Måned: april 2023

Som fersk stortingsrepresentant i 2018 tok jeg opp legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, fordi jeg var skeptisk til portvokterfunksjonen legene hadde. Jeg hadde snakket med flere leger som helst ikke ville ha oppgaven med å sykemelde. Samtidig var min erfaring, som tidligere HR-sjef, også at dette i mange tilfeller var overflødig og til hinder for godt nærværsarbeid.

Jeg synes derfor det er spennende at et utvalg nå tar til orde for å diskutere dette, for å avlaste legene og deres arbeidsmengde. Men hovedargumentet for å gjøre dette bør være at legene kan bruke sin tid på diagnostisering og behandling, og at færre sykemeldes ut av arbeidslivet.

Og la oss være ærlige. Sykefraværet i Norge er for høyt, og vi har ikke fått de resultatene vi ønsker oss. Det er et paradoks at 9 av 10 trives på jobb, at vi er et av verdens lykkeligste land, samtidig som vi har et av de høyeste fraværene.

Vi må derfor jobbe videre for å styrke nærværet ved å snakke mer om at folk kan jobbe ut fra funksjonsevne, ikke nødvendigvis ut fra diagnose, eller prosent på en sykemelding. Legenes sykemeldingsansvar og rolle i dette arbeidet bør drøftes nærmere, for jeg er sikker på at mange nordmenn ikke trenger å gå til legen så ofte som vi gjør. En lege er en god rådgiver, men det er ofte den enkelte medarbeider som selv vet når en er i god nok form til å gå på jobb, eller ikke.

Når en nå skal drøfte det utvalget legger frem er det samtidig viktig å sikre at terskelen for å gå til legen ikke blir for høy. Legen vil og skal alltid ha det siste ordet i medisinske spørsmål, men jeg mener at sykenærværsarbeidet bør starte på arbeidsplassene, og ikke på legekontoret. En trenger ikke en godkjent sykemelding fra legen for å legitimere fravær, men mange tror det.

I 2018 fikk jeg støtte fra blant andre kommunelegen i Haugesund kommune som skrev på Facebook at sykemelding og fravær er først og fremst en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Han mente videre at legen kan være en nødvendig rådgiver i en del tilfeller, men at det kommer lite godt ut av å tillegge legene å være obligatoriske premissleverandører. Petter Brelin i Norsk Forening for Allmennmedisin var uenig i forslaget, men sa likevel til DN den gang at det var sterke røster i deres fagmiljø for at de ikke skal sykemelde, nettopp fordi denne kontrollrollen oppleves som vanskelig. Han sa også at legens jobb først og fremst er å diagnostisere og behandle.

Det å jobbe med god ledelse, for å utvikle et godt arbeidsmiljø, er en av de mest lavthengende fruktene for å redusere sykefraværet, noe Statens arbeidsmiljøinstitutt har tatt til orde for flere ganger. Det kan være mye god helse i å gå på jobb.

Jeg mener at vi må snakke mer om legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, og jeg håper at vi får en åpen og nyansert debatt om dette temaet. Målet må være at arbeidstakere ikke sykemeldes ut av arbeidslivet, samtidig som de som trenger det får nødvendig behandling og hjelp fra legen.

Det finnes mange fallgruver, men det er ikke dermed sagt at vi ikke bør snakke om det.

Politikerne som representerer Rogaland på Stortinget var denne uken samlet for å få innspill og tilbakemeldinger på politikken som føres og forslag til forbedringsområder.

Innleiereglene var et tema som ble tatt opp av flere av dem som var tilstede. Harald Minge i Næringsforeningen var tydelig på at de nye innleiereglene struper industrien i Rogaland. De store verftene som ligger på rekke og rad langs vestlandskysten vil klare seg. Verre står det til for alle de små og mellomstore bedriftene som leverer og samhandler med disse.

De siste fem årene har bemanningsbransjen vært under sterkt press, fra en venstreside anført av Rødt, som har hatt en klar ambisjon om å kvitte seg med bemanningsbransjen. 1. april dette året ble bransjen rammet av nye innleieregler som er vedtatt på Stortinget. Det er ingen tvil om at dette er dramatisk for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Spørsmålet er om dette er basert på fakta og gjennomtenkte beslutninger, eller om regjeringspartiene rett og slett bare ble revet med.

