Det har vært en hektisk innspurt frem mot sommeren. Ingenting har vært normalt etter at vi gikk inn i mars måned. Det har vært hektiske møter om krisehåndtering og brannslukking, samtidig som det har vært fine stunder sammen med familien. Det har vært et lykkelig friminutt å kunne tilbringe mer tid sammen. Felles måltider og turer i skog og mark gjør underverker for familielivet.
Men alt har blitt annerledes. På flyet sitter jeg med munnbind. Når jeg jogger rygger folk unna. Det har blitt tabu å hoste i offentligheten. Jeg har kjent på en ny type skam. Smitteskammen. Jeg har vært redd for å gjøre noe feil. Det toppet seg når jeg var på et kjøpesenter i mars og måtte til legen for å sy et par sting i hånden. Hva skulle jeg gjøre ute blant folk, midt under den verste krisen. Også på et kjøpesenter da. En flaske vin, var det usle gjøremålet.
Mye har skjedd siden den tid.
Nå begynner vi å slappe av. Folk stimler seg sammen. Det er rene Sydenstemningen flere steder i Norge. Det er lett å glemme avstanden. Derfor var det bra at helseministeren gikk ut og minnet om metersregelen denne uken. Det er så lett å gå tilbake til gamle takter. Det tar på å holde avstand.
Vi gleder oss over de små tingene.
Et av høydepunktene mine var når Hennig Olsen kom tilbake med sommerisen. Etter mange år uten min favorittis var det et euforisk øyeblikk når jeg endelig fikk tak i. Jeg har faktisk vært hos Hennig Olsen og spurt om den kommer tilbake, flere ganger. Men svarene var alltid tvilende. Tiden for sommerisen var visst forbi.
Men plutselig var den der! For en følelse! Og som jeg ventet på 1. April! De gangene jeg fant den på en bensinstasjon snakket jeg entusiastisk med kassereren. Hadde de smakt den? Hvordan var salget? Når ville de få inn mer?! Jeg følte meg smågal.
På vei hjem fra Shell`en betrodde jeg meg til Rune. Det var nesten som dop. Jeg ble blank i øynene og fikk høyt stemmeleie bare jeg snakket om denne isen. Det toppet seg etter et par glass vin, sammen med venninnegjengen, når jeg begynte å gråte når jeg skulle snakke om smaken av sommeris. Jeg var rett og slett nyforelsket.
Det er heldigvis slutt nå. Dessverre. Hennig Olsen har ikke mer igjen på fabrikken. De har feilberegnet seg. Så til de grader. Sorgen er total.
Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ble så glad når sommerisen kom tilbake. Jeg har konkludert med at det er et resultat av at jeg har blitt 40 år. Sommerisen minner meg om barndommen. Varme somre, bekymringsfri og fri. Verden for mine føtter. Verdens beste is i hånda. Et lite øyeblikk fikk jeg kontakt med denne tidligere versjonen av meg selv. Helt til jeg landet hardt og brutalt.
Gratulerer så mye med 40-årsdagen! Tenk å se det på et bursdagskort. Det var uvirkelig og absurd. Men dagen måtte jo komme.
Denne uken var jeg i 90-årsdag hos min mormor. Jeg tok ansvar og sørget for at den eldste generasjonen fikk både smørbrød og drikke. «Tenk det Margret, nå har du kommet dit at du må sørge for at de gamle får mat før du spiser selv», fikk jeg høre.
Da gikk det opp for meg at jeg faktisk var blitt voksen. Fanget, midtveis i livet. Barn og gamle omringer meg, og alle skal ha mat og drikke.
Jeg lengter etter sommerisen..
Når du en gang kommer
Neste sommer
Skal jeg atter være her
På gjensyn! Og god sommer