Måned: juni 2020

Det har vært en hektisk innspurt frem mot sommeren. Ingenting har vært normalt etter at vi gikk inn i mars måned. Det har vært hektiske møter om krisehåndtering og brannslukking, samtidig som det har vært fine stunder sammen med familien. Det har vært et lykkelig friminutt å kunne tilbringe mer tid sammen. Felles måltider og turer i skog og mark gjør underverker for familielivet.

Men alt har blitt annerledes. På flyet sitter jeg med munnbind. Når jeg jogger rygger folk unna. Det har blitt tabu å hoste i offentligheten. Jeg har kjent på en ny type skam. Smitteskammen. Jeg har vært redd for å gjøre noe feil. Det toppet seg når jeg var på et kjøpesenter i mars og måtte til legen for å sy et par sting i hånden. Hva skulle jeg gjøre ute blant folk, midt under den verste krisen. Også på et kjøpesenter da. En flaske vin, var det usle gjøremålet.

Mye har skjedd siden den tid.

Nå begynner vi å slappe av. Folk stimler seg sammen. Det er rene Sydenstemningen flere steder i Norge. Det er lett å glemme avstanden. Derfor var det bra at helseministeren gikk ut og minnet om metersregelen denne uken. Det er så lett å gå tilbake til gamle takter. Det tar på å holde avstand.

Vi gleder oss over de små tingene.

Et av høydepunktene mine var når Hennig Olsen kom tilbake med sommerisen. Etter mange år uten min favorittis var det et euforisk øyeblikk når jeg endelig fikk tak i. Jeg har faktisk vært hos Hennig Olsen og spurt om den kommer tilbake, flere ganger. Men svarene var alltid tvilende. Tiden for sommerisen var visst forbi.

Men plutselig var den der! For en følelse! Og som jeg ventet på 1. April! De gangene jeg fant den på en bensinstasjon snakket jeg entusiastisk med kassereren. Hadde de smakt den? Hvordan var salget? Når ville de få inn mer?! Jeg følte meg smågal.

På vei hjem fra Shell`en betrodde jeg meg til Rune. Det var nesten som dop. Jeg ble blank i øynene og fikk høyt stemmeleie bare jeg snakket om denne isen. Det toppet seg etter et par glass vin, sammen med venninnegjengen, når jeg begynte å gråte når jeg skulle snakke om smaken av sommeris. Jeg var rett og slett nyforelsket.

Det er heldigvis slutt nå. Dessverre. Hennig Olsen har ikke mer igjen på fabrikken. De har feilberegnet seg. Så til de grader. Sorgen er total.

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ble så glad når sommerisen kom tilbake. Jeg har konkludert med at det er et resultat av at jeg har blitt 40 år. Sommerisen minner meg om barndommen. Varme somre, bekymringsfri og fri. Verden for mine føtter. Verdens beste is i hånda. Et lite øyeblikk fikk jeg kontakt med denne tidligere versjonen av meg selv. Helt til jeg landet hardt og brutalt.

Gratulerer så mye med 40-årsdagen! Tenk å se det på et bursdagskort. Det var uvirkelig og absurd. Men dagen måtte jo komme.

Denne uken var jeg i 90-årsdag hos min mormor. Jeg tok ansvar og sørget for at den eldste generasjonen fikk både smørbrød og drikke. «Tenk det Margret, nå har du kommet dit at du må sørge for at de gamle får mat før du spiser selv», fikk jeg høre.

Da gikk det opp for meg at jeg faktisk var blitt voksen. Fanget, midtveis i livet. Barn og gamle omringer meg, og alle skal ha mat og drikke.

Jeg lengter etter sommerisen..

Når du en gang kommer

Neste sommer

Skal jeg atter være her

På gjensyn! Og god sommer 

Høyres politikk skal legge til rette for et lønnsomt og bærekraftig landbruk over hele landet. Denne ambisjonen bør være veiledende når vi tar stilling til Klimakur 2030.

Misforstå oss rett; Landbruket skal gjøre sin del i reduksjon av utslipp, på samme måte som samferdselssektoren. Spørsmålet er hvordan.

