å være noen seier. Bakgrunnen for disse voldgiftsdommer var den truende tone fra arbeiderhold. Det ble den gang snakket nokså åpent om revolusjon. Men dommene første til at vårt lands industri ikke hadde noen mulighet for å konkurrere med utlandet.

Det sier seg selv at tidspunktet til å heve reallønningene med ca 40 % var så dårlig valgt som mulig. Etter stor ledighet og en serie konkurser i industrien fikk vi snart igjen harde arbeidskamper for å bringe lønningene ned på et nivå som industrien kunne bære.

Jeg nevner dette for å vise at det ikke bare var de borgerliges udugelighet som var årsak til mellomkrigstidens vansker, uten at jeg på noen måte vil unnskylde alle de feil som ble begått.

Arbeidsledighet i et sådant omfang var et ukjent fenomen, og en manglet historiske paralleller som en kunne lære av. Jeg tror derfor det vil være naturlig å dele ansvaret mellom alle partier.

Arbeiderpartiets måte å utnytte arbeidsledigheten i mellomkrigsårene i sin propaganda i dag, minner om demagogi, særlig sett på bakgrunn av at ledigheten i årene 1935/40, da partiet hadde regjeringsmakten, var like stor i perioden 1920/35, og dette tross bedringen i verdenskonjunkturen de siste 5 år før krigen.

Og så var det litt om dagens politikk.

Jeg vil begynne med å sitere litt fra Lex Thagård eller Lex Brofors som loven mest kalles i dag:

(Her står det om § 5, Om reguleringsvirksomheten)

Som en vil se er det ordene forby, fastsette, pålegge og kreve som dominerer. Og det er en nokså vidtgående myndighet som gis.

Hva innebærer så denne lov. Jo, at vi starter om lag der hvor vi var for ca 100 år siden. Vi bygger opp igjen de privilegier, det laugsvesen og de monopoler som liberalismen rev ned. Jeg viser til den fjelltur jeg fortalte om. I skodde har en lett for å gå i ring.

Jeg kan bare nevne drosjeeierne. De fleste tjener vel minst 2-3 ganger så mye som en lektor ved denne skole. På sitt landsmøte vedtok de å kreve av myndighetene at de privilegiene skal gå i arv.  En tenker ivilkårlig på adelens arverettigheter.

Det blir ikke tid til å omtale Høyres program. Vi vil om lag det samme som alle de andre partier i sosialt henseende. Vi er alle enige om at arbeidsledighet må bekjempes med alle midler og at det må skapes trygge og sosiale kår for folket.

Men når det gjelder midlene for å nå dette mål er vi høyst uenige. Arbeiderpartiet vil nå målet ved dirigering og sosialisering, men vi vil nå målet ved å oppelske eiergleden og egeninteressen i den utstrekning den tjener samfunnets interesser. Vi mener at vårt land ikke er så rikt at vi har råd til å kaste bort den mektige spire til innsats som ligger i disse egenskaper. Vi tror sosialisering vil føre til hele folkets fattigdom.

Jeg vil bare spør Arbeiderpartiets folk hvordan de tror det hadde ligget an med jordbruksproduksjonen om en hadde erstattet eiergleden og egeninteressen med kollektivt sinnelag og et kommunalt arbeidstempo. Blir svaret slik jeg mener, så er det helt innlysende, at jo mer sosialisering, jo mindre får vi å leve av.

Vårt land bruker mer enn vi tjener i dag. Selv ikke Marshallhjelpen dekker underskuddet. Riktignok får en av arbeiderpressen inntrykk av at det står verre til i Norge enn noen gang før, men av og til kommer sannheten frem også fra den kant. Jeg vil gjerne få sitere utenriksminister Lange, fra et foredrag i Lørenskog. Etter Arbeiderpartiets referat :

Utenriksministeren setter skrytet på plass

Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står.

«Selvsagt skal amerikansk kapital ikke få dårligere vilkår her i landet enn annen utenlandsk kapital, men det er ikke aktuelt for amerikanerne å investere i Norge for øyeblikket. Det ville være en lykke for oss om vi kunne få amerikansk kapital på vanlige forretningsmessige vilkår, men vi kan det altså ikke nå. Amerikanerne vil først se hvordan det økonomiske samarbeid i Europa går. Til 1953 må vi greie å øke det vi tjener på utlandet med 50 prosent – fra 2000 mill. kroner til 3000 mill. etter gammel kurs. Og under anstrengelsene for å klare det kan Marshall-hjelpen være en fare for oss – ved at den luller oss inn i falske forestillinger om at alt er bedre her i landet enn det virkelig er. Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står, og det trenges en voldsom konsentrasjon om vi skal klare å gjennomføre de foreliggende oppgavene til 1953, da det er slutt på Marshallhjelpen.»

Sannheten er nok at vårt land er i fare. Vår stilling som fri nasjon er truet.

Skal vi ri krisen over, må vi med alle midler stimulere viljen til innsats og spareviljen i folket. Vår statsadministrasjon må forenkles og det må igjen vises respekt for offentlige midler.