Arild Tjensvold i Jobzone Tech AS har jobbet i bemanningsbransjen gjennom alle regelverksendringene som har vært de siste tiårene. Han lurte på hva som var logikken i at bedrifter kan ansette midlertidig, men ikke leie inn personer som er fast ansatte i et bemanningsbyrå. Han lurte også på hvorfor det offentlige skal ha mer fleksibilitet enn de private.

Etter å ha jobbet med denne problemstillingen i over fem år, og sett hvordan debatten har blitt ført på antagelser og falske premisser, gjør det sterkt inntrykk når Arild Tjensvold avslutter sitt innlegg med å fortelle oss at han synes det er svært upassende å arrangere kakefester når arbeidsplasser legges ned.

Var vi så useriøse, eller ble dere bare revet med, spurte han.

Gjennom det siste året har jeg utfordret flere i regjeringspartiene på om de faktisk vet hvor stor andel innleie vi har i Norge. Få har ønsket å svare, men de har ofte hatt en antagelse om at det er et omfattende problem. Da jeg endelig fikk en av dem til å gi et svar var anslaget 20 %. Faktum er at innleie har ligget stabilt mellom 1,5-2 % i flere år, noe som er slått fast av Fafo flere ganger. Men det har vært utfordringer som en har måttet regulere.

I 2019 regulerte regjeringen Solberg bransjen gjennom å sikre lønn mellom oppdrag for de ansatte i bemanningsbyråene og sette begrensninger på hvor stor andel av arbeidsstokken som kunne være innleid. Disse endringene har begynt å gi resultater.

Allikevel forteller regjeringen fortsatt en historie om brutalisering av arbeidslivet hvor de selv mener at de må rydde opp. På tross av at nylige rapporter fra Arbeidstilsynet forteller en helt annen historie. I fjor ble det gjennomført nesten tusen tilsyn med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft. Arbeidstilsynet fant få grove brudd på regelverket. På de områdene Arbeidstilsynet trodde de skulle finne «uhumskheter», så de heller at bemanningsbransjen også kunne være blant de beste arbeidsgiverne. «De er flinke, de tar vare på de ansatte», sier Sondre Varpe, som er seniorforsker i Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skriver også at de «faktisk har sett flere eksempler på at arbeidstakerne som er utleid har bedre vilkår enn de ville hatt som fast ansatte hos virksomheten.»

Rapporten fra Arbeidstilsynet burde føre til endringer i politikken fra regjeringen. Det gjør den dessverre ikke.

Samtidig melder næringslivet i Rogaland om at de trenger flere folk med riktig kompetanse. Her kunne bemanningsbransjen spilt en nøkkelrolle. I Sverige bruker det offentlige denne bransjen i å koble de som står utenfor med kompetansepåfyll og arbeidsplasser. Denne bransjen sitter på en unik kompetanse, med sine dedikerte medarbeidere i bemanningsselskaper over hele landet. De vet hvor viktig det er å koble behovene i næringslivet med arbeidslivet, og dem som står utenfor det. Denne bransjen gir årlig over 70.000 en fot innenfor. 40 prosent av disse kommer rett fra arbeidsledighet, og en stor andel får fast ansettelse.

Det betyr noe i et arbeidsmarked hvor bransjene kjemper om arbeidskraften.

Burde ikke regjeringen begynne å lytte til fakta? For det kan ikke være noen tvil om at her har regjeringen blitt revet med av en «spinnvill» historiefortelling.

Og skulle du fremdeles være i tvil, og trenge flere argumenter for hvorfor dette er lite gjennomtenkt politikk, er det bare å søke opp Marte Mjøs Persen og finne alle svarene hun har gitt i Stortinget i denne saken. Her skal du få en smakebit.

Her er ordrett hva Marte Mjøs Persen svarte kollega, Mudassar Kapur, da han utfordret på hva innstrammingene ville gjøre for bedrifter i distriktene:

«Jeg har også reist mye rundt og snakket med arbeidsfolk over hele landet. Målet med dette forslaget er et tryggere arbeidsliv og å sørge for at arbeidsfolk får mer makt over sin egen hverdag. Det er bedre for alle. Det gir oss et samfunn som er mer produktivt. Det er mer konkurransedyktig, og det blir investert mer i den ansattes egen kompetanse. Da er faste ansettelser bedre enn midlertidige, og direkte ansettelser er bedre enn innleie.