Bilen var lenge en klimaversting. Så kom elbilene, og bilen ble en del av det grønne skiftet. Bilen gikk fra å være et problem, til å bli en del av løsningen. Nå er det kua som er under lupen. Noen tar til orde for å redusere kjøttforbruket. Istedenfor å snakke om rødt kjøtt som den store synderen, mener vi at vi bør snakke mer om metangassen, og hvordan utslipp kan kuttes i hele landbruket.

Landbruket har selv offensive planer for å kutte klimagassutslippene, og de var den første næringen som inngikk en forpliktende klimaavtale med regjeringen. Likevel har Klimakur 2030, og kostholdsrådene den fremmer om reduksjon av rødt kjøtt, skapt bekymring i store deler av landbruket.

Vi ønsker å være tydelige på at Klimakur 2030 ikke er regjeringens politikk, men et  kunnskapsgrunnlag, bestilt av regjeringen, som skisserer mulige tiltak for å redusere klimautslippene.

Det har kanskje ikke kommet så godt fram, men Klimakur 2030 er svært tydelig på nedsiden for landbruket med å redusere mengden rødt kjøtt folk spiser. Dette kan medføre at store deler av norsk areal vil gå ut av produksjon da det mange steder ikke er naturgitte forhold for dyrking av korn, frukt og grønt. En nedgang i antall kyr og sau gjør det vanskelig å opprettholde et helhetlig kulturlandskap. Dette vil også føre til at omlag 6300 bondeårsverk legges ned. Dette er dramatisk for norsk landbruk, og det bryter med en politikk som vil legge til rette for et landbruk over hele landet. Høyres klimapolitikk tar utgangspunkt i at vi skal kutte utslippene, ikke utviklingen. Norge trenger et robust landbruk.

Over tid har vi sett at mattrendene har endret seg og at etterspørselen etter rødt kjøtt er redusert. Det kjøttet vi skal spise, kan vi spise i full forvissning om at den norske bonden frembringer et produkt med lavest mulig klimaavtrykk. Her har vi også klare forventninger til at landbruket fortsetter sin viktige jobb med å sikre mat i verdensklasse og samtidig redusere utslipp.

Kua er ingen miljøversting, men metanutslippene er en utfordring for klima. Vi skal ikke ha «kuskam», men vi må kunne diskutere hvordan vi skal redusere de totale utslippene i landbruket.

Forskningen er på full fart framover for å finne løsninger som gjør kua mer klimavennlig. For det første er en frisk ku en klimavennlig ku. Friske dyr trenger mindre fôr, de vokser raskere og produserer mer melk og kjøtt. Vi har allerede noen av verdens friskeste dyr. Dette gir vesentlig lavere klimautslipp per produsert kilo kjøtt og melk. For det andre jobbes det aktivt med fôr som reduserer metanutslippene. Det viser seg blant annet at dersom graset slåes tidligere, vil metanproduksjonen i kua reduseres markant. For det tredje jobbes det med ventilasjonsanlegg og tildekking av gjødselkummer. Dessuten er Geno i gang med avle fram klimavennlige kyr.

Når kua spiser gress, utnyttes gresset på en gunstig måte. Vi er ikke utstyrt med fire mager, slik som kua. Gitt de forutsetninger vi har mange steder i landet er dette den produksjonen som er mulig. Det er en god ressursbruk av den fornybare ressursen, gress og viktig i et beredskapsperspektiv. Vi kan spise kjøttet, men ikke gresset.

Fe som beiter i utmark bidrar også til å holde landskapet åpent, og det i seg selv kan ha gunstige klimaeffekter. Dersom kyr og småfe forsvinner får vi en gjengroing som gir mer opptak av solstråling og tidligere snøsmelting.

Mindre kjøtt på menyen gir ikke automatisk klimagevinst. Klimakostnaden til det du bytter ut kjøttet med er like viktig. Det blir kompliserte regnestykker. Dette er komplekst og vi ser nå fram til en debatt om klimakur 2030 som rommer denne kompleksiteten. Dette er egentlig ikke en debatt om rødt kjøtt, men om hvordan vi kan få et mer klimavennlig landbruk.