Jeg vil tilslutt sitere et vers jeg leste engang, jeg tror det er Wergeland som har skrevet det:

Hvor trives noe stort og godt i tvang,

Bind ørnen, dør den på sin pynt,

Stans kilden som med sang begyndt har raskt sin gang

Og den en giftig sump vil bli,

Naturen hater sterk og fri, all tvang.

Stem Høyre.

Nå kan julen bare komme!

Jeg gleder meg alltid til jul. Det er noe med luktene, tradisjonene, fellesskapet. Jeg koser meg like mye hver gang juleferien kommer, selv om jeg alltid tenker at neste år, da skal jeg gjøre ting annerledes. Jeg skal bake tidlig, presangene skal kjøpes allerede på salget i januar, og julekortene skal sendes ut tidlig i desember.

Dette året er jeg imidlertid rimelig godt i rute. Julekortene er sendt ut, og jeg har hatt en hyggelig formiddag med ungene, hvor vi bakte og pyntet pepperkaker. Det endte opp med at jeg sto og kjevlet ut store deler av deigen alene, men jeg er overbevist om at dette vil gi ungene gode minner. For det er øyeblikk som dette som har lurt meg til å videreføre tradisjonene. Akk, den sentimentaliteten.

Og peppernøtter har jeg bakt! Og de er vel nesten spist opp også. Men dette året skal jeg for første gang senke ambisjonene litt. Allerede i dag, 10. desember, sa jeg til taxi-sjåføren at jeg antagelig var ferdig med å bake julekaker. Det får bli med peppernøttene. Men nå tenker jeg at det er mulig jeg innfører en ny tradisjon dette året, og lager en porsjon med riskaker. For Nrk la ut ny oppskrift i går, med ekte smør! Jeg har aldri laget dette til ungene, men mulig jeg skal gi det en sjanse i år? Jeg elsket tross alt disse risbollene når jeg var liten. For ikke å snakke om krumkaker. Jeg husker enda når jeg snek meg opp til kakeboksen, som sto farlig høyt, på toppen av kjøkkenskapet. Bare en til, bare en til. Utrolig hvor fort de forsvant. Mulig jeg må bake en porsjon med krumkaker også?!

Jeg har alltid likt julaften, og husker med glede barndommens julekvelder, som regel bare med oss i familien. Det var leven nok, med tanke på at vi var fire søsken. Mulig foreldrene mine også ville skjerme omgivelsene. En følelse jeg kan stå inne for i dag, når jeg selv har fått fire unger. Her blir det fort liv!

Det skal bli minst mulig styr denne julaften. Det skal være sofatid, klementiner, juleunderholdning på TV og julesokker. Den perfekte julaften, som jeg enda ikke har aldri opplevd i voksen alder enda. Det er så mye som skal ordnes på slutten. Siste julegaver skal i hus. Riskremen skal lages. Og har vi husket pinnene til pinnekjøttet?

Dette året er målet å finne sofaen. Være sammen med Rune og ungene.

To nybakte storebrødre, klare for julenissen!

Jeg er nok et utpreget ja-menneske, som alltid tenker at jeg fikser alt. Julaften for 7 år siden kom jeg hjem med Lyder på to dager. Hjemme ventet to ivrige gutter på 1,5 og 3 år. I tillegg hadde vi invitert broren min og svigerinnen, med to gutter på samme alder, samt min mor og hennes mann. Jeg kom hjem akkurat tidsnok til å rekke å støvsuge litt før julemiddagen. Melkesprengen var på topp, og jeg endte opp med å sitte i sofaen hele kvelden, etter middagen. Når gjestene hadde dratt klarte jeg nesten ikke å gå opp trappene. Det verket i hele kroppen. Like over midnatt sto jeg under en varm dusj og gråt, mens jeg prøvde å massere ut melk fra sprengte pupper. Aldri mer fødsel rett før julaften. Det var o jul med din vrede. Tenk, nå fyller Lyder snart 7 år allerede. Tiden flyr i godt selskap.

Dette året har jeg for første gang på flere år ingen bleiebarn! Det er en milepæl. Vi skal heller ikke ha noen gjester, så dette året skal jeg virkelig gjøre mitt ytterste for å holde sofaen, og få med meg mest mulig juleunderholdningen. Jeg gleder meg til å være med familien, samtidig som jeg gruer meg til krangling. Men det kommer også til å bli gode stunder, og det flotte er, at begge deler er en del av livet. Det som gjør at man holder ut, er at man vet at andre har det på samme måte. Det er ikke bare mine barn som krangler, og det er ikke bare jeg som kjefter.

Heldigvis er det jul uten melkespreng. Det er en god begynnelse. Så tror jeg, som evig optimist, at litt svartmaling i forkant fører til at man blir positivt overrasket. Så skal jeg prøve å begrense bakingen dette året. Muligens det bare blir to sorter. Eller var det tre? Marsipan, det må jeg i alle fall ha. Blir ikke jul uten hjemmelaget marsipan, må vite!

Men jeg gleder meg! Jeg har enda aldri opplevd en jul hvor jeg ikke kjenner det, både i magen og i hjertet.

O jul med din glede!

PS: Må bare gjøre unna noen lange dager på Stortinget først. I disse dager går vi til nærmere midnatt enkelte dager. O søte førjulstid.