Det blir henvist til sesongvariasjoner, og det ble det også gjort av representanten Jønnes, konkret knyttet til hotellvirksomhet. Det er ingenting i veien for at man kan være ansatt både på et hotell i Ulvik og på et hotell i Trysil, selv om de ligger på to forskjellige steder i landet, der det ene har sommerdrift og det andre høysesong i vinterhalvåret.»

Trenger jeg egentlig si mer?

Når vi trenger mer mobilitet i arbeidsmarkedet velger regjeringen å gjøre veiene inn til arbeid færre. Vi har dessverre en Arbeids- og inkluderingsminister som ikke forstår konsekvensene av egen politikk. I en regjering som virker til å ha mistet helt kontakten med dem som skaper jobber i samfunnet.

Da jeg ble med i politikken for ti år siden var det med et ønske om å skape et best mulig samfunn, for ungene mine og de kommende generasjonene.

Allerede den gang var det en bekymring i samfunnsdebatten om hvordan det skulle gå med den oppvoksende generasjonen, når gullalderen var på hell. Det ble snakket om eldrebølgen, oljekraner som sakte men sikkert skulle stenges og en stadig mer usikker fremtid.

Jeg visste ikke da hvor vanskelig det egentlig er, og hvor mange hensyn en skal ta i når og hvordan en sier ting. For enkelte saker passer det egentlig aldri å snakke om.

10 år senere er jeg mer bekymret enn noen gang. Mest av alt er jeg bekymret over alle de viktige temaene vi ikke får snakket nok om, fordi det grøfter i en polarisert debatt det alt handler om hvorvidt man er for eller imot.

Vi burde snakke mer om tjenestetilbudet i kommunene, om kompetansemiljøene og hvordan vi skal sikre forsvarlige tjenester til innbyggerne. Kommunereformen og hvem som er ansvarlig for å tegne kommunegrensene er en del av dette. Et følelsesladet tema.

Men vi burde snakke om det.

Vi burde også snakke mer om fordelene og ulempene ved å være i EU. Det handler om å ta vare på og utvikle det fredsprosjektet EU en gang var. Verden som vi kjenner den har endret seg dramatisk de siste årene.

EU blir nå viktigere og viktigere på en rekke områder, som klima, helse, beredskap, industri, handelspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I stedet for å bruke tid på å være utenforland, må vi heller ta plass rundt bordet der politikken utformes, sa Ine Eriksen Søreide på Høyres landsmøte. Slik kan vi ivareta norske og europeiske interesser.

Det utenrikspolitiske handlingsrommet handler om alliansene, partnerskapene og samarbeidene Norge har. Jeg mener vi må slutte å dyrke utenforskapet og ha en åpen diskusjon på hva vi mister ved å ikke sitte ved bordet. Høyre har derfor bedt regjeringen sette i gang en utredning av fullt norsk EU-medlemskap, og ikke bare fortsette å se bakover.

Vi burde snakke mer om hvilke tjenester vi får, heller enn hvem som gir dem. Jeg er helt sikker på at det offentlige ikke klarer den omstillingen samfunnet nå er avhengig av, alene. Det vil bli for dyrt. Prisen er det kommende generasjoner som vil måtte betale. Det handler om deres fremtid.

Samtidig med at ungene mine er i ferd med å gå fra barneskolen til ungdomskolen får vi høre at det skiller 2,5 års læring mellom elever som går ut etter 10 års grunnskole. I revideringen av opplæringsloven åpnes det for at en rektor kan være rektor på flere skoler. Det er visst mest hensiktsmessig det. For det er så mange små skoler med korte avstander enkelte steder.

Ledelse betyr visst ikke så mye.

I avisene kan vi lese om regjeringen som kaster millionene ut for å reversere fylkessammenslåinger og kommuner som er slått sammen, til sterke protester fra lokale tillitsvalgte. Sårene etter prosessen som ble startet på 60-tallet under forrige kommunereform er enda ikke grodd. Ønsker man gjenvalg i Rogaland kan det være klokt å gå stille i dørene.

Det passer egentlig aldri å snakke om disse tingene. Det er alltid et valg like om hjørnet. Tenk å vise sitt egentlige jeg da. Det er for lett å angripe. Følelsene vekkes.

Hvor lenge skal vi vente på å trygge samfunnet for kommende generasjoner, tenker jeg i mine stille stunder. Vente til etter kommunevalget? Kanskje har sårene grodd til stortingsvalget?

Gjenvalg er kanskje viktigere.