Debatten som går om gutta disse dagene er harde for et mammahjerte. Det forsøkes å sette opp et kunstig skille mellom guttene og jentene. Det ene kjønnet på bekostning av det andre.
Verden er ikke sånn.
Da jeg fikk mitt første barn var det en gutt. Så kom det to til på en snor. Samtidig engasjerte jeg meg i politikken. Leste statistikk. Ble bekymret.
Så kom jenta. Nye bekymringer.
Jeg kunne ha valgt å ikke engasjere meg i småbarnsårene. Samtidig var det da tidspunktet for å engasjere seg var presserende. Skal en være med å påvirke samfunnet tar det tid.
I 2011 var i lokalpolitikken bekymret over at guttene falt ut i skolen, var overrepresenterte blant unge uføre og på flere områder hadde utfordringer hvor gutter merket seg ut.
Ti år senere er guttene på full fart inn, og snart ut, av ungdomskolen, samtidig som politikere først de siste årene har begynt å snakke om en mer praktisk og utforskende skole.
Ting tar tid.
Og one size does not fit all. Mine fire barn er individualister, på tvers av kjønn. Noen av guttene gremmes av kunst og håndverk og sløyd, mens andre liker det. Det samme tror jeg er tilfelle for jentene.
Det finnes mange måter å lære på. Individualister lærer i stor grad sammen. Kulturen former oss. Påvirker oss. På godt og vondt.
Jeg har alltid vært opptatt av dette. Hvordan fordommer former oss og tankene våre. Hvor lett språket påvirker oss. Språkforsker, Helene Uri, har skrevet om hårete mål og det å ha baller. Man må visst være gutt for å være tøff.
Sårbarhet er vanskelig. Forventningene løper foran. Gutter, som jenter.
Flink pike. Tøff gutt. Sårbare jenter. Voldelige menn. Vi har gjennom generasjoner blitt sosialisert inn i et samfunn som stadig endrer seg. Samtidig går endringene sent.
Jeg har i mange år feiret farsdagen med en stille lovprising inni meg. Mine barns far har gitt meg muligheten til å kombinere familieliv og jobb. I tillegg har fedrekvoten vært avgjørende. Min pris har vært å dele på permisjonen. I mitt stille sinn har jeg tenkt at det går til en god sak. Målet er at alle barn skal kunne gå inn i et samfunn hvor de møter et likestilt familie- og arbeidsliv.
Min datter skal kunne jobbe uten at det er selvrealisering. Mine gutter skal kunne være hjemme med sine barn, uten å bli kalt tøffelhelter. Drømmen er at dette ikke skal være en bekymring.
Nå er jeg bekymret for at vi ikke tar guttene på alvor. Det må vi kunne gjøre uten at det skal gå på bekostning av jentene. Likestillingen går begge veier og er avhengig av gjensidig respekt og forståelse.
Vi er alle en del av et samfunn med muligheter og utfordringer hvor mangfold beriker. Men det fordrer at vi ikke setter grupper opp mot hverandre. Skal vi overlate samfunnet til kommende generasjoner er vi helt avhengige av at gutter og jenter spiller på lag med hverandre.
Da må vi løfte sammen og anerkjenne at både gutter og jenter møter ulike utfordringer gjennom livsløpet. Det må vi snakke mer om.
Alternativet er å la guttene seile sin egen sjø.
Det smerter en guttemamas hjerte. Jeg tror heller ikke det er bra for datteren min.