De siste årene har det vært en gjentagende debatt om hvorvidt det fødes nok barn i dette landet. Ofte henvises det til en uttalelse Erna Solberg hadde i nyttårstalen i 2018. Den gang kunne jeg tilfreds erkjenne at jeg har bidratt godt til folketallet. Da var barna mine 3, 7, 8 og 9 år.
Etter den tid har både jeg og min bedre halvdel blitt eldre, samtidig som ungene raskt beveger seg inn i ungdomsårene. Jeg har innsett at det voksne folk alltid sa, faktisk stemmer. Barneårene raser av gårde, så man må nyte dem så godt en kan. Irriterende at de fikk rett.
Vi som foreldre er godt voksne, men allikevel ikke gamle foreldre. Det er til stor forskjell fra mine foreldre som fikk meg da de var 23 år, og farmor og farfar som var under 20 første gangen de fikk foreldre. Det er et faktum at vi venter stadig lengre med å få barn. Det fører til at biologien kan stikke kjepper i hjulene, og at det ikke går så lett som en tror.
Selv var jeg 29 år da jeg ble mor for første gang. Etter tre kjappe fødsler ble det et opphold hvor jeg spontanaborterte, både i uke 13 og tidlig i et annet svangerskap. Da var jeg blitt 34 år. Biologien hadde begynt å spille mot meg. Heldigvis gikk det fint på tredje forsøket, og jenta kom i 2015.
Etter hvert som årene har gått har det stadig blitt nye behov for større bil, flere brød, mer melk og alt som følger med unger i vekst. En ferietur for en familie på seks kan fort gjøre et dypt innhugg i familieøkonomien.
Samtidig er det mange fordeler ved å ha mange barn. Vi har hatt det godt alene som familie. Ungene har alltid hatt lekekamerater, de har lært å vente og de har alltid hatt en stor flokk rundt seg. Etter hvert som ungene har blitt eldre kan vi dele flere opplevelser, og både spill, bøker og samtaler gir fellesskap og samhold. Det kan være heftige diskusjoner og en del krangling. Det husker jeg godt fra egen barndom, hvor det kunne gå hett for seg hver gang tre småbrødre fant det for godt å plage meg.
Jeg plaget selvsagt aldri dem.
I dag er det en stor verdi å ha så mange søsken. Det er alltid noen å ringe til, noen som kan gi råd og noen som har felles historie. Den følelsen er jeg glad for at mine barn kan oppleve.
Det er en stor verdi å ha mange barn.
Min bestemor hadde fem barn, og var så heldig at hun hadde alle barna, med familier, boende i nærheten gjennom livet. Hjemme hos henne var det alltid et samlingspunkt, hvor vi kunne møtes og prates på tvers av generasjoner. Hun døde, etter et langt og innholdsrikt liv, med familien rundt seg. Akkurat slik hun levde.
Hun etterlatte seg et utall etterkommere.
Verdien av familie er noe jeg verdsetter. Å få mange barn er ikke et valg jeg har tatt aktivt, men antagelig et resultat av kulturen jeg har vokst opp i. Men det hadde vært vanskelig om jeg ventet for lenge med å få barn. Ideelt sett skulle vi nok valgt å bli foreldre tidligere. Der spiller nok også kulturen inn. Det var svært få av mine venner som fikk barn før oss. Vi var alle voksne før vi ble foreldre.
Det er ikke alle valg politikerne skal legge seg opp i. Allikevel tror jeg vi kan snakke mer om valgene vi tar, og hvorfor vi tar dem. Vi valgte å få fire barn. Det er fordi jeg liker å ha en flokk rundt meg. De er min forsikring for at jeg skal kunne få en aktiv alderdom, hvor det alltid er noe som skjer rundt meg.
Det er sosialt å ha mange barn. Det koster, men det er en pris jeg synes er verdt å betale. Heldigvis fant jeg en mann som var enig med meg. Det trakk opp snittet.
Det valget kjenner jeg var riktig når vi sitter samlet rundt kjøkkenbordet og kjemper om å få mest poeng i yatzy.
Kanskje bør vi ikke utsette det valget for lenge?